Notater:

{geni:occupation} Kjøpmann

Notater:

{geni:occupation} Fogd Senja/Tromsø, Fogd, Foged

{geni:about_me} http://holmboe.slekt.no/data/0001/346.htm

http://vestraat.net/iea-o/p300.htm#i12374

http://en.wikipedia.org/wiki/Jens_Holmboe_%28bailiff%29

http://park.org/Cdrom/Pavilions/Stavanger/bardu.html

http://www.snl.no/.nbl_biografi/Jens_Holmboe/utdypning_%E2%80%93_1



Jens Holmboe, død 4. desember 1804, dødssted Trondenes (no Harstad), Troms, Fødd 1752 (døypt 511.) i Lesja, Oppland. Embetsmann. Foreldre: Proprietær og verkseigar Hans Holmboe (1721X56) og Birgitte Marie Ziegler (1723X78; ho gift 2) 1757 med Paul Holst Irgens, 1725X84). Gift 7.8.1783 med Anna Margrethe Irgens (2.4.1766X17.10.1851), dotter til sokneprest Johannes Irgens (1723X82) og Anna Margrethe Borchgrevink (1727X98). Far til Hans Holmboe (1798X1868); farfar til Jens Holmboe (1821X91) og Conrad Holmboe (1828X1923); brorson til Otto Holmboe (1710X73; sjå NBL1, bd. 6).

Jens Holmboe var fut i Senjen og Tromsø fogderi på slutten av 1700-talet, og namnet hans er uløyseleg knytt til nyryddinga av og innvandringa til Målselv og Bardu på denne tida.

Holmboe var fødd på Lesjaverk, som far hans hadde teke over frå verfar sin. Faren døydde då Jens var berre fire år gamal, og mora gifta seg opp att med direktøren på Folldals kopparverk, Paul Holst Irgens. Jens Holmboe tok dansk juridisk eksamen 1776 og blei immatrikulert ved universitetet i København 1777, men han tok aldri latinsk juridisk eksamen. Før han reiste til København, hadde han i eit års tid (1773X74) vore fullmektig hos amtmann Even Hammer i Molde, og deretter var han skrivar i Finanskollegiet i København 1775X81. Under opphaldet sitt i København var han medlem i Det Norske Selskab, men det er ikkje kjent om han spela noka aktiv rolle der.

Holmboe blei utnemnd til fut i Senjen og Tromsø fogderi 1781 Han blei dømd frå dette embete 1800 på grunn av uorden i rekneskapa. Frå 1787 og til han døydde var han dessutan misjonskasserar for heile Nord-Noreg. 1785 kjøpte han garden Ervik i Trondenes, der han budde resten av livet. Denne garden dreiv han og kona fram til eit mønsterbruk.

Alt da Holmboe kom nordover 1781, fekk han høyre om dei store skogsområda på innlandet, og 1783 reiste han på befaring til Bardu med ein svensk flyttsame som vegvisar. Dette blei ei svært viktig oppleving for Holmboe; han følte at han hadde oppdaga nytt land, ein ny provins som han ville vere med på å utvikle. To år seinare, i 1785, gjorde han ei ny og lengre reise til Bardu og Målselv. Etter dette tok han kontakt med Rentekammeret i København; han fortalde om XoppdagingaX si og meinte at dette XnyeX området kunne bli til eit nytt kyrkjesokn.

Parallelt med at han var i kontakt med styresmaktene i København, fekk Holmboe nyrydningsfolk til å setje i gang med å rydde jord. Som den entreprenøren han var, tok han seg delvis til rette utan godkjenning frå styresmaktene, oghan hjelpte dei første bureisarane økonomisk. Interessant nok var dei første nybyggjarane nordlendingar, først og fremst helgelendingar, trass i at Holmboe sjølv meinte at nyrydningsmennene burde komme frå Sør-Noreg, for nordlendingane hadde ikkje hug til anna enn å drive fiske. Det var først etter 1790 at innvandringa frå Østerdalen og Gudbrandsdalen tok til.

Holmboe var ein typisk representant for opplysningstida X initiativrik, optimistisk og levande oppteken av alle slags praktiske tiltak, anten det galdt landbruk, fiskeri eller teknologi generelt. Den ideologiske bakgrunnen hans var utvilsamt den generelle interessa i samtida for rasjonelt drive jordbruk. Han bygde på teoriar som framheva jordbruket som primærnæring og grunnlag for anna næringsverksemd. Dette representerer starten på det vi kan kalle moderne agrarvitskap. Det er truleg òg rett å vurdere Holmboe mot eit førromantisk bakteppe, der Rousseaus attende-til-naturen-ideologi er eit sentralt islett i vevnaden. 1801 fekk han gullmedalje frå Det kgl. danske Landhuusholdningsselskab for arbeidet sitt med å utvikle jordbruket.

Jens Holmboe har i ettertida fått hovudæra for norsk busetnad i Målselv og Bardu. At området representerte viktige flyttvegar for svenske reindriftssamar som brukte kystområda i Nord-Noreg til sommarbeite, har først i dei seinareåra fått feste i historieskrivinga frå dette området. Holmboe og hans samtid hadde ikkje blikk for dei konsekvensane nyrydningsverksemda hadde for samane og reindrifta. Holmboe døydde på Ervik 1804. Han har ei vidt forgreina slekt etter seg i Nord-Noreg.

Verker

* Tale til Beboerne i Bardu-Colonie i Tromsens og Senjens Fogderier, Trondheim 1801

Kilder og litteratur

* Biografi i Ehrencron-Müller, bd. 4, 1927

* A. Coldevin: biografi i NBL1, bd. 6, 1934

* G. F. Holmboe: Slekten Holmboe, 1944

* A. Kiil: Målselv bygdebok, bd. 1, Målselv 1982

Portretter m.m.

Kunstnarlege portrett

* Måleri (brystbilete) av Christian August Lorentzen, ca. 1785; p.e.; gjengitt i Slekten Holmboe (sjå ovanfor, avsnittet Kjelder), s. 60

Fra Jørn E. GaXsværs nettside om "Nordnorsk bevisstgjøring", en side som
tar for seg berømte nordnorske personligheter:

Fra Lesja, men etablerer etter juridikum i København som fogd et
mønsterbruk paX Ervik i Trondenes. Etter et par ekspedisjoner til
Barduskogen starter han i 1787 rekruttering av nybyggere til MaXlselv og
Bardu; noe som etter innledende konflikter med samene blir en suksess.
Ivrer for at kjøpstaden i Troms skal legges til Kjøtta ved Harstad, men
mislykkes i det.

Jens giftet seg med Anna Margrethe Johannesdatter Irgens 7 Aug 1783, Kastnes, Senja. Anna (datter av Johannes Henningsen Irgens og Anna Margrethe Borchgrevinck) ble født 2 Apr 1766 , Tromso, Tromsø, Troms, Norway; døde 17 Okt 1851, Tromsø, Norway; ble begravet , Tromsø, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

{geni:about_me} http://park.org/Cdrom/Pavilions/Stavanger/bardu.html

http://vestraat.net/iea-o/p302.htm#i12437

http://holmboe.slekt.no/data/0001/349.htm

Notater:

{geni:occupation} Jernverkseier, Jernverkseier i Lesja

{geni:about_me} http://holmboe.slekt.no/data/0001/170.htm

Hans giftet seg med Birgithe Marie (Birthe) Ziegler cirka 1750. Birgithe (datter av Reinholdt Heinrichsen Ziegler og Anne Marie Jensdtr. Flor) ble født cirka 1723 , Verket, Lesja, Oppland, Norway; døde 6 Aug 1778, Lesja, Oppland, Norway; ble begravet 13 Aug 1778. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

{geni:about_me} http://vestraat.net/iea-o/p302.htm#i12434

http://holmboe.slekt.no/data/0001/341.htm

Notater:

{geni:occupation} Sogneprest/prost i Tromsø, Sogneprest i Tromsø

{geni:about_me} http://www.ntrm.no/forsiden/kilder/kirkeboeker/lyngen_1756_1827/1772_1776

Sogneprest i Tromsø.

Johannes giftet seg med Anna Margrethe Borchgrevinck 6 Mar 1755, Røros, Sør-Trøndelag, Norge. Anna (datter av Leonhard Christian Christiansen Borchgrevink og Magdalena Johannesdatter Brun) ble født 28 Aug 1728 , Røros, Sør-Trøndelag, Norge; døde 10 Mar 1798, Toten, Oppland, Norge. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

{geni:about_me} Anne Margrethe Borchgrevink.

Født 28. august 1728 på Røros. Død 10. mars 1798 hos svigersønnen, sorenskriver Fredrik Andreas Sommerfeldt på Toten.

Gift på Røros 6. mars 1755 med Johannes Irgens, født 4. august 1723 i Selbu hvor hans far Henning Irgens var verksbetjent ved det derværende kobberverk, siden ved Røros. Moren var Gertrud Hage. Student 1743, cand. theol. 1745, 27. november 1750 misjonær i Varanger, 24. mai 1754 residerende pastor til Lenvig og i 1759 sogneprest til Tromsø og prost i prostiet. Død i Tromsø 1781.

---

Av Bjarne Borchgrevinks notater:

Anna Margrethe Borchgrevink ble hjemmeviet til daværende pastor i Lenvig, Johannes Irgens. Han oppgis i svigerfarens skifte 1772 som prost over Tromsøen og sogneprest i Tromsø menighet. I skiftet efter svigerinnen, jomfru Catharina Borchgrevink, begynt 10. januar 1805, oppgis han som død. Her anføres han som sønn av verksbetjent Henning Irgens og Gjertude Hage, datter av baker i Trondheim, Matz Simensen, efter hvem skifte 17. april 1703, i hvilket datteren Gertrude sies 17 år gammel, og Ingeborg Hansatter, efter hvem skifte 19. Oktober 1736 i Trondheim, hvor datteren angis gift med hytteskriver Henning Irgens på Røros, og hvor alle hennes og Matz Simensens barn kalles Hage. Henning Irgens sies i hennes brors, Svend Matz Hage's skifte, påbegynt i Trondheim 20. juli 1756, å være død. Hun sies å ha vært gift to ganger. 1) med Paul Holst, baker i Trondheim, med hvem hun blant flere barn hadde sønnen Claus Holst, stiger på Røros, og 2) med hytteskriver Irgens på Røros, med hvem hun hadde sønnen Johannes, residerende kapellan i Senja.

Bilder av Annes mor og far:

http://www.flickr.com/photos/trondheim_byarkiv/tags/leonhardchristianborchgrevink/

Anna Margrethe Borchgrevink.

Notater:

{geni:occupation} Jernverksleder på Lesja, Jernverkseier

{geni:about_me} Han var tidligere forvalter ved Vik jernverk ved Eidsvoll, og fullmektig for generalkrigskomisæren med spesielt ansvar for innkreving av jernverkstiender i Norge. Kjøpte i 1710 Lejsa jernverk, og flyttet dit opp, selv om han i perioder var utenbygds igjen. Det var trolig hans kone Anne Marie og Reinholdt som bygde opp gårdsbruket her. (Verket - Gaarden). Slektsnavnet betyr "tegelbrenner" en gammel yrkesbenevning.

In english

He was an earlier administrator of "Vik ironfactory" at "Eidsvoll" and solicitor for the generalwarcommisary with a special responsibility for collection of "ironfactorytax" in Norway.

In 1710 he bought "Lesja ironfactory", and move there with his family, although he for some periods live at other place.

It was possibly his wife Anne Marie and Reinholdt which build up the farm named (Verket - Gaarden). The name Ziegler means "tileburner" an old designation.

--------------------

Var jernverkseier i Lesja (iflg Digitalarkivet: Gravsteiner på kirkegårder i Lesja)

http://home.no.net/mokiel/mortyblogg/arkiv/000321.html

Lesja jernverk X alt som glimrer er ikke gull

I pinsen i 1656 ble det funnet jernmalm i skogen ovenfor Brygga. Jørgen Filipsson og Joachim Irgens fikk kongelig privilegiebrev til å bygge Lesja jernverk i 1660. De fikk store rettigheter i en omkrets som strakk seg fra Lesja Prestegård og 8 mil nordover mot Romsdalen. Bruksrett til skoger, elver og fosser i cirkumferensen krevde samtykke fra jernverket. Filipsson og Irgens fikk også skatt og tollfrihet på livstid. Sagbruk kunne ikke oppføres av andre og alt tømmer ble brukt til bygging av verket og til trekull og setteved. Alle varer til verket skulle importeres tollfritt, med unntak av silke, og verket fikk rett til å ansette en prest.

Det var naturalhusholdning i Lesja. Den krevde at bøndene fikk overskudd av jord X og skogbruksprodukter, som byttemiddel for nødvendighetsvarer. Jernverket ga folk muligheten til å skaffe varer gjennom annet arbeid. Bøndene på Lesjaskog skulle være pliktige til å arbeide for jernverket til den betaling som verkseierne bestemte. Jernverksarbeiderne fikk privilegier i fritak for militærplikt og skatt.

Verket ble satt i delvis drift i 1673, men kontrakten mellom eierne endte i retten. Filipsson vant saken mot Irgens i 1674, og bygde verket ferdig i 1677. Da solgte han verket til Peter von Schellebeck. Verket hadde da bygd ut masovnen, nødvendige jernverksbygninger, demmet opp Lesjaskogsvatnet, bygd ut 3 gruver, bygd lektere, stangjernhammer ved Håmårfossen i Rauma nedenfor Kvam, kullhus, smier, sag, kverner og møller, og tatt ut 10 000 tønner malm, lagdredskap og vekter, kullkurver, malmtønner og all ved som står ved gruvene.

Fyrsetting i gruvene var oppvarming av bergveggen med ved. Det gikk med 5 favner ved for hver mann i en måned. Og hver mann kunne drive ut 7-12 tønner malm som veide 500 kg hver på en måned.

Det var kullmiler overalt i skogene. En kullmile kunne ha 7 m i diameter med en høyde på 3 m. Den ga 20 lester kull, eller 3,5 tonn trekull. Trekull ble betalt med 52 shilling for hver lest. En riksdaler var 4 mark og en mark var96 shilling. En kullmile kunne altså gi 2,5 riksdaler, og nesten nok til å kjøpe en ku.

Over selve masovnen sto en hytte på 13,5x6,5 m. Vannhjulet som drev de to blåsebelgene var 5,5 m i diameter.

En masovn ble tent og holdt glødende i 4 uker med belgene, før den ble varm gjennom. Malmen ble først rostet. Rosting betyr å varme opp malmen i et eget ildsted, for å brenne bort svovel og gjøre den porøs og oksygenrik. Malmen ble deretter pukket, eller knust i et vanndrevet pukkverk. Så ble kull, kalkstein og malm fylt på fra toppen lagvis, med hest og kjerre fra en bro, hver annen time. Etter fem påsettinger, ble det gjordt utslag. De slo hull på ovnennederst og tappet jernet ut i bunnen av pipa og til renner av sand på gulvet i masovnhytta.

Det var vanlig å sette 375 kg malm og 3 tønner kull i hver påsetting. Etter 5 påsettinger fikk skiftet ut 5-6 skip-pund hammerjern eller 800-1000 kg i hvert utslag. Et skipp-pund var 159 kg. Døgnproduksjonen kunne være 1600-2000 kg jern. Det var vanlig å være 7 mann i arbeid på hvert skift.

Jernet var ikke egnet for støpjern på grunn av all forurensingen fra kull i jernet. Det ble fraktet på lektere eller over isen med hest og kjerre til Lesjaskog og videre til Einbu-grenda. Her lå jernhammeren ved Håmårfossen i Rauma, på det stedet som heter Bergan i dag. Kullstøv og annen forurensing ble brent ut av jernet under sterk oppvarming. Så ble jernet smidd til stangjern. Hammerhytta var fylt av røyk, ild, tordnende lyd av hammeren og sorte karer som skulle handskes med glødende jernstykker. Råjernet fra verket ble varmet til deig og hamret ut i stangjern på 2 tommer bredde og en halv tomme tykkelse. Vektreduksjonen fra kull og slagg var omtrent en tredjedel. En skip-pund stangjern ble betalt med 11 riksdaler.

Peter von Schellebeck betalte ikke og jernverket ble drevet kun noen år før det igjen forfalt under rettsstridigheter med hollenderen. Filipsson ble i 1686 eneeier av verket og senere overdratt til Werner-Nielsen og to parter, Jens Hansen Coller og Herman Treschow. I 1694 kom verket i drift igjen og produserte 600 skip-pund (skpd) rujern hvert år. 1 skpd = 160 kg.

Etter nye år med stridigheter ble Herman Treschow eneeier i 1701. Han la ned driften i 1704 etter at utgiftene langt oversteg inntektene.

I 1710 solgte han verket til Reinold Ziegler som var fullmektig for generalkrigskommissæren som hadde til oppgave å inndrive tiender og jern fra jernverk for å ruste opp til krig mot Sverige. Verket ble satt i stand i 1711. Men malmen hadde mye glimmer og var av dårlig kvalitet. Produksjonen sank til 160 skpd stangjern i 1714 og verket gikk kraftig i underskudd. Etter flere finanstransaksjoner ble verket drevet videre, men med langt mindre produksjon heltfram til 1812. Da Ziegler døde i 1730 produserte verket 315 skpd stangjern og hadde en inntekt på 3500 riksdaler, en utgift på 4800 riksdaler og dermed et underskudd på 1300 riksdaler. Til tross for dette døde Ziegler meget rik. Tre riksdaler tilsvarte prisen på en ku. I 1662 tilsvarte en riksdaler 5 000 kroner i 1980 verdi. Inntekten i 1730 kan omtrent omregnes til 17,5 mill. kr. Produksjonen var 50 400 kg.



Utdrag fra Stange bygdebok, del 8. (http://www.hedmarkslekt.no/Stangeboka/del9.htm#Vik)

Om gården Vik med Brenne (Gnr 166, 1 og 154/ bnr 8, 33 og 2)

Nevnt i 1502.

1593/94: Har foss, kvernhus og er krongods.

1624: Viig Jernverk nevnes, hørte under Eidsvoll jernverk og hadde masovn allerede 1640.

**

Fossen i Vik med møller er blitt Hans Bjelke til Saxlunds eiendom, og den overtas sammen med Saxlundgodset i Stange av fogden Fredrik Knudsen Hammer, og ved skjøte 9/11 1708 selger hans enke, Barbro Nicolaidtr. de Baly, til Reinholt Ziegler. I 1723 er Reinholt Ziegler eier av en foss i Vik eller Vikselvens kvernhus med 2 par kverner, og bruker er Hans Bernhoft. - 1/9 1732 pantsetter Theodor v. Schlanbusch Viks jernverk med underliggende gård og herligheter til sin bror oberst Frans Henrik v. Schlanbusch for 1100 rdr. 17/4 1730 stevner madame Ziegler mølleren Ole Jonsen for å ha slått høy m. v. på Vik.

**

Reinholdt Ziegler, f. o. 1677, begr. 16/9 1729 i Lesja, fikk oppsynet med Viks jernverk i 1698. Han kjøpte Lesja verk i 1709, men forlot det noen år senere. I 1716 var han i Stange igjen, men kom tilbake til Lesja og fikk verket i drift igjen. Reinholdt Ziegler, g. m. Anne Marie Flor (Saxlund). Av barna kjennes: 1) Jens Ziegler, sorenskriver i Gudbrandsdal. 2) Theodor Georg. 3) Caspar Reinhold. 4) Fridrik Christian, f. 1722 i Lesja. Enken Anne Marie Flor ble 11/8 1730 gift igjen med Lars Lobes.

Gudmund Olsen, g. m. Berte Larsdtr. ( enke etter Ole Arvesen Elton på Skrepperud). Barn: 1) Andreas, dp. 22/8 1745. 2) Nils, dp. 28/1 1747. 3) Christian, f. 1748.

**



--------------------

Han var tidligere forvalter ved Vik jernverk ved Eidsvoll, og fullmektig for generalkrigskomisæren med spesielt ansvar for innkreving av jernverkstiender i Norge. Kjøpte i 1710 Lejsa jernverk, og flyttet dit opp, selv om han i perioder var utenbygds igjen. Det var trolig hans kone Anne Marie og Reinholdt som bygde opp gårdsbruket her. (Verket - Gaarden). Slektsnavnet betyr "tegelbrenner" en gammel yrkesbenevning.

In english

He was an earlier administrator of "Vik ironfactory" at "Eidsvoll" and solicitor for the generalwarcommisary with a special responsibility for collection of "ironfactorytax" in Norway.

In 1710 he bought "Lesja ironfactory", and move there with his family, although he for some periods live at other place.

It was possibly his wife Anne Marie and Reinholdt which build up the farm named (Verket - Gaarden). The name Ziegler means "tileburner" an old designation.

--------------------

Var jernverkseier i Lesja (iflg Digitalarkivet: Gravsteiner på kirkegårder i Lesja)

http://home.no.net/mokiel/mortyblogg/arkiv/000321.html

Lesja jernverk X alt som glimrer er ikke gull

I pinsen i 1656 ble det funnet jernmalm i skogen ovenfor Brygga. Jørgen Filipsson og Joachim Irgens fikk kongelig privilegiebrev til å bygge Lesja jernverk i 1660. De fikk store rettigheter i en omkrets som strakk seg fra Lesja Prestegård og 8 mil nordover mot Romsdalen. Bruksrett til skoger, elver og fosser i cirkumferensen krevde samtykke fra jernverket. Filipsson og Irgens fikk også skatt og tollfrihet på livstid. Sagbruk kunne ikke oppføres av andre og alt tømmer ble brukt til bygging av verket og til trekull og setteved. Alle varer til verket skulle importeres tollfritt, med unntak av silke, og verket fikk rett til å ansette en prest.

Det var naturalhusholdning i Lesja. Den krevde at bøndene fikk overskudd av jord X og skogbruksprodukter, som byttemiddel for nødvendighetsvarer. Jernverket ga folk muligheten til å skaffe varer gjennom annet arbeid. Bøndene på Lesjaskog skulle være pliktige til å arbeide for jernverket til den betaling som verkseierne bestemte. Jernverksarbeiderne fikk privilegier i fritak for militærplikt og skatt.

Verket ble satt i delvis drift i 1673, men kontrakten mellom eierne endte i retten. Filipsson vant saken mot Irgens i 1674, og bygde verket ferdig i 1677. Da solgte han verket til Peter von Schellebeck. Verket hadde da bygd ut masovnen, nødvendige jernverksbygninger, demmet opp Lesjaskogsvatnet, bygd ut 3 gruver, bygd lektere, stangjernhammer ved Håmårfossen i Rauma nedenfor Kvam, kullhus, smier, sag, kverner og møller, og tatt ut 10 000 tønner malm, lagdredskap og vekter, kullkurver, malmtønner og all ved som står ved gruvene.

Fyrsetting i gruvene var oppvarming av bergveggen med ved. Det gikk med 5 favner ved for hver mann i en måned. Og hver mann kunne drive ut 7-12 tønner malm som veide 500 kg hver på en måned.

Det var kullmiler overalt i skogene. En kullmile kunne ha 7 m i diameter med en høyde på 3 m. Den ga 20 lester kull, eller 3,5 tonn trekull. Trekull ble betalt med 52 shilling for hver lest. En riksdaler var 4 mark og en mark var96 shilling. En kullmile kunne altså gi 2,5 riksdaler, og nesten nok til å kjøpe en ku.

Over selve masovnen sto en hytte på 13,5x6,5 m. Vannhjulet som drev de to blåsebelgene var 5,5 m i diameter.

En masovn ble tent og holdt glødende i 4 uker med belgene, før den ble varm gjennom. Malmen ble først rostet. Rosting betyr å varme opp malmen i et eget ildsted, for å brenne bort svovel og gjøre den porøs og oksygenrik. Malmen ble deretter pukket, eller knust i et vanndrevet pukkverk. Så ble kull, kalkstein og malm fylt på fra toppen lagvis, med hest og kjerre fra en bro, hver annen time. Etter fem påsettinger, ble det gjordt utslag. De slo hull på ovnennederst og tappet jernet ut i bunnen av pipa og til renner av sand på gulvet i masovnhytta.

Det var vanlig å sette 375 kg malm og 3 tønner kull i hver påsetting. Etter 5 påsettinger fikk skiftet ut 5-6 skip-pund hammerjern eller 800-1000 kg i hvert utslag. Et skipp-pund var 159 kg. Døgnproduksjonen kunne være 1600-2000 kg jern. Det var vanlig å være 7 mann i arbeid på hvert skift.

Jernet var ikke egnet for støpjern på grunn av all forurensingen fra kull i jernet. Det ble fraktet på lektere eller over isen med hest og kjerre til Lesjaskog og videre til Einbu-grenda. Her lå jernhammeren ved Håmårfossen i Rauma, på det stedet som heter Bergan i dag. Kullstøv og annen forurensing ble brent ut av jernet under sterk oppvarming. Så ble jernet smidd til stangjern. Hammerhytta var fylt av røyk, ild, tordnende lyd av hammeren og sorte karer som skulle handskes med glødende jernstykker. Råjernet fra verket ble varmet til deig og hamret ut i stangjern på 2 tommer bredde og en halv tomme tykkelse. Vektreduksjonen fra kull og slagg var omtrent en tredjedel. En skip-pund stangjern ble betalt med 11 riksdaler.

Peter von Schellebeck betalte ikke og jernverket ble drevet kun noen år før det igjen forfalt under rettsstridigheter med hollenderen. Filipsson ble i 1686 eneeier av verket og senere overdratt til Werner-Nielsen og to parter, Jens Hansen Coller og Herman Treschow. I 1694 kom verket i drift igjen og produserte 600 skip-pund (skpd) rujern hvert år. 1 skpd = 160 kg.

Etter nye år med stridigheter ble Herman Treschow eneeier i 1701. Han la ned driften i 1704 etter at utgiftene langt oversteg inntektene.

I 1710 solgte han verket til Reinold Ziegler som var fullmektig for generalkrigskommissæren som hadde til oppgave å inndrive tiender og jern fra jernverk for å ruste opp til krig mot Sverige. Verket ble satt i stand i 1711. Men malmen hadde mye glimmer og var av dårlig kvalitet. Produksjonen sank til 160 skpd stangjern i 1714 og verket gikk kraftig i underskudd. Etter flere finanstransaksjoner ble verket drevet videre, men med langt mindre produksjon heltfram til 1812. Da Ziegler døde i 1730 produserte verket 315 skpd stangjern og hadde en inntekt på 3500 riksdaler, en utgift på 4800 riksdaler og dermed et underskudd på 1300 riksdaler. Til tross for dette døde Ziegler meget rik. Tre riksdaler tilsvarte prisen på en ku. I 1662 tilsvarte en riksdaler 5 000 kroner i 1980 verdi. Inntekten i 1730 kan omtrent omregnes til 17,5 mill. kr. Produksjonen var 50 400 kg.

Utdrag fra Stange bygdebok, del 8. (http://www.hedmarkslekt.no/Stangeboka/del9.htm#Vik)

Om gården Vik med Brenne (Gnr 166, 1 og 154/ bnr 8, 33 og 2)

Nevnt i 1502.

1593/94: Har foss, kvernhus og er krongods.

1624: Viig Jernverk nevnes, hørte under Eidsvoll jernverk og hadde masovn allerede 1640.

**

Fossen i Vik med møller er blitt Hans Bjelke til Saxlunds eiendom, og den overtas sammen med Saxlundgodset i Stange av fogden Fredrik Knudsen Hammer, og ved skjøte 9/11 1708 selger hans enke, Barbro Nicolaidtr. de Baly, til Reinholt Ziegler. I 1723 er Reinholt Ziegler eier av en foss i Vik eller Vikselvens kvernhus med 2 par kverner, og bruker er Hans Bernhoft. - 1/9 1732 pantsetter Theodor v. Schlanbusch Viks jernverk med underliggende gård og herligheter til sin bror oberst Frans Henrik v. Schlanbusch for 1100 rdr. 17/4 1730 stevner madame Ziegler mølleren Ole Jonsen for å ha slått høy m. v. på Vik.

**

Reinholdt Ziegler, f. o. 1677, begr. 16/9 1729 i Lesja, fikk oppsynet med Viks jernverk i 1698. Han kjøpte Lesja verk i 1709, men forlot det noen år senere. I 1716 var han i Stange igjen, men kom tilbake til Lesja og fikk verket i drift igjen. Reinholdt Ziegler, g. m. Anne Marie Flor (Saxlund). Av barna kjennes: 1) Jens Ziegler, sorenskriver i Gudbrandsdal. 2) Theodor Georg. 3) Caspar Reinhold. 4) Fridrik Christian, f. 1722 i Lesja. Enken Anne Marie Flor ble 11/8 1730 gift igjen med Lars Lobes.

Gudmund Olsen, g. m. Berte Larsdtr. ( enke etter Ole Arvesen Elton på Skrepperud). Barn: 1) Andreas, dp. 22/8 1745. 2) Nils, dp. 28/1 1747. 3) Christian, f. 1748.

Reinholdt giftet seg med Anne Marie Jensdtr. Flor cirka 1710, Stange, Hedmark, Norge. Anne ble født cirka 1682 , Stange, Hedmark, Norge; døde cirka 1755, Lesjaskog, Gudbrandsdalen, Oppland, Norway; ble begravet , Stange, Hedmark, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

{geni:occupation} Hytteskriver Røros

Henning giftet seg med Giertrud Madsdatter Hage 8 Jul 1722. Giertrud (datter av Mads Simonsen Hage og Ingeborg Hansdatter) ble født 1 Mar 1687 , Trondheim, Sør-Trøndelag, Norway; døde 16 Jun 1752, Røros, Sør-Trøndelag, Norway; ble begravet 23 Jun 1752, Røros, Sør-Trøndelag, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

{geni:about_me} http://vestraat.net/TNG/getperson.php?personID=I12413&tree=IEA

http://vestraat.net/iea-o/p301.htm#i12413

Notater:

{geni:occupation} Direktør ved Røros Kobberverk

{geni:about_me} Leonhard Christian Borchgrevink

Født 01.07.1698, Trondheim

Død 19.09.1772, Røros

Far Henrik Christian Borchgrevink f.1643 d.1701

Mor Catharina Krag d.17.02.1758



Ektefeller/partnere og barn

1. Magdalene Brun f.06.08.1705 d.07.11.1753

Gift 18.09.1727, Røros/Trondheim?

Barn

1. Anne Margrethe Borchgrevink f.28.08.1728 d.10.03.1798

2. Catharina Borchgrevink f.16.09.1730 d.17.12.1804

3. Henrik Christian Borchgrevink f.10.10.1732 d.04.11.1807

4. Magdalena Borchgrevink f.18.11.1734 d.26.03.1813

5. Johannes Borchgrevink f.02.05.1736 d.07.05.1742

6. Jens Finne Borchgrevink f.22.06.1737 d.18.10.1819

7. Morten Henrik Borchgrevink f.04.08.1738 d.23.03.1801

8. Peder Borchgrevink f.11.04.1740 d.26.10.1779

9. Johanna Margrethe Borchgrevink f.05.06.1741 d.02.05.1742

10. Marie Borchgrevink f.28.12.1745 d.25.02.1749

11. Johanne Margrethe Borchgrevink f.22.03.1747 d.

12. Johannes Borchgrevink f.21.09.1748 d.07.04.1824

13. Maria Borchgrevink f.15.04.1750 d.19.11.1836

14. Christiana Borchgrevink f.15.08.1752 d.12.08.1754



Notater

G5. Leonhard Christian Borchgrevink. (*1)

Fra ham nedstammer den norske slekt BORCHGREVINK.

Født ca. 1. juli 1698 i Trondheim. Død 19. september 1772 på Røros.

Bergverksutdannet. Ansatt i 1719 som verksbetjent ved Røros Kobberverk, overstiger 1727-1738, og fra 1732 også probermester. Han fungerte som markscheider fra 1728 og ble i 1736 ansatt som sådan. Utnevnt til direktør ved Kobberverket 1. januar 1738.

Gift 18. september 1727 med Magdalena Brun, født 6. august 1705, begravet 7. november 1753. Hun var datter av organist på Røros, Johannes Brun og Anne Margrethe Svendsdatter Busch. Hun var således søster av Mathias Volqvarts Brunog tante til biskop Johan Nordal Brun.

Leonhard Christian og Magdalene Borchgrevink fikk 14 barn, fra hvem slekten har forgrenet seg: A6. Anne Margrethe 1728-98, gift Irgens;

B6. Catharina 1730-1804, ugift;

C6. Henrik Christian 1732-1807;

D6. Magdalena 1734-1813, gift Holst;

E6. Johannes 1736-42;

F6. Jens Finne 1737-1819;

G6. Morten Henrik 1738-1801;

H6. Peder 1740-79;

I6. Johanna Margrethe 1741-42;

K6. Maria 1745-49;

L6. Johanne Margrethe 1747-?;

M6. Johannes 1748-1824;

N6. Maria 1750-1824, gift (1) Lehmann, (2) Finne;

O6. Christiana 1752-54.

Av disse har Henrik Christian (C6) og Johannes (M6) stor efterslekt både her i landet og i USA.

---

Som nevnt ovenfor døde hans far i 1701 og hans mor giftet seg for 2. gang med bergskriver på Røros, Jens Finne d.e.. Leonhard Christian må ha kommet som meget ung til Bergstaden og fattet interesse for bergverksdrift. Han skaffetseg grundig utdannelse og erfaring, derunder ved studier i Sverige. Ca. 20 år gammel ble han ansatt som verksbetjent ved Kobberverket og kom til å bli i verkets tjeneste i over 50 år. Med sine solide kunnskaper ble han en uhyre verdifull ressursperson for Kobberverket. (*2) I 1727 ble Borchgrevink utnevnt til overstiger. Det sies om Borchgrevink at han var . Spesielt nevnes at det ble innført mindering efter akkord i steden for at det tidligere ble betalt efter tommemål.

I 1732 overtok Borchgrevink som probermester ved smeltehyttene ved siden av at han fortsatt var overstiger. Da han ble ansatt som direktør, fortsatte han ennå ett år som overstiger. Som direktør fikk Borchgrevink enda flere krevende oppgaver. I hans instruks fra 1737 er bl.a. følgende nevnt: Befare grubene, påse at partisipantene leverer sine innskudd, kalle sammen betjentene for å diskutere driften, kontrollere proviantens kvalitet og at takstene ble overholdt, ha oppsyn med skogene, verkets kirurg, kirkens inntekter, skolevesen m.m. I det hele tatt skulle direktøren være orientert om alt som rørte seg i grubesamfunnet. I tillegg hadde direktøren dømmende myndighet, for Bergstaden med dens såkalte circumferense utgjorde en egen jurisdiksjon - Røros var altså en stat i staten.

I 1760-årene begynte alder og sykdom å gjøre seg gjeldende. Imidlertid hadde Røros Kobberverk også en annen ressursperson i sin tjeneste, bergskriver Peder Hiort. Direksjonen bestemte nå at Peder Hiort skulle ta seg av saker som krevde en rask avgjørelse, og at vanlige saker som angikk gruber og hytter skulle tas opp en gang i måneden av direksjonen i samråd med Peder Hiort. At det kanskje ikke var så lett å gå inn på direktørens enemerker, kan en vel aneav det faktum at direktør Borchgrevink ble underrettet om ordningen først efterat avtalen var inngått med Peder Hiort. I 1770 var Borchgrevink blitt så svak at han måtte holde seg innendørs. Peder Hiort fikk nå titel som "Adjungeret Directeur", og ved Borchgrevinks død i 1772 overtok han direktørembedet .(*3)

Allerede like sin ansettelse ved Kobberverket fikk den unge betjent et viktig oppdrag. Tidene var urolige, og da det kom beskjed om at svenske soldater nærmet seg Røros i desember 1718, marsjerte Røros' eget forsvar, Bergkorpset,nordover for å møte svenskene efterat Bergkorpset først hadde ødelagt Korthaugen Skanse på Røros og brent de militære magasinene og proviantlageret. Imidlertid var en avdeling svenske soldater under ledelse av generalmajor Barre kommet til Bergstaden sørfra og hadde inntatt byen uten motstand.

Første nyttårsdag 1719 ble Borchgrevink i hemmelighet sendt nordover for å underrette major Emahusen, sjefen for de nordenfjeldske skiløpere, om situasjonen på Røros. De møttes på Holtålens prestegård. Borchgrevink reiste straks efter samtalen tilbake til Røros, der han umiddelbart ble sendt til Holtålen med en ny rapport. Denne hadde han lært seg utenat forat budskapet ikke skulle bli oppsnappet av fienden. Den videre utvikling tør være kjent nok, med Carl XIIs fall, svenskenes tilbaketrekning og general Armfeldts og de svenske soldatene skjebne i Tydalsfjellene.

Den kjente svenske videnskapsmann, og fremfor alt botaniker, Carl von Linné (Carl Linnæus) besøkte Røros sommeren 1734. Han tok inn hos overstiger Borchgrevink hvor han skal ha holdt forelesninger i botanikk og mineralogi. I sin dagbog beskriver han <öfwerstigare Bortgrevin, Hr. Leonh.> som ). Linné skriver også i sin dagbok at man "Tracterades med öhl, doch stod altid på bordet franskt bränwin, hwaraf tillsöpsesom oftast, doch litet i sänder>. Borchgrevinks sønn Jens Finne (F6) var i 1766 elev hos Linné i Uppsala.

---

Fotnote *1:

Hans portrett henger i Røros kirkes sakresti sammen med portrett av hans hustru Magdalena.

Fotnote *2:

Astrid Nyhus ved Røros Museum i , 1982.

Fotnote *3:

Astrid Nyhus, op. cit.



--------------------

Leonard Christian Borchgrevink Født ca.1.7.1698 død 19.9.1772.Han ansattes 1719 som Verksbetjent ved Røros Kobberverk,var fra 1727-1738 Overstiger samme sted og fra 1732 tillige Probermester.Udnævnt til direktør fra 1.1.1738.Hansportrett skal visstnok henge i kommunelokale i Røros.Gift med Magdalene Brun født 6.8.1705 begravet 7.11.1753.Datter av organist på Røros Johannes Brun og Anne Margrethe Svendsdatter Busch.

Leonard og Magdalene hadde følgende 14 barn:

1.Anne Margrethe f.28.8.1728 d.10.3.1798. Gift med Johannes Irgens f.14.8.1723 d.1781 bodde i Tromsø.

2.Cathrine f.16.9.1730 d.17.12.1804 etter 6 år sykeleie.Hun var forlovet med Theodurus Møllmann f.21.6.1725 d.1.3.1772.Han var en særdeles rik mann som eide store områder rundt og i Røros.Cathrine arvet alt.Når hun døde ble arven som var på 79 040 Rdlr.fordelt mellom søskene hennes.

3.Henrik Christian f.10.10.1732 d.4.11.1807 Sogne prest i Toten.Gift 1 gang med Barbra Lemvigh f.12.12.1754 d.29.2.1788.Gift 2 gang med Sophie Cathrine Mandahl f.10.12.1765 d.6.9.1841.

4 Magdalena f.18.11.1734 d.26.3.1813.Gift med Claus Paulsen Holst f.1714 d.19.6.1786.

5.Johannes f.2.5.1736 begr.7.5.1742.6 år gammel.

6.Jens Finne f.23.6.1737 d.18.10.1819 gift med Christine Bagge f.26.10.1749 d.11.9.1821.

7.Morten Henrik f.4.8.1738 d.21.3.1801.Gift 19.7.1771 med Anne Cathrine Bredal f.1757 d.11.3.1844.

8.Peder f.10.4.1740 d.26.10.1779.gift 5.3.1772 med Cathrine Margrethe Krenckel f.1744 d.?

9.Johanna Margretha f.1741 begr.2.5.1742 på Røros.1.år.

10.Marie f.28.12.1745 begr.25.2.1749 på Røros.3 ½ år.

11.Johanne Margrethe f.22.3.1747. gift med Peter Heiberg Fabricius f. 15.12.1729 d.18.1.1790.

12 Johannes f.21.9.1748 d.7.4.1824.

13.Maria f.1750 d.19.11.1836 gift 1 gang med Andreas Schytte Lehmann f.1.8.1743 omkom i drukning 21 7 1783.Gift 4.2.1790 2 gang med Jens Finne f.?d.9.6.1821.

14.Christiana f.1752 begr.12.8.1754. 2 år.

Under felttoget 1718-19 var den unge Leonhard kunnskapsmann eller spion for de norske styrkene. Det var her Linné bodde under sitt Rørosbesøk sommeren 1734. Av den store barneflokken (sønnene ble kjente bergmenn) var det datterenCatharina somarvet bygården da faren døde i 1772, og hun fikk samtidig hånd om gården nedenfor. Hun arvet også sin formuende forlovede, Theodorus Møllmann.

Jomfruen førte et herskapelig hus. Da Frederik VI som kronprins besøkte Norge sommeren 1788, bodde den kongelige gjest hos henne under sitt opphold på Røros. Hun var Bergstadens mest representative vertinne, og Frederik forærte henne et kaffe-og teservise i porselen som takk for gjestfriheten.

Catharina Borchgrevink drev stort gårdsbruk med seter i Mølmannsdalen, sørøst for Røros. Hun hadde 3 hester, 2 kjøreokser og 17 kyr i 1804. Den formuende damen, som levde fra 1730 til 1804, var svært velstående og var kjent som en velgjører. Hun testamenterte før sin død, 74 år gammel, 2.000 riksdaler til skolen på Røros. Hun hadde da ligget til sengs i seks år på grunn av gikt.

He was Works Director at Røros Copper Mine and Refinery.

Leonhard giftet seg med Magdalena Johannesdatter Brun 18 Sep 1727, Røros, Sør-Trøndelag, Norway. Magdalena ble født 6 Aug 1705 , Røros, Sør-Trøndelag, Norway; døde 7 Nov 1753, Røros, Sør-Trøndelag, Norway; ble begravet 7 Nov 1753, Røros, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

{geni:about_me} Utstillingstekst i Trondhjems 900 Aars Jubilæum: Katalog for Den Historiske Udstilling i Trondhjem 1897:

1103. Foreg.s [Leonhard Christian Borchgrevink (1698 - 1772)] Hustru Magdalene Brun, Søster af No. 1105 [Mathias Volqvartz Brun (1702 - 1761)], f. 1705, d. 1753, begr. 7/11.

Paa Maleriet staar urigtigt, at hun døde 7/11 1758.