Notater:

Maskinist

Michael Langballe Onarheim 28.02.1915 14.12.1995 1995 5400 M Sunnhordland sorenskriverembete



Min tid til sjøs.

Da jeg var ung var der ikke så store muligheter for

arbeid og utdannelse. Det ble at ungdommen søkte seg til sjøs, og for

meg som var oppvokst i en sjømanns familie falt det seg naturlig å gå den veien.

Så da jeg var ferdig med framhaldskolen i 1930, søkte

jeg om plass på skoleskipet Statsråd Lehmkuhl og fikk plass. Der

skulle vi møte frem i slutten av april, for toktet startet vanligvis

1.mai og varte til ut oktober, ca.6.mnd.

Jeg var ikke fremmed for skoleskipet, for det pleide å være

innom Stord vår og høst hvert eneste år. Det var jo drømmen til mange

av oss guttene å få seile med skoleskipet en gang. Jeg hadde vært meget

ombord når den lå på Stord, og da var en jo både høyt og lavt. Likte

godt å klatre i mastene, men det hadde vi ikke lov til. Men en dag var

jeg kommet for høyt opp i masten,og styrmannen ropte meg ned igjen og

sa at jeg kunne gjerne klatre i mastene for hans skyld, men det ville

bli så meget blod og skitt på dekket som guttene måtte vaske bort

hvis jeg falt ned. Det syntes jeg var felt sagt, jeg var jo ikke mer

enn 9-10 år.

Og nå var jeg på vei til Bergen, skulle møte på

Stuertskolen hvor vi hvor vi fikk de første instruksjoner. Jeg likte

ikke at mor ville følge meg, og ba henne være litt i bakgrunnen,

ville jo gjerne klare meg selv og det forsto hun. Jeg fikk nå

utlevert uniformer og nummer, og så masjerte vi ombord, fra nå av var

jeg maskinelev nr.206 ombord i skoleskipet.

Statsråd Lehmkuhl var et barkskip på ca.2000 tonn, det

hadde tre master og de to forreste var skverrigget.Hovedmotoren var

tysk og den var bygget før 1914, den hadde åpne veivrom og oljen

skvatt ut på dørken når motoren var igang. Lysmotoren måtte varmes

opp med fyrlampe før start, da den hadde vanlige glødehode

topper, som på en vanlig oppfyringsmotor. Båten hadde vært tysk, men

engelskmennene hadde tatt den som krigsbytte i første verdenskrig, og

Norge hadde kjøpt den etter krigen. Under dekk var det store

banjere, forenfor disse var der en stor latrine med plass til 50 mann

på hver side, og i sjøen når det var slingring var det fælt å måtte

gå dit.Der fikk jeg prøve hvorledes det var å gi hals for første og

siste gang for mitt vedkomende at jeg kastet opp. Aktenfor banjerne

var der et vaskerom, der var der også et skap til hver mann. Jeg lå i

akterste rekke på s/b side i akterste banjer, så det var nærmt til

vaskerommet. Vi lå i hengekøyer og disse måtte vi ta ned og stue dem

bort hver morgen.

2.

Hengekøyene var satt fast i kroker under dekk,og var hektet opp

langskips med 5-6 i rekken. Vi tolv maskinelevene lå 6 på hver

side i akterkant av akterste banjer. Øverste sjef var kommandør-

kaptein Kjelland som var en myndig herremann, med seg hadde han

overstyrmann, samt fire styrmenn. 4.Styrmannen var fra Stord og

hette Agdestein, så var det sersjanten, 3.kvartermestre, båtsmann og

matroser. I maskinen hadde vi maskinsjef og første maskinist. Og

så var det kokker, baker og slakter. Der var også endel bysse-

elever, eller kokke gutter. Kurset varte i 6.mnd.og vi var innom

Leirvik en uke i begynnelsen og i slutten av kurset.

Vi seilte til Horten via Stord og på begge plasser ble vi

liggende en ukes tid, for å gjøre skipet klar for tokt. Så var vi innom

Oslo og gikk derfra til Kjøbenhavn og Fredrikshavn i Danmark. I

Danmark hadde vi landlov og var i land å se på byene, og de unge

jentene som syntes vi var fine i uniformene. Fra Danmark gikk vi til

Trondheim for der var hvor der var landsutstilling, og da kong Haakon kom,

sto vi æresvakt utenfor Domkirken, det var oss og guttene fra de tre

andre norske skoleskipene, og det var jo stor stas å få se kongen på

så nært hold. Han var der i anledning av utstillingen.

Sersjanten vekket oss hver morgen,han blåste i en

fløyte og da var det om å gjøre å komme seg opp og få ned hengekøyen

og få stuet den på plass, og så komme seg i vaskerommet før

der ble for mange gutter. Derefter var det å få bord og benker på

plass. To mann ved hvert bord hadde bakstørn, de skulle hente kakao

og brød fra byssen, smør og sukker var rasjonert og det hadde vi i

skapene våre, vi pleide også å kjøpe litt ekstra som sirup og ost

som vi måtte holde oss selv. Etter frokosten måtte de som hadde

bakstørn vaske opp,det samme måtte de gjøre

etter middag og kveldsmat, vi byttet på hver uke.Dagene gikk med

diverse, dekkselevene lærte forskjellig sjømannsskap som spleising,

sy seil og diverse annet. Vi maskinelever fikk opplæring i maskinarbeid

og hadde også litt teori med maskinsjefen, og når vi var

under fart gikk vi vakter i maskinrommet. Vi hadde vaskedag hver mandag, da

måtte vi komme med alt skittentøyet søndagskveld og legge det i en

stamp med vann, vi fikk utlevert hver sin stamp. Mandags morgen

vasket vi klærne på dekk og hang det opp til tørk i

riggen. Tirsdags morgen kom maskinsjefen og sersjanten på

inspeksjon,De så i alle skapene,for å se om vi hadde glemt igjen

klær som skulle ha vært vasket. En gang fant de noe skittent

tøy i mitt skap, det var nett før vi kom til Leirvik, så jeg var

nektet landlov første kvelden på Lervik.





3.

Kurset var ferdig i slutten av oktober, men jeg måtte vente før jeg

fikk reise ut til jeg hadde fylt 16 år i slutten av februar

1931. Jeg ble gående hjemme til i mars 1931, og fikk da heldigvis

hyre med m/t Hallanger av Bergen. Fra jeg kom hjem fra skoleskipet,

til jeg reiste ut, hadde jeg hatt endel arbeid på fabrikken og

det kom vel med.

I begynnelsen av mars mønstret jeg på Hallanger som

smører,og skulle ha kr.87.00 pr.mnd.Jeg gikk ombord i Adrinne som

skulle ta meg og fjorten andre til Rotterdam,vi skulle alle til

Hallanger.Vi ble gående en ukestid i Rotterdam før vi gikk ombord

i d/s Hardanger som skulle ta oss til San Pedro i U.S.A. Det er

havnebyen til Losangsles i California.De fleste av oss var

unggutter men der var og en 3.styrmann og en 3.maskinist

med.Turen gikk fint og snart var vi inne i varmt og fint vær, og

vi paserte panama kanalen som jo er et mesterverk av ingenørarbeid.

På turen vasket jeg klær for offiserene og det fikk jeg

en pakke sigaretter for, jeg syntes camel sigarettene var

finest, for de hadde så fint bilde. Hardanger var en gammel dampbåt

som var lastet med stykkgods til forskjelige havner på vestkysten

av Amerika.

Så var vi endelig fremme i San Pedro,vi ble innlosjert

på et hotel som tilhørte frelsesarmeen, og der hadde vi det

fint. Vi ble boende der noen uker før Hallanger kom inn, og vi var

alle glade da vi endelig kunne komme ombord i Hallanger. Vi hadde

hatt en fin tid i San pedro, husker at vi spiste hos en Filipiner

i Bacon street og at det var litt vanskelig å bestille mat, det gikk

helst på bacon og egg, men etter vert ble vi jo ganske

flinke. Ellers var der meget å se for oss som ikke hadde vert ute

før.

Vi gikk fra San Pedro til Kina og Japan med last

og vi var innom flere små byer i Kina og Japan, vi var og i

Yokohama i Japan og Hongkong i Kina. Hallanger var et tank skip på

1400 ton, maskinistene bodde på dekk akterut og mannskapet under

dekk akterut, maskinmannskapet på s/b side og dekksmannskapet på

b/b side. Kaptein,styrmennene, samt stuerten og kokken bodde

midsskips. I maskinrommet var der to Werksboor hovedmotorer, samt

steam lysmotorer og pumper, samt to kjeler og en donkey kjel.

Maskinsjefen var Trygve Amundsen fra Bergen og han har jeg

truffet flere ganger siden. Han var en stor mann som det sto svær

respekt av, og det kunne trenges, så han holdt god orden på

folket, som kunne være bråkete av og til. Der var og en

matros Økland og 4.maskinisten som hette Borrevik og han var også

fra Stord.





4.

En tur vi lå i Fuchow i Kina, fant vi på at vi ville ta oss en tur

inn i byen. Det var to andre gutter og meg som tok i vei.

Engelskmennene på stasjonen advarte oss mot å gå inn i byen, men

vi hørte ikke på dem. Vi gikk over rismarkene og kom inn i

byen, der var meget å se, så en kone med sammensnØrte føtter og det

hadde vi jo bare lest om. Det hadde jo vært forbudt i mange

år, etter hva vi viste. Men etter vært som vi kom inn i byen,

begynte folk å følge etter oss, ja de begynte å kaste stein og

ropte etter oss, så vi var glad da en gammel kineser ropte etter

oss og spurte hvilken nasjonalitet vi var av. Vi sa at vi var norske.

Han sa da at han hadde seilt på norske seilskip, og han snakket og

litt norsk. Han var en gammel mann med langt hvitt skjegg, og vi var

glad da han snakket til dem som hadde fulgt etter oss, og fulgte

oss tilbake til kanten av rismarken, og vi takket han så meget for

hjelpen. Han sa at folkene i byen likte ikke hvite mennesker, så vi

var glad for at vi hadde truffet ham. Mens vi reiste der var det

krig mellom Kina og Japan, men det merket ikke vi så meget

til. Ombord hadde vi en fyrbøter som siden skulle bli godt kjent

under krigen, for sitt arbeid for undergrundsbevegelsen på kysten,

Laurits Klubben fra Bømlo. Jeg var mønstret på ett års

kontrakt, men det sto i kontrakten at det kun var avmønstring

i Nord Europisk havn, men etter 18 mnd. gikk slike kontrakter ut så

da kunne enn mønstre av hvor som helst.

Vi var tre mann som mønstret av samtidigt i San

Pedro om høsten 1932, det var en svensk fyrbøter, samt en Bergensgutt

og meg. Vi fikk oss en liten leilighet med stue og to

soveværelser samt kjøkken. Den lå oppe i annen etasje med trapp opp

utenfra, så det var nokså greit. Vi leigte huset av en nordmann som bodde i

nabohuset. Det var et eldre ektepar, han var tilsatt ved den

Norske Kirken i Masa Street som lå i nærheten. Vi laget maten selv og

bodde svært billigt. Vi kjøpte fisk på fisketorget nett før de

skulle gå hjem, for da fikk vi den billigere og det samme gjorde vi

med kjøtt på kjøttmarkedet. Frukt og grønnsaker kjøpte vi hos folk

som kom rundt med håndkjerre, vi fikk foreksempel en bøtte appelsiner

for 10 cent. Vi hadde og en isboks som vi kjøpte is og hadde i,

så vi kunne oppevare maten noen dager. Husker vi kokte betasuppe

med masse grønsaker i, og den hadde vi i flere dager. Utenfor huset

vokste der et stort fiken tre med deilige fiken på, de var blå og

pære formet og ganske gode på smak. Vi bodde der i to måneder og

den andre måneden betalte vi for leigen med å male huset utvendig





5.

og litt innvendig. For dette fikk vi så meget at vi hadde litt

ekstra lommepenger. Jeg fikk sydd meg ny dress, jeg hadde jo reist

ut i komfirmantdressen og den hadde jeg slengt for lenge

siden. Ellers hadde vi en fin tid i San Pedro, vi ble kjent med endel

norske fastboende og var med dem ut til Long Beach og badet på

stranden der. Der var en norsk prest som hadde sin egen sjømannsmisjon

og var hyrebas. Men kirken oppe i Masa Street ville og ha jobben

som hyrebas, så der var strid immelom dem, og de to prestene

var ikke venner.

Etter nesten to måneder mønstret vi på Orkanger

som hadde lagt i opplag i San Pedro i nesten to år, og den var

nokså skitten i bunn da vi gikk til sjøs lastet med olje til

Le Havre og Tamshafen i Europa. og deretter skulle den gå til

Stavanger for verksteds opphold. Vi hadde vært nødt til å ta

Orkanger eller bli sendt hjem av den amerikanske myndigheter,

etter å ha vært iland i to måneder. Vi gikk via Panama kanalen

til Le Havre i Frankrike og derfra til Tamshafen i England. Vi

hadde brukt lang tid på turen, gjennomsnits fart 8.mil på grunn av

at den var så skitten, den kunne normalt gå med 14 mil. Jeg

hadde ikke skrevet hvilken båt jeg var mønstret ut med, så jeg ble

svært overasket da jeg kom opp til Moster og hun sa at hun måtte

ringe hjem, for nå hadde mor ringt flere ganger og spurt etter

meg. Vi hadde lagt til ankers et par dager før vi fikk komme i

dokk på grunn av at det blåste storm, så da vi endelig fikk komme

iland hadde vi lagt to dager for ankers uten å få komme i

land. Det viste seg at mor hadde fulgt med i skipslisten, fra vi

hadde gått fra San Pedro til vi var hjemme i Stavanger. Hun hadde

nemlig sett at Orkanger forlot USA samtidig som jeg hadde

sendt brevet mitt og lagt to og to sammen. Men hadde vist blitt

litt redd da Orkanger var kommet og hun ikke hørte noe fra

meg, så hun var glad da vi ringte fra Moster og jeg var kommet

til rette. Ja så var jeg hjemme etter 22 måneder ute, jeg

mønstret av den 5 januar i 1933.

Første morgen jeg var kommet hjem, måtte jeg

vente til mor hadde funnet vinter undertøy og tykke klær før

jeg fikk stå opp. Jeg hadde jo ikke brukt vinter undertøy siden

jeg reiste ut, og det var jo to år siden. Jeg ble gående hjemme

til mai, men hadde heldigvis litt arbeid på fabrikken, ellers var

det smått med kontantene, heldigvis stakk mor til meg litt

penger av og til, og det kom godt med.

I begynnelsen av mai mønstret jeg ut med

S/s Siggen av Bergen som lettmatros.onkel Theodor var kaptein

og min bror Olav var fyrbøter





6.



Vi gikk i mellom Finland og og England med trelast,og hadde kull

og koks tilbake til Norge, Danmark og Sverige. Det var en fin

sommer, med masse moro i havnene, og Olav syntes vist han måtte passe

på meg. Det ble en fin sommer på Siggen, og endel episoder var det

jo. Vi hadde en styrmann fra Tysnes, han likte ikke at vi røkte når

vi gikk standby på bakken under fortøying. Så da far kom ombord i

slusen da vi skulle inn til Cardiff, sa han til meg; Nå kan du gå

bort og spørre din Far om de får lov til å røyke når de går

standby på hans båt? Da sa jeg at der var forskjell på båter, dette

var jo bare en liten holk. Om kveldene satt han og skrev brev til

kona, for han var nygift. Så en kveld vi lå i en liten by i

Frankrike, skulle jeg ha vakt om kvelden fra klokken 21. Jeg hadde

vært i land og kom ombord og tok på meg en dongeritrøye og gikk

ned og sa i fra at jeg var kommet. Han sa bare at jeg måtte passe

godt på og så skrev han videre, jeg sprang på dekk, slengte av meg

dongerijakken og gikk tilbake i land til de andre guttene. Vi hadde

en som var kombinert kokk/stuert som vi hadde meget moro med, en kveld

jeg skulle fylle parafin på lanternene var jeg innom byssen, der

hadde kokken laget pannekaker til kaptein, jeg syntes de så gode

ut, så jeg tok dem med og spiste dem.. I mens jeg holdt på å fylle

lanternene, kom kokken og sa at jeg hadde stjålet pannekakene til

Kaptein. Jeg mente at maten hans var ikke så god at det var noe

å stjele. Kaptein som spaserte på dekk, kom bort og spurte om

jeg hadde tatt dem, jeg spurte da om han syntes at maten til

kokken var så god at det var noe å stjele.?.

En tur vi lå i Finland og lastet trelast et stykke fra en

liten by, gikk jeg og en annen gutt fra Stord en tur opp i byen, der

traff vi flere av arbeiderne som arbeidet ombord og de inviterte oss på

fest, så vi kom ikke ombord før en på morgenkvisten til Olav sin store

forskrekkelse. Siggen var en baklader med broen og alle ofisers

lugarene og stuert lugaren akterut, mannskapet bodde forut, der var

dekksfolkene i forkant i alt fire mann, samt 2 fyrbøtere på ene siden

og donkeymannen på den andre siden. I alt var det kaptein, 2 styrmenn samt

stuert, 2 maskinister,4 dekksmenn og 2 fyrbøtere og donkeymann.Jeg mønstret

av i Koppervik i slutten av september og gikk hjemme til i

januar i 1934.

Da vi kom hjem fikk Olav job som læregutt på

Rubbestadneset, så da Kaptein Bormann (han hadde vert styrmann

med far på Landås), ringte og ville ha Olav med på en ny båt

som motormann, fikk jeg mor til å spørre for meg og jeg fikk jobben



7 .



M/t Permian var et tankskip på 15000 tonn og tilhørte Atlantic

Oil Company i Philadelphia, USA og førte Panama flagg. Vi var

alle norske untagen maskinsjefen, han var amerikansk. Det var en

baklader med brobygningen akterut, kaptein bodde på brodekket i

sammen med styrmennene, stuerten og maskinsjefen. Maskinistene

bodde på s/b side på dekk sammen med kokken. Mannskapet bodde

under dekk, maskinbesetningen på s/b side og dekksmannskapet på

b/b side. Offisers messen lå i forkant på dekkshuset og mannskaps-

messen på b/b side i akterkant av dekkshuset og Pørste lugaren

i forkant. I offisersmessen spiste kaptein og maskinsjefen og

alle de andre offiserene, i mannskaps messen hele mannskapet.

Kabyssen lå i akterkant av dekkshuset.

I maskinrommet var der en stor elektrisk hovedmotor

samt fire disse] motorer på hengt hver sin elektrisk generator.

Disse leverte strøm til hoved motoren, som var elektrisk. Og så

var der en stor dampkjel for oppvarming av oljelasten, samt

en liten donkeykjel for oppvarming av lugarer og oppholdsrom.

Der var og to svære sentrifugalpumper i et eget pumperom med

aksling igjennom veggen til maskinrommet hvor pumpene var til

koblet elektriske motorer, disse kunne levere 2000 tonn olje hver

til land. Ved klargjøring ble dieslene startet og generatorene

innkoblet på tavlen, før maskinisten varskudde broen at alt var

klart, derefter ble all manøver utført fra broen. Dette var jo

noe som var svært sjelden i den tiden, og da jeg fortalte

det på maskinistskolen i 1939, sa læreren at jeg måtte slutte

å lyge. De er kommet langt, sa han, men så langt er de ikke kommet

enda. 4.Maskinisten har jeg truffet siden, han ble siden annsatt

i veritas, og en av matrosene var siden kaptein på verdens

største skip da, Manhatten. Kaptein var Arne Grønningsether som

og har vært svært kjent etter krigen. Som motormann hadde jeg

50 daler i måneden, og det var bra for den tiden. Vi hadde ingen

overtid men fikk tiden igjen, når vi dokket hver sjette mnd.

Vi fikk og alt gratis, så som sengklær såpe og fyrstikker.

Da jeg var en av de få som snakket noenlunde engelsk

ble jeg satt sammen med han som passet donkeykjelen, for så å

lære arbeidet videre til de to andre som skulle passe den.

Vi ble liggende i Grenoch i flere uker før vi var

klar til å forlate verkstedet å gå til sjøs, men det var først

den siste uken at vi fikk ta bagasjen med å flytte ombord.

Vi hadde hver sin lugar, men der var skille vegger imellom tre

og tre lugarer,og på veggene var der jernvegger og veggen mot

skutesiden var der et kork belegg som isolasjon,veggene var





8.



malt med en grønmaling som skulle holde borte veggedyr. Ellers

var der en seng, bord, stol og et kleskap. Det var ikke alt vi

var like fornøyet med da vi bodde i Gernoch, vi fikk foreksempel

te istedenfor kaffi og det var vi ikke glade for, men da vi

fikk kaffi istedenfor te, var det ikke lenge før alle ba om

te igjen. Vi fikk også mye annet rart som vi ikke var vant

med. Og da vi bodde på Sailors Rest som lå nede ved havn, og var

hva vi ville kalle et sjømannshjem i Norge, var det jo ikke så

bra .

Jeg ble kjent med en jente som bodde i samme gaten,

men jeg måtte møte henne utenfor byen og der måtte vi og skilles

på grunn av folkesnakket. Da vi kom til Philadelphia, lå der

brev fra henne og det forsatte vi med i et og et halvt år inn

til moren skrev at datteren hadde falt og brekket høyre arm så

han måtte skrive i stedenfor henne, da sluttet jeg og skrive,

da jeg kom tilbake i 1940 var hun gift og hadde flere barn.

Vi gikk i fart i mellom Philadelphia og Las Pedros i

Venezuela i mellom Amerika.På denne turen brukte vi syv dager

samt en dag til og losse og en til og laste. Jeg ble satt på

vakt med 1.maskinisten fra 4-8 og 16-20,og da de andre to

etter noen måneder ville bytte vakt, sa 1.maskinisten at de

kunne bytte vakt så meget de ville, men hans vakt skulle gå

som den var.

I Philadelphia lå vi ved Point Brise som var olje

anlegget til Atlantic oil,og der kunne det ligge opp til

4 5 kompani båter. I Las Pedros var der en lang pir ca.1000 m.

og vi lå ytterst ute, så vi hadde lang vei til å gå i land. Inn

over piren lå der opp til 5-6 små båter på ca.2000 tonn, dem

brakte olje fra Maraceibo og ned til Las Pedros. Floden opp til

Maraceibo var så grunn på den tiden, siden er den mudret ut

til store båter. Derfor måtte små moskito båter ta oljen derfra

til Aruba, Curasao og Las Pedros, hvor store båter tok lasten videre.

I Philadelphia hvor vi helst gikk i land, og da opp til en bydel

som lå nærme båten, der var det både forretninger og barer. Ellers

ble vi jo godt kjent i byen, der var også Norsk sjømannskirke

hvor vi var av og til. Det var svert strengt i porten, vi hadde

ikke lov å ha med fyrstikker gjennom porten og hvis en var

påvirket av alkphol slapp en ikke inn, en motormann måtte gå

utenfor i flere timer før han slapp inn. Vi hadde slappkiste

ombord og der fikk vi kjøpe det meste vi trengte, så som klær

og sko. Atlantic Oil hadde tre båter under Panama flagg og det

var Permian, Brunsvik og Winkler, Winkler var mindre ca.8000 ton.





9.

Den gikk for det meste på kysten nedover til New Orleans og var

eldre enn de andre to. Las Pedros var en liten plass, bare noen

barer og en forretning og så politiet da, som lå på den andre

siden av piren der var også fengselet som enkelte fikk stifte

bekjentskap med, men ikke frivillig. Hvis noen drakk seg full ble

han tatt og bragt over i arresten, men hadde de 12 daler kunne

en betale mulkt og så slippe fri. men da var det best å komme

seg ombord, ellers kunne en risikere å bli tatt på ny.

En tur var 2.styrmannen og stuerten i land, da kom

3.maskinisten og laget spetakkel og dem begynte å slåst. Dermed

ble de alle tre tatt og havnet i arresten, men stuerten hadde 24

daler så han kjøpte fri 2.stYrmannen og seg selv, men lot

3. maskinisten sitte, for det var jo han som hadde begynt.3.maskin

ble sitende til vi gikk, for da de andre offiserene hørte hva

som hadde hendt lot dem han bare sitte til vi skulle gå, og det

mente kaptein også, siden han hadde stelt seg slik fikk han ta

det på sin egen kappe. Vi var og en tur til Haifa i Israel inne

i Middelhavet, og det var jo en avveksling fra de korte turene

vi var vant med. Vi hadde to katter som det var meget moro med

det var Turi og Truls, men en tur skulle TUri ha små og hadde

laget seg bol nede i matros gangen.Hun syntes vist at Truls

skulle være med på dette og var oppe og hentet han gang på

gang, men Truls stakk seg bort så til slutt kunne hun ikke vente

lenger. Første mann som forsvant over langgangen i Philadelphia

det var Truls og vi så han aldri mere, så han hadde tatt skrekken.

Turi fikk to fine unger som vi hadde meget moro med, men en

tur kom det ombord en ny katt,vi kalte han onkel Sam. Turi

ville ikke se han på dekk men jaget han opp på båtdekket så

snart han viste seg på dekk,Da vi kom tilbake til Philadelphia

forsvant den i land, Men snart forsto Turi at hun savnet en

makker og gikk opp på båtdekket og skrek etter Onkel Sam, men

det var forseint. Kattungene hadde vi nå meget moro med men en

dag forsvant den ene overbord, vi stoppet og lårte livbåten

men fant den ikke.

I slutten av 1935 mønstret jeg av og reiste opp

til Brooklyn, hvor jeg tok inn på sjømannshjemmet i Karol str.

Jeg traff andre som jeg kjente fra før, deriblant en motormann

som hadde vært på Permian et par turer. Så vi ble gående i lag

noen stykker av oss, der var mange som gikk i land på den

tiden. Der var opprettet en skanavisk sjømanns klubb som jeg

ble medlem av, og de forlangte at alle skulle ha amerikansk

hyre på Norske båter og 100 daler for å ta en båt hjem.





10.



Der var endel krangel med konsulatet for de forlanqte at vi

skulle seile for norsk hyre, og det måtte vi skrive under på

ellers fikk vi ikke hyre på norske båter. Der var dem som hadde

bruk for å få mat, og der var en menighet som som het Betesta

som leverte ut suppe, men da måtte en skrive under på å

seile for norsk hyre. Da jeg hadde gått i 14 dager uten å

få hyre hjem, selv om der var flere norske båter som hadde tatt

folk i syd Brooklyn og gått utenom klubben. Da mente jeg at det

hadde vært meget bedre å la oss som ville hjem få mønstre for

norsk hyre, så hadde de fått ut en god del folk. Så nå var jeg

lei av å vente, derfor ville jeg ta første sjanse å mønstre

ut. Jeg gikk da til bestyreren på hjemmet og sa at hvis han

fikk en båt var jeg vilig til å reise, og en dag kom han og

sa at der var en Drammens båt som skulle ha folk, så hvis

jeg kunne komme meg ut fra hjemmet kunne jeg og en Drammens

gutt få jobb der. Jeg diskuterte sa med den andre gutten og

vi ble enige om at jeg skulle ta bagasjen og kjøre opp i

Vnion str. og ta han opp der, jeg skulle si til dem som sto

vakt utenfor hjemmet at siden jeg ikke kunne mønstre ut

ville jeg ta Brunswick i stedenfor. Det godtok de og vi kom

vel ombord på M/s Hellen og da var vi begge glad det var

godt så fint. Der var flere som var mønstret på ,men de fleste

kom fra syd Broklyn. Det var mange norske fast boende som

ville hjem og endel som hadde gått på skole her borte, og

skulle hjem. Blant dem var der en kiropraktikker, han fortalte

at han var en slaks doktor som helbredet forskjelige ryggskader

og andre skavanker ved å kjenne på ryggraden. En av guttene

som gikk og blinket med det ene Øyet, Han spurte gutten om

han hadde hatt det lenge, og det hadde han. Gutten fik så

beskjed om å legge seg på maven på et bord, etter at kiropraktiker

hadde trykket opp over rygraden, fant han et punkt som han

trykket på og dermed sluttet gutten å blinke på øyet. Vi kom

til Antverpen og der mønstret jeg av og reiste hjem til

Bergen med Leda til B.D.S. og vi hadde en fin tur over nord-

sjøen. Da vi kom til Bergen tok jeg inn på Metropol hotell

og ble der til neste dag, før jeg reiste hjem. Jeg var på

byen og kjøpte meg ny dress og frakk, for jeg skulle være

opp dresset denne gangen når jeg kom hjem.

Det var kjekt å komme hjem igjen etter to år ute

selv om enn følte seg litt fremmed over for kameratene, jeg

var jo blitt to år eldre. Jeg fikk også beskjed om å melde

meg for militære, jeg var jo et år forseint ute, heldigvis







11,

var det loddtrekning og jeg slapp fri.

Jeg fikk arbeid på fabrikken så tiden gikk

jo fort, men jeg begynte jo å lengte ut igjen og begynte å

snakke om at jeg ville reise til Bergen for å søke hyre igjen,

men mor mente at jeg måtte prøve å få verksteds tiden først

og maskinist skolen før jeg reiste ut.

En dag ba mor meg å gå bort å spøre Gulliksen

om jeg kunne få læregutt jobb der, jeg mente at der var liten

sjangse til å få job, men jeg kunne jo gå for å stette mor.

Til min store forundring, sa han at jeg godt kunne få jobb men

han hadde ikke råd til å ta inn folk, så hvis jeg ville begynne som

læregutt var det O.K. men han hadde ikke råd å betale meg noe

i begynnelsen. Vell jeg begynte og etter et halvt år fikk jeg

5.kr i uken, og det steg så etter to år hadde jeg 20.kr i uken.

Det var ikke så greit for verkstedet mange ganger det hente

at selv jeg med min betaling måtte vente en uke før han kunne

betale meg. Selv om vi lagte motorer som ble sendt så fort vi

lagte dem, tok banken alt han tjente for gammel gjeld. Da de

hadde faktisk ikke råd til å leie folk eller å ta inn folk

i det heletatt. Den gangen var det jo praktis, å la læregutter

som skulle ta verksteds tiden for maskinist utdannelsen gå

uten betaling, for de mente at de forsvant når de hadde lært

så meget at der var nytte av dem, og det må en jo vere enig i.

Den eneste fag arbeideren utenom familien var Knut As, og selv

han måtte ofte vente med endel av lønnen til neste uke før

han fikk den. Ellers var de fire brødre som arbeidet der, det

var Rolf som var sjefen og han hadde Teknikken i Bergen, de

andre var Otto, Håkon og Finn, gamle gutten var med på kjøtt

og flesk. Rolf hadde tegnet motorene vi laget og de var svært

bra får en si. Det var Stord motoren som var godt likt, vi

bygget 3.Hk. 5 7 og 12.Hk. Da jeg sluttet etter 3 år på

verkstedet høsten 1939 begynte jeg på 3.maskinist skolen og

var ferdig til jul.

1 1938 hadde OlaV laget en 3 hk. motor på Rubbestad-

neset, jeg fikk bygget en snekke på Sunde hos Kviteberg og i

denne fikk jeg montert motoren. Far lånte meg de 350 kr.som

jeg betalte for den, og han brukte den under hele krigen. I

1946 satte jeg en ny motor i den. Båten var grei å ha, jeg

reiste inn til Skorpen med båten og på turen brukte jeg 1 og

en halv time hver vei. Ellers gikk disse årene fort, men var

glad da jeg endelig var ferdig med verkstiden og kunne si

takk for meg og søke om plass på 3.maskinist skolen i Stavanger.



12.



I begynnelsen av september i 1939 reiste jeg til Stavanger

for å begynne på 3.maskinist skolen, og den varte til jul i 1939.

Jeg bodde hos min tante som var jordmor der og hadde en stor

leilighet i Muségt.19 på Våland. Vi kom godt overens og hun hadde

et ekstra værelse som jeg brukte til å gjøre lekser og sove i.

Det brøt ut krig i mellom England og Tyskland i midten av september

og i november tok Engelske marinebåter et Tysk handelsskip som

viste seg å vere lastet med Engelske sjøfolk, disse var tatt fra

Engelske båter som Tyskerne hadde oppbrakt og senket. Vi var to

gutter fra Stord som gikk på skolen i sammen, det var Per Eldøyen

og meg.

Etter endt skolegang kom jeg hjem og tok meg arbeid på

fabrikken, men i slutten av februar i 1940 ringte min elste bror

hjem og spurte om jeg ville ta jobb på M/s Para som 4.maskinist,

han var nettopp mønstret av M/s Heina fra samme kompaniet. Norge

var jo nøytralt så jeg hadde ikke noe i mot å ta jobben, for vi

hadde jo ikke noe med krigen å gjøre.

M/s Para var en lastebåt på 7 8 tusen tonn og hadde i

alle år gått på Syd Amerika og Norge i Syd Amerika linjen. Chiefen

hadde vert ombord fra 1921 og mange av mannskapet hadde vært der

i mange år, ja enkelte av dekks folkene i opp til 10 år, så dette

var en ettertraktet båt og hadde ikke vert så lett å få i fredstid.

Selv om det var en gammel båt,bygget i 1920 var det en fin

båt å se til. Den hadde to werksbor motorer på 1800 hk. hver, disse

hadde såkalte svevende fat oppe under dekk som brennoljen ble

pumpet opp i og rann derfra ned til motorene. Dette var en inn-

sprøytning som var svært avlegs, der var også påhengte luftkompres-

sorer som leverte 60 kg.innblåseluft. Dette var første og siste gang

jeg var ombord i en slik gammel båt. Hjelpe maskineriet var 2 lysmotorer

som vi måtte være to mann for å starte, disse hadde også påhengte

luftkompressorer med 60 kg. innblåseluft. Jeg mønstret på som

4.maskinist men etter tre uker ble jeg ommønstret som 3.maskinist

imens vi lå på verkstedet i Oslo. Vi hadde gått fra Bergen

til Oslo for å reparere S/b motor som hadde haverert på veg fra

Syd Amerika. Vi ble liggende til slutten av mars før vi var klar

til å laste for Syd Amerika, Vi var tre båter som skulle samme

vei, det var Rigel som ikke kom ut og Cometa ble tatt før den var

kommet ut i Atlanteren. Så vi var den eneste som kom oss vel

frem til Syd Amerika.



Min fartstid i tiden fra 1940 til 1946.

Jeg var ferdig med 3.maskinist skolen til jul i

1939, og hadde arbeid hjemme til jeg mønstret ut med M/s Para i

slutten av februar i 1940 som 4.maskinist. Vi gikk fra Bergen til

Oslo hvor vi losset ut. Gikk så på verksted for å reparere s/b,

motor som hadde havarert på forige tur. Før vi gikk ut ble jeg

ommønstret til 3.maskinist og Skålevik fra Fitjar ble 2.maskinist.

Vi kom godt ut av det med hverandre og ellers hadde vi et fint

mannskap, noen hadde vært ombord i flere år. Da vi var ferdige på

verkstedet,lastet vi i Oslo og Brevik for Syd Amerika, før vi gikk

nordover kysten. Da alle fYrløkter var slukket på grunn av krigen, gikk

vi kun om dagen. Påske aften ankret vi opp på Leirvik havn, og jeg var

da hjemme en tur til midnatt, da rodde far og mor meg ombord,

mor syntes det var fælt at jeg skulle reise når tidene var så

usikre, men jeg mente det var jo bare 3 måneder fØr vi var hjemme igjen.

Vi skulle jo bare til Sydamerika en 3 måneders tur, det skulle gå 6 år

før jeg så dem igjen. Etter midnatt var Skålevik en tur hjemme i

Fitjar. Vi gikk ut ved Hustadvika og passerte 200 mils grensen

den 8.april om morgen, og alle sendte telegram hjem alt vel. Men

neste morgen den 9.april kom telegrafisten med det triste budskap

at tyskerene hadde overfalt Norge og at vi var i krig. Det ble jo

en masse snakk om hva som kom til å skje der hjemme, men det var jo

lite vi kunne gjøre, vi var jo på vei til Sydamerika. Hørte siden at

mange hadde mønstret av i England og Amerika for å reise hjem for å

sloss, men det var jo ikke så greit å komme seg til Norge, så dem

ble gående å vente, og hørte at i New York hvor den skandinaviske

sjømannsklubben hadde virket noen år, ble der en masse rot.

Turen til Syd Amerika gikk fint og en dag ankret vi på

Montevideos havn hvor vi losset og gikk så til Buenos Aires hvor

vi ankret på Rio de la Plata. Hvor vi ble liggende til kampene i

Norge var slutt. Mens vi lå der kom M/s Salta ut for å gå til

Norge, men den kom ikke lenger enn til Dakar hvor den ble internert

til krigen var slutt i 1945.

Da kampene var slutt i Norge gikk vi inn til Buenos Aires

og losset ut, gikk der fra til Rosario for å losse ut resten av

lasten, og ble så liggende der for ordre. I Rosario ble vi nå liggende

og manskapet ble som ventet svært utålmodige for alt var jo så uvist,

men etter en tid fikk vi litt penger og da så vi jo litt

lysere på situasjonen selv om vi ikke hørte noe hjemmenfra.

I Rosario traff vi på mannskapet fra et tysk marine

fartøy som engelskmannene hadde senket utenfor Montevideo i

januar 1940 og nå var dem internert der, men vi kom jo ikke i

snakk med dem.





2.

Så vi var glad da endelig beskjeden kom fra London om å laste

korn for England.Det var heller ikke kjekt at vi viste at kaptein

vår hadde vert N.S.medlem før krigen.Det ble noen spennende dager

før vi kom oss avgårde til England.På veien over Atlanteren møtte

vi noen båter, og da var det alltid like spennende å møte andre båter

for vi hadde fått beskjed om at tyske hurtiggående båter var ut-

styrt som kaperskip, og opbrakte norske skip i Atlanteren, men vi

var heldige og kom vel frem til Freetown i Nord Afrika,hvor vi

tok konwoy til England. Første havn ble Greanoch hvor vi losset

og lastet for Baltimore i Amerika, lastet der for England hvor vi

lastet for Afrika, i Freetown tok vi ombord 20 negre som skulle

laste og losse. Vi gikk noen turer på Afrika før vi gikk tilbake

til Amerika. Å komme til Amerika var som å komme til en annen verden,

med opplyste gater og langt unna krig. Der kom vi i snakk med andre

norske som kunne fortelle at den norske regering var kommet til

London og hadde dannet et selskap til å ta seg av skipsflåten som

var under norsk flagg, og dette hadde fått navnet Nortraskip. Og da

de norske sjøfolkene hadde høyere hyre enn de engelske sjøfolkene,

var der blitt enighet om at vi skulle ha de samme hyrene som de

engelske, men at differansen skulle settes på et fond som ble kalt

Nortrafondet. Og som skulle betales tilbake etter krigen.

chiefen på Para var en snil og omgjengelig mann som vi kom svært

godt ut av det med, han hadde vært på Para siden 1923 da han begynte

som 3.maskinist. Han hadde mange gameldagse ideer, som han ville

ha gjenomført. Han mente at jeg skulle gå ned og arbeide om

formidagen, for det gjore han, jeg mente at det var ok hvis han

ville betale overtid, men det ville han ikke. 4.maskinisten som

var kommet etter meg fikk ikke løse av 2.maskinisten til kveldsmat

fra 18.30 til kl.19. og det var jo jeg misfornøyet med, jeg fikk jo

ikke betaling for det. En kveld jeg ga smøreren en

sigarett, dette så chiefen, og ga meg kjeft for det, jeg mente at

hvis han ikke likte måten jeg løste av på, fikk han gå selv.

Der hadde nok vært nokså strengt ombord da dem gikk på sydamerika,

Offiserene fikk ikke gå aktenfor 3.luken og mannskapet ikke forenfor.

I Rosario satt jeg og kokken på en resturant da 4.maskinisten og

en motormann kom bort og satte seg med bordet vårt, da kom chiefen

bort og ba motormannen fjerne seg fra bordet, da reiste jeg meg og

sa kom så går vi, jeg vil ikke være sammen med slike mennesker, han

måtte huske på at vi var i krig nå. Det fikk han erfare da han ville

sparke Monsen,den flinkeste motormanen vi hadde.Jeg fikk beskjed om

å hente Monsen, da jeg hentet Monsen sa jeg til han, at det første

3.

han skulle, var å si opp før chiefen kom til orde. Da han kom bort

til chiefen sa han at han ville si seg opp med fratredelse straks

til chiefens store forundring, det hadde aldri før hent at noen sa

seg opp på Para. Om kvelden kom en av smørene, han ville og si seg

opp, 2.maskinisten sa at han fikk komme igjen neste dag, for chiefen

var iland. Neste morgen kom chiefen ned og ba meg hente alle mann

på manøver dørken, han holdt da en tale for dem og sa hvis der var

noen som ikke likte seg måtte de bare si fra, så skulle de få

mønstre av. Dermed sa alle unntaken to maskingutter seg opp og

gikk iland. Chiefen sa at dette aldri hadde hendt ombord i Para

sin historie før. I Lagos losset vi til kl.22 om kvelden, og etterpå

måtte vi stoppe lysmotoren, men da chiefen fikk overtidsboken min

hadde han strøket den halve timen hos meg, men hos 2.maskinisten

hadde han latt det gå, Jeg sa da at det ble siste gang jeg kom til å

ta vakter ombord i Para. Da vi kom til Liverpool skulle han ha en

mann på vakt lørdaqs ettermidag og kveld, 2.maskinisten var gått

på land så han mente at jeg fikk ta den. Jeg spurte da om han hadde

glemt hva han hadde gjort i Lagos da han strøk overtiden min, så

jeg mente han fikk ta den selv, Da vi lå i Baltimore om våren 1941,

satt jeg hørte på radioen, det var nytt på Nordk fra USA med

hilsener på norsk. Da hørte jeg at der var hilsen fra min bror

Gustav som hadde vært på Norge da den ble senket i Narvik i april

i 1940. Han var ombord i Håkon.7, en marine båt som var gitt i gave

fra USA. Det var første gang jeg hørte at han var i live. Para

gjorde liten fart, så det var vanskeligt å holde farten i konvoyen, så

vi ble som regel sendt ut på et av hjørne akterst i konvoyen. Vi

hadde heller ikke noe skyts å hjelpe oss med, bare to gamle luis

maskingeværer. Vi fikk siden en 4.toms kanon akter på poppen, den

var fra første verdenskrig og var laget i Japan i 1918. På siste turen

koliderte vi med en andnen båt, det var på min vakt kl.2 om natten.

Jeg fikk en stri job med å manøvrere begge motorene samtidigt, og

så hadde jeg bare en ung gutt på vakt som ikke kunne starte luft-

kompressoren alene. Men det gikk bra og da det ble stopp i begge

motorene satt jeg gutten til å stenge høytrykksluftflasken, da kom

chiefen og 2.maskinisten ned og chiefen sa du må ikke la smøreren

stenge høytrykksflasken. Jeg spurte da hvem han mente skulle gjøre det,

når jeg var alene nede, og mente at det hadde vært bedre at dem

hadde vist seg før.

Jeg mønstret av i begynnelsen av mai 1941, og det

var rart å gå fra gamle Para. Det var 4.maskinisten, 3.styrmannen og

meg som gikk i land samtidig. Og bare et par dager seinere begynte

tyskerne å bombe Liverpool, det varte i 7 netter og da var hele

sentrum av Liverpool lagt i grus. Jeg bodde heldigvis på andre siden





4.

av Mercy river og i utkanten av Birkenhead. Det var lite bombing

der oppe som jeg bodde, vi hørte bare drønnet av bombene som falt

ned over Liverpool. Men etter hvert ble det bombet endel der oppe

ikke langt fra hvor jeg bodde, men da det var over var Liverpool

et fælt syn å se, hele sentrum lå i grus. 4.maskinisten som var

mønstret av samtidigt med meg var drept. Det norske konsulatet

og det Norske sjømanns kontor var også borte. Der ble mange drepte

under bombingen og jeg ble med i en begravelse av bror til fruen

jeg bodde hos.D et var en familie på fem, far og mor og tre barn.

De hadde vært hjemme, men da en bombe traff hjørne av huset flyktet

de til et stort tilflukts rom som rommet 80 menpsker, men en bombe

traff utgangen og drepte alle som var der inne av lufttrykket.

Jeg bodde i sammen med 3.styrmannen fra Para, Alf Osbrong

fra Kristiansund. Vi bodde hos en familie i utkanten av Birkehead, den

var på 3.etasjer og hadde mange rom så de var nødt til å leie

ut rom, og for å slippe å ta inn soldater,leiet de rom til 3-4

norske sjøfolk og da helst offiserer. Familjen besto av mormor, mor

to døtre og en sønn,samt en tante som var gift med bror til fruen.

Faren bodde ikke der,og morfaren var død, han hadde vært norsk sjø-

kaptein og hette Andersen. Vi var fire mann som bodde der og vi

hadde det fint på alle måter. Der var en stor hage på baksiden og

på fremsiden av huset, hvor vi kunne sitte å kose oss. Vi fant oss

et par puber oppe i Palm Hill, hvor vi var både om formidagen og

om ettermidagen og ofte om kvelden hvis vi ikke reiste over

til Liverpool. Husker første kvelden vi tok undergrunnen til Liverpool

og så folk komme med tepper for å tilbringe natten der nede på

perrongen, og da vi kom tilbake i 11-12 tiden om kvelden lå folk

a sov der nede. Det var et trist syn å se alle disse meneskene der

nede og husker det gjorde et sterkt inntrykk på meg. Tenkte at det

var folk som kanskje måtte opp i arbeid neste morgen.Husker og da

vi kom på puben første kvelden, folk bare så på oss, neste kveld

nikket de og tredje kvelden var vi dus, og de snakket til oss som

om vi var gamle kjente. En dag vi kom opp til puben og så nedover

gaten,var den helt tom for hus, det hadde falt en landmine som

hadde feiet med seg 5 hus på hver side av gaten, og folk gikk og

leitet etter sine. Da vi nevnte dette på puben, sa de at det hadde

vært meget verre sist. En dag vi kom fra puben så vi to unge damer

på den andre siden av gaten, jeg veddet da med de andre at jeg

skulle få dem til å følge meg hjem, hvis jeg klarte det skulle jeg

ha en flaske whisky. Jeg gikk da over og fikk dem etter en del snakk

og forklaringer, til å følge meg hjem, da vi var fremme takket jeg

dem så meget og ville invitere dem med på Adelfi hotell hvor vi

var vant til å gå, men de sa det var altfor dyrt, de ville heller

ta oss med til New Brighton en badeby i utløpet av mersey river.







5.



Vel vi ble dem ut til New Brighton, og vi hadde det ganske moro.

Vi var sammen med disse jentene flere ganger, og vi hadde mange

fine turer med dem. Men jeg hadde vært svært god venn med en av

døtrene i huset, så jeg forsatte å være i sammen med henne. En helg

var jeg med henne til en liten by i Wales, hun hadde en tante som

bodde i Banglor i Anglesey, vi hadde en fin tur og det var kjekt

å se en slik gammel by. Da vi kom hjem søndags kveld, kunne moren

fortelle at de hadde vært å spurt etter meg fra Nortraship. Jeg reiste

over til Liverpool neste morgen, og mønstret ut med M/t Salamis

som var en helt ny båt, som var kommet ut i 1939 om høsten. Den hadde

en motor som var på 5800 Hk.og gikk med 16.5.mil på last, ja det var

for tiden Norges hurtigste tankbåt.

Ja så var det slutt på ferien i Birkenhead, med mange

gode minner selv om der hadde vært bombing i begynnelsen. Det verste

var at det var ofte vanskelig å få siqaretter og sjokolade. En dag

jeg hadde kjøpt meg en kurv jordbær, gikk jeg inn på en tobakks-

forretning og spurte etter sigaretter, men desverre hadde hun ikke

sigaretter. Jeg spurte da om hun ville ha jordbær, og da hun tok et

sa jeg at hun måtte ta flere. Hun spurte da, var det sigaretter du

ville ha og da jeg ja, kom hun med flere pakker, og siden fikk jeg

alltid sigaretter hos henne. En anden episode derfra hendte i 1949

da jeg lå i Kristiansund på 17 mai, kom Alf Osbrong ombord og sa

at jeg måtte være med han hjem og hilse på en gammel kjent. Det viste

seg at han hadde giftet seg med Maira, den ene av de to jentene vi

traff i Birkenhead i 1941. Hun kunne fortelle at den andre piken

hadde vert ansatt i Geneve ved folkedomstolen. Hun hadde også hatt

en venn fra Norge og det var Sigurd Søreide fra Stord.

Salamis var en tankbåt som gikk imellom Elsmoreport

i Manchester kanalen og U.S.A.og vi brukte tre uker på turen, hadde

også turer til Aruba og Curasao i Vestindia. Vi pleide å forlate

konvoien når det var 4-5 dager igjen, og gikk derfra alene resten

av veien, da måtte vi alltid gå i siksak for å villede tyske ubåter.

På en av turene hadde vi følge av en ny norsk båt, det var en ny

båt som var kommet ut fra Sverige i slutten av 1940 om hØsten, og

gjorde nesten samme fart som oss. Den kom frem til Aruba noen timer

før oss, og da vi traff manskapet på puben om kvelden skrøt dem

av at de hadde latt være å kjøre siksak og var derfor kommet inn

før oss.De hadde fått kontrakt på et halvt år å skulle seile i

mellom Aruba og Laspedros i Venezuela, en 6 timmers tur i sjøen.

Ja de var så glad for no kunne de slippe atlanteren for noen måneder.

De reiste samme kveld og neste morgen kom beskjeden at den var

senket utenfor Aruba, og alle mann akterut var drept untaken 2.maskinisten.



6.



Han hadde gått inn i lugaren, da han fant ut at det ikke var noen

sjanse å berge seg akterut, da det var blitt en lysning til midtskip,

hadde han tatt sjansen og sprunget dit bort og ble berget. Og at

den lå og brant utenfor Aruba, så vi var glad at det ikke hadde

hendt oss. For hadde Kongsgård kjørt siksak som den skulle hadde

vi kommet først. Vi gikk alene til Halifax hvor vi tok 12.5 mils

konvoy til England. Der var endel torpederinger på turene, men vi

kom heldigvis bra fra det. På en av turene skulle vi til Glasgow

og i utløpet av Clyde River, møtte der opp en ombyget hvalbåt som

gikk som patruljebåt for marinen. Han annropte oss og da vi sa hvor

vi skulle ropte han, full fart, følg meg. men det gikk ikke lenge før

de spurte hva fart vi gjorde, da han hørte det, ble ordren 12.5.mil.

På en av turene fikk vi storm, så det var umulig for eskortebåtene

å holde konvoyen samlet, kom beskjeden at alle båtene skulle gå

til Belfast. Og så ta oss frem det beste vi kunne, jeg hadde vakt,

så da ordren kom varskudde jeg Chiefen for nærmere ordre, Det fikk

jeg, han ba meg sette omdreiningen opp fra 103 til 115 pr.min.og

exsos temp. opp fra 415 til 450 gr.C. Vel vi kom ca.24 timer inn

før neste båt, men da var alle skillevegger forut under bakken

slått til pinneved.På en av turene våren 1942 gikk vi samlet 4 5

båter på Amerika kysten, de var begynt å sende oss i konvoy på

grunn av at det hadde vert så mange torpederinger helt inn på

kysten. Vi var på vei inn til Norfolk og hadde nettopp slått ganske

sakte fart for å ta los, da en torpedo strøk foran baugen vår og

exploderte inne på stranden.Hadde vi kjørt 5 min. lenger hadde den

truffet oss. To båter som kom etter oss ble senket, og da vi gikk

ut neste morqen senket dem enda 3.båter. og en av dem trillet rundt

og sank på noen minutter. Endel ubåter ble tatt og ombord fant de

amerikanske magasiner og kino billetter. På en av turene i England

fikk vi ombord en ung gutt som hadde svømt 100 meter igjenom flam-

mehavet, han hadde lagt flere måneder på sykehus. Han kom ombord

som byssegutt for det var en lettere jobb mente dem på hyrekontoret

Han hadde store brannskader over hele kroppen, så det var et under

at han var i live. Det viste seg snart at han var for svak til å

arbeide i den varme byssen, og da vi kom til Halifax for å ta konvoy

sendte kaptein ombord det Canadiske marinepolitiet for å ta han

i land. De henvente seg til styrmannen og sa de skulle hente en

mann som nektet å arbeide, men da de så gutten,sa de at denne

gutten må jo på sykehus og det kom han.

Jeg mønstret av Salamis i Manchester i juni 1942,og

reiste til Glasgow. Jeg bodde først oppe i Clartin st.i nærheten av

botanisk have, siden flyttet jeg over til Queens park.

7.

Jeg bodde oppe ved Queens park til jeg mønstret ut igjen. I den

tiden jeg var i land i 1942 hadde jeg det svært fint, og jeg fikk

mange nye venner som jeg holdt forbindelsen med helt til krigen

var slutt. Vi var fire mann som bodde der oppe og vi holdt godt

i sammen.Vi holdt oss for det meste der oppe, men var også nede i

sentrum på Beresford hotell og rundt Carling Cross, der de norske

og amerikanerene holdt seg. En av dem jeg bodde i samen med var

stuert, så en dag kjøpte vi salt sild samt øl og dram. Vi gikk

hjem og stuerten lagte til silden, og da den var ferdig inviterte

vi konen og datteren i huset på sildemiddag. De mente at det gikk

ikke ann å spise silden rå, men den gikk ned og de syntes den var

go, men det var første gang at de hadde spist rå sild, di var vant

å koke den.

Etter å ha vært en måned i land mønstret jeg ombord på

Polartank i Gourock en by som lå nedenfor Glasgow. Det var 2.styrm-

annen og som skulle mønstre på,men da vi kom ned dit ville ikke

fløttbåten ta oss ut, da det blåste storm. Så vi gikk hele dagen

før vi kom oss ombord. Vi satt på hotellet og ventet, og da tiden

falt oss forlang, fordrev vi tiden med å kose oss med mat og et

glass øl no og da. Så da vi kom oss ombord utpå kvelden var vi sånn

passelig på en snurr begge to. Dagen etter kom chiefen og spurte hvor

mange flasker whisky jeg ville ha på utførsel, jeg mente det var

med en flaske. Men han sa jeg kunne dele en kasse med 4.maskinisten

for jeg måtte jo ha så meget som 6 flasker det var det minste syntes

han. Chiefen spurte en dag, hvorfor jeg bare ville ha en flaske, jeg

mente da at når han ikke kjente meg, var det best slik. Jeg kunne

jo vere alkoholikker og drikke alt på en gang. Senere fortalte han

at det hadde han vært ute for engang, han hadde hatt en 3.maskinist

som først hadde sakt nei, men chiefen hadde fått han til å ta imot

6 flasker og det hadde han angret på. For en kveld kom ikke 3.maskinisten

på vakt og da han gikk opp for å se etter han, hadde han og pumpe-

mannen drukket opp alt sammen, der var bare tom flasker igjen.

vi gikk mange turer til England med bensin,og det ble mangen natt

og kveld med torpederinger, hele kveldene ble det til å stå på

dekket å se andre båter bli torpodert og gå ned og gå opp i

flammer. Det verste var at når klokken ble 12 var det å qå ned på

vakt, hadde da alltid med meg et par pakker sigaretter så en ikke

skulle bli lens på vakten,Under angrep ble det som regel til

at jeg ble stående alene nede for motormannen og fyrbøteren kom

bare ned innimellom for å smøre og se etter fyren. Selv måtte

jeg holde meg på manøver dørken,for det var manøbre og vekslende

fart hele tiden.for å holde plassen i konwoyen. ;:.





8.

Da jeg kom opp av vakt kl.4 var jeg som regel så trett at jeg la

meq med alle klærne på, og ba dem vekke meg hvis noe hendte. Husker

en natt der hadde vært torpoderinger hele vakten, og da jeg kom

opp var jeg så trett at jeg sovnet med en gang, etter en stund kom

en og vekket meg og sa at nobo båten var torpodert og gikk ned,

jeg sa da at varsku hvis vi blir tatt og så sov jeg videre. Under

angrep sto som regel motormannen og fyrbøteren oppe på toppristen

slik at jeg kunne få tak i dem hvis nødvendigt.Husker en gang at

fyrbøteren kom springende forbi meg, og skulle opp, jeg stoppet han

da og sa. Det er helt i orden at du vil opp, men for all del ikke

spring for da springer jeg etter.

På en av turene i 1943,var vi på vei til England da vi

ble passert av en marine båt med flere eskorte båter inne i konvoyen

hørte siden at det var Churchill som hadde vært i Amerika, og han

hadde sagt i radioen at han hadde truffet en konvoi som var full-

spekket av eskorte båter, vi fandt ut at det måtte være da han

passerte oss, for vi hadde bare 3 corvetter med oss.

I mars 1943 var vi på vei ut fra New York og skulle

single opp konwoyen og innta plassen i konvoien, jeg var nettop

kommet opp av vakt kl.16.da en amerikansk båt som kom aktenfra

kjørte inn i den akterste lasteoljetanken på s/b side, jeg var i

lugaren da den kom forbi lys ventilen i lugaren min og sprang

straks ut på dekk. Den hadde kjørt seg helt inn til svalke broen

og fra den amerikanske båten hørte vi dem rope, for guds skyld

ikke røk, vi har truffet en bensintanker og kaptein vår ropte

er dere fulle eller galne. Ja det var et under at vi ikke tok

fyr. Det som berget oss var at det hadde vært så kaldt en god stund.

Vi ble nå tatt inn til en avsides plass og der gikk vakt båter som

passet på at ingen kom i nerheten av oss før de hadde losset

lasten over i andre små båter.Etter at båten var rengjort ble vi

sendt på verksted i Hobokken, New York hvor vi ble liggende i 8.

uker, før vi kom ut igjen. Vi hadde da fått et ekstra dekk for å

kunne laste flyvemaskiner, og da vi forlot Amerika for Oran på

Afrikakysten hadde vi med foruten olje lasten som var fly-

bensin, 16 jager fly på dekk. Det ble en hard tur med mange torpe-

deringer før vi kom frem til Gibraltar og var glad da vi kommet

så langt, men på veien inn til Oran ble det riktigt ille. Vi gikk

i første rekke av siden av Comandoren, for vi hadde gyrokompass

og det var det ikke ofte at lastebåter hadde da. Vi mistet først

comandoren og da neste båt rykket opp i hans plass ble også han

tatt. Vi gikk avsiden av og gikk heldigvis klar, ja til og med en

troppe transporter ble tatt med 500 menesker ombord, men heldigvis

ble mange berget. Vi ble tatt inn først, for vi hadde jo meget ver-



9.

digfull last for de allierte styrkene i Afrika.En norsk maskinist

fra en amerikansk båt som ble liggende av siden av oss, sa at de

hadde lurt på hva som ville skje hvis vår båt ble tatt. De likte

ikke å ligge ved siden av oss, men heldigvis slapp vi fra de og.

Det var et meget godt forhold ombord her ,kaptein og chiefen var

begge over 70 år og sønn til kaptein var matros og sønn til chiefen

4.maskinist. Kaptein var kjent som en fremragende sjømann, ja

flinkere enn de fleste yngre kapteinene. Han gikk i strikkejakke

og trebunn støvler og gikk under navnet Seilmakeren. Ja selv på

konvoimøtene møtte han opp i sitt vanlige utstyr, i mens de andre

kapteinene kom i full uniform. Men i sjøen var han den beste mann

å ha. På en av turene fikk vi maskinstopp, jeg var nettopp kommet

opp kl.16. da jeg så flammen sto opp av skorstein, jeg sprang da

ned og det viste seg da at en av brennstoff ventilene hadde hengt

seg opp og måtte skiftes, da den var skifet viste det seg at

sikerhetsventilen var brent opp og måtte skiftes den og, i mens

vi arbeidet med dette kom kaptein ned og da vi startet ca.kl.

19.30,sa han; kl.04.00 skal vi ta konvoien igjen, det var ingen

som trodde han, men fem minutter på fire neste morgen slo de klart

og vi hadde tatt konvoien igjen. Det var ikke det beste været

vi kunne hatt, for der var tåke og isfjell på Newfoundlandsbanken den

natten. Så vi var alle glade og pustet lettet ut da vi hadde tatt

konvoien igjen. På turen før jul i 1942 hadde vi 3 Corvetter med,

en kveld var det flere torpoderinger og kl.0200 ringte 2.styrman

og sa at det hadde vert en flamme søyle,men det var for mørkt til

å se om det var corvetten eller ubåten som hadde gått ned, neste

morgen hadde vi heldigvis alle corvettene med oss. Fikk siden vite

at min bror Gustav var med den båten.

I juli 1943 mønstret jeg av i Glasgow, og fikk hybel på

samme sted som i fjor. Etter noen uker i land gikk jeg ombord i

en liten båt på 5 6000 ton som skulle til Afrika, det var et

så kalt tunglasteskip, den lastet 150 tonn med forreste bom og

200 tonn med den akterste bommen. Vi lastet ca.2000 tonn last i bunn

av båten og lektere på mellom dekk og taubåter på dekk,nalt for

Malta. Dette var en gammel båt med liten fart, ca.7 mil på last.

Det gikk fint til vi kom til Gibraltar, men midt i stredet fikk

vi maskin stopp, det var en sylinderforing som var lekk. Det var

ikke det beste stedet å stoppe, så vi var glad da vi endelig kunne

starte og komme oss inn til Gibraltar. Vi var nesten kommet inn

til Spansk Tanger på Afrika kysten, så vi var glad da vi kom oss

avgårde, et var jo heller ikke trygt for ubåter i dette farvannet.

Ja det hadde vert noen nervepirrende timer å arbeide nede i maskin.





lo.

Vi ble liggende i Gibraltar en ukes tid for å skifte sylinder-

foringen og vi lå i marinebasen, og husker at de britiske

marine offiserene gikk omveier for å slippe å hilse på kaptein

og chiefen for de hadde jo flere striper enn de fleste av marine

offiserene. Marine offiserene syntes visst det var under deres

verdighet å måtte hilse på offiserer fra handelsflåten.

Vi gikk fra Gibraltar til Malta i 7.mils konvoi

og kom frem uten noen flere angrep, og det var bra, for Malta var

et av de mest bombete plassene i Europa. Vi losset taubåtene og

lekterne her i Malta og gikk så til Bona for å losse resten av

lasten. Etter å ha losset ut resten av lasten ble vi liggende i

Bona og fungerte som tungløft. Vi tok tunge kolli fra andre båter

og over til land, og omvendt. Vi ble liggende her så lenge at vi

slapp opp for matvarer, så vi måtte ta bokser med kornbiff fra

lasten vi hadde med fra England og bulkete melke bokser fra

Amerika, alt var såkalt soldatkost.Så vi misunte ikke soldatene

som måtte spise denne maten. Vi var også en tur borte i Biserta

for å ta noen store kolli, og en kveld vi lå der kom det fly

over oss, og det synet å se 150 båter skyte lysende skudd etter

flyene, det var et syn, selv om det var skremmende og høre flyene

over oss. Må si at vi var glad da ordren kom at vi skulle laste

utransjert krigsmateriel for England. Vi lastet ombord forskjellige

ting i rommet og på dekk hadde vi landgangsprammer og andre ting

som var brukt under slaget i Nord Afrika. Der var meget rart å

finne ombord i landgangs prammene, der lå både geværer og patroner

Mannskapet hadde tatt forskellige ting som de ville ha som suvernir

men det tok tollerene i fra dem da vi kom til Glasgow. Vi hadde

brukt 5 måneder på turen og lille julaften mønstret jeg av i Glasgow.

Neste dag gikk Belnor tilbake til Middelhavet og jeg var glad

som var kvitt den. Denne gangen fant jeg meg hybel nede ved Charing

Cross, en seinere flyttet jeg opp i Langsideroad ikke langt fra

Queens park, til en familie som var felles bekjent av et dame jeg

kjente fra tidligere år. Jeg ble boende der oppe til jeg mønstret

ut i gjen. En kvell jeg var innom klubben, kom en gutt fra Stord

med en liten jente, det viste seg at han var gift med en skotsk

jente. Jeg viste ikke at han var kommet ut fra Norge, men han for-

talte at han og tre kamerater var kommet fra Stord med en liten

skjøyte og Erik Hollekim hadde vært styrmann ombord. Det var

i Nonås sin båt og sønn til Nonås hadde vært med. Han ble siden drept

oppe i Skottland nett før krigen var slutt. I julen var jeg på

fest på sjømannskirken, der kom husmoren bort og presenterte meg

for sjefen på den båten som Gustav var på. Han kunne fortelle at

den lå i Bristol og at Gustav hadde vakt i julen.









11.



Jeg søkte da om å få reise ned til Bristol for å besøke han, og

det fikk jeg. Jeg var der nede og besøkte han og siden var han

oppe i Glasgow og besøkte meg. Han var da ombord i Bottentilla

som var en norsk korvett og de sa at de hadde sikkert vært i samme

konvoi som meg mange ganger. Det var første gang siden 1939 om

sommeren vi treftes. Jeg ble nå gående i Glasgow et par måneder og

hadde tatt meg arbeid i sammen med to andre, vi skulle rydde opp

i et hus som en nordmann hadde kjøpt. Men en kveld jeg kom ned på

klubben, sa de andre at en mann fra maskinistforeningen hadde

spurt etter meg, han kom etter en stund og ba meg komme opp

til han neste morgen, da jeg ville vite hva han ville sa han at

det skulle jeg få greie på neste dag. Om morgen dagen etter kom

to mann med drosje og hentet meg og tok meg med rundt på de for-

skjelige kontorene, og da alt var klart kjørte vi hjem og hentet

bagasjen min. Der etter kjørte de meg til klubben hvor vi spiste

middag før de satte meg på toget til Inverness. Det var en koselig

tur over de skotske heier, men var glad da jeg var framme i Inve-

rness seint på kvelden. Der var det en mann som tok i mot meg og

sa at jeg skulle reise videre neste morgen til Loch Ewe, jeg tok

så inn på hotell og kjørte videre med taxi neste morgen. Det bar

nå videre over heien og vi kom til Loch Ewe ut på dagen, hvor jeg

gikk ombord i President De Vouge. Hørte at der var sendt ombord

en 3.maskinist, men han var forsvunnet under veis, derfor sendte

de meg avgårde i hu og hast da båten lå klar til å gå. Så da var

det forståligt at de var så hemmelige og sendte Gestapo for å se

meg vel ombord. Der var to vakter på mannskaps kontoret som skulle

ta seg av slike saker og det var sikkert nØdvendigt mange ganger.

Disse ble kalt Gestapo av guttene og var sikkert flittig i bruk.

Klubben i Glasgow, var en sjømannsklubb og der kunne vi kjøpe øl

og smørbrød i første etasje og i andre var der resturant med god

norsk mat. Betjenigen var norsk, det var jenter som var kommet fra

Norge og Svalbard, og det var snille og greie alle sammen.

President De Vouge var en stor og forholdsvis ny

båt den gikk med diesel olje og hadde anlegg for å bunkre marine

fartøyer under fart. Vi var også armert som om det var et et krigs

skip, der var 12 oerlicon maskingevær, en 12.punder forut på bakken og

en bofors 3.toms kanon akter på båtdekket og en 4.toms kanon

akter på poppen samt utskytnings utstyr for dypvanns miner i

akterkant av tank dekket samt 24 dypvanns miner lagret på hver

side av svalke broen. Der var også bygget ekstra lugarer på popp

dekket til 24 skytere hvor av en var armeoffiser og en marine

underoffiser. Og 12 marinegaster og 12 soldater til å betjene skytset.



12 .



Disse skytterne hadde sin egen messe på dekk, men offiserene spiste

med oss i offisers messen.

Vi gikk noen turer i mellom Amerika og Middelhavet, men

fra sommeren 1944 gikk vi for det meste mellom havner inne i

Middelhavet. I flere måneder gikk vi bare mellom Haifa og Port Said, det

var bare 12 timer i sjøen, siden gikk vi ned til Agusta i Italia.

Vi ble og liggende en måned i Palermo til ankers, da fikk vi bare

gå i land en gang i uken og da bare en tredje del av mannskapet.

Båten skulle alltid være klar til å forlate stedet. Når vi gikk i

land brukte vi bare amerikanske sigaretter som byttemiddel for

å få amerikanske daler, l kartong ble betalt med 10$ og det var

jo bra for vi betalte bare 1$ for kartongen. Det var guttunger som

kjøpte dem og vi så at disse guttene solgte sigarettene videre

for 1$ pr. sigarett på fortausrestauntene, så jammen var disse

guttene forretningsfolk. I begynelsen av 1945 ble vi sendt til

Ajakio på Corsika, der ble vi liggende i sammen med 5000 store og

små landgangs prammer. De største var på 5000 tonn og var utstyrt

rakett batterier, 24 raketter i hvert batteri. Der var også dem som

hadde kanoner i baugen, da vi inntok Toulouse i Syd-Frankrike skjøt

disse prammene innover stranden før soldatene gikk i land. Vi var

med for å bunkre marine fartøyene og lå et stykke fra land, men

vi fulgte jo med så godt vi kunne. Etter en tid gikk vi til Agusta

i Italia for å hente ny last, men var glad da vi endeligt fikk

ordre om å gå til Baltimore, for å foreta endel reperasjoner etter

oppholdet i Middelhavet. Da vi var ferdig ble vi sendt til den

Persiske bukt via Suez-kanalen, og lastet i Abadan for Glasgow.

Da vi var utlosset i Glasgow, ble vi liggende der en stund for å

gjøre oss klar for å gå til Murmansk. Men i mens vi lå der ble

krigen slutt i Europa, først i Belgia, Nederland og Danmark. Husker

at jeg gikk opp på stampuben den kvelden, og alle ropte til

meg at nå var krigen snart slutt og i morgen gir nok tyskerne

seg i Norge og, men jeg hadde liten tro på at dem ville gi fra

seg Norge uten kamp, men neste morgen den 7.mai fikk vi høre at

de hadde gitt fra seg Norge og uten kamper,og Norge var fritt

etter 5 lange år.

Vi ble nå omdirigert, og skulle gå til Norge og

det var vi jo alle glade for. Vi håpet jo alle å få komme hjem

til den 17 mai. Den 8.mai ble selve frihets dagen og da ble alle

lysene tent i Glasgow for første gang siden krigen begynte i

1939, jubelen var jo stor og alle gatene var fulle av folk til

langt utover natten. Den 12.mai gikk vi til Loch Ewe for ordre.



13.



Vi ankret opp i Loch Ewe,og det ble noen lange dager før vi lettet

anker og satte kursen for Norge.Det var rart å se norske kysten

igjen ett

Michael giftet seg med I. OnarheimRandaberg, Rogaland, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

G. giftet seg med M. Langballe. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

{geni:about_me} Ole Jensen Onarheim, 1836-1922, var gift med Brita Larsdatter Berge, 1938-1920. Han var en driftig kar, og fraktet fisk nordfra på egne skip og tørket på bergene her nede. Han var med på vintersildfiske og var styrer for sildesalteri på Mjølsnes i Troms. Ole hadde i 1866 10 kyr, 2 ungdyr og 37 sauer og han hadde plantet 100 frukttrær i Vågen.

Barn

Hallvard 1860 d liten

Hallvard Onarheim 1862-1932 g Berta Kristoffersdatter Mårtenhals, Herøysund

Anna Onarheim1864 - g Rasmus Meidel Klette, Herøysund

Jens Onarheim 1867 - i Amerika

Lars Onarheim1869 -1908 i Amerika

Johannes Olai 1872 -1889

Ole Bertin Vågen, 1874 - g Brita Tormodsdatter Myklebust, Stord

Severin Onarheim, 1877 g Jenny Clark, Canada

Theodor Selmer, 1880 - Mathilde Hansdatter Nerhus

Gustav Berner, 1880 - Marianne Langballe, 1886 - 1987

Berta Susanne, 1882 - ugift i Amerika

Synneva Alida, 1885 - ugift i Amerika

Erling Vaage

Kvinnherad gards og ættesoge

B 4 Husnes Sokn

s 20

______________________________________________________

«Stor arv det er -»

Min fars slekt kommer fra Nå og Børve i Sørfjorden i Hardanger. Oldefar, Jens Tolleivson Nå (født 1794), flyttet derfra til Tysnes i Sunnhordland i 1825 og kjøpte Dahlsgården på Onarheim, som han delte med sin bror Torstein. Røttene kan følges tilbake til 1300-tallet på gårdene i Sørfjorden. Ved siden av gårdsdrift drev de med fruktdyrking, fiske og båtbyg­ging. De var alle utpregede pietister og ivrige haugianere.

Min mors slekt er fra Ølve i Sunnhordland, og oldefar på morssiden var Mons Larsen Nerhus, født i 1762. Det var gårdsdrift, fiske, skips- og båtbygging som var leveveien også for folket der ytterst ute på nordvestsiden av Hardangerfjor­den.

Bare et smalt sund, Lukksund, ca. 50 m bredt på det sma­leste, skiller øya Tysnes fra fastlandet. Vest for Tysnes ligger Stord med det 12-1500 meter brede sundet Langenuen imel­lom. Der går hovedleia for skipstrafikken. Vest for Stord, ut mot havet, ligger Bømlo. Øyene Tysnes, Stord og Bømlo er forholdsvis store og folkerike, de har i dag rundt 5000, 18 000 og 8000 innbyggere.

På Stord og Tysnes er det store skoger av furu som i uminne­lige tider har vært et ypperlig materiale for båtbygging. Eikeskogene som var her ble faktisk for det meste utryddet i dansketiden til bygging av skip. Sunnhordland har i «all tid» vært et skipsbyggerdistrikt. På østsiden av ytre Hardanger­fjord, som går over i den brede Bømlafjorden, var det flere skipsbyggingssentra, som f.eks. Rosendal og Sunde, på nordsi­den Ølve og Onarheimssjøen.

Sildefisket om vinteren og jaktefarten på Nordland vår, sommer og høst var attåtnæring for mange på disse kanter i det nittende århundre. Vintersildfiske eller vårsildfiske var av stor betydning for landsdelen. Jaktefarten nordover skjedde ofte i samarbeid med en bergenskjøpmann for finansieringens skyld. Kolonial, utstyr, tønner og salt gikk nordover, saltet fisk fra Lofot-fisket sørover.

Det hendte også de tok turer helt til Øst-Finnmark etter fisk. Fisken ble så vasket og tørket til ferdig klippfisk på egnede «fiskeberg» her sør i bygdene og eksportert. Om sommeren var det mange som gjorde «sildeturen> til Nord­land og Troms og saltet full last med feitsild i tønner. Når de kom hjem, ble silden «omlagt» i tønnene, tilsatt ny lake og eksportert.

Jaktefarten på Nordland hadde overmåte stor betydning for utviklingen av næringslivet i Hardanger og Sunnhordland. Den tok til omkring 1830-40. Jaktefolkene hadde erfaring fra «Sørafisket» og fra fraktefart på kysten, og var dyktige sjøfolk.

Den «frihandel» søraskipperne startet på Nordland slo en bresje i mange væreieres varebytteavtaler. Skipperne betalte med kontanter, og dermed kunne fiskerne handle hvor de ville - de var ikke lenger «livegne». Ikke rart at skipperne med jaktene sørfra stort sett ble svært populære i de tre nordligste fylker.

To brødre

Tolleiv Jensen Onarheim ble født i 1832 som eldste sønn av Jens Tolleivson Nå og Anna Olsdatter Bør-ve på Tysnes. De var emigranter i eget land. Sønn nr. to var Ole Jensen Onarheim, min bestefar. Han ble født i 1835. Både Tolleivog Ole var seks fot høye, og av det kraftige slaget. Ole var helst en stillfarende kar, han var tilbakeholden og forsiktig. Det samme kan neppe sies om Tolleiv.

De vokste opp i et miljø med båter og fiske, med salting av sild og fisk, båtbygging. Valgmulighetene for en ungdom var ikke særlig store. Det var gårdsarbeid, fiske, fraktefart på kysten og båtbygging de hadde å velge mellom. Såsnart unggutten var «framsluppen for presten», gjaldt det om å få seg jobb. Både «Jensa-Ola'n» og «Jensa-Todleidn», som folk i bygda kalte de to brødrene, havnet som kokker på nordlandsjakter.

Det skulle vise seg at begge hadde gode hoder. De lærte snart seiling og navigering, fiskekjøp og behandling av råstoff. Det var oftest slekt eller kjentfolk fra bygdene som var skipper, folk som satte sin ære i å lære opp unggutten.

Allerede som 20-åring var Ole styrmann på en jakt i nordlandsfarten, og som 23-åring hadde han part i jakten «Lyna», og var skipper på denne. Med Tolleiv gikk det ikke fullt så hurtig, men han var bare et par år bakom.

Ole traff en jente som het Brita Berge, eldstedatteren på en stor gård i Herøysund. Berge-gården hadde fem husmanns­plasser, og på den tiden var fraselging og utskilling av husmannsplasser i gang.

Ole og Brita overtok Vågen, en av Berges husmannsplas­ser. Det var et mindre bruk i bygda, en kilometer fra hovedbruket, det lå lunt til, og de opparbeidet det til å fø fire kuer, hest og en del sauer. Det første Ole gjorde var åplante over 100 frukttrær. Det skulle vise seg å bli en fin inntektskilde frem gjennom årene. Det var Oles virke på sjøen som gav de gode inntekter, men på den tiden var det overmåte viktig å ha jord og selv kunne dyrke det mest nødvendige til livets opphold.

Det var bestemor som drev gården. Bestefar var av og til hjemme, men sammenhengende vanligvis bare et par måne­der senhøstes. Da ble fartøy og redskap ettersett og gjort i stand. Etter nyttår var det sildefiske, «søra-fisje» etter vintersilden, som på den tiden vanligvis kom til land og flyttet nordover fra Jæren til Måløy i løpet av to-tre måneder. Deretter var det Lofot-fiske. Saltfisken som jaktene kom sørover med, ble vasket og tørket til klippfisk.

På gården Vågen var det store, relativt flate berg ned mot sjøen. Disse ryddet bestefar, og fisketørking ble det drevet der i over 40 år. Den ferdige fisken ble vanligvis levert til sortering i Bergen for eksport, men det hendte jaktene seilte like til Portugal og Spania og leverte såkalt samfengt vare. Hjemover tok de gjerne saltlast. Ole bygget tre salterier i sitt liv. Alle tre sammen med Bergens-kjøpmenn og eksportører. Det første var på Karmøy, i 1865, det andre på Kinn ved Florø et par år senere, og det tredje og største i Målselv i Nordland i 1872. Det var i bruk i over 20 år. Det var store sikre «sildeår» på de kanter i de årene. Det var kjøpmannshuset Gran i Bergen bestefar arbeidet sammen med 143 år, og tilliten på begge sider var stor. Bestemor skal ha vært en myndig dame, en av dem som de andre kvinnene i bygden gikk til når noe stod på. Hun var fra en sterk slekt med mange dyktige folk. De fleste mannfolkene målte rundt 1,90, og det i en tid da gjennomsnittshøyden var lavere enn i dag. I oppveksten og ungdomstiden på Onarheim var Tolleiv og Ole noen lystige karer. Da var Tolleiv alltid nr. 1. Han var musikalsk og spilte «hand-orgel». Som en historieskriver fra Tysnes uttrykker det: « - skulle ungdomen ha noko skøy og kommers føre seg, laut dei alltid ha Todleiv'n med - han var ein føregangsmann i slikt, slik han vart det i mangt anna fram gjennom livet.» Han ble en uforferdet skipper, og skrøt over « - at han var ikkje van med å sleppa nokon framføre seg - » når det gjaldt seiling.

På jakteturene opplevde Tolleiv ting som satte ham på alvorligere tanker. I Lofoten var engang fire skippere kommet sammen til et lag på Ole Bergesens jakt «Samnorg». Bergesen skysset de andre tre tilbake til hver sin jakt sent på kvelden. Neste morgen kom lensmannen og meldte fra at de hadde funnet Bergesen druknet i strandkanten. Han holdt småbåtens fangline i hånden.

I november to år senere lå Tolleiv med sin jakt i Batalden ute ved havet, ikke langt fra Florø. De var tre skippere som skulle inn til byen for å veksle penger til fiskekjøp. Det var godt torskefiske, men urolig vær. Tolleiv hadde 400 spesidaler i lommeboken. De seilte i en færingsbåt som tilhørte en av jaktene. Hvordan det egentlig gikk til vet vel ingen - men en kastevindsflage hev båten rundt, og de tre kom i sjøen. Vinden hadde øket kraftig, det var sterk kuling med høy sjø. Den ene skipperen bandt seg fast til båten med fanglinen, Tolleiv hang seg fast i esingen med hendene, den tredje forsvant i sjø­rokket. I løpet av en halv times tid var de så vidt nær en av øyene at Tolleiv, som fikk av seg trøyen og sjøstøvlene, våget å svømme til lands. Men sjøen var høy, han hadde store problemer med å

klore seg fast til svaberget når sjøene hev ham oppover. Til slutt klarte hand kravle seg opp på trygg grunn. Båten med tredjemann ble knust mot en berghammer. Det hadde falt en halv meter snø, og det tok Tolleiv en time å komme frem til folk. Han hadde nesten ikke kjøtt igjen på «fingergummene», og var veldig medtatt.

Ikke lenge etterpå stod Tolleiv frem i haugianerflokken på Tysnes som en mann med et nytt «huglag» som det heter. Han bekjente seg som «omvendt». Det gikk nå som i andre forhold i livet, han ble snart den ledende blant haugevennene.

At forholdene nordpå under de store sesongfiskerier kunne være livlige nok, forteller to samtidige kilder. Avisen «Tromsø­ posten» skildrer i 1875 livet i Eidsfjorden slik:

«Dampskip, store og små, kommer og går hver dag med tønner, salt og folk. Mangelen på husrom er stor, så mange bor i telt eller kamperer under åpen himmel. Alskens kjøp og salg foregår. En tilreisende gjest våger seg bare med stor engstelse ut i teltgaten - det er lett å gå støvlene av seg i den bunnløse sølen der.

Gaten er ellers overfylt fra den tidlige morgenstund av. Her skrider omkringreisende klokkejøder gravalvorlig fram i sine lange frakker, små flirende gjøglere svinser geskjeftig inn mellom dem og får dem til å holde dess bedre pålommene. Medlemmene i et ungarsk hornorkester haster av sted til en friluftskonsert med instrumentene sine under armen. Og overalt streifer døgnfluene, restaurantløvene, som ser ut til å kunne leve herrens glade dager.»

Og i sin årsberetning fra 1876 sier biskopen i Tromsø:

«Da jeg i sommer var på visitas ble det i flere visitasmøder, ført sterk klage over den moralske smitte, der utbredte seg fra fiskeværene utover til de tilgrensende bygder med drukkenskap og usedelighet. Trafikkens arnesteder er en hel del av de mange kaffehus eller restaurationer, hvorav mange kun er slett dulgte brennevinskneiper og bordeller.

Det ble meg fra aller påliteligste hold berettet at der alene i Kabelvåg var henved 20 sådanne restaurationer, og at der kjentes over 30 kvinner der levde av usedelighet. Bedre er det ikke i Stamsund.

Slikt kan ikke og må ikke tåles. Der må på en eller annen måte gjøres utvei til at ramme denne trafikk, så det føles at den er en forbrytelse. Hjemmene rundt i stiftet sender menn og gutter fra 14­års alderen ut til fiskeværene, og brennevinsgauken og skjøgen får fritt gå omkring og fange ung og gammel i sine garn og forderve dem på sjel og legeme. Er loven som den nu er magtesløs, da må den forandres.»

Den Indre Sjømannsmisjon

I oktober måned 1879 lå Tolleiv og Ole med hver sin jakt i Eidsfjord i Vesterålen. Det var gode sildeår, og over tre tusen mann var samlet der og ventet. Det var for mye ruskevær til at notbrukene kunne arbeide. På Sildepollnesetvar det ikke noe forsamlingshus. En emissær stod og talte ut gjennom et vindu, men det var en glissen forsamling han hadde i det sure været.

I Tolleivs kahytt var åtte skippere samlet. De talte om mangt og meget. De var bekymret for fiskerne og salterne som drev dagdriverliv, og «gribbene» hadde fritt slag. De ble enig om å ta tom-tønnene i jaktens lasterom på land oginvitere fiskerfolket ombord. Til oppbyggelse. Det vakte stor forbauselse, men snart ble lasterommet fylt

av fiskere og sjøfolk. Det ble holdt andakt i skinnet fra en parafinlykt. Flere andre jakteskippere fulgte eksemplet. De åtte skip­perne ble enig om at noe alvorlig burde gjøres for fiskeral­muen. Tolleiv henvendte seg til kjøpmann Frønsdal i Bergen, som tok saken opp.

Bergens Indremisjon stod bak da det ble holdt stiftelsesmøte den 12. januar 1880. Her ble det vedtatt:

«At stifte en spesiell misjonsvirksomhet for dem på kysten, især for Nordlands reisende fiskeribefolkning.»Dermed var Den Indre Sjømannsmisjon et faktum, til stor velsignelse for fiskeralmuen.

Barneflokken i Vågen

Brita og Ole Onarheim fikk med tiden ti barn, som alle ble relativt strengt oppdratt. Både bestefar og bestemor var «om­vendte» og aktive i kristelig arbeid. De var puritanere, selv om familien hadde romslig økonomi.

I 1880 ble det født tvillinger i Vågen, som fikk navnene Gustav og Theodor. De startet «the hard way», som kokker om bord på nordlandssjekter i 15-års alderen. Men etter et par år mente deres far at det neppe var noen særlig fremtid i fisk­og sildeseiling. Næringen var under nedtrapping.

Tvillingene hadde valget mellom å emigrere eller få seg hyre i utenriksfart. Begge valgte det siste, gikk gradene, tok sjø­mannsskolene og ble sjøkapteiner i handelsflåten.

Min far, Theodor, ble gift med Mathilde Nerhus, med røtter i en gammel skipsbyggerslekt i Ølve. De fikk også ti barn, hvorav jeg er den eldste.Jeg er stolt av min herkomst og av mine forfedre. Aasmund Olavson Vinjes strofe i sangen «At far min kunde gjera» har ofte kommet for meg: «Stor arv det er for mannen av godtfolk væra fødd - -». Jeg synes jeg har meget å takke for i så måte.

Min Tørn

Onar Onarheim

s 9-15

Ole giftet seg med Brita Larsdatter Berge. Brita ble født cirka 1838 , Herøysund, Hordaland, Norway; døde cirka 1920, Herøysund, Hordaland, Norway; ble begravet cirka 1920, Herøysund, Hordaland, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

M. giftet seg med A. Utne. [Gruppeskjema] [Familiediagram]