Notater:

{geni:occupation} Kapellmester

Johan giftet seg med Anna Ovidia Kildal 14 Sep 1920. Anna ble født 8 Des 1894 , Hadsel, Nordland, Norge. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Statsminister, skipsreder

Johan Ludwig Mowinckel, født 22. oktober 1870, fødested Bergen, død 30. september 1943, dødssted New York. Skipsreiar og politikar. Foreldre: Kjøpmann Johan Anton Wilhelm Mohr Mowinckel (1843X1918; sjå NBL1, bd. 9) og Edvardine Magdalene Margrethe Müller (1851X71). Gift 1) 9.10.1894 med Caroline Andrea Stabell (7.9.1871X23.4.1898), dotter til lege Fredrik Wilhelm Stabell (1836X1900) og Catharina Christine Sundt (1851X1922); 2) 9.4.1902 medSigfrid Sundt (f. 23.10.1882), kusine til hustru nr. 1 og dotter til kjøpmann Gerhard Sundt (1850X1910) og Anna Sophie Jebsen (f. 1859); ekteskapet oppløyst 1913; 3) 25.9.1917 med Julie Gran (19.7.1882X15.9.1972), dotter til kjøpmann Jens Gran (1853X99) og Eveline (XEvyX) Johanne Lehmkuhl (1857X1940). Sonesons son til Johan Ernst Mowinckel (1759X1816); tremenning til Conrad Mohr (1849X1926) og Agnes Mowinckel (1875X1963); svoger til Johan Hjort (1869X1948) og Hans Halvorsen (1879X1957).

Som få andre sette Johan Ludwig Mowinckel sitt personlege preg på norsk politikk i første halvdel av 1900-talet. Frå 1906 til 1940 var han med to avbrot medlem av Stortinget eller regjeringa og fylte leiande posisjonar som odelstings- og stortingspresident, statsminister og partiførar. Han representerte ein liberal venstretradisjon i åndskulturelle spørsmål og ein standhaftig liberalisme i økonomisk politikk. Med si X og Venstres X haldning til regjeringsmakta kom han meir enn andre til å forme norsk mellomkrigsparlamentarisme.

Av fødsel var han etla til å bli forretningsmann; slekta høyrde til det gamle bergenske handelspatrisiatet. Etter examen artium og XanneneksamenX reiste han 1889 til utlandet for å lære språk og praktisk forretningsdrift, m.a. ved skipsmeklarfirma i Bremen og London. 1893 var han tilbake i Bergen og vart tilsett ved Chr. Michelsens skipsreiarkontor. 1898 kjøpte han sin første båt og skipa 1901 eige partsreiarlag. Etter nye kontraheringar dei følgjande åraomdanna han 1912 X som ein av dei første bergensreiarane X partslaga til eit fleirskipsreiarlag i aksjeselskapsform. A/S J. Ludwig Mowinckels Dampskibsrederi (frå 1919 utan dampskip i namnet) var alt før første verdskrigen det tredje største reiarlaget i Bergen, målt i tonnasje. Den posisjonen heldt det òg i mellomkrigstida, da det hadde stor vekst, særleg i tank- og linjefarten.

Mowinckel engasjerte seg tidleg for skipsfartsnæringa også utanfor si eiga reiarverksemd. Han var blant stiftarane av Norges Rederforbund 1909 og Den Norske Amerikalinje 1910X11. Etter krigsutbrotet 1914 leidde han arbeidet med åfå i stand ei tvungen krigsforsikring for norske skip. I heile sitt offentlege liv var han ein varm talsmann for ei næring Xsom gang på gang har vist seg å øve den største innflytelse m.h.t. dette folks vel og velferd ... først og fremst for det offentligeX.

Etter heimkoma til Bergen 1893 bygde Mowinckel seg snart opp også i byens politiske miljø. Hans første plattform var Bergens Liberale Forening, eit forum for venstreungdom nært knytt til Bergens Venstreforening. Frå formannsplassen der avanserte han 1899 til leiarposisjonen i sjølve venstrelaget, der han var formann i fleire år. Også i kommunepolitikken følgde Mowinckels karriere ein bratt stigande kurve. Alt 1898 vart han vald inn i bystyre og formannskap, og 1902 overtok han ordførarvervet. Det hadde han fram til 1906 og på nytt 1911X13. Men Mowinckels politiske ambisjonar var ikkje avgrensa til den lokale arenaen. 1906 kom han inn i Venstres landsstyre og vann stortingsmandat frå Bergen. Som tingmann slutta han seg til venstreopposisjonen mot Christian Michelsens samlingspolitikk og vart ein aktiv pådrivar i den prosessen som munna ut i XkonsolideringaX av Venstre 1908 med Gunnar Knudsen som samlande leiar.

Mowinckels arbeidsdag i rikspolitikken kan grovdelast i to bolkar med åra 1919X21 som eit skilje. I den første trer han fram som ein radikal, kampglad parlamentarikar med ei polemisk kraft som råka motstandarar både til høgre og venstre, og ofte verka sterkt provoserande. Han stod lenge Johan Castberg nær og la vinn på å halda dei sosialradikale arbeidardemokratane saman med Venstre. Til fånyttes freista han 1915 å avverje samarbeidsbrotet mellom dei i Stortinget. Men Mowinckels radikalisme galdt meir politikkens former enn innhaldet. I sak plasserte han seg i Venstres hovudstraum, som lojal støttespelar for Gunnar Knudsen m.a. i den sosiale reformpolitikken og i striden om konsesjonslovene. Visseleg i samråd med statsministeren tok han 1915 initiativet til å få kaste Wollert Konow (H) som gruppeleiar i Stortinget, og han overtok sjølv året etter plassen som Venstres parlamentariske førar. Han vart samtidig vald til stortingspresident.

Mowinckel ønskte ei sterk og leiande regjeringsmakt, og det ønsket kunne Gunnar Knudsen lenge oppfylle. Men frametter 1916 skjedde det eit gradvis skifte i Mowinckels haldning til regjeringa. Med sin nye leiarposisjon i Stortinget frigjorde han seg frå Gunnar Knudsens autoritet og stilte seg etter kvart meir kritisk til førarskapen hans. Kritikken galdt m.a. handteringa av forsyningsproblema under krigen og den britiskvenlege nøytralitetslina. Mowinckel ønskte ein balansert nøytralitet som var truverdig også sett frå tysk side. Februar 1917 markerte han sitt misnøye med å foreslå i venstregruppa at det vart skipa ei samlingsregjering av alle parti. Det var ei klar utfordring til Gunnar Knudsen, men eit stort fleirtal i gruppa stilte seg solidarisk med statsministeren. Også i somme andre saker av prinsipiell karakter måtte Mowinckel finne seg i å hamne i mindretal.

Mowinckel hadde representert Bergen på Stortinget 1906X09 og 1913X18, men ved valet 1918 vart han vraka. Eit høgreras snytte Venstre for mandat i byane. I Mowinckels tilfelle kom det til at han hadde ytra seg velvillig om fornorsking av bynamn og hadde røysta for Bjørgvin som namn på Bergen stift. Det kunne ikkje bergensveljarane tåla. I to og eit halvt år var han utanfor rikspolitikken, og ubunden av omsynet til parti og regjering kunne han markere tydelegare sin eigen profil. I forbodspolitikken skifte han frå eit ja til forbodet 1918 til eit nei før folkerøystinga året etter. I økonomisk politikk reindyrka han ein næringsliberalisme med brodd både mot krisepolitikken under krigen og mot Gunnar Knudsens tru på den aktive statsmakta. Han ville byggje ned det oppsvulma statsapparatet, og folk måtte Xatter henvises til først og fremst at hjælpe sig selv og ikke i saa høi grad som i de senere aar regne med det offentliges bistandX, skreiv han i ein skarp avisdebatt med partileiaren.

1921 byrja ein ny bolk i Mowinckels politiske karriere. Gunnar Knudsen drog seg ut av Stortinget, og det vart ein leiarplass ledig, men han vart førebels ikkje fylt. Da Venstre skipa regjering same året, vart den 74-årige Otto Blehr statsminister; Mowinckel kom med som handelsminister, seinare òg utanriksminister. Han hadde måtta vente lenge på ein statsrådspost. I unge år hadde han meldt seg ut av statskyrkja og fylte dermed ikkje det kravet om trusvedkjenning som Grunnlova stilte til medlemer av regjeringa. Først 1919 vart lova endra på dette punktet. Ved valet 1921 fekk han òg nytt stortingsmandat frå Bergen.

Både i regjeringa og sidan i stortingsgruppa vann Mowinckel ein leiarposisjon utan formelt å vere førstemann, og neste gong Venstre overtok regjeringsmakta, 1924, var han den sjølvskrivne statsministerkandidaten. I resten av mellomkrigstida var han Venstres leiar, anten som statsminister eller som parlamentarisk førar. Tre regjeringar fekk namn etter han: 1924X26, 1928X31 og 1933X35. Frå 1927 var han òg formann i Norges Venstrelag.

Som sjef for regjeringar med veikt parlamentarisk grunnlag måtte han manøvrere gjennom ureint politisk farvatn i ei tid prega av nesten samanhengande økonomisk og statsfinansiell krise. Det var ein situasjon som den liberalistiske staten korkje hadde røynsle med eller boteråd mot. Staten kunne ikkje stå som garantist for kriseplaga næringar; Xselvhjelp er bedre enn hjelpX, var Mowinckels leidetråd, og han viste til skipsfarten som føredøme. Det staten burde gjera, var først og fremst å syte for Xsunde statsfinanserX og stabilt pengevesen. Virkemidla var balanserte budsjett, nedbetaling av gjeld og X i 1920-åra X heilhjarta støtte til Norges Banks paripolitikk.

Under trykket av krisa i første del av 1930-åra måtte likevel Mowinckel godta somme avvik frå sin prinsipielle næringsliberalisme, men berre som mellombels krisetiltak. Han tok såleis sterkt avstand frå planøkonomiske tankar i tida, anten dei kom frå Arbeidarpartiet eller frå folk i hans eige parti, m.a. Wilhelm Thagaard. Særleg gjelds- og avsetningskrisa i jordbruket frå ca. 1930 sette Mowinckels sjølvhjelpsdoktrine på harde prøver. Han solidariserte segmed landbruksminister Håkon Fives politikk med einsidig vekt på produktivitetstiltak og kom dermed i eit skarpt motsetningsforhold til Bondepartiet. Det fekk si utløysing 1935, da Bondepartiet og Arbeidarpartiet felte Mowinckels tredje regjering.

Ved å avvise ei formell borgarleg blokkdanning mot Arbeidarpartiet hadde Mowinckel og Venstre sett mindretallsparlamentarismen i system med Venstre som krumtapp. Maktskiftet 1935 og valet 1936 gjorde ei ny venstreregjering til eit fjernt alternativ og endra ikkje Mowinckels haldning til ei borgarleg samregjering. Han fann seg etter kvart til rette i eit sakleg samarbeid med arbeidarpartiregjeringa, særleg i tryggingspolitikken, og skjerma ho mot kritiske nederlag.

I heile si regjeringstid tok Mowinckel også hand om utanriks- og tryggingspolitikken, der hovudelementa var frihandel, skilsdomsavtalar og nøytralitet. Trua på økonomisk samkvem mellom statane som fredsskapande middel var i tråd med hans liberalistiske credo og ålmenne internasjonale orientering. Han freista å bremse proteksjonistiske tendensar i norsk tollpolitikk i 1920-åra, rett nok med lite hell. Viktigare var initiativet hans til Oslo-konvensjonen 1930, som etablerte eit tollpolitisk samarbeid mellom Noreg, Danmark og Benelux-statane med sikte på å hindre høgare tollmurar. Mowinckel var òg drivkrafta på norsk side for å få i stand skilsdomsavtalane mellom dei nordiske landa 1925X27. Han såg dei som ein fredsgaranti i Norden, Xet alternativ av meget bedre kvalitet for vår fred og sikkerhet enn våpenX.

Mowinckel var fast i si tru på at ein klok utanrikspolitikk var det beste forsvarsmidlet for Noreg, Xbedre enn kanonerX. Den kritiske utviklinga i Europa mot slutten av 1930-åra svekka ikkje denne prioriteringa: Xefter alt hvad jeg har sett, er min tillit til kanonenes makt til å beskytte vårt land ikke overdreven storX, uttalte han februar 1939. Mowinckel sette si lit til ein nøytralitetspolitikk med eit militært minimumsforsvar og med britisk flåtemakt i Nordsjøen som ein garanti mot fiendlege åtak frå den sida. Eit nært venskapleg forhold til Storbritannia var ein hovudføresetnad. Mowinckel tok aktivt del i arbeidet til Folkesambandet i Genève, men stilte seg heilt frå starten tvilande til det kollektive tryggingssystemet som fredsvern for Noreg. Det kunne tvert om dra landet inn i farlege konfliktar. Da systemet vart sett på prøver tidleg i 1930-åra, tok han initiativ til å løysa Noreg frå plikta til ådelta i sanksjonar. 1938 vart dette offisiell politikk for Noreg og ei rekkje andre småstatar.

Den utanriks- og forsvarspolitiske lina Mowinckel var eksponent for og som i hovudsak vart ført vidare av arbeidarpartiregjeringa frå 1935, havarerte i april 1940. Som konsultativ statsråd i den utvida Nygaardsvold-regjeringa vart Mowinckel saman med statsråd Rasmus Frihagen verande ved den norske legasjonen i Stockholm. Derfrå rapporterte dei til London om hendingar og stemningar i det okkuperte Noreg. Under riksrådstingingane i juni 1940 kom somme rapportar til å bli sterkt merkte av den defaitismen som rådde i sentrale politiske krinsar i Oslo, og dette saman med det ansvaret han bar for tryggingspolitikken før krigen, nørte både ute og heime mistru til Mowinckel som medlem av regjeringa.

Våren 1942 XløysteX Nygaardsvold problemet ved å kalle Mowinckel til London og tilby ham ei leidande stilling i Nortraship, ei stilling som ikkje kunne kombinerast med ein statsrådspost. Mowinckel aksepterte ordninga, søkte avskil og reiste mai 1942 til New York for å overta som formann i skipsfartsdirektørens rådgjevande utval. Tenestetida hans vart kort. Mowinckel hadde vore alvorleg sjuk hausten 1941, og 1943 svikta helsa på nytt. Han døydde i New York30. september, 73 år gammal.

Mowinckel avslutta sin lange arbeidsdag i offentleg teneste for den næringa han hadde vore knytt til i 50 år og som på mange vis hadde prega hans politiske orientering. Den hadde også vore kjelda til ein velstand som han med raushand også gav andre del i, m.a. med ytingar til kulturelle og vitskaplege føremål i heimbyen og til Venstres organisasjon og presse.

Johan Ludwig Mowinckel var prinsipielt imot ordensvesenet og vart derfor aldri dekorert for sine samfunnstenester.

Verker

* Den politiske situasjon. Krisen i Høire, 1912

* Vor politikk, Norges venstrelags skr. 5, 1918

* Respekt for folkeviljen, Norges venstrelags skr. 8, 1921

* Venstres syn og Venstres opgaver, 1932

Etterlatne papir

* Brev frå Mowinckel finst i ei rekkje privatarkiv i RA og NBO

Kilder og litteratur

* Stud. 1888, 1913, 1938

* Lindstøl, bd. 1, 1914

* HEH 1938

* A. W. Brøgger: biografi i NBL1, bd. 9, 1940

* T. Sollied: Slekten Mowinckel 1914X1939, Bergen 1940

* Haffner, bd. 1, 1949

* L. Pettersen: A/S J. Ludwig Mowinckels Rederi 1898X1960, Bergen 1961

* T. Øksnevad: Joh. Ludwig Mowinckel, Bergen 1963

* L. Mjeldheim: XJohan Ludwig Mowinckel i norsk politikkX, i BTid. 21.10 og 22.10.1970

* O. Riste: Londonregjeringa. Norge i krigsalliansen 1940X1945, bd. 1X2, 1973/1979

* A. Thowsen: Vekst og strukturendringer i krisetiden 1914X1939, bd. 2 i Bergen og sjøfarten, Bergen 1983

* A. Thowsen: Nortraship. Profitt og patriotisme, bd. 1 i Handelsflåten i krig 1939X1945, 1992

* L. Mjeldheim: XDagbladet og Venstre frå Sverdrup til MowinckelX, i H. F. Dahl m.fl.: Utskjelt og utsolgt. Dagbladet gjennom 125 år, 1993

* O.-B. Fure: Mellomkrigstid 1920X1940, bd. 3 i Norsk utenrikspolitikks historie, 1996

http://www.snl.no/.nbl_biografi/Johan_Ludwig_Mowinckel/utdypning

http://www.snl.no/Johan_Ludwig_Mowinckel

http://virksommeord.uib.no/personer?id=1341

--------------------------


--------------------
Johan Ludwig Mowinckel
Statsminister 1924-1926, 1928-1931 og 1933-1935
Statsråd 22. juni 1921-6. mars 1923, sjef for Handelsdepartementet. Også utenriksminister fra 31. mai 1922, utenriksminister 20. oktober 1922.


Statsminister 25. juli 1924-5. mars 1926, også utenriksminister.


Statsminister 15. februar 1928-12. mai 1931, også utenriksminister.


Statsminister 3. mars 1933-20. mars 1935, også utenriksminister.


Konsultativ statsråd 22. april 1940-5. juni 1942, regjeringsrepresentant i Stockholm.



Født i Bergen 22. oktober 1870, sønn av kjøpmann Johan Anton Wilhelm Mohr Mowinckel (1843-1918) og Edvardine Magdalene Margrethe Müller (1851-1871).
Gift 9. oktober 1894 med Caroline Andrea Stabell (1871-1898), datter av lege Fredrik Wilhelm Stabell (1836-1900) og Catharine Christine Sundt (1851-1922).
Gift 9. april 1902 med Sigfrid Sundt (født 1882) (kusine av Caroline Stabell), datter av kjøpmann Gerhardt Sundt (1850-1910) og Anna Sophie Jebsen (født 1859). Ekteskapet oppløst 1913.
Gift 25. september 1917 med Julie Gran (1882-1972), datter av kjøpmann Jens Gran og Eveline (XEvyX) Johanne Lemkuhl (1857-1940).
Død i New York 30. september 1943. Gravlagt på St. Jacob kirkegård i Bergen.



Johan Ludwig Mowinckel var skipsreder og politiker.

Johan Ludwig Mowinckel var født inn i en av Bergens gamle handelsfamilier, og etter examen artium reiste han i 1889 utenlands for å lære språk og forretningsdrift blant annet ved skipsmeglerfirmaer i Bremen og London. I 1893 kom han tilbake til hjembyen og ble ansatt i senere statsminister Christian Michelsens skipsrederi. Etter hvert kjøpte han sin første båt og i 1901 startet han eget rederi. I 1912 omdannet han dette partsrederiet til et aksjeselskap med flere skip: A/S J. Ludwig Mowinckels Dampskibsrederi X et av de tre største i Bergen. Rederiet holdt denne posisjonen også i mellomkrigstiden, da det hadde stor vekst i tank- og linjefarten.

Mowinckel ble tidlig opptatt også av arbeid for skipsfartsnæringen generelt, og var blant stifterne av Norges Rederforbund i 1909. Etter krigsutbruddet i 1914 ledet han arbeidet med en tvungen krigsforsikring for norske skip.

Allerede fra 1893 engasjerte Mowinckel seg politisk i hjembyen, først via Bergens Liberale Forening. I 1899 ble han formann i Bergens Venstreforening. Han ble valgt inn i bystyre og formannskap i 1898, og var ordfører 1902-1906 og 1911-1913.

I 1906 kom Mowinckel inn i Venstres landsstyre og ble stortingsrepresentant for Bergen. På Stortinget sluttet han seg til venstreopposisjonen mot Christian Michelsens samlingspolitikk, og var en av pådriverne i det som munnet ut i Venstres konsolidering under Gunnar Knudsen i 1908.

Fram til 1921 var Mowinckels profil i rikspolitikken den radikale og kampglade polemikeren som ofte provoserte både motstandere og tilhengere. Han sto lenge Johan Castberg nær og la vekt på å holde de sosialradikale arbeiderdemokratene sammen med Venstre. I sak sto han likevel midt i Venstres hovedstrøm, som lojal støttespiller for Gunnar Knudsen. I 1916 ble han Venstres parlamentariske leder og stortingspresident.

Utover i 1916 markerte Mowinckel en mer uavhengig linje i forhold til statsminister Knudsen, blant annet ved en kritisk holdning til regjeringens nøytralitetspolitikk. Mowinckel ønsket en nøytralitet som var troverdig også sett fra tysk side. I februar 1917 markerte han sin misnøye ved å foreslå en samlingsregjering av alle partier. Forslaget fikk imidlertid ikke støtte i Venstres stortingsgruppe.

Mowinckel hadde representert Bergen på Stortinget 1906-1909 og 1913-1918, men ved valget i 1918 ble han vraket. Medvirkende til dette var at han hadde vært positiv til fornorskningen av by-, fylkes- og bispedømmenavn og hadde stemt for Bjørgvin bispedømme som navn på det som da het Bergens stift.

De neste par årene var Mowinckel utenfor rikspolitikken og kunne markere egen profil tydeligere. I økonomisk politikk rendyrket han en næringsliberalisme som hadde brodd både mot krisepolitikken under verdenskrigen og mot Gunnar Knudsens tro på den aktive statsmakt.

Da Gunnar Knudsen i 1921 trakk seg tilbake fra aktiv politikk og Venstre dannet regjering under Otto Blehr, ble Mowinckel handelsminister og senere utenriksminister. Som utmeldt av Den norske kirke hadde han fram til 1919 ikke kunnet sitte i regjering. Da ble Grunnloven endret slik at ikke alle statsråder måtte være medlem av Den norske kirke.

I 1921 ble Mowinckel også gjenvalgt til Stortinget. Både i regjering og stortingsgruppe ble Mowinckel nå den reelle lederen, og neste gang Venstre dannet regjering X i 1924 X var han selvsagt som statsminister. Mowinckel var nå Venstres leder i resten av mellomkrigstiden, enten som statsminister eller som parlamentarisk leder. Fra 1927 var han også Venstres formann.

Mowinckel ledet tre regjeringer - 1924-1926, 1928-1931 og 1933-1935. De hadde alle et svakt parlamentarisk grunnlag i en tid preget av økonomisk og statsfinansiell krise. Mowinckel måtte etter hvert gjøre enkelte unntak fra sin prinsipielle næringsliberalisme, i form av midlertidige krisetiltak.

Særlig gjelds- og avsetningskrisen i jordbruket fra rundt 1930 satte Mowinckels selvhjelpsdoktrine på prøve. En landbrukspolitikk med ensidig vekt på produktivitetstiltak, førte til skarp motsetning mellom Mowinckel og Bondepartiet, og gjorde i 1935 at Bondepartiet gikk sammen med Arbeiderpartiet om å felle Mowinckels tredje regjering.

Mowinckel hadde avvist borgerlig blokkdannelse mot Arbeiderpartiet, til fordel for en mindretallsparlamentarisme med Venstre som krumtapp. Maktskiftet i 1935 og valget i 1936 gjorde at en ny venstreregjering ikke var mye sannsynlig, og endret ikke Mowinckels holdning til borgerlig blokkdannelse. Han fant seg nå etter hvert til rette i et saklig samarbeid med Johan Nygaardsvolds arbeiderpartiregjering, særlig når det gjaldt sikkerhetspolitikken.

I alle sine år som statsminister var Mowinckel også utenriksminister. Hovedelementene i hans utenriks- og sikkerhetspolitikk var frihandel, voldgiftsavtaler og nøytralitet. Han hadde sterkt tro på økonomisk samkvem som fredsskapende middel mellom stater, og forsøkte å bremse proteksjonistiske tendenser i norsk tollpolitikk i 1920-årene.

I 1930 tok Mowinckel initiativ til Oslo-konvensjonen om et tollpolitisk samarbeid mellom Norge, Danmark og Beneluxlandene, for å hindre høyere tollmurer. Han var også den norske drivkraften for å få i stand en voldgiftsavtale mellom de nordiske landene i 1925-1927.

Mowinckel var fast i troen på at en klok utenrikspolitikk var Norges beste forsvar, og den kritiske utviklingen i Europa mot slutten av 1930-årene svekket ikke denne holdningen. Nøytralitetspolitikk, et militært minimumsforsvar og et nært vennskapelig forhold til Storbritannia var hans hovedpillarer.

Mowinckel var aktivt med i Folkeforbundets arbeid, men var hele tiden tvilende til at Norge kunne ha nytte av dette kollektive sikkerhetssystemet. Snarere mente han dette kunne trekke Norge inn i farlige konflikter, og han tok initiativ til å løse Norge fra plikten til å delta i sanksjoner.

Den utenrikspolitiske linjen som Mowinckel sto for, led nederlag ved den tyske invasjonen av Norge 9. april 1940. Da Nygaardsvolds arbeiderpartiregjering ble utvidet til en koalisjonsregjering 22. april, ble Mowinckel konsultativstatsråd med base ved den norske legasjonen (ambassaden) i Stockholm.

Sammen med statsrådskollega Rasmus Frihagen rapporterte Mowinckel til den norske regjeringen i London om stemningen i det okkuperte Norge. På grunn av at noen av rapportene var sterkt preget av den defaitismen som den første tiden rådet i politiske kretser i Oslo, og på grunn av Mowinckels medansvar for den sikkerhetspolitiske linjen før krigen, var det både i Oslo og i London en del misnøye med at Mowinckel var statsråd.

Våren 1942 valgte statsminister Nygaardsvold derfor å tilby Mowinckel en ledende stilling i Nortraship X styringsorganet for den krigsrekvirerte norske handelsflåten, en stilling som ikke kunne kombineres med en statsrådspost. Mowinckel aksepterte, søkte avskjed fra regjeringen og reiste i mai 1942 til New York for å overta som formann i den norske skipsfartsdirektørens rådgivende utvalg.

Imidlertid ble tjenesten på denne posten kort. Mowinckel hadde vært alvorlig syk høsten 1941, og i 1943 svikten helsen igjen. Han døde i New York 30. september 1943.



Kilder:
Norsk Biografisk Leksikon
Bergen kirkelige fellesråd

Johan giftet seg med Caroline Andrea Stabell 9 Okt 1894. Caroline (datter av Fredrik Wilhelm Stabell og Catharina Christine Sundt) ble født 7 Sep 1871 , Bergen, Hordaland, Norway; døde 23 Apr 1898, død 9.? Bergen?; ble begravet 23 Apr 1898. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

{geni:about_me} Caroline var Johan ludwig Mowinckels første kone.

fra www.snl.no:

Gift 1) 9.10.1894 med Caroline Andrea Stabell (7.9.1871X23.4.1898), dotter til lege Fredrik Wilhelm Stabell (1836X1900) og Catharina Christine Sundt (1851X1922)

Gift i Domkirken 1894:

Kildeinformasjon: Bergen fylke, Domkirken, Ministerialbok nr. D 4 (1880-1907), Ekteviede 1894, side 120.

Permanent sidelenke: http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=4557&idx_id=4557&uid=ny&idx_side=-122

Permanent bildelenke: http://www.arkivverket.no/URN:NBN:no-a1450-kb20060621090122.jpg

Notater:

{geni:occupation} Lege

{geni:about_me}

Stabel var ordførende mester i St. Johanneslosjen 1881-1900.

http://no.wikipedia.org/wiki/St._Johanneslogen_Oscar_til_de_syv_Bjerge

Gravminne Møllendal/Bergen Domkirke:

http://www.disnorge.no/gravminner/bilde.php?id=1643307

Fredrik giftet seg med Catharina Christine Sundt 11 Sep 1870. Catharina (datter av Christian Gerhard Ameln Sundt og Jacoba Johanna Johanne Kramer) ble født 17 Sep 1851 , Bergen, Hordaland, Norge; døde 10 Feb 1932. [Gruppeskjema] [Familiediagram]