Notater:

{geni:about_me} Arkitekt og museumsmann. Foreldre: Professor Vilhelm BJERKNES (1862X1951) og Sofie Honoria Bonnevie (1864X1928). Gift 1931 med Christine Nilsen (12.10.1904X), datter av Otto Nilsen (1862X1940) og Sara Lorentzen (1865X1952). Bror av Jacob (XJackX) BJERKNES (1897X1973).

Kristian Bjerknes' karriere kan deles i to: I mellomkrigstiden var han en betydelig arkitekt i Bergen og tegnet villaer preget av lokal, vestlandsk byggeskikk. Under den annen verdenskrig ble han ansatt av museumsforeningen GamleBergen, og han kom til å vie resten av sitt liv til oppbyggingen av dette museet.

Bjerknes tok examen artium 1919 og ble utdannet som arkitekt ved Norges tekniske høgskole 1919X23. 1925 etablerte han arkitektfirma i Bergen sammen med arkitekt Odd Lahn Johannesen. Bjerknes konsentrerte sin virksomhet om å byggevillaer og småhus. Sammen med en rekke samtidige bergensarkitekter søkte han inspirasjon i de lokale byggetradisjonene, fremfor å følge de internasjonale klassisistiske og senere modernistiske trendene. Disse arkitektene er senere karakterisert som den såkalte XBergensskolenX.

Bjerknes søkte å forme sine hus på grunnlag av eldre vestlandsk og bergensk byggeskikk. Han la vekt på bygningenes naturlige plassering i terrenget, og nyttet gjerne den tradisjonelle rektangulære planformen. Takene er vanligvis saltak med røde teglpanner. Veggene er gjerne kombinasjoner av gråsteinsmurer og ubehandlet, liggende panel, eller panel satt opp mot hvitkalket mur. Bjerknes' hus er karakterisert av høy håndverksmessig kvalitet og en lavmælt, men utsøkt detaljering. Blant hans mest markante bygg er Utsikten 6 på Damsgård i Bergen (1934) og et villaområde i Eikeviken i Bergen (1934X38). Et sent, men viktig arbeid er restaureringen av Kaupanger stavkirke i Sogn (1964).

Fra 1941 ble Bjerknes' yrkesliv viet oppbyggingen av Gamle Bergen Museum. Han ble da engasjert som arkitekt av museumsforeningen, og var fast ansatt konservator og museumsleder fra 1944 (med tittel av direktør fra 1951) til han gikk av med pensjon 1971. Inspirert av Den Gamle By i Århus bygde Bjerknes opp en representativ samling bergenshus på eiendommen til det gamle lyststedet Elsesro i Sandviken. Han valgte ut viktige og interessante 1700- og 1800-tallshus som måtte bort fra sine tomter i bykjernen på grunn av krigsødeleggelser og nyreguleringer.

Hans hovedplan for området fastsatte plassering av store og små byhus og lyststeder i en variert terreng. Bjerknes la vekt på å gi de enkelte hus en plassering som lignet den de hadde hatt tidligere. Det var videre viktig at Gamle Bergen skulle gi et bilde av en virkelig by med gater, smug og plasser, og hus for alle sosiale lag. Husene ble innredet med kulturhistoriske gjenstander for å vise boligkultur og arbeidsliv. Resultatet ble et museum som er av grunnleggende betydning for forståelsen av den bergenske kultur og byggeskikk, og som regnes blant de fremste museer innen sin kategori.

Bjerknes var en betydelig bygningsforsker med omfattende arbeider om stavkirker (Fantoft, Kaupanger og Urnes) og nyere bebyggelse. Hans doktorgradsarbeid Gamle borgerhus i Bergen fra 1961 (med fortsettelse 1978), er et standardverk i norsk arkitekturhistorie.

Kristian Bjerknes ytet også en mangeårig innsats som frivillig kulturverner, bl.a. gjennom aktivt arbeid i Fortidsminneforeningen. Han har en stor del av æren for at betydelige bygningskulturverdier, som f.eks. Rosegrenden i Sandviken, ble reddet i etterkrigstidens saneringsglade år i Bergen. Bjerknes ble 1970 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.

Notater:

{geni:occupation} Professor, Dr. Philos

{geni:about_me} Vilhelm Bjerknes, Vilhelm Frimann Koren Bjerknes, født 14. mars 1862, fødested Christiania, død 9. april 1951, dødssted Oslo. Fysiker og meteorolog. Foreldre: Professor Carl Anton Bjerknes (1825X1903) og Aletta Wilhelmine Dorothea Koren (1837X1923). Gift 4.7.1893 med Sofie Honoria Bonnevie (28.8.1864X15.4.1928), datter av statsråd Jacob Aall Bonnevie (1838X1904) og Anne Johanne Daae (1839X76). Far til Jacob Aall (XJackX) Bjerknes (1897X1975).

Vilhelm Bjerknes la det teoretiske grunnlaget for den dynamiske meteorologi og bygde opp den moderne værvarslingstjenesten i Norge.

Bjerknes vokste opp i Christiania som den nest eldste av fire søsken. Farsslekten var en gammel bondeslekt kjent for sine gode evner. Farfaren ble dyrlege i Christiania etter studier i København, og faren ble professor i matematikk ved universitetet i Christiania. Moren var prestedatter fra Selje, og hun tok seg av sønnens første begynnerundervisning. Bjerknes beskriver sitt barndomshjem som inspirerende og humørfylt. Det var ikke lett for ham å lære å lese og skrive, og praktisk regning var heller ikke hans styrke. Dette tok han igjen i fullt monn ved sin evne til logisk tenkning og dyp konsentrasjon. Han tok examen artium 1880, på samme kull som Fridtjof Nansen, og begynte deretter å studere realfag ved universitetet.

C. A. Bjerknes hadde fulgt den tyske matematikeren Lejeune Dirichlets forelesninger over væskebevegelser i Göttingen 1856, og arbeidet deretter selv med hydrodynamikk. Som gymnasiast og ung student ble Vilhelm Bjerknes dypt involvert i farens arbeid. Likevel var det ikke dennes problemstillinger som skulle prege hans livsverk, men de sidespor disse penset ham inn på. Han evnet og hadde selvtillit til å fatte rekkevidden av oppdagelser han tilfeldig snublet over, selv om dette motsa rådende paradigmer.

C. A. Bjerknes hadde arbeidet for å forstå hvordan krefter mellom legemer kan virke over avstand. Newtons gravitasjonslov postulerer en slik fjernkraft skapt av masse. Andre eksempler var de elektrostatiske og magnetiske krefter som var beskrevet i J. C. Maxwells ligninger, men en intuitiv forståelse av fjernkreftenes indre vesen manglet. Derfor var det filosofisk tvil om fjernkreftene som idé. Det var mange samtidige med faren som gikk ut fra hypotesen om en allestedsnærværende XeterX som fjernkrefter kunne forplantes gjennom. I 1870-årene fant C. A. Bjerknes matematisk at to kuler som pulserende utvides og krympes inne i en homogen og usammentrykkelig væske, tiltrekker hverandrehvis de pulserer i fase og i motsatt fall frastøtes. Kraftlinjene har samme geometri som elektrostatiske krefter, og var derfor en hydrodynamisk analogi til støtte for eterteorien.

Ved den internasjonale elektrisitetsutstillingen i Paris 1881 viste den 19-årige Vilhelm Bjerknes eksperimenter som bekreftet farens beregninger. Faren vant en av utstillingens 11 ærespriser, og det gjorde uutslettelig inntrykk på sønnen. De følgende år assisterte han faren i arbeidet med den hydrodynamiske analogi, men avbrøt samarbeidet for å avslutte studiene, og ble cand.real. 1888. Deretter fulgte han Henri Poincarés forelesninger om elektromagnetisme i Paris, og arbeidet en tid med resonans i elektriske svingekretser for Heinrich Hertz i Bonn. Bjerknes ble kreert til dr.philos. ved universitetet i Kristiania 1892 på avhandlingen Om elektricitetsbevægelsen i Hertz' primære leder, men bidraget innen elektrisk resonans ble sluttført først 1895. Arbeidet regnes sammen med Poincarés og Hertz' bidrag å være det ugjendrivelige eksistensbevis for elektromagnetiske bølger. Formelverket var grunnlaget for den trådløse telegrafi og telefoni.

Bjerknes fikk sitt første professorat 1895, ved Stockholms Högskola. Som professor tok han fatt på å sluttføre farens teori. Resultatene publiserte han i tobindsverket Vorlesungen über Hydrodynamische Fernkräfte nach C. A. Bjerknes' Theorie (1900X02). Disse kom imidlertid for sent til å vekke interesse, men han hadde gjort en oppdagelse med vidtrekkende konsekvenser. For å forstå dette, er det nødvendig å beskrive paradigmet for kontinuerlige massesystemers fysikk slik det ble uttrykt av 1800-tallets fysikere.

Den sveitsiske matematikeren og fysikeren Leonhard Euler hadde 1755 utviklet en matematisk teori for bevegelser av de massesystemene som betegnes ideale væsker. Luft og vann er gode eksempler. Siden det var flere ukjente variabler enn bestemmende ligninger, måtte tilleggsantakelser gjøres. Noen slike holder ofte stikk. H. von Helmholtz' antakelse fra 1859 om konstant tetthet (masse per volum) er god for rent vann, men Lord Kelvins antakelse var mindre grov. Av begge antakelser følger at virvelbevegelse og sirkulasjon ikke kan forandres. Eulers ligninger kan da forenkles og løsninger finnes i mange tilfeller. Kort sagt var 1800-tallets hydrodynamikk en søken etter slike løsninger.

Mens Bjerknes utviklet teori for farens hydrodynamiske analogier, fant han matematisk at sirkulasjon og virvelbevegelse kan nydannes og brytes ned på grunn av baroklinitet. Dette kalles nå Bjerknes' sirkulasjonssats. Han innså atsirkulasjonssatsen knyttet hydrodynamikk og termodynamikk sammen til et nytt fag, som han kalte fysikalsk hydrodynamikk eller termohydrodynamikk. En væske er baroklin når tettheten varierer selv om trykket er konstant. Tettheten bestemmes av trykk, temperatur og væskens materielle sammensetning. Derfor må minst én variabel til bestemmes fra de termodynamiske hovedsetninger. I luft må temperatur og fuktighet beregnes og i havvann temperatur og saltholdighet. X Bjerknes foreleste om sirkulasjonssatsen i Stockholm 9. og 10. april 1897 og publiserte den 1898, med eksempler på anvendelser i hav og atmosfære senere samme år. Satsen er vanskelig å anvende, men er uvurderlig som hjelp forintuisjonen.

Det er en gåte at ikke Helmholtz eller Kelvin selv grunnla termohydrodynamikken. Deres navn er uløselig knyttet til begge felter. 1888 publiserte også Helmholtz beskrivelser av luftstrømmer og beregninger for å tolke dem, og det var gammel viten at passatvinder og monsun er knyttet til termisk utvidelse av luft. Matematisk finnes sirkulasjonssatsen lett ut fra Eulers ligninger, og var X som referert av Bjerknes X allerede utledet av polakken L. Silberstein 1896. Helmholtz og Kelvin fant sine bevaringslover ved å forenkle væskens tetthet før manipulasjon av ligningene. Ved å manipulere ligningene først, ville Helmholtz ha funnet baroklinitetens betydning allerede 1859. Bjerknes' forklaring på at bevaringslovene fikk leve i 40 år, var at de ble et dogme beskyttet av fysikernes berømte navn. Dette understrekes av at Silberstein ikke trodde på noen fysisk betydning av sitt resultat, men anså det som en matematisk raritet.

Bjerknes forstod derimot konsekvensene av funnene, og la med sin avhandling Das Problem der Wettervorhersage betrachtet vom Standpunkte der Mechanik und der Physik (1904) grunnlaget for dynamisk meteorologi og oseanografi som fagområder innen matematisk fysikk. I mellomtiden gjorde han ferdig avhandlingene om de hydrodynamiske kraftfelter. Johan W. Sandström analyserte samtidig meteorologiske observasjoner for bruk av sirkulasjonssatsen, men arbeidet førte ikke til konkrete resultater. Bjerknes' avhandling fra 1904 brukte derfor de opprinnelige bevegelsesligningene og termodynamikkens hovedsetninger. Den erklærte at værvarsling i prinsippet var et matematisk begynnelsesverdiproblem. Om slike prognoser skulle vise seg å gjenskape observasjoner, ville meteorologi være en eksakt vitenskap. Det var et klart skille mellom rent empiriske og eksakte vitenskaper. Etter Newton og Laplace var det en sterk tro på at man fra fysikkens lover kunne beregne alle fremtidige hendelser. Teorier som hvilte på slike fysiske lover var eksakte vitenskaper.

Bjerknes mente ikke selv å arbeide med værvarslingsprogrammet, fordi problemet var for omfattende. Fagets uvitenskapelige historie bød ham også imot. Allikevel ble meteorologien hans fag for resten av livet. Fra 1906 fikk han en årlig bevilgning fra The Carnegie Institution of Washington som satte ham i stand til å ansette to assistenter til enhver tid i over 30 år. Med denne bevilgning og Sandströms erklærte vilje til assistanse, arbeidet Bjerknes fra daav med å løse ligningene. Men hans interesse var primært teoretisk. Om først en løsning var funnet, kunne andre siden foredle metodene til det praktisk anvendbare.

Bevilgningen ble utløst av et foredrag Bjerknes holdt i Washington 1905, der han presenterte værvarslingsprogrammet med plansjer utarbeidet av Sandström. At foredraget gav en slik belønning, vitner både om den sensasjon teorien skapte og at Bjerknes hadde ekstraordinære evner til å begeistre sine tilhørere. Disse evnene tiltrakk også mange unge forskertalenter, og alle Carnegie-assistentene gjorde senere lysende karrierer innen geofysisk forskning og forvaltning. Flere av Bjerknes' medarbeidere har gitt en meget rosende omtale av hans egenskaper som foreleser, inspirator og entusiastisk leder.

Programerklæringen inneholdt to grunnleggende deler: Diagnosen bestod i å bestemme fordelingen av de meteorologiske elementer ut fra observasjoner: vind (tre komponenter), trykk, tetthet, temperatur og fuktighet. Prognosen var løsning av sju differensialligninger og derved beregning av de sju meteorologiske elementene for et senere tidsrom. Værdiagnoser hadde allerede vært bearbeidet systematisk i 40X50 år ved nasjonale meteorologiske institutter. Gjennomden Internasjonale Meteorologiske Organisasjon var det etablert utveksling av meteorologiske observasjoner via telegrafi. Prognosene, eller varslene, var imidlertid basert på empiriske regler som ble justert når erfaringsgrunnlaget økte, men de var ofte gale. Internasjonale kampanjer med aerologiske observasjoner fra ballonger og drager gav ingen vesentlig forbedring. Bjerknes konkluderte at vesentlige trekk ved værsystemene ikke ble fanget opp på værkartene. Dessuten var det forvirring med måleenheter og observasjonstidspunkter, og han ble en pådriver for bruk av standardiserte måleenheter (CGS-enhetene og millibar), og for at alle observasjoner skulle tas synoptisk ved GMT-klokkeslett.

Sandström gikk nå løs på både diagnoseproblemet og utvikling av grafiske løsningsmetoder for ligningene. Særlig viktig var vindanalysen, i form av strømlinjer og kurver for konstant styrke; her avdekket han det han kalte konvergens- og divergens-linjer. X 1907 ble Bjerknes utnevnt til professor i mekanikk og matematisk fysikk ved universitetet i Kristiania, der Theodor Hesselberg og Olaf Devik ble hans neste assistenter. Sammen med Sandström utgav han 1910 Statics, første bind av bokverket Dynamic Meteorology and Hydrography, og sammen med Devik og Hesselberg annet bind, Kinematics, 1911. Intensjonen var å gi ut et tredje bind, Dynamics, men tiden ble aldri moden. Samtidig fortsatte han arbeidet med de hydrodynamiske kraftfelter, og 1909 utkom boken Die Kraftfelder.

1912 fikk Bjerknes tilbud om å bygge opp et nytt geofysisk institutt ved universitetet i Leipzig. Han avtalte å vie arbeidet der til værvarslingsproblemet, og flyttet til Leipzig i januar 1913. Han hadde med seg Hesselberg og en ny assistent, Harald U. Sverdrup. 1916 ble de erstattet av Halvor Solberg og den 18 år gamle sønnen Jack Bjerknes. Instituttets nestleder var Dr. Robert Wenger, og det var 12 doktorgradsstudenter. Med denne staben var det realistisk å håpe på en løsning av værvarslingsproblemet. Vindanalysene ble videreført av den tyske doktorgradsstudenten Herbert Petzold. Da verdenskrigen kom 1914, ble Dr. Wenger og alle assistentene (unntatt to kvinnelige doktorgradsstudenter og Carnegie-assistentene) innkalt til krigstjeneste. Jack Bjerknes overtok vindstudiene.

1917 var situasjonen blitt uholdbar i Leipzig, og Bjerknes aksepterte et professorat ved Bergens Museum. Dr. Wenger ble fritatt for krigstjeneste for å overta stillingen i Leipzig. Bjerknes flyttet til Bergen i august 1917, der sønnen Jack og Solberg fortsatte som assistenter. Samme år ble Norsk Geofysisk Forening stiftet, med Bjerknes som første formann. Da Professor Wenger døde 1922 var det ikke lenger noen fremtid for det arbeid Bjerknes hadde startet i Leipzig.

I Bergen var ressurstilgangen mye dårligere enn ved starten i Leipzig. Løsningen av det teoretiske problem var heller ikke nært forestående. Norge hadde dessuten et akutt behov for bedre værvarsler, bl.a. for å sikre jordbruksprodukter. Bjerknes lot derfor de teoretiske arbeidene ligge, og startet isteden et prosjekt for værvarsling for landbruket. På grunn av krigsblokade kom det ingen internasjonale værtelegrammer, og i Sør-Norge var det bare 9 telegraferende observasjonsstasjoner. Dette var ingenting som grunnlag for værvarsling. Sønnens arbeid med vindanalysene ble ført videre, etter at Bjerknes fra 22. februar 1918 fikk observasjoner rapportert fra sjøforsvarets overvåkningsfartøyer. Analysene overbeviste ham om konvergenslinjenes forbindelse med lavtrykk og nedbørområder som utløpere i forkant av stormsentrene.

Bjerknes presenterte sine funn i et møte med regjeringen, og uttrykte behov for en tidobling av antall observasjonsstasjoner. Slik observasjonstetthet var nødvendig for å bringe frem Xrynkene i værets ansiktX, som han uttrykte det. Prosjektet fikk straks støtte fra statsminister Gunnar Knudsen, og en værvarslingstjeneste i Bergen ble forsøksvis etablert sommeren 1918. Dette ble gjentatt året etter da utenlandske observasjoner igjen var tilgjengelige, i tillegg til at norske skip med radio ble utstyrt med meteorologiske måleinstrumenter. Bjerknes var selv involvert i arbeidet med å velge nye observasjonssteder og instruere observatører.

Publikasjonen som regnes som gjennombruddet for den såkalte Bergensskolen i meteorologien, artikkelen On the structure of moving cyclones av Jack Bjerknes, ble skrevet 1918 og publisert året etter. Artikkelen presenterer en tredimensjonal, konseptuell modell av sykloner på midlere bredder, der konvergenslinjene for vinden samsvarer med diskontinuiteter i temperaturen. Linjene var fronter, som er et skarpt skille mellom luftmasser med forskjellig temperatur og fuktighet. Den varme luften presses som en kile inn i den kalde. Frontene er skjæringslinjer mellom bakken og skråstilte frontflater med varm luft over kald luft. Slike var kjent fra før i meteorologien, men ansett som sjeldne. Nå ble de en del av strukturen til nesten alle ekstratropiske sykloner. Østerrikeren Margules hadde 1903X04 beregnet at frontflater kan holdes i likevekt på skrå fordi Jorden roterer, og at dette representerer en kilde for bevegelsesenergi. Dette forklarte at noen sykloner utvikles til sterke stormsentra.

1919 ble staben styrket med svenskene Carl-Gustav Rossby og Tor Bergeron. Sistnevnte ble et fullverdig medlem av Bergensskolen, mens Rossby bare var med en kort periode. De daglige værvarslene ble fra vinteren 1919X20 utvidet medet prosjekt for kystfiskerne. Jack Bjerknes' modell ble også anvendt til å analysere eldre værsituasjoner på nytt. Solberg utviklet en modell for lavtrykkenes fødsel som små, voksende bølger på en østXvest-gående polarfront, mensBergeron beskrev hvordan lavtrykkene mister sin energi mot slutten av sin levetid ved at varmluften er presset opp i høyden, den såkalte okklusjonen. Sykloner på flere utviklingstrinn eksisterer samtidig i syklonfamilier, som knyttes til strukturer på større skala i atmosfæren.

Bjerknes var ikke mye involvert i det daglige arbeidet med varslingen, men det er liten tvil om at Bergensskolens modell i høy grad er hans ideer satt ut i praksis. Modellens sikreste kjennetegn, frontene, tydeliggjør atmosfærensbarokline områder, som kan gi opphav til ny sirkulasjon og vertikalbevegelse. Frontflatenes form medfører at dersom bakkefrontene er godt analysert, vil strukturen oppover i atmosfæren også være kjent. Dette er modellens indirekte aerologi, som innebar en fullstendig tredimensjonal diagnose. Dessuten inneholdt modellen en beskrivelse av lavtrykkenes utvikling og forflytning som et verktøy for prognose. Men det gjøres ingen matematiske beregninger, og prognosene er derfor basert på skjønnsmessige bedømmelser.

Værvarslinga på Vestlandet ble en fast post på statsbudsjettet etter et massivt ønske fra fiskerinæringen. Bergensskolens suksess viste seg også ved at andre lands værtjenester begynte å benytte modellen, etter en god del skepsisi starten. Ennå i dag er modellen i daglig bruk i bortimot alle land utenfor tropene, på tross av at prognoser nå beregnes matematisk etter den opprinnelige ideen til Bjerknes fra 1904. Man kan bare tenke seg hvilke gevinster verden har hatt fordi Bergensskolens modell har gitt værvarsler som har vært til å stole på.

For Bjerknes var modellens praktiske suksess en stor tilfredstillelse, men vitenskapelig sett var han ikke fornøyd. Parallelt med utviklingen av polarfrontmodellen, arbeidet han også med å forenkle ligningene slik at analytiske løsninger kunne finnes. Da han 1926 ble professor i mekanikk og teoretisk fysikk ved Universitetet i Oslo, arbeidet han videre med det teoretiske fundamentet. Noen forenklede analytiske løsninger ble funnet i samarbeid med Halvor Solberg, som ble professor i meteorologi ved samme universitet. 1933 publiserte Bjerknes boken Physikalische Hydrodynamik mit Anwendungen auf die dynamische Meteorologie sammen med J. Bjerknes, Solberg og Bergeron. Denne inneholdt også to kapitler om de hydrodynamiske fjernkrefter, som altså forble et tilbakevendende tema for ham. Også hans siste artikkel, som han skrev i sitt 87. år, omhandlet dette. Han publiserte også arbeider innen astrofysikk.

Bjerknes' siste Carnegie-assistent var Einar Høiland, som sterkt bidrog til å bringe videre det matematisk-fysiske fundamentet i termohydrodynamikken. Han bygde opp et sterkt teoretisk miljø i hydrodynamikk ved Universitetet i Oslo i Bjerknes' ånd. Neste generasjons forskere fra dette miljøet var sentrale aktører da det første gjennombruddet for den numeriske værvarsling ble publisert året før Bjerknes døde. I dag er disse metodene helt sentrale i værvarslingen og viktige verktøy for å forstå atmosfærens og verdenshavenes struktur og utvikling. Dette endelige bevis for at Bjerknes' programerklæring fra 1904 etablerte meteorologi og oseanografi som eksakte vitenskaper, fikk han ikke selv erfare. Bjerknes fortsatte å komme til sitt kontor på Universitetet på Blindern i flere år etter krigen, og han deltok aktivt i faglige diskusjoner.

Bjerknes hadde en lang rekke æresbevisninger og medlemskap i vitenskapelige selskaper. Han hadde bl.a. Agassiz-medaljen fra USA, Symons-medaljen fra Storbritannia, Buys-Ballot-medaljen fra Nederland, Gunnerus-medaljen i gull fra Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, og storkors av St. Olavs Orden for vitenskapelig fortjeneste.

Vilhelm giftet seg med Sofie Honoria Bonnevie 4 Jul 1897. Sofie (datter av Jacob Aall Bonnevie og Anne Johanne Daae) ble født 28 Aug 1864 , Oslo, Norway; døde 15 Apr 1928, Oslo, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

{geni:occupation} Skolemann og politiker, Minister, Statsraad, Member Of Parliament,

{geni:about_me} Jacob Aall Bonnevie, født 31. desember 1838, fødested Christiania, død 13. august 1904, dødssted Linköping, Sverige. Skulemann og politikar. Foreldre: Ekspedisjonssekretær, seinare borgarmeister Honoratus Bonnevie(1797X1848) og Sophie Augusta Baumann (1804X95).

Gift 1) 17.7.1863 med Anne Johanne Daae (18.12.1839X3.12.1876), dotter til sokneprest Hans Daae (1808X65) og Anne Johanne Christie (1812X93); 2) 11.10.1878 med Susanne Bryn (4.9.1848X8.4.1927), dotter til stadsfysikus Thomas Bryn(1813X1902) og Christine Emilie Caroline Richter (1826X69).

Bror til Mathilde Dietrichson (1837X1921); far til Kristine Bonnevie (1872X1948) og Carl Emil Christian Bonnevie (1881X1972; sjå NBL1, bd. 2); verfar til Vilhelm Bjerknes (1862X1951), Alfred Bryn (1862X1937), Conrad Svendsen (1862X1943) og Margarete Bonnevie (1884X1970); morfar til Alf Bryn (1889X1949) og Conrad Bonnevie-Svendsen (1898X1983); morfars far til Conrad Vogt-Svendsen (1914X73); verbror til Ludvig Vilhelm Dahl (1826X87; sjå sst., bd. 3), Lorentz Segelcke (1829X1910; sjå sst., bd. 13) og Lorentz Dietrichson (1834X1917); morbror til Anna Dahl Munch (1856X1932) og Ludvig Dahl (1864X1934).

Jacob Bonnevie var ein av dei fremste skulepolitikarane i Noreg i dei siste tiåra av 1800-talet, både som skuledirektør i Trondheim, som statsråd og stortingsmann og som medlem av ei rekkje offentlege kommisjonar.

Bonnevie tok examen artium 1856, byrja deretter å studere realfag ved universitetet og blei cand.real. 1863. 1862 blei han tilsett som adjunkt ved Christiania katedralskole og 1865 som overlærar ved Kristiansands latinskole. I 1872, 34 år gamal, blei han utnemnd til skuledirektør i Trondhjems stift, den første utan embetseksamen i teologi, og sat i stillinga til 1894. Han var statsråd i Kyrkjedepartementet 1889X91 og direktør for Den norske Enkekasse 1894X1904.

Bonnevie sin innsats for allmugeskulen og for den høgre skule var omfattande. 1865 kom han med i kommisjonen til revisjon av den høgre skulen, med Hartvig Nissen som formann. Som einaste realist i komiteen fekk han avgjerande innverknad på utbygging av realfaga både i middelskulen og i realgymnaset, som blei oppretta ved lova om høgre allmennskolar (1869). Han ivra for styrking av matematikk, ikkje minst for at analytisk geometri skulle ha ein sentral plass i pensum på reallina, og argumenterte sterkt for at også eksamen frå realgymnaset skulle godkjennast som opptaksgrunnlag til studium ved universitetet. Han følgde opp lova med å lage lærebøker for middelskulen (og seinare også for gymnaset) i både geometri (1870) og algebra (1871). Bøkene var banebrytande og blei brukte, i lite omarbeidde utgåver, i omlag 80 år.

Som skuledirektør gjorde han seg ved sjølvsyn grundig kjent med allmugeskulen i stiftet, og bidrog konkret til kvalitetsheving gjennom etterutdanning av lærarane. Han la for dagen eit balansert pedagogisk skjønn og gav rettleiingog praktiske råd.

Bonnevies posisjon som leiande skulepolitiske talsmann i Høgre, ved sida av Nils Hertzberg, og som nasjonal autoritet i skulesaker gav han plass i dei fleste store skulekommisjonane sist på 1800-talet, m.a. i kommisjonen for ordning av abnormskulane (1877), som førte til eiga lov 1881, i Seminarkommisjonen (1880) for forlenging av stiftseminara sine kurs og oppretting av lærarinneseminar, og i kommisjonen for allmugeskulen (1885), som førte til lova om folkeskulen 1889. Som statsråd i Kyrkjedepartementet i Emil Stang sitt første ministerium bar han ansvaret for gjennomføringa av lova om folkeskulen, og utarbeidde raskt landet sin første læreplan for skuleslaget. Den blei følgt oppmed ei relativt omfattande undervisningslære for lærarane (1892) for dei fleste av skulens fag, eit teiknehefteverk (1893) og ei lærebok i historie (1894). Frå 1891 var Bonnevie formann i den første eksamenskommisjonen for lærarskolane og frå 1898 første formann i Undervisningsrådet, som han gav ei sterk stilling. Han deltok elles i den nasjonale leiinga av arbeidet for dei blinde. Han var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab frå 1872.

Jacob Bonnevie var ein kunnskapsrik politikar med utprega logisk talent, som tok sine standpunkt relativt uavhengig av andres meiningar. Han var stortingsmann 1880X97, fire periodar for Trondheim, ein for Fredrikstad og den sistefor Nedenes amt, heile tida medlem av Kyrkjekomiteen. Etter kvart blei han sett på som ein moderat høgremann, men var likevel for å styrte ministeriet til Johan Sverdrup i 1889. I 1895 var han svært aktiv som Høgre sin eine talsmann i kompromissforhandlingane mellom dei tre politiske partia, og var ein av forslagsstillarane til 7. juni-vedtaket av 1895, som la grunnlaget for den siste store unionskomiteen. I neste omgang fekk han i oppdrag å danne ei XsamlingsregjeringX, men måtte gi opp forsøket. Han trekte seg frå aktiv politikk på det nasjonale planet 1897.

Bonnevie hevda konservative standpunkt i både språk- og kvinnesak. 1877 uttalte han såleis i eit foredrag at lærarane i allmugeskulen burde tale korrekt riksmål, og at skulebarna etter dei 2X3 første åra på skulen også måtte læreseg å bruke det. Han møtte motbør for denne meininga. Derimot vekte synet hans på kvinna (1880) lite negativ merksemd. Han hevda, mellom anna, at ho var, meir enn mannen, merkt av Xfølelsens inderlighed og styrkeX, og at ho visteXutrætttelighed i det små, sagtmodighed i strid, tålmodighed i lidelse og ydmyghed i seierX. Ho var Xikke skikket for tummelen i verden, men i hjemmet øves hennes gjerningX.

Jacob Bonnevie døydde 1904 under eit skulemøte på Lunnevad i Östergötland.

Jacob giftet seg med Anne Johanne Daae 17 Jul 1863, Kragerø, Telemark, Norway. Anne (datter av Hans Hansson Daae og Anne Johanne Christie) ble født 18 Des 1839 , Bergen, Hordaland, Norway; døde 3 Des 1876, Trondheim, Sor-Trondelag, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

{geni:occupation} Prest

{geni:about_me} Se Slektene Daae boken side 62

--------------------

Hans og Anne hadde 10 barn.

Hans giftet seg med Anne Johanne Christie 17 Jun 1834, Bergen, Hordaland, Norway. Anne (datter av Eilert Christian Brodtkorb Christie og Anna Eilertine Brodtkorb) ble født 22 Mai 1812 , Kristiansund, Møre og Romsdal, Norway; døde 8 Mar 1893. [Gruppeskjema] [Familiediagram]