Familie/Ektefelle/partner: Johannes Levinson Haglund. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

1. I. Haugland
2. L. Hammer

K. giftet seg med Marie Døscher. Marie ble født 18 Feb 1853; døde 19 Mar 1928. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

{geni:occupation} Professor i historie.

{geni:about_me} Historiker, politiker og etnolog. Foreldre: Sogneprest Christen Daae (1776X1854) og Elisabeth Marie Friis (1785X1865). Gift 1) 6.11.1840 med Julie Christence Augusta Henriksen (1.7.1823X28.8.1842), datter av høkerog proprietær Gulbrand (XGuulX) Henriksen og Signe Marie Arnesdatter Espelien; 2) 26.8.1848 med Pernille Marie Kobroe Daae (7.3.1821X6.1.1911), datter av overtollbetjent Ludvig Daae (1795X1865) og Helene Margrethe Fritzner (1790X1850). Daa XfornorsketX skrivemåten av sitt patronym og slektsnavn i 1830-årene.

Som politiker og historiker vakte Ludvig Daa både beundring og irritasjon for sin logiske stringens, sin beske retorikk og sitt stridbare gemytt. Da han ikke fikk de embeter han var kvalifisert for, søkte han seg til politikkens arena. Motgangen som forsker ble vendt til fremgang som politiker; i hans senere år skulle det bli omvendt. Men Daa er blitt stående som den sentrale ideolog i den patriotiske opposisjonen mot regjeringen i 1840-årene.

Daa tilhørte en gren av den store presteslekten Daae. Han tilbrakte sine første år i Nordland og senere i Jølster, hvor faren ble sogneprest 1817. Bygdebakgrunnen skulle forme ham som opposisjonell lederfigur. Allerede som elev ved Bergens katedralskole viste han sin begavelse; han var for ung til å bli dimittert fra skolen og måtte gå opp til examen artium som privatist. 1828 var han huslærer hos Christian Krohg på Munkvoll ved Trondheim, og han ble varig påvirket av Krohgs engelske whig-ideal om et demokrati fundert på en opplyst middelstand av borgere og jordeiere.

Etter oppholdet på Munkvoll reiste Daa til Christiania og begynte å studere filologi; han var Studentersamfundets leder da det trosset myndighetene og markerte 17. mai 1829. Byens befolkning tok også til gatene og feiret grunnlovsdagen 1830; arrestasjonene som fulgte, avfødte Daas første polemiske skrift, 17de Mai og Politiet (1831). I Studentersamfundet fremstod han som moralsk uklanderlig frontfigur; han reddet Samfundet gjennom krisen 1832 da Welhavenstilhengere brøt ut. Nå var han blitt Henrik Wergelands nærmeste venn og politiske kollega; sammen var de to anførere for tidens patriotiske liberalisme.

Daa hadde tidlig imponert med sine brede historiekunnskaper, og da han tok filologisk embetseksamen 1834, ble han rost av professor Steenbloch som en av de dyktigste unge menn innenfor de historiske vitenskaper. Under Steenblochssykdom vikarierte Daa som dosent i historie våren 1836, og han fortsatte i stillingen etter professorens død samme år. Da embetet skulle besettes fast, ble han imidlertid vraket til fordel for P. A. Munch. Her spilte politiske forhold inn. De fleste professorene støttet den erfarne Daa, men prokansler Wedel, som også var regjeringens sjef, ville heller ha den mer pålitelige Munch.

Forbigåelsen gikk hardt inn på Daa, og hans mistanke om favoritisme fikk ny næring da stillingen i statistikk etter Gregers Fougner Lundh skulle besettes. Fagområdet hadde ligget under det filosofiske fakultet, men sterke krefterpå det juridiske fakultet ønsket stillingen overført dit, og juristen A. M. Schweigaard foreleste i faget våren 1837. Stillingen ble omdefinert til statsøkonomi og statistikk, og Daa søkte å forberede seg gjennom en studiereise til London og Paris sommeren 1838. Regjeringen utnevnte likevel Schweigaard 1840, og Daa reagerte med offentlige personangrep.

Daa hadde sine støttespillere på Stortinget; disse sørget for at han ble valgt til statsrevisor 1839, og han innehadde vervet til 1851. Fra 1841 var han også stortingsarkivar, og 1845 skapte han orden i de trykte forhandlingene ved å innføre et inndelingssystem som i hovedsak er i bruk fremdeles. Ved siden av slike verv måtte Daa livnære seg som publisist og journalist. 1840X43 utgav han bladet Granskeren, der han skrev så å si alt selv. 1839X47 var han fast medarbeider i Morgenbladet, med ansvaret for den utenrikspolitiske artikkel; han videreførte den senere i Christiania-Posten 1848X51.

Regjeringen hadde 1840 innstilt Daa til den nye byråsjefstilling med ansvar for riksarkivet, men fordi et slikt embete kunne skape misforståelser i forhold til hans virke som statsrevisor, trakk han sin søknad tilbake. Det var denne stillingen Henrik Wergeland fikk i november samme år, samtidig som Welhaven fikk lektoratet i filosofi. Daas mistanke om hestehandel ble vakt på ny, og i Granskeren skrev han at de to lignet hverandre i det at de begge mangletXbevislige Kvalifikationer til nævnte EmbederX. Wergeland svarte med farsen Engelsk Salt (1841), en mild harselas over den Xskumle, grinende EensidighedX i opposisjonspressen. Hovedpersonen Vinæger var en parodi på Daa, og det Xengelske saltX (et mye brukt avføringsmiddel) skulle løse opp hans mageforstoppelse.

På denne tiden forsøkte redaktør Adolf Bredo Stabell sammen med Daa å etablere et fastere opposisjonelt parti rundt Morgenbladet, og begge slo nå kraftig tilbake. Daa proklamerte Wergelands dikteriske bane som XendtX, mens Wergeland beskrev Daa som en Xrotten friendX. Bruddet var et faktum. Feiden toppet seg sommeren 1841 med Wergeland-farsen Vinægers Fjeldeventyr, en grotesk satire hvor Vinæger blir tatt inn i et berg, men snart viser seg å overgå de verste troll i hat og menneskeforakt. Wergeland forsøkte også å blokkere Daas vei mot Stortinget, men kunne ikke hindre at han ble valgt som 3. representant fra Akershus amt.

Krangelen mellom de to gamle venner endte i retten. Daa valgte å skjule seg bak anonymiteten i Granskerens spalter og slapp dermed å stå til ansvar, mens Wergeland ble dømt for injurier. Selv om feiden fikk negative følger for den patriotiske leir, førte den også til at Daa ble gjenstand for ett av de fineste øyeblikk i norsk poesi. I det inderlige XFordums-VennerX (1842) grep Wergeland tilbake til de vidsynte sidene hos Daa, med linjer som: XVe mig, som ei kan glemme! / Ve Dig, som kunde det!X.

Daa beviste at han hadde mange av sine idealer i behold da han på Stortinget 1842 stod frem som opposisjonens virkelige leder, bl.a. i kampen mot konventikkelplakaten. Han markerte seg også som tilhenger av moderat ministeransvarlighet; i et særvotum klaget han over at marinedepartementets ledelse manglet den sakkunnskap som burde finnes hos ministre som var betrodd forvaltningen av offentlige midler. Det var den spede starten på 1840-årenes adressepolitikk, der den lovgivende statsmakt utfordret den utøvende; 1845 fulgte Daa opp med et grunnlovsforslag som ville gi statsrådene adgang til å delta i Stortingets forhandlinger.

I tråd med idealet om en politisk opplyst middelklasse arbeidet han for å øke Stortingets kompetanse gjennom bedre saksforberedelser. Da det kom et straksforslag om forbud mot innenlandsk brennevinsbrenning, måtte Daa reagere. Etslikt plutselig forbud førte bare til lovforakt og XVanmagt til at overholde Lovens BudX, mente Daa, som ville skille mellom moralsk påvirkning og Xydre Midler ved Indskrænkninger gjennom LovgivningenX. Men han tapte avstemningen; han hadde ikke kunnet la være å beskylde forbudtilhengere som nøt sine drammer, for XHykleriX. Også i jødesaken skilte han lag med de fleste bøndene; her stod han sammen med liberale embetsmenn og byborgere som ønsket grunnlovsendring.

Daas innsats på Stortinget 1842 under vanskelige omstendigheter X han mistet sin unge hustru under sesjonens innspurt X må likevel ha gjort et godt politisk inntrykk. Ved valget 1844 fikk han fornyet tillit og ble med støtte fra 40 av 45 valgmenn 1. representant fra Akershus. Våren 1845 kunne det se ut som han var varig etablert som opposisjonens frontfigur. Han ble formann i konstitusjonskomiteen og president i Odelstinget, i juli fikk han den nye liberale sakførerloven vedtatt, og han tok viktige initiativ i jurysaken. I tillegg var han blitt forsonet med Wergeland. Men i striden om dissenterlov og jødeparagraf kom han igjen i konflikt med bøndene, som også mislikte hans kompromissvilje overfor regjeringen på enkelte punkter. Etter Stortingets avslutning fulgte en presskampanje, der Daa ble frosset ut, mens redaktør Stabell seilte frem som opposisjonens nye fører.

Fallet fra popularitetens tinde hadde sin årsak i både personlige og politiske forhold. Dels egnet ikke Daas prinsippfaste rettferdighetsoppfatning seg alltid like godt i stortingssalen; ofte ble den en hemsko for politisk taktikk. Men vel så viktig var det at bøndenes representanter hadde en lei tendens til å følge sine egne veier og ikke ville tilpasse seg Daas opplyste middelklasseideal.

Selv om han nå falt utenfor partiene, prøvde Daa fremdeles å spille en rolle i det politiske liv. Han kom med en del reformforslag, bl.a. om å oppheve bostedskravet ved valg til Stortinget. Etter å ha skaffet seg stemmerett i Lindås ble han også valgt fra Søndre Bergenhus 1847, men Stortinget underkjente valget fordi han ikke bodde fast i valgkretsen. 1851X53 utgav han et politisk tidsskrift, Den norske Tilskuer, og 1853X56 var han redaktør av Christiania-Posten. 1853 ble han valgt til Stortinget fra Christiania med støtte fra byens håndverkere, men under sesjonen satt han i Lagtinget og gjorde lite av seg. Siden prøvde han forgjeves å bli gjenvalgt fra hovedstaden 1856 og 1859, og deretter fra Akershus helt frem til 1873. Men hans gamle politiske støttegrupper fant seg nå mer hjemme i den fremstormende venstrebevegelse.

Daa forente nasjonalisme og skandinavisme. Allerede 1836 hadde han ført an i filologenes aksjon for å erstatte hebraisk med oldnorsk eller moderne språk. Inspirert av Rasmus Rask ville han også fornorske og forenkle skriftspråket, og det var derfor han endret sitt eget navn til Daa uten stum e og Kristensen med K. Dessuten ønsket han bedre litterære forbindelser med Sverige for å motvirke bindingen til Danmark; for dette formål utgav han en svensk grammatikk og en svensk-norsk ordbok. For ham var skandinavismen et kulturelt prosjekt og nordisk selvhevdelse et vern mot nasjonalt forfall, og han fortsatte å dyrke denne skandinavistiske tanke også etter at tiden hadde løpt fra den.

I sitt andre ekteskap (fra 1848) fikk Daa en stor familie å forsørge, og han trengte en fastere livsinntekt. Han fikk 1849 rektorposten i Kristiansand, men vraket denne til fordel for en stilling som adjunkt ved Christiania katedralskole, der han fra 1852 var overlærer. Etter hvert fikk han lange permisjoner for å foreta studiereiser innenfor etnologi og geografi, og han utgav avhandlinger om migrasjoner og forbindelser mellom folkeslag, en stor Jordbeskrivelse for den norske Almue og et lite skrift om Christian Magnus Falsen.

På skolen nøt han popularitet blant elevene for engasjert og uortodoks undervisning, men han kom snart i konflikt med den konservative rektor Frederik Ludvig Vibe, som verken kunne fordra hans pedagogikk eller politikk. Vibe fikkregjeringen til å frita Daa for en del av lærerposten og ønsket å få ham bort fra skolen, og konflikten gikk 1860 helt til Stortinget, som fant behandlingen urettmessig.

En løsning ble mulig da Rudolf Keyser 1862 gikk av som professor i historie ved universitetet og Daa ble utnevnt til lektor i faget, enda fakultetet foretrakk Oluf Rygh. I sin nye periode på universitetet gjenskapte Daa den engasjerte forelesning; fra 1863 bestyrte han også Etnografisk museum, og 1866 rykket han opp til professor. De følgende år deltok han flittig på vitenskapelige kongresser og foretok en rekke forskningsreiser til utlandet. En reise i samiske og finske områder 1867, sammen med språkforskeren Jens Andreas Friis, resulterte i boken Skisser fra Lapland, Karelstranden og Finland.

Daa skrev flere lærebøker i verdenshistorie; særlig opptatt var han av sammenligning mellom folk og nasjoner på basis av etnologisk materiale. I Om Nationaliteternes Udvikling (1869) trakk han som en av de første i Norge inn Darwin. Samtidig vant han frem på et sentralt historisk punkt. Daa hadde lenge avvist Keysers og Munchs teori om at den germanske innvandring til Norge hadde skjedd fra nord og nordøst, mens det sørlige Skandinavia var blitt befolket fra sør og sørøst. Standpunktet hadde både et prinsipielt og et geografisk grunnlag, og i 1860-årene ble det understøttet av Eilert Sundts undersøkelser på Helgeland så vel som av Daas egne reiser. På det skandinaviske naturforskermøtet i Christiania 1868 kunne Daa ta det endelige oppgjør i et foredrag som er kalt en gravtale over den norske innvandringsteori.

Flere av Daas historikerkolleger, både den konservative Ludvig Daae (hans fetters sønn) og den radikale J. E. Sars, mislikte det subjektive preget ved Daas historiske forskning, som de fraskrev ekte vitenskapelig gehalt. I dag erdet lettere å se at Daas mangfold og brede orientering dannet et sunt alternativ til den snevrere nasjonale innretning hos Keyser og Munch. Hans blanding av dokumentariske fakta og egne fortolkninger var utpreget helt frem til hans siste verk, Tids-Tavler (1872X76). Men da han døde 1877, var det for lengst satt en ny historisk dagsorden av Sars og en ny politisk av Johan Sverdrup.

Daa var blant de første medlemmene av Videnskabs-Selskabet i Christiania (nå Det Norske Videnskaps-Akademi) fra 1857, medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab og Vetenskaps- och Vitterhets-Samhället i Göteborg fra 1863, samt medstifter og styremedlem i Det skandinaviske Selskab i Christiania fra 1864. Han ble kreert til æresdoktor ved universitetet i Lund 1868, og ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1866.

Ludvig Kristensen Daa oppnådde nok aldri den forståelse og innflytelse som han lengtet etter, med sitt lett sårbare sinn bak den strenge fasade. Både sosiale motsetninger, tidens intellektuelle mote og hans egen personlighet må ta sin del av skylden for det. I dag bør han huskes som en inspirerende tenker som representerte et politisk og vitenskapelig alternativ til intelligenskretsens seirende nasjonale strategi.

Verker

ET UTVALG

Fullstendig bibliografi i NFL, bd. 2, 1888, s. 75X81
Syttende Mai og Politiet (anonymt), 1831
Udsigt over det svenske Sprogs Grammatik, 1837
Svensk-Norsk Haand-Ordbog, 1841
red. Granskeren, 6 hf., 1840X43
Varsko formedelst den offentlige Stemning og Redegjørelse i Anledning af ellevte ordentlige Storthing, 1846
Om Reformer i Storthingsvalgene, 1847
Om Professor Munchs antiskandinaviske Historik, 1849 (først trykt i Christiania-Posten s.å.)
Om den lithauiske Folkestammes Forhold til den slavoniske, i NMfN 6, 1851, s. 292X424
red. Den norske Tilskuer, 1851X53
Udsigt over Ethnologien, 1855
Om Forholdet mellem det gamle og ny Fastlands Urbeboere, i Forhandlinger ved de skandinaviske Naturforskeres 7de Møde i Christiania 1856, 1857
Jordbeskrivelse for den norske Almue, 4 bd. i 3, 1857X59
Lærebog i Geografien, 1859
K. Magnus Falsen. Et Bidrag til Norges Konstitutions Historie, 1860
Lærebog i Middelalderens Historie, 1864
Lærebog i den nyere Historie, 1865
Lærebog i Oldtidens Historie, 1866
Have Germanerne indvandret til Skandinavien fra nord eller syd?, 1869
Om Nationaliteternes Udvikling, 1869
Skisser fra Lapland, Karelstranden og Finland, 1870
Tids-Tavler, 4 bd., 1872X76
Kilder og litteratur

H. Wergeland: Engelsk Salt, 1841
d.s.: Vinægers Fjeldeventyr, 1841
d.s.: XFordums-VennerX, i Den Consitutionelle 5.3.1842
O. Richter: Ludvig Kristensen Daa, 1850
biografi i NFL, bd. 2, 1888
Storthings-Efterretninger 1836X1854, bd. 2, 1893
H. Jæger: XWergelandiana I. Henrik Wergeland og Ludvig Kristensen DaaX, i Edda 1914, s. 122X144
H. Koht: biografi i NBL1, bd. 3, 1926
E. Høigård: Oslo katedralskoles historie, 1942
O. Dahl: Norsk historieforskning i 19. og 20. århundre, 1959
J. Sanness: Patrioter, intelligens og skandinaver, 1959
J. A. Seip: Utsikt over Norges historie, bd. 1, 1974
Ø. Sørensen: Anton Martin Schweigaards politiske tenkning, 1988
N. Fulsås: Historie og nasjon. Ernst Sars og striden om norsk kultur, 1999
Portretter m.m.

KUNSTNERISKE PORTRETTER

Litografi av ukjent kunstner (antakelig etter fotografi), begynnelsen av 1840-årene; gjengitt i Y. Ustvedt: Henrik Wergeland, 1994, s. 191
Xylografi av G. Holter, antakelig 1860-årene eller senere; gjengitt i J. E. Sars: Norges politiske historie 1815X1885, 1904, s. 161
FOTOGRAFISKE PORTRETTER

Portrett av ukjent fotograf, u.å. (grunnlag for litografiet ovenfor); gjengitt i Det norske Storting gjennom 150 år, bd. 1, 1964, mot s. 208
Portrett av ukjent fotograf, antakelig 1860-årene; gjengitt i W. Keilhau: Det norske folks liv og historie, bd. 9, 1931, s. 169

Ludvig giftet seg med J. Henriksen. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

{geni:occupation} Sogneprest

{geni:about_me} Sogneprest i Lindås slik som faren.

Christen Daae, f. i Lindås 31. 5. 1776, død 21. 10. 1854 i Kristiania, sønn av magister Ludvig Daae, 1723Ñ1787, og hustru Drude Cathrine Haar 1739Ñ 1787. Christen Daae ble cand. teol. 1799, personell kapellan i Førde 1801, sogneprest i Vardø 1802, i Saltdalen 1806, i Jølster 1817 og i Lindås 1837.

Om sitt bryllup har fru Daae fortalt:

ÇI mitt bryllup på Hafslo prestegård blev der ikke buden andre bryllupsgjester end de fattige husmænd i prestegjeldet. Man bade græd og lo over den sære gamle prost der vilde ha det saledes, men både brud og brudgom var sare misfornøiede. Men hvor ofte har jeg ikke siden tenkt hvordan disse fattiges velsignelse har hjulpet både os og vore børn.

Etter at Daae i 1847 hadde tatt avskjed som sogneprest, flyttet familien, som da bestod av ektefellene og to ugifte døtre, til Kristiania, hvor de kjøpte et hus i Linstows gate. Her samlet fru Daae slekt og venner om seg. Hun varmeget myndig og dyktig, og visste å fremføre sine meninger med vidd, og med en sjelden klarhet og logikk. Det fortelles sogar om henne at hun til sine tider skrev sin manns prekener.
Sine barn og barnebarn omgav hun med den ømmeste omsorg. Ikke minst gjaldt dette den eldste sønn, forskeren og politikeren, professor Ludvig Kristensen Daa (han sløyfet den stumme e i navnet), som alltid stilte seg midt i kampenshete, og som også fikk sin prøve som det heter i Bjørnsons dikt til ham i 1872:

ÇHan har prøvd hvad det koster på,
foran sin samtid en favn at nå.È

Han var en av Henrik Wergelands beste venner, til livets kamp skilte dem. Inn i døden roper Wergeland på sin venn:

ÇMed døden i mit hjerte, og smilet om min mund,
og i mit blik en smerte if ra vor afskedsstund.
Kom Ludvig Daa, min svorne, jeg beder kom min ven,
af tusinde forlorne jeg har en stund igjen.È

Elisabeth Marie og Christen Daae hadde 14 barn, hvorav 7 vokste opp:
a. Ludvig Kristensen Daa, 1809Ñ1877, professor. Utførlig omtalt i Norsk Biografisk Leksikon. Gift
1) 1840 med Julie Henriksen, 1823Ñ1842,
2) 1848 med Pernille Marie Kobro Daae, 1821Ñ1911.
9 barn.
b. Birgitte Kristine Hielm Daae, 1811Ñ1885. Ugift.
c. Drude Cathrine Haar Daae, 1815Ñ1888, g.m sogneprest Hans Gynter Magelssen, 1806Ñ1886.
d. Andrea Sophie Daae, 1818Ñ1848. Ugift.
e. Nikoline Friis Daae, 1820Ñ1918, gift med sogneprest Jens Kobro Daae, 1811Ñ1897.
f. Peter Severin Jacob Daae, 1823Ñ1911, byfoged i Kristiania.g. Ida Edvardine Daae, 1825Ñ1903. Ugift.

Ved fru Daaes død i 1865 finner vi i ÇMorgenbladetÈ, på hennes begravelsesdag 28. 11. et minnedikt av stiftsprost P. A. Jensen som hadde vært res. kap. i Lindas hos Christen Daae:

Kan du hist en jordisk stemme høre
skjønt den eier kun en dempet klang.
O sa lån mig end engang dit øre,
jeg vil synge dig din sidste sang.
Du fortjener den, thi selv du digtet
åndrig som du var så mangt et kvad,
medens du dog kvindens kald ei svigtet,
du, et sjeldent syn i kvinders rad.

Sjeldent ja, thi der la sjelens styrke
over al din landlig simple ferd,
sjeldent ja, thi helligt eller yrke
var din gjerning prestekonen verd,
sjeldent ja, thi aldrig bar en kvinde
mer verdigt navnet egteviv,
sjeldent ja, thi sjelden vil jeg finde
mellem børn og moder sådant liv.

Christen giftet seg med E. Friis 21 Mai 1802. [Gruppeskjema] [Familiediagram]