Notater
Treff 17,751 til 17,800 av 20,231
| # | Notater | Linket til |
|---|---|---|
| 17751 | {geni:occupation} Pers.kap. Sogneprest i Romedal, Sogneprest og Prost i Nannestad | Cold, Isak Andersen (I36877)
|
| 17752 | {geni:occupation} Personel kapellan | Bugge, Christen Larsen (I63132)
|
| 17753 | {geni:occupation} Personel Kapellan i Kvinnherad {geni:about_me} Source: personal notes from Edvard Hagerup b. 1887 p. 20 Source: LDS church submitter: Brittany Lee Gonzales c/o LDS church | Corn, Claus Johan (I70339)
|
| 17754 | {geni:occupation} personel Kapellan, sognepræst | Grundtvig, Jørgen Ottosen (I99624)
|
| 17755 | {geni:occupation} Personlig Kappelan i Sparbu NO {geni:about_me} Blev først kapellan i Sparboen, og den 12. nov. 1734 personlig kapellan i Skogen, hvorefter han i 1743 rejste til København hvor han var skibspræst | Helsing, Hans Johansen (I90289)
|
| 17756 | {geni:occupation} Pfalzgraf von der Pfalz-Simmern {geni:about_me} ==Links:== *[http://www.geneall.net/D/per_page.php?id=3135 Genealll] *[http://en.wikipedia.org/wiki/John_Casimir_of_the_Palatinate-Simmern Wikipedia] *'''Fürst von Pfalz-Lautern:'''1559X1592 >'''Predecessor:''' vom Kurpfalz [http://www.geni.com/people/Friedrich-II-der-Weise-Elector-of-the-Palatinate/6000000002980107417 (Friedrich II)] '''Successor zu Kurpfalz [http://www.geni.com/people/Friedrich-IV-Kurfurst-von-der-Pfalz/6000000006727753675 (Friedrich IV)] | von der Pfalz-Simmern, Johann Casimir Landesherr von Pfalz-Lautern (I96481)
|
| 17757 | {geni:occupation} Pfalzgreve och hertig i Sulzbach {geni:about_me} '''Links''' *[http://www.geneall.net/D/per_page.php?id=4330 Geneall] *[http://gw1.geneanet.org/index.php3?b=genroy&lang=fr;p=theodor+eustach;n=von+sulzbach Geneanet] *[http://www.hansdenyngre.dk/hans_uk/wizg06.htm#4407 Johann the Younger #163] >'''Wikipedia''' [http://de.wikipedia.org/wiki/Theodor_Eustach_(Pfalz-Sulzbach)_ Deutsch] - | von der Pfalz-Sulzbach, Theodor Eustach Pfalzgraf, Herzog zu Sulzbach (I96836)
|
| 17758 | {geni:occupation} Pfalzgrevinde af Sulzbach {geni:about_me} '''Links''' *[http://www.geneall.net/D/per_page.php?id=4214 Geneall] *[http://www.hansdenyngre.dk/hans_uk/wizg06.htm#3247 Johann the Younger #162] *[http://de.wikipedia.org/wiki/Hedwig_von_Pfalz-Sulzbach Wikipedia Deutsch] | Pfalz-Sulzbach, Maria Hedwig Herzogin von Sachsen-Lauenburg (I96835)
|
| 17759 | {geni:occupation} Ph D, Konsthistoriker {geni:about_me} Harald började sina akademiska studier i Uppsala 1889 och var där medlem i det litterära studentkotteriet Les quatre diables, dit också Sigurd Agrell, Sven Lidman och John Landquist hörde. Harald doktorerade 1909 i Lund (avhandling om Quinten Matsys), blev docent 1915, senare även i Uppsala ,1918. Han gjorde studier vid universitet i utlandet och deltog i vetenskapliga exkursioner i Grekland och till Kreta 1904 och 1909-10. Från 1907 var Harald Brising amanuens på Nationalmuseum och skrev en 1911 utgiven bok om museets antika samlingar (Nationalmuseets antika verk). Han gav även mellan åren 1908-1909 ut konsttidskriften Arktos. Forskningen och författarskapet resulterade vidare i: 1910 Klassiska bilder: Inledning till den grekiska konsten. (Illustrerad bok om kretensisk och grekisk konst t o m. Polykleitos) 1911 Antik konst i Nationalmuseum: urval och beskrifning. (Illustrerat arbete tryckt i 330 exemplar) 1912 Hellenisk idrott, olympiska spelen i det gamla Grekland. (Populär framställning m a a olympiaden i Stockholm, 80 illustr.) 1912 Den Brokiga Pelargången; konstuppsatser och kritiker. (Illustrerade studier af medeltida och modern konst) 1914 Sergels konst. (Illustrerad stilkritisk undersökning) Harald insjuknade och dog i december 1918 i influensan "Spanska sjukan". Han efterlämnade ett flertal pågående arbeten inom klassisk och nyantik konst, vilket resulterade i en postumt utgiven bok: Antik och nyantik (1921). Haralds noggrannhet i arbetet parades med skojfrisk humor och författande av ett annat slag. Om detta vittnar Frida Billberg som i trycksaken SVERIGE-ITALIEN (andra häftet, om Skandinaviska föreningen i Rom) berättat om den svenska enklavens "karnevaler". Jag (sonsonen Dag) har kortat av berättelsen som innehåller en av Harald skriven "Grisadrapa". ... Alla rekord slogos dock av den Fornnordiska festen. Föreningensstora sal var då omgjord. til1 en fornnordisk hall, en kungsgård. Väggarna spändes med papper och på detta målades bjälkar med drakslingor och runor, bilder av Odin, Tor och Frej mm. Mitt på golvet ett blotaltare med en nödtorftigt hopsatt "helstekt gris", kring vilken vi uppförde vilda krigsdanser, innan vi styckade den med våra svärd och dolkar. Harald Hårfager - Sven Lidman -höll hov med sin drottning - Sigrid Undset. De tre nornorna - journalisten fru Hilda Sachs, hennes dotter och en norsk fru Fjelstad - spunno sin tråd. Valkyrian Brynhildla var i Carin Thiel Östbergs gestalt vacker och ståtlig att skåda. Ragnar Lodbrok - en norsk arkitekt - hade det varmt i sin "ludenbyxa". Jag (Frida) var Sigrid Storråda, skulptören Adolf Jonsson var en utmärkt Ansgarius,iklädd munkkåpa och brinnande i anden att omvända oss hedningar. Vid de fornnordiska hoven hörde det till att en bard skulle kväda konungens och kämparnas lov. Diktaren vid detta hov var Didrik av Bern, framställd av Harald Brising, som ansåg att grisen var mest värd att lovprisas. Jag slutar denna karnevalsberättelse med att citera hans "Grisadrapa": Kämpar och tjusiga, känsliga, kiliga borgmör, som bänkade smycka vårt bord. Märken I mättnadens mulliga maklighet, maten i magen av vilken man mår. Trevna och tåliga tarmarna tacka oss, vrida sig vänliga varma av vin. Och som den yppersta olja på vågorna, flyter det finaste, fetaste flott. O gris, vad himmelsk fröjd du kan för mänskan skapa, Så må vi kväda dig ett högstämt grisadrapa. Det finns ej bättre svin på hela denna jord, En lyckogris det var som kom på detta bord. Du offrade ditt liv för våra magars skull, Ditt snille var väl klent, men hjärtat var av gull. Du var i köttet stark, vi andra äro svaga, Så må du vila ljuvt och slumra i vår maga. Ty vad man säga vill, all mänsklig verksamhet Beror i högsta grad på människans diet. Men mest av allt, o gris, betyder du för kvinnan. Om där ej skönhet finns, var skulle då vi finnan? Du göder hennes kropp och gör den mjuk och rund. Ger henne lagom hull och håller henne sund. Hon får på kinden färg, hon får i ögat glans, Hon vrider sig i dans som knorren på din svans. Det är din största bragd, det är det översinnliga Att du kan trolla fram för oss det evigt kvinnliga. Herrar och hirdmän, huldaste jungfrur, Harald den Hårfagre håller nu ting. Sigrid den stunsiga sörjde för svinsteken, Brynhild den brava brynte den brun. Ejnar den ärrige eldade altaret, Blaatand den blodige blötte till blot. Ragnar den raggige rustade redskapen, Didrik den dristige diktade drapa. Hallen de hängde med härliga vapen, Och vikingars vålnader väckte de upp. Aldrig i åratal åsåg man liknande, Låt oss då lustiga leva i kväll. Skramla med sköldarna för våra förfäder, För våra framtida festande folk. Hell våra hövdingar, hell för vår runohall, Hell för vår lyckogris, hell för vårt märkliga Midvinterting. | Brising, Harald Gustaf Victor (I99921)
|
| 17760 | Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig. | Aarnæs, Tore Mogens (I76949)
|
| 17761 | {geni:occupation} Pianist | Riefling, Robert Dankwart Leo (I37417)
|
| 17762 | {geni:occupation} pianist | Müller, Harriet Amalie (I66680)
|
| 17763 | {geni:occupation} Pianist, klaverlærer og sanger {geni:about_me} Kilde: http://genealogy.hagerup.com/genealogy_base/fam/fam00022.html http://nermo.org/slekt/d0022/g0000030.html www.haslundhaslund.dk/StammbaumHaslund26082007.ppt | Hagerup, Gesine Judithe (I52744)
|
| 17764 | {geni:occupation} Pianistinne | Heyerdahl, Sofie Fredrikke Marie (I50815)
|
| 17765 | {geni:occupation} Pianofabrikant i Bergen | Riisnes, Henrik Severin Erikson (I1100)
|
| 17766 | {geni:occupation} Pianolærer | Wallem, Lilly Karoline XLeaX (I86227)
|
| 17767 | {geni:occupation} Pladsmand i 1822 | Hovden, Arne Ivarson (I31619)
|
| 17768 | {geni:occupation} Pladsmann | Qvaleim, Rasmus Siursen Midtrøst (I39416)
|
| 17769 | {geni:occupation} Planteinspektør | Fantoft, Kjell (Håkon) (I86235)
|
| 17770 | {geni:occupation} Plassmand {geni:about_me} *[http://digitalarkivet.no/cgi-win/webcens.exe?slag=visbase&filnamn=dp12631816&personpostnr=6058&merk=6058 Døypte i Lindås 1816-1885] *[http://digitalarkivet.no/cgi-win/webcens.exe?slag=visbase&filnamn=vi12631816&personpostnr=8745&merk=8745 Vigde i Lindås prestegjeld 1816-1885] *[http://da4.uib.no/cgi-win/webcens.exe?slag=visbase&sidenr=1&filnamn=masv1864&gardpostnr=60&personpostnr=60&merk=60 Vigde i Masfjorden 1864-1875] *[http://digitalarkivet.no/cgi-win/webcens.exe?slag=visbase&filnamn=f61263&personpostnr=1288&merk=1288 1865-telling for 1263 Lindaas] *[http://digitalarkivet.no/cgi-win/webcens.exe?slag=visbase&filnamn=f01261&personpostnr=4321&merk=4321 1900-telling for 1261 Mangers] * Død 17. februar 1906, begravet 24. februar 1906, Soltvedt **[http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=1929&idx_id=1929&uid=ny&idx_side=-122 Hordaland fylke, Hordabø i Manger, Klokkerbok nr. B 3 (1891-1907), Døde og begravede 1906, side 125.] **[http://digitalarkivet.no/cgi-win/webcens.exe?slag=visbase&filnamn=HORD1881&personpostnr=541&merk=541 Døde i Hordabø 1881-1979] | Knudsen Lauvik, Baste (I14106)
|
| 17771 | Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig. | Warde, Janet Ann (I45255)
|
| 17772 | {geni:occupation} Plumbermaster | Wilmann, Frode Jan (I39)
|
| 17773 | {geni:occupation} Poet, Art Critic, Philosophy Professor {geni:about_me} '''Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven''', lyriker, litteraturkritiker og kunstteoretiker. Fødested Bergen, død 21. oktober 1873, dødssted Christiania, begr. på Vår Frelsers gravlund. Forfatter. Foreldre: Hospitalsprest Johan Ernst Welhaven (1775X1828) og Else Margrethe Cammermeyer (1785X1853). Gift 27.5.1845 i Aker med Josephine Angelica Bidoulac (5.11.1812X2.12.1866), datter av fransk språklærer Joseph Bidoulac, Danmark (1765X1839) og Mumche Marie Sørensen (1783X1850). Far til Hjalmar Welhaven (1850X1922); bror av Maren Sars (1811X98) og Elise Welhaven (1815X1901); svoger til Michael Sars (1805X69); morbror til Ernst Sars (1835X1917), Georg Ossian Sars (1837X1927) og Eva Nansen (1858X1907). Som lyriker, litteraturkritiker og kunstteoretiker er Johan Sebastian Welhaven i norsk sammenheng en gründerskikkelse. Litteratursosiologisk representerer han en moderniserings- og profesjonaliseringsprosess. Med Welhaven blir det å være litteraturkritiker et yrke for seg selv. Og som dikter er han grunnleggeren av en tradisjonslinje i norsk litteratur for en idealistisk forankret, formstreng lyrikk. Med atskillig rett kunne Welhaven 1839 i et kjærlighetsbrev til Ida Kjerulf skrive at Xmed mig er der begyndt en norsk Literatur efter den europeiske Oplysnings Standpunkt og FordringerX. Welhaven var bergenser av fødsel, men hadde på farssiden tyske og på morssiden danske aner. Dikterens farfar, Johan Andreas Welhaven, hadde i ung alder innvandret til Bergen, der han ble lærer og siden klokker ved Mariakirken, kirken for byens tyske menighet. Dikterens far, Johan Ernst Welhaven, var prest ved St. Jørgens spedalskehospital, mens dikterens mor, Else Margrete Cammermeyer, var datter av residerende kapellan til Korskirken Johan Sebastian Cammermeyer og Maren Heiberg. Denne Maren tilhørte den danske grenen av den norske Heiberg-familien og var en kusine av den danske dikteren og kritikeren Johan Ludvig Heiberg, et slektskapsforhold som senere skulle komme til å bety mye for Welhavens intime kontakt med dansk kulturliv. På Bergen katedralskole, der Welhaven var elev 1817X25, hadde han byens leilighetspoet og skjønnånd Lyder Sagen som morsmålslærer. Den estetisk interesserte Sagen må ha sett et kunstnerisk potensial hos den unge Welhaven og ledethans interesse i retning av bildende kunst (særlig tegning) og estetisk teori (Herder, Lessing, Winckelmann). Welhaven ble elev ved en tegneskole som Sagen opprettet 1824 og der Welhaven arbeidet den første vinteren etter artium.Men den unge Welhavens drøm om å bli kunstmaler ser ut til å ha fått et grunnskudd da han fikk vite at datidens fremste norske maler, J. C. Dahl, hadde uttalt seg mindre smigrende om hans produksjon. Etter examen artium 1825 og XandeneksamenX ved universitetet i Christiania 1827 med hovedkarakteren XnonX (laveste ståkarakter; riktignok med beste karakter i filosofi) tok Welhaven uten særlig interesse fatt på det teologiske studium, som han snart oppgav. 1828 døde imidlertid hans far. Dermed stod Welhaven økonomisk på bar bakke. Det fulgte noen vanskelig år da han forsøkte å slå seg gjennom ved å gi privatundervisning til barn av hovedstadens bedrestilte borgerskap. Slik X og via sitt begynnende forfatterskap X kom Welhaven i kontakt med noen av Christianias mest innflytelsesrike menn, grev Herman Wedel Jarlsberg, kjøpmann Herre og bokhandler Dahl, som på forskjellige måter hjalp ham. Til sin mesen, bokhandler Dahl, skrev Welhaven 1833 at Xlige siden min Faders Død har jeg virkelig stadig befundet mig i en nødlidende TilstandX. Samtidig fant Welhaven et stimulerende miljø i Det norske Studentersamfund, der han ved sitt vidd og sin språklige slagferdighet snart ble en sentral skikkelse. I to år (1829X31) var han redaktør for Samfundsbladet (til tross forat den vanlige valgperioden bare var ett år). Her utnevnte en innsender Welhaven til Studentersamfundets Xstørste Declamator, den bedste Poet og det største Geni, som kommer med uerstattelige VittighederX. Samtidig ble Welhaven trukket inn i hovedstadens selskapsliv, der den samme kilden hevdet at han også der beundres for sine evner som XConversationsvirtuosX og leilighetsdikter. Av avgjørende betydning for Welhavens utvikling ble det at han i Studentersamfundet sluttet vennskap med flere begavede, unge menn som senere skulle komme til å spille en sentral rolle i 1800-tallets Norge (bl.a. juristene A. M. Schweigaard, Bernhard Dunker, Frederik Stang og historikeren P. A. Munch). Samtidig fulgte Welhaven den estetiske polemikk i Danmark, og han fikk Xen uimodståelig Trang at nedlægge en offentlig Protest mod Literaturens Stilling i NorgeX (J. B. Halvorsen). Med dansk åndsliv som modell stilte Welhaven Xdet åndsfattige norske samfunn overfor den ideale fordring om et åndelig fellesskap av bevisstgjorte individerX (Ingard Hauge). Innenfor Welhaven og hans venners XintelligenspartiX var man støtt over det X etter deres mening X lave kulturelle nivået i studentmiljøet og i samtidens norske samfunn overhodet. De unge menn oppfattet miljøet omkring seg som XråttX, XuferdigX, uten den sikre estetiske og politiske kulturen man kjente fra det nærliggende Danmark. Særlig rettet de unge menns irritasjon seg mot XnorskhetpartietsX leder, den jevnaldrende student Henrik Wergeland, som man oppfattet som en samnevner og representant for alt det man opponerte mot. Da så Wergeland 1830 sendte ut sitt svært ambisiøse XVerdensdigtX Skabelsen, Mennesket og Messias (merkelig nok med en tittelsidetegning av Welhaven), kunne hans fremste kritiker ikke lenger holde seg tilbake. 15. august 1830 åpnet Welhaven sitt angrep mot Wergeland ved å offentliggjøre sitt først trykte dikt Til Henrik Wergeland i Morgenbladet (XHvor længe vil du rase mod Fornuften?X). En slags stevkamp, den såkalte XStumpefeidenX i Studentersamfundets Samfundsblad, fulgte nå med innlegg fra begge de stridende partene. 1832 brøt Welhaven og hans venner ut fra Studentersamfundet og dannet sitt eget Studenterforbund med ukeavisen Vidar (1832X34). Her offentliggjorde Welhaven blant annet den bredt anlagt miljøkritiske artikkelen om det han ironisk kalte XChristiania Vinter- og SommerdvaleX (1832). Parallelt med dette publiserte Welhaven samme år også sitt hovedinnlegg mot Wergeland, pamfletten Wergelands Digtekunst og Polemik, ved Aktstykker oplyste. 1834 avrundet så Welhaven sitt felttog mot Wergeland i de 76 diktene i sonettekretsen Norges Dæmring, demonstrativt utgitt på den danske dikteren Oehlenschlägers fødselsdag 14. november. Nå fulgte den såkalte XDæmringsfeidenX, der Henrik Wergelands far, presten Nicolai Wergeland, i fullt alvor foreslo å brenne Welhavens diktsamling på bål 17. mai, noe som enkelte steder skal ha skjedd. Først 1835 kom Welhaven utenfor Norges grenser med en reise til København, der han fikk treffe flere av de danske kulturpersonlighetene han hadde sett slik opp til fra sin tidligste ungdom (Heiberg, Winther, Hertz). Allerede åretetter ble denne reisen etterfulgt av en sjøreise til Frankrike med et par måneders opphold i Paris og tilbakeveien hjem lagt over Tyskland. Det er i forbindelse med tilbaketuren fra denne reisen hans danske venn Orla Lehmann har fortalt at Welhaven allerede under innseilingen til Christiania på fjorden ble møtt av båtdemonstranter som siden fulgte ham hjem gjennom byens gater med skrik og skrål. Welhavens dagbok fra en to måneder lang Italia-reise 1858 eropptrykt i Henning Grans Welhaven på klassisk grunn (1942). 22 år gammel hadde Welhaven 1830 møtt Wergelands 17 år gamle søster Camilla (senere gift Collett) og blitt sterkt opptatt av henne. Tydeligvis gikk hennes engasjement dypere enn hans, og det ble den trofaste Camillas XLivs JammerX at Welhaven etter tidens borgerlige skikk og bruk ikke fridde til henne (Xjeg kunde hverken slippe Dem eller holde Dem fastX). Korrespondansen mellom dem ble 1926 utgitt av Leiv Amundsen. Welhavens store kjærlighetsopplevelse var likevel hans forelskelse i komponisten Halfdan Kjerulfs søster, Ida Kjerulf. De ble forlovet 1839, men allerede i desember året etter døde hun. Welhaven reiste henne et vakkert minne i etav sine store dikt, Den Salige, i Halvhundrede Digte. Brevvekslingen dem imellom ble utgitt av Otto Lous Mohr 1945. 1845 giftet Welhaven seg med Josephine Bidoulac, datter av en fransk innvandrer til Danmark. Fra omkring 1840 endret Welhavens sosiale posisjon seg fra å være en fattig opposisjonell med usikker fremtid til etter hvert å innta en fremtredende plass i norsk kulturliv. Mest betydde nok her den meget omstridte konstitusjonen av den faglig nokså uforberedte Welhaven som lektor i filosofi ved universitet 1840, 1843 omgjort til et fast lektorat med påfølgende avansement til professor 1846. En meget kritisk karakteristikk av Welhaven som professor i embete har hans elev, den senere historieprofessor Ludvig Daae, gitt i sin selvbiografi. Welhaven karakteriseres her som Xen Skuespiller paa CathedretX, en som alltid sørget for Xen Knald-Effect som SortieX, samtidig som Daae går så langt som til å stemple sin lærer som et XNulX i filosofien. Av større biografisk interesse er det likevel å notere seg Daaes påstand om at Welhavens skrifter XingenlundeX gir Xdet rette Billede af hans Personlighed, thi han var ligesaa ængstelig med hvad han lod trykke, som han var en Slarv, med hvad han sagde. Den som alene kjender ham af hans Bøger, aner ikke hvorledes han tog sig ud i levende LiveX (Nic Knudtzon). Man minnes uvilkårlig vandrehistorien om at Welhaven skal ha sagt om seg selv at Xdet er ikke greit, når en gap og en eremitt skal leve sammenX. Welhavens senere ry som lyriker hviler først og fremst på de fem diktsamlingene Digte (1838), Nyere Digte (1844), Halvhundrede Digte (1848), Reisebilleder og Digte (1851) og En Digtsamling (1860), alle fra tiden omkring og etter hans universitetsansettelse. Welhaven viser her hvordan han behersker et vidt register av dikttyper fra det elegiske minnediktet Den Salige over det kunstfilosofiske Digtets Aand og det selvanalytiske Det tornede Træ til de humørfylte nasjonale romansene I Kivledal, Dyre Vaa og Koll med Bilen. Via folkeskolens lesebøker ble den sistnevnte diktgruppen særlig populær, lest (og ofte lært utenat) av generasjon på generasjon av norske skolebarn. Særlig i disse diktene har Welhaven vist sin evne til en varsom og stilriktig fornorskning av det danske skriftspråket han ellers betjente seg av, og dermed ytet sitt bidrag til den begynnende fornorskning av nordmenns dansk. De aller fleste av Welhavens dikt er strofiske. Det gjør det lett å sette melodier til dem. Sammen med Halfdan Kjerulf er Welhaven skaperen av den norske XliedX (lyriske tekster der sammenhengen mellom tekst og musikk er særlig nær). Welhaven/Kjerulf-sanger som Til Fjelds over Bygden staar min Hu utgjør kjernen i den eldste norske lied-tradisjon, dyrket både som solonummer og arrangert for vårt første mannskor, Den norske Studentersangforening, stiftet 1845. De emnene Welhaven dikter om, er konkrete nok: et naturinntrykk, et minnerikt sted, et sagn, en situasjon, en person. Men denne virkeligheten blir, som Ingard Hauge har uttrykt det, Xgjort transparent. Diktet blir et slør for et dypere eller høyere åndsinnhold, eller speil for noe menneskeligX. Noe helt grunnleggende hos Welhaven er hans drift etter å XåndeliggjøreX det materielle. Eller sagt med hans egne ord: Kunst er Xen aandig opfattet Virkeligheds GenbilledeX. Den sanne dikter gjengir, som Welhaven et annet sted uttrykker det, XUniversets Skjønhed, saaledes som den nedsank i hans Indre, under en ideal, koncentreret FormX. Som professor kom Welhaven til å gjøre sin innflytelse gjeldende også utenfor universitetet. Han engasjerte seg i den den gang nye avholdssaken og var aktivt med da Den norske Forening mod Brændevinsdrik ble stiftet 1845. Welhaven var også XskandinavistX og opptrådte som taler ved studenttogene til Christiania 1851, Sverige 1856 og Danmark 1869. Ved siden av sine diktsamlinger utfoldet Welhaven i sine senere år også et stort prosaforfatterskap, først og fremst på det litteraturhistoriske området. Også her er Welhaven en pioner. 1837 holdt han i Christiania en rekke offentlige foredrag om litteraturhistorie, som senere ble trykt i hans litteraturhistoriske hovedverk, Ewald og de norske Digtere, sammen med to tidligere trykte artikler, Om Betydningen af det norske Selskabs Opposition mod den Ewaldske Poesi og Til Erindring om det norske literaire Selskab. Welhaven beskjeftiget seg også med Petter Dass' forfatterskap i Digteren fra Alstadhoug, Peder Dass (1854). I det hele er det tydelig at en samnevner i Welhavens litteraturhistoriske forfatterskap er hans sterke interesse for den norske XlinjenX i den dansk-norske felleslitteraturen. I tråd med dette engasjerte han seg også i samtidsdebatten om en egen norsk salmebok og utgav Antydninger til et forbedret Psalmeverk 1838. Welhaven ble tidlig gammel. En stor glede må det imidlertid ha vært for ham å få oppleve sine Samlede Verker i 8 bind utgitt (1867X68). Men en siste gang skulle han oppleve at den gamle striden igjen blusset opp omkring hans navn. Regjeringen hadde foreslått en pensjon for Welhaven på 1200 spesidaler per år, et flertall i en regjeringskomité senket summen til 1000 spesidaler og et mindretall til 800. Dette siste beløpet ble vedtatt i Stortinget 12. november 1868 med 55 mot 54 stemmer. Samme dag drog studentene med sine faner ut til Welhavens bolig på Drammensveien, der Bjørnstjerne Bjørnsons hyllestdikt XLyt nu du lutende sangerX ble sunget for første gang. ''Verker'' * Fullstendig bibliografi i NFL, bd. 6, 1908 * Wergelands Digtekunst og Polemik, ved Aktstykker oplyste, 1832 * Norges Dæmring, 1834 * Antydninger til et forbedret Psalmeverk, 1838 * Digte, 1838 * Nyere Digte, 1844 * Halvhundrede Digte, 1848 * Reisebilleder og Digte, 1851 * Digteren fra Alstadhoug, Peder Dass, 1854 * En Digtsamling, 1860 * Ewald og de norske Digtere, 1863 * Samlede Verker, 8 bd., 1867X68 ''Portretter m.m.'' * Fullstendig ikonografi i Norske portretter. Forfattere, 1956 * Selvportrett (tegning), u.å.; gjengitt i Norske portretter * Maleri (brystbilde) av Jacob Calmeyer, 1827; NG * Tegning (brystbilde) av Johan Vilhelm Gertner, 1843; UBO * Tegning (brystbilde) av Siegwald Dahl, 1850; Oslo Bymuseum * Maleri (brystbilde) av Jørgen Roed, 1853; Den Hirschsprungske Samling, København * Tegning (skulderbilde) av Aasta Hansteen, 1855; NG * Byste (gips) av Julius Middelthun, 1861; UBO * Byste (marmor) av d.s., 1863; Det Norske Studentersamfund, deponert i NG * Byste (terrakotta) av d.s., 1867; NG ===Kilder og litteratur=== * Norsk biografisk leksikon: [http://snl.no/.nbl_biografi/Johan_Sebastian_Welhaven/utdypning Johan Sebastian Welhaven] * English Wikipedia: [http://en.wikipedia.org/wiki/Johan_Sebastian_Welhaven Johan Sebastian Welhaven] * flickr.com: [http://www.flickr.com/photos/jan-tore/4228872365/ Johan Sebastian Welhavens grav] i æreslunden på Vår Frelsers gravlund, Oslo * Bergen Offentlige Bibliotek: [http://www.bergen.folkebibl.no/litteratur/welhaven/index.html Johan Sebastian Welhaven 1807 - 1873] * A. Løchen: Johan Sebastian Welhaven. Liv og Skrifter, 1900 * NFL, bd. 6, 1908 * I. Hauge: Tanke og tro i Welhavens poesi, 1955 * R. Andersen-Næss: Johan Sebastian Welhaven. Mennesket og dikteren, 1959 * P. Saugstad: J. S. Welhaven. En idealenes vokter, 1967 * S. Aa. Aarnes: XÆsthetisk LutheranerX og andre studier i norsk senromantikk, 1967, s. 401X427 * R. Andersen-Næss: biografi i NBL1, bd. 18, 1977 * I. Hauge: Innledning til J. S. Welhavens Samlede verker, bd. 1, 1990 * N. Knudtzon (red.): Professor Dr. Ludvig Daaes erindringer og opptegnelser om sin samtid, 2003, s. 194X195 | Welhaven, Johan Sebastian Cammermeyer (I49972)
|
| 17774 | {geni:occupation} Polarfarer, naturforsker, diplomat og humanist. {geni:about_me} Fridtjof Wedel-Jarlsberg Nansen (10 October 1861 X 13 May 1930) was a Norwegian explorer, scientist and diplomat. Nansen was awarded the Nobel Peace Prize in 1922 for his work as a League of Nations High Commissioner. http://www.snl.no/Fridtjof_Nansen http://nobelprize.org/nobel_prizes/peace/laureates/1922/nansen-bio.html http://vestraat.net/iea-o/p730.htm#i27852 http://en.wikipedia.org/wiki/Fridtjof_Nansen http://no.wikipedia.org/wiki/Fridtjof_Nansen Fridtjof Nansen was born at Store Frøen, near Oslo in 1861, the son of a prosperous lawyer. As a young man, he was an expert skater, swimmer and skier, excelling in drawing and sciences at school. He studied Zoology at the University of Oslo. Nansen initially started out as a pioneer sports skier, and soon became interested in Arctic exploration. He led the first crossing of Greenland by ski, and achieved great success with his Arctic expedition aboard Fram. He later became noted as a zoologist and oceanographer, and was a pioneer of the neuron theory. He was also a distinguished diplomat, eventually becoming Commissioner of refugees for the League of Nations. He was married to Eva Nansen (died 1907) and was the father of noted architect and humanist Odd Nansen and the grandfather of Eigil Nansen. First crossing of Greenland Nansen made his first voyage to Greenland waters in a sealing ship in 1882. In 1883 he became inspired to attempt a crossing of Greenland by ski after hearing of Nordenskiöld's expedition of the same year.[1] Nansen's plan was tocross the island from east to west, which would require navigating through an almost impenetrable barrier of pack ice to land a ship on the east coast. Financed by State Councillor Augustinus Gamel, a Danish businessman, and Eigil Knuth's grandfather,[2] Nansen assembled a team in 1888 consisting of Otto Sverdrup, Olaf Dietrichson, Kristian Kristiansen Trana, Samuel Balto and Ole Nielsen Ravna. They hired the Norwegian sealing ship Jason from Christen Christensen and set sail from Iceland on 5 June 1888. On 17 June, the Jason dropped them off in two boats, 35 miles from land opposite Sermilikfjord.[3] From this point until 10 August, the men sailed and rowed approximately 150 miles up the east coast in order to locate a suitable landing place.[4] Fram expedition to the Arctic http://en.wikipedia.org/wiki/Nansen%27s_Fram_expedition In 1893, Nansen sailed to the Arctic in the Fram[6] (a purpose-built, round-hulled ship later used by Roald Amundsen to transport his expedition to Antarctica) which was deliberately allowed to drift north through the sea ice, a journey that took more than three years. Nansen's theory was premised on an article written by a Professor Mohn, in which the professor conjectured that articles determined to be from the Jeannette which foundered northeast of theNew Siberian Islands and found on the southwest coast of Greenland must have drifted across the Polar Sea. In the introduction to Farthest North, Nansen said "It immediately occurred to me that here lay the route ready at hand" [7] across the Polar Sea. Nansen conjectured the Polar current's warm water "could hardly have been other than the Gulf Stream"[8] and was the agent behind the movement of the ice. During this first crossing of the Arctic Ocean theexpedition became the first to discover the existence of a deep polar basin. Nansen (left) and Johansen at Cape Flora after their trek across the pack ice. When, after more than one year in the ice it became apparent that Fram would not reach the North Pole, Nansen, accompanied by Hjalmar Johansen (1867X1913), continued north on foot when the Fram reached 84° 4´ N. The theory that the currents would carry the Fram over the north pole were proved incorrect. Nansen reasoned this was caused due to the Earth's rotation which resulted in polar drift. This was a daring decision, as it meant leaving the ship not toreturn, and a return journey over drifting ice to the nearest known land some five hundred miles south of the point where they started. Nansen and Johansen started north on 14 March 1895 with three sledges, two kayaks and twenty-eight dogs. On 8 April 1895, they reached 86° 14´ N, the highest latitude then attained. The two men then turned around and started back. Their watches stopped during a twelve hour trek, however, and they were thus unable to correctly reckon their position, and did not find the land they expected at 83°N (it did not exist). In June 1895, they had to use their kayaks to cross open leads of water and on 24 July they came across a series of islands. Here theybuilt a hut of moss, stones, and walrus hides, and wintered, surviving on walrus blubber and polar bear meat. In May of the following year (1896), they started off again for Spitsbergen. After travelling for a month, not knowing where they were, they happened upon the British Jackson-Harmsworth Expedition (led by Frederick George Jackson) whose party were wintering on the island. Jackson informed them that they were in fact on Franz Josef Land. Finally, Nansen and Johansen made it back to Vardø in the north of Norway.[9] Academic career and scientific works Nansen was a professor of zoology and later oceanography at the Royal Frederick University in Oslo and contributed with groundbreaking works in the fields of neurology and fluid dynamics. Nansen was one of the founders of the neuron theory stating that the neural network consists of individual cells communicating with each other. He set out to study the nervous system of invertebrates and soon he became preoccupied with the question of how nerve cells communicated with each other. At that time, there was a major discussion whether the nervous system was a continuous structure of interconnected cells like the circulatory system (reticular theory) or if it consisted of separate neurons as key elements (the neuron doctrine). It was a clever choice to look at this basic features of the nervous system in model organisms with a lucid nervous system, however his microscope could not tell him the answers without utilizing the newest technology developed by the nobel laureate Camillo Golgi. In February 1886 he took off to Italy, to Pavia, to work with Golgi. After mastering the technique during his short stay, he continued his explorations of the nervous system at the Dohrn's marine biological station in Naples, where he examinined seaborne life forms. Some believe Nansen was the first investigator to apply the Golgi technique to invertebrate chordates. His work developed in line with and supported the work of contemporary scientists such as His and Forel, in showing that nerve cells all were enclosed by membranes, implying that nerve cells are discontinuous. He published these major contributions to the currently well accepted neuronal theory of the brain in German and English in established international journals, but it was not until he translated these papers into Norwegian that he received his doctorate degree in 1887 in Oslo. In this, he not only became the godfather of Norwegian (Scandic) neuroscience, he also became an early proponent of the neuronal theory, originally put forth by Ramón y Cajal, who shared the Nobel Prize in Physiology or Medicine with Golgi in 1906. Nansen did extensive research into the behavior and origin of ocean currents, following his experiences from the Fram expedition. He was, together with the Swedish mathematician V. Walfrid Ekman, deeply involved in the discovery of how currents are generated from the interaction between planetary rotation (Coriolis acceleration) and frictional forces (i.e. wind stress on sea surface) and the formulation of the theory of the Ekman spiral that explains the phenomenon. An important consequence of this theory is known as Ekman transport, a widely used and very important concept in Biological, Chemical and Physical Oceanography. He also invented a bottle for collection of water samplesfrom various depths known as the Nansen bottle that, further developed by Shale Niskin, is still in use. Diplomatic and political career Before the dissolution of the union between Norway and Sweden on 7 June 1905, Nansen had been a devoted republican, along with other prominent Norwegians like the authors Bjørnstjerne Bjørnson and Arne Garborg. However, after hearing compelling arguments from Sigurd Ibsen and others, Nansen changed his position (as did Bjørnson and Garborg) and was thereafter influential in convincing Prince Carl of Denmark that he should accept the position as king of Norway. In a referendum where the Norwegian electorate chose between a monarchy and a republic, Nansen campaigned for monarchy, certain it was the right thing for Norway, although the general view was that Nansen would be elected President if Norwegians chose republican rule. Carl was crowned as King Haakon VII after the referendum results indicated Norwegians' strong preference for monarchy. Following Norway's independence, Nansen was appointed as the Norwegian envoy in London (1906-08), becoming a close friend of King Edward VII and assuring support from Britain in the campaign for an international guarantee of Norwegian territorial integrity. He participated in the negotiations of the Anglo-Soviet Trade Agreement in 1919.[10] In the period between the wars, Nansen's admirers made an unsuccessful effort to make him Prime Minister in a broad government based on all the non-socialist parties. This was proposed to counter the growth of the Norwegian Labour Party. The rejection of this attempt to establish a Nansen government also marked Norway's final transition into the parliamentary system. In 1925 Nansen was willingly put forward, along with Christian Michelsen, as co-founder of Fedrelandslaget (The Fatherland Society), an anti-socialist political organisation that folded at the outbreak of the Second World War. At this time Nansen was clearly sceptical towards the party system. In a 1928 speech he attacked the political parties in general. Nansen told the listeners; "It's my conviction that the party system has become a real danger to the Norwegian society. [...] The Party-fences are putrefied. Try them and they will break at the first try". In this speech he was also sceptical towards the established full-time politicians as well. He said "The people will get the government they deserve, and if the government is weak, it is because the people are weak.But the politicians will understand when they see what the voters wants. [...] And if they don't, well, then we just throw them away".[11] League of Nations After World War I, Nansen became involved in the League of Nations as High Commissioner for several initiatives, including the organization of war prisoner exchanges and help for Russian refugees, during which campaign he createdthe Nansen passport for refugees. In 1917 and 1918, Nansen was in Washington D.C., where he convinced the allies to allow essential food supplies to be brought through their blockade. In 1920, the League of Nations asked Nansen to aid the return of prisoners of war, most of whom were in Russia. With limited funds Nansen brought 450,000 prisoners of war home within a year and a half. In 1921, he was asked by the League of Nations to administer the newly-formed High Commission for Refugees.Nansen created the XNansen passportX for refugees, which eventually became recognised by fifty-two governments. In December 1920, together with Lord Robert Cecil, Nansen lobbied, unsuccessfully, for GeorgiaXs admission to the League of Nations.[12] In 1921 the Red Cross asked Nansen, to organize a relief program for the millions of Russians dying in the Russian Famine of 1921-1922. Western nations suspected that the Russian famine was created by government mismanagement of the economy and it was hard to obtain funding, but Nansen found enough supplies to help between 7,000,000 and 22,000,000 Russians. In his work to help the Russians he was also aided by Vidkun Quisling. For the next few years, Nansen undertook further humanitarian work, and in 1922 he was awarded the Nobel Peace Prize. He was involved in the negotiations that lead to the Treaty of Lausanne, which settled the partitioning conflict of the remaining Anatolia and East Thrace parts of the Ottoman Empire. [13] In the latter half of the 1920s he worked to solve the crisis. The conflict was created by the European imperialistic powers, which followed a classic divide and conquer strategy amongst ethnic groups to carve up the Ottoman empire gradually over a few decades from North Africa and all the way to Persia. He is regarded as both a true humanitarian and a hero. [14] In 1896, he was awarded the Grand Cross of The Royal Norwegian Order of St. Olav and in 1925, he received the Order's Collar. The Nansen Academy was founded in Lillehammer, Norway, in 1938. It was given the Nansen name by his family to work for democracy and the human ideals in a time of dictatorships in Europe. Its work to increase dialogue in war zones and for peace education continues today.[15] ----------------- Fridtjof Wedel-Jarlsberg Nansen (10 October 1861 X 13 May 1930) was a Norwegian explorer, scientist and diplomat. Nansen was awarded the Nobel Peace Prize in 1922 for his work as a League of Nations High Commissioner. He is widely regarded as one of the greatest personalities in the history of Norway. Nansen initially started out as pioneer sports skier, and soon became interested in Arctic exploration. He led the first crossing of Greenland by ski, and achieved great success with his Arctic expedition aboard Fram. He later became noted as a zoologist and oceanographer, and was a pioneer of the neuron theory. He was also a distinguished diplomat, eventually becoming Commissioner of refugees for the League of Nations. He was married to Eva Nansen (died 1907) and was the father of noted architect and humanist Odd Nansen and the grandfather of Eigil Nansen. -------------- Fridtjof Wedel-Jarlsberg Nansen (født 10. oktober 1861 i Aker kommune, og døde 13. mai 1930 på Lysaker i Bærum kommune) var en norsk polarfarer, oppdager, diplomat og vitenskapsmann. Han fikk i 1922 Nobels fredspris etter sin store internasjonale innsats for flyktningene etter første verdenskrig. Privatmann Fridtjof Nansen ble født 10. oktober 1861 på Store Frøen gard i Vestre Aker rett utenfor Christiania (Oslo). Faren hans var sakfører Baldur Fridtjof Nansen. Hans mor Adelaide Johanne Thekla Isidore var datter av major og baron Christian Frederik Vilhelm Wedel-Jarlsberg. Hun var først gift med løytnant Bølling. Fridtjof Nansen hadde seks halvsøsken og en bror. Han gikk på skole i Kristiania og interesserte seg allerede her for naturfagene. Etter skolegangen ønsket han å bli offiser i marinen, men etter råd fra faren begynte han i stedetå studere zoologi ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Kristiania i perioden 1880-1882. I 1882 fikk han en stilling som konservator ved Bergens Museum, og der skrev han avhandlingen om slimålens nervesystem, som resulterte ien doktorgrad i 1888. Mens han arbeidet i Bergen, fikk han sjansen til å bli med en selfangstskute til Nordishavet og Grønland, hvor han fikk sin første arktiske erfaring og ideen til skiferden over Grønlands innlandsis. Fridtjof Nansen giftet seg 11. august 1889 med konsertsangerinnen Eva Nansen. Hun døde 9. desember 1907. Sammen hadde de fem barn. Nansen giftet seg på nytt i 1919 med Sigrun Munthe. Fridtjof Nansen døde 68 år gammel 13. mai 1930 og ble bisatt på 17. mai. Gravferden fra Universitetets aula ble en nasjonal begivenhet med to minutters stillhet og flagg på halv stang over hele landet. Urnen ble satt ned i hagen ved hans hjem Polhøgda ved Lysaker i Bærum. Fra 1958 er Polhøgda en forskningsstiftelse som driver forsking knyttet til Nansens arbeidsfelt gjennom Fridtjof Nansens Institutt. Vitenskapsmann Zoolog, oseanograf og norges første doktoravhandling i nevrobiologi Nansen utdannet seg innenfor medisin og biologi i Bergen, og ble konservator ved Bergen museum i 1882 der han sorterte havprøver av planter og dyr fra en nordatlanterhavsekspedisjon. Under dette arbeidet bestemte han seg for å spesialisere seg i nevroanatomi, i første rekke hos laverestående virveldyr som leddorm, slimål og lansettfisk. Dette førte til banebrytende arbeid i beskrivelsen av nervecellenes kontaktpunkter (synapser). Høsten 1885 ble Nansen ferdig med sin første avhandling, Bidrag til Myzostomernes Anatomi og Histologi. I 1886 fulgte avhandlingen Foreløbig Meddelelse om Undersøgelser over Centralnervesystemets histologiske bygning hos Ascidiene samt hos Myxine Glutinosa, som var et forarbeid til hans doktoravhandling; The structure and combination of the histological elements of the central nervous system.[1] Avhandlingen var et viktig bidrag til den begynnende nevrovitenskapen, og ringvirkningene fra dette arbeidet er kanskje hans største bidrag til menneskeheten. Nansen var med å utforme nevronteorien, som hans kollega Santiago Ramón y Cajal fikk nobelprisen for i 1906. Teorien om hvordan nerveceller kommuniserer med hverandre og danner nevrale nettverk har vært grunnleggende i forståelsen av hvordan hjernen virker. Nansen var professor i zoologi 1897X1908 og i oseanografi 1908X1930 ved Det Kongelige Frederiks Universitet (senere kjent som Universitetet i Oslo). På ski over Grønland 1888 Nansen ønsket å utforske det indre av Grønland. Tidligere ekspedisjoner, blant andre Adolf Erik Nordenskiöld hadde forsøkt å gå fra den bebodde vestkysten til den ubebodde østkysten. Nansen bestemte seg i stedet for å gå fra øst mot vest. Forskjellige autoriteter angrep han for dette,[2] men han trosset advarslene. Til å være med på ferden valgte 26 år gamle Nansen Otto Sverdrup (33), Samuel Balto (27), Oluf Dietrichson (32), Ole Nilsen Ravna (46) og Kristian Kristiansen (23).[2] På grunn av isforholdene lyktes det ikke Nansen og hans menn å komme i land da ekspedisjonen ankom til Grønlands østkyst med selfangerskuta «Jason». De drev i flere døgn på et isflak sørover langs kysten. Etter å ha kommet inn til land, rodde og seilte de i to små båter i tolv døgn nordover langs østkysten. På ski forlot de Umivik 15. august 1888, og de ankom til Ameralikfjorden på vestkysten 29. september 1888. Dette var den den første dokumenterte kryssingen av Grønland. 3. oktober ankom de Godthåb (Nuuk), men måtte overvintre der fordi den siste båten før vinteren hadde dratt. I denne perioden studerte Nansen inuittene og lærte mye om kajakker, roing og overlevelse i ekstreme forhold. Etter turen skrev han også to bøker; Paa ski over Grønland (1890) og Eskimoliv (1891). Nansen mente selv i ettertid at det viktigste med ferden var at den dannet innledningen til den rekke norske polarferder av større rekkevidde, som senereble utført.[3] Kryssingen av Polhavet med «Fram» Nansens idé om å drive med en skute til Nordpolen ble til da han i 1884 leste en avisartikkel i Morgenbladet av professor Henrik Mohn om en transpolar strøm i det arktiske hav. Artikkelen viste til at det var funnet vrakgods ved Grønlandskysten fra skuta «Jeanette» som var skrudd ned i isen nord for Nysibirøyene i 1881. [4] Termometre brukt av Nansen på Fram-ekspedisjonen. Teknisk Museum, Oslo. Fra 1893 ledet Nansen en ekspedisjon med den spesialbygde polarskuta «Fram». Nansen hadde valgt Otto Sverdrup til kaptein om bord. Øvrige ekspedisjonsdeltakere var Sigurd Scott Hansen, geofysisk observatør; Henrik Greve Blessing,lege; Theodor Claudius Jacobsen, styrmann; Anton Amundsen, førstemaskinist; Adolf Juell, stuert; Lars Pettersen, annenmaskinist; Hjalmar Johansen, fyrbøter og meteorologiassistent; Peder Leonard Hendriksen, altmuligmann; BernhardNordahl, elektriker og meteorologiassistent; Ivar Otto Irgens Mogstad, altmuligmann; og Bernt Bentsen, altmuligmann.[4] «Fram» forlot Norge fra Vardø 21. juli 1893, seilte østover Nordøstpassasjen langs nordkysten av Sibir til 133° 37' grader øst. 22. september 1893 frøs skuta fast i isen og ble drevet med over Polhavet i tre år. Dette var planlagt. Hensikten med dette var at "Fram" skulle drive med isen over polpunktet, slik at ekspedisjonen skulle bli den første som kom til Nordpolen. Nansen visste at det var funnet tre fra Sibir på Grønlands østkyst, så alt tydet på at hele Nordpolområdet var hav. Ekspedisjonen foretok mange vitenskapelige observasjoner og målinger innen meteorologi, magnetisme, oseanografi og astronomi. På ski mot Nordpolen [rediger] Planen til Nansen om å la «Fram» drive over polpunktet slo feil. «Fram» hadde ikke rukket å komme langt nok øst før den frøs fast i isen nord for Sibir. Etter to overvintringer i «Fram» forlot Nansen og Hjalmar Johansen, 14. mars1895, skipet for å gå mot Nordpolen på ski og med hundespann, 3 sleder og 27 hunder. Det er - 40 grader C på avreisedagen. «Fram» var da 600 km fra Nordpolen. 7. april snudde de på 86° 14' nordlig bredde, da de fant ut at de ikkeville rekke å gå til Nordpolen og tilbake i løpet av den korte arktiske sommeren. 86° 14' var Nansens egen måling, senere er dette korrigert til 86° 04'. Det var uansett det nordligste punkt hvor det til da var registrert at noe menneske hadde vært. Tilbaketuren ble også svært strabasiøs, og Nansen og Johansen overvintret i et selvbygd vinterkvarter på Frans Josefs land. Hytta var 3,4 m lang og 2 m bred, og var bygd av stein og kledt med is. Hyttetaket var kledt med hvalross-skinn og også isolert med snø og is. De overlevde på tran, hvalross-spekk og isbjørnkjøtt, og spekket ble også brukt til brensel. Det sies at på julaften 1895 vasket de seg i en halv kopp vann hver! Ellers kanvi forestile oss at dagene ble veldig lange inni den lille hytta. Sommeren 1896 fortsatte de, delvis over land og delvis i selvbygde kajakker. En gang holdt det på å gå galt. Begge kajakkene drev fra land mens de hadde en pause på iskanten. Nansen rakte uret til Johansen, kastet av seg noe av klærne og la på svøm ut i isvannet og fikk berget kajakkene.[5] En annen farlig episode inntraff da en isbjørn plutselig dukket opp og kastet seg over Johansen. Nansen hadde lagt fra seg geværet og kunne ikke nå det. Johansen som lå under bjørnen ropte da over til kameraten : «Nå må De skynde Dem, ellers kan det være for sent». Selv i nødens stund holdt man på tiltaleformene! På Kapp Flora, lenger sør på Frans Josef Land, møtte de en britisk ekspedisjon under ledelse av Frederick George Jackson. Nansen hadde møtt Jackson fire år tidligere i London. Men Jackson kjente ikke igjen denne villmannen som plutselig sto der foran ham. Det er to versjoner av hva som ble sagt da Jackson og Nansen tilfeldig møttes på Kapp Flora. Britens forløsende ord var: «How do you do?» [6] eller de var: «Doctor Nansen, I presume?»[7] Nansen og Johansen fikk skyss med den britiske forsyningsskuta «Windward»[8] til Nord-Norge, og de ankom til Vardø 13. juli 1896. Én uke senere ankom «Fram» under ledelse av Otto Sverdrup til Skjervøy og de kunne gjenforenes i Tromsø. Deretter fulgte en triumfferd langs hele kysten til Oslo der de kom fram 9. september. Overaltble de feiret som nasjonalhelter. Gjennom Sibir Nansen skrev boka Gjennom Sibir om ferden sin ned Jenisei til Krasnojarsk i 1913. I dag er han en av Krasnojarsk største helter og fortsatt høyst levende i folks minne. Nansens medhjelper, Jonas Lied, grunnla den gang et sagbruk i Lesosibirsk ved Jenisei, som sies å være verdens største. Lied og Nansen fikk i gang en handelsrute ned Jenisei og rundt Kola og norskekysten til Europa som sibirjaker i dag drømmer om å gjenopprette. Forskningspriser [rediger] Flere priser for vitenskapelig innsats er knyttet til Nansens navn. Den fremste av disse er Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning, med den tilknyttede Nansenmedaljen for fremragende forskning, som tildeles for innsats innen humaniora og samfunnsfag, samt realfag og medisin. Framkomiteens Nansenbelønning tildeles for utforskning av polarområdene innen fagfeltene biologi, geografi, geofysikk, geologi eller oseanografi. Politiker og diplomat [rediger] Nansen (foran, nr. 2 fra venstre) som leder[9] av den norske forhandlingsdelegasjonen i USA under 1. verdenskrig. Som en radikal unionsmotstander og nasjonalist deltok Nansen aktivt i uavhengighetsprosessen i mot unionsoppløsningen i 1905. Han utnyttet sin verdensberømmelse og foredragsturneene utenlands til å utbre forståelse for det norskesynet på unionen. Hjemme ble han en viktig opinionsdanner med sine foredrag, sine fem appeller i Verdens Gang om vilje og mannsmot, og kampskriftet Norge og Foreningen med Sverige. Statsminister Christian Michelsen sendte ham somuoffisiell diplomat til London og Berlin, og hans innlegg i The Times 25. mars skal ha bidratt til å underbygge Norges stilling i unionsstriden. Nansens tale på Festningsplassen 17. mai 1905 bidro sterkt til den folkelige oppslutningen om regjeringens arbeid for unionsoppløsning. I likhet med de ledende politikerne i Michelsens regjering var han opprinnelig en markert republikaner. Dette standpunktet delte han med personligheter som Bjørnstjerne Bjørnson og Arne Garborg. Etter diskusjoner, særlig med Sigurd Ibsen, endret disse tre standpunkt til å støtte et monarki med den danske prins Carl som norsk konge. Dette ut fra en tenkning om at det ville kunne skape nærmere bånd til Storbritannia. Nansen deltok aktivt på monarkistenes side i valgkampen før folkeavstemningen 12. og 13. november 1905. Han bidro aktivt til å overtale prins Carl og prinsesse Maud til å takke ja til å bli kongepar i Norge.[10] Nansen ble senere en fortrolig og nær venn av kongeparet, og han lærte dem å gå på ski.[11] Nansen ble utnevnt til Norges første ambassadør i London 1906X08 og ble en nær venn av kong Edvard VII av Storbritannia. I London oppnådde han å få britiske garantier for norsk territoriell suverenitet. I 1915 ble han, til tross for sitt arbeid for nedrusting, president i Norges forsvarsforening, NFF. Som en motkraft til Arbeiderpartiets stadige vekst, ble Nansen lansert som en mulig statsministerkandidat i en bred borgerlig samlingsregjering, men dette forsøket falt sammen. I 1925 deltok han i stiftelsen av Fedrelandslaget. Fridtjof Nansen var også en aktiv riksmålsmann. Humanitært arbeid [rediger] Etter første verdenskrig arbeidet Fridtjof Nansen for repatriering av krigsfanger og for hjelp til flyktninger. Under vestmaktenes blokade av det revolusjonære regimet i Sovjetunionen forsøkte han å få nødhjelp igjennom til den russiske befolkningen, som var rammet av hungersnød på grunn av borgerkrigen. I 1921 ble Nansen Folkeforbundets første høykommissær for flyktninger, og denne stillingen utnyttet han til å skape Nansenpasset for å hjelpe statsløse flyktninger. Det ble etterhvert anerkjent av de fleste stater. Samme år organiserte han nødhjelpen til de millioner av russere som var rammet av hungersnød. I dette prosjektet hadde han Vidkun Quisling som medarbeider. Etter krigen mellom Tyrkia og Hellas bidro han til fredsslutningen ved Lausanne-traktaten i 1923 og til utveksling av fordrevne folkegrupper. Som følge av folkemordet på armenerne i Tyrkia var de fleste av den store armenske befolkningen fordrevet, og Fridtjof Nansen engasjerte seg utover i 1920-årene særlig for å skaffe hjelp til de armenske flyktningene. For sitt humanitære og fredsskapende arbeid fikk Fridtjof Nansen Nobels fredspris i 1922. Nansenmedaljen, opprettet i 1954 som en internasjonal hedersbevisning for fortjensfull innsats for flyktninger, er oppkalt etter ham. Denneer siden 2001 knyttet til Nansenprisen, som også omfatter en pengebelønning. Nansenskolen, Norsk Humanistisk Akademi, på Lillehammer fikk tillatelse til å bruke Nansens navn av hans familie for å bære videre hans humanitære engasjement. Hedersbevisninger Nansen mottok en rekke norske og utenlandske utmerkelser i tillegg til Nobels Fredspris. Han ble ridder av St. Olavs Orden i 1889, fikk storkorset av samme orden i 1896 og storkorset med kjede i 1925. Blant hans mange utenlandskeordener var Dannebrogsordenen (ridder), den britiske Viktoriaordenen (storkors) og den franske Æreslegionen (kommandør). Nansen ble også hedret med storkors av den bayerske Sankt Mikaels fortjenstorden, og ble utnevnt til storkors av Italias kroneorden, storoffiser av den italienske Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden, ridder av 1. klasse av den russiske Sankt Stanislaus-ordenen og storkors av den østerrikske Frans Josef-ordenen.[12] Nansen ble i 1897 tildelt den danske Fortjenstmedaljen i gull med krone.[13] Han var æresdoktor ved flere utenlandske universiteter, og medlem av en rekke akademier og selskaper, inkludert Det Norske Videnskaps-Akademi og Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Norge. Etter hans død ble den store samlingen av ordener han etterlot seg skjenket til Universitetes Myntkabinett, nå Myntkabinettet ved Kulturhistorisk museum. Her er den fremdeles en av de viktigste samlingene. Bibliografi Fridtjof Nansen skrev mye, blant annet mange vitenskapelige verk. Her er en liten liste over de mer kjente ikke spesialiserte bøkene: * Paa ski over Grønland. En skildring af Den norske Grønlands-ekspedition 1888-89. Aschehoug, Kristiania 1890. 704 sider.NBdigital * Eskimoliv. Aschehoug, Kristiania 1891. 293 sider. * Fram over Polhavet. Den norske polarfærd 1893-1896.. Aschehoug, Kristiania 1897. 2 bind. 1. bind NBdigital, 2. bind NBdigital * Norge og foreningen med Sverige. Jacob Dybwads Forlag, Kristiania 1905. 88 sider. * Nord i tåkeheimen. Utforskningen av jordens nordlige strøk i tidlige tider. Jacob Dybwads Forlag, Kristiania 1911. 603 sider. * Gjennem Sibirien. Jacob Dybwads forlag, Kristiania, 1914. 386 sider. * Frilufts-liv. Jacob Dybwads Forlag, Kristiania, 1916. 233 sider. * En ferd til Spitsbergen. Jacob Dybwads Forlag, Kristiania, 1920. 279 sider. * Rusland og freden. Jacob Dybwads Forlag, Kristiania, 1923. 151 sider * Blant sel og bjørn. Min første Ishavs-ferd. Jacob Dybwads Forlag, Kristiania, 1924. 285 sider. * Gjennem Armenia. Jacob Dybwads Forlag, Oslo, 1927. 247 sider. * Gjennem Kaukasus til Volga. Jacob Dybwads Forlag, Oslo, 1929. 162 sider. Samlinger av brev, artikler og taler: * Nansens røst. Artikler og taler av Fridtjof Nansen. Redigert av A. H. Winsnes. 2 bind. Dybwad, Oslo, 1942 * Fridtjof Nansen: Brev. Brev 1882-1930, utgitt for Nansenfondet av Steinar Kjærheim. 5 bind. Universitetsforlaget 1961-1978. Arven etter Nansen Idrettslaget Nansen i Dalsbygda i Os i Østerdalen, stiftet 1899, har navn etter Nansen. Det samme har Nansen Ski Club i Berlin, New Hampshire i USA. En rekke geografiske navn er gitt til minne om Nansen: Nansenbassenget i Polhavet, Nansenøya i Karahavet, Nansenøya i Franz Josefs land, Nansenøya i Antarktis, Fridtjof Nansenfjellet i Antarktis, Nansenfjellet i Kirgisistan, Nansentoppen på Svalbard. Både på månen og på Mars finnes et krater oppkalt etter Nansen, og asteroiden Nansenia er oppkalt etter Nansen. Utenom de norske kongene er Fridtjof Nansen den person som er avbildet på flest norske frimerker (13 stk.). I tillegg er han avbildet på en lang rekke utenlandske frimerker. Nansen var avbildet på den blå norske femkroneseddelen som ble utgitt 1955X1963[17] og på den blå tikroneseddelen som ble utgitt 1972X1984[18]. KNM «Fridtjof Nansen», hovedskipet i Fridtjof Nansen-klassen, er oppkalt etter Nansen.[19] Nansen er avbildet under vignetten «Real Norwegian» på haleflaten på en av Norwegian Air Shuttles Boeing 737-300.[20] Sparken Nansen-sparken som produseres av Nansen Produkter på Vegårshei er ifølge firmaet selv det eneste produkt som Fridtjof Nansen personlig gav tillatelse til å bære hans navn.[21] Åsnes Ski produserer fjellski med modellbetegnelsen Nansen. Skiene er prydet med bilder av Fridtjof Nansen og «Fram».[22] Dessuten har Nansen fått oppkalt en konjakk etter seg, Nansen Cognac. | Nansen, Fridtjof Wedel-Jarlsberg (I70814)
|
| 17775 | {geni:occupation} Politi i Bergen | Molland, Teodor Mikkelson (I11890)
|
| 17776 | {geni:occupation} Politiker | Vogt, Jørgen Hermann (I74840)
|
| 17777 | {geni:occupation} Politiker og forfatter. {geni:about_me} Sigurd Ibsen var sønn av Henrik og Suzannah Ibsen, og gift med Bergliot Ibsen. Han gjorde seg mest bemerket som politiker, blant annet i indredepartementet og i utenrikstjenesten. Fra 1902 til 1903 var han medlem av Otto Blehrs regjering, og de to påfølgende år var han statsminister i Stockholm i Francis Hagerups samlingsregjering. Sigurd Ibsen var i tillegg opptatt med vitenskapelig arbeid. Han skrev en rekke bøker, blant annet Relatert link: http://no.wikipedia.org/wiki/Sigurd_Ibsen http://www.aftenposten.no/kul_und/article543852.ece | Ibsen, Sigurd Henriksen (I26491)
|
| 17778 | {geni:occupation} Politiker og geistlig {geni:about_me} http://www.snl.no/.nbl_biografi/Hans_Riddervold/utdypning http://no.wikisource.org/wiki/B%C3%B8r_Dronninger_salves_og_krones_i_Norge%3F http://no.wikipedia.org/wiki/Hans_Riddervold ----------- Hans Riddervold, født 7. november 1795, fødested Teien ved Åsgårdstrand (nå Horten), Vestfold, død 20. juli 1876, dødssted Christiania. Geistlig og politiker. Foreldre: Skipsfører Adolf Kvernheim Riddervold (1760X1817) og BredineBolette Nielsen (1773X1811). Gift 23.6.1822 med Anna Maria Bull (12.1.1803X24.6.1870), datter av kjøpmann Andreas Bull (1772X1838) og Marthe Smith (1774X1834). Far til Julius Riddervold (1842X1921; se NBL1, bd. 11); svigerfar tilCato Guldberg (1836X1902) og P. A. Jensen (1812X67). Hans Riddervold var en av embetsmannsregimets sentrale politikere fra 1830-årene til han gikk av som statsråd 1872. Han kom først og fremst til å sette merke etter seg som en av Stortingets ledende representanter, dernest som en suveren sjef for Kirke- og undervisningsdepartementet. I sin tid som statsråd var han ansvarlig for en rekke skolereformer som både svekket kirkens kontroll over skolevesenet, endret pensum og styrket undervisningstilbudet for allmuen i hele landet. Samtidig hindret han aktivt forsøk på kirkereformer. Riddervold gikk på Christiania katedralskole fra 1809, tok examen artium 1813 og teologisk embetseksamen 1819 X blant de første som ble uteksaminert fra det nyåpnede universitetet i Christiania. Deretter ble han utnevnt til residerende kapellan i Fredrikstad, hvor han ble til 1832, da han ble sogneprest i Fredrikshald (Halden) og, fra 1838, prost i nedre Borgesyssel. Etter ca. et år som sogneprest på Østre Toten ble Riddervold utnevnt til biskop i Trondheim 1843. 1848 ble han statsråd, en stilling han satt i til 1872. Sin politiske debut hadde Riddervold på Stortinget 1827, da han ble valgt som representant for Fredrikstad. Fra da av ble han valgt til samtlige storting frem til 1842, fra 1836 som representant for Fredrikshald. 1830 ble han først valgt til visepresident, så president i Odelstinget, for til slutt å bli valgt til stortingspresident. Denne posten innehadde han så på de følgende storting. Etter et opphold fra rikspolitikken ble Riddervold valgt for Trondheim 1847. Men allerede 19. april 1848 ble han utnevnt til statsråd, og frem til 1872 satt han som leder for Kirke- og undervisningsdepartementet. Kirkepolitisk var Riddervold konservativ. Allerede mens han satt som biskop i Trondheim, hadde han tatt til orde mot at kongenes hustruer skulle få sin dronningverdighet bekreftet gjennom at de også ble kronet; dette mente han stred mot både Grunnloven og den protestantiske lære. Riddervolds sterke motstand, som også kan ha hatt sammenheng med at den aktuelle dronning var katolikk, førte til at verken Oscar 1 eller hans dronning Josefine noen gang ble kronet i Norge. Han gjorde hva han kunne for å dempe Lammersbevegelsen, ledet av pastor Lammers i Skien i midten av 1850-årene, og han sørget for at Lammers ble fratatt sin pensjon etter han gikk ut av statskirken. Kravene om kirkereform fra 1850-årene ble møtt med skepsis, og da Stortinget vedtok lov om menighetsråd 1868, nektet han sanksjon. Skolepolitisk hadde han en helt annen profil. Loven om allmueskolene på landet, vedtatt i mai 1860, var først ute i serien av skolereformer. Initiativet ble tatt av Hartvig Nissen, men Riddervold var en aktiv støttespiller. Med dette var første skritt på vei fra religionsskole til en allmenndannende institusjon tatt. Kirkens myndighet ble svekket, selv om reformen ikke satte sognepresten helt utenfor det lokale oppsynet med skolen. Nye fag ble innført, med vekt på morsmålsundervisningen, som fra 1863 ble styrket gjennom P. A. Jensens lesebok. Riddervold hadde selv engasjert sin svigersønn til arbeidet. Leseboken ble kritisert av flere som så på den som et element i en sekularisering av skolen. Skolereformen betydde også at omgangsskolene måtte vike for fastskoler, og i løpet av 1860-årene ble en rekke likeartede skolebygninger reist på landsbygda. Når det gjelder den høyere skole ble latinsk stil avskaffet 1857. Først 1869 ble en større reform på feltet vedtatt, da reallinjen ble innført som alternativ til latinlinjen. Med det var den langvarige striden mellom humanister og realister ført til en foreløpig slutt. 1871 satte Riddervold ned en kongelig kommisjon som skulle utarbeide ny lov for allmueskolene i byene. Loven ble imidlertid først vedtatt etter Riddervolds avgang. Det kan synes paradoksalt at Hans Riddervold, som stod så sterkt mot reformer av kirken, var en av de fremste forkjempere for å legge skolen på et plan som tok klart stilling for nytten fremfor den eldre klassiske dannelsen. Vel tilhørte Riddervold en eldre generasjon enn sine kollegaer i regjeringen, men han var like fullt en representant for en embetsstand som så det som en viktig oppgave å bringe det norske samfunnet på linje med tidens krav. 1869 mottok han landets høyeste sivile utmerkelse, Borgerdådsmedaljen i gull. | Riddervold, Hans (I51819)
|
| 17779 | {geni:occupation} Politikonstabel | Nilssen Birkeland, Mons Olai (I16461)
|
| 17780 | {geni:occupation} Politikonstabel i Bergen | Sandnes, Harald Ivarson (I2586)
|
| 17781 | {geni:occupation} Politikonstabel i Bergen | N. Kvinge, Ingebrigt Åmundson (I7200)
|
| 17782 | {geni:occupation} Politimester | Tank, Carsten (I72619)
|
| 17783 | {geni:occupation} politimester i Kopenhagen | Thestrup Cold, Christian Magdalus (I71279)
|
| 17784 | {geni:occupation} Politimester i Oslo, Politiembetsmann {geni:about_me} Född i Oslo och tog studenten 1901. Examinerades vid Krigshögskolans nedre avdelning 1902 och blev värnpliktig officer. Befordrades 1916 till värnpliktig kapten. Sin juridiska ämbetsexamen tog han 1907 och blev "dommerfullmektig" i Tana. Efter en tid blev han "stadsadvokatfullmektig" i Troms og Finnmark lagsogn" och 1911 "poitifullmektig i Troms". Karriären i Oslo inleddes som "politifullmektig ved ordenspolitiiet i Oslo", där han avancerade till "førstefullmektig". Den snabba karriären vid polisen ledde 1916 till "politimester i Rjukan" och 11 år senare till "politimester" i huvudstaden. Han var Oslos mycket respekterade och högt uppskattade polismästare från 1927 till 1954, bortsett från ett par år under andra världskriget då han satt i tysk fångenskap. Mer om detta längre fram. På Kristian Welhavens tid hade polismästaren en långt större myndighet än under senare år. Han var känd och populär såväl i befolkningen som inom polisen, en duktig jurist och lika duktig polisman. Under åren hade han många uppdrag förutom polischefsansvaret. Han var medlem i Straffelovskommissionen av 1934, formann i Statens Idrottsråd 1936-40, vicepreses i Den internasjonale Kriminalkommisjon 1937". Där blev han 1953 utnämnd till "aeresvicepreses", ett tecken på betydande och mycket uppskattade insatser. Efter avgången från polischefsämbetet vid 71 års ålder fortsatte han verka som "kst. lagdommer i Eidsvating lagmannrett i tvår år. 1955 hölls en nordisk poliskonferens. Där var han "aerepreses". Intill 90-årsdagen 1973 kunde följande större utmärkelser nämnas: Kommendör av S:t Olavsorden, innehavare av Haakon VII`s jubileumsmedalj 1930 samt 1955, kommendör av Dannebrog, kommendör av Vasa-orden, kommendör av Finlands Vita Ros samt storriddare av Nederländska Oranje-Nassau-orden. Kristian placerade 1941 på fängelset Grini av de ockuperande tyskarna. Intill dess hade han lyckats uppehålla deras förtroende och utövat sitt ämbete under tiden då "Administrationsrådet" med hederliga norrmän ännu exixterade. Tyskarna kände sannolikt inta till hans engageman i motståndsrörelsen. Interneringen var sannolikt mer en försiktighetsåtgärd, det hade ju tyvärr kommit fram nazistlojala medlöpare som gärna tog sig an uppgifter i den av tyskarnaupprättade administrationen. Han lät sig inte "ny-ordne". Han fördes tillsamman med hustrun Margit till Tyskland 1943 som gisslan. Han skulle få sin "frihet" om han flyttade till "das Reich" och tog med sig hustru och de tre barnen. Dessbättre kunde småningom barnen hållas utanför genom att föras över till släkten i Sverige (Kristians syster Louise, gift med Harald Brising). Föräldrarna hämtades av Bernadottebussarna våren 1945. Margit skrev senare enbok om tiden som "Sivilinternert i Tyskland 1943-1945". Den är inte publicerad, utan framställd som ett mindre antal fotostatkopior för "slekt, venner og bekjente". -------------------- Kristian Welhaven, født 11. oktober 1883, fødested Kristiania, død 27. juli 1975, dødssted Oslo. Politiembetsmann. Foreldre: Sogneprest Johan Andreas Welhaven (1825X93) og Gerda Kathinka Elisabeth Hansen (1857X1948). Gift 12.10.1917 i Kristiania med Margit Aagaard (11.12.1893X1985), datter av dampskipsekspeditør, visekonsul Ulrik Frederik Cappelen Aagaard (1859X1915) og Marie Kirstine Lugg (1857X1940). Brorsønn av Johan Sebastian Welhaven (1807X73), MarenSars (1811X98) og Elisabeth Welhaven (1815X1901); fetter av Hjalmar Welhaven (1850X1922). Kristian Welhaven var politimester i Oslo i nesten 30 år og regnes av mange som den fremste politileder Norge har fostret. Welhaven vokste opp i Kristiania, der faren var sogneprest i Grønland menighet, og tok examen artium ved Kristiania katedralskole 1901. Han gjennomgikk Krigsskolens første avdelings kystartillerilinje 1901X02, studerte deretter jus ved universitetet i Kristiania og ble cand.jur. 1907. Etter to og et halvt år som sorenskriverfullmektig i Tana i Øst-Finnmark var han statsadvokatfullmektig i Tromsø og Finmarken lagsogn 1910X11, politifullmektig i Tromsø 1911X12 og deretter i Kristiania til 1916, da han ble utnevnt til politimester på Rjukan. 1922 ble Welhaven utnevnt til statsadvokat i Kristiania lagsogn, og 1927X54 (med avbrudd 1941X45) var han politimester i Oslo. Han var konstituert lagdommer i Eidsivating lagmannsrett 1954X55. Welhaven nøt en respekt innad i politikorpset som ingen politimester verken før eller siden. Det er sagt om Welhaven at han visste navnet på hver eneste konstabel i hovedstadens politikorps, og det går mange historier om hans deltakelse i opptak av nye politiaspiranter. Han kunne ofte stille uortodokse spørsmål, men viste tydelig at han hadde satt seg skikkelig inn i bakgrunnen til hver eneste person som søkte opptak i politiet. Dette hadde mange sider, men var først og fremst med på å skape et samhold i politikorpset og en nærmest grenseløs respekt for politimesteren. XÅ være politimester i Oslo er like vanskelig som å være sjef for Nationaltheatret,X het det i et avisoppslag i forbindelse med Welhavens 50-årsdag 1933. Da krigen kom til Norge 1940, var Welhaven helt klar i sin handlemåte. Han nektet rett og slett å samarbeide med de tyske okkupantene og de norske NS-myndighetene. Det fortelles at da Vidkun Quisling på selve okkupasjonsdagen 9. april ringte til Møllergata 19 for å fortelle at Xlandets nye statsminister ville ha en samtale med politimesterenX, svarte Welhaven XJeg kjenner ingen statsminister QuislingX og la på røret! Han hadde fått en klar ordre av justisminister Terje Wold X Xå bli på sin plass, ta imot de tyske tropper og ivareta befolkningens interesse på beste måteX, og Welhaven rettet seg etter dette helt til det ble umulig for ham å fungere i stillingen. 23. september 1941 fikk han avskjed med en times varsel. Den direkte foranledningen var at han ville håndheve uniformsforbudet for Hirden. Etter avskjeden arbeidet Welhaven først en tid for Nasjonalhjelpen, før han ble fengslet og havnet på Grini. Høsten 1943 ble han, etter et halvt år i et Gestapo-fengsel i Berlin, sivilinternert sammen med sin hustru Margit og deres yngste datter i et nedlagt pumpeverk i landsbyen Landsberg am Lech i Bayern. Tyskerne mente han ikke ville rømme når han hadde noen i familien sammen med seg. Etter krigen bygde Welhaven opp igjen politiet i Oslo. Han var svært mild og forsonende i dommen over de polititjenestemenn som hadde vært medlemmer av NS, og de som ble gjeninntatt i tjenesten, opplevde aldri at han brukte deresfortid mot dem. Politimesteren hadde stor interesse for alle sider ved polititjenesten, men det er nok riktig å si at han hadde en spesiell oppmerksomhet rettet mot overvåkingssaker X saker som angikk byens og landets sikkerhet. Han satte da også en av sine mest betrodde menn, Asbjørn Bryhn, til å lede arbeidet med gjenoppbyggingen av Politiets overvåkingstjeneste. Kristian Welhaven var en streng, men rettferdig politimester, som var elsket av sitt korps, og det er liten tvil om at politimesteren også elsket sitt politikorps og sitt arbeid. Han hadde en naturlig autoritet man sjelden finneri dag, og han var nærmest aristokratisk i sin fremferd. Hans mål var å gjøre Oslos politikorps til et mønsterkorps for hele verden. Oslos politimester hadde fingeren med i mye. Han var medlem av Straffelovkomiteen av 1934, han var formann i Statens Idrettsråd 1936X40, visepresident i Den internasjonale Kriminalpolitikommisjon 1937, æresvisepresident 1953 og ærespresident for Den nordiske politisjefkonferanse 1955. 1954 ble han utnevnt til XhederspolisX i Stockholm. Han ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1947 og var kommandør av Dannebrogordenen, de svenske Nordstjärne- og Vasaorden og flere andre utenlandske ordener. 30. juni 1954 defilerte Oslo politikammers mannskaper for politimester Kristian Welhaven for siste gang, og han gikk over i pensjonistenes rekker. XDet har vært mitt liv å være sjef for dette korps!X uttalte han ved sin avgang. Kilder og litteratur Stud. 1901, 1926, 1951 HEH 1973 E. Elgesem: biografi i NBL1, bd. 18, 1977 M. Welhaven: Sivilinternert i Tyskland 1943X1945. Margit Welhavens erindringer, 1984 J.-K. Jørgensen: Politiliv X om politiet i fred, krig og i dag, 2004 | Welhaven, Kristian (Onkel Kis) (I70302)
|
| 17785 | {geni:occupation} Politimester i Trondheim | Christie, Edvard Edvardssøn (I47723)
|
| 17786 | {geni:occupation} Porsgrunn, Telemark Kjøpmann | Bugge, Thomas (I92616)
|
| 17787 | {geni:occupation} Portrett i Kirken | Evensdtr. Meldal, Karen (I46948)
|
| 17788 | Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig. | Alvheim, Jarle (I942)
|
| 17789 | {geni:occupation} postann | Syslak, Thore (I59320)
|
| 17790 | {geni:occupation} Poståpner | Holst, Claus Irgens (I46958)
|
| 17791 | {geni:occupation} postbonde {geni:about_me} b 1605? g 1650? d 1667? -------------------- Svein postbonde sit id Dyrdal 1664. Han er bror til presten Kristen Jensen i Aurland, død 1649. Dei er truleg søner av presten Jens Engelsen på Leikanger. Svein Jensen var utsending til kongehylling i 1661. Gården Dyrdal ligger på vestsiden av Nærøyfjorden. "Dyrdal var ein storgard og noko av eit sentrum i Nærøy sokn" står det i Aurland Bygdebok. Dyrdal var gjestgiversted og tingsted. I tingboken fra 1664 står det: "Svend Jensen Dyrdal bruger en bekkesag stående på hans egen grund. Tømmeret får han av sin egen odelsskog Dyrdal, han må føre det til vands til sagen. Han skjærer 100 tylfter årlig, med megen sne i fjellet kan han skjære 120 tylfter". Så oppsummerer bygdeboken: "Denne Svein må ha vore mykje av ein storbonde. I 1660 eig han heile Dyrdal, og i 1658 er han nemnt som lagrettemann, og tre år seinere er han, saman med Jon Holum, utsending til kongehyllingi i Christiania." SveinJenssøn Dyrdal var postbonde, det vil si at han hadde ansvar for postføringen og fikk kompensasjon for dette i form av skattelette. Sønnen Knut Svendsen Dyrdal (1652-1721) fortsatte som postbonde. Han drev også sagbruket etter faren, og skar sammen med Arne Dyrdal årlig rundt 50 tylfter tømmer på slutten av 1600-tallet. På Dyrdal levde folk av jordbruk, skogsdrift, jakt og fiske. Særlig rike var jaktmulighetene. Det fortelles om postbøndene ved Nærøyfjorden at de utviklet en egen båt, som var en kombinasjon av en båt og en slede som kunne brukes vinterstid når det var usikker is på fjorden. Dyrdal var en sentrum på 1600-tallet. Men stedet mistet en del av sin betydning med bedrede transportforhold mot slutten av 1700-tallet. Da tok Gudvangen over som handelssted. | Jensen Dyrdal, Svein (I54978)
|
| 17792 | {geni:occupation} Postbud | Bergene, Anton (I26993)
|
| 17793 | {geni:occupation} Postdirektør {geni:about_me} Kilde: Den store Danske: http://www.denstoredanske.dk/Danmarks_geografi_og_historie/Danmarks_historie/Danmark_1536-1849/Christian_Erlund: Christian Erlund: Det er de mest læste artikler i emnet Danmark 1536-1849 Christian Erlund, 1673-1754, dansk postdirektør. Erlund kom til postvæsenet i 1703 efter en broget karriere og viste sig at være fremragende til at spionere i brevene, hvilket blev til stor gavn for kong Frederik 4. Erlund blev afskediget umiddelbart efter kongens død i 1730. 09-04.2011 tilføjet på geni af Jette Husum Rosborg. | Erlund, Christian (I27257)
|
| 17794 | {geni:occupation} Postekspeditør i Bergen | Riisnes, Øystein Arneson (I3787)
|
| 17795 | {geni:occupation} postforvalter | Castberg, Michael Christian (I99033)
|
| 17796 | {geni:occupation} Postforvalter i Uddevalla, senere borgermester i Fredrikshald {geni:about_me} * Hadde åtte barn da han slo seg ned i Fredrikshald, ifølge [http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008050604038 Frederikshalds og Frederiksstens Historie indtil 1720 af C. O. Munthe utgitt av Aschehoug]. * Omtales som "dansk postmästare i Uddevalla" i [http://www.stromgen.se/husagarestd/soderbom3.pdf Antekningar rörande hus, tomter ok husägare i Strömstad (1900)]. | Heidemarck, Christen Henriksen (I68647)
|
| 17797 | {geni:occupation} Postfullmektig i Drammen {geni:about_me} Folketelling 1910 Koppervikgate 30, Ålesund: http://da.digitalarkivet.no/ft/person/pf01036746013369/ Folketelling 1900. Dronningens gade 9, Kristiansand: http://digitalarkivet.uib.no/cgi-win/WebCens.exe?slag=visbase&sidenr=6&filnamn=f01001&gardpostnr=169&personpostnr=1380&merk=1380#ovre Dåp: http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?show=110&uid=5528&urnread_imagesize=gigant&hode=nei&ls=1&lc=x%259CK%25B42%25B2%25AA.%25B62%25B4R%25CAT%25B2.%25B62%25B1R2255%25041%2581B%25C5J%25D6%2599V%2586%2586%2506%25D6%25B5%2500%25C8%25F3%2509%25E1 | Christie, Marcus Gunnar Berg (I72813)
|
| 17798 | {geni:occupation} postfullmektig i Stockholm | Lindqvist, Johan (I51489)
|
| 17799 | {geni:occupation} Postmester {geni:about_me} Etter i 6 år å ha arbeidet på sorenskriverkontor ble han 1826 ansatt i finansdepartementet og tok 1828 norsk juridisk eksamen. 1829-31 var han kst. foged i Raabygdelaget, ble 15. juni 1832 kgl. fullmektig, og fikk som sådan bestyrelsen av finansdepartementets kontor for postvesen og statseiendommene. Han utnevntes 17. juli 1837 til byråsjef, og overflyttedes ved kgl. res. av 20. desember 1845 til det nyopprettede indredepartement. Fra 1835 var han tillike medlem av kommisjonen for ettertelling og tilintetgjørelse av innfriddeobligasjoner og kuponger av de norske statslån. I to år var han stemplet-papir kommisær og 1842-47 økonom for departementene. Han ble 5. mai 1847 utnevnt til postmester i Bergen. | de Rytter Kielland, Jacob (I94598)
|
| 17800 | {geni:occupation} Postmester {geni:about_me} http://snl.no/.nbl_biografi/Jakob_Sch%C3%B8ning/utdypning | Schøning, Jakob Marius (I93783)
|