Notater:

{geni:occupation} statsminister

{geni:about_me} '''Emil Stang''', født 14. juni 1834, fødested Christiania, død 4. juli 1912, dødssted Kristiania. Jurist og politiker. Foreldre: Høyesterettsadvokat, senere statsminister Frederik Stang (1808X84) og Augusta JulieGeorgine von Munthe af Morgenstierne (1812X85). Gift 12.7.1865 i Christiania med Adelaide Pauline Berg (20.1.1840X18.9.1931), datter av grosserer Peder Alstrup Jordhøi Berg (1807X71) og Henriette Marie Hauge (1812X1904). Dattersønn av Bredo Morgenstierne (1774X1835); fetter av Christian Otto Carl Lasson (1830X93; se NBL1, bd. 8), Theodor Stang (1836X1919; se NBL1, bd. 14) og Bredo Morgenstierne (1851X1930); far til Fredrik Stang (1867X1941) og Emil Stang (1882X1964); farfar til Christian Stang (1900X77).

Emil Stang var grunnleggeren av partiet Høyre og forgrunnsskikkelsen på konservativ side i 1880- og 1890-årenes bitre politiske kamper. Han satt på Stortinget i fire perioder og var statsminister to ganger, 1889X91 og 1893X95.

Som sønn av statsminister Frederik Stang holdt han seg konsekvent utenfor all politikk inntil faren trådte tilbake 1880, men som ung og voksen mann var han sin fars fortrolige samtalepartner og gikk dermed i en XpolitikerskoleX som han drog full nytte av. Han tok examen artium 1853, ble cand.jur. 1858 og arbeidet som fullmektig, senere som overrettssakfører i C. J. Michelets sakførerforretning. 1862 fikk han bevilling som høyesterettsadvokat, overtok forretningen og fikk snart en omfattende praksis. Ved siden av å være medlem av Christiania bystyre 1877X89 var han medlem av havnelovkommisjonen, Hovedbanens og Kongsvinger- og Smaalensbanens direksjoner, tilsynskomiteen for forsørgelsesskoler, skipsregisterkomiteen og aksjelovkommisjonen. Han var også medredaktør av Ugeblad for Lovkyndighed, som 1871 ble fusjonert med Norsk Retstidende, hvor han var eneredaktør til 1907.

1882 ble Emil Stang valgt til stortingsrepresentant fra Christiania, men godkjennelsen av hans valg ble bestridt. Etter hans jomfrutale i fullmaktsdebatten var han høyregruppens ubestridte leder, og da regjeringen Selmer måtte gåav etter riksrettsdommene 1884, gikk oppdraget med å danne ny regjering naturlig til Stang. Betenkelighetene ved at høyresiden skulle bli berøvet sin leder i Stortinget, sammen med frykten for at hans navn skulle gi inntrykk av en gjenopplivelse av det XStangske systemX, gjorde at han i siste øyeblikk overlot til sin venn og nære medarbeider Christian Schweigaard å stå i spissen for det lite ærerike aprilministeriet, som måtte kaste kortene etter snaut tomåneder.

Selv tilhørte Stang partiets høyre fløy, det var en del av den politiske tradisjon han hadde vokst opp i som sin fars lojale sønn, og som jurist var det naturlig for ham å forsvare Grunnlovens maktfordelingsprinsipp med en sterk og uavhengig konge. Men i likhet med faren og i den konservative tradisjon tilbake til grev Wedel hadde han ingen sans for en personlig kongemakt; det var den konstitusjonelle konge, dvs. en regjeringsledet kongemakt, som var Kongen etter deres tolkning av Grunnlovens system. Dette hadde ledet til stadig konflikter med Bernadottene, som hjertelig mislikte regjeringenes formynderskap, men også med de mest kongevennlige på ytterste høyre fløy i norsk politikk.

Så langt var Emil Stang på linje med den liberalkonservative fløy. I likhet med sin far delte han imidlertid ikke de liberalkonservatives inngrodde motvilje mot partidannelser. Han innså at under de nye politiske forhold lå fremtiden i å skape et slagkraftig parti som kunne vinne legitimitet gjennom folkelig oppslutning i valg. Under forfatningskampen hadde det grodd frem en rekke konservative foreninger rundt om i landet, og tross uviljen mot XpartivesenX og XmeningstvangX blant høyrefolk lyktes det ham både å skape en organisasjon i hovedstaden og å få dannet et sentralstyre for hele landet, og deretter et organisert parti på et moderat program. Selv ble han formann i begge.

Å vinne flertallet i folket måtte ta tid, og Stang var derfor vel tilfreds med å la Johan Sverdrup regjere på basis av et venstreparti som stadig ble dypere splittet. Han gikk sammen med Xde reneX i Venstre om å tilføye regjeringen ydmykende nederlag som svekket dens autoritet og prestisje, men sammen med Xde moderateX sørget han for at den ikke ble tvunget til å gå av. Valget 1888 gav stor fremgang for Høyre, og presset av de mest kampvillige i partiet la Stang i juni 1889 frem et mistillitsforslag som regjeringen tok til følge uten at det kom til behandling i Stortinget. Forsøkene på å samle de rene og de moderate om en ny Venstre-regjering førte ikke frem, og 12. juli ble Emil Stangs første regjering utnevnt. Sammen med de moderate kunne den påregne et snaut flertall, og med seg i regjeringen tok Stang derfor moderate høyrefolk som ikke ville virke utfordrende på Venstre, men som kunne bli dyktige fagministre. Han la også vekt på å bygge bro innen partiet, ved å ta med representanter for Motzfeldt-fløyen, som siden stattholderstriden 1861 X da kongevennen Christian Birch-Reichenwald og Ketil Motzfeldt måtte vike for Frederik Stang X hadde vært et uroelement i sin hatske motvilje mot Frederik Stang og senere hans sønn.

I erkjennelse av at flertallet i Stortinget var skjørt, konsentrerte regjeringen seg om de store administrative saker som lå og ventet X gjennomføringen av juryloven og den nye skolelov X og lite utfordrende saker som gjenopptakelse av jernbanebyggingen, nedsettelse av tollavgiftene og det første forslag om en fabrikktilsynslov. Med et minimum av konsesjoner til de sterke proteksjonistiske strømninger i Sverige lyktes det å berge mellomriksloven, som var gunstig for norsk handel, og når det gjaldt spørsmålet om Norges likeberettigelse ved behandlingen av utenrikske saker, fant regjeringen også en heldigere form enn forgjengeren: Regjeringen Sverdrup hadde forhandlet frem en avtaleom at utenrikske saker skulle behandles i ministerielt statsråd, bestående av tre norske statsråder og tre svenske, heriblant utenriksministeren. Denne indirekte fastsettelse av at utenriksministeren skulle være svensk, vakte politisk storm i Norge og tilføyde regjeringen Sverdrup et ulivssår.

Stangs regjering oppnådde en tilsvarende ordning uten at det følelsestunge spørsmål om utenriksministerens nasjonalitet ble berørt. Men dette, som trolig ville blitt sett på som en seier hvis den foregående regjering hadde oppnådd det, var ikke lenger nok. Den svenske regjering hadde i sine premisser uttalt som sin forutsetning at utenriksministeren skulle være svensk. Dette anså statsrådsavdelingen i Stockholm som et utspill overfor svensk opinion som juridisk ikke hadde noen bindende virkning for Norge. For å unngå en fornyet, hensiktsløs debatt nøyde statsrådsavdelingen seg med bare å henvise til regjeringens tidligere betenkning, som understreket Norges likeberettigelse. Dennelavmælte imøtegåelse foranlediget et forslag til dagsorden fra Carl Berner, som indirekte pekte mot en opphevelse av det unionelle fellesskap i utenrikske anliggender. Stang gjorde kabinettsspørsmål på saken, men forslaget ble vedtatt med stemmer fra de moderate.

Regjeringen Steen, som etterfulgte Stangs ministerium i mars 1891, unngikk imidlertid å forfølge denne linje. Ved stortingsvalget samme høst fikk Venstre bare 700 stemmer mer enn Høyre og de moderate på landsbasis, men en gevinstpå 25 mandater og dermed rent flertall i Stortinget, og Venstre reiste nå i stedet konsulatsaken. En enstemmig konstitusjonskomité hadde anbefalt utredning av et eget norsk konsulatvesen, men Venstre avviste nå at det felles konsulatvesen var et unionelt spørsmål og krevde det behandlet som et utelukkende norsk anliggende. Det tilknyttede bevilgningsforslag ble nektet sanksjon, og regjeringen Steen søkte avskjed i slutten av juni 1892.

Under den langvarige regjeringskrise som fulgte, forsøkte kongen forgjeves å få Stang til å overta regjeringen igjen. Emil Stangs syn var at Norge hadde full rett til et eget konsulatvesen, men at spørsmålet måtte løses i forhandlinger med Sverige, fordi det hang nært sammen med organisasjonen av det felles diplomati og det unionelle fellesskap i forholdet til andre makter. Han var derfor åpen for å ta bevilgningsforslaget til følge og helt uvillig til å ta den politiske belastning ved å stille seg bak sanksjonsnektelsen. Men her møtte han sterk motstand fra en rekke toneangivende høyremenn, som kritiserte kraftig det de oppfattet som ettergivenhet og svak ledelse. Uten Stang viste det seg imidlertid umulig å danne noen regjering av Høyre, og løsningen ble til slutt at Stortinget enstemmig anmodet Steen om å trekke ansøkningen om avskjed tilbake.

Da regjeringen et snaut år senere igjen tok saken opp i uforandret form, ble det politisk umulig for Venstre å gjøre det samme tilbaketog. Dermed var krisen blitt både konstitusjonell og unionell, ved at kongen stod uten en norskregjering. Etter langvarig tautrekking måtte kong Oscar, som med alle midler forsøkte å unngå Stang av så vel personlige som politiske grunner, gi tapt. Stang forlangte og fikk stortingsflertallet med på at konsulatsaken skulle stilles i bero til over valget i 1894, og 2. mai 1893 ble Stangs annen regjering utnevnt. I regjeringserklæringen presiserte statsministeren at regjeringen hadde sett det som sin plikt å overta for Xat afvende den Fare, der vil oppstå ved at Kongen lades uten Raadgivere og Landet uden RegjeringX og for å gi folket anledning til å uttale seg gjennom valg. Regjeringen ville hevde Norges selvstendige og fullt ut likeberettigede statsrettslige stilling i unionen og unnlate ethvert skritt som kunne foregripe en fremtidig løsning av spørsmålene om konsulatvesenet og de diplomatiske sakers behandling.

Til tross for regjeringens moderasjon møtte den en total avvisning fra Venstres side. Mistillitsvota, bevilgningsnektelser og personlige ærekrenkelser hørte til dagens orden, og nesten like kontroversielt var forholdet til kongen, som vantrivdes under Stangs faste hånd. Men regjeringen stod sammen både innad og utad, mens den ventet på folkets dom. Da dommen falt i stortingsvalget 1894, var den en skuffelse for både Høyre og Venstre. Valgdeltakelsen var over 90 %, men det relative styrkeforhold ble omtrent det samme. Høyre og de moderate vant noen få mandater, men Venstre beholdt flertallet i Stortinget.

Emil Stang innleverte regjeringens avskjedssøknad 31. januar 1895, men kongen nektet konsekvent å utnevne en ny regjering på basis av Venstres program. Etter hvert som krisen trakk ut, ble Stang ikke uvillig til å etterkomme kongens henstilling om å trekke avskjedssøknaden tilbake, men her fikk han ikke tilslutning i sin egen regjering, og nå var det den moderate fløy av partiet som kritiserte ham for ettergivenhet og svak ledelse. I Sverige begynte nå ensterkt norskfiendtlig stemning å gjøre seg gjeldende: Riksdagen påla regjeringen å si opp mellomriksloven, krigskreditivene ble forhøyet og regjeringen oppfordret til å iverksette en fullstendig revisjon av unionen. Dette fikk omsider Venstre til å vakle; partiet innså at dets langvarige motstand mot forsvarsbevilgninger hadde satt Norge ute av stand til å ta et oppgjør med Sverige.

7. juni 1895 vedtok Stortinget med stort flertall en dagsorden X fremmet av fem representanter fra Venstre, tre fra Høyre og to moderate X som uttalte at det på helt fritt grunnlag under en med Stortinget samarbeidende regjering bør søkes innledet forhandlinger mellom de forenede riker om konsulatvesenet og utenriksstyret. Flere forsøk på å danne en koalisjonsregjering på dette grunnlag løp også ut i sanden, og til slutt var det den norske statsminister iStockholm, Gregers Gram, som fant løsningen. Med tilslutning fra statsråd Francis Hagerup fikk han i stillhet satt sammen et regjeringskollegium av Høyre, Venstre og moderate som kongen godkjente. Under en middag hjemme fikk Stang stukket i hånden melding om at dette var skjedd. Uten å fortrekke en mine stakk han lappen i lommen, og fortsatte å være den elskverdige vert. 14. oktober 1895 ble Emil Stangs annen regjering meddelt avskjed.

Som statsminister var Stang ikke valgbar ved stortingsvalget 1894, og ved avskjeden ble han utnevnt til lagmann i Borgarting og Agder. 1896 ble han ekstraordinær assessor i Høyesterett, fast utnevnt 1901. Han gjeninntrådte på Stortinget 1898 og var fortsatt parlamentarisk leder og partiformann, men frasa seg gjenvalg 1900 og stod senere utenfor politikken. Helsen begynte også å svikte, og han gikk av som høyesterettsassessor 1904. Stang ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1889, til kommandør av 1. klasse samme år og til storkors 1890; han var også innehaver av storkors av den svenske Nordstjärneorden og den prøyssiske Røde Ørns orden.

Emil Stang var en kompleks natur med sterke lidenskaper, men i det ytre en lukket mann som sjelden slapp andre innpå seg, og som i det offentlige liv alltid handlet etter grundige overveielser uten å la seg styre av personlige følelser. Hans hukommelse var like legendarisk som hans kunnskaper om norsk politisk historie; han hadde lest Stortingstidende for mange år bakover før han selv ble representant. I stortingsdebattene gav hans saklighet og ro ham troverdighet og tillit. Som sjef viste han alltid sine medarbeidere hensyn og vennlighet. Dette underbygde hans autoritet som Høyres leder og satte ham i stand til å holde sitt parti på en sosialliberal og unionspolitisk moderat kurs. Den forbitrede partipolitiske kamp i samtiden gav ham ingen muligheter til å bli XløftestangenX for konstruktiv fremskrittspolitikk, slik som hans far hadde vært, og som hans første, korte regjering syntes å peke mot. Den arv han etterlot seg, ble derfor mest en politisk tradisjon, men én som satte varige spor i norsk politikk.



===ET UTVALG===

* En rekke foredrag trykt i eller som bilag til Mgbl., bl.a. nr. 281b/1884, nr. 412 og 414/1885, nr. 443/1887, nr. 485/1888, nr. 152, 431, 543, 547, 612, 624 og 626/1891, nr. 61, 634 og 636X637/1893, nr. 405X408/1894, nr. 591 og 604/1895, nr. 39/1896 og nr. 201, 533 og 536/1897
* Se også bibliografi i NFL, bd. 5, 1901, s. 401X402

===Kilder og litteratur===

* regjeringen.no: [http://www.regjeringen.no/en/the-government/previous-governments/the-structure-of-the-registry/ministries-and-offices/offices/prime-minister-since-1814/emil-stang.html?id=440559 Emil Stang], Prime Minister 1889- 1891 and 1893 - 1895

* NFL, bd. 5, 1901
* Lindstøl, bd. 1, 1914
* E. Hagerup Bull: Profiler av noen samtidige, 1933
* H. Storm: Statsminister Emil Stang, 1934
* C. J. Hambro: Oslo Høire gjennem 50 år, 1934
* Finne-Grønn, bd. 3:1, 1940
* A. Kaartvedt: Kampen mot parlamentarisme 1880X1884, 1956
* T. Stang og U. Stang: Den Fredrikshaldske slekt Stang, 3. utg., 1959
* A. Rygh: biografi i NBL1, bd. 14, 1962
* A. Kaartvedt: Drømmen om borgerlig samling 1884X1918, bd. 1 i Høyres historie, 1984



===KUNSTNERISKE PORTRETTER (ET UTVALG)===

* Maleri av Eilif Peterssen, u.å.; p.e
* Portrettrelieff av A. S. Hovde, u.å.; på Stangs gravsted, Vår Frelsers gravlund, Oslo
* Byste av Jo Visdal, 1917; Stortinget, Oslo
* Maleri av Jacob Sømme, ca. 1935; Høyres Hus, Oslo

Emil giftet seg med Adelaide Pauline Berg. Adelaide (datter av Peder Alstrup Jordhøi Berg og Henriette Marie Hauge) ble født cirka 1840; døde cirka 1931. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

{geni:occupation} Statsminister

{geni:about_me} '''Frederik Stang'''. Jurist og statsminister i Norge. Foreldre: Prokurator, senere sorenskriver [http://www.geni.com/people/Lauritz-Leganger-Stang/6000000008327192137 Lauritz Leganger Stang] (1775X1836) og [http://www.geni.com/people/Johanne-Margrethe-Conradi-Stang/6000000008327689218 Johanne (XHannaX) Margrethe Conradi] (1780X1820). Gift 30.3.1833 i Christiania med [http://www.geni.com/people/Augusta-Julie-Georgine-af-Morgenstierne/6000000006127401786 Augusta Julie Georgine von Munthe af Morgenstierne] (12.10.1812X30.11.1885), datter av sorenskriver [http://www.geni.com/people/Bredo-Henrik-von-Munthe-af-Morgenstierne/6000000003399876597 Bredo von Munthe af Morgenstierne] (1774X1835) og [http://www.geni.com/people/Cathrine-Fries/6000000003399729562 Cathrine Elisabeth Fries] (1781X1840). Far til [http://www.geni.com/people/Emil-Stang/6000000009362620838 Emil Stang] (1834X1912); farfar til [http://www.geni.com/people/Fredrik-Stang/6000000009364143301 Fredrik Stang] (1867X1941) og [http://www.geni.com/people/Emil-Stang/6000000011995392289 Emil Stang] (1882X1964); morfar til [http://www.geni.com/people/Fredrik-Stang-Lund/6000000012411246509 Fredrik Stang Lund] (1859X1922) og Jens Michael Lund (1872X1943; se sst.); svoger til [http://www.geni.com/people/Claus-Hjelm/6000000012015675395 Claus Winter Hjelm] (1797X1871) og Peder Carl Lasson (1798X1873).

Frederik Stang var drivkraften i norsk statsliv og banebryteren for Norges materielle utvikling i midten av 1800-tallet. Hans kamp for å bevare maktfordelingen X Xsystemet StangX X førte til en forbitret politisk kamp som i de siste år av hans liv kom til å skygge for hans store, byggende innsats for landet.

Stang vokste opp i trange kår. Faren var mesteparten av livet en underbetalt sorenskriver, først i Ryfylke og senere i Nordhordland, med små muligheter til å bekoste utdannelse for barna. Skolegangen i barneårene i Stavanger var privat og tilfeldig, men som 13-åring kom Frederik inn på latinskolen i Bergen. Herfra ble han dimittert bare 16 år gammel og trengte derfor spesiell tillatelse for å avlegge prøven til examen artium. Allikevel ble han den beste av samtlige 62 kandidater, og året etter tok han anneneksamen med præceteris. Allerede under skoletiden i Bergen hadde han måttet livnære seg ved å gi privatundervisning, og i studietiden i Christiania forsatte han som lærer, fra han var 18 år med rett til å dimittere sine elever til examen artium, og tidvis som lærer ved Overlærer Møllers Institut.

I studietiden var Stang de første år en god venn med Henrik Wergeland X de var forelsket i samme pike, men et voksende motsetningsforhold ble etter hvert uunngåelig. Det utagerende studenterliv som et flertall av studentene førte, med Wergeland i spissen, stod i strid med Stangs nøysomhets- og pliktidealer, som var næret av økonomisk trengsel. Han var aktiv i Det norske Studentersamfund og formann i to korte perioder, men trakk seg ut sammen med de andre av XintelligensenX, den krets av de mest begavede og lovende studenter som grev Wedel samlet om seg i Xkretsen på BogstadX: J. S. Welhaven, Christian Birch-Reichenwald, Bernhard Dunker, P. A. Munch og A. M. Schweigaard. Særlig Stang var Wedels foretrukne og trolig den han så som sin arvtaker i politikk og statsliv. XDu er, som om Du var forlovet med Stang,X sa grevinnen til sin mann: XNaar han er tilstede, glemmer Du alle os andre.X Da kretsen brøt ut og dannet motorganisasjonen Det Norske Studenterforbund, var Stang i alle år med i redaksjonen av dets blad Vidar, men ellers var hans forhold til de andre medlemmene forholdsvis fjernt.

Straks etter at Stang hadde avlagt juridisk embetseksamen 1828, offentliggjorde han en artikkel i Morgenbladet om ansvarlighetsloven, som fikk innflytelse på Stortingets behandling av saken og som gjorde det klart at landet med ham hadde fått en begavelse som var hardt tiltrengt som forsterkning av det juridiske fakultet. Dette hadde hatt to lærerstillinger som begge var bare leilighetsvis besatt og ofte med langt fra fullkvalifiserte folk. Etter en tid som kopist i Justisdepartementet ble Stang 1829 konstituert som XdocentX, dvs. foreleser, og to år senere utnevnt til universitetslektor, ennå bare 23 år gammel. U. A. Motzfeldt var utnevnt noe tidligere, og sammen har de to æren for å ha lagt grunnlaget for en selvstendig norsk rettsvitenskap. Stangs forelesninger over naturretten sirkulerte i referats form blant studentene i 30 år, og hans forelesninger om statsrett ble grunnlaget for studiet av forfatningsretten i tiår fremover.

Av privatøkonomiske grunner søkte Stang 1834 om å få ta advokatprøven, og i november samme år ble han utnevnt til høyesterettsadvokat. Han ble snart en ledende advokat med en innbringende praksis, og som en anerkjent juridisk kapasitet ble han etterspurt også for offentlige oppdrag. 1837X45 var han medlem av Christiania bystyre og i samme periode medlem også av en rekke offentlige komiteer (til revisjon av utkastet til straffelov, pensjonsordning for embetsmenn, endring av riksrettsreglementet) og styrer (Selskapet for Norges Vel, Christiania tekniske forening, Foreningen mod Brændeviinsdrik).

1837 ble han også utnevnt til regjeringsadvokat, en betydelig tillitserklæring, som imidlertid var lite økonomisk innbringende, og som han 1839 derfor gjerne byttet ut med å bli advokat for Norges Bank. Som regjeringsadvokat var det hans oppgave å gi råd i vanskelige, juridiske saker som ikke sjelden var av prinsipiell betydning. En slik sak gjaldt håndhevelsen av pålegget om at kvekere bare kunne være bosatt i Stavanger. Stangs argumentasjon her førte til slutt til fri religionsutøvelse for alle dissentere. Størst oppsikt i samtiden vakte hans glitrende og vellykkede forsvar 1845 i riksrettssaken mot statsråd J. H. Vogt. Umiddelbart etter at saken var avsluttet med en frifinnendedom, utnevnte kongen Stang til statsråd og sjef for det nye Departementet for det indre.

I sin Systematisk Fremstilling af Kongeriget Norges constitutionelle eller grundlovsbestemte Ret (1833) og i en lang artikkelserie i Vidar om viktige konstitusjonelle spørsmål hadde Stang lagt frem sitt politiske grunnsyn og program. Hans utgangspunkt var at Norge hadde en Xdemocratisk-monarchiskX statsform, hvor Stortinget var uttrykk for folkeviljen, men XFolkevillien troer ikke sig selvX, derfor hadde den gjennom Grunnloven lagt en begrensende og hemmende makt til Kongen som den Xideligen og ideligen har at bryde sig modX. Stang så farene ved utvikling av et stivnet, byråkratisk system og fremholdt behovet for vekselvirkning mellom folkeviljen og regjeringens overlegne innsikt.XAlmeenviljen, luttret og moderertX skulle være den bevegende kraft. Hans syn var en slags form for demokratisk elitisme, som idéhistorikeren Rune Slagstad treffende betegner det. Regjeringen skulle ved sin ekspertise være oppdragende og ved sine prerogativer sørge for at beslutningene planmessig tjente allmennvellet, og ikke bare var utslag av tilfeldigheter eller snevre egeninteresser.

Stang var økonomisk liberalist, men i likhet med Schweigaard X hans nærmeste samarbeidspartner i Stortinget X forkastet han laissez faire-modellen. Liberalismen måtte innebære et moralsk element og i kombinasjon med en dynamisk statsmakt tjene XFolkets Velstand, Sundhed og DannelseX. Ut fra dette forkastet han det absolutte veto i grunnlovssaker, men utvidet det utsettende veto til å omfatte alle saker som ikke uttrykkelig var unntatt, f.eks. bevilgningssaker. Blant de endringer i Grunnloven som han anså ønskelige, var opphevelse av stattholderposten, statsrådenes adgang til Stortinget og regulær behandling av diplomatiske saker og kommandosaker i statsråd.

Den regjering Stang nå ble medlem av, bestod av eldre, veltjente embetsmenn med liten eller ingen politisk erfaring, som oppfattet seg som departementssjefer og ikke som medlemmer av et politisk organ. Statsrådet var velmenende, men svakt, initiativløst og langt fra den dynamiske, oppdragende kraft i den aktive reformpolitikk som samsvarte med tidens behov. Med sin usedvanlige begavelse og sin like usedvanlige tiltakslyst og arbeidskraft kastet Stang seg over de store arbeidsoppgaver som ble overført til Indredepartementet, og han fikk i stor utstrekning støtte av de øvrige statsråder. Men han begrenset seg ikke til sitt departements saker, han engasjerte seg også i saker fra de andre departementer, og her kunne han ofte pådra seg sine meget eldre kollegers irritasjon ved sin doserende tone, stahet og temperament.

Indredepartementet var blitt overdratt ansvaret for næringsveiene, forsyningene, medisinalvesen, post-, skyss-, kanal-, bygnings- og brannvesen, mål og vekt, forsikringssaker, kommunene, samt det statistiske tabellverk. På alle disse områder ble Stangs statsrådsår nyskapende. Mange av de saker han førte frem til løsning, var gamle saker som bare hadde manglet kraftfull styring. Det gjaldt f.eks. den nye veiloven, som det hadde vært arbeidet med i henimot 20 år, og som under Stangs ledelse og i samarbeid med stortingsopposisjonen ble vedtatt 1851. Loven førte til et kraftig oppsving i veibyggingen. Statens årlige bevilgninger ble doblet i årene frem til 1850 og doblet igjen frem til 1860, og de kommunale bevilgninger viste også sterk vekst. Planmessigheten ble styrket ved et nytt veiingeniørkontor i departementet.

Tanken om å bygge en jernbane fra Christiania til Eidsvoll kom opp i Stangs statsrådstid og førte frem til løsning 1851. I mange år hadde det vært arbeidet med forskriftene for skyssplikten, og hans forslag til en ny lov som lettet byrdene for bøndene, ble omsider vedtatt 1851. Stang var i det hele sterkt opptatt av å bedre landbruksnæringens kår. På hans initiativ ble det arrangert et stort landbruksmøte i Christiania 1848, som ble fulgt opp av husmannsloven av 1851, vedtaket om reisingen av Den høiere Landbrugsskole i Ås 1854 og opprettelsen av Kongeriget Norges Hypothekbank 1851, som løste landbrukets kapitalbehov på en finansielt sunn måte. På helsevesenets område er opprettelsen av sinnssykehus sammen med de første bevilgninger til Gaustad asyl 1848 skjellsettende, og det samme var opprettelsen av medisinalrådet, som Stortinget først forkastet, men endelig vedtok 1854.

Opprettelsen av Indredepartementet og Frederik Stangs kraftfulle ledelse innebar et gjennombrudd i landets økonomiske og sosiale utvikling. Tiden var gunstig, og nye tanker hadde vunnet innpass. Men det gjør ikke oppnavnet XløftestangenX mindre berettiget; det var Stang som omsatte de nye muligheter og de nye tanker i praktisk handling. Og han slet seg ut på det. Helsen sviktet, og mars 1854 måtte han ta noen tids permisjon før han trådte inn i den lite arbeidskrevende statsrådsavdeling i Stockholm. Deretter fulgte ny permisjon inntil han april 1856 følte seg tvunget til å søke avskjed. Økonomiske bekymringer hadde også tynget ham. Statsrådsgasjen var langt mindre enn hans meget innbringende advokatpraksis, og han var blitt far til 9 barn. For en gangs skyld forlot Stortinget sparepolitikken og vedtok enstemmig vesentlig høyere vartpenger enn normalt. Samtidig ble det satt i gang en innsamling, der bidrag ikke fikk overstige 10 spesidaler, og hvor sluttresultatet ble en folkegave på over 17 000 daler.

Etter et års rekonvalesenstid i Sveits var Frederik Stang så langt på bedringens vei at det var ventet at han snart skulle gjeninntre i regjeringen. Men da den ventede rekonstruksjon av ministeriet kom 1858, var det Christian Birch-Reichenwald som fikk kallelsen. Stang var både skuffet og krenket over forbigåelsen, og den politiske opinion var forferdet over dette signal om en kongeledet regjering. Stang var for sterk X og sta X for kronprinsregenten (densenere kong Karl 4). I stedet ble Stang 1858 valgt inn på Stortinget, året etter også i Christiania representantskap (til formannskapet 1860, og ordfører 1861). Som representant talte og stemte han for statsrådenes adgang til Stortinget da saken kom opp 1860, men nå, da de parlamentaristiske målsettinger var kommet i forgrunnen, med klare forbehold om at reformen ikke skulle forrykke maktfordelingen mellom Storting og regjering.

Etter tronskiftet 1859 var den nye kongens og Birch-Reichenwalds store prosjekt å gjennomføre en revisjon av unionsforholdene. Forutsetningen var at det ble skapt et gunstig klima for dette i Norge gjennom en opphevelse av stattholderposten, og i tillit til kongens løfte om sanksjon ble forslaget nesten enstemmig vedtatt av Stortinget. Tvunget av svensk opinion måtte kongen imidlertid bryte sitt løfte, og et forbitret Storting sendte saken til en spesialkomité som innstilte på mistillit til regjeringen. Stang var blant dem som stemte imot; han var prinsipiell motstander av denne form for ministeransvar og fant heller ikke saklig grunn til å klandre regjeringen. Forslaget falt, menBirch-Reichenwalds regjeringsprosjekt var håpløst skadeskutt. Den norske regjering avviste enstemmig et svensk forslag om en unionskomité med ubegrenset mandat, men i utformingen av avslaget sprakk både regjeringen selv og dens forhold til kongen.

En rekonstruksjon av regjeringen var blitt uunngåelig. Birch-Reichenwald, hans svoger Ketil Motzfeldt og førstestatsråd H. C. Petersen trådte ut av regjeringen, og etter at den så hadde vedtatt en endring av avslaget, erklærte Frederik Stang seg villig til å overta. 17. desember 1861 ble han utnevnt til førstestatsråd for en omdannet regjering.

Denne Norges første regjeringskrise førte til en splittelse av høyresiden i norsk politikk. Bitterheten mot Stang i kretsen rundt Birch-Reichenwald, anført av Motzfeldt og Bernhard Dunker, fikk politiske virkninger i mange tiår fremover. En annen følge var også at Stang nå bare hadde det ubetydelige Revisjonsdepartementet å stelle med og kunne bruke tiden og sin overlegne dyktighet og arbeidsevne til å samle alle tråder i sin hånd og gjøre kollegiet av fagstatsråder til et sammensveiset politisk organ. Det kunne trenges, for Stang arvet også det vanskelige spørsmål om revisjonen av unionsforholdet.

Stang var overbevist om at unionen både sikkerhetspolitisk og økonomisk var i begge rikers interesse, men at forholdet trengte revisjon. Han var like fast i kravet om Norges likeberettigelse som både Birch-Reichenwald/Motzfeldt-fraksjonen og stortingsflertallet, men han delte ikke de avgåtte statsråders bitterhet over svenskenes opptreden og støttet ikke Stortingets krav om stattholdersakens løsning som betingelse for å gå videre. Han stolte på at svenskene snart ville angre sin villfarelse ved å blande seg inn i et rent norsk anliggende. Heri tok han feil, men ett år senere oppnådde han en avtale med svenskene om mandatet. 1863 var hindringene også ryddet av veien på norsk side, ved at Stortinget forkastet forslaget om opphevelse av stattholderposten, og 1865 kunne den 2. unionskomité begynne sitt arbeid, som varte ti1 l868.

Frederik Stang hadde et meget avmålt forhold til den skandinavisme som rådet innen embetsstanden og blant intellektuelle i 1830- og 1840-årene. Han delte ikke deres nostalgiske hengivenhet for Danmark og ønsket slett ikke å bindeNorge til den danske politikk i Xdet slesvigske spørsmålX, som han var saklig uenig i og dertil fant høyst risikabel. 1848 hadde han ledet opposisjonen i regjeringen mot militær støtte til Danmark, og da den dansk-tyske konflikt igjen tilspisset seg, fikk han 1863 flertallet i regjeringen med seg mot kongens storsvenske politikk. I dette var Stang i beste samsvar med folkemeningen, men ikke med deler av høyrefløyen i norsk politikk, embetsmenn og Dunker som talsmann for Birch-Reichenwald/Motzfeldt-opposisjonen.

I 1860-årenes strid om hærordningen var Stang imdlertid mer tvisynt. Både av økonomiske og politiske grunner søkte han å moderere presset fra kongen og de fagmilitære, men han var også av den mening at et sterkere forsvar var nødvendig for å hevde Norges likeberettigede stilling i unionen. Norge kunne ikke stå utenfor et angrep mot de forente riker som i stor utstrekning ville bli utkjempet utenfor Norges grenser. I et slikt tilfelle måtte kongen kunne disponere flere linjetropper enn hærordningen gav rom for. Regjeringens forslag led nederlag i Stortinget, som Stang hadde ventet.

1863 vedtok Stortinget et forslag om årlige stortingssamlinger. Av formelle grunner ble vedtaket nektet sanksjon, men regjeringen påtok seg å fremme et nytt forslag for Stortinget 1866. Dette, som i alle deler bar preg av Stangs hånd, oppnådde ikke grunnlovsmessig flertall, men ble endelig vedtatt 1869. Et forslag om statsrådenes adgang til Stortingets forhandlinger ble også tatt opp 1863, men forkastet. Høyrefløyen i Stortinget hadde mistet enhver tro påat reformen ville styrke regjeringens stilling, mens bondeopposisjonen ennå hadde bevart frykten for nettopp dette, og et nytt forslag fra Johan Sverdrup 1866 oppnådde ikke en gang simpelt flertall.

Også Stang var i ferd med å snu. Han mente fortsatt at statsrådene burde møte i Stortinget, men ikke hvis prisen var parlamentarisme. Forfatningen var for løs til å tåle Xen Sverdrup-Steensk AgitationX som da Xikke kunne hindres fra at gjøre ondt ved at slutte sig til det lavere Folke-Instinct, hvor dette kan benyttes mod Regjeringen [....] Det Mod en Norsk Regjering besidder til at forsøge hvad der kan udrettes ved Sagernes egen objective Magt [.....] vil nødvendigviis fattes en parlamentarisk Regjering, fordi den veed, at den brækker Halsen paa sig selv i det samme dens Hovedforslag ramler overendeX.

Begge parter tok nå mer og mer konsekvensen av sine synsmåter og gled lenger og lenger fra hverandre. Ved å godta Jaabæks og bondevennenes sparepolitikk, som var rakt imot Stangs syn om en byggende reformpolitikk, klarte Sverdrup1869 å skape et antiministerielt flertall. Tross dette viste Stang stadig vilje til å komme Stortinget i møte. Da statsråd Haffner ble tvunget ut av regjeringen ved et regulært mistillitsvotum, tok Stang professor Ole Jacob Broch, som hadde deltatt i kritikken av Haffner, inn i regjeringen som hans ettermann, til stor forargelse for den konservative opinion. Trolig hadde Stang i tankene den forestående unionsrevisjon, som hadde vært utgangspunktet for hans regjeringsdannelse.

Da innstillingen fra unionskomiteen, som i stor utstrekning var Stangs verk, ble lagt frem 1867, var situasjonen blitt en annen. Ole Gabriel Ueland, som skulle ha vært støttespilleren i kampen for bøndenes stemmer, var død, og fra Stangs gamle motstandere på konservativ side med Bernhard Dunker i spissen møtte innstillingen bitende kritikk. I Stortinget 1871 falt innstillingen mot bare 17 stemmer, og fra nå av var det slutt med Stangs vilje til å komme Stortinget i møte. Alle slike tendenser innen regjeringen ble nedkjempet. Han drev igjennom at et nytt grunnlovsvedtak i Stortinget i statsrådssaken ble nektet sanksjon, og de to X senere tre X statsråder som trakk seg fra regjeringen, ble erstattet med mer konservative medlemmer. Som svar vedtok Stortinget en adresse, i realiteten et klart mistillitsvotum, som ikke ble tatt til følge.

Etter tronskiftet 1872 la regjeringen frem et svar på adressen som krevde andre endringer i Grunnloven for at maktbalansen skulle kunne opprettholdes, og Stortinget svarte med en ny mistillitsadresse. Oscar 2 så med uro på konflikten og var inne på tanken om å la Stang gå, men nå stod regjeringen samlet og gav uttrykk for at de øvrige statsråder da også ville ta avskjed. Stang hadde seiret, men kampen gikk videre. I konkrete saker vant regjeringen enkelteseirer, som når det gjaldt nordisk myntkonvensjon X som ble forkastet 1873, men vedtatt 1875 X og (delvis) militærtjenesten, men måtte gi seg i andre, som når det gjaldt begrensingen av Stortingets samlingstid.

Stattholdersaken fikk sin løsning ved at vedtaket på Stangs forslag ble sanksjonert i norsk statsråd etter forutgående behandling i sammensatt statsråd. Vedtaket forutsatte opprettelse av en statsministerstilling i Christiania, og 21. juli 1873 ble Stang utnevnt til statsminister. Regjeringen holdt sitt løfte om å fremlegge forslag om vilkårene for å godta statsrådssaken: oppløsningsrett for kongen, begrenset møtetid og diett for Stortinget og statsrådspensjon, men Stortinget svarte med å gjenta i hovedsak sitt vedtak fra tidligere, med ny sanksjonsnektelse som følge.

Valget 1876 gav ny fremgang for opposisjonen, og nå ble striden tilspisset. Bevilgningsforslag fra regjeringen ble skåret ned, det ble stilt detaljerte krav om hvordan bevilgede midler skulle anvendes, og regjeringen ble også overstyrt på andre måter. I striden om tilsyn med folkehøyskolene etter at disse fikk statstilskudd, måtte regjeringen til slutt gi seg. Forslaget fra Sverdrup og H. E. Berner om et rent norsk flagg ble imidlertid forkastet, til Stangs glede.

Regjeringsforlaget om betingelser i forbindelse med statsrådssaken ble forkastet, og vedtaket fra 1874 ble gjentatt uforandret, med tanke på tredjegangs vedtak etter neste valg og dermed omgåelse av kongens utsettende veto. Kongen og statsrådsavdelingen i Stockholm holdt døren oppe for en ny proposisjon om konservative forbehold som forutsetning for sanksjon, men tanken var nå i realiteten død. Stang hadde liten tro på betingelsene i seg selv, etter den maktglede som stortingsflertallet hadde utvist, og særlig ikke på den ytterligere begrensning som var på tale: opprettelse av et overhus, som han ikke fant noe grunnlag for i det norske samfunn.

Striden var nå fastlåst, og da Stortinget 1880 gjorde uforandret vedtak i statsrådssaken, ble det nektet sanksjon med henvisning til kongens absolutte veto i grunnlovssaker. Som ung jurist hadde Stang selv gått imot det absolutteveto, men i realiteten hadde det stilltiende vært godtatt, eller i det minste aldri vært anfektet. Logisk var det heller ikke urimelig at den ene av to likestilte statsmakter ikke skulle kunne begrense den annens rettigheter. En vurdering fra universitetets juridiske fakultet som gikk i regjeringens favør, fikk ingen betydning. Tiden hadde løpt fra juridiske argumenter. Stortinget svarte 9. juni med å erklære Stortingets beslutning som gjeldende grunnlov.Regjeringen nektet å kunngjøre beslutningen, og dermed var kursen stukket ut for riksrettsak.

Kampen mot Stortinget hadde slitt på Frederik Stang, og slitasjen ble ikke mindre ved arbeidet for å holde kongen på plass og i bakgrunnen. Som tronfølger var Oscar blitt klar over Stangs politiske dominans, og etter sin tronbestigelse hadde han vansmektet under Stangs faste ledelse. Han omgikkes stadig med planer om å skifte ut sin statsminister i Christiania. Sammen var dette nok til at Stangs helse sviktet igjen, og i september 1880 søkte han avskjed. Den forhøyelse av vanlig statsrådspensjon som regjeringen foreslo, ble forkastet av Stortinget, og meningsfeller satte i gang en innsamling til en hedersgave. Beløpet, 81 000 kroner, skjenket Stang til et stipendfond for universitetet. En ledende mann i XsakførerpartietX, Ludvig Daae, sa til avskjed med den avtroppende statsminister at Xjeg ikke havde likt hans Politik, og han ikke min, men at jeg altid havde havt Respect for hans Evner og Agtelse for hansHensigterX, ord som godt kan stå som dom over Stangs senere år som statsminister.

I de fire år frem til sin død 1884 X etter at Riksrettens dom var felt, men før Johan Sverdrup som statsminister rykket inn i Stiftsgården X arbeidet Stang med forskjellig skriftlige arbeider, bl.a. ett om sanksjonsretten, som ble trykt i Norsk Retstidende. Han døde i sin sommerbolig i Bærum, og i bisettelsen fra Trefoldighetskirken deltok hele det offisielle Norge med kongen, kronprinsen og Sverdrup i spissen.

Frederik Stang var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1846, av Videnskabs-Selskabet i Christiania fra stiftelsen 1857 og av Kungl. Vetenskapsakademien i Stockholm. Han ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden på stiftelsesdagen 1847 og fikk storkors 1853. Fire år senere fikk han landets høyeste utmerkelse, Borgerdådsmedaljen i gull. Han var dessuten ridder av den svenske Serafimerorden og hadde storkors av Dannebrogordenen og flere andre utenlandske ordener.


===Verker===

''ET UTVALG''

* Bemærkninger ved Repræsentanten Kapt. Foss's Forslag til Redaktion af Ansvarlighedsloven i de Paragrapher, hvori Ordet: XtydeligX i Lagthingets Bemærkninger forekomme, i Mgbl. nr. 184 tillegg og 185/1828
* Om de til Afgjørelse paa forestaaende Storthing fremsatte Constitutionsforslag, del 1X3, i Vidar, 1. halvårg., 1832X33, s. 121X125, 129X134, 137X146, 169X181 og 185X190
* Om de til Afgjørelse paa det nu forsamlede Storthing fremsatte Constitutionsforslag, del 4, ibid., 2. halvårg., 1833, s. 17X23 og 27X40
* Systematisk Fremstilling af Kongeriget Norges constitutionelle eller grundlovsbestemte Ret, 1833
* Repertorium for Oplysninger og Undersøgelser, vedkommende vigtige Gjenstande for ottende ordentlige Storthings Virksomhed (sm.m. C. Fougstad), 3 bd., 1835X36
* Samling af Norge vedkommende Kgl. Rescripter, Resolutioner og Collegialbreve m.v. for Tidsrummet fra 1660 til 1813, (sm.m. B. Dunker), 1838
* Om den kongelige Sanctionsret efter Norges Grundlov, i Norsk Retstidende 1883, s. 257X286
* Se også NFL, bd. 5, 1901, s. 408X409


''ETTERLATTE PAPIRER''

* Frederik Stangs privatarkiv finnes i NBO
* arkivmateriale fra Stangs advokatfirma (videreført av hans sønn og sønnesønn) frem til 1897 finnes i RA (Privatarkiv nr. 142)


===Kilder og litteratur===

* Norsk biografisk leksikon: [http://snl.no/.nbl_biografi/Frederik_Stang/utdypning Frederik Stang]
* NFL, bd. 5, 1901
* Lindstøl, bd. 1, 1914
* O. Gjerløw: Norges politiske historie. Høyres innsats fra 1814 til idag, bd. 1, 1934
* B. Svare: Frederik Stang, 2 bd., 1936X50
* L. Daae: Politiske dagbøker og minner, bd. 2, 1938
* F. Stang: Statholdersak og unionsstrid 1856X62, 1943
* J. A. Seip: Et regime foran undergangen, 1945
* A. Hielm: Christian Birch-Reichenwald. En studie i norsk konservatisme, 1950
* A. Kaartvedt: Kampen mot parlamentarisme 1880X1884, 1956
* T. Stang og U. Stang: Den fredrikshaldske slekt Stang, 1959
* B. Svare: biografi i NBL1, bd. 14, 1962
* R. Slagstad: De nasjonale strateger, 1998


===Portretter m.m.===

* Maleri (brystbilde) av Jacob Munch, 1832, p.e
* Litografi av Johan Gørbitz, slutten av 1840-årene; UiO
* Pennetegning av Christen Olsen, slutten av 1840-årene; sst
* Byste (marmor) av Carl Ludvig Jacobsen, 1869; Statsministerens kontor, Oslo
* Maleri (brystbilde) av Peter Nicolai Arbo, 1874; sst
* Maleri (brystbilde) av Christian Meyer Ross, 1879; UiO
* Byste (bronse) av Ba Dedekam, u.å.; Norges Røde Kors, Oslo

Frederik giftet seg med Augusta Julie Georgine von Munthe af Morgenstierne. Augusta (datter av Bredo Henrik von Munthe af Morgenstierne og Cathrine Elisabeth Christiansdatter Fries) ble født 12 Okt 1812 , Oslo, Norway; døde 30 Nov 1885, Oslo, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

{geni:occupation} grosserer

Peder giftet seg med Henriette Marie Hauge. Henriette ble født 19 Jan 1812 , Odalen; døde 23 Des 1904, Oslo, Oslo, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

{geni:occupation} Sorenskriver

Lauritz giftet seg med Johanne Margrethe Conradi 13 Des 1799, København. Johanne ble født 13 Aug 1780 , Halden, Ostfold, Norway; døde cirka 1820, Stavanger, Rogaland, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

{geni:occupation} Sorenskriv, kancelliråd, sorenskriver

{geni:about_me} Morgenstierne, født 27. september 1774, fødested Bækkeskov i Sjælland, Danmark, død 3. juni 1835, dødssted Christiania. Jurist og politiker. Foreldre: Krigs- og landkommissær, senere deputert i Generalitetskollegiet, konferensråd Otto Christopher von Munthe af Morgenstierne (1735X1809) og Christine Bodilla Birgitte de Flindt (1748X87). Gift 9.1.1800 i Hillerød med Cathrine Elisabeth Fries (29.7.1781X13.2.1840), datter av oberstløytnant Christian Fries og Pauline Dorothea Paulsen (1744X1834). Dattersønns sønnesønns sønn av Ludvig Hanssøn Munthe (1593X1649); svigerfar til Claus Winter Hjelm (1797X1871; se NBL1, bd. 6), Peder Carl Lasson (1798X1873) og Fredrik Stang (1808X84); farfar til Bredo Morgenstierne (1851X1930); farfars far til Christian Morgenstierne (1880X1967), Otto Morgenstierne (1884X1975), Wilhelm Morgenstierne (1887X1963) og Georg Morgenstierne (1892X1978); morfars far til Per Lasson (1859X83), Oda Krohg (1860X1935) og Bokken Lasson (1871X1970); mormors far til Michael Hansson (1875X1944).

Bredo Morgenstierne hadde et usedvanlig livsløp og en rik begavelse som ikke helt kom til sin rett. Han ble XstamfarX til en rekke betydelige politikere, forskere og kunstnere på 1800- og 1900-tallet.

Morgenstierne tilhørte en dansk gren av den store norske slektskretsen Munthe/Morgenstierne. Hans farfar Bredo Munthe var oppvokst i Gudbrandsdalen som sønn av prost Otto Munthe (Ludvig Holbergs mentor), men hadde gjort karriere i tvillingrikenes høyesterett og ble adlet med navnet von Munthe af Morgenstierne 1755.

Sønnesønnen av samme navn tok latinsk juridisk eksamen ved universitetet i København 1795 og ble straks utnevnt til assessor i Hof- og Stadsretten. Her var han 1799 med på å dømme forfatteren Peter Andreas Heiberg til landsforvisning. 1802 ble Morgenstierne advokat ved høyesterett, men på grunn av tjenesteforsømmelse ble han fradømt assessorembetet og advokatbevillingen 1804. Han forlot Danmark og reiste først rundt på kontinentet, der han bl.a. livnærte seg som musiker; gjennom hele livet hadde han et sterkt forhold til musikk. 1806 kom han til Norge, der han året etter startet en skole i Moss med nye pedagogiske ideer; 1809 flyttet han skolen til Christiania. Her hjalp prins Christian August ham tilbake til juridisk virke. 1810 ble Morgenstierne utnevnt til prokurator ved over- og underrettene i Norge, og han fikk oppreisning for dommen i Danmark. Året etter fikk han tittelen kanselliråd.

Frem til 1814 var Morgenstierne aktiv i patriotisk virksomhet. Han utgav tidsskriftene Politik og Historie (1807X10) og Norges Minerva (1809), og 1813 kom Nogle Bemærkninger i Anledning af Norges og Sveriges nuværende gjensidige politiske Forhold, som var et innlegg mot svenske skrifter som propaganderte for Norges forening med Sverige. Han pekte særlig på at Norge ikke hadde noe å vinne sikkerhetspolitisk på en union med Sverige.

September 1814 ble Morgenstierne som den første utnevnt til advokat ved Norges nyopprettede høyesterett. Han fikk en stor praksis og var kjent for sine advokatevner og for sin slagferdighet. Han drev sin advokatpraksis til han 1820 ble sorenskriver i Bamble. Fra 1829 hadde han permisjon fra sorenskriverembetet og bodde i Christiania.

Morgenstierne fikk snart et godt forhold til kong Karl Johan, men regjeringen ville ikke gi ham andre stillinger i embetsverket, sikkert på grunn av hans omstridte væremåte. Han satt imidlertid i flere kommisjoner; særlig betydningsfull var hans innsats i kriminallovskommisjonen, som resulterte i den senere kriminalloven av 1842.

1824 ble Morgenstierne valgt som 1. suppleant til Stortinget fra Skien og Porsgrunn. Men fordi han hadde en ekstrainntekt fra kongens private kasse, anså Stortinget ham for å falle i Grunnlovens kategori XhoffbetjenterX, og han måtte forlate Stortinget. Saken tok hardt på Morgenstierne, men den må først og fremst sees som del av striden mellom Karl Johan og Stortinget i 1820-årene.

Morgenstierne var en av de første juridiske forfattere i Norge etter 1814. 1815 utgav han Hvilken Procesmaade i Høiesteret, den skriftlige eller mundlige, opfylder bedst Fornuftens Fordring paa en god Retspleie? Dette arbeidet var del av en debatt som ble ført 1815X18 om det skulle være skriftlig eller muntlig prosedyre for Høyesterett. Morgenstiernes argumentasjon for den muntlige løsning ble også hovedordningen for domstolen. Han fremmet i dette og andre arbeider et kritisk syn på Høyesteretts prejudikatlære, som tok form i disse årene. Mot denne læren hevdet han at Høyesterett ikke fikk innta den oppfatning at hensynet til domstolens langsiktige normskaping kunne veie mer enn hensynet til en individuell riktig og rettferdig løsning i den enkelte sak. Han ventet seg Xikke den Invending, at Høiesteret og Feiltagelse skulde være motsigende BegreberX, som han ironisk skrev 1827. Morgenstiernes syn vant ikkefrem, men hans argumentasjon har blivende verdi.

1818 var Morgenstierne med på å starte det første juridiske tidsskrift i Norge, Juridisk Repertorium, som kom ut frem til 1823. Der publiserte han en rekke juridisk-politiske artikler som grep inn i tidens aktuelle debatt, slik som pengepolitikken etter 1814 og rettsoppgjøret mot offiserer etter krigen mot Sverige, der han selv hadde vært forsvarer for general Staffeldt. 1826 startet Morgenstierne enda et nytt juridisk tidsskrift, Juridiske Samlinger, nå sammen med sine to svigersønner Peder Carl Lasson og Claus Winter Hjelm, begge fremstående jurister (en tredje svigersønn ble Frederik Stang).

Gjennom sin mangfoldige offentlige virksomhet viste Bredo Morgenstierne seg som en betydelig personlighet, og han tilhører de juristene i norsk historie som evnet å formulere rettsspørsmål på en måte som egget til debatt. Han bleutnevnt til ridder av den svenske Nordstjärneorden 1832.

Verker

Et utvalg

Kjøbenhavns juridisk praktiske Maanedstidende, 2 bd., København 1796

medutg. Juridisk Maanedstidende (sm.m. A. S. Ørsted o.fl.), København 1802X03

Politik og Historie, 2 bd., 1807X10

Norges Minerva, 1809

Nogle Bemærkninger i Anledning af Norges og Sveriges nuværende gjensidige politiske Forhold, 1813

Hvilken Procesmaade i Høiesteret, den skriftlige eller mundlige, opfylder bedst Fornuftens Fordring paa en god Retspleie?, 1815

medutg. Juridisk Repertorium (sm.m. L. Lange, J. H. Vogt og J. A. Hielm), 1818X23

Historisk Beretning om afg. Generallieutnant Bernhard Ditlef v. Staffeldt's Forhold under det norske Feldttog imod Sverrig, del 1, København 1827, del 2, Christiania 1829

medutg. Juridiske Samlinger (sm.m. P. C. Lasson og C. W. Hjelm), Christiania/København/Skien 1826X31

Se også bibliografi i NFL, bd. 4, 1896, s. 106X109


--------------------
Kanselliraad og Sorenskriver

5 barn

==Kilde:==
Slægden Hielm av B.Hielm

http://en.wikipedia.org/wiki/Bredo_Henrik_von_Munthe_af_Morgenstierne,_Sr.

v. Munthe af Morgenstierne, Bredo Henrik, 1774-1835, Jurist,


var f°dt paa Herregaarden Bµkkeskov 27. Sept. 1774, S°n af nedennµvnte Konferensraad Otto Christopher v. M. af M. og dennes 2. Hustru. Privat dimitteret blev han 1790 Student med Udmµrkelse og 1795 juridisk Kandidat, hvorpaa han s. A. blev surnumerµr og 1800 virkelig Assessor i Hof- og Stadsretten. Sor° saadan deltog han som f°rstvoterende i Afsigelsen af Dommen over P. A. Heiberg af 24. Dec. 1799; oprindelig havde han vµret stemt for Frifindelse og endog affattet et Votum med saadan Konklusion, men opgav dette og sluttede sig til det mildeste Alternativ af sine µldre Kollegers Mening.


Han blev 1802 tillige H°jesteretsadvokat, en Stilling, for hvilken han var sµrlig skikket. Alt syntes at love den begavede Mand en smuk Fremtid paa Embedsbanen i Danmark, da et uheldigt Tilfµlde pludselig afbr°d disse Udsigter. Paa Grund af en formel Fors°mmelse -- ½UefterrettelighedX -- under Behandlingen af en Retssag blev M. sat under Tiltale og ved H°jesterets Dom af 12. April 1804 d°mt fra begge sine Embeder; det var et haardt Slag, som dog ikke b°jede M. Han udviste i disse Aar en mµrkelig Energi. Han forlod med sin Familie Danmark og bosatte sig i Nµrheden af Lybek, hvor han forpagtede en st°rre Landejendom. Da dette Fors°g ikke lykkedes, bestemte han sig for atpr°ve sine musikalske Evner og blev Violinist ved et Skuespillerselskab i Bremen og senere Kammermusikus i Oldenborg. Delvis skal han have flakket om og lidt N°d. Under Navn af Carlson gav han Koncerter i Westfalen og Nederlandene, hvorfra han drog til Norge og her fandt en anden Virkekreds. Fra 1806, da M. bosatte sig paa Moss, f°rst som Huslµrer, senere som Skolebestyrer og tillige som Sektionsanf°rer for Kystvµrnet, tilh°rer hans Virksomhed udelt Norge. I 1809 flyttede han sin Skole til Christiania, hvor han 1807-10 udgav Tidsskriftet ½For Politik og HistorieX og 1809 Fjerdingaarsskriftet ½Norges MinervaX. Ogsaa en Rµkke af juridiske Skrifter og Afhandlinger foreligger fra hans Haand. I 1810 fik han Oprejsning for Dommen af 1804 og kunde atter betrµde Embedsbanen. Han blev Overretsprokurator i Norge og fik 1811 Titel og Rang som Kancelliraad. Saa kom Aaret 1814, og Norge skulde organiseres som selvstµndig Stat. Alle Krµfter beh°vedes, og for en Mand som M. blev der nu rig Anvendelse. Han blev f°rst S°krigsprokur°r og derpaa H°jesteretsadvokat. I 1816 blev han yderligere Regeringsadvokat. Sammen med J. A. Hielm(VII, 462) var han i disse Aar Skrankens store St°rrelse. I 1816 f°rte M. Forsvaret for Generallieutenant Staffeldt, men uden at opnaa Frifindelse for sin Klient. M.s Defension er et mµrkeligt Indlµg. Navnlig har han i sin Forsvarstale givet en korrekt og retfµrdig Skildring af Christian Frederik, bygget paa en indsigtsfuld Vurdering af denne Fyrstes vanskelige Position. Denne Dom falder i det vµsentlige sammen med den nyere Forsknings Resultater.I 1827-29 udgav han en Fremstilling i 2 Bind af nµvnte meget opsigtvµkkende Procedure. Imidlertid var M. 1820 bleven Sorenskriver i Bamble ved Skien. Han n°d stor Yndest hos Carl Johan -- hvad ikke hindrede ham fra at udgivesit Forsvar for Staffeldt og den gunstige Dom over Christian Frederik --, og da der ventileredes om Oprettelsen af et nyt Embede som Generalprokur°r, gjorde M. sig Haab om at erholde dette Embede, hvis Indehaver han troede skulde have samme Forretninger som den danske Generalprokur°r. Dette var dog ikke Tilfµldet. Heller ikke blev M., men Chr. M. Falsen (V, 63) udnµvnt. Da Kongen tilstod M. en Pension af sin private Kasse, ansaas dette som en Erstatning for, at han ikke blev Generalprokur°r. Da han saa 1824 som Suppleant m°dte paa Stortinget i Steden for den sygemeldte Reprµsentant for Skien og Porsgrund, blev han afvist som den, der maatte betragtes som ½Hoffets PensionistX og altsaa ikke valgbar. Det hjalp ikke, at den omhandlede Pension var overf°rt paa hans unge S°n. I 1829 kaldtes M. til en mere betydningsfuld Virkekreds, i det han da indtraadte i den store Lovkommission, hvor der f°rst overdroges ham Udarbejdelsen af et Udkast til Lov om Rettergangsmaaden i Justits- og Politisager. I 1830 og 1831 deltog han i Stockholm i Konferenser med den samtidig arbejdende svenske LovkomitX. M. havde vµsentlig Andel i Udkastet til den nye Kriminallov, navnlig af Kapitlerne om Manddrab og Legemsbeskadigelser. Hans omfattende juridiske Kundskaber kom her ret med, ligesom han maatte regnes for Kommissionens bedste Stilist. Han opnaaede dog ikke Afslutningen af Kriminallovsarbejdet. Efter nogen Tids Sygdom, der satte ham ud af Stand til at deltage i Kommissionen, afgik han 3. Juni 1835 ved D°den i Christiania. -- Han µgtede 9. Jan. 1800 Cathrine Elisabeth Fries (f. i Prµst° 29. Sept. 1781, d. i Christiania 13. Febr. 1840), Datter af Oberstlieutenant Christian F. og Pauline Dorothea f. Paulsen.

Bredo giftet seg med Cathrine Elisabeth Christiansdatter Fries 9 Jan 1800. Cathrine ble født 27 Jul 1781 , Præstø Købst, Præstø, Danmark; døde 13 Feb 1840, Christiania. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

{geni:about_me} 5 barn

==Kilde:==
Slægden Hielm av B.Hielm

Peter giftet seg med Pauline Rønn Jordhøy. Pauline (datter av Peder Alstrup Jordhøy og Sophie Amalie Nielsdatter Brandt) ble født cirka 1782 , Fredrikstad, Fredrikstad, Ostfold, Norway; døde 18 Aug 1836, Oslo, Oslo, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]