Notater:

{geni:about_me} Hans H Krag. Veiingeniør. Foreldre: Prost Hans Peter Schnitler Krag (1794X1855; se NBL1, bd. 7) og Hermana Thomine Rognebye (1798X1878). Gift 30.10.1861 i Stavanger med Anna Marie Petersen (17.8.1843X6.6.1919), datter av grosserer Fredrik Petersen (1803X85) og Johanna Christine Christensen. Bror av Ole Krag (1837X1916); farbror til Hans Peter Fyhn Krag (1857X1938; se NBL1, bd. 7), Nils Krag (1863X1926), Thomas Krag (1868X1913) og Vilhelm Krag (1871X1933); svoger til Fredrik Petersen (1839X1903).

Hans H. Krag var veidirektør i nesten 30 år og må regnes som vårt lands største veibygger.

Krag vokste opp i Gudbrandsdalen og Halden. Han fikk sin utdannelse som offiser X helt frem til 1870-årene foregikk den eneste ingeniørutdannelse i Norge ved Krigsskolen i Christiania. Etter fullført krigsskole og eksamen i ingeniørfag fra Den militære høyskole 1852 begynte den 23 år gamle løytnant Krag i Statens veivesen. Her planla og deltok han i arbeidet med å bygge veier over hele landet, bl.a. Haukeliveien fra Telemark til Røldal, Odda og Suldal.

1864 ble ingeniørmajor Christian Vilhelm Bergh (1814X73; se NBL1, bd. 1) utnevnt til Norges første veidirektør. Like etter utnevnelsen ble han sykepermittert, og Krag ble konstituert i stillingen. Da Bergh neste år kom tilbake, ble Krag ansatt som kontorsjef i direktoratet. Bergh representerte en ny teknikk: tidligere hadde de norske veiene gått bakke opp og bakke ned, men nå skulle veiene bygges med mindre stigninger. Veitransport ble en vitenskap, der både tekniske og økonomiske problemer ble drøftet inngående. Krag beundret Bergh og gikk helt inn for hans linje. I tiden som Berghs nestkommanderende arbeidet han særlig med de påtenkte veiene fra Gudbrandsdalen til Sunnmøre, Nordfjord og Sogn, og 1859 leverte han en plan for videre veiutbygging, som han selv skulle komme til å gjennomføre som veidirektør.

Etter Berghs død ble Krag utnevnt til veidirektør 1874, og fra da av trådte han frem som landets store veibygger. Men han var ingen fantast. Krag var fullstendig klar over de utfordringene som landets topografi, grunnforhold og knappe økonomiske ressurser stilte ham overfor. Veibygging forutsatte sparsomhet. Han bygde stort sett smale veier, ofte med møteplasser, men han slo aldri av på kravet om slake stigninger og veienes fremføring i terrenget. Veiene kunne gjøres bredere når trafikken og økonomien tilsa det.

Krag hadde studert høyfjellsveiene i Sveits. Han beundret sveitserne for deres dyktighet, flid og sparsomhet, men han kopierte ikke deres veibygging. Alpeveiene hadde mange og bratte kurver. På de norske høyfjellsveiene gjorde Krag kurvene færre og avstanden mellom dem lengre. Derved oppnådde han stigninger som sjelden oversteg 1:10 og som derved sparte hestene for krefter og senere bilene for hestekrefter. På veiene han bygde, kunne Norge rulle inn i bilalderen.

Mange syntes Krag drev sparsomheten for langt. Hans motstandere hevdet at han premierte anleggssjefer som kunne bygge billigere enn de vedtatte bevilgninger. Sparsomhet lå i hans natur, men man skal også huske på at dette var jernbanebyggingens tid i Norge. Jernbanen representerte fremskrittet, den var den hestedrevne veitransporten langt overlegen og ble favorisert av de bevilgende myndigheter. Krag innså også jernbanens fordeler. Han var medlem av kommisjonen av 1874 som utarbeidet vår første jernbaneplan, og der jernbanen ble ført frem, innskrenket han veibyggingen. Landet hadde ikke råd til begge deler.

Det oppstod ofte strid om valg av veitraseer. Lokale og næringsmessige særinteresser stod mot allmenne samfunnsinteresser. Krag stod knallhardt på samfunnets side. En gang gjaldt det plasseringen av en bro over Glomma. Amtets femstortingsmenn troppet opp på veidirektørens kontor, og deputasjonens ordfører sa truende: XDe våger å motsette Dem folkets vilje, innbefattet amtmannen, amtstinget og amtets stortingsmenn! Hvis De ikke bøyer av, vil De snart merke følgene!X Krag reiste seg og erklærte høytidelig: XJeg vet meget vel at De og mange med Dem vil henge meg, men jeg vet også at der er dem som vil skjære meg ned.X Året etter vedtok både amtsting og Storting enstemmig Krags forslag til brosted.

Også innen hans egen etat var det delte oppfatninger. Krags eldre medarbeidere forstod ham ikke alltid. For dem var han ofte en egenrådig og brysom sjef, hvilket han kunne være. Men for de yngre i etaten X XKragguttaX X var han selve veivesenet. De satte pris på hans utrettelige energi, idérikdom X og eksentrisitet. Han fikk gode medarbeidere, og han gav dem selvstendige oppgaver. Berømt var hans bord med fem ringeknapper. Støtte han på vansker, kalte hanpå en som visste bedre enn ham. XSlik er det her på kontoret,X sa han. XHer går det for full damp. Her heter det 'Divide et impera' samt 'Audiatur et altera pars' X det er utlagt: hør også den annen part. Først da er det moro i arbeidet.X

Han lærte selv opp nybegynnere og forlangte i tillegg av alle veiingeniører at de skulle gjennomgå et kurs på en utenlandsk høyskole før de fikk fast ansettelse. Blant veiarbeiderne ble han også en legende pga. sin strenghet, singenerøsitet og sine kjempekrefter. Stabbesteinene skulle festes så støtt at ikke en gang han klarte å velte dem. Han nøyde seg heller ikke med en overfladisk befaring av anleggene. En vei på Vestlandet skulle hugges inn i fjelletover fjorden. Krag lot seg fire ned fjellveggen av arbeiderne. Til slutt hadde arbeiderne ikke mer tau igjen og måtte stoppe. XFir!X brølte Krag. Arbeiderne torde ikke annet enn å lystre og slapp tauet. Veidirektøren havnet i sjøen, og arbeiderne fryktet det verste. XGodt gjort, gutter. I handler efter ordre! I skal få en krone hver i ekstrabetaling!X

I budsjettet for 1879 skisserte Krag den første fullstendige norske veiplan. Han skjønte at den ikke kunne realiseres i de trange 1880-årene og foreslo da at veiplanen kunne gjennomføres ved at staten tok opp lån. Det skulle ta et halvt århundre før en slik radikal tanke slo igjennom i statsadministrasjonen. Hovedtyngden av utbyggingsprosjektene i Krags veiplan var lagt til Vestlandet, fjellveiene mellom Østlandet og Vestlandet og det veifattige Nord-Norge. I Krags tid ble arbeidene fullført på Haukeliveien (1880X96), Geirangerveien (1885) og Strynefjellsveien (1895) X for å nevne tre mesterverk som bærer Krags umiskjennelige stempel. Også i Nord-Norge kom veibyggingen et skritt videre, men nordnorsk veibygging av betydning kom først i gang med biltrafikken. I sine siste år som veidirektør fikk Krag oppleve bilen (1900 var det bare tre biler i Norge), og han var fullt klar over at den hadde fremtiden for seg.

Det var mer enn veier som opptok pioneren Krag. Som formann i Polyteknisk Forening ivret han for opprettelsen av en norsk teknisk høyskole. Som friluftsmann arbeidet han energisk for turistlivet. Han var blant stifterne av Den norske Turistforening (1868) og Landslaget for Reiselivet i Norge (1903).

Krag var med på å åpne områdene Holmenkollen og Voksenkollen nordvest for Kristiania for hovedstadens befolkning, både gjennom veiene han fikk bygd der og som medinteressent (sammen med bl.a. ingeniørkollegaene Albert Fenger-Krogog Halvor Emil Heyerdahl) i selskapene som stod for utbyggingen av forstadsbane og utnyttelse av områdene til bolig- og rekreasjonsformål. Det var derfor høyst berettiget at Gustav Lærums statue av ham, XKragstøttenX, ble reist to år etter hans død i en sving i Voksenkollveien med utsyn over byen og marka. Flere veier i området er også oppkalt etter ham.

Hans H. Krag tok avskjed 1903 etter 50 år som veibygger. Han ble hyllet fordi han ikke bare la dristige planer, men fordi han også gjennomførte dem, trass i all motstand. Han ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1879, fikk kommandørkorset av 2. klasse 1894 og av 1. klasse 1899.

Verker
Rapport om en Reise gjennem Schweiz, tilleggshefte til Polyteknisk Tidsskrift, 1866
Kapt. Segelckes og Kontorchef Krags Beregninger med Bilage over den projekterede Trondhjem-Christiania Jernbane (sm.m. L. Segelcke), 1872
Kilder og litteratur
J. Skougaard: Det norske veivæsens historie, 2 bd., 1899X1914
A. Baalsrud: biografi i NBL1, bd. 7, 1936
d.s.: Det norske veivesens historie og organisasjon, 1937
M. Schulerud: Kongevei og fantesti, 1974, s. 287X318
E. Welle-Strand: Reiseliv og samfunn, 1978, s. 14
Portretter m.m.
Statue (bronse, helfigur) av Gustav Lærum, 1909; Voksenkollveien, Oslo
Forfatter: Erling Welle-Strand

Notater:

{geni:about_me} Hans Peter Schnitler Krag (født 16. november 1794 i Meldal, død 18. juli 1855) var prest, skolemann, forfatter og lokalhistoriker.[1]

Faren var prest Peter Schnitler Krag (1759-1818) og moren Sophie Christine Schnitler (1766-1840). Han flyttet med familien til Røros (1797), videre til Trondheim (1805) der han tok examen artium (1814), studerte til embedseksamen(1814-19), hvorpå han ble kapellan i Stod (1819). Krag var sogneprest i Grong prestegjeld (1821-30), der han holdt gudstjenester og opplæring i kristendom for samer i Røyrvik; en statue av ham ble i 1976 reist ved Røyrvik kirke. I 1830 ble han sogneprest i Vågå, der han etablerte og ledet en høyere almueskole med sommerkurs for lærere (1835), og ble kjent som Vågåpresten. I perioden 1842-1848 var han sogneprest i Fredrikshald (Halden), der han ble etterfulgt av sitt søskenbarn Magnus Brostrup Landstad. Etter flytting til Eidsvoll (1848), grunnla han Eidsvollgalleriet (17. mai 1849), og var sogneprest, etterhvert kirkeverge samme sted inntil sin død (1855).

Krag var sønn av skolereformator i Nidaros, presten Peter Schnitler Krag (1759-1818) og moren Sophie Christine Schnitler. Han var bror til Sophonias Christian Krag (1803-1865) og hadde selv tre navngjetne sønner, Peter Rasmus Krag (1825-91), Hans Hagerup Krag (1829-1907) og Ole Herman Krag (1837-1916).

Hans giftet seg med Hermana Tomine Rognebye 5 Mar 1820, Modum, Buskerud, Norway. Hermana ble født cirka 1798 , Oslo, Norge; døde cirka 1878, Oslo. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

{geni:occupation} Prest

{geni:about_me} =Prest i Røros sogn 1797-1805=

Han tilhørte en gammel offiserslekt,
og ble teolog i 1783. Etter kapellan
tjenesten i Melhus kom han til Røros
i 1797 etter Hammonds død. Han
var gift med sin kusine Sophie
Schnitler. I 1805 ble Krag utnevnt
til reisende kapellan ved Domkirken
i Trondheim der han virket til sin
død i 1818.

Peter Schnitler Krag var ivrig skolemann, og i 1804 skrev han en historisk beretning om Røros, som ble trykt i 1846. Denne boka er den kjente XHjort og Krags EfterretningerX, utgitt ved prost John Aas.

I Desember 2009 ga Rørosmuseet ut boka Efterretninger om Røraas Kobberverk og Præstegjeld på nytt! Boka er regnet som et standardverk om røroshistorien, og foreligger nå for første gang med latinske bokstaver. Efterretninger om Røraas Kobberverk og Præstegjeld ble første gang utgitt i 1846. (Amneus Boghandels 5te driftår) Den første delen, Historiske Efterretninger om Røros Kobberverk, er forfattet av direktør ved Røros Kobberverk Peder Hjort.Andre del, Nogle Bidrag til en Beskrivelse over Røraas´s borgelige Forfatning, er skrevet av '''Peter Schnitler Krag''', sogneprest på Røros. Tidligere utgivelser av boka er trykt med gotiske bokstaver. Rørosmuseet håper at mange vil lese denne viktige kilden til RørosX historie. I bokas første del gir direktør Peder Hjort i sine XefterretningerX en framstilling av Røros Kobberverks historie fra etableringa midt på 1600-tallet og fram til slutten av 1700-tallet. I bokas del II gir Peter Schnitler Krag en beskrivelse av samfunn og levekår på Røros rundt 1800.

Peter giftet seg med Sophie Christine Schnitler 21 Apr 1840, Nesset. Sophie (datter av Hans Peter Petersen Schnitler og Marie Elisabeth Müller) ble født 28 Jul 1766 , Nesset, Møre og Romsdal, Norge; døde 21 Apr 1840, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

{geni:occupation} Premiermajor

{geni:about_me} Premiermajor

Hans giftet seg med Dorothea Schnitler. Dorothea (datter av Peter Lorentzen Schnitler og Sophie Christine Meitzner) ble født cirka 1726 , Støren, Sør-Trøndelag, Norge; døde cirka 1789, Meldal, Sør-Trøndelag, Norge. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Hans giftet seg med Marie Elisabeth Müller 30 Okt 1765, Molde, Møre og Romsdal, Norway. Marie (datter av Hans Rasmussen Müller og Elisabeth Sophie Irgens) ble født cirka 1740 , Orkdal, Sør-Trøndelag, Norge; døde 12 Jan 1816, Nesset, Møre og Romsdal, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]