Notater:

{geni:occupation} Forfatter, amtmann, Forfatter og Amtmann

{geni:about_me} '''Alexander Lange Kielland''', født 18. februar 1849, fødested Stavanger, Rogaland, død 6. april 1906, dødssted Bergen. Forfatter.


==English summary==
Alexander Lange Kielland (Norwegian pronunciation: [XlXksXndXr XlXXXX XçXlXXn]) (18 February 1849 X 6 April 1906) was one of the most famous Norwegian authors of the 19th century. Born in Stavanger, Norway, he grew up in a rich merchant family.[1] Even though he was born rich he had a sincere affection for the less fortunate. And he treated his workers well when he was a factory owner. He remained a spokesman for the weak and a critic of society throughout his time as a writer. Among his most famous works are the novels Garman & Worse (1880), Skipper Worse (1882), and Poison (Gift, 1883). His short stories are also well known.

==Biografi==
Foreldre: Rentier og konsul [http://www.geni.com/people/Jens-Kielland/6000000003665506693 Jens Zetlitz Kielland] (1816X81) og [http://www.geni.com/people/Christiane-Kielland/6000000003665343981 Christiane Lange] (1820X62). Gift 18.9.1871 med [http://www.geni.com/people/Beate-Kielland/6000000006589193128 Beate Ramsland] (27.12.1850X19.3.1923), datter av kjøpmann Peder Endresen Ramsland (1813X77) og Pernille Seglem (1820X53). Sønnesønns sønn av Gabriel Schanche Kielland (1760X1821); dattersønn av Alexander Lange (1792X1867; se NBL1, bd. 8); søstersønn av Jacob Otto Lange (1833X1902); bror av Kitty L. Kielland (1843X1914); fetter av Axel Christian Zetlitz Kielland (1853X1924; se NBL1,bd. 7), Gunnar Lange (1855X1915) og Valentin Axel Kielland (1866X1944); far til Jens Zetlitz Kielland (1873X1926; se NBL1, bd. 7); farfar til Axel Zetlitz Kielland (1907X63); farbror til Jens Zetlitz Monrad Kielland (1866X1926); filleonkel (fars fetter) til Anders Lange (1904X74); grandonkel (farfars bror) til Jacob Christie Kielland (1897X1972) og Else Christie Kielland (1903X93); svoger til Olaf Skavlan (1838X91); svigerfar til Vilhelm Krag (1871X1933).

Alexander Kielland var en av forgrunnsfigurene i 1880-årenes realistiske tendensdiktning. Av de norske forfatterne var det han som klarest og mest konsekvent levde opp til den danske kritikeren Georg Brandes' krav om å sette problemer under debatt. Det skjønnlitterære forfatterskapet, som strekker seg over 12 år, er preget av en sterk indignasjon over sosiale skjevheter, klassehovmod, dobbeltmoral og religiøst hykleri. XNyttepoesiX kalte Kielland sin diktning. Han var en skarp observatør og en kvass satiriker som førte en lett og elegant penn. Som person var han aristokrat til fingerspissene, en lapsete livsnyter og et selskapsmenneske med stor sans for bordets gleder, en væremåtesom stod i kontrast til hans sosialt bevisste diktning. Han hadde da også dårlig samvittighet fordi han levde så godt og følte at han stod Xi Fløielsjakke ved siden af sit VerkX. De indre spenninger som dette medførte, kan også leses ut av hans verk.

Kielland var patrisier både av ætt og i opptreden. Slekten stammet fra Sokndal i Dalane. Handelshuset ble grunnlagt midt på 1700-tallet, da tippoldefaren Jacob Kielland kom til Stavanger og tok handelsborgerskap. Her giftet han seg med en prestedatter og flyttet inn i et hus med 18 værelser. Firmaet ekspanderte raskt, og ved sin død var han byens rikeste mann. Med sin europeiske orientering og sine litterære interesser satte Jacob standarden for den dannelse og de forfinede omgangsformer som kom til å prege familien helt frem til dikterens tid. Under sønnen Gabriels ledelse ble bedriften en av de ledende innenfor skipsfart og skipsbygging. Han oppførte landeiendommen Ledaal (modell til Sandsgaard i Kiellands romaner), som med god grunn er blitt knyttet til Kiellands diktning, selv om han aldri bodde der.

Handelshuset ble drevet videre av de to yngste sønnene, med Jacob Kielland d.y. som den ledende. Det er han som er modellen til Gammelkonsulen i Kiellands romaner. Han var nøktern og arbeidsom og en utpreget forsiktig forretningsmann. I hans tid ble firmaets aktivitet likevel forskjøvet fra handel til spekulasjon i verdipapirer; ved hans død 1863 opphørte firmaet å eksistere som handelshus, og barna fordelte formuen mellom seg. Hans sønn og dikterens far,Jens Zetlitz Kielland, levde som rentier, men var likevel en av byens mest betrodde menn. Han var gift med prestedatteren Christiane Lange, en livsfrisk og vakker kvinne som sjarmerte alle. I foreldrehuset ved Breiavatnet i Stavanger ble Alexander født som den tredje av ekteparets 7 barn. Han elsket sin mor over alt på jord, og det var et stort slag for ham da hun døde i barselseng like før han fylte 13 år. Vel ett år senere giftet faren seg på nytt, men forholdet mellom Alexander og stemoren forble anspent. Forholdet til faren var preget av ambivalens og spenninger. Faren var meget religiøs, kongetro, pliktoppfyllende og konservativ, men hadde liten sans for forretninger. Helst ville han ha vært kunstner eller håndverker; han spilte piano og syslet med maling og treskjæring. Disse interessene medførte at han stilte seg åpen overfor sønnens dikterambisjoner. Ellers var han nokså moralistisk og kunne virke både pirkete og belærende på sine sønner, og selv om Alexander så opp til og elsket sin far, lot han seg irritere av den belærende tonen.

I glansen av fordums storhet vokste Kielland opp. Han var uhyre slekts- og tradisjonsbevisst. Familieøkonomien var fortsatt solid og oppveksten preget av trygg velstand og visshet om å befinne seg øverst på samfunnsstigen. Dikteren bevarte sin respekt for og kjælighet til forfedre og handelshus, også etter at han var blitt radikaler og en av Georg Brandes' trofaste disipler i Norge, og som flere forskere (bl.a. Olav Storstein og Johs. Lunde) har påvist i detalj, er skildringen av utviklingen til handelshuset Garman i hans Stavanger-romaner tuftet på det kiellandske handelshus.

Etter 12 års latinskole, et skoleslag han senere skulle komme til å hudflette i romanen Gift, ble Kielland student i Christiania høsten 1867. Da hadde han allerede i ett år vært hemmelig forlovet med Beate Ramsland, som var av haugianerslekt. Den kunnskap forlovedens bakgrunn gav ham, kom han senere til å utnytte i sin diktning, fremfor alt i Skipper Worse. 1871 ble han cand.jur. med middelmådig karakter (haud). I studietiden engasjerte han seg heller lite i de heftige politiske stridighetene som preget studentmiljøet. Han hadde i det hele tatt liten sans for Christiania. Med Johs. Lundes ord levde han et liv for Xnedrullede gardinerX, leste meget og fordypet seg bl.a. i Heinrich Heines diktning og Søren Kierkegaards filosofi, som begge skulle få stor innvirkning på hans forfatterskap.

Etter avsluttet eksamen reiste Kielland hjem, giftet seg og kjøpte Malde Teglverk (på Madla utenfor byen) og drev det i 9 år. Beate var vakker, sjarmerende og kvikk i replikken og hadde stor sans for selskapelighet, men det kom tidlig til gnisninger i ekteskapet, noe man mener skyldtes mangel på åndelig fellesskap. I løpet av tre år (1873X76) fødte hun tre barn, og 1882 fikk ekteparet sitt fjerde og siste. Kielland gikk med liv og sjel opp i teglverkdriften og utmerket seg som en arbeidervennlig driftsherre. Tiden her gav ham også mange lærerike erfaringer som han senere skulle utnytte i sitt forfatterskap.

Vel så mye tid brukte han imidlertid på å sette seg inn i de nye tankeretningene. Han fulgte grundig med i aviser og tidsskrifter og leste moderne utviklings- og moralfilosofi og kunstteoretiske, pedagogiske og litteraturhistoriske verker. Av skjønnlitteratur leste han bl.a. Bjørnson, J. P. Jacobsen, Holger Drachmann, Flaubert og brødrene Goncourt. Alt dette fikk betydning for hans åndelige utvikling, men særlig viktig ble verkene til Charles Darwin, JohnStuart Mill og Georg Brandes. Fra 1872 leste han alt den siste publiserte. For Kielland var dette en viktig brytningstid. Drømmen om selv å bli forfatter modnet, men han følte seg usikker på om han hadde de nødvendige litterære talenter og fryktet at han Xbesidder mere kritik enn fantasiX.

Etter hvert opplevde Kielland sitt miljø som temmelig snevert. Stavanger var en liten provinsby, og han følte seg isolert og temmelig alene med sine tanker. Våren 1878 tok han det avgjørende valg. I hemmelighet pakket han sine kofferter, og i mai brøt han opp fra teglverket, forlot kone og tre barn og drog til Paris X for å bli dikter. Det var en dristig avgjørelse. Forholdene for næringsvirksomhet var ikke så gode som tidligere. Det kunne tale for at hanburde ha holdt seg hjemme og skjøttet sin bedrift. På den annen side kunne det gi støtet til å finne på noe annet. Men til da hadde han ikke hatt én eneste linje på trykk, så en god porsjon selvtillit må han ha hatt. Valget visteseg å være lykkelig. Oppbruddet ble starten på en dikterisk raptus som bare Holbergs kan måle seg med. I juliheftet 1878 av Nyt norsk Tidsskrift ble enakteren Paa Hjemveien offentliggjort, og i løpet av de neste 7 1/2 år utgav Kielland i alt seks romaner, seksten novelletter og fire scenestykker, samt flere artikler og småstykker i aviser og tidsskrift.

Paa Hjemveien er et problemstykke som i Kierkegaards ånd stiller menneskene overfor et krav om å være i sannhet. Med sine angrep på løgnaktighet og dobbeltmoral, den sterke kvinneskikkelsen i sentrum og den beske utleveringen av presteskapet inneholder den nøkkelen til flere av hans senere bøker. Stykket vakte oppsikt og ble mye diskutert. Omtrent samtidig sendte Kielland inn et par noveller, samt et reisebrev til Dagbladet, men først året etter fikk han sitt litterære gjennombrudd med en liten samling Novelletter, som gav gjenlyd i hele Norden. Samlingen ble påbegynt i Paris, der han oppholdt seg et halvt års tid, for det meste i eget selskap, mens han vaklet mellom tvil og tro med hensyn til sin planlagte dikterkarriere. På et ball i Versailles møtte han Bjørnson, som lot seg begeistre av Kiellands apparisjon: XHan var den stauteste og vakreste mand blandt alle disse tusen [...] han var da mindst en kongelig prins fra et fjernt sneland.X Men Kielland syntes Bjørnson var noe forbeholden i sin ros da han leste opp fra tekstene sine under et middagsselskap. Da han på hjemveien fra Paris møtte den legendariske forleggeren i dansk Gyldendal, Frederik Hegel, i København og forela ham samlingen med novelletter, skulle det imidlertid vise seg at Bjørnson hadde anbefalt ham på det varmeste. Hegel ville gjerne anta boken, og vinteren 1879 skrev Kielland novellettene ferdig. Samlingen utkom 1. mai og regnes som forfatterens egentlige debut. I november året etter kom Nye Novelletter.

Som genre var novelletten en nyskapning i norsk litteratur X en kort, poengtert fortelling som med utgangspunkt i en enkelt hendelse, et tilfeldig møte eller et tankestreif kaster lys over et sosialt problem, antyder politiske motsetninger, karakteriserer typer og personer. Stilen er impresjonistisk, formen munter og spøkefull. Noen av dem er rene humoresker, skrivekunst for skrivekunstens egen skyld, mens andre, de vektigste og mest kjente, hvorav de fleste er å finne i den andre samlingen, som f.eks. Balstemning, Siesta, En god Samvittighed, samt den allegoriske Torvmyr, har en satirisk og sosialkritisk dimensjon.

Både Bjørnson og brødrene Brandes, som Kielland var blitt kjent med i København, la press på ham for å få ham til å skrive noe vektigere, bøker der hans engasjement i aktuelle samfunnsspørsmål kom klarere til uttrykk. Sommeren 1879 flyttet familien til Malde, og her begynte Kielland på arbeidet med romanen Garman & Worse. Etter fem måneders intens skriving sendte han inn manuskriptet til Hegel, som ble dypt imponert. I slutten av april forelå boken, som ble en litterær begivenhet og brakte Kiellands navn på alle litterært interesserte menneskers lepper.

Garman & Worse er en kollektivroman, der hele fremstillingen er konsentrert om det garmanske handelshus. XJeg har så mange folk og alle vil de spille hovedrollen,X skrev Kielland til Brandes. Handelshuset omfattes med sympati, ogingen av medlemmene blir utlevert annet enn gjennom en mild ironi som rammer all menneskelig dårskap. Handlingen utspiller seg i samtiden. Handelshuset er på nedtur, og konflikten mellom dem som vil holde på gamle konvensjoner, og dem som går inn for noe nytt, står sentralt. Dette settes særlig på spissen i forholdet mellom kjønnene. Her stiller forfatteren seg på parti med den gryende kvinnebevegelsen. En av de kvinnelige romanfigurene blir et tragisk offer for gamle fordommer, en annen er sterk nok til å sette seg opp mot det gamle patriarkalske samfunnets kvinnesyn. Hun skaffer seg en utdannelse og frir selv til den mannen hun vil ha.

Romanen fremstiller ikke alt nytt som godt. Den gamle tids klasseskiller blir nok tydelig markert, bl.a. gjennom kontrasten mellom Garman-familiens patrisiervilla og fattigstrøket West End, og ikke minst gjennom den berømte kirkegårdsepisoden, der gammelkonsulen og en fattigjente følges til graven samme dag. Men i bunn og grunn har forfatteren mye godt å si om de gamle handelsmatadorene. De tok ansvar for arbeiderne sine og stod for verdier X gavmildhet, ærlighet, rakryggethet X som er i ferd med å forsvinne i takt med at en ny, griskere og mer hensynsløs kapitalistklasse er på vei oppover. Det er disse forfatteren svinger pisken over, men i enda høyere grad embetsstanden, især presteskapet, som karikeres grovt og blir gjenstand for blodig satire.

I Garman & Worse kommer impresjonistisk stilkunst og realistisk XindignasjonspoesiX til full utfoldelse. I det meste og beste han utgir senere, holder han fast ved denne skrivemåten. Romanen skriver seg inn i den europeiske realismetradisjonen og viser innflytelse fra Balzac, Dickens og Turgenjev, delvis også fra Zola, som Kielland hadde et ambivalent forhold til og beskyldte for å bedrive XGodtkjøbsrealismeX.

Kielland er ingen forkynner. Fortrinnsvis kommer den sosiale tendensen frem gjennom handling, personskildring og symbolikk. Her dyrker han gjerne kontrastens kunst og stiller ulike miljøer og karakterer opp mot hverandre. Hans prosa er scenisk med hyppig bruk av dialog og samtale. Personene blir gjerne beskrevet ved hjelp av noen få karakteristiske trekk, gjerne knyttet til utseende og påkledning, som formidler noe om deres indre. I det hele er Kielland opptatt av detaljer som kan si noe om større helheter. XPars-pro-totoX (del for helhet) er en stilfigur han ofte anvender. Personene fremstår oftest som typer. Kiellands styrke er ikke den dybdeborende psykologiske analyse, det er samspillet mennesker imellom som opptar ham. I nyere forskning er det blitt pekt på at hans romaner har klare melodramatiske trekk, for øvrig i likhet med Balzacs og Dickens', noe som springer ut av en fornemmelse av at gamle verdier er i ferd med å rase sammen og etterlate menneskene i et moralsk tomrom.

Et par måneder etter Garman & Worse kom For Scenen, som inneholder tre skuespill, foruten det tidligere publiserte Paa Hjemveien, byråkrati-satiren Hans Majestæts Foged og lystspillet Det hele er Ingenting. Samme år kom også Nye Novelletter. Deretter gikk Kielland i gang med å strekke kjølen til en ny roman, Arbeidsfolk, som forelå i april 1881. Det er et av forfatterens krasseste tendensverk med voldsomme angrep på et moralsk uthulet byråkrati. Det vaktestor oppstandelse og skaffet ham mange fiender. Selv Brandes og Bjørnson mente at agitasjonen tok overhånd på bekostning av diktningen.

I januar samme år døde faren, og Kielland solgte teglverket. Tilknytningen til Stavanger var ikke lenger så sterk, og i mars drog han til København for å undersøke muligheten for å slå seg ned der. I juni flyttet hele familien inn i villaen Hjortevang i København, der de ble boende de nærmeste to år. I København ble Kielland mottatt med åpne armer av den radikale intelligentsia og pleide hyppig omgang med bl.a. brødrene Brandes, Erik Skram og J. P. Jacobsen. Til tross for utstrakt selskapelighet med mye whisky og mange sene nattetimer X Kielland var en stor selskapsløve og en stor begersvinger X utfoldet han i disse årene en imponerende arbeidsaktivitet. Fra 8. juni til 25. augustskrev han romanen Else, nok et krasst tendensverk, denne gang med handlingen lagt til Stavanger, om en fattig, foreldreløs pike som blir forført av en konsul og får et dypt tragisk endelikt idet hun blir funnet død i fengselet første juledag. Her angriper forfatteren hyklerisk godgjørenhet og gir en naturalistisk skildring av fattigdom og elendighet. Samtidig tar han et oppgjør med sin egen klasse. Med utgivelsen av Arbeidsfolk og Else stod Kielland frem som en bannerfører innenfor den radikale falanks. Ingen var lenger i tvil om hvor han hørte hjemme.

Kielland fortsatte å skrive som en rasende. Etter en kort pause gikk han i gang med Skipper Worse, som han gjorde unna på tre måneder. Romanen, som utkom i juni 1882, har gått over i litteraturhistorien som forfatterens mest populære, lest og beundret av stadig nye generasjoner. I samtiden ble den vel mottatt i alle kretser, også blant høyrefolk, til tross for dikterens frynsete rykte som radikaler. Handlingen er lagt til samme miljø som Garman & Worse, bare en generasjon tilbake, til annen halvdel av 1840-årene. Det er en roman om religion og kjærlighet som utspiller seg mot en bakgrunn av sjø og sild, handel og vandel. Her viderefører Kielland sitt angrep på statskirken. Opp motdenne setter han en levende legmannkristendom, personifisert i den fromme og menneskevennlige predikanten Hans Nielsen Fennefos' skikkelse. Men forfatteren har også et skarpt blikk for de negative sidene ved haugianismen, især slik den har utviklet seg under nye og mer pengeorienterte medlemmers lederskap. I det hatefulle portrettet av Madam Torvestad utstilles pengebegjær og religiøst hykleri i en tid da haugianismen, ifølge fortelleren, hadde mistet myeav sitt indre liv og forfalt til Xoverfladisk religiøsitetX og Xoffisiell skinnhellighetX. Med besk satire utleveres den nye tids haugianere som mer nyrike enn nyfrelste. Som en Kielland-forsker har uttrykt det, er Xdet mer sild enn salighet i Stavanger-pietistenes 'fromme ønsker'. De snyter på saltet like ivrig som de snakker om Zion. I det hele tatt bryr de seg nok mer om fisk enn om frelseX.

Kort etter Skipper Worse sendte Kielland ut To Novelletter fra Danmark, der han viser frem de to sidene ved sitt fortellertalent, den artistiske i Trofast og den satiriske i Karen. Især den siste er blitt en gjenganger i antologier og skolestuer. 1883 fulgte romanen Gift, skoleklassikeren over alle, som ble skrevet på strak arm den siste våren i København. Her leverer han nok et angrep på hykleri og dobbeltmoral, denne gang innenfor oppdragelsen og skolesystemet. Romanen er mest kjent for sitt oppgjør med latinskolen X her bygger Kielland på erfaringer fra egen skolegang, men konfirmasjonsundervisningen får også unngjelde. Overordnet kan romanen sies å handle om ytre tvang i motsetning til indre dannelse, om å leve et liv i løgn mot å leve et liv i sannhet. De to hovedpersonene, Wenche Løvdahl og hennes sønn Abraham, er begge i utgangspunktet idealistiske og opprørske, men de ender med å gå på akkord med sine idealer. Tydeligst er det i tilfellet Abraham, som tidlig lar seg knekke av den bastante undertrykkelsen hjemme og på skolen. Gift slo også ned som en bombe, i alle fall i Stavanger, der bokhandlerne nektet å selge en så ugudelig bok.

Sammen med Gift danner oppfølgerne Fortuna (1884) og Sankt Hans Fest (1887) en trilogi der Abrahams karakterutvikling står i sentrum. Det er en studie i karakterforfall og taperpsyke, en skildring av hvilke fatale følger en autoritær oppdragelse får for en person som ikke er i stand til å holde fast ved det beste i seg selv, og som ender i unnfallenhet, servilitet og moralsk oppløsning. Bøkene er ujevne, men interessante, ikke minst sett fra en biografisksynsvinkel. Abraham var ifølge Kielland selv tenkt som et negativt selvportrett: Xmin ulykkelige Dobbeltgjænger, fra hvem jeg kun med store Anstrængelser og ved mange Lykketræf har holdt mig klarX. Med sin krasse kritikk av de nye kapitalistene (Fortuna) og sitt oppgjør med religiøst hykleri (Sankt Hans Fest) føyer de dessuten nye elementer til forfatterens engasjerte samfunnsdiktning. Miljøskildringen påkaller også interesse. Sammen med de foregående Stavanger-romanene og den etterfølgende Jacob (1891) danner de en historisk serie som gir et levende, innsiktsfullt og bredt sammensatt bilde av 1800-tallets Stavanger og de store sosiale og økonomiske endringenes innvirkning på den enkeltes sinn.

Da Kielland vendte tilbake fra København sommeren 1883, kom han hjem til et Stavanger preget av alvorlige økonomiske kriser, der det ene handelshus etter det annet stod for fall. Inntrykkene av dette har satt sine klare spor i Fortuna, som ifølge ham selv var en bok om XPenge og PengemoralenX. Selv hadde han også pengesorger. Inntektene fra hans forfatterskap var fallende, og han ble avhengig av lån, noe som ikke var så lett å skaffe. Han levde fortsatt på stor fot. Ekteskapet var i ferd med å slå sprekker, og ektefellene levde i lange perioder fra hverandre. Han interesserte seg for andre kvinner, men levde ikke noe lastefullt liv. Kielland var ingen libertiner, selv om han i en viss forstand var tilhenger av fri kjærlighet. Han fikk alkoholproblemer, la kraftig på seg og var plaget av XsnorkesykeX. Han forsøkte å gjøre noe med dette og ble opptatt som medlem i en avholdslosje januar 1885. Samme år søkte Bjørnson og Lie Stortinget om diktergasje for Kielland, men forslaget ble forkastet med 60 mot 49 stemmer. En av hovedtalerne mot var Kiellands bysbarn, presten og venstremannen Lars Oftedal, som oppfattet hans diktning som strittugudelig. Forslaget ble fremsatt på nytt de to etterfølgende år, men ble forkastet begge ganger. Dette var en sterkt medvirkende årsak til at venstrepartiet ble splittet i et XbondevenstreX og et XbyvenstreX.

1886 utkom romanen Sne, der Kielland på nytt tok opp motsetningen mellom liv og lære innenfor statskirkekristendommen, med sammenblandingen av politikk og religion som et hovedmotiv. Kort etter utgivelsen reiste han med familien til Frankrike og slo seg ned i landsbyen Cernay-la-Ville like utenfor Paris, der hans søster Kitty bodde. Her ble Sankt Hans Fest skrevet. Komedien Professoren fra 1888 tar opp lignende problemer. Tidligere hadde han utgitt lystspillene Tre Par, et muntert innlegg i den pågående sedelighetsdebatten, og Bettys Formynder, der han ikke bare driver gjøn med levebrødspolitikere, men også med etterplaprere blant hans egne radikale meningsfrender, som gjør hva dekan for å oppfattes som frigjorte.

Både romanen og skuespillene er uttrykk for en mer desillusjonert holdning hos Kielland. Han hadde skaffet seg et ry som radikal forfatter, men han var skuffet over resultatene. Samfunnet hadde ikke utviklet seg i den retning hanhadde håpet på. I ly av den demokratiske utviklingen hadde det vokst frem en ny klasse av oppkomlinger med noen holdninger og en livsstil som aristokraten Kielland følte seg frastøtt av. Hans Jæger og bohemen hadde han en viss forståelse for, men han syntes de la alt for stor vekt på det seksuelle. Og 1890-årenes nyromantikk stod tendensdikteren Kielland fremmed overfor. Slike følelser og tanker tumlet han med under Frankrike-oppholdet, samtidig som han hadde pengesorger og de fysiske følgene av hans levemåte ble stadig mer merkbare. Uansett hva årsakene kunne være, dikteråren syntes å være i ferd med å tørke inn.

Sommeren 1888 vendte familien Kielland tilbake til Stavanger. Om høsten gikk han i gang med å iverksette planer om å stifte en ny avis med seg selv som redaktør. Stavanger Avis begynte å utkomme vinteren 1889, og som redaktør forsøkte Kielland å gjøre den til et organ for det rene Venstre. I brev legger han ikke skjul på at det var pengemangel som satte ham på ideen, men avisens innhold viser at han også hadde alvorlige hensikter. Selv bidrog han flittig med artikler av ulikt slag, populærfilosofi, naturskildringer og ikke minst skarpe polemiske innlegg, der radikaleren avslører maktmisbruk og maktbrynde lokalt og på landsplan. 1891 utgav han et utvalg av disse artiklene under tittelen Mennesker og Dyr. Samme år kom hans siste skjønnlitterære bok, romanen Jakob, der han gir et nådeløst portrett av den nye tids oppkomlinger, i skikkelse av husmannsgutten Tørres Snørtevold, som starter med å stjele 10 øre fra kassen og ender som en allmektig, men opportunistisk politiker og forretningsmann.

Som forfatter og kulturpersonlighet var Kiellands stjerne dalende. Hans lesere og meningsfeller syntes å ha glemt ham, og i hjembyen så man skjevt til ham. På 40-årsdagen 18. februar 1889 mottok han ikke et eneste telegram. I tillegg hadde livsførselen hans og den stadig tiltakende fedmen påført ham store helseproblemer. Innsatsen og engasjementet i redaktørstillingen til tross, årene omkring 1890 var en gedigen nedtur for den feterte forfatteren. De senere år var han også sterkt plaget av sykdom, bl.a. led han av søvnapné (åndedrettsstans under søvn), noe som medvirket til konsentrasjonsvansker og dårlig hukommelse. Senere fikk han også sukkersyke. De siste årene av sitt liv var han derfor en trett og merket mann, plaget av bekymringer og stigende mismot.

1891 ble byens radikale sønn, som hadde gjort seg bemerket med sin krasse kritikk av embetsstanden, utnevnt til borgermester i Stavanger og 1902 til amtmann i Romsdals amt. Han hadde store økonomiske forpliktelser og måtte ha noeå leve av. Sine personlige problemer til tross skjøttet han de to offentlige embetene med flid og dyktighet. I fritiden studerte han historie, og 1905 utgav han Omkring Napoleon, som han dediserte til statsminister Christian Michelsen. Boken er preget av stor beundring for keiseren, men regnes som relativt mislykket. De siste årene var Kielland innlagt på Bergens kommunale Sygehus en rekke ganger. Her døde han 6. april 1906.

Kielland var omstridt i sin samtid, men er senere blitt aktet som en av Xde fire storeX under XDet moderne gjennombruddX. I den omfattende sekundærlitteraturen om ham har man vekselvis lagt vekt på hans stilistiske mesterskap og hans samfunnskritiske engasjement. Hans posisjon i litteraturhistorien og som pensum i skolesammenheng har vært urokkelig, men interessen for hans forfatterskap har variert opp gjennom tidene. Særlig stor har den vært i tider preget av engasjert diktning, som f.eks. i 1930- og 1970-årene. Under 150-årsjubileet for Kiellands fødsel 1999 ble dikteren og hans verk på nytt gjenstand for stor oppmerksomhet.

Alexander Kielland var en stor brevskriver som korresponderte flittig med familiemedlemmer, forleggere og tidens intelligentsia. Også i brevene formulerte han seg med stil og eleganse. Det er kommet flere utgaver med hans brev, reisebrev og artikler i Stavanger Avis.

==Verker==
* Paa Hjemvejen, skuespill, 1878
* Novelletter, 1879
* Nye Novelletter, 1880
* For Scenen. Tre Smaastykker, 1880
* Garman & Worse, roman, 1880
* Arbeidsfolk, 1881
* Else. En Julefortælling, 1881
* Skipper Worse, 1882 (fjernsynsserie, regi Tore Breda Thoresen, 1968)
* To Novelletter fra Danmark, 1882
* Gift, 1883
* Garman & Worse, skuespill (sm.m. E. Brandes), 1883
* Fortuna, 1884 (fjernsynsserie, regi A. B. Brunvold og E. Skolmen Ryg, 1993)
* Sne, 1886
* Tre Par, skuespill, 1886
* Bettys Formynder, skuespill, 1887
* Sankt Hans Fest, 1887 (filmatisert 1947, regi Toralf Sandø)
* Professoren, skuespill, 1888
* Forsvarssagen, 1890
* Jacob, 1891 (filmatisert som Tørres Snørtevold, regi Tancred Ibsen, 1940; i Sverige som Jakobs stege, regi Gustaf Molander, 1942)
* Mennesker og Dyr, 1891
* Omkring Napoleon, 1905

===Andre utgivelser===
* Breve Fra Alexander L. Kielland. Udgivne af hans Sønner, 2 bd., 1907
* Samlede verker, standardutgave ved P. L. Stavnem og A. H. Winsnes, 1919
* Brev, utg. av F. Bull, 1950
* Brev 1869X1906, utg. av J. Lunde, 1978X81
* Agerhøns med Champagne. Opptegnelser til en selvbiografi, utg. av Ø. Anker, 1983
* Artikler fra Stavanger Avis 1889 (En svøbe for byen, En fornøielse for landet, Landet på ende), utg. av E. O. Risa, 1983X85
* Løvene i Fontainebleau. Reisebrev og novelletter fra Paris, utg. av O. Apeland, 1992
* To par. Brevvekslingen mellom Alexander L. Kielland og Louise og Viggo Drewsen, utg. av T. Obrestad, 1998


==Kilder og litteratur==

* Biografi i NFL, bd. 3, 1892
* M. Schjött: Alexander Lange Kielland. Liv og værker. Et fem og tyve aars minde. 1879X1904, 1904
* G. Gran: Alexander Kielland og hans samtid, Stavanger 1922
* B. Kielland: Min far Alexander L. Kielland. Belyst ved erindringer og breve, 1929
* Bjørnstjerne Bjørnson: Breve til Alexander Kielland, 1930
* A. H. Winsnes: biografi i NBL1, bd. 7, 1936
* F. Bull (red.): Georg og Edvard Brandes' brevveksling med Bjørnson, Ibsen, Kielland, Elster, Garborg, Lie, 1939X41
* d.s.: Omkring Alexander L. Kielland, 1949
* O. Storstein: Kielland på ny. Alexander Kielland og hans diktning i lys av vår tid, 1949
* N. E. Bährendtz: Alexander Kiellands litterära genombrott, Stockholm 1952
* J. Lunde: Handelshuset bak Garman & Worse. Jacob Kielland & søn, Bergen 1963
* W. Dahl: Garman & Worse i nærlys, Bergen 1967
* J. Lunde: Alexander L. Kielland. Verdiarv og budskap. Garman & Worse, Skipper Worse, 1970
* O. Apeland: Alexander L. Kiellands romaner. Kunstnerisk stil og metode, 1971
* W. Dahl: Garman & Worse i nærlys og perspektiv, Bergen 1973
* J. Riis: Alexander L. Kielland. Mennesket bak dikteren, 1973
* J. Lunde: Liv og kunst i konflikt. Alexander L. Kielland 1883X1906, 1975
* B. Hallgren: Skitt eller kanel. Omkring Alexander L. Kielland. Åren 1878X1906, Stockholm 1987
* M. Nag: Nytt lys over Alexander L. Kielland, 1990
* T. Obrestad: Sannhetens pris. Alexander Kielland. En beretning, 1996
* E. O. Risa: Mannen i speilet. Alexander L. Kielland i Stavanger 1888X1902. En nedtur, 1999
* H. H. Skei (red.): Disharmoniens dikter. Alexander L. Kielland ved 150, 1999
* A. M. Andersen og H. Gujord (red.): Å lesa Kielland. Rapport frå eit jubileumsår, Stavanger 1999
* T. Rem: Forfatterens strategier. Alexander Kielland og hans krets, 2002

==Eksterne linker==
* http://no.wikipedia.org/wiki/Alexander_Kielland
* http://en.wikipedia.org/wiki/Alexander_Kielland
* http://www.snl.no/.nbl_biografi/Alexander_L_Kielland/utdypning

Notater:

{geni:occupation} Konsul

{geni:about_me} Bestemt til å studere ble han undervist av sogneprest Steenbuch, Håland, hvem han 1831 fulgte til Valdres.

Selv om han var klar til at begynne ved universitetet gikk han ikke opp til Examen artium. Han ble da sommeren 1834 sendt til Lübeck, hvor han oppholdt seg i to år og besøkte det "Klügmannske Institut"; deretter var han et års tid i Woolwich og i Gravesend hos Rev. Ch. Woodward.

Ved sin hjemkomst kom han på kontoret hos faren og ble 1837 portugisisk visekonsul. Han hadde imidlertid en avgjort ulyst for forretningslivet og levde derfor etter farens død som rentier, hovedsakelig interessert i å male, musisere og utskjære elfenben.

Han var direktør i Stavanger Sparebank, fungerte en rekke år som forlikskommissær og var en tid medlem av Stavangers representantskap og av kontrollkommisjonen for byens sinnsykeasyl.

Han overtok i 1863 en tredel av gården "Ledaal" inkludert "Hannasdal". Han var en dyktig amatørmaler og mange av hans arbeider er fremdeles bevart.

Jens giftet seg med Christine "Janna" Lange, II 8 Jul 1840. Christine (datter av Alexander Lange I og Christine Aall Castberg) ble født 3 Apr 1820 , Stavanger, Rogaland, Norway; døde 12 Apr 1862, Stavanger, Rogaland, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

{geni:about_me} Dtr. av Alexander Lange, f. 5. juni 1792, d. 6. januar 1866, res.kap. i Stavanger, sogneprest i Asker, prost, ridder av St. Olavs orden, og h. Christine Aall Castberg, f. 14. juni 1799, d. 15. september 1851.

Sønnen karakteriserte henne som "en klog, fin dame - munter og djerv". Gerhard Gran, som giftet seg inn i den nærmeste familie i slutten av 1870 -årene kaller henne en blond skjønnhet som inntok alle "ved sit væsens sødme" Hun hadde et svakt hjerte, og døde i forbindelse med en fødsel.

Notater:

{geni:occupation} prost

Alexander giftet seg med Christine Aall Castberg 23 Des 1817, Gran, Oppland, Norway. Christine (datter av Tycho Diderik Castberg og Helene Margaretha Calmeyer) ble født 14 Jun 1799; døde 14 Sep 1851, Asker, Akershus, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

{geni:occupation} Magasinforvalter Akershus

{geni:about_me} http://www.snl.no/Lange/slekt_fra_Holstein

Christopher Andreas Lange, 1766 kopist ved krigsdirektoratet, 1767 fullmektig, fra 1772 magasinforvalter på Akershus festning. Født 14.2 1744 på godset [Deutsch-]Lindau i Kirchspiel Gettorf i Schleswig, X 12.1 1809 på Akershus. Sønn av godsforvalter Bernt Christopher Lange (ca 1715-ca 1782) og Anna Lucie Ewald (1713-1746). Innvandret: Ansatt som skriverdreng i Kiel 3 år og i grevskapet Rantzau, før han kom med sin arbeidsgiver, generalkrigskommissær i Norge Petter Voss (X 1769), til Akershus 1764. Beskrives av sin sønn, prost Alexander Lange, som 72'' høy smukk, staslig, rødkinnet mild og vennlig mann [maleri se Lange 1917 s. 14], men alltid alvorlig, meget taus, talte kun litt med barna, var overordentlig flittig og arbeidssom. Selv om han behersket godt norsk, kunne man høre tyskeren, i hans vanligste vending Det var doch ganske forskrækkeligt (Lange s. 15). En god del av faddrene ved hans barns dåp (navnelister hos Lange 1917) hadde tysk familiebakgrunn.

Christopher Andreas Lange I, head of the Norwegian Lange family, was born at the

Estate Lindau on 14 February 1744 at 1a.m. After his mothers death in child bed with

below mentioned Anna Lange, he was 1 1/4 years old, sent to his mother's sister, who

was married to minister Mathai in Danischenhagen, and was raised by her, even after she

became a widow and lived in Preetz. He stayed with his aunt until she died when he was

11 years old, and her daughter was married to Regimental Quarter Master Chief Justice

Clauses. He then lived for about 3 years with his father's brother, above mentioned

monastery tax collector Johann Fr. Lange in Schonberg, where his tutor, confirmed him,

in his 14th year, at the time, minister Scheitlie. (1) He then moved to Kiel as "Skriver-

Dreng" (apprentice clerk) for "Ober- und Landesgerichtsadvokat" Lindelof. 3 years later

he was hired by the county manager (non-political) in the county Rantzau, Petter Voss,

who in 1764 was named general commissioner of war to Norway (he died on 28 March

1769), and followed him to Christiania (Oslo), where he from 1 January 1766 was hired

as 2nd clerk at the treasury of the war office. At the same time, his future wife's mother's

brother, Assessor Military Judge Jorgen Brochmann, was hired as cashier. When the war

office was closed down in 1767, he received "vartpenger" (unemployment benefits) and

later advanced to head clerk for general commissioners of war, Voss and Brocker. He

worked there until September 1772, when he was named warehouse manager at Akershus

Fort (Oslo). He was always a generally well-respected and popular man. His son, Rural

Dean Alexander Lange (No. 34) mentions him in this way (2): "My father was a tall and

statue like man (I think he was 72 inches tall), never heavy, but well-proportioned,

without any doubt a very good-looking man with a healthy, colorful complexion which

he kept until his death. I remember he even had a blush on his cheek after his death. He

was a very kind and friendly man, but very serious".

Insert Drawing of the house of warehouse manager Lange at Akershus Fort

I do not remember ever having heard him laugh, but neither did I see him hot-tempered,

scolding, swearing or cursing. The most extreme he ever said, when he thought

something was really bad, was: "that was doch", quite awful. (Doch and och were the

only words he said that made you realize he was a German. By the way, he spoke the

most beautiful Norwegian, and helecturered extremely well and I owe it to him, that I

read and talk quite well) He was very quiet, reticent to us, the children, and as far as I

heard, he was the same to my mother and others. He was extremely diligent and he

industriously worked from morning till evening at his desk in the little closed off room by

the living room. For his no doubt complicated work and accounting, he never had any

other help than an assistant, mostly for running errands. At twilight he walked up and

down the living room floor with his hands in his pockets, idly making noises with his

keys or small changes (coins), However, we children did not stay away from him, on the

contrary, we hung onto his coat while he paced the floors and rode on his foot at

nighttime. I doubt he ever corporally punished us. Only once, when I behaved very badly

and cried because I was not allowed to go with him to Stabaek, did he touch me with the

whip he had in his hand, but that made such a thorough impression on me that I have

never been able to forget it. He loved us all, perhaps me not the least, and I cherish the

highest respect and love for him. He and his family lived a very moderate life - according

to his son Alexander's notes, which state the following: "The way of life was very

moderate. For long periods of time, the children would have thin porridge made of rye

and milk (!) in the morning, later on a serving of sandwiches and tea. Every night the

whole family had rye porridge and milk; only Father and Uncle Brochmann had a

sandwich each."

(1) With regards to Schonberg and the Nobel maiden monastery of the time. See notes in the 1st edition, page 9.

(2) Minister Alexander Lange's memories about his life and his time (1792-1863)- Published by Christopher Lange,

minister. Char. 1905, page 1

If not by all standards a rich man, he worked hard and became a quite well off man.

Which the below included poster shows. As a matter of fact, a burglary was done at his

house, and this poster was probably posted at the Akershus Fort and at various other

places in Chstiania and its nearby vicinity. The poster goes like this:

Insert Poster with long list of missing articles  written in Gothic letters

About his last years alive and his death, his son the provst, Alexander Lange writes: "The

war in 1808 had certainly increased, but also complicated my father's business". The need

for grain, that turned into a real famine, was the reason why people from far around were

sent to Akershus fort's warehouse to receive small portions of grain (from 1/2 SkjXppe

(old measurement, bushel and up) in addition to other things. My father still only had one

assistant to help him and had also assumed the responsibility for a lot of other tasks.

Loads of books were handed over to him and kept in a big closet in one of the bedrooms.

My father finally over strained himself due to the heavy workload and at the end of 1808

he got a serious neural fever. During his illness, I was trusted to sign his name on all

grain orders and, I also think for bank orders, as I had been taught to write his signature

as he did it. However, he recovered, but he started too early to carry out his very

strenuous office work and then Anna Lucie suddenly died at StabXk on 8 December and

he was not at all prepared for it. He took it very hard, because he, as the rest of us, loved

this beautiful and loving woman. I clearly remember him, in bed, very emotionally

making arrangements for her funeral saying: "No expenses are too much, she was worth

it all". His illness got worse, his strength was disappearing, and the 3 best doctors in

town, Moeller, Thulstrup and Baumgarten, of whom Thulstrup for a long time came to

see us every night at 12 o'clock, could do nothing. My weak, but always when necessary,

strong and persevering mother was not away from his bed neither day nor night. For

weeks she did not take her clothes off, just had a nap on a bed in the bedroom. My father

had been moved into the living room and the door was open in between. The night of 12

January 1809, she did as usual, watched over him. I don't think I watched over him all the

time, but early in the morning she called for me and asked me to watch over him while

she rested for a while. She strictly ordered me to wake her up in case of any changes. He

lay quietly, almost as if sleeping. It was hard to wake my mother up. But it must have

been even worse for her to be awakened. However, I woke her up when it looked to me

as if my father's breathing was changing. She quietly, full of strength, which I very much

admired, came over to the bed, and affectionately lied down next to him, and said: Don't

you recognize me any longer, father? I don't think he gave any sign and without changing

at all, the noble, faithful husband and father stopped breathing. He did not change at all,

and looked just as good at his deathbed as he did alive. He was buried at the family site

on 20 December at The Old Aker Churchyard. I can't believe how the circumstances in

connection to his funeral have completely vanished from my memories. God praise his

soul and let us meet again in Heaven! My mother carried her great loss with peace and

quiet affection for God and she continued her undiminished and inflexible prayers for we

the children, as already spoken of previously (2) About the conditions in Chnstiania at the

time: The war and the years of scarcity that followed, brought so much need, yes. Real

lack of bread, even among people you wouldn't expect it to occur. Our family, curiously

enough, was not struck by the scarcity. We always had bread, and I don't think we made

any changes in our moderate way of life. However,

(1) This place in the cemetery is still owned by the family. Whether his first wife is buried here, is uncertain. However

both he and his second wife and most probably some of his children; are buried there in addition to the manager of the

national archive Lange. Erling Lange. Mrs. M.K. Lange and colonel *Halvard Lange have been buried there since

1861. *Secretary of State in Norway from 1945-65 (Labor Government).

(2) This part, as well as a lot of other stories from provst Lange memories, is not included in the printed edition, they

only exists in his manuscript.

Christopher giftet seg med Christiane Holst 7 Mar 1782, Akershus Slottskirke. Christiane ble født 15 Jan 1758 , Øvre Stabekk; døde 20 Sep 1812, Christiania. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Tycho giftet seg med Helene Margaretha Calmeyer. Helene (datter av Christopher Calmeyer og Marie Magdalene Elisabeth Dajon) ble født 12 Mar 1764; døde 28 Jan 1830. [Gruppeskjema] [Familiediagram]