Notater:

{geni:occupation} Præst

Notater:

{geni:occupation} Sognepræst til Haus

{geni:about_me} http://genealogy.munthe.net/database/g0003493.html#I6390

Michael giftet seg med Elisabeth Tidemand 26 Jul 1764, Kristiansand, Vest-Agder, Norge. Elisabeth (datter av Ole Tidemann og Charlotte Eleonora Callundan) ble født 12 Aug 1737 , Larvik, Vestfold, Norway; døde 12 Des 1817, Hammer, Nord-Trondelag, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

{geni:occupation} Bishop, Sognepræst og provst, biskop

{geni:about_me} Fredrik Arentz

Fredrik Arentz (1699-1779) frå Stadsbygd. Sokneprest i Askvoll frå 1729. Seinare prost i Sunnfjord.

Prest i Bergen frå 1760, og biskop i Bjørgvin 1762-1774. Arentz gifta seg inn i Holberg-slekta i Bergen, og Arentz-slekta i Sunnfjord vart såleis i nær slekt med m.a. Lugvig Holberg.

Fredrik Arentz er far til sorenskrivar Hans Arentz.

Henta frå «http://nrk.no/sfj/leksikon/index.php/Fredrik_Arentz»

Kategoriar: Askvoll | Kjende personar

-----

From Wikipedia:

Frederik Arentz (født 5. juni 1702 i Stadsbygd, død 22. november 1779 i Bergen) var biskop i Bjørgvin bispedømme 1762X1774.

Arentz var sogneprest i Askvoll fra 1729 og ble fra 1759 sogneprest til Nykirken i Bergen. I 1762 ble Frederik Arentz biskop i Bjørgvin.

Arents var gift med Ludvig Holbergs niese Cathrine Fredrikke Holberg. Han hadde flere barn, der de mest kjente er sønnene Hans og Frederich

http://no.wikipedia.org/wiki/Frederik_Arentz

Fredrik giftet seg med Cathrine Fredrikke Holberg 8 Aug 1730, Bergen, Hordaland, Norway. Cathrine (datter av Frederik Christian Holberg og Karen Trulsdatter Krog) ble født cirka 1715 , Nordfjord; døde 1 Des 1738, Askvoll, Sogn og Fjordane, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

{geni:occupation} Bishop (Lutheran), Dr of Divinity, biskop

{geni:about_me} http://no.wikipedia.org/wiki/Ole_Tidemand

Foreningen Norges døvblindes hjemmeside har gleden av å formidle:

Pontoppidan & Co

Av Bjørn Davidsen

Klikk her , hvis du vil ha gul skrift på svart bakgrunn.

Tilbake til menyen for historisk interesserte

Tilbake til utgivelses-menyen

Hjem

"Det stod et slag udi Køge bugt" 4. oktober 1710, hvor den norskfødte sjøoffiser Iver Huitfeldt fortsatte kampen med skipet "Dannebrog", selv om det var kommet i brann. Ja, han fortsatte helt til skipet sprang i luften så både Huitfeldt og hele mannskapet, på to nær, omkom. På det tidspunkt var Den store nordiske krig, elleveårs-krigen, bare ett år gammel.

Mens Iver Huitfeldt og hans menn led "offerdøden" utenfor København, var det en annen Iver, med etternavnet Tidemand, som gikk rundt inne i Kristiania og ventet familie-forøkelse. 31. oktober 1710 fødte hans kone, Elisabeth Olufsdatter Hellesen, en sønn som fikk navnet Ole.

Da Ole Tidemand ble født, hadde Fredrik 4. bare vært konge i Danmark-Norge i elleve år. Men denne allmektige enevoldshersker kom til å regjere i 20 år til, før "Hans Nåde" gav opp ånden på en reise høsten 1730 - som følge av tuberkulose og vatersott. Det tronskiftet som da fulgte, kom til å få en enorm betydning, ikke bare for Ole Tidemand, men for hele det norske samfunn - og for all ettertid.

KONGENE PÅ 1700-TALLET

Kongeloven av 1660, som var rikenes grunnlov, fastslo at kongen "av alle undersåttene holdes og aktes for det ypperste og høyeste hode her på jorden, over alle menneskelige love, og ingen annen hode eller dommer kjenner over seg enn Gud alene".

Ved hjelp av en slik lov som også gjorde kongemakten arvelig, ble det formelle lederskapet av kongerikene Danmark-Norge overlatt til en serie mer eller mindre udugelige konger gjennom hele 1700-tallet - konger som langt fra hadde"det ypperste og høyeste hode her på jorden":

Det kunne riktignok begynt verre enn det gjorde. For om Fredrik 4. var kunnskaps-messig meget dårlig forberedt da han ble konge, viste han seg å være lærenem når alt kom til alt. Selv om han elsket jakt, fester og kvinner, hadde han et nært forhold til vanlige folk, som han gjerne slo av en prat med. Ettertiden har da også bedømt ham som den betydeligste av enevolds-kongene mellom 1660 og 1814, selv om dét ikke sier særlig mye.

I 1730 ble sønnen Kristian 6. konge. I statspietismens ånd forbød han alt som smakte av forlystelse - fra teater og dans til kortspill og tobakk. Men selv om hans ytre var "mørkt og trist", døde han utlevd i 1746, bare 46 år gammel. Kanskje hans virkelige liv hadde vært preget av den samme dobbeltmoral som mange i hans embetsstand oppviste?

Kristian 6. og stats-pietismen vil bli husket for konfirmasjonen - og skole-forordningen av 1739. Men behovet for en almueskole i 1739, stilles det i dag mange spørsmål ved. Noen mener den ble innført av helt andre grunner enn å lære folk å lese.

Fredrik 5. kom på tronen som en befrielse for folket. Han lot alle stengsler falle og var sin fars rake motsetning - men neppe heller noe mer. Etter noen års lystig slottsliv, endte han som alkoholiker - og døde som vrak i 1766, bare 42 år gammel.

Da ble det sønnen Kristian 7. som overtok riksstyringen. Men han hadde "brist i personligheten" og endte som sinnslidende. Derfor kom andre til å ha den virkelige styringen i hans navn resten av århundret, selv om Kongen fikk lov"å sitte fremme" og undertegne dokumenter - kanskje helt til sin død i 1808, da sønnen Fredrik 6. formelt overtok tronen etter mange år som reell hersker.

PIETISMEN

På slutten av 1600-tallet, nærmere bestemt 1670, begynte Phillipp Jacob Spener å holde private oppbyggelsesmøter (konventikler) i tillegg til gudstjenesten i kirken. Ved dette oppstod vakte kretser som møttes til oppbyggelse, "collegia pietatis" ("pietas" er latin og betyr fromhet).

Pietismens idealer ble utformet i Speners skrift "Fromme ønsker" i 1675. Etter hvert utviklet pietismen seg som en indrekirkelig reform-bevegelse. Den ville ikke angripe kirkelæren, men bare flytte interessen fra læren til livet.

Pietismen bredte seg raskt og fikk fotfeste i hoff- og adelskretser og ved universitetene. Fra 1690-årene fikk den sitt sentrum ved det nyopprettede tyske universitetet i Halle. Halle-pietismen var preget av asketisk fromhet; avvisning av verdslige fornøyelser som dans, teater, kortspill og tobakk ble hovedsak. Men pietismen viste også stor interesse for hedningemisjon. Blant annet forsøkte den å bringe "det glade budskap" til samene - og nedla et stort arbeid med å gjøre samisk til skriftsspråk. Men etter mange års nitid arbeid, gav man opp - og påla samene i stedet å lære datidens norske språk.

Til Danmark-Norge kom pietismen mot slutten av Fredrik 4.'s regjeringstid. Kongen var da sykelig og næret trang til det åndelige. Dermed fikk pietistene et visst innpass. Men det var først under sønnen Kristian 6. (1730-46) at kirkestyret helt og fullt ble preget av den statskirkelige pietismen som innførte konfirmasjonen i 1736, Pontoppidans forklaring i 1737 og opprettet "almue-skolen" i 1739. Pietisme-bevegelsen hadde også en stor salmedikter i Hans Adolph Brorson.

Pietismens offisielle statlige endeligt kom i 1746 da Fredrik 5. besteg tronen. Personlig var denne Fredrik'en bare såvidt troende. Men i folket holdt pietismen seg levende mange steder, blomstret opp igjen med Hans Nielsen Hauges bevegelse - og er siden blitt videreført av blant annet Indremisjonen helt fram til i dag.

HAN MED "FORKLARINGENE"

"Pontoppidans forklaringer" ble en pest og en plage for mange unge - helt fra de 759 spørsmål og svar ble lansert som konfirmasjonsforberedelse i 1737. Selv om de fra 1770-årene ble forenklet - og siden gikk av bruk, finner vi fortsatt dystre spor etter dem både i kirkebøkene og litteraturen; særlig om de unge som aldri klarte å forstå dem tilstrekkelig til å bli konfirmert - og i enkelte tilfeller tok sitt liv av den grunn. Det er ikke uten rot i virkeligheten munnhellet "Pint under Erik Pontoppidan", oppsto.

Mannen bak "forklaringene" var Erik Ludvigsen Pontoppidan. Han ble født i Århus 24. august 1698 som sønn av stiftsprost Ludvig Henriksen Pontoppidan og hans annen kone Else Sophie Spend.

Vesle Erik ble tidlig foreldreløs; faren døde i 1706 og moren året etter. Dermed ble det slektninger som måtte ta seg av den begavete prostesønnen. Det kom ikke til å mangle på opplæringstilbud, men ikke alle lærerne var like velegnet. Et sted ble han mishandlet av huslæreren, et annet sted var skolen så elendig at gutten ikke orket å gå der.

Men etter noe fram og tilbake, ble Erik Pontoppidan student i 1716. De neste to årene studerte han teologi og tok "attestas" i 1718. Det sies at han ikke var religiøst grepet, men trolig religiøst følsom. En beretning forteller at da han i København hørte sin nabo holde andakt med bønn, skriftlesing og salmesang, skammet han seg over at denne naboen, som teolog, gikk så lett hen over den gudsfrykt som burde være hans hovedsak.

En videre utdyping av det religiøse liv opplevde Pontoppidan under et opphold hos sin morbror, kaptein Spend, på godset Høiersbüttel i Stormarn. Etter noen år som huslærer i Kristiania, ble han "hovmester" for før nevnte Iver Huitfeldts sønn Claus, da denne skulle til Holland og England for å studere (1720-21). Under denne reisen kom Pontoppidan i kontakt med det ledende pietistiske miljøet i Europa - noe som satte varige spor i hans utvikling.

Etter hjemkomsten fikk Erik Pontoppidan stadig nye stillinger som førte ham høyere og høyere opp i "systemet". Samtidig hadde kontakten med de pietistiske miljøene framkalt et dypt personlig alvor hos ham. Ved hans inntreden i preste-gjerningene var han derfor ikke i tvil om sitt "indre kall", heter det. Han følte seg som åndsfelle av pietismen, slik at hans forkynnelse siktet mot personlig omvendelse. Han mente kirketukten skulle sette grensen mellom troende og ugudelige. Derfor tok han fatt på bibellesninger og husbesøk - og stiftet preste-forsamlinger hvor medlemmene skulle dyktiggjøre seg i deres gjerning som sjelesørgere.

Men hans pietistiske holdning gjorde at han fikk mange fiender - og han endte også opp i stridigheter.

For selv om Pontoppidans voksne liv faller sammen med Danmark-Norges lengste sammenhengende fredsperiode, er denne tiden preget av en stadig indre strid blant prester og embetsmenn. Og i denne striden ble både Erik Pontoppidan ogfør nevnte Ole Tidemand aktive deltakere.

Det ble likevel Kristian 6.'s tronbestigelse i 1730 som førte til Erik Pontoppidans gjennombrudd som teolog og embetsmann. For Kristian 6. gjaldt det å få besatt de betydeligste embeter med "vekkede" prester. Og Pontoppidans nidkjære preste-gjerning var allerede kjent. Dermed lå vegen åpen - helt til topps som hoffprest.

Kongen satte stor pris på Pontoppidan - og i "kirkeministeren", grev J.L. Holstein, hadde han gjennom mange år en trofast støtte.

Da konfirmasjonen i 1736 ble påbudt som en offentlig kirkehandling ved tohundreårs-minnet for reformasjonens gjennomførelse, fikk Pontoppidan i oppdrag å utarbeide en ny katekismus-forklaring og en salmebok. Forklaringen er utarbeidet med et verk av Spener som forbilde. Ja, Pontoppidan "lånte" nok det meste av sitt derfra, selv om han forkortet Spener betraktelig - den inneholdt nemlig 1.283 spørsmål og svar, mot Pontoppidans 759. Pontoppidans "forklaring" utkom i 1737 under titelen "Sandhed til Gudfryktighed". Året etter ble den, ved kongelig befaling, innført over alt i Danmark-Norge.

Men det er urettferdig å si at Pontoppidan ville "pine" sine elever og ha dem til å lære "forklaringene" utenat - heller tvert om. For Pontoppidan var en teoretisk mester i markedsføring. Ja, han kunne gått rett inn som leder av et hvert reklamebyrå som markedsfører dagens utgaver av såpekokte produkter på TV. Hør bare:

"Enda en ting er ønskelig ved katekisering, og verd å legge vinn på, nemlig et mildt, muntert og behagelig vesen hos læreren. Unge folk er oftest gemyttlige, og elsker godt humør, mens det motsatte byr dem imot. Dette bør lærerenprøve å innrette seg etter såvidt hans naturell tillater. Han bør legge vinn på mildhet, vennlighet, og alt som kan gjøre at hans ord blir vel mottatt, at de unge synes godt om ham. Ofte taper Guds ord noe av sin kraft fordi læreren er altfor pedantisk, sur og mørk i sin fremferd. Det ubehagelige ved personen virker på hans ord og gjerning, og det skjer aller lettest blant unge og uforstandige mennesker. En prest som ser surt på dem og taler strengt til dem, virker på dem som en ubehagelig "busemann". Og når han fremfor andre kalles en Guds mann eller Guds tjener, så vil assosiasjonen gi dem et feilaktig begrep om den gode Gud selv, han som er Ordets Herre." (Språklig modernisert av dr.teol. Oddvar J. Jensen)

Hvordan den store "mester" praktiserte sine teorier, er en annen sak. Det er ofte langt mellom teori og praksis. Han overhørte galant folkets "tale" om at de selv klarte å lære sine barn å lese. Det interesserte ham ikke. Hans mål med innføringen av skoleordningen var nemlig ikke å lære folk å lese, men å få kontroll med hva de leste: Blant annet hans egen "forklaring" - og ikke de som hadde vært i bruk til da.

Men også ved kongens hoff oppsto det teologiske stridigheter. Ved Kristian 6.'s død i 1746, var det klart at det måtte skje forandringer i de kirkepolitiske forhold. Da Bergen bispestol ble ledig i 1747, ble den tilbudt Erik Pontoppidan - nærmest som et forvisningssted. Likevel fant han mange oppgaver som ventet ham der. Stiftet hadde en rekke fordrukne prester. Dessuten så han det som viktig å få bygget ut det skole-systemet han hadde vært med på å utforme. For å klare dette, opprettet han blant annet en form for "lærerskole".

Men selv om "stats-pietismen" var død, var moralnormene til Pontoppidan like høye - utad. Fordømmelsen av utenomekteskapelige forhold fikk en ny blomstringstid under hans år på Bergen bispestol - det kan tydelig leses ut av både kirkebøker og "hyrdebrev" som han sendte stiftets prester. Likevel endte hans tid i Bergen brått - etter at han var blitt trukket inn som "farskaps-kandidat" i en skandaløs skilsmissesak. Dommer i den kirkelige del av saken var Pontoppidans egen stiftsprost (domprost), Ole Tidemand. De to var alt annet enn venner.

"BARNEROVET"

Når Pontoppidan hadde vansker med å forsone seg med Ole Tidemand som stiftsprost, hadde det nok mest sammenheng med Tidemands fortid. Men Tidemand var kommet først til "møllen" (Domkirken i Bergen), så Pontoppidan måtte bare innfinne seg med at han var der allerede - som hans stiftsprost. For den veltalende kjøpmannssønnen Tidemand fra Kristiania hadde klart å karre seg fram i den teoligiske verden mot alle odds.

Det begynte riktignok lovende med studier i København, etter at han hadde gått på Kristiania katedralskole. Da han kom tilbake til Norge, fikk han jobb som huslærer hos sogneprest Chr. Callundan i Sandar (nå Sandefjord) som hadde10 barn.

I 1731 tok Tidemand teologisk embets-eksamen i København med laud. Etterpå vendte han tilbake til sin huslærerpost. Men her må han åpenbart ha startet seksual-undervisning med innlagte praktiske øvelser - i hvert fall overfor én elev. For allerede året etter ble han nødt til å gifte seg i all hast med Callundans datter, Charlotte Eleonora, som bare var vel 13 år gammel. Hun var da høygravid - og fødte deres førstefødte 22. oktober 1732, 13 1/2 år gammel, like etter at hennes far var død.

Om Chr. Callundan tok sin død som følge av dette "barnerovet" fra Tidemands side, sier kildene ingen ting om. Men den brave barnefar - sikkert tillike med barnemoren, måtte stå skrifte for hele menigheten og be om tilgivelse - som de fleste andre i samme situasjon. Han var likevel heldig. For mens en slik forseelse seinere (fra 1741) utelukket muligheten til å bli prest, fikk Tidemand (som Petter Dass i sin tid) kongelig oppreisning. Og med biskop Herslebs hjelp ble han i 1734 personell-kapellan hos sin kones morfar, prost Fredrik Grüner i Hedrum og Larvik.

Ole Tidemand kom seg fram i verden ved hjelp av sine talegaver - og venner. Under oppholdet i Vestfold kom han inn i en krets med pietistiske prester. Tidemand utfoldet stor aktivitet og klarte til slutt å skaffe seg noen prestestillinger i Bergen, ja faktisk flere på samme tid.

SOSIETETS-SKANDALEN

Borgerskapet i Bergen har til tider levet et seksuelt utsvevende liv. Men deres barn født utenfor ekteskap har sjelden eller aldri vært riktig ført i kirkebøkene. "Tykke" lommebøker hjalp i de fleste tilfeller av med "skammen" for "fiffens" vedkommende. Slik ville det nok også gått med barnet til borgermester og politimester Matthiesens datter Maren i 1749. For Maren ble behendig geleidet til Danmark av prorektor ved Latin-skolen, Lakier med frue, for å føde. Og i Danmark ble barnet døpt "ekte" - ved hjelp av forfalskede papirer.

Denne "uægte" barnefødsel hadde nok blitt glemt like fort som alle andre, dersom ikke viceborgermester Garboe hadde anmeldt sin kone for "leiermål og blodskam" med sin slektning Faber. For i det rettslige virvar som oppstod, kom det for dagen at det kanskje var herr Garboe som hadde besvangret den "skjønne jomfru" og borgermesterdatter Maren. Garboe selv prostesterte selvfølgelig på det sterkeste - og mente at om han var en mulig far til barnet, ja, så var selveste biskop Erik Pontoppidan en like god kandidat som barnefar!

Dermed var skandalen et faktum!

Tenk å beskylde den mest pietistiske biskop i Danmark-Norge for hor! Slikt var jo bortimot en majestets-fornærmelse. Riktignok var Pontoppidan gift for tredje gang, så hans kvinnetekke var det ikke noe i vegen med. Og dessuten hadde han i alle tre ekteskapene klart å unngå presteenker - som de fleste fremadstormende prester ofte måtte ta til takke med. Men å beskylde ham for hor, det var mer enn bispen kunne tåle.

Pontoppidan møtte ikke selv for å forsvare seg i prosteretten som Tidemand administrerte. Han sendte sine kommentarer med bud. Men da saken ble som tyngst for ham, drog han til København for å bli "renvasket".

Om han noen gang ble "renvasket" av bergenserne og historien, skal være usagt. Men han vendte aldri mer tilbake til byen. I København klarte han å få til en kongelig resolusjon som sa at alt som stod om Pontoppidan i Tidemands prosteretts-protokoller, skulle strykes. Hva den "resolusjonen" kostet ham i klingende mynt til stats- forvalterne, forteller historien ingen ting om. Men Pontoppidans "retts-forklaringer" og utsagnene om ham i prosteretten, ble ikke fysisk strøket i protokollene. Der finnes de derfor den dag i dag.

ETTERORD

Garboe ble noen år seinere gift med Maren Matthiesen. Ole Tidemand overtok som biskop i Bergen etter Pontoppidan, men ble etter noen år biskop i Kristiansand, hvor han døde i 1778. Og Erik Pontoppidan, ja, han endte sin yrkeskarriere som prokansler ved Universitetet i København fra 1755 - og døde i "Kongens by" i 1764.

http://home.online.no/~fndbred/skanda.htm

[Egon Calundann.FTW]


F°rst Kaplan til Hedrum og Laurvig. DerpX Stiftsprovst og Biskop i Bergen
Stift til June, 6 1762, da han kaldes til Biskop i Christianssands Stift.
Dr theol (EC)

Ole giftet seg med Charlotte Eleonora Callundan 14 Aug 1732, Sandefjord, Vestfold, Norge. Charlotte (datter av Christen Simonsson Callundan og Antoinette Amalia Grüner) ble født 3 Mar 1719 , Sandefjord, Vestfold, Norge; ble døpt 2 Mai 1719; døde 20 Mar 1780. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

{geni:occupation} Sogneprest i Stadsbygd, Sognepræst til Stadsbygda, Kappelan Nykirken, Bergen 1694-1696- Sogneprest i Statsbygd, Rissa 1696-1720

Personel Kapellan til Nykirken i Bergen (Lampe II, s. 135)

Hans giftet seg med Susanne Ottosdatter Schreuder cirka 1698, Nykirken. Susanne (datter av Otto Hanssen Schreuder og Anna Jensdatter Schielderup) ble født 30 Mai 1675 , Bergen, Bergen, Hordaland, Norway; døde cirka 1742, Stadsbygd; ble begravet cirka 1742. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

{geni:about_me} Susanne Ottesdatter Schreuder ble født circa 1675. Hun var datter av Otto Hansen Schreuder og Anne Jensdatter Schjelderup. Susanne Ottesdatter Schreuder giftet seg med Hans Petersen Arentz i 1698 i Nykirken, Bergen, Hordaland.1 Susanne Ottesdatter Schreuder giftet seg med Michael Stub den 18 juli 1721. Susanne Ottesdatter Schreuder døde i 1742 i Stadsbygd, Rissa, Sør-Trøndelag.

Barn av Susanne Ottesdatter Schreuder og Hans Petersen Arentz

Sara Johanne Arentz+ f. 1701, d. 1766

Frederik Arentz+ f. 5 jun. 1702, d. 22 nov. 1779

Otto Hansen Arentz+ f. c 1703, d. 1753

Willum Worm Arentz f. 1706, d. 9 sep. 1777

Anna Schjelderup Arentz+ f. 1709, d. 1757

Hans Hansen Arentz+ f. 31 jul. 1713, d. 26 aug. 1790

Barn av Susanne Ottesdatter Schreuder og Michael Stub

Susanne Michaelsdatter Stub f. 2 apr. 1723, d. 12 mai 1795

Notater:

{geni:occupation} Magister. Sogneprest i Nykirken, Bergen.

Frederik giftet seg med Karen Trulsdatter Krog. Karen (datter av Truls Christenssøn Krog og Maren Thøgersdatter Hoffmann) ble født cirka 1682; ble døpt 10 Apr 1688; døde cirka 1682, Bergen, Hordaland, Norge; ble begravet 7 Sep 1744, Bergen, Hordaland, Norge. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

{geni:occupation} sogneprest

1709 student fra Herlufsholm, cand teol 13-7-1716, Sogneprµst i
Sandefjord. (EC)

Christen giftet seg med Antoinette Amalia Grüner 2 Mar 1718, Hedrum. Antoinette (datter av Frederik Grüner og Anna Hedevig Hedevig Hausmann) ble født 19 Aug 1701; døde cirka 1747. [Gruppeskjema] [Familiediagram]