Arnstein Rønning Har mer informasjon om herremannen:

Jens Pedersøn Schjelderup var sønn av bonde Peder Jenssøn og Maren Nielsdatter, f. ca 1510, trolig i landsbyen Skjellerup ved Hobro i Jylland, død i Bergen 1582 (ukjent dato). Gift med Susanne Lennertsdatter, født i Danmark, død i Bergen 1582, foster- eller stedatter til professor Peter Capeteyn i København (død 1557).

Om ungdomstida hans vet vi ingenting. Han må ha studert ved Københavns Universitet, og i 1543 hørte han til de som dyrket samværet med teologen Niels Hemmingssøn, den siste var nettopp kommet tilbake fra Tyskland, der han hadde studert under Melanchton.

I 1544 tok Jens baccalaurgraden i filosofi, deretter studerte han i utlandet i noen år og tok visstnok magistergraden i Wittenberg, kom tilbake til København og fekk ei lærerstilling ved Universitetet, trolig som "Professor pædagogicus", men ble allerede 1551 utnevnt til professor i fysikk.

Han la seg straks etter legevidenskapen, fikk baccalaureusgraden i dette faget 9.3.1553 og tok doktorgraden i Rostock i juni s.å. En medisinsk avhandling av Jens vart trykt i København i 1554.

Han tok vel sikte på professoratet etter svigerfaren sin, Peter Capeteyn, men da dette vart ledig i 1557, ble en annen utnevnt, og dette gjorde kanskje sitt til at Jens tok imot kallet fra Kongen s.å. om å bli biskop i Bergen etter Gjeble Pederssøn. Han hadde akkurat gitt uttrykk for sin reformatoriske overtydning ved å skrive under på den vedkjenninga om nattverden som Niels Hemmingssøn hadde måttet legge fram, og han hadde sagt fra at han i dette spørsmålet bare ville holde seg til det han hadde lært av lærerne sine i København og Wittenberg. Men det var likevel et særsyn at en medisiner uten teologisk eksamen var biskop, han har vel selv også vært i tvil om han skulle ta imot utnevninga, og med Kongens hjelp fikk han konsistoriet ved Universitetet til å love (28.5.1557) at han skulle få professoratet sitt tilbake dersom han fant at han ikke kunne fortsette som biskop. Han ble utnevnt 16.6.1557 og ordinert i København samme måned.

Ved Kongelig brev av 14.6.1557 fastsatte kongen hans inntekter slik: Kontant gasje 200 rdlr, 24 tdr. malt, 18 tdr. mel, 4 tdr. smør, 30 vog fisk, 8 okser og kjør, 40 får og lam, 1/4 part av all fisketiender som gikk fra Bergens tollbod, fri bolig i Gråbrødrenes kloster i Bergen, samt så meget eng som det medgikk til å fore 8 kuer og 2 hester.

Jens Schjelderup var den andre biskopen (superintendenten) i Bergen etter refomasjonen. På den tid han overtok embetet, var forskjellige katolske kirkeskikker forsatt levende i bispedømmet, selv i Bergen by. Selv om han var en myndig prelat som gjerne ville få gjennomført reformasjonen fullt ut, ser det ut til at han for fram med lempe de første årene. Straks han kom til Bergen, prøvde han å fåbyrådet til å ta bort helgenbildene i Domkirka, gamle kvinner tilba fortsatt disse bildene på gammelt vis. Men rådet nektet, og det ble ikke gjort noe med saken før i 1568, da riksråd Jørgen Lykke og et par andre høye danske herrer kom til Bergen. Jørgen Lykke beklaget at det fortsatt fantes bilder omkring i kirkene i byen. Jens var nærmest glad for å få moralsk støtte på denne måten, han ga riksråden en skriftlig utgreiing om sitt syn på bildene og lovetå gjøre det han kunne for å få de bort.

Året etter kallet han prestene i stiftet sammen til et kirkemøte i Bergen 22.6.1569, 28 av dem møtte, og her fikk han vedtatt at alle gamle voksfigurer i kirkene skulle tas bort. Det samme skulle "saa sagtelig" gjøres med alle helgenbildene, foreløpig med unntak av de på høyalteret. Dessuten skulle det heretter være slutt på all sjeleringing (likringing) under gudstjenesta. Vedtakene var heller moderate, men devarslet en kamp som skulle bli særlig kvass når det gjaldt selve Domkirka.

Rådet ville ennå ikke gi etter, og de reiste kraftig motstand da biskopen mellom jul og nyttår 1570 gikk et skritt videre og tok bort de fleste helgenbildene på høyalteret i Domkirka, kort tid etter krevde han at rådet skulle ta bort resten. Rådet svarte med å true med kirkestreik, og søndag 14.1.1571 stod Domkirka nesten tom.

Biskop Schjelderup gikk da til lensherren Mads Sheel for å få han til å mekle. Det lyktes omsider, og rådet ser stort sett ut til å ha gitt opp motstanden. Hvordan vedtaket fra 1569 ellers ble gjennomført i bispedømmet, kjenner vi lite til.

Året etter striden med rådet ga han ut et skrift mot bildedyrkinga. Det er en dialog mellom en bonde og en prest. Bonden representerer det gamle synet, presten henter argumenter fra bibelen.

Jens preket ofte, men vi kjenner ikke noen av prekenene hans. Derimot refererer Absalon Pedersøn Beyer i Bergens Kapitelsbog et par bønner som han er opphavet til (den ene sammen med Erik Rosenkrantz), de er klart evangeliske i tonen. Argumenteringene hans i bildestriden og vennskapet hans med Niels Hemmingssøn kunne nok tyde på visse kalvinistiske, reformerte tendenser i hans teologi, men det er ellers ikke kildegrunnlag for slike gjetninger. Han tok tvertimot avgjort front mot kalvinistisk forkynning for nattverden. Detvart aktuelt i 1571 da en bergensprest som hadde studert i Skotland begynte å lære at brødet og vinen bare var tegn og symbol. Presten fikk noen advarsler av biskopen og rettet seg senere etter dette.

At han ville gi prestenei bispedømmet teologisk rettledning, er sikkert nok. I 1569 bad han seg fram til å holde filosofiske og teologiske forelesninger for landsprestene dersom de ville komme til Bergen en måneds tid. De takket for tilbudet, men svarteat det ikke passet for dem da.

Som ventet var, interesserte han seg for latinskolen, der de fleste nye prestene i stiftet fikk sin opplæring, han fikk bl.a. tilsatt en lærer til. Vi kjenner også eksempel på at han tok unge menn til seg i huset og kostet skolegang på dem.

Om visitasreisene hans vet vi ikke annet enn at han var i Lindås 1562 og Sunnfjord og Nordfjord 1565. Tidligere hadde han klaget til Kongen over at han ikke kunne visitere bygdenelengst borte, fordi han måtte holde skyss selv. Det førte til at han fikk kongetidende av Voss prestegjeld lagt til embetet.

Kampen mot den moralske oppløsningen må ha vært et alvorlig problem for prestene i Bergen på denne tid. Somme av dem grep til primitive og drastiske tiltak som f.eks. å slå opp skamskrifter mot navngitte personer. Denne trafikken fikk biskopen stoppet ved hjelp av vedtak i domkapitlet. Han prøvde i det hele tatt å unngå unødvendig forarging og uro.

Det hindret ikke at han selv kom i strid med borgere og styresmakter i byen, ikke bare på grunn av bildedyrkingen. Det hadde delvis sammenheng med at han i virkeligheten var en snarsint mann som noen ganger kunne glemme hva som sømte seg for en biskop. Men det kom også av at de verdslige styresmaktene, særlig lensherren og byfogden, flere ganger viste vrangvilje f.eks. i økonomiske saker. Schjelderup hadde mye dårligere inntekter enn Gjeble Pederssøn hadde hatt, og bostedet hans - Gråbrødreklosteret - var i dårlig stand. Lensherren Erik Rosenkrantz saboterte lenge et kongebud om å sette istand bostedet, og tok til og med en byeiendom fra biskopen. Jens klaga personlig til Kongen da han var i København i 1565, og fikk med seg et nytt kongeskriv til lensherren. Det hjelpte ikke stort, først 6- 8 år senere fikk han bedre ytre kår, etter at Kongen hadde gitt et nytt påbud til høvedsmannen på Bergenhus.

I en sak var det likevel godt samarbeid mellom Schj. og de verdslige styresmaktene. Det gjaldt strevet med å få tyskerne til å bøye seg under norsk lov og norsk kirke. De to tyske sogneprestene, som var utnevnt av rådet i Lybeck, nektet å lyde kirkeordinansen og godkjenne biskopen som overhode. Allerede i 1559 klaget Schj. over dette til lensherre Christopher Valkendorf, som straks krevde at de to prestene skulle bøye seg eller reise fra landet. De valgte det første, og det ser ut til at denne underkastingen varte så lenge Schj. levde.

Til tross for alle konfliktene som han kom opp i, var han en aktet mann i samtida. At han stod på god fot med kongen, er alt nevnt, han vart da også kalt til København da Fredrik II skulle krones i 1559. En utgave av et teologisk verk av den kjente Rostock-teologen David Chytræus er tilegnet Schj. og i skriftet "Den norske So", som en tysker gav ut på plattysk i 1582, er det brukt sterke lovord om Schj. Forfatteren hadde vært i Bergen i flere år og hadde fått førstehands inntrykk av hvor god og nyttig mann biskopen var for byen. Den som her mest detaljer å fortelle om Schj. er ellers Absalon Pederssøn Beyer i dagboka "Bergen Kapitelsbok".

"Pestelentze": Fram til 1567 mistet Schjelderup en sønn, en sønnesønn og en tjenestepike, mens datteren overlevde. Schjelderups søstersønn, Jens Jenssøn Bonde, var på denne tiden kapellan til Domkirken i Bergen.

Ei datter, Adri(a)na, f. ca 1552 i København, d. før 1602 i Stavanger, ble trolovet 2.11.1570 og gift 21.10.1571 med biskop i Stavanger Jørgen Erikssøn, f. 1535 i Haderslev, Slesvig, d. 5.6.1604 i Bergen, begravet i Stavanger. Han var 1560-66 slottskapellan på Bergenhus, men fortsatte senere sine studier i København, Wittenberg, Rostock og Nurnberg. Tok magistergraden 1570 og utnevntes 2.8.1571 til biskop i Stavanger, hvor han virket i 33 år og fikk orden i kirke og skole. Adriana og Jørgen hadde igjen sønnen Jens Jørgensen (c. 1578-1645), bl.a. sogneprest til Stav. Domkirke (1608) - senere handelsmann i Stavanger - gift med Kirsten Christensdatter Trane (datter av Christen Christenssøn Trane, f. 1533 i Viborg, død 12.7.1600 i Stav., var 5.8.1573 Jørgen Dåes foged på Utstein Kloster og senere kgl. foged over Ryfylke, Jæderen og Dalene - rådmann 1588 og hustru Magdalena Nilsdatter - ei datter av Nils Jenssøn på Simling.

En av sønnene hans, Peder (se egne opplysninger), ble biskop i Trondheim og sønnesønnen (Jens) ble biskop i Bergen 1649-1665. Ei datterdatter, Anne, ble gift med "den ulykkelige mag. Ole (Oluf) Coccius eller Cock, sogneprest til Nicolai kirke i København, der 1614 blev afsat og forvist kongens riiger formedelst en theologisk strid."

(Han ble først dømt til døden). Jens Schjelderup hadde dessuten Thorberg Jenssøn f. 2.7.1562, død 7.3.1563, Otto Jenssøn f. 25.2.1565, død 27.10.1566, og Daniel, Katharine og Marien.

Hans våpenskjold er en hånd med tre prestekager, og signatur under