Startside Søk Logg inn  
Skriv ut Legg til bokmerke

Notater


Treff 13,801 til 13,850 av 20,231

      «Forrige «1 ... 273 274 275 276 277 278 279 280 281 ... 405» Neste»

 #   Notater   Linket til 
13801 {geni:occupation} Chief customs officer in Flekkefjord von Krogh, Sören Georg Daniel de Fine (I67261)
 
13802 {geni:occupation} Chief of Police Bætzmann, Samuel Severin Ernstssen (I36636)
 
13803 {geni:occupation} Chirurgis Wesling, Caspar Hansen (I34859)
 
13804 {geni:occupation} Christen Borups barn Christensen, nn (I94771)
 
13805 {geni:occupation} Christianssand Arntsen, Rolf (I21055)
 
13806 {geni:occupation} Ciselør Heyerdahl, Nils Marius Eugen (I71675)
 
13807 Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig. Aarnæs, Dag (I76950)
 
13808 {geni:occupation} Civil engineer Nissen, Per Schjelderup (I76952)
 
13809 Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig. Hvidtfeldt, Lars Jörn (I73683)
 
13810 Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig. Treschow, Scilla Sofie (I52096)
 
13811 Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig. Treschow, Mille-Marie (I52095)
 
13812 {geni:occupation} Clara og Carsten bodde i New Jersey til 1946.

{geni:about_me} Ifølge Familysearch.org hadde Clara og Carsten Lyng giftet seg i 1926 i Kristiansand.

Ved utreise til USA oppga hun Wilh. Storms gt 2, Trondheim, som hjemmeadresse.

Bortsett fra bilder av sønnen Olaus sammen med sin mor eller mormor, og morfar Bjarne Lysholm, bilder tatt i siste halvår av 1930 i Trondheim, forsvinner "alle spor" etter Clara og denne sønnen. (Carsten Lyng er funnet i registret over døde personer i USA). 		Lysholm, Clara Dorthea Due (I48301)
 
13813 {geni:occupation} Colonel (Imperial Army) Prinz von Hannover, Charles Philip (I96688)
 
13814 {geni:occupation} Colonel in Trondheim

{geni:about_me} Fredrik Budde ble født i 1589 på Rødslet. Foreldrene hans var Godslev Budde og Sidsel Bjørn. Fredrik var oberst og stasjonert i Trondheim.

Fredrik giftet seg med Anne Urup, født i 1595 på Vognø i Halland, (dengang) Danmark. Foreldrene hennes var Axel Urup og Helle Marsvin.

Fredrik og Anne hadde fire døtre:
Helle, f. 1617, d. 1684
Ellen, f. ca. 1620, d. 1654
Margrethe, f. ????, d. ????
Anne Margrethe. f. ca. 1630, d. 1675
Fredrik døde i 1650, trolig i Trondheim. Da var han 61 år gammel. Anne døde i 1674, 79 år gammel 		Budde, Frederik (I75768)
 
13815 {geni:occupation} Commerce Raad

{geni:about_me} http://vestraat.net/iea-o/p2199.htm#i74488 		Falch, Michael Melchiorsøn (I36538)
 
13816 {geni:occupation} Commisarie Likvidationscommisarie Gregersson Hammar, Rutger (I96368)
 
13817 Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig. Hutton, Scott William (I62140)
 
13818 {geni:occupation} Compagnichirurg Juel, Chistian Brochmann (I91211)
 
13819 {geni:occupation} Companikirurg ved Bergenhus Brigade, Kompagniechirurg

{geni:about_me} Ontung (1799-1860) er f. i Batavia paa Java oktbr. 1799 og kom i 1808 med en hollandsk guvernør til Bergen; da Frankrike annekterte Holland, forlod nemlig guvernøren sin post og drog hjemover, men blev underveis angrebet af engelske kaprere, hvorfor skibet flygtede ud i Nordsjøen og som havarist søgte ind til Bergen. Den lille malayiske slavegut blev der syg, brigadelæge Schwindt tog sig af ham og lod ham oplære i kirurgi. Fra 1818 til 1854 var han kompanikirurg i Bergen, hvor han døde 2. novbr. 1860. 		Wiese, Anton (Ontong) Onthong (I6617)
 
13820 {geni:occupation} Composer, Norsk nasjonalromantisk komponist.

{geni:about_me} *[http://www.youtube.com/watch?v=Yb6-iwuSOLQ Solveis sang]
*[http://www.youtube.com/watch?v=qAMLCDnCLzs 'Peer Gynt' Suite No. 1, Op. 46 - 'Morning']
*[http://www.youtube.com/watch?v=xrIYT-MrVaI&feature=related In the Hall of the Mountain King from "Peer Gynt"]
*[http://www.youtube.com/watch?v=NF0WaXEf0xM Grieg Piano Concerto, 1st Movement, Pawel Mazurkiewicz]

http://snl.no/.nbl_biografi/Edvard_Grieg/utdypning

[http://en.wikipedia.org/wiki/Edvard_Grieg '''Edvard Hagerup Grieg'''] (15 June 1843 X 4 September 1907) was a Norwegian composer and pianist. He is best known for his Piano Concerto in A minor, for his incidental music to HenrikIbsen's play Peer Gynt (which includes Morning Mood and In the Hall of the Mountain King), and for his collection of piano miniatures Lyric Pieces. (for additional English info see at the bottom of the page).

----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Edvard Grieg, Edvard Hagerup Grieg, født 15. juni 1843, fødested Bergen, død 4. september 1907, dødssted Bergen. Komponist. Foreldre: Kjøpmann, visekonsul Alexander Grieg (1806X75) og musikkpedagog Gesine Judithe Hagerup (1814X75). Gift 11.6.1867 med sin kusine Nina Hagerup (1845X1935; se Nina Grieg). Dattersønn av Edvard Hagerup (1781X1853); fetter av Edvard Hagerup Bull (1855X1938) og Schak August Steenberg Bull (1858X1956; se NBL1, bd. 2); tremenning av Joachim Grieg (1849X1932) og John Grieg (1856X1905).

Edvard Grieg var den første norske komponist som førte Norge inn på det musikalske verdenskartet. Konsertsalene ble overfylt når han gav sine konserter, og han fikk med sine lyriske stykker som ingen andre komponister i samtiden innpass i hjemmene verden over.

For Rikard Nordraak X og for Ole Bull før ham X var det en kongstanke at hjørnestenen i en selvstendig norsk tonekunst måtte være vår folkemusikk, ikke i form av direkte etterligning, men i en utnyttelse av nasjonale stiltrekk som måtte integreres i den enkelte kunstners individualitet. Grieg, med sin sterke forankring i romantikken, ønsket å videreføre disse ideene. Etter Nordraaks bortgang besøkte han i mai 1866 dennes gravsted i Berlin og skrev til Rikards far i Christiania: XVi haabede Begge at kunne virke sammen til Fremme for vor nationale Kunst; da dette ikke blev os forundt, har jeg blot trofast at holde det Løfte, jeg gav ham, at hans Sag skulde være min Sag, hans Maal mit. [...] Hvad han vilde, var endnu for nyt, til at kunne fæste Rod i Folket, men der kommer en Tid, da den nationale Bevidsthed vil blive klarere, Trangen til at hævde den større, og hver og en, der i sit Kald har virket for den, hans Navn vil staa skrevet med uudslettelige Træk i vor Historie. Og blandt disse vil, saavist som Kunsten har dyb national Betydning, nævnes som en af de Første: Rikard Nordraak!X

Grieg var en av de store nasjonalromantikere, men han var langt fra ensporet. Nasjonalsinnet var han i høyeste grad, men sjåvinisme hatet han som pesten. Det nasjonale måtte etter hans mening gå hånd i hånd med det universelle ogderved gå opp i en høyere enhet. Først når det skjedde, følte han at han skapte ekte kunst. Da var han individualisten som strebet mot den Xvidere HorisontX, slik han en gang skrev til Bjørnstjerne Bjørnson. Når man hører Griegs musikk, sier mange: XDette er typisk norsk!X Riktigere ville det være å si: XDette er typisk griegsk!X

Slektsnavnet Grieg har sitt opphav i Skottland. Den vanlige stavemåten er her Greig, som er avledet av MacGregor, en kjent klan. På farssiden kan vi følge Edvards aner tilbake til tippoldefaren John Greig, som var forpakter på engård i Cairnbulg, en liten kystby ca. 9 mil nord for Aberdeen. Omkring 1770 reiste Johns sønn Alexander til Bergen og bosatte seg der. Han opparbeidet et handelsfirma som eksporterte fisk og hummer til Storbritannia, en lønnsom virksomhet som skulle gå i arv fra far til sønn i flere generasjoner. Da Alexander 1779 fikk norsk statsborgerskap, endret han stavemåten av navnet til Grieg. Sønnen John, som ble britisk konsul 1803, giftet seg med Maren Regine Haslund, datter av fiolinisten Nils Haslund fra Ålborg, som i 15 år var orkesterleder i Musikselskabet Harmonien i Bergen. Deres sønn Alexander ble far til Edvard.

Edvards mor var Gesine Judithe Hagerup, datter av stiftamtmann Edvard Hagerup og Ingeborg Benedicte Janson. Gesine, som i ungdommen hadde studert sang, klaver og musikkteori i Hamburg, kom tidlig til å spille en viktig rolle i det bergenske musikkliv. Hun var høyt verdsatt både som pedagog og akkompagnatør. Edvards kusine, Nina Hagerup X hans senere kone X var datter av Gesines bror Herman Hagerup og den danske skuespillerinnen Adeline Falck Werligh.

Edvard ble født 15. juni 1843 i Strandgaten 152 i Bergen, et hvitmalt hus like ovenfor Vågen. I et selvbiografisk essay om sine barne- og ungdomsår, Min første Succes, forteller han at han som femåring opplevde tonenes magiske tiltrekningskraft: XHvorfor ikke begynde med at mindes den forunderlig mystiske Tilfredsstillelse ved at strække Armene op mod Klaveret og finde frem X ikke en Melodi. Langtfra! Nej, det måtte være en Harmoni. Først en Terts, så en Treklang, så en Firklang. Og endelig begge Hænderne tilhjælp til X o Jubel! X en Femklang, Noneakkorden. Da jeg havde fundet denne ud, kjendte min Henrykkelse ingen Grændser. Det var en Succes! Ingen senere har kunnet beruse mig som denne.X

Seks år gammel fikk han pianoundervisning av moren. Han kom til å hate livløse skalaer og etyder, og istedenfor Xdet tekniske Djævelskab [X] dovnede jeg Tiden væk i Drømmerier på KlaveretX.

Sommeren 1858 kom den sagnomsuste fiolinmesteren Ole Bull, en bror av Edvards inngiftede onkel Jens M. Bull, overraskende på besøk til Grieg-familiens sommerhus på Landås: XJeg måtte til Klaveret. Jeg begriber ikke, hvad Ole Bullkunde finde i mine naive Barnetoner. Men han blev alvorlig og talte sagte med mine Forældre. Hvad her ble forhandlet, har ikke været til min Ugunst. Thi plutselig kom Ole Bull hen til mig, rystede mig på sin ejendommelige Måde ogsagde: 'Du skal til Leipzig og blive Kunstner!'X Så skjedde tingene raskt, for ifølge protokollen for Tanks skole ble Edvard Xanmeldt d. 31te August til Udtrædelse, forat uddanne sig til MusicusX.

6. oktober 1858 ble Edvard tatt opp som elev ved musikkonservatoriet i Leipzig, som var grunnlagt 1843 med Felix Mendelssohn som direktør og Robert Schumann som lærer i komposisjon og klaver. Han kom med i et årskull på 45 elever, deriblant skandinaver, briter, russere og amerikanere. Våren 1860 ble han angrepet av tuberkulose, som ødela den ene lungen og gav ham en skrantende helse for resten av livet. Sykdommen var så alvorlig at moren kom til Leipzig for å hente ham hjem til Bergen. Ikke desto mindre reiste han samme høst X mot legens råd X tilbake til konservatoriet, denne gang i følge med broren John, som i to år skulle utdanne seg som cellist.

Selv om Grieg senere snakket om Xdet fordømte Leipzig-konservatorietX, er det ikke tvil om at han fant seg vel til rette i byen. Særlig viktig var orkesterkonsertene i Gewandhaus, der konservatoriestudentene hadde gratis adgang til generalprøvene. For første gang fikk han dessuten oppleve operaer i fremragende utførelse, bl.a. Richard Wagners Tannhäuser, som han så 14 ganger!

Griegs ideal var Robert Schumann, og en av hans største opplevelser ble Clara Schumanns tolkning av sin manns klaverkonsert: XHvert Tempo står uudslettelig præget i min Sjæl,X skrev han i sin dagbok et halvt århundre senere. XSådanne Ungdomsindtryk lyver ikke. Hjernen er blød som Voks til at tage imod, og Påtrykket står for Livet.X

Komposisjonslærerne ønsket fremfor alt å gi elevene en grundig skolering i tradisjonell harmonilære og kontrapunkt. Edvard studerte disse fagene med Robert Papperitz, Ernst Friedrich Richter og Moritz Hauptmann, og senere fri komposisjon med Carl Reinecke. Han tok sin avgangseksamen våren 1862 med godt resultat.

I Leipzig-tiden skrev Grieg en rekke småting: øvelsesarbeider for teorilærerne, noen romanser og en hel del klaverstykker. Allerede det første året prøvde han ut sine nyervervede kunnskaper i harmonilære i 23 kleine Klavierstücke, som viser et sikkert pianistisk håndlag, med Schumanns karakterstykker som forbilder. Fra april 1860 stammer tre større klaverstykker, tilegnet en jevnaldrende svensk venninne, Therese Berg fra Karlshamn. I denne sørsvenske byengav han for øvrig i august 1861 sin første offentlige konsert, med verker av Mendelssohn, Moscheles og Schumann.

Ved sin avgangseksamen spilte Grieg Drei Phantasiestücke, som gjorde Xformidabel LykkeX. Sammen med et fjerde stykke ble de året etter utgitt av C. F. Peters Musikverlag i Leipzig som Vier Stücke für das Pianoforte, opus 1. Samtidig ble hans første romansesamling, Vier Lieder für Altstimme und Pianoforte, opus 2, som også ble til i det siste året ved konservatoriet, utgitt på samme forlag.

Våren 1862 var Grieg tilbake i hjembyen og gav med stor suksess sin første konsert i Norge. Om sommeren tok foreldrene ham og broren John med på en reise til London og Paris.

Et nytt, langvarig studieopphold i utlandet kunne faren ikke bekoste, og Edvard søkte derfor Stortinget om et stipendium. Søknaden ble avslått, så han måtte slå seg til ro i hjembyen et års tid til. Men bergensmiljøet ble for trangt, og med et lån fra faren drog han i april 1863 til København. XNordens metropolX med rundt 200 000 innbyggere hadde et rikt musikkmiljø. Grieg trivdes snart og gikk i gang med komposisjonsarbeid, men nå i en mer XnordiskX retning. I Poetiske tonebilder, opus 3 for klaver, er han på vei bort fra det tyske og frem mot en mer folkelig stil med små innslag av nasjonale elementer. For første gang møter vi blant annet en markant bruk av en melodisk vending som særlig er blitt assosiert med Grieg, griegmotivet. Denne vendingen, som opptrer hyppig i norsk folkemusikk, forekommer i to former, enten som fallende liten sekund og stor ters, eller fallende stor sekund og liten ters. Samtidig med de poetiske tonebildene laget han en ny samling tyske sanger, tilegnet Nina Hagerup og utgitt som Sechs Gedichte, opus 4.

Sommeren 1863 ble Grieg kjent med komponisten og dirigenten Niels W. Gade, som var den ledende skikkelsen i dansk musikkliv. Gade utfordret ham til å skrive en symfoni, og Grieg tok utfordringen på sparket. I løpet av to uker varførste sats ferdig, men så forsvant inspirasjonen for en tid, og sluttdateringen i Symfoni i c-moll ble først satt 2. mai 1864. De tre siste satsene ble urfremført i Tivoli 4. juni samme år, og 1865 og 1867 fulgte deloppførelser i Bergen, København og Christiania. I oktober 1867 ble Grieg imidlertid kjent med Johan Svendsens første symfoni, og dennes Xsprudlende genialitet, den kjekkeste nasjonale tone og en i sannhet glimrende måte å behandle orkesteret påX gjorde et så sterkt inntrykk på ham at han kom til å legge bort sin egen. Et par år senere gav han partituret følgende påskrift : XMå aldrig opføres! E.G.X

Likevel utgav han 1869 de to midtsatsene, ikke i partitur, men i et arrangement for firhendig klaver med tittelen To symfoniske stykker, opus 14. 1883 skrev han til sin Leipzig-forlegger at symfonien tilhørte Xen lengst svunnen Schumann-periodeX i hans liv. Symfonien, som er hans første orkesterarbeid, viser tydelige forbilder hos Beethoven, Schumann og Gade, men den er like fullt et selvstendig arbeid. Den er fylt av liv og entusiasme og dokumenterer en solid beherskelse av teknikk og form. I tillegg kommer en fantasirik utnyttelse av orkesteret, med en mettet, men ikke overlesset klang.

På grunn av Griegs påskrift i partituret kom symfonien til å sove en tornerosesøvn i mer enn hundre år. 1980 ble imidlertid en fotokopi av partituret brakt til Russland. Der følte man seg ikke bundet av pietetshensyn, og symfonien ble fremført av Moskva Statsradioorkester. Denne XpiratoppførelsenX vakte bestyrtelse i Norge og resulterte i at styret for Bergen offentlige bibliotek, som testamentarisk var blitt overlatt alle Griegs manuskripter, gav tillatelse til en offisiell nypremiere ved Festspillene i Bergen 30. mai 1981 med Musikselskabet Harmoniens orkester under Karsten Andersens ledelse. Via fjernsyn og radio fikk millioner av seere og lyttere være vitne til begivenheten. Noen år senere ble symfonien trykt, ledende orkestre verden over har fremført den, og flere innspillinger har vært gjort.

Sommeren 1864 tilbrakte Grieg i Bergen. Her ble han for alvor kjent med Ole Bull, som han besøkte i hans hjem i Valestrand. Bull satte ham i forbindelse med noen vidgjetne vestlandske spelemenn, og deres hardingfeleslåtter gjordeet sterkt inntrykk på den unge komponisten.

Høsten samme år gjorde Grieg for alvor sine hoser grønne hos kusinen Nina Hagerup, og forelskelsen inspirerte ham til stordåd. En vakrere forlovelsespresang julen 1864 enn Hjertets Melodier, opus 5, til tekster av H. C. Andersen,kan neppe tenkes. Høydepunktet er den uforlignelige XJeg elsker DigX, en av musikklitteraturens mest skattede kjærlighetssanger.

Vinteren 1864X65 stiftet Rikard Nordraak og Grieg sammen med sine danske venner Louis Hornbeck, Chr. F. Emil Horneman og Gottfred Matthison-Hansen musikkselskapet XEuterpeX, et navn lånt fra en tilsvarende institusjon i Leipzig. Denne XNy MusikkX-foreningen skulle være et forum for ung nordisk tonekunst, som hadde vanskelig for å vinne innpass i Københavns konservative musikkforening. Ved Euterpes første konsert i mars 1865 fikk Nordraak oppført noen av sine verker, og ved den andre var Grieg i ilden med de to midtsatsene av sin c-moll-symfoni.

Denne våren kom Nordraak til å bety meget for Grieg. Nordraak hadde tidlig satt seg det mål å skape norsk kunstmusikk på folkemusikkens grunn, og hans nasjonale holdning og dynamiske og målbevisste personlighet inspirerte Grieg. Grieg skriver senere om dette, at etter at Nordraak hadde spilt og sunget noen av sine sanger Xfaldt der som en Tåge fra mine Øjne og jeg vidste, hvad jeg vilde. Det var ikke just det, som Nordraak vilde, men jeg tror at Vejen tilmig gik igjennem ham.X

Det første klingende resultatet ble Humoresker for klaver, opus 6. Tonespråket i dette pionerarbeidet ble et stilideal som Grieg på mange måter kom til å holde fast ved livet igjennom. De fire humoreskene ble tilegnet Nordraak, som da han hørte nr. 2, utbrøt: XJa, det er som jeg selv skulle ha skrevet det!X Stykkene er fylt av sprudlende ideer av egenartet friskhet med dype røtter i norsk tonefølelse, men uten å være direkte lån fra folkemusikken. Det første og siste stykket har springar-, det tredje hallingkarakter. Det andre er en menuett av en særpreget støpning; åpningsmotivet har paralleller i to folketoner fra Lindemans Ældre og nyere norske Fjeldmelodier, XAlle mann hadde fotaX og XGrisenX.

Etter humoreskene skrev Grieg i løpet av noen få uker Klaversonate i e-moll, opus 7, som er et forbausende modent verk, ikke minst den helstøpte tredjesatsen. Sonaten er klaverteknisk briljant utformet, med en stil som peker fremmot a-moll-konserten tre år senere.

Grieg komponerte i årenes løp tre fiolinsonater: F-dur, opus 8 (1865), G-dur, opus 13 (1867) og c-moll, opus 45 (1886X87). I et brev til Bjørnson 16. januar 1900 omtalte han dem slik: XDisse 3 Værker hører til mine bedste og repræsenterer Perioder i min Udvikling, den første, naive, rig på Forbilleder, den anden, nationale og den tredie med den videre Horisont.X Franz Liszt skrev 1868 til Grieg om F-dur-sonaten: XDen vitner om et sterkt komposisjonstalentog viser en gjennomtenkt, oppfinnsom og utmerket stoffbehandling, et talent som bare trenger å følge sin naturlige bane for å nå et høyt nivå.X Nytt i sonatesammenheng var at Grieg her for første gang brakte inn et umiskjennelig hardingfele-element i midtdelen av annen sats, der fela imiteres både i klaver- og fiolinstemmen i form av en springar.

Etter den hektiske arbeidsperioden i Danmark 1865 ønsket Grieg å hente ny inspirasjon ved en tur til Italia. På vei sørover drog han via Leipzig, der han for første gang traff Johan Svendsen, som da var elev ved konservatoriet. Et livslangt vennskap ble grunnlagt.

Under Italia-oppholdet førte Grieg dagbok og fortalte på en levende måte om sine opplevelser av natur, folkeliv, kunst og konserter. Han var en flittig gjest i Den Skandinaviske Forening i Roma, der han ble kjent med Henrik Ibsen. Komposisjoner ble det få av i Italia. Dagboken forteller bare om fire verker som ble til våren 1866: to romanser, en klaverversjon av ouverturen I Høst, samt Sørgemarsch over Rikard Nordraak for klaver, som ble skrevet da Grieg fikk melding om Nordraaks bortgang i Berlin 20. mars.

Grieg avsluttet Italia-oppholdet i april 1866. Fra Nordraaks gravsted i Berlin tok han med et eikeblad, som han la inn i et langt brev til Nordraaks far. Noen måneder før han døde, oppsøkte han Nordraaks gravsted enda en gang. Dagboken for 13. april 1907 forteller: XJeg lagde en Laurbærkrans ved hans herlige Bauta, og tænkte mit derved. 41 År er der gået, siden jeg stod ved denne Grav, det vil sige: Mit Liv. Det var som jeg stod et Øjeblik Ansigt til Ansigt med Alt, jeg har oplevet X og da først og fremst Nordraaktiden, den herlige!X

Etter noen måneder i Bergen kom Grieg i begynnelsen av oktober 1866 til Christiania, der han gav en introduksjonskonsert med egne verker samt romanser av Kjerulf og Nordraak. Det første året ledet han orkesteret i Det philharmoniske Selskab, og sammen med Otto Winter-Hjelm startet han et musikkakademi. Oppslutningen om dette ble ikke som forventet, og da han et par år senere drog til utlandet, opphørte akademiet.

11. juni 1867 giftet Grieg seg i Johanneskirken i København med Nina Hagerup, og de nygifte drog umiddelbart deretter til Christiania, der de satte bo.

Utpå høsten la han siste hånd på et album med lette klaverstykker med tittelen Lyriske Smaastykker, opus 12. I disse satte han på en forbilledlig måte standarden for denne sjangeren. Utgangspunktet var et ønske om å lage musikk for de tusen hjem og for undervisningsbruk. Dette første heftet ble innledningen til en serie på 10 hefter med lyriske stykker, til sammen 66. De så dagens lys med ujevne mellomrom frem til det tiende heftet 1901. I Peters-forlageti Leipzig fikk de lyriske stykkene kjælenavnet XSemmelnX X hveteboller X og ble enorme salgssuksesser. Flere av stykkene er enkle både i karakter og vanskelighetsgrad, og også barn kan mestre en rekke av dem. Det var den tids samtidsmusikk, men med anslående melodier, ofte av egenartet skjønnhet, spenstige rytmer og uvante harmonier krydret med eggende dissonanser. Det var en norsk, men enda mer en griegsk toneverden som på denne måten erobret de store masser. Mange har trodd at Grieg benyttet norsk folkemusikk i de lyriske stykkene. Det gjorde han ikke, men han imiterte folketoner, særlig slåttemusikk, noe som også fremgår av titler som gangar, halling og springar.

Fiolinsonate nr. 2, opus 13 i G-dur, som også ble til 1867, viser en like stor melodisk idérikdom som F-dur-sonaten, men formen er fastere. Elementer fra norsk folkemusikk gjennomsyrer begge yttersatsene, og enda mer enn tidligere gjør Grieg nå bruk av springarrytmer i et kammermusikkverk. Det er som om han ønsker å poengtere at folkemusikalske trekk også kan anvendes som bærekraftige ledd i en sonatesatsform, altså ikke bare som enkeltstående, koloristiske innslag, men som betydningsfulle byggesteiner. Det var derfor med god grunn han beskrev denne sonaten som et XnasjonaltX verk.

10. april 1868 fødte Nina datteren Alexandra. Kanskje var det denne lykkelige begivenhet som inspirerte Grieg til en liten musikalsk perle, romansen Margretes vuggesang fra Kongsemnerne, hans første tonesetting av en Ibsen-tekst.

Feriene var for Grieg den beste X og ikke sjelden den eneste X tid for konsentrert komposisjonsvirksomhet. Etter at konsertsesongen var over, drog han derfor i juni 1868 til Danmark. Han slo seg ned i den idylliske landsbyen Søllerød på Sjælland, mens Nina og lille Alexandra holdt hus hos Ninas foreldre. I Søllerød ble Klaverkonsert i a-moll, opus 16, skapt. Finpussen på instrumentasjonen ble foretatt den følgende vinteren i Christiania, og urfremførelsenfant sted i København 3. april 1869. Den norske pianisten Edmund Neupert var solist, og sjefdirigenten ved Det kgl. Teater, Holger Simon Paulli, ledet orkesteret. Suksessen var enorm, og Neupert skrev begeistret hjem til Grieg: XI Lørdags tonet Deres guddommelige Concert gjennem Casinos store Sal. Den Triumph jeg feiret, var isandhed storartet. Allerede efter Cadenzen i 1ste Del brast Publikum i en sand Storm.X Matthison-Hansen kalte verket Xdet stoltesteStykkeX han noen gang hadde hørt, og Horneman talte om den Xpragtfulde og geniale ConcertX.

Grieg hadde trolig Schumanns klaverkonsert som forbilde, spesielt for førstesatsens vedkommende. Man må imidlertid ikke overbetone dette, for Griegs konsert fremstår som et helt selvstendig verk. I ettertid er den ved siden av Peer Gynt-musikken blitt den komposisjon som har brakt hans navn videst ut, og den har i alle år levd sitt eget liv i kraft av sine iboende kvaliteter. Innledningstaktene med de praktfulle klaverkaskadene er blitt et griegsk visittkort som hele den musikalske verden kjenner. Verket har en rikt fasettert form, en fascinerende melodikk, en variert rytmikk, finslepet harmonikk, en briljant instrumentasjon og et virkningsfullt soloparti som forener elegant virtuositet med skjønn lyrikk. I tillegg kommer en nasjonal koloritt, som faktisk gjennomsyrer hele verket, men som tydeligst kommer til uttrykk i siste sats. A-moll-konserten har gjennom årene vært en av musikklitteraturens oftest spilte klaverkonserter.

Sommeren 1869 tilbrakte Grieg i Bergen, men 21. mai ble familielivet revet brått opp da datteren Alexandra døde. Grieg fant en viss trøst i komposisjonsarbeid, og han gikk løs på en helt ny oppgave: å bearbeide norsk folkemusikk.Resultatet ble 25 norske folkeviser og danser, opus 17, for klaver. Med forbilder hos L. M. Lindeman og Kjerulf er dette verket hans første bidrag på et område som skulle bli en sentral del av hans virksomhet: å få frem den latente, klanglige rikdom som lå skjult i folketonene. I et brev til H. T. Finck beskrev han dette slik: XHarmonienes rike har alltid vært min drømmeverden, og forholdet mellom min egen harmoniske følemåte og den norske folketone har vært meg et mysterium. Jeg har oppdaget at våre folkemelodiers dunkle dybde skyldes deres rikdom på uante harmoniske muligheter.X På en nærmest uforklarlig måte har han i flere verker med folketonearrangementer formådd å lokke fremdenne klangrikdommen og integrert den i sitt eget tonespråk.

Takket være en attest fra Franz Liszt fikk Grieg 1869 et stipend på 400 spesidaler av departementet Xfor ved et Ophold i Udlandet at vinne Tid og Ro til skabende VirksomhedX. Et lengre opphold i Italia kulminerte i to samvær med Liszt i Roma 1870. Denne klavergiganten imponerte ham storlig ved å spille fiolinsonaten X både fiolinstemmen og klaverpartiet X og a-moll-konserten rett fra bladet.

Høsten 1871 var Grieg initiativtaker til stiftelsen av Musikforeningen i Christiania, og da Johan Svendsen et år senere slo seg ned i den norske hovedstaden, fikk Grieg den beste støttespiller han kunne ønske seg i kampen for å heve det musikalske nivået. De utfylte hverandre på alle mulige måter. Musikforeningen ble etter hvert en krumtapp i hovedstadens musikkliv, og man kan faktisk følge linjen fra 1871 helt frem til Oslo-filharmonien i vår tid.

Grieg var livet igjennom dypt engasjert av lyrikk og hadde X i likhet med alle store sangkomponister X en spesiell evne til å gjenskape i toner poesiens sarteste nyanser. I det ovenfor nevnte brevet til Finck uttrykte han seg slik: XNår jeg skriver sanger, er det meg ikke om å gjøre å lage musikk, men i første rekke å la dikterens hemmeligste intensjoner få komme til uttrykk. Å la diktet tre frem, ja potensert, det skulle være min oppgave. Blir denne oppgaven løst, da er også musikken vellykket. Ellers ikke, selv om den i seg selv måtte være himmelsk skjønn.X Hans forbilder på sangens område var fremfor alt Schubert og Schumann. Men også en norsk komponist kom til å spille en avgjørende rolle: Halfdan Kjerulf. Man kan gjerne si at Kjerulf tråkket opp romansestien i Norge, mens Grieg utvidet den til en hel vei. Størsteparten av Griegs romanser er strofiske, det vil si at hver diktstrofe har samme melodi. Noen er i såkalt variert strofisk form, som innebærer at hver strofe får små variasjoner i melodi og akkompagnement. Ganske få er gjennomkomponert, med sammenhengende, selvstendig musikk for hele diktet. For Grieg står melodien i sentrum; den rolle han gir klaverakkompagnementet, ligger mer på Schuberts enn på Schumanns dristigere linje. Klaveret støtter opp under melodien, ofte med en rik klangutfoldelse, men har sjelden en helt selvstendig rolle i forhold til sangstemmen.

Grieg skrev i alt ca. 170 sanger. Av de norske bokmålsdikterne er Bjørnson representert med 15 dikt, Ibsen med 10, Vilhelm Krag med 5, Andreas Munch med 4, John Paulsen med 17 og Nordahl Rolfsen med 4. Av nynorskdikterne er Garborg representert med 14, Kristofer Janson med 2 og A. O. Vinje med 15. Blant danske diktere står H. C. Andersen med 15, Otto Benzon med 11 og Holger Drachmann med 14 i fremste rekke. Av tyske diktere tonesatte Grieg Adalbert von Chamisso 4 ganger, Heinrich Heine 7, Emanuel Geibel og Ludwig Uhland to ganger hver, samt Johann Wolfgang von Goethe én gang. Av engelske diktere har Grieg benyttet Rudyard Kipling én gang, men kun i norsk oversettelse. Det samme gjelder finnen Johan L. Runeberg. Én sang, Ave maris stella, er skrevet til latinsk tekst.

I begynnelsen av 1870-årene ble Grieg for alvor fengslet av Bjørnsons lyrikk og tonesatte fire dikt fra Fiskerjenten, opus 21. I XDet første MødeX skapte han en av sin tids vakreste kjærlighetssanger X et sidestykke til XJeg elsker DigX. Fra denne tiden stammer også to andre betydelige Bjørnson-sanger, XPrinsessenX og XFra Monte PincioX.

Sin første musikkdramatiske ferd foretok Grieg sammen med Bjørnson i Foran Sydens kloster, opus 20 fra 1871. Det er en kort, dramatisk scene for sopran- og altsolo, damekor og orkester til et utsnitt fra Bjørnsons diktverk Arnljot Gelline. Bjørnson likte musikken svært godt, og oppmuntret av dikterens entusiasme satte Grieg straks i gang med en større oppgave, å tonesette Bjørnsons Bergliot. Hans opprinnelige idé var å lage et fargerikt orkesterverk med deklamasjon, et melodrama, men i første omgang nøyde han seg med en klaverversjon, som ble liggende i 14 år før den høsten 1885 ble tatt frem igjen og instrumentert for stort symfoniorkester. Bjørnsons dikt er et skarpt meislet portrett av den høyreiste sagakvinnen Bergljot, Einar Tambarskjelves hustru. Dette eposet utfordret Griegs fantasi, ja, musikken virker nærmest avromantisert i retning av barsk realisme. I kraftige musikalske strøk maler komponisten et rystende bilde av sagaens dystre og strenge verden. Verkets høydepunkt er sørgemarsjen i slutningspartiet, der Bergljot i bitter resignasjon kjører bort med sin døde husbond og sønn: XKjør langsomt, thi vi kommer tidsnok hjem.X

Utpå nyåret 1872 satte Grieg i gang med å lage scenemusikk til Bjørnsons rykende ferske historiske drama Sigurd Jorsalfar. Etter en nokså tam premiere 10. april 1872 ble stykket likevel en publikumssuksess, og det skyldtes ikke minst Griegs toner. 20 år senere ble deler av musikken omarbeidet, og 1893 kom tre av orkestersatsene på trykk, Tre orkesterstykker fra XSigurd JorsalfarX, opus 56. Av disse utmerker marsjene XVed mannjevningenX og XHyldningsmarsjXseg, fremragende instrumentert som de er.

Ifølge Snorre Sturlason hadde Olav Tryggvason ved hjemkomsten til Norge 995 planer om å bygge en kirke i Nidaros, og med dette som utgangspunkt laget Bjørnson sitt fengende dikt Landkjenning, beregnet for en tilstelning på Akershus festning 17. mai 1872 til inntekt for restaureringen av Nidarosdomen. 12. mai skrev han til Grieg: XJeg elsker denne sang! Jeg venter en stor tone!X Og en stor tone fikk han. Landkjenning er utvilsomt et av Griegs mest helstøpte korverker, ja, det kunne godt vært tenkt som en selvstendig scene i et større musikkdramatisk verk.

Teatermannen Bjørnson fikk blod på tann etter suksessene med Foran Sydens kloster, Bergliot, Sigurd Jorsalfar og Landkjenning, og han begynte å sysle med tanken om sammen med Grieg å lage en nasjonalopera om sagakongen Olav Tryggvason. Grieg sa entusiastisk ja til et nytt samarbeid, og utpå sommeren 1873 fikk han tilsendt tekst til tre scener. Overstrømmende av begeistring skrev han til Bjørnson: XTak for det Tilsendte. Der hviler en mageløs Mystik over det, og jeg glæder mig til at tage fat.X I løpet av et par måneder gjorde han i grove trekk ferdig musikken til disse scenene og ventet spent på å få mer stoff. Det kom imidlertid aldri noe mer, og Grieg skrev fortvilet så sent somi mai 1876: XGiv mig en Skitse af Handlingen i Olav Trygvason X men snart, ja straks. Herre Gud, mens jeg skriver dette vokser Længselen efter atter at tage fat til formelig Lidenskab.X Bjørnson var i mellomtiden gått i gang med å skrive samtidsdramaer, og drømmen om en norsk nasjonalopera forsvant. I 13 år var det ingen kontakt mellom de to vennene. Men da Grieg 1889 tok de gamle utkastene frem igjen og bearbeidet dem med sikte på en fremføring i Kristiania, skrev han hjertevarmt til sin gamle diktervenn og bad ham om å sette en strek over det som var skjedd. Bjørnsons svar kom nesten umiddelbart: XNår Du siger: 'strek over alt småt', så svarer jeg: 'strek skal være!'X Han tok turen fra Aulestad til Kristiania, ikke til selve premieren, men til gjentakelsen uken etter, og sammen med Grieg fikk han en ovasjonsmessig hyllest.

Olav Trygvason forble en torso, nærmest en bredt utspunnen opptakt til et omfangsrikt musikkdrama. Men selv i denne form er verket meget attraktivt, da Griegs musikkdramatiske talent flere ganger spruter gnister. Det som fremfor noe annet gir det reisning, er komponistens fantasirike utnyttelse av orkesterpaletten. Han boltrer seg med instrumentene i til dels røffe klangfarger, som får verkets mørke konturer til å tre klart frem.

Midt under det turbulente operasamarbeidet med Bjørnson kom det en dag i slutten av januar 1874 et brev til Grieg fra Henrik Ibsen i Dresden. Her spurte dikteren om Grieg ville påta seg å skrive musikk til en påtenkt scenisk fremførelse av Peer Gynt på Christiania Theater, og han gjorde samtidig utførlig rede for sine ideer om hvordan musikken kunne integreres i hans Xdramatiske DigtX. På bakgrunn av det inntrykk han hadde fått i Roma av Griegs kunstneriske innsikt og intellektuelle begavelse, var han overbevist om at nettopp han måtte være mannen å satse på. Grieg sendte straks et positivt svar, og både dikter og komponist var innstilt på at musikken skulle lages i løpet av vårenog sommeren 1874. Grieg kom først sensommers for alvor i gang med arbeidet, og oppgaven var vanskeligere og mer tidkrevende enn han hadde regnet med. I august skrev han til bergensvennen Frants Beyer: XDet er et forfærdelig umedgjørligt Æmne, enkelte Steder fraregnet, som f.Eks. der, hvor Solveig synger, det har jeg også Altsammen gjort. Og så har jeg gjort Noget til Dovregubbens Hall, som jeg bogstavelig ikke kan tåle at høre på, således klinger det af Kokager, af Norsk-norskhed og Sigselvnokhed! Men jeg venter mig at også Ironien skal kunne føles.X

Urfremførelsen på Christiania Theater fant sted 24. februar 1876. Pressen var samstemmig i sin ros, og publikum var henrykt, ikke minst over Griegs fargesprakende musikk. Stykket ble sesongens store sensasjon og gikk over scenen 36 ganger i løpet av våren. Først i november fikk Grieg se forestillingen. 15. januar 1877, mens stykket fortsatt stod på plakaten, brant det i Christiania Theater, og dekorasjonene til Peer Gynt, delvis malt av Frits Thaulow, samt alle kostymene, ble totalt ødelagt. Det skulle gå nesten 15 år før stykket igjen ble satt opp på en scene i den norske hovedstaden.

Grieg følte seg aldri ferdig med Peer Gynt-musikken, som fikk opusnummer 23. Foran hver nyinnstudering i hans levetid X København 1886 og Kristiania 1892 og 1902 X foretok han endringer. Ved disse oppsetningene ble det gjort tekstlige strykninger som medførte at enkelte musikkstykker falt ut, og dette resulterte i at han aldri fikk oppleve å høre Peer Gynt-musikken i sin helhet. Da Johan Halvorsen etter Griegs død 1907 redigerte orkesterpartituret for Peters-forlaget, skjedde det i en forkortet og omstokket form. Først 1988, mer enn hundre år etter at musikken ble skapt, ble samtlige 26 musikkstykker, slik de var tenkt fra Griegs side og med de endringer han i årenes løp foretok, trykt som bind 18 av Edvard Griegs samlede verker. Dette muliggjorde at man for første gang kunne høre Peer Gynt-musikken komplett, både i konsertversjon og CD-innspillinger.

Til konsertbruk laget Grieg to Peer Gynt-suiter, som ble hans følgesvenner på mange konsertturneer rundt om i Europa. Den første suiten, som ble utgitt som opus 46 1888, inneholder XMorgenstemningX, XÅses dødX, XAnitras dansX og XI Dovregubbens hallX. Suite nr. 2 ble utgitt fem år senere som opus 55 med følgende stykker: XBruderovet. Ingrids klageX, XArabisk dansX, XPeer Gynts hjemfart. Stormfull aften på havetX, og XSolveigs sangX. Det kan være verd å nevne at Grieg selv anså XPeer Gynt og seterjenteneX fra annen akt som noe av det beste i hele Peer Gynt-musikken, og i XSolveigs vuggeviseX, det aller siste stykket, gir musikken Ibsens diktning nye dimensjoner. Ingen av disse stykkene kom med i suitene.

Februar 1874 fikk Grieg sammen med Svendsen en årlig komponistgasje fra Stortinget på 400 spesidaler (1600 kroner) X Xindtil anderledes af Stortinget bestemmesX. En slik sum kunne en familie godt leve av på den tiden.

Høsten 1875 døde Griegs foreldre. En komposisjon som gjenspeiler hans sinnsstemning på denne tiden er Ballade i g-moll, opus 24, et mektig variasjonsverk for klaver. Det er bygd over folkevisen XDen nordlandske bondestandX (XEg kan so mangen ein vakker song um fagre land uti verdaX) fra Valdres, hentet fra L. M. Lindemans samling. I balladen utfolder Grieg seg i senromantikkens klangverden. I de 14 variasjonene omformes folketonen med stor fantasikraft, og etter et voldsomt klimaks mot slutten toner balladen ut i samme stemningssfære som den begynte, stillferdig og vemodig.

Blant Ibsen-sangene, opus 25, må XEn svaneX fremheves. Ibsens gåtefulle dikt om den stumme svanen som først i døden får toner til å lyde, ble for Grieg et sinnbilde på hans egen situasjon: Bare gjennom kunsten overvinnes livets største trengsler.

Sommeren 1876 var Grieg i Bayreuth i Bayern ved åpningen av de første Wagner-festspillene, der Der Ring des Nibelungen ble fremført for første gang. I Bergensposten skrev han åtte omfangsrike reportasjer, som viser hans selvstendige vurdering av og evne til innlevelse i den wagnerske verden.

I slutten av juni 1877 slo Edvard og Nina Grieg seg ned på gården Øvre Børve i Ullensvang, med Sørfjorden like under og Folgefonnas vidstrakte isbreer høyt oppe på den andre siden av fjorden. Før vinteren flyttet de til Lofthus, der Brita og Hans Utne var vertsfolk på gjestgiveriet. Et stykke unna fikk Grieg bygd seg en liten arbeidshytte, som bondevittigheten kalte XKompostenX. Han trengte tid til refleksjon, og det fikk han i Hardanger, selv om han hadde mange vanskeligheter å stri med. 13. august 1877 skrev han til Matthison-Hansen i København: XDag for Dag bliver jeg mere utilfreds med mig selv. Intet af hvad jeg gjør, tilfredsstiller mig, og om jeg end synes, jeg har Tanker, så bliver der hverken Flugt eller Form, når jeg skrider til Udarbejdelse af noget Større. [X] Men det skal nu have en Ende. Jeg vil kjæmpe mig igjennem de store Former, det koste hvad det vil.X

I Hardanger skapte han et av sine viktigste og mest avanserte verker, Strykekvartett i g-moll, opus 27. Han hadde flere ideer han ville fremme gjennom denne kvartetten. Til Matthison-Hansen skrev han at den ikke var anlagt Xpå atbringe Smååndrigheder tiltorvs. Den stræber mod Bredde, Flugt, og fremfor Alt mod Klang for de Instrumenter, for hvilke den er skrevet.X Verkets klangrikdom er så intens at den til tider kan bringe tanken hen på et helt strykeorkester, og krasse virkemidler i instrumentbehandling og harmonikk peker frem mot stiltrekk i 1900-tallets musikk, slik det bl.a. manifesteres i Béla Bartóks kvartetter. Ja, man skal lete lenge etter en strykekvartett med samme uttrykkskraft mellom den sene Beethoven og den ungarske mester.

Et av de mest interessante trekkene i kvartetten er hvordan Grieg lar et kjernemotiv X et motto X få en så dominerende plass. Motivet er hentet fra Ibsen-sangen XSpillemændX, som igjen bygger på griegmotivet og løper gjennom heleverket, av og til litt skjult, men likevel til stede.

Et annet betydelig verk fra Hardanger-perioden er Album for mannssang, opus 30, som omfatter 12 glimrende arrangementer for mannskor, de fleste med barytonsolo X Xfrit efter norske FolkeviserX, hentet fra L. M. Lindemans Ældre ognyere norske Fjeldmelodier. Albumet spenner fra religiøse folketoner over lyriske kjærlighetssanger til bånsuller og humoristiske, løsslupne danse- og drikkeviser.

Helt for seg selv står Den Bergtekne, opus 32. Grieg hadde opprinnelig planer om å lage et stort verk for barytonsolo, kor og orkester over norsk folkevisestoff, men da han ikke fant den tekst han var på jakt etter, grep han fatti et miniatyrepos i M. B. Landstads Norske Folkeviser. Det dreier seg om en unggutt som er kommet på villstrå i skogen, og som etter å ha blitt forhekset av jutuldatteren aldri mer kan leve et normalt liv. Folkevisens 7 strofer, hver på fire linjer, er meislet ut i en enkel rondoform for barytonsolo, strykeorkester og to horn.

Våren 1880 slo Grieg seg ned i Bergen, der han samme høst ble kapellmester i Musikselskabet Harmonien, en stilling han hadde i to år. Tidlig under dette bergensoppholdet ble han for alvor innfanget av Vinjes nynorske poesi. Her møtte han et kunstnersinn som var beslektet med hans eget. Vinje hadde pekt på en vei som kunne hjelpe mennesker ut av personlige problemer: XDu på Ruinene må stå av Livet ditt, fyrst rigtig då du rett kan sjå ikring deg vidt.X Vinjes livsvisdom var kledd i den skjønneste poetiske drakt, med en sjelden rikdom på bilder hentet fra vårt hjemlands natur. Grieg ble fullstendig bergtatt av disse diktene, og flere av Vinje-sangene, opus 33, hører til romansekunstens mesterverker, ikke minst XVårenX og XVed RondaneX. Høsten 1880 arrangerte Grieg to av disse Vinje-sangene for strykeorkester som To elegiske melodier, opus 34: XDen SærdeX X med tittelen XHjertesårX X og XVårenX, verker som under hans mange konsertturneer erobret et stort publikum, og som også i vår tid hører til hans mest spilte komposisjoner.

Grieg fikk ikke særlig tid til å komponere etter at han hadde fått dirigentstillingen i Bergen. Det eneste verk vi kjenner, er Norske danser, opus 35, for firhendig klaver, som ble til under et opphold i Lofthus sommeren 1881. Melodistoffet til de fire stykkene hentet han fra Lindemans store samling. Dansene har en karakter som synes å kalle på orkesterklangen, men av en eller annen grunn instrumenterte Grieg dem aldri selv. Den orkesterversjonen som i dag benyttes, er laget av den tyske kapellmesteren Hans Sitt.

Etter at Grieg hadde sluttet som dirigent, tok han sommeren 1882 fatt på en ny, stor komposisjon, Cellosonate i a-moll, opus 36. Grieg stod selv for urfremførelsen i oktober 1883 i Dresden, der den tyske cellisten Ludwig Grützmacher spilte cellopartiet. Cellosonaten har en bred publikumsappell og er blitt et standardverk hos flere ledende cellister. Den har mange vakre, melodiske partier, og Griegs evne til å legge stoffet briljant til rette for instrumentene er uomtvistelig.

Helt siden siste del av 1870-årene hadde det vært alvorlige gnisninger mellom Edvard og Nina. I 1883 ble situasjonen uholdbar, og han reiste utenlands uten sin kone. Etter iherdig megling av hans hjertevenn Frants Beyer ble ektefellene forsonet i slutten av året, og i januar 1884 drog Nina med Beyer-familien til Leipzig for å møte Edvard, og derfra reiste alle fire til Italia.

Holberg-suiten, opus 40, er et av de mest egenartede verker i norsk musikk. Den direkte foranledningen var 200-årsdagen for Holbergs fødsel 3. desember 1884. Grieg hadde alltid følt seg tiltrukket av allsidigheten i dikterens personlighet, hans humor, vidd og satire, og med utgangspunkt i 1700-tallets franske dansesuite gjenskapte han noen av Holberg-tidens mest karakteristiske musikkformer. Ånden er den franske rokokkos, tonespråket er romantikkens, syntesen er griegsk.

1884 fikk Grieg kjøpt en nabotomt til Frants Beyers XNæssetX på Hop i Fana, og han gikk straks i gang med planlegging av sitt eget hjem. En av hans fettere, arkitekten Schak Bull, fikk i oppdrag å tegne huset, og på vårparten 1885 stod den særpregede villaen XTroldhaugenX ferdig. Man skulle tro at Grieg nå hadde fått sitt innerste ønske oppfylt: et permanent hjem. Slik ble det ikke. Det varte ikke lenge før han følte seg avsondret fra omverdenen, og til John Paulsen skrev han allerede i april 1885: XTil Høsten må jeg finde på noget Djævelskab for atter å komme ud.X Han var smertelig klar over ustadigheten i sin natur og siterte gjerne den tyske dikteren Schmidt von Lübecks slåendeaforisme: XDer hvor du ikke er, der er lykken.X Og han følte seg i slekt med trekkfuglene med deres Xensformige Sang: ud, ud, hjem, hjem!X Men når været var i sitt beste lune og Vestlandet stod i sitt vakreste skrud, smittet det øyeblikkelig over på Grieg. Troldhaugen var da det herligste sted på jorden X Xen Fuglesang med Motiver nok til 27 Symfonier og 24 OperaerX.

1886X87 skrev Grieg et av sine aller beste verker, Sonate i c-moll for fiolin og klaver, opus 45. Når han overfor Bjørnson karakteriserte verket som sonaten Xmed den videre HorisontX, henger det trolig sammen med at han her så å si ikke benyttet elementer fra norsk folkemusikk. Det er et storslagent verk med en særdeles rik harmonikk og melodier som lett fester seg i minnet. I internasjonal sammenheng er c-moll-sonaten hans mest spilte kammermusikkverk.

Grieg var en fremragende utøver. Etter som årene gikk, gled pianisten mer og mer ut av bildet til fordel for dirigenten. Alt tyder på at han var en enestående orkesterleder. Den kjente britiske dirigenten Sir George Grove skrev etter en av Griegs mange London-konserter 1888: XDet var meget interessant å se hvordan Grieg i går aftes dirigerte sin ouverture. Jeg fatter ikke hvordan han klarte å begeistre sitt orkester i den grad han gjorde det, hente ut av det slike kraftige utbrudd og så megen følelse. Jeg synes det er en sterk likhet mellom Beethoven og ham.X Ofte deltok Nina ved hans konserter, og Grieg skrev til sin biograf H. T. Finck: XMine sanger [X] oppstod med en naturlovs nødvendighet og ble alle skrevet for henne. [X] Hun er for meg blitt X det tør jeg vel si X den eneste sanne interpret av mine sanger.X

1890 kom et nytt verk av betydelige dimensjoner, Gammelnorsk romanse med variasjoner, opus 51. Det er bygd over kjempevisemelodien XSjugurd og TrollbruraX fra Hallingdal. Året etter arbeidet han på en ny strykekvartett i F-dur, tenkt som en lys og munter XsøsterX til den store g-moll-kvartetten, men av dette verket ble bare to satser fullført. En livgivende tur i Jotunheimen sommeren 1891 bidrog til på ny å frigjøre hans skaperkraft. Et av resultatene er nye lyriske stykker, opus 54, trolig det ypperste av de ti heftene. Helt for seg selv står XKlokkeklangX. Det er Griegs mest impresjonistiske komposisjon, en rendyrket klangstudie, harmonisk sett uten sidestykke i samtiden.

Våren 1894 ledet Grieg konserter i Leipzig, München, Genève, Paris og London. I mai ble han æresdoktor ved universitetet i Cambridge.

I midten av 1890-årene vendte Grieg for alvor tilbake til det nasjonale, og med rot i den norske folkemusikken skapte han det første av sine fire siste storverker, 19 norske folkeviser, opus 66. Her gikk han direkte til kildene. På turisthotellet Fossli ved toppen av Vøringsfossen bearbeidet han en rekke folketoner, nedtegnet av Frants Beyer, og full av begeistring lot han sin harmoniske fantasi få fritt løp. Han skrev til sin nederlandske venn, komponisten Julius Röntgen: XJa, livet er like eiendommelig som folkevisene, man vet ikke om de er tenkt i dur eller moll. [X] Ettermiddagene tilbrakte jeg på mitt værelse, der jeg harmoniserte de mange folkemelodiene som Frants hadde sendt meg. [X] Noen av dem er helt underskjønne. I hvert fall har jeg satt hårreisende akkordforbindelser på papiret. Men til min unnskyldning kan jeg si at de ikke er oppstått ved klaveret, men i hjernen. Når man har Vøringsfossen under seg, føler man seg mer uavhengig og våger mer enn nede i dalen.X Den eneste melodien han hadde opptegnet selv, var XGjendines bådnlåtX, som han 1891 hadde hørt budeia Gjendine Slaalien synge på en seter i Jotunheimen.

1895 fikk Grieg et nytt møte med nynorsk diktning gjennom Arne Garborgs Haugtussa: XDet er en helt genial bok, hvor musikken egentlig allerede er komponert. Man behøver kun å skrive den ned.X Han arbeidet i alt med 20 av diktene,men da han utgav sangene 1898, tok han bare med 8. Haugtussa, opus 67, må ubetinget ansees som det fornemste verk i norsk romansekunst, fullt på høyde med romantikkens mesterverker.

I siste del av 1890-årene foretok Grieg på ny en rekke konsertturneer, blant annet i Sverige, Østerrike, Nederland og Storbritannia. Hjemme i Norge var han hovedskikkelsen ved den store musikkfesten i Bergen sommeren 1898, som med sin omfattende mønstring av norsk samtidsmusikk ble en enorm suksess.

Etter åpningen av det nye Nationaltheatret i Kristiania 1899 var Grieg en ukes tid gjest hos Bjørnson på Aulestad. Her gikk bølgene høyt på grunn av den vending den såkalte Dreyfus-saken hadde tatt. Den franske offiseren Alfred Dreyfus, som var av jødisk slekt, var 1894 blitt urettmessig dømt til livsvarig deportasjon til Djevleøya for landsforræderi. September 1899 ble dommen fastholdt, på tross av de klareste indisier på Dreyfus' uskyld. Da Grieg, som imange år hadde hatt en høy stjerne i Frankrike, på denne tiden mottok innbydelse fra den franske dirigenten Édouard Colonne om atter å dirigere i Paris, kom han i en sterk samvittighetskonflikt, umulig som det var for ham å skille det menneskelige fra det kunstneriske. Oppflammet av Bjørnson sendte han derfor et høflig, men avvisende brev til Paris. Brevet ble offentliggjort i en lang rekke utenlandske aviser og vakte stor oppsikt. Reaksjonen i Paris var voldsom, og smedebrev og trusselbrev strømmet i de følgende måneder inn til Grieg. Det skulle gå fire år før han igjen satte foten på fransk jord.

Det første betydningsfulle verket etter århundreskiftet er Slåtter, opus 72, der Grieg på en fremragende måte har klart å overføre hardingfelas klangverden til klaveret. Grunnlaget var Johan Halvorsens opptegnelser av slåtter spilt av Knut Dahle fra Telemark. Grieg arbeidet med slåttene et halvt år, og det gav ham en sterk tilfredsstillelse at han, en ekte XbymusikantX, med instinktets sikkerhet mestret den store utfordringen som lå i å overføre dette enestående folketonestoffet fra hardingfele til klaver. Slåttene vakte med sin sterkt dissonerende stil ganske snart oppmerksomhet blant progressive musikere i Paris, og man talte om Xle nouveau GriegX, den nye Grieg.

April 1906 drog Grieg ut på nye konsertreiser X København, Berlin, Leipzig, Praha, Amsterdam, London og Hamburg. I slutten av mai ble han kreert til æresdoktor ved universitetet i Oxford. Vel hjemme igjen skrev han i løpet av sommeren sin svanesang, Fire salmer, opus 74, for barytonsolo og blandet kor. Han benyttet gamle melodier og tekster fra Lindemans Ældre og nyere norske Fjeldmelodier som utgangspunkt for sine Xfrie BearbeidelserX og skapte et av de betydeligste kirkemusikalske verker i senromantikken. For siste gang gav han uttrykk for sine XAnelser om de skjulte Harmonier i vore FolketonerX.

Mars 1907 la han ut på en ny utenlandsturné, som skulle bli hans siste. Han gav konserter i København, München, Berlin og til slutt Kiel. Ved sankthanstider kom han tilbake til Troldhaugen. Men hans helsetilstand forverret seg stadig. I slutten av august hadde han et fire dagers sykehusopphold i Bergen, men kom tilbake til Troldhaugen og begynte utrolig nok å øve klaver for konserter ved en musikkfest i Leeds i Storbritannia! 3. september ble han imidlertid på ny innlagt på sykehuset, og utpå morgensiden 4. september døde han. Hans urne er sammen med Ninas plassert i fjellveggen på Troldhaugen.

Edvard Grieg er 1800-tallets største nordiske tonekunstner, og i internasjonalt perspektiv fremstår han som en av de betydeligste talsmenn for den nasjonalromantiske retningen i musikken. Hans utgangspunkt var høyromantikkens klangverden, i særdeleshet slik han møtte den hos Schumann, Wagner og Liszt. Men han begynte tidlig å bruke akkorder på nye og fantasirike måter, og etter hvert ble han stadig dristigere, ikke minst i bearbeidelsene av norsk folkemusikk. Å være pioner var imidlertid ikke det viktigste for ham. I mai 1904 skrev han til Julius Röntgen: XJeg har i de siste årene stilt meg følgende spørsmål: Hva er den såkalte originalitet, den såkalte nyhet? Det viktigste er denikke. For det viktigste er sannheten, følelsens sannhet.X

Griegs musikk er en syntese av tre elementer: det nasjonale, det internasjonale og det individuelle. Nettopp heri ligger det spesielle ved hans kunst, det som gjør den ekte griegsk X og dermed også ekte norsk.
--------------------
Edvard Hagerup Grieg (15 June 1843 X 4 September 1907) was a Norwegian composer and pianist who composed in the Romantic period. He is best known for his Piano Concerto in A minor, for his incidental music to Henrik Ibsen's play Peer Gynt (which includes Morning Mood and In the Hall of the Mountain King), and for his collection of piano miniatures Lyric Pieces. [1]

Contents

* 1 Biography
* 2 Later years
* 3 Music
* 4 List of selected works
* 5 See also
* 6 References
* 7 Further reading
o 7.1 English
o 7.2 Norwegian
* 8 External links
o 8.1 Recordings by Edvard Grieg
o 8.2 Music scores

Biography

Edvard Hagerup Grieg was born in Bergen, Norway on 15 June 1843. His parents were Alexander Grieg (1806X1875), a merchant and the American vice consul in Bergen, and Gesine Judithe Hagerup (1814X1875), a music teacher and daughter of Edvard Hagerup. He had very blaze-red hair. The family name, originally spelled Greig, has Scottish origins. After the Battle of Culloden in 1746, however, Grieg's great-grandfather traveled widely, settling in Norway about 1770, and establishing business interests in Bergen.

Edvard Grieg was raised in a musical home. His mother was his first piano teacher and taught him to play at the age of 6. Grieg studied in several schools, including Tank's School,.[2] He often brought in samples of his music to class.

In the summer of 1858, Grieg met the eminent Norwegian violinist Ole Bull, who was a family friend; Bull's brother was married to Grieg's aunt. Bull recognised the 15-year-old boy's talent and persuaded his parents to send him tothe Leipzig Conservatory, then directed by Ignaz Moscheles.

Grieg enrolled in the conservatory, concentrating on the piano, and enjoyed the many concerts and recitals given in Leipzig. He disliked the discipline of the conservatory course of study, but he achieved very good grades in mostareas. An exception was the organ, which was mandatory for piano students. In the spring of 1860, he survived a life-threatening lung disease. The following year he made his debut as a concert pianist, in Karlshamn, Sweden. In 1862, he finished his studies in Leipzig and held his first concert in his home town, where his programme included Beethoven's Pathétique sonata. (Grieg's own recording of his Piano Sonata, made late in his life, confirms that he was an excellent pianist).

In 1863, Grieg went to Copenhagen, Denmark, and stayed there for three years. He met the Danish composers J. P. E. Hartmann and Niels Gade. He also met his fellow Norwegian composer Rikard Nordraak (composer of the Norwegian national anthem), who became a good friend and source of great inspiration. Nordraak died in 1866, and Grieg composed a funeral march in his honor.

On 11 June 1867, Grieg married his first cousin, Nina Hagerup. The next year, their only child, Alexandra, was born. She died in 1869 from meningitis. In the summer of 1868, Grieg wrote his Piano Concerto in A minor while on holiday in Denmark. Edmund Neupert gave the concerto its premiere performance on 3 April 1869 in the Casino Theater in Copenhagen. Grieg himself was unable to be there due to conducting commitments in Christiania (as Oslo was then named). [3]

In 1868, Franz Liszt, who had not yet met Grieg, wrote a testimonial for him to the Norwegian Ministry of Education, which led to Grieg obtaining a travel grant. The two men met in Rome in 1870. On Grieg's first visit, they went over Grieg's Violin Sonata No. 1, which pleased Liszt greatly. On his second visit, in April, Grieg brought with him the manuscript of his Piano Concerto, which Liszt proceeded to sightread (including the orchestral arrangement). Liszt's rendition greatly impressed his audience, although Grieg gently pointed out to him that he played the first movement too quickly. Liszt also gave Grieg some advice on orchestration, (for example, to give the melody of the second theme in the first movement to a solo trumpet).

In 1874X76, Grieg composed incidental music for the premiere of Henrik Ibsen's play Peer Gynt, at the request of the author. Many of the pieces from this work became very popular in the orchestral suites or piano and piano-duet arrangements.

Grieg had close ties with the (Bergen Philharmonic Orchestra) (Harmonien), and later became Music Director of the orchestra from 1880X1882. In 1888, Grieg met Tchaikovsky in Leipzig. Grieg was later (though not at the time?) struck by the sadness in Tchaikovsky.[4] Tchaikovsky thought very highly of Grieg's music, praising its beauty, originality and warmth.[5]
[edit] Later years
Edvard Grieg Museum Troldhaugen

Grieg's later life brought him fame. The Norwegian government awarded him a pension. In the spring 1903, Grieg made nine 78-rpm gramophone recordings of his piano music in Paris; all of these historic discs have been reissued on both LPs and CDs and, despite limited fidelity, show his artistry as a pianist. Grieg also made live-recording player piano music rolls for the Welte-Mignon reproducing system, all of which survive today and can be heard.

In 1906, he met the composer and pianist Percy Grainger in London. Grainger was a great admirer of Grieg's music and a strong empathy was quickly established. In a 1907 interview, Grieg stated: XI have written Norwegian Peasant Dances that no one in my country can play, and here comes this Australian who plays them as they ought to be played! He is a genius that we Scandinavians cannot do other than love.X[6]

Edvard Grieg died in the autumn of 1907, aged 64, after a long period of illness. His final words were "Well, if it must be so." The funeral drew between 30,000 and 40,000 people out on the streets of his home town to honor him. Following his wish, his own Funeral March in Memory of Rikard Nordraak was played in an orchestration by his friend Johan Halvorsen, who had married Grieg's niece. In addition, the Funeral March movement from Chopin's Piano SonataNo. 2 was played. His and his wife's ashes are entombed in a mountain crypt near his house, Troldhaugen.
[edit] Music

Grieg is renowned as a nationalist composer, drawing inspiration from Norwegian folk music. Early works include a symphony (which he later suppressed) and a piano sonata. He also wrote three sonatas for violin and piano and a cello sonata. His many short pieces for piano X often based on Norwegian folk tunes and dances X led some to call him the "Chopin of the North". [7]

Concerto in A minor: 1. Allegro molto moderato
Play sound
Performed by the University of Washington Symphony, conducted by Peter ErXs (Neal O'Doan, piano)
Concerto in A minor: 1. Allegro molto moderato
Play sound
Performed by the Skidmore College Orchestra (courtesy of Musopen)
Concerto in A minor: 2. Adagio
Play sound
Performed by the University of Washington Symphony, conducted by Peter ErXs (Neal O'Doan, piano)
Concerto in A minor: 2. Adagio
Play sound
Performed by the Skidmore College Orchestra (courtesy of Musopen)
Concerto in A minor: 3. Allegro moderato molto e marcato
Play sound
Performed by the University of Washington Symphony, conducted by Peter ErXs (Neal O'Doan, piano)
Concerto in A minor: 3. Allegro moderato molto e marcato
Play sound
Performed by the Skidmore College Orchestra (courtesy of Musopen)
Notturno, Op. 54, No. 4
Play sound
Performed live by Mark Gasser
Problems listening to these files? See media help.

The Piano Concerto is his most popular work. Its champions have included the pianist and composer Percy Grainger, a personal friend of Grieg who played the concerto frequently during his long career. An arrangement of part of thework made an iconic television comedy appearance in the 1971 Morecambe and Wise Show, conducted by André Previn.

Some of the Lyric Pieces (for piano) are also well-known, as is the incidental music to Henrik Ibsen's play Peer Gynt, a play that Grieg found to be an arduous work to score properly. In a 1874 letter to his friend Frants Beyer, Grieg expressed his unhappiness with what is now considered one of his most popular compositions from Peer Gynt, In the Hall of the Mountain King: "I have also written something for the scene in the hall of the mountain King - something that I literally can't bear listening to because it absolutely reeks of cow-pies, exaggerated Norwegian nationalism, and trollish self-satisfaction! But I have a hunch that the irony will be discernible."[8]

Grieg's popular Holberg Suite was originally written for the piano, and later arranged by the composer for string orchestra. Grieg wrote songs, in which he set lyrics by poets Heinrich Heine, Johann Wolfgang von Goethe, Henrik Ibsen, Hans Christian Andersen, Rudyard Kipling and others. Russian composer Nikolai Myaskovsky used a theme by Grieg for the variations with which he closed his Third String Quartet.

List of selected works
Main article: List of compositions by Edvard Grieg

* Piano Sonata in E minor, Op. 7
* Violin Sonata No. 1 in F major, Op. 8
* Concert Overture In Autumn, Op. 11
* Violin Sonata No. 2 in G major, Op. 13
* Piano Concerto in A minor, Op. 16
* Incidental music to Bjørnstjerne Bjørnson's play Sigurd Jorsalfar, Op. 22
* Incidental music to Henrik Ibsen's play Peer Gynt, Op. 23
* Ballade in the Form of Variations on a Norwegian Folk Song in G minor, Op. 24
* String Quartet in G minor, Op. 27
* Album for Male Chorus, Op. 30
* Two Elegiac Melodies for Strings, Op. 34
* Four Norwegian Dances for piano four hands, Op. 35 (later orchestrated)
* Cello Sonata in A minor, Op. 36
* Holberg Suite for piano, later arr. for string orchestra, Op. 40
* Violin Sonata No. 3 in C minor, Op. 45
* Peer Gynt Suite No. 1, Op. 46
* Lyric Suite for Orchestra, Op. 54 (orchestration of four Lyric Pieces)
* Peer Gynt Suite No. 2, Op. 55
* Suite from Sigurd Jorsalfar, Op. 56
* Four Symphonic Dances for piano, later arr. for orchestra, Op. 64
* Haugtussa Song Cycle after Arne Garborg, Op. 67
* Slåtter (Peasant Dances) for piano, Op. 72
* Sixty-six Lyric Pieces for piano in ten books, Opp. 12, 38, 43, 47, 54, 57, 62, 65, 68 and 71, including: Arietta, To the Spring, Little Bird, Butterfly, Notturno, Wedding Day at Troldhaugen, At Your Feet, Longing For Home,March of the Dwarfs, Poème érotique and Gone. 		Grieg, Edvard Hagerup (I74633)
 
13821 {geni:occupation} Comte d'Artois puis Roi de France (1824-1830), King of France 1824-1830, Kung i Frankrike 1824-30, abdikerade 1830, Count of Artois, King of France & Navarre, King of France (1824-30), abdicated 2.8.1830

{geni:about_me} Charles de Bourbon
Member of the House of Bourbon.
Comte d'Artois on 9 October 1757.
In July 1789 he left France.
Lieutenant-General of the Kingdom on 28 January 1793. 12 April 1814 he re-entered Paris.
Roi Charles X de France in 1824.
Crowned King of France on 29 May 1825 at Rheims, Champagne, France.
Comte d'Artois on 2 August 1830.
Abdicated as King of France on 2 August 1830.

Links:
The Perrage: http://www.thepeerage.com/p10155.htm#i101542

Geneall: http://www.geneall.net/F/per_page.php?id=5266

Predecessor Louis XVIII:
Successor Louis-Philippe I:

Wikipedia:
English: http://en.wikipedia.org/wiki/Charles_X_of_France
Francais: http://fr.wikipedia.org/wiki/Charles_X_de_France
--------------------
http://en.wikipedia.org/wiki/Charles_X_of_France
Charles X of France
From Wikipedia, the free encyclopedia
Jump to: navigation, search

"Charles X" redirects here. For the King of Sweden, see Charles X Gustav of Sweden, for the Catholic claimant of 1589, see Charles, Cardinal de Bourbon.

Charles X
King of France and of Navarre
King Charles X in coronation robes,
by Jean Auguste Dominique Ingres, 1829.
Reign 16 September 1824 X 2 August 1830 (&0000000000000005.0000005 years, &0000000000000320.000000320 days)
Coronation 28 May 1825 (aged 67)
Predecessor Louis XVIII
Successor Louis-Philippe I
as King of the French
Spouse Princess Maria Teresa of Savoy
Issue
Louis Antoine, Duke of Angoulême
Charles Ferdinand, Duke of Berry
Father Louis-Ferdinand, Dauphin of Viennois
Mother Marie-Josèphe of Saxony
Born 9 October 1757(1757-10-09)
Palace of Versailles, France
Died 6 November 1836 (aged 79)
Gorizia, Austrian Empire (now in Italy)
Burial Kostanjevica Monastery, Nova Gorica, Slovenia

Charles X (9 October 1757 X 6 November 1836) ruled as King of France and of Navarre from 16 September 1824 until 2 August 1830.[1] A younger brother to Kings Louis XVI and Louis XVIII, he supported the latter in exile and eventually succeeded him. His rule of almost six years came to an end in 1830 due to the July Revolution, which ignored his attempts to keep the crown in the senior branch of the House of Bourbon and instead elected Louis Philippe, Duke of Orléans as King of the French. Once again exiled, Charles died in Gorizia, Austria.[2]
Contents
[show]

* 1 Childhood and adolescence
* 2 Marriage and private life
* 3 Crisis and Revolution
* 4 Life in exile
* 5 The Bourbon Restoration
* 6 The King's brother and heir
* 7 Reign
o 7.1 Internal policies
o 7.2 Conquest of Algeria
o 7.3 The July Revolution
* 8 Second exile and death
* 9 Ancestry
* 10 Marriage and issue
* 11 References
* 12 External links

[edit] Childhood and adolescence

Charles Philippe de France was born in 1757, the youngest son of the Dauphin Louis Ferdinand, and his wife, the Dauphine Marie Josèphe, at the Palace of Versailles. Charles was created Count of Artois at birth by his grandfather,the reigning King Louis XV.[3] As the youngest male in the family Charles seemed unlikely ever to become king. His eldest brother, Louis, Duke of Burgundy died unexpectedly in 1761 which moved Charles up one place in the line of succession.

He was raised by Madame de Marsan, the Governess of the Children of France.

At the death of his father in 1765, Charles' oldest surviving brother, Louis-Auguste, became the new Dauphin, the heir-apparent to the French throne. Their mother, Marie Josèphe, who had never recovered from the loss of her husband, died in March 1767 from tuberculosis.[4] This left Charles an orphan at the age of nine, along with his siblings Louis-Auguste, Louis Stanislas, Count of Provence, Clotilde (Madame Clotilde), and Élisabeth, (Madame Élisabeth).

Louis XV fell ill on 27 April 1774, a week after the premiere of the celebrated composer Christoph Willibald Gluck's opera, Iphigénie en Aulide, and died on 10 May of smallpox at the age of sixty-four.[5] His grandson Louis-Auguste succeeded him as King Louis XVI of France.
[edit] Marriage and private life
Charles as Count of Artois

In November 1773, Charles married Princess Marie Thérèse of Savoy. The marriage, unlike that of Marie Antoinette and Louis-Auguste, however, was consummated almost immediately.[6]

In 1775, Marie Thérèse gave birth to a boy, Louis-Antoine, who was created Duke of Angoulême by Louis XVI. Louis-Antoine was the first of the next generation of Bourbons, as the King and the Count of Provence had not fathered anychildren yet, causing the Parisian libellistes (pamphleteers who published scandalous leaflets about important figures in court and politics) to lampoon Louis XVI's alleged impotence.[7] Three years later, in 1778, Charles's second son, Charles Ferdinand, was born and was given the title of a Duke of Berry.[8]. In the same year Queen Marie Antoinette gave birth to her first child, Marie-Thérèse Charlotte, quelling any rumours that she could not bear children.

Charles was thought of as the most attractive in his family, bearing a strong resemblance to his grandfather, Louis XV.[9] and as his wife was considered quite ugly by most contemporaries, he looked for company elsewhere. Accordingly, his extramarital affairs became numerous. According to the Count of Hezecques, "few beauties were cruel to him." Later, he embarked upon a life-long love affair with the beautiful Louise de Polastron (1764X1804), the sister-in-law of Marie Antoinette's closest companion, the Duchess of Polignac.

Charles also struck up a firm friendship with his sister-in-law, Queen Marie Antoinette, whom he had first met at her arrival in France in April 1770 when he was twelve.[9] The closeness of the relationship was such that he was falsely accused of having seduced Marie Antoinette by Parisian rumour mongers. As part of Marie Antoinette's social set, Charles often appeared opposite her in the private theatre of her favourite royal retreat, the Petit Trianon. They were both said to be very talented amateur actors; with Marie Antoinette playing milkmaids, shepherdesses and country ladies, and Charles playing lovers, valets and farmers.

A famous story concerning the two involves the construction of the Château de Bagatelle. In 1775, Charles purchased a small hunting lodge in the Bois de Boulogne. He soon had the existing house torn down with plans to rebuild. Marie Antoinette wagered her brother-in-law that the new château could not be completed within three months. Charles engaged the neoclassical architect François-Joseph Bélanger to design the building. He won his bet, with Bélanger completing the house in sixty-three days. It is estimated that the project, which came to include manicured gardens, cost over two million livres. Throughout the 1770s, Charles spent lavishly. He accumulated enormous debts, totalling 21 million livres. In the 1780s, King Louis XVI paid off the debts of both his brothers, the Counts of Provence and Artois.[10]

Also around 1775, Louis Philippe, the future Duke of Orléans, schemed to create a rift between the King and his youngest brother. Louis Philippe introduced Charles to gambling and the brothels at the Palais-Royal, the ancestral home of Louis Philippe's family. Louis Philippe wanted Charles to catch a venereal disease, either dying, or becoming sterile[citation needed], thereby increasing his own chances of one day gaining the throne of France (as first prince of the blood, Louis Philippe would have been fourth-in-line to the throne, after the Counts of Provence, Artois and Angoulême) as Charles was the only member of his family to produce any children, so far.[11]

In 1781, Charles acted as a proxy for the Emperor Joseph II at the christening of his godson, the Dauphin Louis Joseph.[12]
[edit] Crisis and Revolution

Charles' political awakening started with the first great crisis of the monarchy in 1786, when it became apparent that the kingdom was bankrupt from previous military endeavours (the Seven Years War, and the American War of Independence) and needed fiscal reform to survive. Charles supported the removal of the aristocracy's financial privileges but was opposed to any reduction in the social privileges enjoyed by either the Church or the nobility. He believed that France's finances should be reformed without the monarchy being overthrown. In his own words, it was "time for repair, not demolition."

King Louis XVI eventually convened the Estates General, which hadn't been assembled for over 150 years, to meet in May 1789 to ratify financial reforms. Along with his sister Madame Élisabeth, Charles was the most conservative member of the family[13] and opposed the Third Estate's (representing the commoners) demand to increase their voting power. This prompted criticism from his brother, who accused him of being "plus royaliste que le roi" ("more royalist than the King"). In June 1789, the Third Estate declared themselves a National Assembly intent on providing France with a new constitution.[14]

In conjunction with the baron de Breteuil, Charles had political alliances arranged to depose the liberal minister of finance, Jacques Necker. These plans backfired when Charles attempted to secure Necker's dismissal on 11 July without Breteuil's knowledge, much earlier than they had originally intended. It was the beginning of a decline in his political alliance with Breteuil, which ended in mutual loathing.

Necker's dismissal provoked the storming of the Bastille on 14 July. At the insistence of Louis XVI and Marie Antoinette, Charles and his family left France three days later, on 17 July, along with several other courtiers, including the duchesse de Polignac, the QueenXs favourite.[15]
[edit] Life in exile
Blue plaque at 72 South Audley Street, London, his home between 1805 and 1814.

Charles and his family decided to seek refuge in Savoy, Marie Thérèse's native country[16], where they were joined by some of the Condé family.[17]

Meanwhile in Paris, Louis XVI was struggling with the National Assembly, which was committed to radical reforms and had enacted the Constitution of 1791. In March 1791, the Assembly also enacted a regency bill which provided for the case of the King's premature death. While his heir Louis-Charles was still a minor, the Count of Provence, the Duke of Orléans or, if either was unavailable, someone chosen by election should become regent, completely passing over the rights of Charles who, in the royal lineage, stood between the Count of Provence and the Duke of Orléans.[18]

Charles meanwhile left Turin and moved to Trier, where his uncle, Clemens Wenceslaus of Saxony was the incumbent Archbishop-Elector. Charles prepared for a counter-revolutionary invasion of France but after a letter by Marie Antoinette postponed it to after the royal family had escaped France.[19] After the attempted flight was stopped at Varennes, Charles moved on to Koblenz, where he, the recently escaped Count of Provence and the Princes of Condé jointly declared their intention to invade France. The Count of Provence was sending dispatches to various European sovereigns for assistance, while Charles set up a court-in-exile in the Electorate of Trier. On 25 August, the rulers of Austria and Prussia issued the Declaration of Pillnitz, which called on other European powers to intervene in France.[20]

On New Year's Day 1792, the National Assembly declared all emigrants traitors, repudiated their titles and confiscated their lands.[21], followed by the suspension and eventually the abolition of the monarchy in September 1792. The royal family was imprisoned in the Temple, and eventually put to death[22] or, as in the case of the young Dauphin died of illnesses and neglect.[23]

When the French Revolutionary Wars broke out in 1792, Charles escaped to Great Britain, where King George III of Great Britain gave him a generous allowance. Charles lived in Edinburgh and London with his mistress Louise de Polastron[24] His older brother, dubbed Louis XVIII after the death of his nephew in June 1795, relocated to Verona and then to Jelgava Palace, Mitau, where Charles's son, Louis-Antoine, married Louis XVI's only surviving child, Marie-Thérèse Charlotte on 10 June 1799. In 1802, Charles supported his brother with several thousand pounds. In 1807, Louis XVIII moved to Great Britain.[25]
[edit] The Bourbon Restoration
Main article: Bourbon Restoration
Louis XVIII of France and Navarre

In January 1814, Charles covertly left his home in London to join the Coalition forces in southern France. Louis XVIII, by then wheelchair-bound, supplied Charles with letters patent creating him Lieutenant General of the Kingdom. On 31 March, the Allies captured Paris. A week later Napoleon I abdicated. The Senate declared Louis XVIII restored. Charles arrived in the capital on 12 April[26] and acted as Lieutenant General of the Kingdom until Louis XVIIIarrived from England. During his brief tenure as regent, Charles created an ultra-royalist secret police, that reported directly back to him without Louis XVIII's knowledge. It operated for over five years.[27]

Louis XVIII was greeted with great rejoicing from the Parisians and proceeded to occupy the Tuileries Palace.[28] His brother, the Count of Artois, lived in the Pavillon de Mars, the Duke of Angoulême in the Pavillon de Flore, which overlooked the River Seine.[29] The duchesse d'Angoulême fainted upon arriving at the palace, as it brought back terrible memories of her family's incarceration there, and of the storming of the palace and the massacre of the Swiss Guards on 10 August 1792.[28]

According to the advice of the occupying allied army, Louis XVIII drafted a liberal constitution, the Charter of 1814, which entailed a bicameral legislature, an electorate of 90,000 men and freedom of religion.[30]

Following the Hundred Days, Napoleon's brief return to power in 1815[31], the White Terror swept across France, when 80,000 Napoleonic officials and generals were removed from their positions and some even killed, most notably the Marshalls Ney, who was executed for treason, and Brune, who was murdered.[32]
[edit] The King's brother and heir

While the King retained the liberal charter, Charles patronised members of the ultra-royalists in parliament, such as Jules de Polignac, the writer François-René de Chateaubriand and Jean-Baptiste de Villèle[33] and on several occasions, Charles voiced his disapproval of his brother's liberal ministries and threatened to leave the country unless Louis XVIII dismissed them.[34] Louis, in turn, feared his brother's and heir-presumptive's ultra-royalist tendencies would send the family into exile once more.

On 14 February 1820, Charles' younger son, the Duke of Berry was assassinated at the Paris Opera. This loss not only devastated the family but also put the continuation of the Bourbon dynasty in jeopardy, as the Duke of Angoulême's marriage had not produced any children. Parliament debated the abolition of the salic law, which excluded females from the succession and was long held inviolable. However, the Duke of Berry's widow, Caroline of Naples and Sicily, was found to be pregnant and on 29 September 1820 gave birth to a son, Henri, Duke of Bordeaux.[35] His birth was hailed as "godgiven" and the people of France bought him the Château de Chambord in celebration of his birth.[citation needed]
[edit] Reign
Charles X, by Pierre-Narcisse Guérin
[edit] Internal policies

Louis XVIII's health had been worsening since the beginning of 1824.[36] Suffering from both dry and wet gangrene in his legs and spine, he died on 16 September of that year. His brother succeeded him to the throne as King Charles X of France.[37]

In his first act as King, Charles attempted to unify the House of Bourbon by granting the style of Royal Highness to his cousins of House of Orléans, who had been deprived of this by Louis XVIII because of the former Duke of Orléans' role in the death of Louis XVI.

In the first few months of his reign, Charles' government passed a series of laws that bolstered the power of the nobility and clergy.[clarification needed] Charles gave his Prime Minister, Jean-Baptiste de Villèle, lists of lawsthat he wanted ratified every time he opened parliament. In April 1825, the government approved legislation, proposed by Louis XVIII but implemented only after his death, that paid an indemnity to nobles whose estates had been confiscated during the Revolution. The law gave government bonds to those who had lost their lands, in exchange for their renunciation of their ownership, costing the state approximately 988 million francs. In the same month, the Anti-Sacrilege Act was passed. Charles' government attempted to re-establish male only primogeniture for families paying over 300 francs in tax, but the measure was voted down in the Chamber of Deputies.[38]
Consecration of Charles X, by François Gérard
Charles X in Coronation robes by Gérard

On 29 May 1825, King Charles was anointed at the cathedral of Reims, the traditional site of consecration of French Kings which however had been unused since 1775 as Louis XVIII had foregone the ceremony to avoid controversy.[39]

That Charles was not a popular ruler became apparent in April 1827, when chaos ensued during the King's review of the National Guard. In retaliation, the National Guard was disbanded but, as its members were not disarmed, it remained a potential threat.[39]

After losing his parliamentary majority in an general election in November 1827, Charles dismissed Prime Minister Villèle on 5 January 1828 and appointed Jean-Baptise de Martignac, a man the King disliked and thought of only as provisional. On 5 August 1829, Charles dismissed Martignac and appointed Jules de Polignac, who, however, lost his majority in parliament at the end of August, when the Chateaubriand faction defected. To stay in power, Polignac would not recall the Chambers until March 1830.[40]
[edit] Conquest of Algeria

On 31 January 1830, the Polignac government decided to send a military expedition to Algeria to put an end to the threat the Algerian pirates posed to Mediterranean trade and also increase the government's popularity by a victory. The reason given for the war was that the viceroy of Algeria, angry about French failure to pay its debts stemming from Napoleon's invasion of Egypt, had struck the French ambassador with the handle of his fly swat. .[40] Frenchtroops invaded Algiers on 5 July.[41]
[edit] The July Revolution
Main article: July Revolution

The Chambers convened on 2 March 1830, as planned, but Charles' opening speech was greeted by negative reactions from many deputies. Some introduced a bill demanding that the King's ministers should have the backing of the Chambers. On 18 March, 221 deputies, a majority by 30, voted in favour of the bill. However, the King had already decided to hold general elections and thus the chamber was suspended on 19 March.[42]

Elections were held on 23 June, but did not produce a majority favourable to the government. Therefore, on 6 July, the King and his ministers decided to suspend the constitution, as provided for by Article 14 of the Charter in case of an emergency, and on 25 July, from his residence in Saint-Cloud, issued four ordinances, known as Ordonnances de Saint-Cloud, which censored the press, dissolved the newly elected chamber, altered the electoral system and called for elections in September.[41]

When the official government newspaper, Le Moniteur Universel, published the ordinances on Monday, 26 July, Adolphe Thiers, journalist at the opposition paper Le National, published in his newspaper a call to revolt, which was signed by forty-three journalists[43]:

The legal regime has been interrupted: that of force has begun... Obedience ceases to be a duty![44]

In the evening, crowds assembled in the gardens of the Palais-Royal, shouting "Down with the Bourbons!" and "Vive la Charte". As the police closed off the gardens during the nights, the crowd re-grouped in a nearby street, where they shattered the street lamps.[45]

The next morning, 27 July, police raided and shut down the newspapers that continued to publish (including Le National). When the protesters, who had re-entered the Palais-Royal gardens, heard of this, they attacked soldiers withmissiles, prompting them to shoot. By the evening, the city was dominated by violence and shops were looted.

On 28 July, the rioters began to erect barricades in streets. Marshal Marmont, who had been called in the day before to remedy the situation, took the offensive against the rioters, but some of his men defected to the rioters andby the afternoon he had to retreat to the Tuileries Palace.[46]
Louis Philippe, King of the French (1830-1848)

The members of the Chamber of Deputies sent a five-man delegation to Marmont, urging him to advise the King to revoke the ordinances and thus assuage the anger of the protesters. Subsequently, on Marmont's request the prime minister intervened with the King, but Charles refused all compromise and dismissed all of his ministers that afternoon, realising the precariousness of the situation. That evening, the members of the Chamber assembled at Jacques Laffitte's house and decided that Louis Philippe d'Orléans should take the throne from King Charles. They printed posters endorsing Louis Philippe and distributed them throughout the city. By the end of the day, the government's authority was trampled.[47]

A few minutes after midnight in the early hour of 31 July, warned by General Gresseau that Parisians were scheming to attack the residence, Charles X decided to leave Saint-Cloud and seek refuge in Versailles with his family, andthe Court, with the exception of the duc dXAngoulême who stayed behind with the troops, and the duchesse dXAngoulême who was taking the waters at Vichy. Meanwhile in Paris, Louis Philippe assumed the post of Lieutenant General ofthe Kingdom.[48]

The road to Versailles was filled with disorganised troops and deserters. The marquis de Vérac, governor of the Palace of Versailles, came to meet the king before the royal cortège entered the town, to tell him that the palace was not safe as the Versailles national guards wearing the tricolor were occupying the Place d'Armes. Charles X then gave the order to go to Trianon. It was five in the morning.[49]

Later on in the day, after the arrival of the Duke of Angoulême who had left Saint-Cloud with his troops, Charles X ordered the departure for Rambouillet where they arrived shortly before midnight. In the morning of 1 August, theduchesse dXAngoulême, who had rushed from Vichy after learning of the events, arrived at Rambouillet.

The following day, 2 August, bypassing his son the Dauphin, Charles X abdicated in favor of his grandson, Henri, Duke of Bordeaux, who was not yet ten years old. At first, the Duke of Angoulême refused to countersign the documentby which he was made to renounce his rights to the throne of France. According to the duchesse de Maillé, Xthere was a strong altercation between the father and the son. We could hear their voices in the next room.X Finally, after twenty minutes, the Duke of Angoulême reluctantly countersigned the (following) document[50].

XMy cousin, I am too deeply pained by the ills that afflict or could threaten my people for not having found the means to avoid them. Therefore, I have taken the resolution to abdicate the crown in favor of my grandson, the Duke of Bordeaux. The Dauphin, who shares my feelings, also renounces his rights in favor of his nephew. Therefore, you will have, within your power as Lieutenant General of the Kingdom, to proclaim the accession of Henri V to the throne. Furthermore, you will take all the measures that concern you in order to set up the forms of government during the new kingXs minority. Here, I only want my dispositions to be known: it is a means to avoid further ills. You will communicate my intentions to the diplomatic corps, and you will let me know as soon as possible the proclamation by which my grandson will be recognised as king under the name of Henri V.X

[51]

Louis Philippe ignored the document and on 9 August had himself proclaimed King of the French by the members of the Chamber.[52]
[edit] Second exile and death

When it became apparent that a mob of 14,000 people was preparing to attack, the Royal Family was forced to leave Rambouillet and, on 16 August, embarked on packet steamers provided by Louis Philippe, to the United Kingdom. Informed by the British Prime Minister, the Duke of Wellington, that they needed to arrive in England as private citizens, all adopted pseudonyms, with Charles X assuming the name of a "Count of Ponthieu". The Bourbons were greeted coldly by the English, who upon their arrival mockingly waved the newly adopted tri-colour flags at them.[53]

Charles X was quickly followed to Britain by his creditors, who had loaned him vast sums during his first exile and were yet to be paid back in full. However, the family could use money Charles' wife had stocked away in London.[53]

The Bourbons were allowed to reside in Lulworth Castle in Dorset, but quickly moved to Holyrood Palace in Edinburgh[53], where the Duchess of Berry also lived at Regent Terrace[54]

Charles' relationship with his daughter-in-law proved uneasy, as the Duchess claimed the regency for her son, Henri, whom the abdications of Rambouillet had left the legitimist pretender to the French throne. Charles at first denied her demands, but in December acquiesced[55], and only once she had landed in France.[54] Soon afterwards, the Duchess by way of the Netherlands, Prussia and Austria made her way to her Italian relatives.[54] Finding little support there, she arrived in Marseilles in April[54], made her way to the Vendée, where she tried to instigate an uprising against the new regime, and was imprisoned, much to the embarrassment of her father-in-law.[55] He was further dismayed when after her release the Duchess married the Count de Lucchesi Palli, a minor Neapolitan noble. As a result of this morganatic match, Charles banned her from seeing her children.[56]

On the invitation of Emperor Francis I of Austria, the Bourbons moved to Prague in winter 1832/33 and were given lodging at the Hradschin Palace by the Emperor.[55] In September 1833, Bourbon legitimists gathered in Prague to celebrate the Duke of Bordeaux's thirteenth birthday. They expected grand celebrations but Charles X merely proclaimed his grandson's majority. On the same day, after much cajoling by Chateaubriand, Charles agreed to a meeting with his daughter-in-law, which took place in Leoben on 13 October 1833. The children of the Duchess refused to meet with her after they had learnt of her second marriage. Charles refused the various demands by the Duchess, but after protests from his other daughter-in-law, the Duchess of Angoulême, gave in again. In the summer of 1834, he again allowed the Duchess of Berry to see her children.[57]

Upon the death of Emperor Francis in March 1835, the Bourbons left Hradschin Palace as the new Emperor Ferdinand wished to use the palace for his coronation. the Bourbons first moved to Teplitz, but as Ferdinand wanted to use Hradschin on a more permanent basis, they purchased Kirchberg Castle. Moving there was postponed due to an outbreak of cholera in the locality. In the meantime, Charles left for the warmer climate on Austria's Mediterranean coast in October 1835. Upon his arrival at Gorizia he caught cholera and died on 6 November 1836. The townspeople draped their windows in black to mourn him. Charles was interred in the Church of the Annunciation of Our Lady, in the Franciscan Kostanjevica Monastery (now in Nova Gorica, Slovenia).[58]
Tombs of Charles X and Louis XIX at the Kostanjevica Monastery


The remains of Charles X are in a crypt with that of the other members of the exiled French Royal Family. Above his sarcophagus, made of marble, there is a black stone on which is inscribed:

Ici repose très haut et très puissant excellent prince Charles X de nom roi, par la grâce de Dieu, de France et de Navarre

[59]

("Here lies very high and powerful excellent prince Charles X by name king, by the grace of God, of France and of Navarre")

Marriage and issue

Charles X married Princess Maria Teresa of Savoy, the daughter of Victor Amadeus III, King of Sardinia and Maria Antonietta of Spain, on 16 November 1773. The couple had four children:

1. Louis Antoine, Duke of Angoulême (6 August 1775 X 3 June 1844) Louis Antoine d'Artois
2. Sophie (5 August 1776 X 5 December 1783) Sophie d'Artois
3. Charles Ferdinand, Duke of Berry (24 January 1778 X 13 February 1820) Charles Ferdinand d'Artois
4. Marie Thérèse (1783) Marie Thérèse d'Artois

[edit] References

1. ^ Mary Platt Parmele, A Short History of France. New York: Charles Scribner's Sons (1894), p. 221.
2. ^ Munro Price, The Perilous Crown: France between Revolutions, Macmillan, p. 185-187.
3. ^ nndb.com
4. ^ Évelyne Lever, Louis XVI, Librairie Arthème Fayard, Paris (1985), p. 43
5. ^ Antonia Fraser, Marie Antoinette: the Journey, p. 113X116.
6. ^ Fraser, p. 128-129.
7. ^ Fraser, p. 137X139.
8. ^ Fraser, p. 189.
9. ^ a b Fraser, p. 80-81.
10. ^ Fraser, p. 178.
11. ^ Susan Nagel, Marie Thérèse: Child of Terror, p. 11-12.
12. ^ Fraser, p. 221.
13. ^ Fraser, p. 326.
14. ^ Fraser, p. 274X278.
15. ^ Fraser, p. 338.
16. ^ Fraser, p. 340.
17. ^ Nagel, p. 65.
18. ^ Fraser, p. 383.
19. ^ Nagel, p. 103.
20. ^ Nagel, p. 113.
21. ^ Nagel, p. 118.
22. ^ Fraser, p. 399, 440, 456; Nagel, p. 143.
23. ^ Nagel, p. 152-153.
24. ^ Nagel, p. 207.
25. ^ Nagel, p. 210, 222, 233-235
26. ^ Nagel, p. 153.
27. ^ Price, p. 11-12.
28. ^ a b Nagel, p. 253-254.
29. ^ Price, p. 50.
30. ^ Price, p. 52-54.
31. ^ Price, p. 72, 80-83
32. ^ Price, p. 84.
33. ^ Price, p. 91-92.
34. ^ Price, p. 94-95.
35. ^ Price, p. 109.
36. ^ Lever, Évelyne, Louis XVIII, Librairie Arthème Fayard, Paris, 1988, p. 553. (French).
37. ^ Price, p. 113-115.
38. ^ Price, p. 116-118.
39. ^ a b Price, p. 119-121.
40. ^ a b Price, p. 122-128.
41. ^ a b Price, p. 136-138.
42. ^ Price, p. 130-132.
43. ^ Castelot, André, Charles X, Librairie Académique Perrin, Paris, 1988, p. 454 ISBN 2-262-00545-1
44. ^ Le régime légal est interrompu; celui de la force a commencé... L'obéissance cesse d'être un devoir!
45. ^ Price, p. 141-142.
46. ^ Price, p. 151-154, 157.
47. ^ Price, p. 158, 161-163.
48. ^ Price, p. 173-176.
49. ^ Castelot, Charles X, p. 482.
50. ^ Castelot, Charles X, p. 491
51. ^ Charles X's abdication: XMon cousin, je suis trop profondément peiné des maux qui affligent ou qui pourraient menacer mes peuples pour nXavoir pas cherché un moyen de les prévenir. JXai donc pris la résolution dXabdiquer la couronne en faveur de mon petit-fils, le duc de Bordeaux. Le dauphin, qui partage mes sentiments, renonce aussi à ses droits en faveur de son neveu. Vous aurez donc, en votre qualité de lieutenant général du royaume, à faire proclamer lXavènement de Henri V à la couronne. Vous prendrez dXailleurs toutes les mesures qui vous concernent pour régler les formes du gouvernement pendant la minorité du nouveau roi. Ici, je me borne à faire connaître ces dispositions : cXest un moyen dXéviter encore bien des maux. Vous communiquerez mes intentions au corps diplomatique, et vous me ferez connaître le plus tôt possible la proclamation par laquelle mon petit-fils sera reconnu roi sous le nom de Henri V. »
52. ^ Price, p. 177, 181-182, 185.
53. ^ a b c Nagel, p. 318-325
54. ^ a b c d A.J. Mackenzie-Stuart, A French King at Holyrood, Edinburgh (1995).
55. ^ a b c Nagel, p. 327-328.
56. ^ Nagel, pp. 322, 333.
57. ^ Nagel, p. 340-342.
58. ^ Nagel, p. 349-350.
59. ^ Castelot, Charles X, p. 577

This page was last modified on 20 July 2010 at 06:58.
--------------------
http://en.wikipedia.org/wiki/Charles_X_of_France 		de Bourbon, Charles X Philippe roi de France et Navarre (I96068)
 
13822 {geni:occupation} comte de Moers, King of Prussia, `XXXX XXXXXXX I XXXXXX`:.

{geni:about_me} *Was as Friedrich III. Elector von Brandenburg
*As Friedrich II. Duke of Preußen
*As Friedrich I. King in Preussia.

'''Links:'''
*[http://www.thepeerage.com/p10142.htm#i101417 The Peerage]
*[http://www.geneall.net/D/per_page.php?id=4312 Geneall]
*'''King in Prussia; Elector of Brandenburg''' Reign As Elector of Branderberg (1688X1713) '''King in Prussia''' (1701X1713) Coronation: 18 January 1701 in Königsberg
>'''Predecessor:''' [http://www.geni.com/people/index/6000000002632690162 Frederick William] '''Successor:''' [http://www.geni.com/people/index/311771392100007035 Frederick William I]
*'''Wikipedia:''' [http://en.wikipedia.org/wiki/Frederick_I_of_Prussia English] [http://de.wikipedia.org/wiki/Friedrich_I._(Preu%C3%9Fen)_ Deutsch] 		von Preußen, Friedrich I Kürfurst zu Brandenburg, König in Preu (I96300)
 
13823 {geni:occupation} Comte de Provence puis Roi de France (1814-1824), King of France 1795-1824 (de jure), 1814-March 1815 & July 1815-1824 (de facto), Kung i Frankrike 1814-24, Petit-fils de France, King of France & Navarre

{geni:about_me} http://en.wikipedia.org/wiki/Louis_XVIII_of_France (open link for English version; also below after French version)

Louis XVIII, né Louis Stanislas Xavier, fut roi de France de 1814 à sa mort en 1824. Né le 17 novembre 1755 à Versailles, il est le quatrième fils du dauphin Louis-Ferdinand et de sa seconde épouse Marie-Josèphe de Saxe; Il est le frère cadet de Louis Auguste, futur Louis XVI et le frère aîné de Charles-Philippe, futur Charles X. Il est le petit-fils de Louis XV.

Petit-fils de France, il est dXabord titré « comte de Provence ». Tout comme son frère aîné, il passe son enfance au château de Versailles. Il y reçoit une éducation solide, comme le veut son rang. Il reçoit ensuite le palais du Luxembourg, auquel il fit de gros travaux.

Louis XVIII meurt le 16 septembre 1824 à Paris, sans descendance, et est inhumé à la basilique Saint-Denis. Son frère, le comte dXArtois, chef des ultras, lui succède sous le nom de Charles X.

Sommaire

1 Épouse

2 Maîtresses, favorite et favoris

3 Le rapprochement avec le Languedoc

4 Émigré

4.1 Les années 1804-1807

4.2 Les années 1808-1812

4.3 Le mandat de Mgr de La Fare

5 La Restauration

6 Notes et références

7 Sources

8 Liens externes





Épouse

1771 Marie-Joséphine de Savoie, la « reine velue » (1753X1810) connue pour ses amours lesbiennes, fille du roi Victor-Amédée III de Sardaigne et de Marie-Antoinette Ferdinande dXEspagne (elle-même arrière-petite-fille du roi Louis XIV de France par la branche paternelle). Elle est la sXur de Marie-Thérèse (X1805), épouse du roi Charles X de France, frère cadet de Louis XVI et de Louis XVIII.



Maîtresses, favorite et favoris

Anne Nompar de Caumont la Force, comtesse de Balbi

Louise de Polastron

Zoé Talon, comtesse de Baschi et du Cayla (1785-1850)

Le comte puis duc dXAvaray

Le duc de Blacas

Élie, duc Decazes et de Glucksbierg

Le rapprochement avec le Languedoc

Son état de frère du Roi ne l'empêche pas de critiquer la politique de celui-ci. Mécontent et inquiet de la politique royale, il cherche à se tailler dans la province de Languedoc un fief, et ainsi se ménager une action directe et distincte de celle de son royal ainé. En 1775, il sollicite en vain le titre de gouverneur du Languedoc. Il avait même acheté l'année précédente le Comté de l'Isle-Jourdain qui lui assurait par la forêt de Bouconne, accès et influence jusque dans Toulouse. Au printemps 1777, un voyage l'amène à Toulouse. Il assiste le 21 juin, à une séance de l'Académie des Jeux Floraux et entend la lecture de trois odes. En son honneur, les parlementaires de la ville organisent une réception chez le Comte de Riquet-Caraman. Il s'embarque ensuite au Port Saint-Sauveur et continue son périple sur le Canal du Midi. À chaque étape, les auberges et maisons sont décorées suivant les ordres des Caraman-Riquet, concessionnaires du Canal. La décoration de la maison du receveur du canal à Agde est tout particulièrement soignée pour la réception de Monsieur.



Émigré

Après avoir agité la Cour de Louis XVI en facilitant la chute des ministres réformateurs Turgot, Necker, Calonne, il réclame pour le Tiers le doublement du nombre de députés aux États Généraux. Le dérapage de ces derniers le pousse à « émigrer » le 20 juin 1791, en même temps que son frère aîné Louis XVI, qui lui fut arrêté à Varennes (leur benjamin, le comte dXArtois, futur Charles X, avait quitté la France dès le lendemain de la prise de la Bastille).

Il se réfugie ainsi à Bruxelles puis Coblence, capitale de lXÉlectorat de Trêves, dont un de ses oncles maternels est lXarchevêque et le souverain. Il rencontre lXempereur Léopold II et lui inspire la déclaration de Pillnitz dXaoût 1791 qui galvanise la Révolution française. Il refuse de reconnaître lXautorité du roi et se voit déchu de ses droits de prince du sang par la Législative en janvier 1792. Il tente de rentrer en France à la tête dXune armée de 14X000 hommes mais doit rebrousser chemin après la bataille de Valmy et se réfugie à Hamm en Westphalie. En 1793, ayant appris lXexécution de son frère aîné, il se proclame « régent » pour le dauphin, qui demeure aux mains des révolutionnaires à Paris, et le proclame « Louis XVII ». À la déclaration de la mort de lXenfant, en 1795, il devient dépositaire de la couronne de France et prend le nom de Louis XVIII, mais lXavènement de Napoléon détruit une nouvelle fois ses espérances.



Les années 1804-1807

En 1804, à la suite de plaintes de Napoléon, le roi de Prusse Frédéric-Guillaume se résout à se séparer dXhôtes aussi incommodes que compromettants; Louis XVIII et tous les émigrés composant sa petite cour reçurent lXordre de quitter immédiatement le territoire prussien. Ce fut à Kalmar que cet ordre parvint au prétendant. Louis XVIII y rencontra le comte dXArtois, son frère quXil nXavait pas vu depuis près de douze ans, une certaine froideur ayant toujours existé entre eux. LXentrevue de Kalmar ne les rapprocha pas ; ils se quittèrent après dix-sept jours de conférences, assez mécontents lXun de lXautre : le futur Charles X reprit le chemin de Londres et Louis revint attendre à Riga la réponse du Cabinet de Saint-Pétersbourg à propos dXun nouvel asile sur le sol russe. Le nouvel Empereur, Alexandre Ier de Russie, qui succédait à son père le tsar Paul Ier, donna une suite favorable à sa demande et il revint à Mittau (Lettonie actuelle) où une minuscule cour d'une centaine de derniers fidèles dont le vieux marquis de Beaucorps le suivirent[1].

Une fois réinstallé dans sa demeure, Louis XVIII rédigea son dernier manifeste public pendant son séjour à lXétranger. La proclamation quXil avait envoyée à Pichegru, quelques semaines avant le 18 fructidor, ne contenait que des promesses de réforme à lXancienne Monarchie (Lois fondamentales du royaume de France). Il se décida, cette fois, à accepter nettement la Révolution et ses suites. Non seulement il admettait lXamnistie entière pour tous les votes antérieurs à 1804, ainsi que lXengagement de conserver à chaque Français ses grades, ses emplois et ses pensions ; il garantissait, en outre, la liberté et lXégalité pour les personnes, le maintien de toutes les propriétés et la protection de tous les intérêts sans exception.

Au sein de la mer Baltique, en face et sous la protection du ciel, fort de la présence de notre frère, de celle du duc dXAngoulême, notre neveu, de lXassentiment des autres princes de notre sang, qui tous partagent nos principes et sont pénétrés des mêmes sentiments qui nous animent, nous le jurons ! jamais on ne nous verra rompre le nXud sacré qui unit nos destinées aux vôtres, qui nous lie à vos familles, à vos cXurs, à vos consciences ; jamais nous ne transigerons sur lXhéritage de nos pères, jamais nous nXabandonnerons nos droits. Français ! Nous prenons à témoin de ce serment le Dieu de saint Louis, celui qui juge toutes les justices !

Donné à Mittau, le 2 décembre de lXan de grâce 1804, et de notre règne le dixième.

Signé : Louis.

(A noter que sur tous les documents officiels, Louis XVIII se considéra roi depuis 1795 et fit le décompte des années de son règne en conséquence. Néanmoins, juridiquement, il ne sera pas roi avant la Restauration en 1814.)

Cette déclaration, imprimée à Hambourg, au nombre de dix mille exemplaires, fut répandue sur tout le continent et envoyée en France, par la poste, à toutes les autorités constituées, ainsi quXaux plus notables habitants de chaquedépartement.

Le second séjour à Mittau du prétendant ne dura que trois ans. Les défaites dXAusterlitz, dXEylau et de Friedland, obligèrent le tsar à devenir lXallié de Napoléon. Alexandre laissa entendre à Louis XVIII que sa présence à Mittauen Courlande pourrait gêner son nouvel allié. Louis XVIII comprit quXil devait chercher un nouvel asile. Il nXavait plus à choisir quXentre le Nouveau Monde et lXAngleterre. Il se décida pour lXhospitalité britannique. Vers le milieu dXoctobre 1807, depuis Göteborg en Suède, il avertit le comte dXArtois de sa prochaine arrivée, ce qui nXétait pas pour lui plaire. Les confidents du comte réussirent à persuader un des membres du Cabinet britannique, Lord Canning (1770-1827), quXil était nécessaire, dans lXintérêt même du gouvernement britannique dXéloigner Louis XVIII de Londres et de le confiner en Écosse. Le Royaume Uni était à cette époque la seule puissance qui fut encore en lutte avec la France impériale et elle refusait à Louis XVIII le titre de roi, en lui signifiant quXà aucune époque le rétablissement de sa famille, nXavait semblé moins plausible. Après de longues tractations Louis XVIII accepta de débarquer en Angleterre, en tant que simple particulier sous le nom de comte de L'Isle-Jourdain (que ses contemporains transformeront en « comte de Lille »X) et en promettant de ne pas faire dXaction politique.



Les années 1808-1812

Louis XVIII avait fixé sa résidence à Gosfield Hall à la fin de 1807; il ne quitta ce château quXau bout de quatre ans, au commencement de 1811, peu de temps après la mort de Marie-Joséphine de Savoie, sa femme, décédée le 13 novembre 1810. Il vint alors habiter Hartwell House propriété du baronnet sir Henry Lee dans le comté de Buckingham, près de Londres. Ses revenus, à cette époque, sXélevaient à 600X000 francs environ (soit 4,8 millions dXeuros) que lui payaient le gouvernement britannique et la cour du Brésil. Mais il devait mener un train de vie réduit puisque cette somme était répartie entre ses protégés, les agents dans les différentes cours dXEurope (pour être au courant des politiques menées) et que la guerre entraînait une inflation de prix qui nXétaient pas, au départ, bas. Lors des Cent-Jours il se réfugia à Gand, dXoù le jeu de mot : « Notre Père de Gand » !



Le mandat de Mgr de La Fare

En 1795, Louis XVIII confia à Mgr de La Fare, ancien évêque de Nancy (1752 - X 1829), la direction de ses intérêts auprès de la cour de Vienne. Il le constitua également son correspondant dans toute cette partie de lXEurope, fonction quXil remplit durant vingt ans. Il fut en même temps chargé dXautres missions pour lXensemble de la famille royale.

En 1807, toutes les communications du continent avec lXAngleterre étaient interdites : personne ne pouvait plus recourir à Londres pour y toucher du gouvernement britannique leurs pensions alimentaires. LXévêque reçut, à lXinsu de Louis XVIII, la mission dXordonnancer et de vérifier le paiement de ces pensions pour assurer la subsistance de ses compatriotes, ce qui lui valut la disgrâce du prétendant. Les versements étaient faits par la banque du Baron J.J. de Boesner, banquier de Vienne et aussi par des banques de Gênes, au profit de la famille royale, les princes et princesses de France et notamment Messeigneurs les ducs dXAngoulême et de Berry pour lXentretien de leurs Maisons et la solde des militaires de leur armée.

Mgr de La Fare exerça cet emploi fastidieux et ingrat jusquXà lXépoque du retour de Louis XVIII dans ses États, à la Restauration.



La Restauration

Au fur et à mesure des guerres napoléoniennes, et spécialement à partir de 1810, les coalisés semblent reprendre lXavantage, éveillant en lui lXespérance du retour. Après la défaite de Napoléon, en 1814, les coalisés réunis au Congrès de Vienne hésitent encore sur le successeur à choisir à Napoléon. Désireux dXinstaller sur le trône de France un allié, mais aussi un chef légitime, ils hésitent entre Louis XVIII, dont lXimpopularité est problématique, lX« Aiglon », fils de Napoléon, mais aussi le maréchal Bernadotte ou encore Eugène de Beauharnais, voire une république. Talleyrand emporte finalement lXopinion des Alliés en faveur de Louis XVIII.



Porté par les Coalisés, le 24 avril 1814, il débarque à Calais. Octroyant une Charte constitutionnelle restaurant la monarchie à ses sujets, il devient roi de France. Les termes "octroyer" et "roi de France" sont importants en droit, puisquXils signifient que la souveraineté appartient au roi, et non au peuple ou à la nation (cXest lui qui octroie la Charte aux Français et non les Français qui décident dXune constitution ; contrairement à un roi des Français qui serait roi parce que les Français lXont mis sur le trône, un roi de France est souverain de droit divin). Il nie donc la théorie révolutionnaire de la souveraineté nationale, voire de la souveraineté populaire.



Une "robe à dix-huit remplis" portée par une royaliste, 1815.Lors des Cent-Jours, il tente dXorganiser avec la noblesse la résistance à Napoléon. Son échec le conduit à sXexiler de nouveau. Seule la défaite de Waterloo le réinstalle sur le trône de France.

Son règne est consacré à la lourde tâche de concilier les héritages révolutionnaires et napoléoniens avec ceux de lXAncien Régime. Il défend ces derniers (il nomme ainsi, comme aumônier de la Cour, monseigneur Jean-Louis d'Usson de Bonnac, un des derniers évêques dXAncien Régime survivants et surtout lXun des premiers à avoir refusé de prêter serment à la Révolution, ainsi quXà avoir refusé de démissionner comme lXexigeait Napoléon), sans pour autant accéder aux excès de ses propres partisans, les ultras. Il mit un point dXhonneur à toujours constituer un ministère issu de la majorité parlementaire, ce à quoi rien ne le contraignait.

Ses opposants demeurent trop faibles et divisés pour menacer en quoi que ce soit la position royale. Il dissout ainsi une première Chambre ultra en 1816 (la célèbre Chambre introuvable). Une autre vague de contestation commence avec la mort de son neveu duc de Berry, fils du comte dXArtois. Louis XVIII apparaît comme un roi modéré, menant une vie bourgeoise, sans fastes excessifs, trop fades aux yeux de certains. DXautres nXoublient pas que cXest un émigré, ramené sur le trône de France par des étrangers.



Cependant, malgré cette apparente faiblesse, il a réussi non seulement à maintenir un équilibre entre ultras et libéraux, mais aussi à ramener la prospérité dans une nation épuisée par les dernières guerres napoléoniennes. Louis XVIII avait donc une certaine force de caractère et il pouvait dXailleurs être à lXoccasion capable de traits dXhumour féroces, comme le montre lXanecdote suivante :

Parmi les prérogatives du roi de France, figurait la capacité dXanoblir tout sujet méritant. Louis XVIII se trouvait ainsi assiégé par une horde de quémandeurs qui estimaient à tort ou à raison être de bons candidats à lXanoblissement. Parmi ceux-ci, lXun des plus acharnés, au moins par le nombre de libelles quXil déposait régulièrement, était un philosophe nommé Antoine Quatremère. Pour calmer un peu ces quémandeurs et leur donner une bonne leçon, Louis XVIII décida dXaccorder au sieur Quatremère un titre et la particule associée (le "de"), mais à la condition expresse quXil la porte après son nom et non pas avant ! Le pauvre philosophe sXen tira comme il put, en achetant une terre près du village de Quincy et en ajoutant ce nom à la fin du sien.[réf. nécessaire]

On a cité une anecdote similaire concernant le publiciste Genoud, qui insistait pour être rassuré sur le fait que sa lettre dXanoblissement mentionnerait bien une particule devant son nom. Louis XVIII répondit à son entourage « Eh bien ! puisquXil veut tant une particule, on va lui en mettre une devant et une derrière ! » et le solliciteur se fit anoblir sous le nom de Monsieur de Genoude.[réf. nécessaire]

Louis XVIII souffrait dXune goutte qui empira avec les années et lui rendait tout déplacement extrêmement difficile à la fin de son règne. Dans ses dernières années, le roi était souvent déplacé en fauteuil roulant dans ses appartements. À cause de cette maladie il ne put être sacré roi de France, car il nXaurait pu supporter le cérémonial du sacre des rois de France.



--------------------

http://en.wikipedia.org/wiki/Louis_XVIII_of_France

Louis XVIII of France

From Wikipedia, the free encyclopedia

Jump to: navigation, search

Louis XVIII

King of France and of Navarre

Louis XVIII, in his coronation robes, by Antoine Jean Gros

Reign De jure 8 June 1795 X

16 September 1824

De facto 11 April 1814 X

20 March 1815; then

8 July 1815 X

16 September 1824

Coronation none

Predecessor Napoleon I

De facto and by law predecessor as Emperor of the French.

Legitimate predecessor was Louis XVII

Successor Charles X

Spouse Princess Marie Josephine Louise of Savoy

Full name

Louis Stanislas Xavier de France

Father Louis, Dauphin of France

Mother Princess Maria Josepha of Saxony

Born 17 November 1755(1755-11-17)

Palace of Versailles, France

Died 16 September 1824 (aged 68)

Paris, France

Burial Basilica of St Denis, France

Louis XVIII (Louis Stanislas Xavier de France; 17 November 1755 X 16 September 1824) was King of France and Navarre from 1814 to 1824, omitting the Hundred Days in 1815. Louis XVIII spent twenty-three years in exile, from 1791 to1814, due to the French Revolution, and was exiled again in 1815, for 100 days, upon the return of Napoleon Bonaparte from Elba. During exile he lived in several countries, including Prussia, the United Kingdom and Russia.[1]

The French Republic abolished the monarchy and deposed King Louis XVI on 21 September 1792.[2] Although the monarchy had been disestablished, Louis XVIII succeeded his nephew, Louis XVII, as titular King, when the latter died in prison in June 1795.[3]

For 23 years, revolution and war excluded the Bourbon line from the throne of France until 1814, when coalition armies captured Paris from Napoleon Bonaparte. Louis XVIII was restored to what he and other Royalists considered hisrightful place. Louis XVIII ruled as King for slightly less than a decade, during the so-called Bourbon Restoration period. The Bourbon Restoration was a constitutional monarchy (unlike the Ancien Régime, which was absolute). As a constitutional monarchy, Louis XVIII's royal prerogative was reduced substantially by the Charter of 1814, France's new constitution.

Louis had no children; therefore, upon his death, the crown passed to his younger brother, Charles, comte dXArtois.[4] Louis XVIII was the last French monarch to die while reigning.

Contents

[show]

* 1 Early life

* 2 At his brother's court

o 2.1 The outbreak of the French Revolution

* 3 Exile

o 3.1 The early years

o 3.2 1796 X 1807

o 3.3 England

* 4 Bourbon Restoration

o 4.1 Restoration I

o 4.2 Hundred days

o 4.3 1815 X 1824

o 4.4 Death

* 5 Ancestors

* 6 In fiction

* 7 References

o 7.1 Notes

o 7.2 Sources

* 8 External links

[edit] Early life

Louis Stanislas Xavier was born on 17 November 1755 in the Palace of Versailles, the son of Louis, Dauphin of France, and his wife, Princess Maria Josepha of Saxony. He was the grandson of the reigning King Louis XV, and as such,a Petit-fils de France. Louis Stanislas was christened Louis Stanislas Xavier six years after his birth, in accordance with Bourbon family tradition, being nameless before his baptism. The name of Louis was bestowed because it was typical of a Prince of France; Stanislas after his great-grandfather King StanisXaw LeszczyXski of Poland; and Xavier for Saint Francis Xavier. His mother's family held Francis Xavier as one of their patron saints.[5]

At the time of his birth, Louis Stanislas was fourth in line to the throne of France, behind his father, the Dauphin (or crown prince), and his two elder brothers, Louis Joseph Xavier, duc de Bourgogne and Louis Auguste, duc de Berry.

The former died after a horrific illness in 1761, leaving Louis Auguste as heir apparent in the next generation until the Dauphin's own premature death in 1765. The two deaths elevated Louis Stanislas to second in the line of succession, while Louis Auguste, acquired the title of Dauphin.[6]

Louis Stanislas found comfort in his governess, the comtesse de Marsan, as he was her favourite out of all her charges (Louis Stanislas' brothers and sisters).[7] Louis Stanislas was taken away from his beloved governess when he turned seven, the age generally acknowledged as the end of infancy and the beginning of boyhood. Women could not govern a boy after they attained this age, so the role was then assumed by a male, known as a governor, duc de la Vauguyon, a friend of his father's.

The comte de Provence and his brother Louis Auguste, duc de Berry, depicted in 1757 by François-Hubert Drouais.

Louis Stanislas was an intelligent boy, excelling in classics and literature. His education was of the same quality and consistency as that of his older brother, Louis Auguste, despite the fact that Louis Auguste was heir and Louis Stanislas was not.[7] Louis Stanislas' education was quite religious in nature, several of his teachers being ecclesiastics. Vauguyon drilled into young Louis Stanislas and his brothers the way he thought princes should "know how to withdraw themselves, to like to work," and "to know how to reason correctly".

In April 1771, Louis Stanislas's education was formally concluded, and his own independent household was established,[8] which astounded contemporaries with its extravagance: in 1773, the number of servants reached 390.[9] In thesame month his household was founded, Louis was granted several titles by his grandfather, Louis XV: duc d'Anjou, comte du Maine, comte de Perche and comte de Senoches.[10]

On 14 May 1771, Louis Stanislas married Princess Marie Josephine Louise of Savoy. Marie Joséphine (as she was known in France) was a daughter of the then Prince and Princess of Piedmont, future king Victor Amadeus III of Sardinia.

A luxurious ball followed the wedding on 20 May.[11] The new comtesse de Provence (Louis bore the courtesy title comte de Provence) was considered to be ugly, tedious and ignorant of the court at Versailles. Louis Stanislas was repulsed by his new wife, as was his brother the comte d'Artois, who married her sister, Princess Maria Theresa of Savoy. The marriage remained unconsummated; biographers disagree about the reason, maintaining that it was due to Louis Stanislas' alleged impotence (according to biographer Antonia Fraser) or his unwillingness to sleep with his wife, due to her poor personal hygiene. She never brushed her teeth, plucked her eyebrows, or used any perfumes.[12] At the time of his marriage, Louis Stanislas was obese and waddled instead of walked. He never exercised and continued to eat enormous amounts of food.[13]

Despite the fact that Louis Stanislas was not infatuated with his wife, he boasted that the two enjoyed vigorous conjugal relations X such declarations were held in low esteem by courtiers at Versailles. He also proclaimed his wife to be pregnant, merely to spite Louis Auguste and his wife Maria Antonia, Archduchess of Austria, who had not yet consummated their marriage.[14] The Dauphin and Louis Stanislas did not enjoy a harmonious relationship, and often quarrelled,[15] as did their wives.[16] Louis Stanislas impregnated his wife in 1774, having conquered his aversion to Marie Joséphine. However, the pregnancy ended in a miscarriage.[17]

On 27 April 1774, Louis XV fell ill after having contracted smallpox, and died the following 4 May.[18]

[edit] At his brother's court

Louis Stanislas,comte de Provence, during the reign of Louis XVI of France.

Marie Joséphine, comtesse de Provence, Louis Stanislas' wife, by Jean-Baptiste-André Gautier d'Agoty, 1775.

The Dauphin, Louis Auguste, succeeded his grandfather as King Louis XVI.[19] Louis Stanislas longed for political influence. He attempted to gain admittance to the KingXs council in 1774, ultimately failing. Louis Stanislas was left in a political limbo that he called "a gap of 12 years in my political life".[20] Louis XVI granted Louis Stanislas revenues from the Duchy of Alençon in December 1774. The duchy was given to enhance Louis Stanislas' prestige,however his appanage turned over only 300,000 livres (livres were the currency of France from Charlemagne, to the Revolution) per annum. This much lower than it had been at its peak in the fourteenth century.[10] Louis Stanislas also embarked on a tour of France in 1774. He toured with his sister Madame Clotilde to meet her bridegroom Charles Emmanuel, Prince of Piedmont, heir to the throne of Sardinia, at Chambéry. In 1775, Louis Stanislas visited Lyon and his spinster aunts, Madame Adélaïde and Madame Victoire, while they were enjoying the waters at Vichy.[9] Louis Stanislas took more tours of France than anyone else in the royal family, who rarely left the Île-de-France. The four provincial tours that Louis Stanislas took before the year 1791 amounted to a total of three months.[21]

On 5 May 1778, Dr. Lassonne confirmed Marie Antoinette's pregnancy.[22] On 19 December 1778, the Queen gave birth to a daughter, who was named Marie-Thérèse Charlotte de France, and given the honorific title Madame Royale. The birth of a girl came as a relief to the comte de Provence, who kept his position as heir to Louis XVI, since Salic Law excluded women from acceding to the throne of France.[23][24] However, Louis Stanislas was not heir to the thronemuch longer. He was dislodged from the position when Marie Antoinette gave birth to a long wished-for son, Louis Joseph, on 22 October 1781. Louis Stanislas and his youngest brother, the comte dXArtois, served as godfathers by proxy for the Holy Roman Emperor, the QueenXs brother.[25] In 1780, a new lady, Anne Nompar de Caumont de La Force, comtesse de Balbi, entered the service of Marie Joséphine. Contemporaries judged the comtesse de Balbi to be witty and amusing, though also poorly educated and, some thought, rude. Louis Stanislas soon fell in love with his wife's new lady-in-waiting, and installed her as his mistress,[26] which resulted in Marie Joséphine's and Louis Stanislas' already small affection for each other to cool entirely.[27] Louis Stanislas commissioned a pavilion for his mistress on a parcel that became known as the Parc Balbi, near the Pièce dXEau des Suisses and the Potager du Roi at Versailles.[28]

Louis Stanislas lived a quiet and sedentary lifestyle at this point, not having a great deal to do since his self-proclaimed political exclusion in 1774. He kept himself occupied with his vast library of over 11,000 books at Balbi's pavilion. There he read for several hours each morning.[29] However, Louis Stanislas racked up astronomical debts, and when he asked Louis XVI to pay off his debt of 10 million livres in the early 1780s, Louis XVI obliged.[30]Louis Stanislas slid further down the line of succession when Marie Antoinette gave birth to her second son, Louis Charles, in March 1785.[31]

An Assembly of Notables (the members consisted of magistrates, mayors, nobles and clergy) was convened in February 1787 to ratify the financial reforms sought by the Controller-General of Finance Charles Alexandre de Calonne. This provided Louis Stanislas, who abhorred the radical reforms proposed by Calonne, the opportunity he had long been waiting for to establish himself in politics.[32] The reforms proposed a new property tax,[33] and new elected provincial assemblies that would have a say in local taxation.[34] Calonne's proposition was rejected outright by the notables, and, as a result, Louis XVI dismissed him. The Archbishop of Toulouse, Étienne Charles de Loménie de Brienne, acquired Calonne's ministry. Brienne attempted to salvage Calonne's reforms, but ultimately failed to convince the notables to approve them. A frustrated Louis XVI dissolved the assembly.[35]

Louis had a venture in hard-paste porcelain, which was called "Porcelaine de Monsieur", 1780.

Brienne's reforms were then submitted to the Parlement de Paris in the hopes that they would be approved. (A parlement was responsible for ratifying the KingXs edicts. Each province had its own parlement, but the parlement de Paris was the most significant of all.) The Parlement de Paris refused to accept BrienneXs proposals, and pronounced that any new taxation would have to be approved by an Estates-General (the nominal parliament of France). Louis XVI and Brienne took a hostile stance against the parlement's rejection, and Louis XVI had to implement a Lit de justice (which automatically registered an edict in the Parlement de Paris) to ratify the desired reforms. On 8 May, Jean-Jacques Duval d'Eprémesnil and Goislard de Montsabert, two of the leading members of the Parlement de Paris were arrested. There was rioting in Brittany, Provence, Burgundy and Béarn in reaction to their arrest. This unrest was engineered by local magistrates and nobles, who enticed the people to revolt against the Lit de Justice, which was quite unfavourable to the nobles and magistrates. The clergy also joined the provincial cause, and condemned Brienne's tax reforms. Brienne conceded defeat in July and agreed to calling the Estates-General to meet in 1789. He resigned from his post in August and was replaced by the Swiss magnate Jacques Necker.[36]

In November 1788, a second Assembly of Notables was convened by Jacques Necker, to consider the makeup of the next Estates-General.[37] The Parlement de Paris recommended that the Estates should be the same as they were at the last assembly, in 1614 (this would mean that the clergy and nobility would have more representation than the Third Estate).[38] The notables rejected the "dual representation" proposal. Louis Stanislas was the only notable to vote to increase the size of the Third Estate.[39] Necker disregarded the notables' judgment, and convinced Louis XVI to grant the extra representation X Louis duly obliged on 27 December.[40]

[edit] The outbreak of the French Revolution

Main article: French Revolution

The Estates-General were convened in May 1789 to ratify financial reforms.[41] Louis Stanislas favoured a stalwart position against the Third Estate and its demands for tax reform. On 17 June, the Third Estate declared itself a National Assembly, an Assembly not of the Estates, but of the People.

Louis Stanislas urged the King to act strongly against the declaration, while the King's popular minister, Jacques Necker, intended to compromise with the new assembly. Louis XVI was characteristically indecisive. On 9 July, the assembly declared itself a National Constituent Assembly, that would give France a Constitution. On 11 July, Louis XVI dismissed Jacques Necker, which led to widespread rioting across Paris. On 12 July, the sabre charge of Charles-Eugène de Lorraine, prince de Lambesc's cavalry regiment, the Royal-Allemand, on a crowd gathered at the Tuileries gardens, sparked the Storming of the Bastille two days later.[42][43]

On 16 July, the comte dXArtois left France with his wife and children, along with many other courtiers.[44] Artois and his family took up residence in Turin, the capital city of his father-in-lawXs Kingdom of Sardinia, with the Condé family.[45]

Louis Stanislas decided to remain at Versailles.[46] When the royal family plotted to abscond from Versailles to Metz, Louis Stanislas advised the King not to leave, to which the latter duly agreed.[47]

The royal family was ripped away from their Palace at Versailles, the day after the 5 October 1789 women's march on Versailles.[48] In Paris, the Comte and his wife lodged in the Luxembourg Palace, while the rest of the royal family stayed in the Tuileries Palace.[49] In March 1791, the National Assembly created a law outlining the regency of Louis Charles in case his father died while he was still too young to reign. The law created the potential regencyas follows: Louis Charles' nearest male relative in France (presently the comte de Provence Louis Stanislas), and after him, the regency would be given to the duc dXOrléans, and if he were unavailable, the regency would go to election.[50]

The comte de Provence and his wife fled to the Austrian Netherlands in conjunction with the royal familyXs failed Flight to Varennes in June 1791.[51]

[edit] Exile

[edit] The early years

When the comte de Provence arrived in the Low Countries, he proclaimed himself de facto regent of France. Louis Stanislas was exploiting a document that he and Louis XVI had written[52] before the latter's failed escape to Varennes. The document gave Louis Stanislas the regency in the event of his brother's death, or inability to perform his role as King. Louis Stanislas would join the other princes-in-exile at Coblenz soon after his escape. It was there that the comte dXArtois, the Condés and the comte de Provence, proclaimed that their objective was to invade France. Louis XVI was greatly annoyed by his brothers' behaviour. Provence sent emissaries to various European courts asking for financial aid, soldiers, and munition. Artois secured a castle for the court in exile in the Electorate of Trier, where their maternal uncle, Clemens Wenceslaus of Saxony, was the Archbishop-Elector. Louis Stanislas' rallying bore fruit when the rulers of Prussia and Austria gathered at Dresden. They released the Declaration of Pillnitz in August 1791, which urged Europe to intervene in France if Louis XVI or his family were threatened. Provence's endorsement of the declaration was not well received in France, by the people, or by Louis XVI.[53]

In January 1792, the Legislative Assembly declared that all the émigrés were traitors to France. Their property and titles were confiscated.[54] The monarchy of France was abolished by the National Convention on 21 September 1792.[55]

Louis XVI was executed in January 1793. This left his young son, Louis Charles, as titular King Louis XVII of France. The princes-in-exile proclaimed Louis Charles "King Louis XVII". Louis Stanislas now unilaterally declared himself regent for his nephew, who was too young to be head of the House of Bourbon (since the French monarchy had been abolished for several months, Louis XVII never actually ruled, and any claim to regency would have been in name only.)[56]

Young Louis XVII's reign did not last long as he died in June 1795, survived by his sister Marie-Thérèse Charlotte de France, Madame Royale. On 16 June, the princes-in-exile declared the comte de Provence "King Louis XVIII". The new King accepted their declaration soon after.[57] Louis XVIII busied himself drafting a manifesto in response to Louis XVII's death. The manifesto, known as "The Declaration of Verona" was Louis XVIII's attempt to introduce the French people to his politics (after all, he had just been declared King by the exiles). The Declaration of Verona beckoned France back into the arms of the monarchy, "which for fourteen centuries was the glory of France".[16]

Louis XVIII negotiated Marie-ThérèseXs release from her Paris' prison in 1795. Louis XVIII desperately wanted Marie-Thérèse to marry her first cousin, Louis Antoine, duc dXAngoulême, the son of the comte d'Artois. Louis XVIII deceived his niece by telling her that her parents' last wishes were for her to marry Louis Antoine, and Marie-Thérèse duly agreed to her uncle-king's wishes.[58]

Louis XVIII was forced to abandon Verona when Napoleon Bonaparte invaded the Republic of Venice.[59]

[edit] 1796 X 1807

Jelgava Palace, Louis XVIII's residence from 1798 to 1801, and from 1804 to 1807.

Louis XVIII had been vying for the custody of his niece Marie-Thérèse since her release from the Temple Tower in December 1795. Louis succeeded when Francis II, Holy Roman Emperor agreed to relinquish custody of Marie-Thérèse in 1796. She had been staying in Vienna with her Habsburg relatives since January 1796.[59] Louis XVIII moved to Blankenburg in Duchy of Brunswick [Braunschweig] after his departure from Verona. He lived in a modest two-bedroom apartment over a shop.[60] Louis XVIII was forced to leave Blankenberg when King Frederick William II of Prussia died. In light of this, Marie-Thérèse decided to wait a while longer before reuniting with her uncle.[61]

In 1798, Emperor Paul I of Russia offered Louis the use of Jelgava Palace in Courland (now Latvia). Paul I also guaranteed Louis's safety and bestowed upon him a generous pension,[60] however, the Emperor later disregarded this allowance.[62] Marie-Thérèse finally joined Louis XVIII at Jelgava in 1799.[63] In the winter of 1798X1799, Louis XVIII wrote a biography on Marie Antoinette, titled Réflexions Historiques sur Marie Antoinette. King Louis attemptedto recreate the court life of Versailles at Jelgava, where many old courtiers lived, reestablishing all the court ceremonies, including the lever and coucher (these ceremonies were for waking and bedding respectively).[64]

Marie-Thérèse married her cousin Louis Antoine on 9 June 1799, at Jelgava Palace. Louis XVIII ordered his wife to attend the marriage proceedings in Courland without her long-time friend (and rumoured lover) Madame de Gourbillon.Queen Marie Joséphine lived apart from her husband in Schleswig Holstein. Louis XVIII was trying desperately to display to the world a united family front. The Queen refused to leave her friend behind and drama ensued, rivalling the wedding in notoriety.[65] Louis XVIII knew that his nephew Louis Antoine was not compatible with Marie-Thérèse. Despite this, he still rallied for their marriage, which proved to be quite unhappy and produced no children.[66]

Louis XVIII attempted to strike up a correspondence with Napoleon Bonaparte (First Consul of France) in 1800. Louis XVIII besought Bonaparte to restore the Bourbons to their throne, but the future emperor was immune to Louis's requests and continued to consolidate his position as ruler of France.[67]

Louis XVIII encouraged his niece to write her memoirs, as he wished them to be used as Bourbon propaganda. Louis also used the diaries of Louis XVI' final attendants in the same way, in 1796 and in 1803.[64] In January 1801, TsarPaul told Louis XVIII that he could no longer live in Russia. The court at Jelgava was so low on funds that they had to auction some of their possessions to afford the journey out of Russia. Marie-Thérèse even sold a diamond necklace that the Emperor Paul had given her as a wedding gift.[62]

Marie-Thérèse convinced Queen Louise of Prussia to give her family refuge in Prussian territory. Louise consented, but the Bourbons were forced to assume pseudonyms. With Louis XVIII using the title Comte d'Isle (named after his estate in Languedoc), he and his family assumed residence in Warsaw in the Lazienki Palace from 1801 to 1804, after an arduous voyage from Jelgava.[68] It was very soon after their arrival that they learned of the death of Paul I.Louis hoped that Paul's successor, Alexander I of Russia, would repudiate his father's banishment of the Bourbons. Louis XVIII then intended to set off to the Neapolitan court. The comte dXArtois asked Louis to send his son, Louis Antoine, and daughter-in-law, Marie-Thérèse, to him in Edinburgh. Louis was distressed by Artois' request, as Louis Antoine and his wife were all that he had, while Charles had an allowance from King George III of Great Britain.Louis XVIII's court in exile was being spied on by French police.[69] Louis greatly valued his niece's advice.[70] The court-in-exile was being financed by interest owed from Francis II on valuables his aunt, Marie Antoinette, had removed from France. The comte d'Artois in England also sent money. They had to cut their expenses significantly.[71]

In 1803, Napoleon tried to force Louis XVIII to renounce his right to the throne of France, but Louis refused.[72] In May 1804, Napoleon Bonaparte declared himself Emperor of the French. Louis XVIII and his nephew departed for Sweden in July for a Bourbon family conference, where Louis XVIII, the comte dXArtois, and the duc d'Angoulême issued a statement condemning Napoleon's decision to declare himself emperor.[73] The King of Prussia issued a proclamation saying that Louis XVIII would have to leave Prussian territory, which meant leaving Warsaw. Alexander I of Russia invited Louis XVIII to resume residence in Jelgava. Louis XVIII had to live under less generous conditions than those enjoyed under Paul I, and he intended to embark for England as soon as possible.[74]

Louis XVIII created another policy in 1805; a declaration that was far more liberal than his former ones. It repudiated his Declaration of Verona, promised to abolish conscription, keep Napoleon I's administrative and judicial system, reduce taxes, eliminate political prisons, and guarantee amnesty to everyone who did not oppose a Bourbon Restoration. The opinions expressed in the declaration were largely those of the comte dXAvaray (Louis's best friend in exile).[75]

Louis XVIII was forced once again to leave Jelgava when Alexander of Russia informed him that his safety could not be guaranteed on continental Europe. In July 1807, Louis boarded a Swedish frigate to Stockholm, bringing with himonly the duc d'Angoulême. Louis did not stay in Sweden for long, and arrived in Great Yarmouth, Norfolk, England, in November 1807. He took up residence in Gosfield Hall, leased to him by the Marquess of Buckingham[76]

[edit] England

Hartwell House, Louis XVIII's court-in-exile from 1808 until the Restoration.

Louis brought his wife and Queen, Marie Joséphine, from the continent in 1808. Louis's stay at Gosfield Hall did not last long, and he moved to Hartwell House in Buckinghamshire, where over one hundred courtiers were housed.[77] The King paid £500 in rent each year to the proprietor, Sir George Lee. The Prince Regent of the United Kingdom was very charitable to the exiled Bourbons, granting them permanent asylum and giving them extremely generous allowances.[78]

The comte d'Artois did not join the court-in-exile in Hartwell, continuing his frivolous life in London. Louis' friend the comte d'Avaray left Hartwell for Madeira in 1809, and died there in 1811. Louis replaced Avaray with the Comte de Blacas. Louis XVIII's wife, Queen Marie Joséphine, died on 13 November 1810.[79] That same winter, Louis suffered a particularly severe case of gout, which was a recurring problem for him at Hartwell, and he had to be put in a wheelchair.[80]

Napoleon I embarked on an invasion of Russia in 1812. This war would prove to be the turning point in his fortunes, as the expedition failed miserably and Napoleon was forced to retreat with an army in tatters.

In 1813, Louis XVIII issued another declaration while at Hartwell. "The Declaration of Hartwell" was more liberal than his "Declaration of 1805", asserting that all those who served Napoleon or the Republic would not have repercussions for their acts, and that the original owners of the Biens nationaux (lands confiscated from the nobles and clergy during the Revolution) were to be compensated for their losses.[81]

Allied troops entered Paris on 31 March 1814.[82] Louis was, however, unable to walk, and so sent the comte d'Artois to France in January 1814. Louis XVIII issued letters patent appointing Artois Lieutenant General of the Kingdomin the event of the Bourbons being restored. Napoleon I abdicated on 11 April, five days after his Senate had invited the Bourbons to re-assume the throne of France.[83]

[edit] Bourbon Restoration

Main article: Bourbon Restoration

Allégorie du retour des Bourbons le 24 avril 1814 : Louis XVIII relevant la France de ses ruines, by Louis-Philippe Crépin

[edit] Restoration I

The comte d'Artois ruled as Lieutenant-General of the Kingdom, until his brother's arrival in Paris on 3 May. Upon his return, the King displayed himself to his subjects by creating a procession through the city. He took up residence in the Tuileries Palace the same day. His niece, the duchesse d'Angoulême, fainted at the sight of the Tuileries.[84]

Napoleon's senate called Louis XVIII to the throne on the condition that he would accept the new constitution, which entailed recognition of the Republic and the Empire, a bicameral parliament elected every year, and the tri-colour flag of the aforementioned regimes.[85] Louis XVIII opposed the senate's constitution, and stated that he was "disbanding the current senate in all the crimes of Bonaparte, and appealing to the French people". The senatorial constitution was burned in a theatre in royalist Bordeaux, and the Municipal Council of Lyon voted for a speech that defamed the senate.[86]

The armies occupying Paris demanded that Louis XVIII implement a constitution.[87] The Charter of 1814 that Louis created entailed all that Saint-Ouen wished for and more: Freedom of Religion, a legislature composed of the Chamber of Deputies[88] and the Chamber of Peers,[89] the press would enjoy a degree of freedom, the biens nationaux,[90] would remain in the hands of their current owners.[91] The constitution had 76 articles. Taxation was to be voted on by the chambers.

Catholicism was the official religion of France. To be eligible for election to the Chamber of Deputies, one had to pay over 1,000 francs per year in tax, and be over the age of forty. The King appointed peers to the Chamber of Peers on a hereditary basis, or for life at his discretion. Deputies were elected every five years, with one fifth of them up for election each year.[92] There were 90,000 citizens eligible to vote.[93]

Louis XVIII signed the Treaty of Paris on 30 May 1814. The treaty gave France her 1792 borders, which extended east of the Rhine. She had to pay no war indemnity, and the occupying armies of the Sixth Coalition withdrew instantlyfrom French soil. These generous terms would be reversed in the next Treaty of Paris after the Hundred Days (Napoleon's return to France in 1815).[94]

It did not take Louis XVIII long to go back on one of his many promises. He and his Controller-General of Finance Baron Louis were determined not to let the exchequer fall into deficit (there was a 75 million franc debt inheritedfrom Napoleon I), and took fiscal measures to ensure this. Louis XVIII assured the French that the unpopular tax on tobacco, wine and salt would be abolished when he was restored, but he failed to do so, which led to rioting in Bordeaux. Expenditure on the army was slashed in the 1815 budget X in 1814, the military had accounted for 55% of government spending.[95]

Gold Coin of Louis XVIII, struck 1815

Obverse: (French) LOUIS XVIII, ROI DE FRANCE, in English: "Louis XVIII, King of France" Reverse: (French) PIECE DE 20 FRANCS, 1815, in English: "20 Franc Piece, 1815."

Louis XVIII admitted the comte d'Artois and his nephews, the duc d'Angoulême, and the duc de Berry into the King's council in May 1814, upon its establishment. The council was informally headed by the Prince de Talleyrand.[96] Louis XVIII took a large interest in the goings-on of the Congress of Vienna (set up to redraw the map of Europe after Napoleon's demise). Talleyrand represented France at the proceedings. Louis was horrified by Prussia's intention to annex the Kingdom of Saxony, to which he was attached because his mother was born a Saxon princess, and he was also concerned that Prussia would dominate Germany. He also wished the Duchy of Parma to be restored to the Parmese Bourbons, and not to Empress Marie Louise of France, as was being suggested by the Allies.[97] Louis also protested the Allies' inaction in Naples, where he wanted the Napoleonic usurper Joachim Murat removed in favour of the Neapolitan Bourbons, who had ruled for centuries.

On behalf of the Allies, Austria agreed to send a force to the Two Sicilies to depose Murat in February 1815, when it became apparent that Murat corresponded with Napoleon I, which was explicitly forbidden by a recent treaty. Murat never actually wrote to Napoleon, but Louis, intent on restoring the Neapolitan Bourbons at any cost, forged the correspondence, and subsidised the Austrian expedition with 25 million francs.[98]

Louis XVIII succeeded in getting the Neapolitan Bourbons restored immediately. Parma was bestowed upon Empress Marie Louise for life, and the Parmese Bourbons were given the Duchy of Lucca until the death of Marie Louise.

[edit] Hundred days

Main article: Hundred Days

Napoleon I on his Imperial Throne by Jean Auguste Dominique Ingres.

On 26 February 1815, Napoleon Bonaparte escaped his island prison of Elba and embarked for France. He arrived with about 1,000 troops near Cannes on 1 March. Louis XVIII was not particularly worried by Bonaparte's excursion, as such small numbers of troops could be easily overcome. There was, however, a major underlying problem for the Bourbons: Louis XVIII had failed to purge the military of its Bonapartist troops. This led to mass desertions from the Bourbon armies to Bonaparte's. Furthermore, Louis XVIII could not join the campaign against Napoleon in the south of France because he was suffering from another case of gout.[99] Minister of War Marshall Soult dispatched Louis Philippe d'Orléans, the comte d'Artois and Marshall MacDonald to apprehend Napoleon.[100]

Louis XVIII's underestimation of Bonaparte proved disastrous. On 19 March, the army stationed outside Paris defected to Bonaparte, leaving the city vulnerable to attack.[101] That same day, Louis XVIII quit the capital with a small escort at midnight. Louis decided to go first to Lille, and then crossed the border into the United Kingdom of the Netherlands, staying in Ghent.[102] Other leaders, most prominently Alexander I of Russia, debated that in case of a second victory over the French Empire, the First Prince of the Blood Louis Philippe d'Orléans should be proclaimed king instead of Louis XVIII.[103]

However, Napoleon did not rule France again for very long, suffering a decisive defeat at the hands of the Duke of Wellington at the Battle of Waterloo on 15 June. Leaders came to the consensus that Louis XVIII should be restoredto the throne of France.[104]

[edit] 1815 X 1824

Louis XVIII in robes du sacre by François Gérard.

Old Bumblehead the 18th trying on the Napoleon Boots X or, Preparing for the Spanish Campaign, by George Cruikshank, mocked the French Intervention in Spain.

The Royal Family. From left to right: Charles, comte d'Artois, Louis XVIII, Marie Caroline, duchesse de Berry, Marie Thérèse, duchesse d'Angoulême, Louis Antoine, duc d'Angoulême and Charles Ferdinand, duc de Berry.

Louis XVIII returned to France promptly after Napoleon's defeat, to ensure his second restoration "in baggage train of the enemy", i.e. with Wellington's troops.[105] The Duke of Wellington used King Louis' person to open up the route to Paris, as some fortresses refused to surrender to the Allies, but agreed to do so for their King. King Louis arrived at Cambrai on 26 June, where he released a proclamation stating that all those who served the Emperor inthe Hundred Days would not be persecuted, except for the "instigators". It was also acknowledged that Louis XVIII's government might have made mistakes during the First Restoration.[106] On 29 June, a deputation of five from the Chamber of Deputies and the Chamber of Peers approached Wellington about putting a foreign Prince on the throne of France. Wellington rejected their pleas outright, declaring that "[Louis XVIII is] the best way to preserve the integrity of France".[107] Wellington ordered the deputies to espouse King Louis' cause.[108] Louis XVIII entered Paris on 8 July to a boisterous reception: the Tuileries Palace gardens were thronged with bystanders, and, according to the Duke of Wellington, the acclamation of the crowds there were so loud that evening, that he could not converse with the King.[109]

Louis XVIII's role in politics from the Hundred Days onward was voluntarily diminished, he resigned most of his duties to his council. He and his ministry embarked on a series of reforms through the summer of 1815. The King's council, an informal group of ministers that advised Louis XVIII, was dissolved and replaced by a tighter knit privy council, the "Ministère de Roi". Artois, Berry and Angoulême were purged from the new "ministère", and Talleyrand was appointed as the first Président du Conseil, i.e. Prime Minister of France.[110] On 14 July, the ministry dissolved the units of the army deemed "rebellious". Hereditary peerage was re-established to Louis' behest by the ministry.[111]

In August elections for the Chamber of Deputies returned unfavourable results for Talleyrand. The ministry wished for moderate deputies, but the electorate voted almost exclusively for ultra-royalists, resulting in the Chambre introuvable. The duchesse d'Angoulême and the comte d'Artois pressured King for the dismissal of his obsolete ministry. Talleyrand tendered his resignation on 20 September. Louis XVIII chose Armand-Emmanuel du Plessis, duc de Richelieu to be his new Prime Minister. Richelieu was chosen because he was accepted by Louis' family and the reactionary Chamber of Deputies.[112]

Anti-Napoleonic sentiment was high in Southern France, and this was prominently displayed in the White Terror. The White Terror saw the purge of all important Napoleonic officials from government, and the execution of others. Thepeople of France committed barbarous acts against some of these officials. Guillaume Marie Anne Brune (a Napoleonic marshal) was savagely assassinated, and his remains thrown into the Rhône River.[113] Louis XVIII deplored such illegal acts, but vehemently supported the prosecution of those marshals that helped Napoleon I in the Hundred Days.[114][115] Louis XVIIIXs government executed Napoleon's Marshal Ney, Prince de la Moskowa, in December 1815 for treason. His confidants the Marquis de Bonnay and the Duc de la Chatre advised him to inflict firm punishments on the XtraitorsX.

The King was reluctant to shed blood, and this greatly irritated the ultra-reactionary chamber of deputies, who felt that Louis XVIII was not executing enough.[116] The government issued a proclamation of amnesty to the XtraitorsX in January 1816, but the trials that had already begun were finished in due course. That same declaration also banned any member of the House of Bonaparte from owning property in, or entering, France.[117] It is estimated that between 50,000 X 80,000 officials were purged from the government during what was known as the Second White Terror.[118]

In November 1815, Louis XVIIIXs government had to sign another Treaty of Paris, formally ending NapoleonXs hundred days. The previous treaty had been quite favourable to France, but this one took a hard-line. FranceXs borders were retracted to their extent at 1790. France had to pay for an army to occupy her, for at least five years, at a cost of 150 million francs per year. France also had to pay a war indemnity of 700 million francs to the allies.[119]

In 1818, the Chambers passed a military law, which increased the size of the army by over 100,000. In October of the same year, Louis XVIIIXs foreign minister, the Duc de Richelieu, succeeded in convincing the powers to withdraw their armies early, in exchange for a sum of over 200 million francs.[120]

Louis XVIII chose many centrist cabinets, as he wanted to appease the populace. Much to the dismay of his brother, the ultra-royalist comte dXArtois,[121] he always dreaded the day he would die, believing that his brother, and heir, Artois, would abandon the centrist government for an ultra-royalist autocracy, which would not bring favourable results.[122]

King Louis disliked the First Prince of the Blood, Louis-Philippe d'Orléans, and took every opportunity to snub him.[123] King Louis' nephew, the duc de Berry, was assassinated at the Paris Opera, on 14 February 1820. The royal family was grief-stricken[124] and Louis XVIII broke an ancient tradition to attend his nephew's funeral, as previous Kings of France could not have any association with death.[125]

Berry was the only member of the family thought to be able to beget children. His wife gave birth to a posthumous son in September Henri, duc de Bordeaux.[124] The future of the Bourbons as kings of France was in still doubt. TheChamber of Deputies proposed amending the Salic law to allow the Duchesse dXAngoulême to accede to the throne.[126] On 12 June 1820, the Chambers ratified legislation that increased the number of deputies from 258 to 430. The extra deputies were to be elected by the wealthiest quarter of the population in each department. These individuals now effectively had two votes.[127] Around the same time as the Xlaw of the two votesX, Louis XVIII began to receive visits every Wednesday from a lady named Zoé Talon, comtesse du Cayla, and ordered that nobody should disturb him while he was with her. It was rumoured that he inhaled snuff from her breasts,[128] which earned her the nickname oftabatière (snuffbox).[129] In 1823, France embarked on a military intervention in Spain, where a revolt had occurred against the King Ferdinand VII. France succeeded in crushing the rebellion,[130] which the duc dXAngoulême headed.[131]

[edit] Death

Louis XVIII's grave, at the Basilica of St Denis, Paris.

Louis XVIII's health began to fail in spring 1824. He was suffering from obesity, gout and gangrene, both dry and wet, in his legs and spine. Louis died on 16 September 1824, surrounded by the extended royal family and some government officials. He was succeeded by his youngest brother, the comte dXArtois, as Charles X.[132]

Louis XVIII was the only French monarch of the 19th century to die while still ruling. He was interred at the Basilica of St Denis, the necropolis of French kings.

In fiction

Louis XVIII appears briefly in the novel The Count of Monte Cristo, by Alexandre Dumas. The comte de Provence was portrayed by Sebastian Armesto in the 2006 film Marie Antoinette, a biographical film written and directed by SofiaCoppola, based on the book, Marie Antoinette: The Journey by Lady Antonia Fraser. In contradiction with historical facts, he is portrayed in the film as having a son. In the 1970 film Waterloo, Louis XVIII was portrayed by Orson Welles.

[edit] References

[edit] Notes

1. ^ Fraser, Antonia, Marie Antoinette: The Journey, ORION, London 2002, ISBN 978-0-7538-1305-8, p. 532.

2. ^ Hibbert, Christopher, The French Revolution, Penguin Books (London), 1982, ISBN 978-0-14-004045-9, pp. 331-332

3. ^ Nagel, Susan, Marie-Thérèse: Child of Terror Bloomsbury, USA, Reprint Edition 2008, ISBN 1-59691-057-7, pp. 152-153

4. ^ Fraser, 532

5. ^ Mansel, 10

6. ^ Fraser, 41

7. ^ a b Mansel, 11

8. ^ Mansel, 12

9. ^ a b Mansel, 20

10. ^ a b Mansel, 24

11. ^ Mansel, 3

12. ^ Mansel, 13-14

13. ^ Fraser, 114

14. ^ Fraser, 115

15. ^ Fraser, 120

16. ^ a b Mansel, 111

17. ^ Mansel, 14-15

18. ^ Fraser, 136-138

19. ^ Fraser, 143

20. ^ Mansel, 16

21. ^ Mansel, 21

22. ^ Castelot, André, Madame Royale, Librairie Académique Perrin, Paris, 1962, p. 15, ISBN 2-262-00035-2, (French).

23. ^ Fraser, 199

24. ^ Fraser, 201

25. ^ Fraser, 221 X 223

26. ^ Mansel, 28

27. ^ Mansel, 30

28. ^ Mansel, 29

29. ^ Mansel, 34

30. ^ Fraser, 178

31. ^ Fraser, 224 X225

32. ^ Hibbert, p 38

33. ^ Mansel, 40

34. ^ Mansel, 41

35. ^ Hibbert, 39

36. ^ Hibbert, 40

37. ^ Mansel, 44

38. ^ Hibbert, 329

39. ^ Mansel, 45

40. ^ Hibbert, 44

41. ^ Fraser, 326

42. ^ Le Petit Robert 2, Dictionnaire universel des noms propres, Dictionnaires Le Robert, Paris, 1988, p. 1017.

43. ^ Lever, Evelyne, Louis XVI, Fayard, Paris, 1985, p. 508.

44. ^ Fraser, 338

45. ^ Nagel, 65

46. ^ Fraser, 340

47. ^ Fraser, 342

48. ^ Fraser, 357

49. ^ Fraser, 361X362

50. ^ Fraser, 383

51. ^ Fraser, 412

52. ^ Nagel, 113

53. ^ Nagel 113 X 114

54. ^ Nagel, 118

55. ^ Hibbert, 180

56. ^ Nagel, 136

57. ^ Nagel, 152X153

58. ^ Nagel, 165

59. ^ a b Nagel, 190

60. ^ a b Nagel, 203

61. ^ Nagel, 201

62. ^ a b Nagel, 216

63. ^ Nagel, 206

64. ^ a b Nagel, 213

65. ^ Nagel, 210X211

66. ^ Nagel, 208

67. ^ Mansel, 128

68. ^ Nagel 218X219

69. ^ Nagel, 220

70. ^ Nagel, 221

71. ^ Nagel, 222

72. ^ Nagel, 223

73. ^ Nagel, 227 - 228

74. ^ Nagel, 228X229

75. ^ Mansel, 119

76. ^ Nagel, 233X234

77. ^ Nagel, 235

78. ^ Nagel, 243

79. ^ Nagel, 241

80. ^ Mansel, 147

81. ^ Mansel, 162

82. ^ Price, Munro, The Perilous Crown, Pan Books, 2 May 2008,ISBN 978-0-330-42638-1, p. 143

83. ^ [1], [2]

84. ^ Price, 113

85. ^ Mansel, 175

86. ^ Mansel, 176

87. ^ Price, 52

88. ^ The Chamber of Deputies is comparable to the House of Commons. To have the right to vote for the Chamber of Deputies, one had to be an adult male and pay 300 francs a year in tax.

89. ^ The Chamber of Peers was the upper house of the legislature, and was akin to the UK House of Lords.

90. ^ The biens nationaux were estates and goods, including art works, that the Republic confiscated from the clergé, noblesse and émigrés during the Revolution. Those who lost their estate and/or other valuables would later becompensated in the reign of Louis XVIIIXs brother, Charles X.

91. ^ Price, 53

92. ^ Price, 54

93. ^ Price, 55

94. ^ Price, 69

95. ^ Mansel, 190

96. ^ Mansel, 192

97. ^ Mansel, 196

98. ^ Mansel, 197

99. ^ Price, 75

100. ^ Mansel, 222

101. ^ Price, 79

102. ^ Price, 80

103. ^ Price, 81

104. ^ Price, 82 X 83

105. ^ Price, 83

106. ^ Mansel, 253

107. ^ Mansel, 254

108. ^ Mansel, 255

109. ^ Mansel, 256

110. ^ Mansel, 260

111. ^ Mansel, 261

112. ^ Mansel, 266

113. ^ Lever, Évelyne, Louis XVIII, Fayard, Paris, 1988, p. 417.

114. ^ Price, 84

115. ^ Mansel, 424

116. ^ Mansel, 425

117. ^ Mansel, 426

118. ^ Mansel, 427

119. ^ Price, 89

120. ^ Price, 95-96

121. ^ Price, 93

122. ^ Price, 94

123. ^ Price, 98

124. ^ a b Price, 106-107

125. ^ Mansel, 194

126. ^ Nagel, 287

127. ^ Price, 108

128. ^ Price, 109

129. ^ Lever, Louis XVIII, 537

130. ^ Price, 110

131. ^ Nagel

132. ^ Nagel, 297X298

[edit] Sources

* Lever, Évelyne, Louis XVIII, Fayard, Paris, 1988. (paperback, ISBN 2-213-7801-01 (French)

* Mansel, Philip. Louis XVIII. Thrupp, Stroud, Gloucestershire, UK: Sutton Publishing, 1999 (paperback, ISBN 0-7509-2217-6).

[edit] External links

Wikimedia Commons has media related to: Louis XVIII of France

* Louis XVIII at NNDB.COM

* Quotes of Louis XVIII

This page was last modified on 21 July 2010 at 12:51.
--------------------
http://en.wikipedia.org/wiki/Louis_XVIII_of_France 		de Bourbon, Louis XVIII Stanislas Xavier roi de France et Navarre (I96066)
 
13824 {geni:occupation} Comtessa Wedell, Christiane comtesse (I65448)
 
13825 {geni:occupation} Comtesse Portalis Mounier, Adrienne Philippine (I95858)
 
13826 {geni:occupation} Conrektor Schielderup, Peder Søfrensen (I34926)
 
13827 {geni:occupation} Conrektor ved Trondheim Katedralskole, Konrektor og prefektor

{geni:about_me} Han var konrektor ved Trondhjems Katedralskole, skulle ha holdt dansk skole i Trondheim, og nevnes som Prefektor i Trondhjem i 1670. 		Darre, Christopher Mentzsøn (I46909)
 
13828 {geni:occupation} Conseiller à la Cour d'Appel de Paris, Conseiller X la Cour d'Appel de Paris, vicomte, Conseiller à la Cour d'appel de Paris. Député du Var (1835-1837-1846) Portalis, Frédéric Etienne Auguste (I68149)
 
13829 {geni:occupation} Conseiller X la Cour d'Appel de Paris (08/07/1867) Portalis, Etienne Guillaume Charles (I95861)
 
13830 {geni:occupation} Constituert Stadsmægler Juel, Hans Brochmand (I91215)
 
13831 Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig. Holter, Kevin Gene (I45260)
 
13832 {geni:occupation} Consul. Gift. Bodde i Smedstuen. Lysholm, Hans Krabbe (I94391)
 
13833 {geni:occupation} Consumsjonskriver, Cosumptionssekretær, Christiania, Komsumpsjonsskriver Stub, Jacob Larssøn Lauritsen (I70836)
 
13834 {geni:occupation} Consumtionsforvalter Luxdorf, Bolle Hansen (I67440)
 
13835 {geni:occupation} Contoir betient

{geni:about_me} Slekten Parelius og handelsstedet Hopsjø

Bidrag fra Statsadvokat Nils Parelius







Slekten Parelius og handelsstedet Hopsjø på Hitra



(Artikkelen er hentet fra Årbok for Fosen 1947 og 1948).



Av statsadvokat Nils Parelius.



Forfatteren skriver bl.a. til redaksjonen: XArtikkelen bygger på stoff som er samlet gjennom mange år fra trykte og utrykte

kilder, så som kirkebøker, skifter, panteregistre, skjøter m. v., og som ikke tidligere har vært samlet og bearbeidet.X





Helt fra middelalderen hadde statens politikk gått ut på å samle handelen i byene. Ved kongelige privilegier fikk byene

enerett til handelen i de tilstøtende områder. Således fikk Trondheim ved privilegier av 1662 og 1682 stadfestet sin enerett til

handelen i Trøndelag samt Nordmøre og Romsdal. De fire såkalte sjølen, Namdal, Fosen, Nordmøre og Romsdal, fikk i

enkelte perioder en gunstig særstilling, for så vidt som de fikk rett til å handle både med Trondheim og Bergen.





Handelsvirksomheten kunne bare drives av de byinnvånerne som hadde løst handelsborgerbrev. Disse handelsborgerne

utgjorde således en privilegert stand. Til gjengjeld måtte de betale visse avgifter. Fra sin faste bopel i byen foretok borgerne

i sommerhalvåret reiser omkring i distriktene for lettere å komme i kontakt med befolkningen. Utviklingen medførte at enkelte

av dem ble boende ute i distriktet hele året, på steder som hadde vist seg å ligge gunstige til for handelen. Slike folk ble kalt

utliggerborgere. De ble fremdeles regnet som byborgere og betalte sine skatter og avgifter til byen. Byene følte seg likevel

brøstholdne ved dette forhold, da det kunne medføre at varer og avgifter i en viss utstrekning ble berøvet dem. Det ble

derfor gjort en rekke forsøk på å uteliggerborgerne til å flytte inn til byen. For Trondheim vedkommende kom det strenge påbud

om dette i både 1662, 1682 og 1689. Men det viste seg temmelig håpløst å få påbudene etterlevd i praksis. Uteliggerborgerne

ble boende og fortsatte å handle som før. Etter hvert ble forholdene alminnelig godkjent. Men helt til handelsloven av 1842

måtte handelsmennene på landet løse borgerbrev i en kjøpstad. Det var naturlig at uteliggerborgerne særlig slo seg ned i

distrikter som lå langt fra byene. Som rimelig kan være finner en således tidlig uteliggerborgere på Hitra. De kjøpte opp fisken

og forsynte seg til gjengjeld befolkningen med det den trengte av korn og andre nødvendighetsartikler. Takket være sin

monopolstilling kom mange av borgerne her ute til å samle seg store formuer. Meget av jordegodset kom etter hvert på

deres hender.I siste halvdel av 1600-tallet finner en Anders Nielsen Riber som borger på Ansnes. Han hadde tidligere vært

sorenskriver i Fosen, men fant det antakelig mer regningssvarende å gå over til handelen. Ved siden av sognepresten i

Hitra, magister Rasmus Rosing, ble han også den største eiendomsbesitter der. I matriklene for Hitra av 1695 finner en

Anders Nielsens arvinger oppført som eiere av et stort antall gårder.





Omkring år 1700 levde det en rekke borgere omkring på Hitra og i fiskeværene. De tilhørte slekter som i lange tider kom til å

sette preg på den økonomiske utviklingen der ute. En kan nevne slektene Koch, Bernhoft, Helkand, Parelius og flere

andre. Disse slektene ble forbundet ved innbyrdes giftermål, og på samme måte ble det også knyttet forbindelse med

prestene. Bernhoftene var for øvrig etterkommere av en av sogneprestene, Hans Bernhoft, som hadde giftet seg med en

datter av Hemnepresten, Hr. Mikkel Christensen, som vesentlig er kjent for sin trelasthandel med hollenderne. Resultatet

var et sluttet og bestemt avgrenset lag i samfunnet, som satt inne med den økonomiske makt og den åndelige kultur som

fantes.





Den slekt som har virket lengst på Hitra som handelsmenn og proprietærer, er uten tvil slekten Parelius. Den kom til Hitra i

slutten av 1600 tallet med brødrene Jørgen og Gabriel Clausen Parelius. Den siste ble borger på Valen (Heggåsen). Han slo

seg stort opp, ikke minst ved heldige giftemål. Hans sønn, Rasmus Rosing Parelius, kom ved giftermål i besittelse av Hopsjø,

som snart ble det største handelsstedet på Hitra. Han ble etterfulgt av sin sønn Niels Rosing Parelius, som igjen ble fulgt av

sin brorsønn Rasmus Brochmann Parelius. Etter han kom hans sønn Niels Rosing Parelius d. y., og så dennes sønn Hans

Holst Lund Parelius, som døde ugift i 1905. Etter hans død ble Hopsjø solgt ut av slekten etter å ha vært i dens eie fra 1747.





Ved siden av denne hovedlinjen som residerte på Hopsjø, forgrente slekten seg videre utover. På Heggåsen satt Jørgen

Parelius som handelsmann, og etter ham hans sønn Rasmus Rosing Parelius og senere Andreas Parelius Møller,

legatstifteren, som døde ugift i 1872. På Magerøy på sydsiden av Hitra bodde Christopher Jørgensen Parelius og senere hans

sønn Augustinus, mens den annen sønn, Andreas Parelius var borger på Ansnes. Der ble han fulgt av sin sønn Rasmus Bull

Parelius.



Brødrene Gabriel og Jørgen Clausen Parelius

Kystmuseet.no

http://www.kystmuseet.no Drevet av Joomla! Produsert: 26 April, 2009, 08:34



Det var i slutten av 1600-tallet at brødrene Gabriel og Jørgen Clausen Parelius kom til Hitra. De var sønner av Claus

Jørgensen Parelius, som var lensmann i Hemne. Han var født omkring 1635 og bodde i 1701 på Stamnes i Hemne.1) Hans

hustru het visstnok Marit (Gabrielsdatter?), Fra 1670 til etter 1695 bodde han på gården Belsvik i Hemne. Han ble

lensmann i 1680 etter Jens Nielsen på Hemnskjell f. 1608. Han kjøpte gården Stamnes og bodde der til etter 1706. Han

nevnes da som kreditor på skiftet etter sønnen Jørgen Clausen PareliusX første hustru. Nærmere opplysninger om lensmannen

og hans slekt har man for tiden ikke. Man antok tidligere at han var sønn av Sparbupresten Hr. Jørgen Hansen Fynbo,

men dette er sikkert ikke riktig. Det kan henvises til XPrestene Parelius i Sparbu og FosnesX i Årbok for Nord-Trøndelag

Historielag for 1944. Politimester Kvalsund har framsatt den hypotese at lensmannen kan være sønn av Hr. Jørgen Clausen

som bodde på Aurvåg på Sunnmøre og visstnok senere flyttet til Romsdalen. Han kan igjen ha vært sønn av Borgersundpresten

Hr. Claus Corneliussen, hvis sønn, Jens Clausen, antok navnet Pareliusen og ble stamfar for en vidtforgrenet presteslekt i

Trøndelag.2)





Det kan i dag ikke påvises noen forbindelse mellom denne slekt og Hitra slekten, men også den siste utleder etter

tradisjonen sin avstamning fra Hr. Claus Corneliussen i Borgund. Brødrene kom til Hitra på en tid som bød på usedvanlig

gode betingelser for dristige folk. Etter at den store trelastperioden tidligere på 1600-tallet var ebbet ut, var det i 1680-årene

kommet en nedgangsperiode. XDen markerer klart skillet mellom den gamle trelastepoken og det nye tidsrommet som

skulle komme til å stå i havets og fiskenes tegn,X som dr. Arne Odd Johansen treffende uttrykker det.3)





Nedgangsårene ble avløst av en økonomisk oppgangstid med fiskeriene som grunnlag. Fra omkring 1695 strømmet skreien

og silden årlig i store mengder inn mot kysten av sjølenene. I den første tiden etter år 1700 var det også stort sett gode sildeår,

men dårlige år omkring 1733. Sist i 1730-årene slo sildefisket til igjen rikelig til, og utover 1757 var det eventyrlige mengder

sild som årvisst strømmet inn mot kysten. Da dette storfisket tok til, var også garn begynt å komme i bruk. Det var borgerne

som her gikk i spissen når de gjaldt å innføre de nye metoder. De kom snart i motsetning til den alminnelige

fiskerbefolkningen, som ikke hadde råd til å anskaffe de nye redskaper og de større fartøyer som krevdes. Fiskerne måtte i

stor utstrekning fortsette med sitt gammeldagsX snørefiske, samtidlig som de søkte å få garnfisket forbudt. Sildegarn trengte

snart igjennom, men torskegarn var like til omkring 1750 forbudt i Trondheims amt.





Den eldste av brødrene var Gabriel Clausen Parelius. Han var født i 1668. Ved folketellingen i 1701 bodde han i Mausund

på Sula, som borger. Han var da gift med Maren Andersdatter Bierch (eller Bjerk). Hun var enke etter Jens Pedersen

Koch, som døde i 1697 som eier av Sula fiskevær, et av de eldste og største i Sør-Trøndelag. Det hadde tidligere vært eid av

Anders Nielsen Riber. Nå kom det altså i Gabriel Clausen PareliusXs eie. Hustruens sønn fra første ekteskap, Peder Jensen

Koch, var 6 år i 1701 og levde da hos sin mor og stefar. Det samme gjorde visstnok også søsteren, Maren Jensdatter Koch,

som var født i 1690 (kvinner ble ikke medtatt ved folketellingen i 1701). Hun ble senere gift med Hans Hansen Bernhoft,

borger og eier av Titran, og deres datter ble igjen gift med sønn av Jørgen Clausen Parelius. Gabriel Clausen Parelius og

hustru skjenket i 1701 en altertavle til Sula kirke. Den finnes visstnok nå på prestegården på Frøya, etter at den lenge hadde

ligget på tårngalleriet i Sletten kirke.





Lege Christian Johannes Brodtkorb i Trondheim eier en stor sølvpokal som har følgende innskrift på lokket: XGabriel Clausøn

Pareli. Maren Anders Datter Bierch 1706X. På siden står:XHans Bernhoft. Maren Jens Datter Koch. 1737. Ekteparet døde

barnløst, - når vet man ikke, da Hitras kirkebøker bare går tilbake til 1720. Etter deres død kom Sula igjen i slekten. Kochs eie

med den forannevnte Peder Jensen Koch. Hans slekt hadde det til først på 1800-tallet, da det ble solgt til rasmus

Brovhmann Parelius på Hopsjø.





En søster av Gabriel og Jørgen var gift med Ludvig Aarføret, som nevnes ved skiftet etter Jørgen i 1733. De hadde iallfall en

sønn, Fredrik Ludvigsen Aarføret, som døde i Hemne i 1778, 73 år gammel. Ved skifte etter Christopher Jørgensen Parelius på

Magerøy den 7. januar 1766 nevnes han som født verje for sønnen Augustinus. Han var gift med Martha Busch. Man

kjenner 4 barn fra ekteskapet. Det ser ut til at de til dels har kalt seg Busch.





Jørgen Clausen Parelius var født i 1675. 4) Han var en tid fullmektig hos fogd Brønlund i Fosen, men slo seg snart på

handelen. Han var en av dem som i full monn utnyttet de muligheter som fiskerikdommen skapte. Ved folketellingen i

1701, 26 år gammel, finner man ham som borger og eier av handelsstedet Valen på østsiden av Dolmøy på Hitra. Stedet ble

den gang benevnt henholdsvis Sør-Valen eller Waløen. Slik benevnes det i matriklene for Hitra tinglag for 1695. Her

anføres det at X Anders til Christian Frost, Pastor Hitteren bøxler.X I Realpanteregisteret for Hitra kalles eiendommen XHæggaas

med Waløen.X Navnet Valen er nå forsvunnet og oppslukt og avløst av Heggåsen.





I gamle familieopptegnelser har man oppbevart en uttalelse som Jørgen Clausen Parelius ofte lot falle på sine eldste

dager: XMin eiendom da jeg kom til Valen, var 6 ort i oenger og et sildgarn.X Det var en beskjeden begynnelse, selv om et

Kystmuseet.no

http://www.kystmuseet.no Drevet av Joomla! Produsert: 26 April, 2009, 08:34

sildgarn i de dager var et aktivum som ikke var å forakte. Når han temmelig hurtig ble en velholden mann, skyldes det også

hans heldige giftermål. I slutten av 1690-årene var han blitt gift med Elen Gjerlovsdatter Nettelhorst, som var født omkring

1682. Hun var datter av Gjerlov Ovesen Nettelhorst som døde i 1697 som lensmann i Hitra, og hustru Mille Hansdatter

Bernhoft. Lensmannen var uekte sønn av adelsmann, men var lyst i kull og kjønn, som det het. Han var sønnesønn av

Gjerlov Nettelhorst til Os i Smålene, gift med Vibeke Bielke, datter av Ove Bielke til Østeråt.5 ). Han eide en rekke gårder på

Ørlandet, i Hemne, og på Hitra.Av hans 3 andre barn ble en handelsmann på Hitra, og en i Trondheim, mens en datter ble

gift med Rasmus Pedersen Høyer, lensmann på Hitra. Ved dette giftemål kom Jørgen Clausen Parelius i forbindelse med en

fremstående og velhavende slektskrets.





Hustruen døde på Valen allerede i 1706. Skifte etter henne 8. oktober 1706.6 ). Mannen kalles her Xwell-Achtbare og

fornemme Monr Jørgen Clausøn Pareell, Borgerlig Udliggere til Thrundhiem.X Hustruens bror st. Ove Gjerlovsen Xfornemme

Negotiant udi ThrundhiemX skulle ha vært til stede, men kom ikke. Først registerets sølvtøy, tinn, kobber, messing og

jernsaker. Så fulgte sengeklær og linklær og forskjellig bohave. Av krøtter var det 4 kyr, 3 sauer, og 2 geiter, samt ei ku på leie.

Av sjøredskap var det 24 sildgarn, Xgode og ringe blant hin andreX, 2 sild-not-lotter, en liten jakt på 14 lester med behørig

redskap som ble taksert til 80 Rdl., videre var det 5 båter, delvis med seil. Av korn og kramvarer var det bl.a. 60 tønner

malt, 40 tønner rug, 7 tønner havre, 40 tønner XbiugX. Videre var det tobakk, hamp, lin, brød, spansk salt, 3 anker brennevin,

ei halv tønne mjød, forskjellige tøyvarer, bånd, kniver, angler, tran, m.v.





Dernest ble gangklærne oppregnet. Så fulgte Xde paa Vallens Holme bestaaende Værelser og Huuser med tillige tilhørende

Huus med Stuer der omkring, samt Oddells Gaarden Vall-Øen Huus af Land-Schyld 1 øre og med Bøxell ofver alt 2 øreX satt

til 300 Rdl. Så kom utestående tilgodehavende hos 30 skyldnere. Den største debitor var sognepresten hr. Anders Bull med

9 Rdl. Kapellanen hr. Peder Enge skyldte 2 Rdl. Og sl. Rasmus Høyer det samme beløp. Det var ytterligere 18 debitorer,

hvis gjeld ble oppført som uviss. De utestående beløp utgjorde i alt 113-1-.21. Boets aktiva var i alt 1159 Rdl. Passiva

utgjorde 502-2-21. Boets største kreditor var svogeren Sr. Ove Gjerdsloven i Trondheim, som hadde til gode etter regning

vel 270 rdl. Så kom Sr. Henrich Slytter etter regning med vel 92 Rdl. Og Madame Margrete, enken etter Christian Frost,

med ca 29 Rdl. Enkemannens far, Hemnelensmannen, eller Klaus Jørgensøn Stamnæs, som han kalles her, hadde til gode

etter obligasjonen de dato 60 Rdl. For begravelsen krevet mannen godtgjørelse med 50 Rdl. Etter ar gangklærne ble holdt

utenfor, ble det til arv 639-3-21.





Det var 2 sønner og 2 døtre i dette ekteskapet. Allerede omkring 1707 giftet han seg på ny, denne gangen med Gjertrud

Kristine Rosing. Hun var datter av sogneprest i Hitra, mag. Hans Clausen Rosing, som døde i mai 1705. Han var bror av

dr. Hans Rosing som var biskop i Christiania. Hennes mor var Anna Schjelderup, sønnedatter av biskop Peder

Schjelderup i Trondheim. Gjertrud Kristines søster, Birgitte, var gift med farens ettermann i kallet, hr. Anders Bull, som

døde i 1735.





Det var visstnok ikke flere enn disse to barna til å dele arven etter faren. Og mag. Rasmus Rosing lot meget etter seg.

Den tid han hadde vært på Hitra, hadde han benyttet til å samle et utstrakt jordegods. I matriklene for 1695 finner man ham

oppført som eier og byksler av en lang rekke gårder. Han eide således en god del av Dolmsundets og Kvenværs jordegods.

XDenne Rasmus Rosing træder frem som en myndig prelat, og som en mann der forstod sig på penger og pengers verdi,X

skriver Herm. Fjeldberg i XHitra og Frøyas BeskrivelseX s. 180 X og det var hans gods enkelte familier fikk støtte til å ta sig frem

som borgere og formuende folk etter den tids forhold,X fortsetter han. Hans navn går karakterisk nok igjen hos de to

dattersønner av ham som ble borgere på Hitra, nemlig Rasmus Rosing Parelius og Rasmus Rosing Bull.





Med sin hustru fikk Jørgen Clausen Parelius bl.a. en vesentlig del av Kvenvær-godset. Etter giftemålet med denne rike arving

var hans økonomiske stilling blitt grunnfestet for alvor. Nå hadde han ikke bare sin handel å leve av, men også betydelige

inntekter som jordeier. Samtidlig var han besvogret og beslektet med de fleste av dem som betydde noe på Hitra i den tid.

Ved skjønt dat. XVallenX 14. August 1733 overdro han Xmin Kiære sønd, Rasmus Jørgensen PareljX sin odelsgård Dyrviken. Skjøtet

ble tinglest 26. August s. å. på sommertinget på gården Strøm. Han kaller seg her XBorger og Handelsmand til Trondhiems byX.





Allerede i måneden etter avgikk han ved døden, 58 år gammel. Det ble holdt registrering i boet 29/10 1733, etter

skifterettens ordre av 23/10. Skiftet ble holdt på Sørvalen 24. mai 1734. Han benevnes da X Negotiant og Borger til

Trondhjem. 7 ). Enken Madame Gjertud Kristine Rosing, var til stede sammen med sin lagverje, sorenskriver i Fosen,

Peder Brarup. Arvinger var 4 barn av første ekteskap og 8 av annet. Som verje av 2 av døtrene var oppnevnt Sr. Peder

Jensen Koch i Sula (stesønn av Gabriel Clausen Parelius), men han vegret seg og oppga som deres rette fødte verjer

deres fasters mann, Ludvig Aarføret, og deres fars søskenbarn, Hans Jæger. Som verje for en tredje datter var oppnevnt

Henrik Stockhoff, borger i Hitra (kjent som stifter av Stockhoffs legat). Enken levde ennå i 1754. Blant boets eiendommer

var også en part av gården Stamnes i Hemne, som arvelaterens far, Claus Jørgensen Parelius, hadde kjøpt da han i 1680

ble lensmann i Hemne. En arv fra lensmannen var også et sølvbeger med intinalene XC.J.S. M.G.D.X 8 ). Det var videre flere

sølvgjenstander med XJ.C.P.X og de 2 hustruers initialer, XE.G.NX og XG.K.R.X Aktiva utgjorde 3366 Rdl. Og passiva 1059 Rdl. I

Kystmuseet.no

http://www.kystmuseet.no Drevet av Joomla! Produsert: 26 April, 2009, 08:34

første ekteskap var det følgende 4 barn:





1. Gjerløv Jørgensen Parelius, født på Valen ca 1700. På skiftet etter faren ble han oppgitt å være handelsmann, 33 år gammel,

som i noen tid hadde vært utenlands. Man viste ikke hvor han oppholdt seg eller om han i det hele var i live. Man hadde

nemlig ikke hørt fra ham siden 1728 da han utgikk på en reise fra Hamburg til Spania med kaptein Jakob Ludvig.





2. Marit Parelius var født ca. 1702 og var gift med Povel Ellingsen Holst, borger på Storvalen. De døde begge i 1750, uten

barn.





3. Hans Jørgensen Parelius var født ca. 1704 og døde i mars 1750. Han bodde på Budalsøra i Hitra og var gift med Karen

Marcelius, som ble sittende igjen med 3 mindreårige barn. Avdødes halvbror, Rasmus Rosing Parelius, tok familien til seg.





4. Elen Christine Jørgensdatter Parelius var født 1706 og døde i 1738. Hun var gift med Fredrik Christian Dreyer, som var

underfogd i Trondheim. De hadde 7 barn, og en tallrik etterslekt stammer fra dem, bl.a. samfunnsforskeren Eiliert

Sundt.9 )





I annet ekteskap var det disse 8 barn:





1. Rasmus Rosing Parelius, 1708-1780. Han ble eier av Hopsjø og vil bli behandlet nærmere nedenfor.





2. Claus Parelius, født 2/11 1711 og druknet i 1740.





3. Birgitta Catharina Parelius, født ca. 1713. Hun ble gift med Niels Henriksen Helkan, borger på Hitra. De hadde 7 barn.

Hans søster, Karen, var gift med Birgittas bror, Rasmus Rosing Parelius.





4. Niels Rosing Parelius, født 1717. Han levde i 1734, 17 år gammel, men omkom i ung alder på Frøyfjorden.





5. Anna Margareta Pareliusm født ca 1718, døde i 1738.





6. Mille Christine Rosing Parelius, født ca. 1721. Hun ble først gift med Johan Arnt Westergaard, kjøpmann i Trondheim,

der de hadde 6 barn til dåpen. Etter mannens død i 1754 ble hun gift med Jacob Falster, som døde i 1792.





7. Ingeborg Marie Parelius, født ca. 1723, levde i 1800 på Hopsjø, da hun nevnes ved skiftet etter brorsønnen, Niels Rosing

Parelius.





8. Jørgen Parelius, født 1724. Den 4/7 1754 ble det holdt tingsvitne på Hitra i anledning av at han var død på kysten av

Guinea med sal.kaptein Toftes skib. Den 3/7 1761 ble det skiftet etter ham. Det anførtes da at han var død som styrmann

på de oversjøiske reiser. Boets aktiva utgjorde 51 Rdl. Og passiva 93 Rdl.10 )





Foruten den foran nevnte søsteren hadde Jørgen Clausen Parelius også en søster, Ingeborg Clausdatter Parelius. Hun ble

omkring 1701 gift med Jørgen Jensen Magerøen. Han hadde 7. oktober 1684 fått kong. bevilling som gjestegiver på Magerøy.

Han var født i 1649 og drev gården Magerøy ved siden av gjestegiverstedet. Han er i 1688 sagt å være av Xringe vilkårX og i 1701

XNoget gjeldbundetX. Fra 1701 var han eier av hele gården, bestående av de to øyer Magerøy og Røstøy, en del holmer og noe

jord på fastlandet. Osmarken med skog og sæter hørte også til. Ifølge skiftet 20. august 1725 var hans etterlatte enken,

Ingeborg Clausdatter, og 4 barn:





1. Claus Jørgensen, f. 1703. i likhet med sine søsken kalte han seg Parelius. Han hadde sønnen Jørgen Clausen Parelius,

sjømann, født 1732, død 1757, skifte i Trondheim 2/9 1761. Etterlot seg enke og sønnen Jørgen Andreas, 5 år ved skiftet.





Kystmuseet.no

http://www.kystmuseet.no Drevet av Joomla! Produsert: 26 April, 2009, 08:34

2. Mille Jørgensdatter Parelius, f. 1705





3. Christopher Jørgensen Parelius, født 1708, død 1765, skifte 7/1 1766. Han overtok Magerøy etter faren. Han hadde tre

barn: Anne, 1753-1772, Ingeborg, f. 1762, og sønnen Augustinus, f. 1758, død 15/10 1833. Han overtok Magerøy etter

faren. Han var gift med Giske Weybye og hadde en datter Nicoline Katrine Braag Parelius, som ble gift med sin fetter,

Daniel Christopher Eriksen Strøm fra Havn, som derved ble eier av Magerøy. Deres sønn, Hans JensenWeybye Strøm, ble

eier av Magerøy på skifte etter moren i 1851. Dennes sønn, Nils Justsen Strøm, døde i 1930-årene som kjøpmann og gårdbruker

på Magerøy. Etter hans død ble eiendommen solgt ut av slekten, etter at den hadde vært i dens eie i henimot 250 år. 11)

Christophers sønn, Andreas Chritophersen Parelius, ble borger på Ansnes, Hitra, og ble der fulgt av sønnen, Rasmus Bull

Parelius. Ved en annen anledning kan en kanskje komme tilbake til denne gren.





4. Margrethe Jørgensdatter Parelius, født 1711, død i Kristiansund 15/5 1763. Hun var 3. påskedag 1757 blitt gift med Henrik

Hansen Dyrnes. Hun hadde tidligere vært gift med Isaak Augustinussen Hals, 1715-1755, handelsmann på Dyrnes Bratvær.

Hans søster, Anne Sophie, var gift med Christopher Parelius på Magerøy, slik at det altså var søskenbytte. X Det var 4 barn i

ekteskapet med Hals, som ble gift med Daniel Iversen, den kjente lagatstifter på Smøla. Den nåværende eier av Hopsjø,

Edvard Neerland, stammer fra morsiden fra dette ektepar.



Rasmus Rosing Parelius 1708-1780



Rasmus Rosing Parelius var født 1708 på Valen. Etter farens død i 1733 overtok han handelsstedet. Gården Dyrvik hadde

han som nevnt fått overdratt mens faren ennå levde. Han var gift 3 ganger, og ved sine giftermål økte han i betydelig grad sin

formue. Hans første bryllup stod på Sør-Valen den 22. september 1733. Bruden var Karen Henriksdatter Helkan. Hun var

født på Hitra den 20. april 1706. Hennes foreldre var Xden velagtbare og velfornemme Mand Sr. Henrich Helkan, borger og

handelsmenn paa Hitteren, Moderen og den gudelskende og dydziirede Matrone Karen Niels-datter Meddelfart.X X Henrik

Pedersen Helkan var født i 1657 og døde 1717 på Store Vedøy. Han var sønnesønn av den innvandrede danske Anders

Jensen Helkan, som døde som borgermester i Trondheim.





Brudens bror, Niels Helkan, var borger på Hitra og ble gift med Birgitta Catharina Parelius, søster av Rasmus Rosing

Parelius. Brudens to søstre ble også inngiftet i borgerslekter på Hitra: Anna Marie Helkan giftet seg med Rasmus Rosing

Bull som var borger på Ansnes, 12) og søskenbarn av Rasmus Rosing Parelius. Martha Helkan ble gift med Hans

Mikkelsen Bernhoft fra Hitra, som senere ble borger i Trondheim. X Navnet Helkan er nå for lengst forsvunnet. Karen

Helkans levnetsløp er beskrevet i likprekenen over henne. Her er det blant annet: XDe (foreldrene) har heller ikke ladet

mangle i Hendis oppdragelse, at lade Hende lære de Ting hendes Kiøn og Stand sømme dem hvori Hun artede og tiltog,

som en from og dydig Datter, der af Barnsbeen og de spæ Aar tegnede til det, som Hun siden visede i al sin Omgiengelse.

Hun var da hos sin kiære Forældre, den Stund Gid sparede dem Livet, og siden efter deris Dødelig Frafall, hos sin kiære broder

Sr. Niels Helkan indtil Aaret 1733.X X om hennes ekteskap heter det: XMed denne sin Mand havde Hun et Kierlig og

fornøyelig Ægteskap, som dog varede ikke kort lidt over 8 Aar. - - Hva Hendes Liv og Levnet angaaer, da er det eenhver af

dette Stæds Indvaanere bekandt, at Hendes hele Liv og omgiengelse har skinnet af Dyd, Gudsfrøgt Fromhed, og Gud

behagelig Sagtmodighet. - - Mod sin Ægte-Husbonde beviiste Hun sig en From og u-mistelig Ægtefælle, for sit Huus og Børn

en flittig og kiær Moder, for sin Næste en omhyggelig og troefast Ven, og for den Fattige en medliden Nødhielpere.X





Det var sognepresten i Hitra, Ludvig Fredrik Broch, som uttalte dette i sin tale ved graven. En 8 dagers tid etter at hun

var nedkommet med sitt fjerde barn, ble hun angrepet av Xen hidsig FeberX. Hun brukte XLægedomme til sit Legemis

Conservation og StørkeX, men på sykdommens 11. dag, den 18. november 1741 klokken 6 formiddag sovnet hun inn Xsagte

og sødelig i HerrenX X Xefter at Hun hadde levet i denne kummerfulde Verden 35 Aar, 6 Maander og 28 dage.X





Hun ble begravet i Dolm kirke den 4. desember. X Likprekenen sammen med en XSvane-SangX ble trykt hos Jens

Christensen Winding i Trondhjem i 1742. Den utgjør en hel liten bok på 88 sider med tittelen: XChristelig /Liig

Prædiken/Over/Den i Livet Gudelskende og Dydziirede/Matrone/Nu salige/Karen Hendrichs-/Datter Helkan/ Da Hendes

Legeme med anseelig Comitat/og Ceremonier, ble begravet i Dolmøe Kirke/paa Hitteren den 4. desember 1741/

Eenfoldigst forestillet/af/L.F.BX





I dette ekteskap var det som nevnt 4 barn. Vel et år etter, den 23/1 1743, giftet enkemannen seg igjen. Etter kgl. tillatelse

og kongebrev, ble han viet i huset i Sør-Valen, og bruden var Dorothea von der Lippe, og Margrete Sophie

Sebastiansdatter Withe.Hustruen døde etter få års ekteskap, etter å ha brakt 3 barn til verden. Den 5. juli 1747 inngikk han

sitt 3. ekteskap. Etter kgl. dispensasjon ble han viet i huset. Hustruen; Elsebe Catharina Bernhoft, var født 1717 og var

datter av Hans Hansen Bernhoft, 13) borger og handelsmann på Titran og stor jordeier i Hitra. Moren var Maren

Jensdatter Koch, 14) datter av Jens Pedersen Koch, eier av fiskeværet Sula. Hun var året før blitt enke etter Marcus Olsen

Hegge, 15) hanedelsmann og eier av handelsstedet Hopsjø, og hadde 7 barn med han. Ved dette ekteskap kom Rasmus

Kystmuseet.no

http://www.kystmuseet.no Drevet av Joomla! Produsert: 26 April, 2009, 08:34

Rosing Parelius i besittelse av Hopsjø, som var i slektens eie til 1905, da hans sønnesønns sønnesønn døde ugift.





Han flyttet nå fra Sør-Valen og tok bopel på Hopsjø. Mens Valen med Heggåsen ligger på østenden av Dolmøy, ligger ligger

Hopsjø på nordsiden av fast-Hitra, ved Dolmsundet, omtrent rett overfor Dolm kirke. Med datidens samferdselsforhold

hadde det en ypperlig beliggenhet som handelssted. Strandsetet eller borgerleiet Hopsjø var opprinnelig en del av gården

Hopen eller Hopr, som det het i eldre tid. Det ble senere forenet med gårdene Hopen og Meland til en eiendom, Hopsjø

gård. X I den eldste eksisterende matrikkel for Hitra tinglag, som skriver seg fra 1695, finnes Hopen oppført som krongods.

Som byksler av Meland finnes oppført hans morfar, magister Rasmus Rosing.



Kystmuseet.no

http:/ 		Parelius, Rasmus Rosing (I92767)
 
13836 Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig. Sewell, Terry Curtis (I62165)
 
13837 {geni:occupation} Corporal i Hæren (1788 ?) Reutz, Claus Rumohr (I36503)
 
13838 {geni:occupation} Cotter at Lønningen farm

{geni:about_me} Joen giftet seg med Rakel Conradsdtr. Fana, datter av Conrad Anders. Fana og Madela Engelsdtr. Kirkebirkeland, den 11 Mai 1845 i Fana. (Rakel Conradsdtr. Fana ble født den 28 Nov 1820 i Conradsplads, Fana, døpt den 3 Des 1820 i Fana, døde den 19 Jul 1866 i Lønningen, Fana 36 og ble begravet den 22 Jul 1866 i Fana.) 		Andersen, Jon (I23130)
 
13839 {geni:occupation} Count Palatineof Simmern

{geni:about_me} *Edward, Count Palatine of Simmern (The Hague, 5 October 1625 X 10 March 1663, Paris) was a son of Frederick V, Elector Palatine and Elizabeth of Bohemia.
*On 24 April 1645, Edward married Anna Gonzaga (1616 X 1684). She was a daughter of Carlo I, Duke of Mantua and Catherine of Lorraine. Under her influence he converted to Catholicism.

==Links:==
*[http://thepeerage.com/p10142.htm#i101413 The Peerage]
*[http://www.geneall.net/D/per_page.php?id=3948 Geneall]
*[http://en.wikipedia.org/wiki/Edward,_Count_Palatine_of_Simmern Wikipedia] 		von der Pfalz-Simmern, Eduard Prinz von der Pfalz (I68579)
 
13840 {geni:occupation} Countess of Rosenborg af Rosenborg, Alexandra Dagmar Frances Marie Margrethe Comtesse Vind-Roj (I91927)
 
13841 {geni:occupation} County roads employee Anderson, Edward Lawrence (I25416)
 
13842 {geni:occupation} Courtesan

{geni:about_me} http://en.wikipedia.org/wiki/Lucy_Walter
--------------------
Lucy Walter1
F, #105022, b. circa 1630, d. 1658

Last Edited=10 Jun 2009

Lucy Walter2
Lucy Walter was born circa 1630.3 She was the daughter of Richard Walter.1 She died in 1658 at Paris, France.3
Lucy Walter and Robert Sydney were associated.4 She and Charles II Stuart, King of Great Britain were associated.
Children of Lucy Walter and Charles II Stuart, King of Great Britain
James Scott, 1st and last Duke of Monmouth+1 b. 9 Mar 1649, d. 15 Jul 1685
Mary Stuart+ b. 1655/56, d. Apr 1693
Citations
[S37] Charles Mosley, editor, Burke's Peerage, Baronetage & Knightage, 107th edition, 3 volumes (Wilmington, Delaware, U.S.A.: Burke's Peerage (Genealogical Books) Ltd, 2003), volume 1, page 561. Hereinafter cited as Burke's Peerage and Baronetage, 107th edition.
[S130] Wikipedia, online http;//www.wikipedia.org. Hereinafter cited as Wikipedia.
[S11] Alison Weir, Britain's Royal Family: A Complete Genealogy (London, U.K.: The Bodley Head, 1999), page 256. Hereinafter cited as Britain's Royal Family.
[S3409] Caroline Maubois, "re: Penancoet Family," e-mail message to Darryl Roger Lundy, 2 December 2008. Hereinafter cited as "re: Penancoet Family." 		Walter, Lucy Mistress of Charles II (I96701)
 
13843 Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig. Maynes, Kay Lynn (I62155)
 
13844 {geni:occupation} Crown Prince of Saxony 1827-1830, Crown Prince of Saxony, Crown Prince of Saxony (May 5, 1827 - Sept. 1, 1830), 1827 - Sep. 1

{geni:about_me} * full name: Maximilian Maria Joseph Anton Johann Baptist Johann Evangelista Ignaz Augustin Xavier Aloys Johann Nepomuk Januar Hermenegild Agnellis Paschalis
* [http://en.wikipedia.org/wiki/Maximilian,_Crown_Prince_of_Saxony '''http://en.wikipedia....''']
* Maximilian Prinz von Sachsen was born on 13 April 1759. He was the son of Friedrich Christian Leopold Kurfürst von Sachsen and Maria Antonia Prinzessin von Bayern. (1) He married, secondly, Maria Luisa Carlota di Borbone, Principessa di Parma, daughter of Luigi I di Borbone, King of Etruria and Maria Luisa de Borbón, Infanta de España, on 7 November 1825. He married, firstly, Carolina Maria di Borbone, Principessa di Parma, daughter of Ferdinando I di Borbone, Duca di Parma and Marie Amalie Erzherzogin von Österreich, on 9 May 1792.
* He died on 3 January 1838 at age 78.
* Maximilian Prinz von Sachsen gained the title of Prinz von Sachsen. (1)
* Children of Maximilian Prinz von Sachsen and Carolina Maria di Borbone, Principessa di Parma

-1. Marie Amalie Friederike Auguste Prinzessin von Sachsen b. 10 Aug 1794, d. 18 Sep 1870

-2. Marie Ferdinanda Amalie Prinzessin von Sachsen1 b. 27 Apr 1796, d. 3 Jan 1865

-3. Friedrich August II König von Sachsen1 b. 18 May 1797, d. 9 Aug 1854

-4. Clemens Prinz von Sachsen1 b. 1 May 1798, d. 4 Jan 1822

-5. Marie Anne Karoline Prinzessin von Sachsen+1 b. 15 Nov 1799, d. 24 Mar 1832

-6. Johann I König von Sachsen+1 b. 12 Dec 1801, d. 29 Oct 1873

-7. Marie Josepha Prinzessin von Sachsen1 b. 6 Dec 1803, d. 17 May 1829

===Forrás / Source:===
* [http://www.thepeerage.com/p11155.htm#i111545 '''thepeerage...'''] 		Kronprinz, Maximilian Maria Joseph Anton Johann Baptist Johann Evangelista Ignaz Augustin Xavier A. Kronprinz (I96042)
 
13845 {geni:occupation} Crown Princess Consort of Denmark; Duchess Consort of Saxe-Altenburg

{geni:about_me} Name/title: Magdalena Sibylla princess(prinzessin) of Saxe

By Marriage:

Crown Princess(Kronprinsesse) of Denmark and Norway 1634-1647

Duchess(Herzogin) of Saxe-Altenburg 1652-1669

Wikipedia:

Deutsch: http://de.wikipedia.org/wiki/Magdalena_Sibylle_von_Sachsen 		Wettin, Albertiner, Magdalena Sibylle Kronprinsesse af Danmark, Herzogin zu Sa (I36155)
 
13846 {geni:occupation} Dagarbeider i Elverum Rasch, Ole Jakob (I71486)
 
13847 {geni:occupation} Dagleder Bugge, Claus (I20000)
 
13848 {geni:occupation} Dame i Wimmeltofte frokenkloster Grove, Ulla Petronella Margarethe (I70424)
 
13849 {geni:occupation} dampskipsekspeditør, poståpner Myhre, Anders Dass (I46545)
 
13850 {geni:occupation} Dampskipsfører. Faye, Oskar Jacobsen (I51646)
 

      «Forrige «1 ... 273 274 275 276 277 278 279 280 281 ... 405» Neste»

Sidene drives av The Next Generation of Genealogy Sitebuilding v. 14.0.1, skrevet av Darrin Lythgoe © 2001-2025.

Redigert av Glenn Bø.