Notater:

{geni:about_me} Arkitekt.
--------------------
Arnstein Arneberg, Arnstein Rynning Arneberg, født 6. juli 1882, fødested Fredrikshald (Halden), død 9. juni 1961, dødssted Svennes i Biri (nå Gjøvik). Arkitekt. Foreldre: Fabrikkbestyrer Mauritz Otto Edvard Arneberg (1845X1913) og Hermine Nicoline Mathilde Rynning (1858X1944). Gift 1) 1910 med Aagot Kielland Skavlan (20.5.1888X2.1.1960), datter av professor Olaf Skavlan (1838X91) og Dagmar Kielland (1855X1931), ekteskapet oppløst 1923; 2) 1923 med Eva Elisabeth Reimers (20.5.1901X16.2.1987), datter av høyesterettsadvokat Herman Foss Reimers (1874X1961) og Ragnhild (Lally) Astrup (1878X1919).

Arnstein Arneberg kom med sine mange offentlige og private byggverk, hvorav bl.a. Oslo rådhus ble utført sammen med Magnus Poulsson, til å prege mellomkrigsepoken i norsk arkitektur.

Arneberg innledet sin utdannelse til arkitekt med ansettelse som assistent hos arkitekt Alfred Chr. Dahl i Kristiania 1888X1900. Han var allerede dyktig i håndverk, han kunne eksempelvis smi og hadde praksis som murer. 1899X1902 var han elev ved Den Kgl. Tegneskole hos arkitekt H. M. Schirmer. Her deltok han i Schirmers studiereiser til dalfører i Norge som skulle bli skoledannende for flere årskull arkitekter. Studentene fikk inngående kjennskap til vår gamle trebygningskunst studert i dens rette sammenheng. Dette stod i skarp kontrast til forutgående arkitektutdannelse som var fullstendig preget av tyske forbilder. I tråd med disse tanker rådet også Schirmer sine studenter til åsøke den avsluttende arkitektutdannelsen i Sverige.

Arneberg studerte ved Kgl. Tekniska Högskolan i Stockholm 1904X06 under professorene Isak Gustaf Clason og Erik Lallerstedt, og arbeidet deretter som assistent hos sistnevnte 1906X07. I Stockholm studerte han med en gruppe norskearkitektstudenter som kom til å bli toneangivende i fagmiljøet, bl.a. Magnus Poulsson, Andreas H. Bjercke og Georg Eliassen. På hybelen XGrøttumX, oppkalt etter plassen i Sørkedalen, formulerte de sitt program: Å utvikle en selvstendig norsk arkitektur tuftet på tradisjonell norsk byggekunst.

Arnstein Arneberg vokste opp på Lysaker ved Oslo og fikk gjennom dette nær kontakt og omgang med den såkalte Lysakerkretsen, preget av kunstnere som Erik Werenskiold og Gerhard Munthe. Innflytelsen herfra er markert i hans tidligste arbeider. 1908 etablerte Arneberg egen arkitektpraksis og hans første selvstendige byggeoppgave, Eidsvold Folkehøiskole fra samme år, var preget av Werenskiolds fargeholdning med rom i sterkt blått, grønt og mønjerødt. Her serman også inspirasjonen fra Munthes egen bolig XLeveldX på Lysaker og gjennom det en forbindelse til den svenske kunstneren Carl Larsson.

Under studietiden i Kristiania hadde Arneberg vært assistent hos arkitekt Ole Sverre 1900X03. Da han vendte tilbake som fullt utdannet arkitekt, arbeidet han sammen med ham som kompanjong 1907X08. Et av Arnebergs arbeider der varfasaden til Grand Hotell i Oslo. Gjennombruddet ble prosjektet som fikk 2. premie i arkitektkonkurransen om folkegaven til kong Haakon 7 og dronning Maud (1907), Kongevillaen (Kongsseteren) på Voksenkollen ved Kristiania. Prosjektet, som bar mottoet XDaggryX, ble innlevert i Sverres og Arnebergs navn, men var i realiteten Arnebergs personlige bidrag, og ble av samtiden ansett som den moralske vinner av konkurransen. Forslaget var inspirert av storgårder idalene med tunge, sluttede bygningskropper i kontrast til de rådende sveitser- og dragestilsidealer. Arnebergs tema ble senere realisert etter 1. premie i NSBs konkurranse om jernbanestasjoner på strekningen OttaXDombås på Dovrebanen 1912. Det var en forutsetning fra NSBs side at stasjonene skulle reflektere Gudbrandsdalens tradisjonelle gårdsbebyggelse.

Sammen med Magnus Poulsson kom Arneberg til å sette preg på en epoke i norsk arkitektur. 1914 tegnet de to Den norske Sjømannskirke i Rotterdam, også etter forbilder fra norsk trearkitektur. 1916 fikk de premie i konkurransen om Oslo Rådhus med utkastet XVaar i NorgeX. Dette innledet et uvanlig krevende prosjekteringsarbeid, gjennom omkonkurranse og en serie prosjekter i skiftende stiluttrykk, inntil man 1931 kunne enes om det som ble oppført og stod klart til innvielse 1950. De to tegnet 1916X24 Telegrafbygningen i Oslo. Som Rådhuset er også denne bygningen preget av tett samspill mellom arkitektur og utsmykning og suveren håndtering av materialene.

Arneberg hørte til kretsen rundt riksantikvar Harry Fett, og hans interesse for fortidsminnevernet er ubestridelig. 1914 vant han konkurransen om utformingen av et nasjonalmuseum på Bygdøy ved Oslo og første byggetrinn ble realisert med Vikingskipshuset 1929. Her lyktes han i å skape en ramme om skipenes dristige former som løfter og bærer dem frem mot betrakteren. Et fremtredende restaureringsoppdrag ble Akershus slott, hvor han også innredet Slottskirken og utformet Det kongelige gravkapell. I Vår Frelsers kirke (Oslo domkirke) stod han for en gjennomgripende restaurering. X Ettertidens noe strengere syn på restaurering rammer Arnebergs arbeider. Man kan hevde at han ikke alltidhar restaurert i ordets egentlige betydning: å føre tilbake til (antatt) opprinnelig tilstand, men snarere satt sitt personlige stempel på byggverket. Hamar domkirke er det klareste eksempel på dette, hvor den opprinnelige innredningen i nygotikk ble fullstendig fjernet av Arneberg 1952.

Arnebergs varemerke ble de store villaer, ofte oppført i tre i en såkalt XsorenskriverstilX inspirert av empirens lave, noe langstrakte bygninger med halvvalmet tak og smårutete vinduer. Hans eget hjem Evenstad i Oslo eksemplifiserer dette. En annen gruppe utgjør de store villaene i teglstein. Villaen Thomas Heftyes gate 3 i Oslo og Store G (senere omdøpt til Munkebakken) ved Fornebu i Bærum gir assosiasjoner til svensk renessanse og barokk. Ivar An. Christensens bolig i Bygdøy allé (fløyene senere noe endret) er et tredje eksempel. Et annet høydepunkt er villaen Elsero (1922) i en rolig og stram pussarkitektur, men hvor renessansepreget stadig er til stede, som i den lukkede rosehagen.

Arneberg ble aldri funksjonalist, men en ny og forenklet arkitektur finner vi på Skaugum i Asker, oppført for kronprins Olav og kronprinsesse Märtha 1932. Arneberg utførte senere flere oppdrag for de kongelige, som innredningen av kong Olavs private leilighet på Slottet i Oslo og innredningen på Kongeskipet Norge. I villaen Midtåsen, oppført for Anders Jahre i Sandefjord (1933), lar Arneberg en rikt utformet hage spille virkningsfullt opp mot den meget enkle bygningskroppen.

Kirkebygg ble en sentral oppgave for Arneberg og et sted hvor samarbeidet med bildende kunstnere kunne utfolde seg. Henrik Sørensen var en venn og samarbeidspartner, og i Volda kirke (1932) innledet Arneberg samarbeid med malerenHugo Lous Mohr som utførte freskene her og senere det store takmaleriet ved restaureringen av Oslo domkirke. Også i det siste store kirkeprosjektet, Ullensaker kirke (på folkemunne kalt XRomerikskatedralenX, 1958), er Arnebergs hånd like tydelig og markert med særpregede proporsjoner, her med det dobbelte tårn, ornamenter i den litt spisse Arneberg-stil og et gjennomført samarbeid med bildende kunstnere i interiøret.

Ett arbeid må nevnes særskilt: innredningen av Sikkerhetsrådets sal i FN-bygningen i New York fra 1950. Interiøret kan studeres når det glir over våre TV-skjermer med de markante, ovalt oppstilte stolrekkene, og veggpartier der utsøkte materialvirkninger forenes med utsmykningen.

1954 ble Arkitektfirmaet Arnstein Arneberg opprettet med arkitektene Olav S. Platou og Per Solemslie og interiørarkitekt Finn Nilsson som kompanjonger.

Arneberg var formann i styret for Statens Arkitektkurs i Oslo 1946X50. 1946 ble han kommandør av den svenske Nordstjärneorden og 1958 kommandør med stjerne av St. Olavs Orden.

Mens Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson helt fra starten var toneangivende arkitekter med forankring i et nasjonalromantisk stiluttrykk, viste 1960- og 1970-årene liten forståelse for deres innsats. Til tross for at Arneberg ytet et stort arbeid ved opprettelsen av Statens Arkitektskole i Oslo etter 1945, ble hans innflytelse som arkitekt snart fraværende fra undervisningen. 1982 gjennomførte Norsk Arkitekturmuseum en utstilling om de to arkitektene i anledning 100-årsjubileene for deres fødsler. Utstillingen i Oslo Rådhus kastet fornyet lys over deres betydning i norsk arkitektur, som skapere av personlig pregede byggverk gjennom nær to mannsaldre og som formidlere av norske byggetradisjoner gjennom et århundre preget av brudd, omveltninger og industrialisering av byggevirksomheten.

Verker
BYGNINGER (ET UTVALG)
En mer utfyllende fortegnelse finnes i Arnebergs biografi i NKL, bd. 1, 1982
Eidsvold Folkehøiskole, 1907
Akershus landbruksskole og restaureringen av Gamle Hvam gård, Nes (Akershus), 1911X14
stasjonsbygninger for NSB, strekningen OttaXDombås på Dovrebanen, 1912
Vår Frelsers kirke (Oslo domkirke), Oslo, restaurering av interiøret og nytt sakristi, 1933X51
Akershus slott, Oslo, restaurering av slottet og Slottskirken og innredning av Det kongelige gravkapell, 1938X55
Sikkerhetsrådets sal, FN-bygningen, New York, 1950
Park hotell og Hvalfangstens hus, Sandefjord, 1957X60
Sm.m. Magnus Poulsson: Sjømannskirken i Rotterdam, 1914; Oslo Rådhus, 1916X50; Telegrafbygningen, Tollbugata 24, Oslo, 1916X24
Kirker: Volda kirke, Volda, 1929X32; Glemmen nye kirke, Fredrikstad, 1949, delvis med vegger etter gammel, brannskadet kirke; Hamar domkirke, ny innredning, 1952
Villaer: Enebolig for Karen Grude og Halvdan Koht, Fjellveien 2, Bærum, 1910; XStore G.X for Gerd og Otto Nyquist (senere overtatt av N. Werring og omdøpt til Munkebakken), Fornebuveien 41, Bærum, 1916X18; enebolig for Halvorsen (nå bolig for Finlands ambassadør), Thomas Heftyes gate 3, Oslo, 1917; enebolig (sm.m. E. Andersen) for Ivar An. Christensen, Fredrik Stangs gate 22, Oslo, 1918; Elsero for Mustad, Jonsrudveien 1, Oslo, 1918X22; Evenstad, egen bolig, Madserud allé 38, Oslo, 1924; Midtåsen for Anders Jahre, Sandefjord, 1933; Smedbråten for Johan H. Andresen, Hengsengveien 1, Oslo, 1935
Skaugum for kronprins Olav og kronprinsesse Märtha, Asker, gjenoppbygging etter brann 1930X32
BILDENDE KUNST
Pengesedler, 4. utgave, for Norges Bank 1948X55
Kilder og litteratur
Arnstein Arnebergs arkiver, Norsk Arkitekturmuseum, Oslo
Antikvarisk arkiv, Riksantikvaren
Byggekunst, årg. 1919/20X61
C. W. Schnitler: biografi i NBL1, bd. 1, 1923
E. Alnæs, G. Eliassen, R. Lund, A. Pedersen og O. Platou: Norske hus, 1950
G. Eliassen, A. Pedersen og O. Platou (red.): Arnstein Arneberg. Festskrift, 1952
J. C. Eldal og J. Malling: biografi i NKL, bd. 1, 1982
Vaar i Norge. Arneberg og Poulsson 100 år, utstillingskatalog, Byggekunst nr. 2/1982
Portretter m.m.
KUNSTNERISKE PORTRETTER
Maleri av Erik Werenskiold, 1907; p.e
Litografi av Edvard Munch, 1918
Byste (bronse) av Emma Mathiassen, 1945; Oslo Rådhus

Arnstein giftet seg med cirka 1910. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Arnstein giftet seg med Eva Elisabeth Reimers cirka 1923. Eva (datter av Herman Foss Reimers og Ragnhild (Lally) Elisabeth Astrup) ble født 20 Mai 1901; døde 16 Feb 1987. [Gruppeskjema] [Familiediagram]