Startside Søk Logg inn  
Skriv ut Legg til bokmerke

Notater


Treff 19,651 til 19,700 av 20,231

      «Forrige «1 ... 390 391 392 393 394 395 396 397 398 ... 405» Neste»

 #   Notater   Linket til 
19651 {geni:occupation} Stadsfysikus Wyller, Thomas Christian (I51714)
 
19652 {geni:occupation} stadsfysikus Bie, Christen Helmer (I93025)
 
19653 {geni:occupation} Stadsfysikus og lege, Stadsphysicus i Trondhjem

{geni:about_me} Thomas Bryn ble født i Herefoss den 29. desember i 1813, tok artium ved Skiens katedralskole og var ferdig med medisinsk embedseksamen i 1838. Faren, med samme navn som sønnen, var byfogd i Larvik, eidsvollsmann og stortingsmann. Moren het Susanne Lind.

Thomas ble korpslege ved Gudbrandsdalens korps, og var også reservelege ved Oslo Hospital 1841-42.

I 1844 kom han til Trøndelag; som distriktslege i Orkdal - som den gang omfattet både Orkanger, Meldal og Oppdal. Han reiste også en del utenlands og studerte sanatorier og kursteder. Blant annet var han i London, Edinburgh, Paris og til bøhmiske bad. Etter noen år som militærlege ved Innherreds korps, ble han i 1858 stadsfysikus (fylkeslege) i Trondheim. Den stillingen satt han i frem til 1890. Da var han 77 år gammel og søkte selv avskjed. Han drev ogsåprivatpraksis og hadde mange pasienter.

Bryn var også aktiv i det politiske liv i Trondheim. Blant annet satt han i bystyret, og han var medlem av kontrollkomiteene for Reitgjerdet pleiestiftelse for spedalske, Rotvoll sykehus og Trondhjems Hospitals Sindssygeasyl (Tronka). I 1895 ble Kriminalasylet opprettet, og Bryn, som da var 82 år gammel, ble også der valgt inn i komiteen.

Stadsfysikusen var gift med Kristine Emilie Caroline Richter fra Orkdal. Til sammen fikk de 12 barn. Noen av barna døde, men de som vokste opp, fikk solid utdannelse.

Thomas Bryn ble tildelt ridderkorset av St. Olavs Orden. Senere skulle også fire av sønnene motta den utmerkelsen.

Bryn døde i i Munkegata 17 i Trondheim den 25. mars i 1902. 		Bryn, Thomas (I75744)
 
19654 {geni:occupation} Stadshauptmand og Papirgrosserer

{geni:about_me} Richard Andvord, Sevald Theodor Richard Rich. Andvord, født 5. august 1839, fødested Lom, død 8. november 1913, dødssted Kristiania. Forretningsmann. Foreldre: Lensmann Paul Thorsteinson Andvord (1796X?) og Thora Sevaldsdatter Kjæstad (1806X97). Gift 1883 med Cathinca Sofie Jacobsen (23.4.1849X15.11.1935), datter av dekorasjonsmaler Ole Jacobsen.

Rich. Andvord var grunnlegger av papirforretningen med samme navn, og en sentral skikkelse i Kristiania rundt århundreskiftet.

I 1855 forlot den 16 år gamle Richard Andvord slektsgården i Lom og vandret den lange veien til Christiania. Onkelen, H. Holtermann, som drev forretning i den travle Storgaten, skulle lære lensmannssønnen opp som handelsmann. Forretningene på den tid solgte lær og stoffer, vin og lampeolje, papir og matvarer over samme disk; spesialisering var ukjent. Da unggutten følte seg utlært, reiste han til Tyskland. Der oppdaget han spesialiseringen i handelsvirksomheten og kom etter ett år hjem, fast bestemt på å starte egen spesialforretning i papir og skriveutstyr.

I mai 1865 stod en beskjeden annonse i Aftenbladet, byens mest leste avis på den tid. Her kunngjorde Andvord at han åpnet sin forretning i assessor Mariboes gård (Torvet 3). Den rommelige butikken mellom Stortorvet og Karl Johansgate ble snart et naturlig møtested for mange av byens fremste borgere, akademikere, politikere og redaktører, etablerte forretningsmenn og kjente personer fra kulturlivet. Henrik Ibsen skulle ha italiensk spesialpapir og myke penner, Edvard Grieg krevde tysk notepapir, og Jonas Lie ønsket papir i mindre blokker. Bjørnstjerne Bjørnson prøvde alle typer penner og kjøpte opp så mange at han kunne dele ut til alle som besøkte ham på Aulestad. Edvard Munchs innkjøp var kostbare, han elsket de nye fyllepennene. «Noen mister jeg, andre gir jeg bort til misunnelige venner,» forklarte han. Den mest krevende kunden var Fridtjof Nansen, som visste nøyaktig hva han skulle ha til sine ekspedisjoner og senere til sitt vitenskapelige arbeid. Gustav Vigeland var beskjeden i kravene, men slapp å betale. Han fikk i sin tunge periode diskret økonomisk støtte, i likhet med en rekke andre kunstnere som trengte hjelp.

Butikken var ikke bare møtested for tidens kjente kunstnere, mange av byens fremste borgere kom ved større begivenheter dit for å møte politikere og redaktører. Enkelte ganger var det rene diskusjonsklubben rundt disken, og den velorienterte og ivrige butikkeier slo an tonen. Byens fruer, som falt for hans smittende humør, var også flittige gjester. De gikk gjennom listene til borgerball og veldedige tilstelninger som var lagt ut i forretningen. De så også på innsamlingslister etter ulykker, eller til trengende før jul. Andvord forstod tidlig at slike lister trakk folk til forretningen, men hans sosiale sinnelag var bakgrunnen for innsamlingslistene, der han selv var den største bidragsyter uten at navnet kom med. Han rundet raust opp sluttsummen når listene ble inndratt.

Det var dyktige og trofaste medarbeidere i forretningen. Mange begynte som visergutter og ble der til de gikk av med pensjon. Sjefen forlangte mye, men var raus med påskjønnelser. De ansatte var stolte av sin sjef som hadde en sterk posisjon i byen, hvor både myndigheter og næringsliv hadde trukket store veksler på ham. Som stadshauptmann og øverste sjef for Borgervæpningen, opprettet av borgere som skulle forsvare sin by i krisesituasjoner, var Andvord vel kjent. Væpningen hadde fine uniformer, og den unge og ranke sjefen som på sin veldresserte blå hest ledet paradene, ble av mange sett på som en eventyrskikkelse. Borgervæpningen ble avviklet i 1881, og samme år ble Andvord utnevnt til ridder av St. Olavs Orden; med sine 42 år var han en av de aller yngste riddere.

Firmaet fikk en eventyrlig vekst etter at det ble utvidet med trykkeri, bokbinderi og stempelproduksjon, foruten detalj- og grossistvirksomhet. Nye offentlige etater som post, telegraf og jernbane, private bedrifter og statlige og kommunale kontorer ble stadig bedre kunder.

Egen blomstrende virksomhet var ikke nok for Rich. Andvord. I årenes løp satt han i styre eller representantskap i flere av de store banker, som Den norske Creditbank og Kreditkassen, forsikringsselskapene Storebrand og Idun, i Brændevinssamlaget og Nationaltheatret. Han var med i byens styre og stell, i formannskap og i bystyre, og var aktiv i handelsstandens mange organisasjoner.

Hans kulturelle interesser var særlig knyttet til musikk. Fru Cathinca hadde studert musikk i Leipzig og Paris i flere år før ekteskapet. Hun var kusine av Johan Svendsen, og til musikktilstelningene i det rommelige hjemmet i Skovveien var det ofte kjente gjester som Edvard Grieg og Johan Halvorsen. I de vakre salonger ble kulturen dyrket, mens de politiske diskusjonsklubber foregikk rundt de gedigne mahognidiskene i forretningen.

Andvord døde i 1913, 74 år gammel, og er gravlagt på Vår Frelsers Gravlund i Oslo.

Kilder og litteratur
Rich. Andvord A/S (utg.): Andvords papirhandel 1865X1915,1915
A. Bonde: Hundre år i papir, 1965
d.s.: 125 år efter, 1990
reportasjer i forbindelse med 50-årsjubileet i Aftenposten, Morgenbladet og Morgenposten, 1915
nekrologer i flere Oslo-aviser, november 1913
Portretter m.m.
KUNSTNERISKE PORTRETTER
Byste på gravstøtten på Vår Frelsers Gravlund
FOTOGRAFISKE PORTRETTER
Portrett i galla-antrekk med St. Olavs Orden og Vasaorden, fotograf N. Skarpmoen, 1890 		Andvord, Sevald Theodor Richard (I72950)
 
19655 {geni:occupation} Stadskaptein i Kristiania Stenersen, Ole Christian (I50490)
 
19656 {geni:occupation} Stadskirurg i Christiania Rist, Lars Knutsen (I36936)
 
19657 {geni:occupation} stadsmajor i Trondheim von Krogh, Bernhardus Arnoldus (I48416)
 
19658 {geni:occupation} Stadsmåler i Bergen Nyrop, Bendix (I47366)
 
19659 {geni:occupation} Stadsmægler Muldrup, Henrik Thomassen (I38362)
 
19660 {geni:occupation} Stadsveier Dorph Heyerdahl, Ole Dorph (I71795)
 
19661 {geni:occupation} Stadtgerichtsprokurator in Greifswald.

{geni:about_me} Yrke: Stadtgerichtsprokurator in Greifswald.

"Der Vater von Elias Peter TUCHS war Peter TUCHS, Stadtgerichtsprokurator in Greifswald, verheiratet mit Sophie ARNIM". 		Tuchs, Peter (I20613)
 
19662 {geni:occupation} Staller (landfoged) i Eidensted 1552-1563 Sieverts, Ivar (I92821)
 
19663 {geni:occupation} Stamhusbesidder de Jermiin, Thomas Just (I91868)
 
19664 {geni:occupation} Stamnes Kalland, Inga Monsdatter (I24995)
 
19665 {geni:occupation} Stasjonsmeister ved N.S.B. Kvinge, Kåre (I4368)
 
19666 {geni:occupation} Statholder i Norge

{geni:about_me} '''Ulrik Fredrik Valdemar Løvendal''' (født 25. september 1660, død 24. juni 1740 i Dresden) var dansk-norsk adelsmann, offiser og stattholder.

Han var sønn av stattholder, greve og kongesønn Ulrik Frederik Gyldenløve, og var i ungdommen i hollandsk militærtjeneste. Fra 1683 kom han i dansk tjeneste, som oberstløytnant i Norge. Han var 1705-10 i tjeneste hos Friedrich August I av Sachsen. I perioden 1710-1712 var han igjen i Danmark-Norge, som øverstbefalende general og stattholder i Norge. Han mottok Elefantordenen i 1711, men avsluttet likevel sin tjeneste for kong Frederik IV i 1712 til fordelfor stilling som overhoffmarskalk hos Friedrich August.

==Eksterne Lenker==
[http://no.wikipedia.org/wiki/Waldemar_L%C3%B8vendal Wikipedia] 		Løvendal, Ulrich Friederich Valdemar (I20623)
 
19667 {geni:occupation} Statholder i Norge,Geheimeraad.

{geni:about_me} Ditlev Wibe (født 1670, død 1731) var stattholder i Norge fra 1722 til 1731. Som stattholder tok han seg særlig av næringslivet, og ville også beskytte bøndene fra embetsmennene.

I 1699 ble han medlem av Det danske kanselli, og i 1708 ble han geiheimråd og medlem av Geheimekonseilet.

==Eksterne Lenker==
*[http://no.wikipedia.org/wiki/Ditlev_Vibe Wikipedia: Ditlev Wibe (Norwegian)] 		Wibe, Ditlew (I70649)
 
19668 {geni:occupation} Stationsforstander Rye, Jens Eremin (I26698)
 
19669 {geni:occupation} Statsaut. ejendomsmægjer, Fabrikant Rørdam, Helge Julius (I65368)
 
19670 {geni:occupation} statsbogholder i arensburg paa Øsel Kjærulf, Hans Christian Jensen (I52957)
 
19671 {geni:occupation} Statsfrue hos Dronning Desideria af Norge & Sverige

{geni:about_me} Statsfrue hos dronnig Desiderina af Sverige-Norge. 		Tuxen, Louise Charlotte de (I97077)
 
19672 {geni:occupation} Statskaptein i Rendsborg. Stockfleth, Johan Fahne (I91526)
 
19673 {geni:occupation} Statskaptein og Kjøpmann i Christiania. Brede, Ole Christian (I51456)
 
19674 {geni:occupation} Statsløytnant Bugge, Christian (I87783)
 
19675 {geni:occupation} Statsmegler

{geni:about_me} George (Georg) Wallace (Walace) i Bergen

"Joris (George Sanderson) Wallace fra Banf i Skottland var kjøpmann og skipper i Bergen, med borgerskap 7. juli 1711. Han ble gravlagt 1. februar 1719, og skiftet er datert 4. mars 1719. Han var gift med Anne Margrethe Giertsdatter, og de hadde barna Alexander (som ble britisk generalkonsul i Norge), James, Giert, Anne Margrethe, Henry og Jan. Fra denne Joris Wallace stammer en relativt omfattende etterslekt.

Joris Wallace hadde også en bror James Wallace i Bergen. Da det ble skiftet etter ham 16. august 1736 var det søsken og søskens barn som var arvinger. Blant disse arvingene var hans søstre Margareth og Janniche i London, og Jesebel i Banf, og broren Walter i Irland, i tillegg til barna til Joris.

Barbersvennen Daniel Wallace giftet seg i Korskirken 5. november 1693, men var seinere (nevnt i et skifte i 1704) bosatt i København.

Lorentz Wahls var urtegårdsmann i Bergen, gift i Domkirken 22. januar 1727 med Marie Elsebe Helleman (1702-1775). De fikk ni barn, Abigael, Christian Fridrich, Engel, Margaretha, Robbert, Else, Robbert, Maria og Karen. Det ble skiftet etter konen 3. juli 1775. Denne slektens etternavn er blitt skrevet Wahls, Wahl, Wallis og Waels - kanskje også en stavemåte eller to til."


===Kilder===

* Birth and baptism records 1805, Bergen county, Nykirken, Parish register (official) nr. A 5 (1775-1808), page 168: [http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=8719&idx_id=8719&uid=ny&idx_side=-172 Alexander Wallace] - 10Aug 1805 - Bergen

* Debattforum i Digitalarkivet: [http://da2.uib.no/cgi-win/WebDebatt.exe?slag=listinnlegg&debatt=brukar&temanr=11694&sok=wallace&startnr=&antall=&spraak=&nr=3&antinnlegg=5#anker Wallace i Bergen] 		Wallace, George (I69853)
 
19676 {geni:occupation} statsminister

{geni:about_me} '''Emil Stang''', født 14. juni 1834, fødested Christiania, død 4. juli 1912, dødssted Kristiania. Jurist og politiker. Foreldre: Høyesterettsadvokat, senere statsminister Frederik Stang (1808X84) og Augusta JulieGeorgine von Munthe af Morgenstierne (1812X85). Gift 12.7.1865 i Christiania med Adelaide Pauline Berg (20.1.1840X18.9.1931), datter av grosserer Peder Alstrup Jordhøi Berg (1807X71) og Henriette Marie Hauge (1812X1904). Dattersønn av Bredo Morgenstierne (1774X1835); fetter av Christian Otto Carl Lasson (1830X93; se NBL1, bd. 8), Theodor Stang (1836X1919; se NBL1, bd. 14) og Bredo Morgenstierne (1851X1930); far til Fredrik Stang (1867X1941) og Emil Stang (1882X1964); farfar til Christian Stang (1900X77).

Emil Stang var grunnleggeren av partiet Høyre og forgrunnsskikkelsen på konservativ side i 1880- og 1890-årenes bitre politiske kamper. Han satt på Stortinget i fire perioder og var statsminister to ganger, 1889X91 og 1893X95.

Som sønn av statsminister Frederik Stang holdt han seg konsekvent utenfor all politikk inntil faren trådte tilbake 1880, men som ung og voksen mann var han sin fars fortrolige samtalepartner og gikk dermed i en XpolitikerskoleX som han drog full nytte av. Han tok examen artium 1853, ble cand.jur. 1858 og arbeidet som fullmektig, senere som overrettssakfører i C. J. Michelets sakførerforretning. 1862 fikk han bevilling som høyesterettsadvokat, overtok forretningen og fikk snart en omfattende praksis. Ved siden av å være medlem av Christiania bystyre 1877X89 var han medlem av havnelovkommisjonen, Hovedbanens og Kongsvinger- og Smaalensbanens direksjoner, tilsynskomiteen for forsørgelsesskoler, skipsregisterkomiteen og aksjelovkommisjonen. Han var også medredaktør av Ugeblad for Lovkyndighed, som 1871 ble fusjonert med Norsk Retstidende, hvor han var eneredaktør til 1907.

1882 ble Emil Stang valgt til stortingsrepresentant fra Christiania, men godkjennelsen av hans valg ble bestridt. Etter hans jomfrutale i fullmaktsdebatten var han høyregruppens ubestridte leder, og da regjeringen Selmer måtte gåav etter riksrettsdommene 1884, gikk oppdraget med å danne ny regjering naturlig til Stang. Betenkelighetene ved at høyresiden skulle bli berøvet sin leder i Stortinget, sammen med frykten for at hans navn skulle gi inntrykk av en gjenopplivelse av det XStangske systemX, gjorde at han i siste øyeblikk overlot til sin venn og nære medarbeider Christian Schweigaard å stå i spissen for det lite ærerike aprilministeriet, som måtte kaste kortene etter snaut tomåneder.

Selv tilhørte Stang partiets høyre fløy, det var en del av den politiske tradisjon han hadde vokst opp i som sin fars lojale sønn, og som jurist var det naturlig for ham å forsvare Grunnlovens maktfordelingsprinsipp med en sterk og uavhengig konge. Men i likhet med faren og i den konservative tradisjon tilbake til grev Wedel hadde han ingen sans for en personlig kongemakt; det var den konstitusjonelle konge, dvs. en regjeringsledet kongemakt, som var Kongen etter deres tolkning av Grunnlovens system. Dette hadde ledet til stadig konflikter med Bernadottene, som hjertelig mislikte regjeringenes formynderskap, men også med de mest kongevennlige på ytterste høyre fløy i norsk politikk.

Så langt var Emil Stang på linje med den liberalkonservative fløy. I likhet med sin far delte han imidlertid ikke de liberalkonservatives inngrodde motvilje mot partidannelser. Han innså at under de nye politiske forhold lå fremtiden i å skape et slagkraftig parti som kunne vinne legitimitet gjennom folkelig oppslutning i valg. Under forfatningskampen hadde det grodd frem en rekke konservative foreninger rundt om i landet, og tross uviljen mot XpartivesenX og XmeningstvangX blant høyrefolk lyktes det ham både å skape en organisasjon i hovedstaden og å få dannet et sentralstyre for hele landet, og deretter et organisert parti på et moderat program. Selv ble han formann i begge.

Å vinne flertallet i folket måtte ta tid, og Stang var derfor vel tilfreds med å la Johan Sverdrup regjere på basis av et venstreparti som stadig ble dypere splittet. Han gikk sammen med Xde reneX i Venstre om å tilføye regjeringen ydmykende nederlag som svekket dens autoritet og prestisje, men sammen med Xde moderateX sørget han for at den ikke ble tvunget til å gå av. Valget 1888 gav stor fremgang for Høyre, og presset av de mest kampvillige i partiet la Stang i juni 1889 frem et mistillitsforslag som regjeringen tok til følge uten at det kom til behandling i Stortinget. Forsøkene på å samle de rene og de moderate om en ny Venstre-regjering førte ikke frem, og 12. juli ble Emil Stangs første regjering utnevnt. Sammen med de moderate kunne den påregne et snaut flertall, og med seg i regjeringen tok Stang derfor moderate høyrefolk som ikke ville virke utfordrende på Venstre, men som kunne bli dyktige fagministre. Han la også vekt på å bygge bro innen partiet, ved å ta med representanter for Motzfeldt-fløyen, som siden stattholderstriden 1861 X da kongevennen Christian Birch-Reichenwald og Ketil Motzfeldt måtte vike for Frederik Stang X hadde vært et uroelement i sin hatske motvilje mot Frederik Stang og senere hans sønn.

I erkjennelse av at flertallet i Stortinget var skjørt, konsentrerte regjeringen seg om de store administrative saker som lå og ventet X gjennomføringen av juryloven og den nye skolelov X og lite utfordrende saker som gjenopptakelse av jernbanebyggingen, nedsettelse av tollavgiftene og det første forslag om en fabrikktilsynslov. Med et minimum av konsesjoner til de sterke proteksjonistiske strømninger i Sverige lyktes det å berge mellomriksloven, som var gunstig for norsk handel, og når det gjaldt spørsmålet om Norges likeberettigelse ved behandlingen av utenrikske saker, fant regjeringen også en heldigere form enn forgjengeren: Regjeringen Sverdrup hadde forhandlet frem en avtaleom at utenrikske saker skulle behandles i ministerielt statsråd, bestående av tre norske statsråder og tre svenske, heriblant utenriksministeren. Denne indirekte fastsettelse av at utenriksministeren skulle være svensk, vakte politisk storm i Norge og tilføyde regjeringen Sverdrup et ulivssår.

Stangs regjering oppnådde en tilsvarende ordning uten at det følelsestunge spørsmål om utenriksministerens nasjonalitet ble berørt. Men dette, som trolig ville blitt sett på som en seier hvis den foregående regjering hadde oppnådd det, var ikke lenger nok. Den svenske regjering hadde i sine premisser uttalt som sin forutsetning at utenriksministeren skulle være svensk. Dette anså statsrådsavdelingen i Stockholm som et utspill overfor svensk opinion som juridisk ikke hadde noen bindende virkning for Norge. For å unngå en fornyet, hensiktsløs debatt nøyde statsrådsavdelingen seg med bare å henvise til regjeringens tidligere betenkning, som understreket Norges likeberettigelse. Dennelavmælte imøtegåelse foranlediget et forslag til dagsorden fra Carl Berner, som indirekte pekte mot en opphevelse av det unionelle fellesskap i utenrikske anliggender. Stang gjorde kabinettsspørsmål på saken, men forslaget ble vedtatt med stemmer fra de moderate.

Regjeringen Steen, som etterfulgte Stangs ministerium i mars 1891, unngikk imidlertid å forfølge denne linje. Ved stortingsvalget samme høst fikk Venstre bare 700 stemmer mer enn Høyre og de moderate på landsbasis, men en gevinstpå 25 mandater og dermed rent flertall i Stortinget, og Venstre reiste nå i stedet konsulatsaken. En enstemmig konstitusjonskomité hadde anbefalt utredning av et eget norsk konsulatvesen, men Venstre avviste nå at det felles konsulatvesen var et unionelt spørsmål og krevde det behandlet som et utelukkende norsk anliggende. Det tilknyttede bevilgningsforslag ble nektet sanksjon, og regjeringen Steen søkte avskjed i slutten av juni 1892.

Under den langvarige regjeringskrise som fulgte, forsøkte kongen forgjeves å få Stang til å overta regjeringen igjen. Emil Stangs syn var at Norge hadde full rett til et eget konsulatvesen, men at spørsmålet måtte løses i forhandlinger med Sverige, fordi det hang nært sammen med organisasjonen av det felles diplomati og det unionelle fellesskap i forholdet til andre makter. Han var derfor åpen for å ta bevilgningsforslaget til følge og helt uvillig til å ta den politiske belastning ved å stille seg bak sanksjonsnektelsen. Men her møtte han sterk motstand fra en rekke toneangivende høyremenn, som kritiserte kraftig det de oppfattet som ettergivenhet og svak ledelse. Uten Stang viste det seg imidlertid umulig å danne noen regjering av Høyre, og løsningen ble til slutt at Stortinget enstemmig anmodet Steen om å trekke ansøkningen om avskjed tilbake.

Da regjeringen et snaut år senere igjen tok saken opp i uforandret form, ble det politisk umulig for Venstre å gjøre det samme tilbaketog. Dermed var krisen blitt både konstitusjonell og unionell, ved at kongen stod uten en norskregjering. Etter langvarig tautrekking måtte kong Oscar, som med alle midler forsøkte å unngå Stang av så vel personlige som politiske grunner, gi tapt. Stang forlangte og fikk stortingsflertallet med på at konsulatsaken skulle stilles i bero til over valget i 1894, og 2. mai 1893 ble Stangs annen regjering utnevnt. I regjeringserklæringen presiserte statsministeren at regjeringen hadde sett det som sin plikt å overta for Xat afvende den Fare, der vil oppstå ved at Kongen lades uten Raadgivere og Landet uden RegjeringX og for å gi folket anledning til å uttale seg gjennom valg. Regjeringen ville hevde Norges selvstendige og fullt ut likeberettigede statsrettslige stilling i unionen og unnlate ethvert skritt som kunne foregripe en fremtidig løsning av spørsmålene om konsulatvesenet og de diplomatiske sakers behandling.

Til tross for regjeringens moderasjon møtte den en total avvisning fra Venstres side. Mistillitsvota, bevilgningsnektelser og personlige ærekrenkelser hørte til dagens orden, og nesten like kontroversielt var forholdet til kongen, som vantrivdes under Stangs faste hånd. Men regjeringen stod sammen både innad og utad, mens den ventet på folkets dom. Da dommen falt i stortingsvalget 1894, var den en skuffelse for både Høyre og Venstre. Valgdeltakelsen var over 90 %, men det relative styrkeforhold ble omtrent det samme. Høyre og de moderate vant noen få mandater, men Venstre beholdt flertallet i Stortinget.

Emil Stang innleverte regjeringens avskjedssøknad 31. januar 1895, men kongen nektet konsekvent å utnevne en ny regjering på basis av Venstres program. Etter hvert som krisen trakk ut, ble Stang ikke uvillig til å etterkomme kongens henstilling om å trekke avskjedssøknaden tilbake, men her fikk han ikke tilslutning i sin egen regjering, og nå var det den moderate fløy av partiet som kritiserte ham for ettergivenhet og svak ledelse. I Sverige begynte nå ensterkt norskfiendtlig stemning å gjøre seg gjeldende: Riksdagen påla regjeringen å si opp mellomriksloven, krigskreditivene ble forhøyet og regjeringen oppfordret til å iverksette en fullstendig revisjon av unionen. Dette fikk omsider Venstre til å vakle; partiet innså at dets langvarige motstand mot forsvarsbevilgninger hadde satt Norge ute av stand til å ta et oppgjør med Sverige.

7. juni 1895 vedtok Stortinget med stort flertall en dagsorden X fremmet av fem representanter fra Venstre, tre fra Høyre og to moderate X som uttalte at det på helt fritt grunnlag under en med Stortinget samarbeidende regjering bør søkes innledet forhandlinger mellom de forenede riker om konsulatvesenet og utenriksstyret. Flere forsøk på å danne en koalisjonsregjering på dette grunnlag løp også ut i sanden, og til slutt var det den norske statsminister iStockholm, Gregers Gram, som fant løsningen. Med tilslutning fra statsråd Francis Hagerup fikk han i stillhet satt sammen et regjeringskollegium av Høyre, Venstre og moderate som kongen godkjente. Under en middag hjemme fikk Stang stukket i hånden melding om at dette var skjedd. Uten å fortrekke en mine stakk han lappen i lommen, og fortsatte å være den elskverdige vert. 14. oktober 1895 ble Emil Stangs annen regjering meddelt avskjed.

Som statsminister var Stang ikke valgbar ved stortingsvalget 1894, og ved avskjeden ble han utnevnt til lagmann i Borgarting og Agder. 1896 ble han ekstraordinær assessor i Høyesterett, fast utnevnt 1901. Han gjeninntrådte på Stortinget 1898 og var fortsatt parlamentarisk leder og partiformann, men frasa seg gjenvalg 1900 og stod senere utenfor politikken. Helsen begynte også å svikte, og han gikk av som høyesterettsassessor 1904. Stang ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1889, til kommandør av 1. klasse samme år og til storkors 1890; han var også innehaver av storkors av den svenske Nordstjärneorden og den prøyssiske Røde Ørns orden.

Emil Stang var en kompleks natur med sterke lidenskaper, men i det ytre en lukket mann som sjelden slapp andre innpå seg, og som i det offentlige liv alltid handlet etter grundige overveielser uten å la seg styre av personlige følelser. Hans hukommelse var like legendarisk som hans kunnskaper om norsk politisk historie; han hadde lest Stortingstidende for mange år bakover før han selv ble representant. I stortingsdebattene gav hans saklighet og ro ham troverdighet og tillit. Som sjef viste han alltid sine medarbeidere hensyn og vennlighet. Dette underbygde hans autoritet som Høyres leder og satte ham i stand til å holde sitt parti på en sosialliberal og unionspolitisk moderat kurs. Den forbitrede partipolitiske kamp i samtiden gav ham ingen muligheter til å bli XløftestangenX for konstruktiv fremskrittspolitikk, slik som hans far hadde vært, og som hans første, korte regjering syntes å peke mot. Den arv han etterlot seg, ble derfor mest en politisk tradisjon, men én som satte varige spor i norsk politikk.



===ET UTVALG===

* En rekke foredrag trykt i eller som bilag til Mgbl., bl.a. nr. 281b/1884, nr. 412 og 414/1885, nr. 443/1887, nr. 485/1888, nr. 152, 431, 543, 547, 612, 624 og 626/1891, nr. 61, 634 og 636X637/1893, nr. 405X408/1894, nr. 591 og 604/1895, nr. 39/1896 og nr. 201, 533 og 536/1897
* Se også bibliografi i NFL, bd. 5, 1901, s. 401X402

===Kilder og litteratur===

* regjeringen.no: [http://www.regjeringen.no/en/the-government/previous-governments/the-structure-of-the-registry/ministries-and-offices/offices/prime-minister-since-1814/emil-stang.html?id=440559 Emil Stang], Prime Minister 1889- 1891 and 1893 - 1895

* NFL, bd. 5, 1901
* Lindstøl, bd. 1, 1914
* E. Hagerup Bull: Profiler av noen samtidige, 1933
* H. Storm: Statsminister Emil Stang, 1934
* C. J. Hambro: Oslo Høire gjennem 50 år, 1934
* Finne-Grønn, bd. 3:1, 1940
* A. Kaartvedt: Kampen mot parlamentarisme 1880X1884, 1956
* T. Stang og U. Stang: Den Fredrikshaldske slekt Stang, 3. utg., 1959
* A. Rygh: biografi i NBL1, bd. 14, 1962
* A. Kaartvedt: Drømmen om borgerlig samling 1884X1918, bd. 1 i Høyres historie, 1984



===KUNSTNERISKE PORTRETTER (ET UTVALG)===

* Maleri av Eilif Peterssen, u.å.; p.e
* Portrettrelieff av A. S. Hovde, u.å.; på Stangs gravsted, Vår Frelsers gravlund, Oslo
* Byste av Jo Visdal, 1917; Stortinget, Oslo
* Maleri av Jacob Sømme, ca. 1935; Høyres Hus, Oslo 		Stang, Emil Prime Minister of Norway (I37394)
 
19677 {geni:occupation} Statsminister

{geni:about_me} '''Frederik Stang'''. Jurist og statsminister i Norge. Foreldre: Prokurator, senere sorenskriver [http://www.geni.com/people/Lauritz-Leganger-Stang/6000000008327192137 Lauritz Leganger Stang] (1775X1836) og [http://www.geni.com/people/Johanne-Margrethe-Conradi-Stang/6000000008327689218 Johanne (XHannaX) Margrethe Conradi] (1780X1820). Gift 30.3.1833 i Christiania med [http://www.geni.com/people/Augusta-Julie-Georgine-af-Morgenstierne/6000000006127401786 Augusta Julie Georgine von Munthe af Morgenstierne] (12.10.1812X30.11.1885), datter av sorenskriver [http://www.geni.com/people/Bredo-Henrik-von-Munthe-af-Morgenstierne/6000000003399876597 Bredo von Munthe af Morgenstierne] (1774X1835) og [http://www.geni.com/people/Cathrine-Fries/6000000003399729562 Cathrine Elisabeth Fries] (1781X1840). Far til [http://www.geni.com/people/Emil-Stang/6000000009362620838 Emil Stang] (1834X1912); farfar til [http://www.geni.com/people/Fredrik-Stang/6000000009364143301 Fredrik Stang] (1867X1941) og [http://www.geni.com/people/Emil-Stang/6000000011995392289 Emil Stang] (1882X1964); morfar til [http://www.geni.com/people/Fredrik-Stang-Lund/6000000012411246509 Fredrik Stang Lund] (1859X1922) og Jens Michael Lund (1872X1943; se sst.); svoger til [http://www.geni.com/people/Claus-Hjelm/6000000012015675395 Claus Winter Hjelm] (1797X1871) og Peder Carl Lasson (1798X1873).

Frederik Stang var drivkraften i norsk statsliv og banebryteren for Norges materielle utvikling i midten av 1800-tallet. Hans kamp for å bevare maktfordelingen X Xsystemet StangX X førte til en forbitret politisk kamp som i de siste år av hans liv kom til å skygge for hans store, byggende innsats for landet.

Stang vokste opp i trange kår. Faren var mesteparten av livet en underbetalt sorenskriver, først i Ryfylke og senere i Nordhordland, med små muligheter til å bekoste utdannelse for barna. Skolegangen i barneårene i Stavanger var privat og tilfeldig, men som 13-åring kom Frederik inn på latinskolen i Bergen. Herfra ble han dimittert bare 16 år gammel og trengte derfor spesiell tillatelse for å avlegge prøven til examen artium. Allikevel ble han den beste av samtlige 62 kandidater, og året etter tok han anneneksamen med præceteris. Allerede under skoletiden i Bergen hadde han måttet livnære seg ved å gi privatundervisning, og i studietiden i Christiania forsatte han som lærer, fra han var 18 år med rett til å dimittere sine elever til examen artium, og tidvis som lærer ved Overlærer Møllers Institut.

I studietiden var Stang de første år en god venn med Henrik Wergeland X de var forelsket i samme pike, men et voksende motsetningsforhold ble etter hvert uunngåelig. Det utagerende studenterliv som et flertall av studentene førte, med Wergeland i spissen, stod i strid med Stangs nøysomhets- og pliktidealer, som var næret av økonomisk trengsel. Han var aktiv i Det norske Studentersamfund og formann i to korte perioder, men trakk seg ut sammen med de andre av XintelligensenX, den krets av de mest begavede og lovende studenter som grev Wedel samlet om seg i Xkretsen på BogstadX: J. S. Welhaven, Christian Birch-Reichenwald, Bernhard Dunker, P. A. Munch og A. M. Schweigaard. Særlig Stang var Wedels foretrukne og trolig den han så som sin arvtaker i politikk og statsliv. XDu er, som om Du var forlovet med Stang,X sa grevinnen til sin mann: XNaar han er tilstede, glemmer Du alle os andre.X Da kretsen brøt ut og dannet motorganisasjonen Det Norske Studenterforbund, var Stang i alle år med i redaksjonen av dets blad Vidar, men ellers var hans forhold til de andre medlemmene forholdsvis fjernt.

Straks etter at Stang hadde avlagt juridisk embetseksamen 1828, offentliggjorde han en artikkel i Morgenbladet om ansvarlighetsloven, som fikk innflytelse på Stortingets behandling av saken og som gjorde det klart at landet med ham hadde fått en begavelse som var hardt tiltrengt som forsterkning av det juridiske fakultet. Dette hadde hatt to lærerstillinger som begge var bare leilighetsvis besatt og ofte med langt fra fullkvalifiserte folk. Etter en tid som kopist i Justisdepartementet ble Stang 1829 konstituert som XdocentX, dvs. foreleser, og to år senere utnevnt til universitetslektor, ennå bare 23 år gammel. U. A. Motzfeldt var utnevnt noe tidligere, og sammen har de to æren for å ha lagt grunnlaget for en selvstendig norsk rettsvitenskap. Stangs forelesninger over naturretten sirkulerte i referats form blant studentene i 30 år, og hans forelesninger om statsrett ble grunnlaget for studiet av forfatningsretten i tiår fremover.

Av privatøkonomiske grunner søkte Stang 1834 om å få ta advokatprøven, og i november samme år ble han utnevnt til høyesterettsadvokat. Han ble snart en ledende advokat med en innbringende praksis, og som en anerkjent juridisk kapasitet ble han etterspurt også for offentlige oppdrag. 1837X45 var han medlem av Christiania bystyre og i samme periode medlem også av en rekke offentlige komiteer (til revisjon av utkastet til straffelov, pensjonsordning for embetsmenn, endring av riksrettsreglementet) og styrer (Selskapet for Norges Vel, Christiania tekniske forening, Foreningen mod Brændeviinsdrik).

1837 ble han også utnevnt til regjeringsadvokat, en betydelig tillitserklæring, som imidlertid var lite økonomisk innbringende, og som han 1839 derfor gjerne byttet ut med å bli advokat for Norges Bank. Som regjeringsadvokat var det hans oppgave å gi råd i vanskelige, juridiske saker som ikke sjelden var av prinsipiell betydning. En slik sak gjaldt håndhevelsen av pålegget om at kvekere bare kunne være bosatt i Stavanger. Stangs argumentasjon her førte til slutt til fri religionsutøvelse for alle dissentere. Størst oppsikt i samtiden vakte hans glitrende og vellykkede forsvar 1845 i riksrettssaken mot statsråd J. H. Vogt. Umiddelbart etter at saken var avsluttet med en frifinnendedom, utnevnte kongen Stang til statsråd og sjef for det nye Departementet for det indre.

I sin Systematisk Fremstilling af Kongeriget Norges constitutionelle eller grundlovsbestemte Ret (1833) og i en lang artikkelserie i Vidar om viktige konstitusjonelle spørsmål hadde Stang lagt frem sitt politiske grunnsyn og program. Hans utgangspunkt var at Norge hadde en Xdemocratisk-monarchiskX statsform, hvor Stortinget var uttrykk for folkeviljen, men XFolkevillien troer ikke sig selvX, derfor hadde den gjennom Grunnloven lagt en begrensende og hemmende makt til Kongen som den Xideligen og ideligen har at bryde sig modX. Stang så farene ved utvikling av et stivnet, byråkratisk system og fremholdt behovet for vekselvirkning mellom folkeviljen og regjeringens overlegne innsikt.XAlmeenviljen, luttret og moderertX skulle være den bevegende kraft. Hans syn var en slags form for demokratisk elitisme, som idéhistorikeren Rune Slagstad treffende betegner det. Regjeringen skulle ved sin ekspertise være oppdragende og ved sine prerogativer sørge for at beslutningene planmessig tjente allmennvellet, og ikke bare var utslag av tilfeldigheter eller snevre egeninteresser.

Stang var økonomisk liberalist, men i likhet med Schweigaard X hans nærmeste samarbeidspartner i Stortinget X forkastet han laissez faire-modellen. Liberalismen måtte innebære et moralsk element og i kombinasjon med en dynamisk statsmakt tjene XFolkets Velstand, Sundhed og DannelseX. Ut fra dette forkastet han det absolutte veto i grunnlovssaker, men utvidet det utsettende veto til å omfatte alle saker som ikke uttrykkelig var unntatt, f.eks. bevilgningssaker. Blant de endringer i Grunnloven som han anså ønskelige, var opphevelse av stattholderposten, statsrådenes adgang til Stortinget og regulær behandling av diplomatiske saker og kommandosaker i statsråd.

Den regjering Stang nå ble medlem av, bestod av eldre, veltjente embetsmenn med liten eller ingen politisk erfaring, som oppfattet seg som departementssjefer og ikke som medlemmer av et politisk organ. Statsrådet var velmenende, men svakt, initiativløst og langt fra den dynamiske, oppdragende kraft i den aktive reformpolitikk som samsvarte med tidens behov. Med sin usedvanlige begavelse og sin like usedvanlige tiltakslyst og arbeidskraft kastet Stang seg over de store arbeidsoppgaver som ble overført til Indredepartementet, og han fikk i stor utstrekning støtte av de øvrige statsråder. Men han begrenset seg ikke til sitt departements saker, han engasjerte seg også i saker fra de andre departementer, og her kunne han ofte pådra seg sine meget eldre kollegers irritasjon ved sin doserende tone, stahet og temperament.

Indredepartementet var blitt overdratt ansvaret for næringsveiene, forsyningene, medisinalvesen, post-, skyss-, kanal-, bygnings- og brannvesen, mål og vekt, forsikringssaker, kommunene, samt det statistiske tabellverk. På alle disse områder ble Stangs statsrådsår nyskapende. Mange av de saker han førte frem til løsning, var gamle saker som bare hadde manglet kraftfull styring. Det gjaldt f.eks. den nye veiloven, som det hadde vært arbeidet med i henimot 20 år, og som under Stangs ledelse og i samarbeid med stortingsopposisjonen ble vedtatt 1851. Loven førte til et kraftig oppsving i veibyggingen. Statens årlige bevilgninger ble doblet i årene frem til 1850 og doblet igjen frem til 1860, og de kommunale bevilgninger viste også sterk vekst. Planmessigheten ble styrket ved et nytt veiingeniørkontor i departementet.

Tanken om å bygge en jernbane fra Christiania til Eidsvoll kom opp i Stangs statsrådstid og førte frem til løsning 1851. I mange år hadde det vært arbeidet med forskriftene for skyssplikten, og hans forslag til en ny lov som lettet byrdene for bøndene, ble omsider vedtatt 1851. Stang var i det hele sterkt opptatt av å bedre landbruksnæringens kår. På hans initiativ ble det arrangert et stort landbruksmøte i Christiania 1848, som ble fulgt opp av husmannsloven av 1851, vedtaket om reisingen av Den høiere Landbrugsskole i Ås 1854 og opprettelsen av Kongeriget Norges Hypothekbank 1851, som løste landbrukets kapitalbehov på en finansielt sunn måte. På helsevesenets område er opprettelsen av sinnssykehus sammen med de første bevilgninger til Gaustad asyl 1848 skjellsettende, og det samme var opprettelsen av medisinalrådet, som Stortinget først forkastet, men endelig vedtok 1854.

Opprettelsen av Indredepartementet og Frederik Stangs kraftfulle ledelse innebar et gjennombrudd i landets økonomiske og sosiale utvikling. Tiden var gunstig, og nye tanker hadde vunnet innpass. Men det gjør ikke oppnavnet XløftestangenX mindre berettiget; det var Stang som omsatte de nye muligheter og de nye tanker i praktisk handling. Og han slet seg ut på det. Helsen sviktet, og mars 1854 måtte han ta noen tids permisjon før han trådte inn i den lite arbeidskrevende statsrådsavdeling i Stockholm. Deretter fulgte ny permisjon inntil han april 1856 følte seg tvunget til å søke avskjed. Økonomiske bekymringer hadde også tynget ham. Statsrådsgasjen var langt mindre enn hans meget innbringende advokatpraksis, og han var blitt far til 9 barn. For en gangs skyld forlot Stortinget sparepolitikken og vedtok enstemmig vesentlig høyere vartpenger enn normalt. Samtidig ble det satt i gang en innsamling, der bidrag ikke fikk overstige 10 spesidaler, og hvor sluttresultatet ble en folkegave på over 17 000 daler.

Etter et års rekonvalesenstid i Sveits var Frederik Stang så langt på bedringens vei at det var ventet at han snart skulle gjeninntre i regjeringen. Men da den ventede rekonstruksjon av ministeriet kom 1858, var det Christian Birch-Reichenwald som fikk kallelsen. Stang var både skuffet og krenket over forbigåelsen, og den politiske opinion var forferdet over dette signal om en kongeledet regjering. Stang var for sterk X og sta X for kronprinsregenten (densenere kong Karl 4). I stedet ble Stang 1858 valgt inn på Stortinget, året etter også i Christiania representantskap (til formannskapet 1860, og ordfører 1861). Som representant talte og stemte han for statsrådenes adgang til Stortinget da saken kom opp 1860, men nå, da de parlamentaristiske målsettinger var kommet i forgrunnen, med klare forbehold om at reformen ikke skulle forrykke maktfordelingen mellom Storting og regjering.

Etter tronskiftet 1859 var den nye kongens og Birch-Reichenwalds store prosjekt å gjennomføre en revisjon av unionsforholdene. Forutsetningen var at det ble skapt et gunstig klima for dette i Norge gjennom en opphevelse av stattholderposten, og i tillit til kongens løfte om sanksjon ble forslaget nesten enstemmig vedtatt av Stortinget. Tvunget av svensk opinion måtte kongen imidlertid bryte sitt løfte, og et forbitret Storting sendte saken til en spesialkomité som innstilte på mistillit til regjeringen. Stang var blant dem som stemte imot; han var prinsipiell motstander av denne form for ministeransvar og fant heller ikke saklig grunn til å klandre regjeringen. Forslaget falt, menBirch-Reichenwalds regjeringsprosjekt var håpløst skadeskutt. Den norske regjering avviste enstemmig et svensk forslag om en unionskomité med ubegrenset mandat, men i utformingen av avslaget sprakk både regjeringen selv og dens forhold til kongen.

En rekonstruksjon av regjeringen var blitt uunngåelig. Birch-Reichenwald, hans svoger Ketil Motzfeldt og førstestatsråd H. C. Petersen trådte ut av regjeringen, og etter at den så hadde vedtatt en endring av avslaget, erklærte Frederik Stang seg villig til å overta. 17. desember 1861 ble han utnevnt til førstestatsråd for en omdannet regjering.

Denne Norges første regjeringskrise førte til en splittelse av høyresiden i norsk politikk. Bitterheten mot Stang i kretsen rundt Birch-Reichenwald, anført av Motzfeldt og Bernhard Dunker, fikk politiske virkninger i mange tiår fremover. En annen følge var også at Stang nå bare hadde det ubetydelige Revisjonsdepartementet å stelle med og kunne bruke tiden og sin overlegne dyktighet og arbeidsevne til å samle alle tråder i sin hånd og gjøre kollegiet av fagstatsråder til et sammensveiset politisk organ. Det kunne trenges, for Stang arvet også det vanskelige spørsmål om revisjonen av unionsforholdet.

Stang var overbevist om at unionen både sikkerhetspolitisk og økonomisk var i begge rikers interesse, men at forholdet trengte revisjon. Han var like fast i kravet om Norges likeberettigelse som både Birch-Reichenwald/Motzfeldt-fraksjonen og stortingsflertallet, men han delte ikke de avgåtte statsråders bitterhet over svenskenes opptreden og støttet ikke Stortingets krav om stattholdersakens løsning som betingelse for å gå videre. Han stolte på at svenskene snart ville angre sin villfarelse ved å blande seg inn i et rent norsk anliggende. Heri tok han feil, men ett år senere oppnådde han en avtale med svenskene om mandatet. 1863 var hindringene også ryddet av veien på norsk side, ved at Stortinget forkastet forslaget om opphevelse av stattholderposten, og 1865 kunne den 2. unionskomité begynne sitt arbeid, som varte ti1 l868.

Frederik Stang hadde et meget avmålt forhold til den skandinavisme som rådet innen embetsstanden og blant intellektuelle i 1830- og 1840-årene. Han delte ikke deres nostalgiske hengivenhet for Danmark og ønsket slett ikke å bindeNorge til den danske politikk i Xdet slesvigske spørsmålX, som han var saklig uenig i og dertil fant høyst risikabel. 1848 hadde han ledet opposisjonen i regjeringen mot militær støtte til Danmark, og da den dansk-tyske konflikt igjen tilspisset seg, fikk han 1863 flertallet i regjeringen med seg mot kongens storsvenske politikk. I dette var Stang i beste samsvar med folkemeningen, men ikke med deler av høyrefløyen i norsk politikk, embetsmenn og Dunker som talsmann for Birch-Reichenwald/Motzfeldt-opposisjonen.

I 1860-årenes strid om hærordningen var Stang imdlertid mer tvisynt. Både av økonomiske og politiske grunner søkte han å moderere presset fra kongen og de fagmilitære, men han var også av den mening at et sterkere forsvar var nødvendig for å hevde Norges likeberettigede stilling i unionen. Norge kunne ikke stå utenfor et angrep mot de forente riker som i stor utstrekning ville bli utkjempet utenfor Norges grenser. I et slikt tilfelle måtte kongen kunne disponere flere linjetropper enn hærordningen gav rom for. Regjeringens forslag led nederlag i Stortinget, som Stang hadde ventet.

1863 vedtok Stortinget et forslag om årlige stortingssamlinger. Av formelle grunner ble vedtaket nektet sanksjon, men regjeringen påtok seg å fremme et nytt forslag for Stortinget 1866. Dette, som i alle deler bar preg av Stangs hånd, oppnådde ikke grunnlovsmessig flertall, men ble endelig vedtatt 1869. Et forslag om statsrådenes adgang til Stortingets forhandlinger ble også tatt opp 1863, men forkastet. Høyrefløyen i Stortinget hadde mistet enhver tro påat reformen ville styrke regjeringens stilling, mens bondeopposisjonen ennå hadde bevart frykten for nettopp dette, og et nytt forslag fra Johan Sverdrup 1866 oppnådde ikke en gang simpelt flertall.

Også Stang var i ferd med å snu. Han mente fortsatt at statsrådene burde møte i Stortinget, men ikke hvis prisen var parlamentarisme. Forfatningen var for løs til å tåle Xen Sverdrup-Steensk AgitationX som da Xikke kunne hindres fra at gjøre ondt ved at slutte sig til det lavere Folke-Instinct, hvor dette kan benyttes mod Regjeringen [....] Det Mod en Norsk Regjering besidder til at forsøge hvad der kan udrettes ved Sagernes egen objective Magt [.....] vil nødvendigviis fattes en parlamentarisk Regjering, fordi den veed, at den brækker Halsen paa sig selv i det samme dens Hovedforslag ramler overendeX.

Begge parter tok nå mer og mer konsekvensen av sine synsmåter og gled lenger og lenger fra hverandre. Ved å godta Jaabæks og bondevennenes sparepolitikk, som var rakt imot Stangs syn om en byggende reformpolitikk, klarte Sverdrup1869 å skape et antiministerielt flertall. Tross dette viste Stang stadig vilje til å komme Stortinget i møte. Da statsråd Haffner ble tvunget ut av regjeringen ved et regulært mistillitsvotum, tok Stang professor Ole Jacob Broch, som hadde deltatt i kritikken av Haffner, inn i regjeringen som hans ettermann, til stor forargelse for den konservative opinion. Trolig hadde Stang i tankene den forestående unionsrevisjon, som hadde vært utgangspunktet for hans regjeringsdannelse.

Da innstillingen fra unionskomiteen, som i stor utstrekning var Stangs verk, ble lagt frem 1867, var situasjonen blitt en annen. Ole Gabriel Ueland, som skulle ha vært støttespilleren i kampen for bøndenes stemmer, var død, og fra Stangs gamle motstandere på konservativ side med Bernhard Dunker i spissen møtte innstillingen bitende kritikk. I Stortinget 1871 falt innstillingen mot bare 17 stemmer, og fra nå av var det slutt med Stangs vilje til å komme Stortinget i møte. Alle slike tendenser innen regjeringen ble nedkjempet. Han drev igjennom at et nytt grunnlovsvedtak i Stortinget i statsrådssaken ble nektet sanksjon, og de to X senere tre X statsråder som trakk seg fra regjeringen, ble erstattet med mer konservative medlemmer. Som svar vedtok Stortinget en adresse, i realiteten et klart mistillitsvotum, som ikke ble tatt til følge.

Etter tronskiftet 1872 la regjeringen frem et svar på adressen som krevde andre endringer i Grunnloven for at maktbalansen skulle kunne opprettholdes, og Stortinget svarte med en ny mistillitsadresse. Oscar 2 så med uro på konflikten og var inne på tanken om å la Stang gå, men nå stod regjeringen samlet og gav uttrykk for at de øvrige statsråder da også ville ta avskjed. Stang hadde seiret, men kampen gikk videre. I konkrete saker vant regjeringen enkelteseirer, som når det gjaldt nordisk myntkonvensjon X som ble forkastet 1873, men vedtatt 1875 X og (delvis) militærtjenesten, men måtte gi seg i andre, som når det gjaldt begrensingen av Stortingets samlingstid.

Stattholdersaken fikk sin løsning ved at vedtaket på Stangs forslag ble sanksjonert i norsk statsråd etter forutgående behandling i sammensatt statsråd. Vedtaket forutsatte opprettelse av en statsministerstilling i Christiania, og 21. juli 1873 ble Stang utnevnt til statsminister. Regjeringen holdt sitt løfte om å fremlegge forslag om vilkårene for å godta statsrådssaken: oppløsningsrett for kongen, begrenset møtetid og diett for Stortinget og statsrådspensjon, men Stortinget svarte med å gjenta i hovedsak sitt vedtak fra tidligere, med ny sanksjonsnektelse som følge.

Valget 1876 gav ny fremgang for opposisjonen, og nå ble striden tilspisset. Bevilgningsforslag fra regjeringen ble skåret ned, det ble stilt detaljerte krav om hvordan bevilgede midler skulle anvendes, og regjeringen ble også overstyrt på andre måter. I striden om tilsyn med folkehøyskolene etter at disse fikk statstilskudd, måtte regjeringen til slutt gi seg. Forslaget fra Sverdrup og H. E. Berner om et rent norsk flagg ble imidlertid forkastet, til Stangs glede.

Regjeringsforlaget om betingelser i forbindelse med statsrådssaken ble forkastet, og vedtaket fra 1874 ble gjentatt uforandret, med tanke på tredjegangs vedtak etter neste valg og dermed omgåelse av kongens utsettende veto. Kongen og statsrådsavdelingen i Stockholm holdt døren oppe for en ny proposisjon om konservative forbehold som forutsetning for sanksjon, men tanken var nå i realiteten død. Stang hadde liten tro på betingelsene i seg selv, etter den maktglede som stortingsflertallet hadde utvist, og særlig ikke på den ytterligere begrensning som var på tale: opprettelse av et overhus, som han ikke fant noe grunnlag for i det norske samfunn.

Striden var nå fastlåst, og da Stortinget 1880 gjorde uforandret vedtak i statsrådssaken, ble det nektet sanksjon med henvisning til kongens absolutte veto i grunnlovssaker. Som ung jurist hadde Stang selv gått imot det absolutteveto, men i realiteten hadde det stilltiende vært godtatt, eller i det minste aldri vært anfektet. Logisk var det heller ikke urimelig at den ene av to likestilte statsmakter ikke skulle kunne begrense den annens rettigheter. En vurdering fra universitetets juridiske fakultet som gikk i regjeringens favør, fikk ingen betydning. Tiden hadde løpt fra juridiske argumenter. Stortinget svarte 9. juni med å erklære Stortingets beslutning som gjeldende grunnlov.Regjeringen nektet å kunngjøre beslutningen, og dermed var kursen stukket ut for riksrettsak.

Kampen mot Stortinget hadde slitt på Frederik Stang, og slitasjen ble ikke mindre ved arbeidet for å holde kongen på plass og i bakgrunnen. Som tronfølger var Oscar blitt klar over Stangs politiske dominans, og etter sin tronbestigelse hadde han vansmektet under Stangs faste ledelse. Han omgikkes stadig med planer om å skifte ut sin statsminister i Christiania. Sammen var dette nok til at Stangs helse sviktet igjen, og i september 1880 søkte han avskjed. Den forhøyelse av vanlig statsrådspensjon som regjeringen foreslo, ble forkastet av Stortinget, og meningsfeller satte i gang en innsamling til en hedersgave. Beløpet, 81 000 kroner, skjenket Stang til et stipendfond for universitetet. En ledende mann i XsakførerpartietX, Ludvig Daae, sa til avskjed med den avtroppende statsminister at Xjeg ikke havde likt hans Politik, og han ikke min, men at jeg altid havde havt Respect for hans Evner og Agtelse for hansHensigterX, ord som godt kan stå som dom over Stangs senere år som statsminister.

I de fire år frem til sin død 1884 X etter at Riksrettens dom var felt, men før Johan Sverdrup som statsminister rykket inn i Stiftsgården X arbeidet Stang med forskjellig skriftlige arbeider, bl.a. ett om sanksjonsretten, som ble trykt i Norsk Retstidende. Han døde i sin sommerbolig i Bærum, og i bisettelsen fra Trefoldighetskirken deltok hele det offisielle Norge med kongen, kronprinsen og Sverdrup i spissen.

Frederik Stang var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1846, av Videnskabs-Selskabet i Christiania fra stiftelsen 1857 og av Kungl. Vetenskapsakademien i Stockholm. Han ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden på stiftelsesdagen 1847 og fikk storkors 1853. Fire år senere fikk han landets høyeste utmerkelse, Borgerdådsmedaljen i gull. Han var dessuten ridder av den svenske Serafimerorden og hadde storkors av Dannebrogordenen og flere andre utenlandske ordener.


===Verker===

''ET UTVALG''

* Bemærkninger ved Repræsentanten Kapt. Foss's Forslag til Redaktion af Ansvarlighedsloven i de Paragrapher, hvori Ordet: XtydeligX i Lagthingets Bemærkninger forekomme, i Mgbl. nr. 184 tillegg og 185/1828
* Om de til Afgjørelse paa forestaaende Storthing fremsatte Constitutionsforslag, del 1X3, i Vidar, 1. halvårg., 1832X33, s. 121X125, 129X134, 137X146, 169X181 og 185X190
* Om de til Afgjørelse paa det nu forsamlede Storthing fremsatte Constitutionsforslag, del 4, ibid., 2. halvårg., 1833, s. 17X23 og 27X40
* Systematisk Fremstilling af Kongeriget Norges constitutionelle eller grundlovsbestemte Ret, 1833
* Repertorium for Oplysninger og Undersøgelser, vedkommende vigtige Gjenstande for ottende ordentlige Storthings Virksomhed (sm.m. C. Fougstad), 3 bd., 1835X36
* Samling af Norge vedkommende Kgl. Rescripter, Resolutioner og Collegialbreve m.v. for Tidsrummet fra 1660 til 1813, (sm.m. B. Dunker), 1838
* Om den kongelige Sanctionsret efter Norges Grundlov, i Norsk Retstidende 1883, s. 257X286
* Se også NFL, bd. 5, 1901, s. 408X409


''ETTERLATTE PAPIRER''

* Frederik Stangs privatarkiv finnes i NBO
* arkivmateriale fra Stangs advokatfirma (videreført av hans sønn og sønnesønn) frem til 1897 finnes i RA (Privatarkiv nr. 142)


===Kilder og litteratur===

* Norsk biografisk leksikon: [http://snl.no/.nbl_biografi/Frederik_Stang/utdypning Frederik Stang]
* NFL, bd. 5, 1901
* Lindstøl, bd. 1, 1914
* O. Gjerløw: Norges politiske historie. Høyres innsats fra 1814 til idag, bd. 1, 1934
* B. Svare: Frederik Stang, 2 bd., 1936X50
* L. Daae: Politiske dagbøker og minner, bd. 2, 1938
* F. Stang: Statholdersak og unionsstrid 1856X62, 1943
* J. A. Seip: Et regime foran undergangen, 1945
* A. Hielm: Christian Birch-Reichenwald. En studie i norsk konservatisme, 1950
* A. Kaartvedt: Kampen mot parlamentarisme 1880X1884, 1956
* T. Stang og U. Stang: Den fredrikshaldske slekt Stang, 1959
* B. Svare: biografi i NBL1, bd. 14, 1962
* R. Slagstad: De nasjonale strateger, 1998


===Portretter m.m.===

* Maleri (brystbilde) av Jacob Munch, 1832, p.e
* Litografi av Johan Gørbitz, slutten av 1840-årene; UiO
* Pennetegning av Christen Olsen, slutten av 1840-årene; sst
* Byste (marmor) av Carl Ludvig Jacobsen, 1869; Statsministerens kontor, Oslo
* Maleri (brystbilde) av Peter Nicolai Arbo, 1874; sst
* Maleri (brystbilde) av Christian Meyer Ross, 1879; UiO
* Byste (bronse) av Ba Dedekam, u.å.; Norges Røde Kors, Oslo 		Stang, Frederik Prime Minister of Norway (I51366)
 
19678 {geni:occupation} Statsminister

{geni:about_me} '''Peder Anker''', godseier og politiker, og eide store skoger, jernverk og sagbruk, i tillegg til eiendommen Bogstad i Sørkedalen.

Født 8. desember 1749, fødested Christiania, død 10. desember 1824, dødssted Bogstad i Aker (nå Oslo). Godseier og politiker. Foreldre: Trelasthandler, justisråd [http://www.geni.com/people/Christian-Ancher/6000000001873687721 Christian Ancher] (1711X65) og [http://www.geni.com/people/Karen-Ancher/6000000001873808505 Karen Elieson] (1723X1806). Gift 26.10.1772 med [http://www.geni.com/people/Anne-Anker/6000000001421488453 Anna Elisabeth Cold] (20.8.1749X26.2.1803), datter av overhoffrettsjustitiarius [http://www.geni.com/people/Isak-Andreas-Cold/6000000003151896144 Isaac Andreas Cold] (1716X61) og [http://www.geni.com/people/Elisabeth-Cathrine-Nissen/6000000001421471767 Elisabeth Cathrine Nissen] (1717X51). Peder Ancher ble, sammen med brødrene [http://www.geni.com/people/Bernt-Ancher/6000000005047251343 Bernt Anker] og [http://www.geni.com/people/Jess-Anker/6000000001866317198 Jess Anker] og fetterne Peter og Carsten, opptatt i den dansk-norske adelsstand 1778 med navnet Anker. Bror av Bernt Anker (1746X1805).

Han fikk sin første skolegang ved huslærer (hovmester) i hjemmet sammen med sine tre brødre [http://www.geni.com/people/Iver-Ancher/6000000001360673665 Iver] (1745X72), [http://www.geni.com/people/Bernt-Ancher/6000000005047251343Bernt] og [http://www.geni.com/people/Bernt-Ancher/6000000005047251343 Jess] (1753X98). Som ung tilbrakte han ett år ved [http://no.wikipedia.org/wiki/Universitetet_i_K%C3%B8benhavn universitetet i København]. Fra 1762 foretok defire brødrene, til dels sammen med fetterne [http://www.geni.com/people/Peter-Anker/6000000006329705332 Peter] og [http://www.geni.com/people/Carsten-Ancher/6000000003010267332 Carsten Anker], en fem års reise i [http://no.wikipedia.org/wiki/Storbritannia Storbritannia], [http://no.wikipedia.org/wiki/Frankrike Frankrike], [http://no.wikipedia.org/wiki/Tyskland Tyskland], [http://no.wikipedia.org/wiki/Italia Italia] og [http://no.wikipedia.org/wiki/SverigeSverige] (1764 var de hos [http://no.wikipedia.org/wiki/Linn%C3%A9 Linné] i Uppsala) under ledelse av hovmesteren [http://www.geni.com/people/Christen-Hvass/6000000005441714092 Christen Hee Hvass]. Guttene var hjemme én gang i løpet av utenlandsreisen. Slike reiser, kjent som The Grand Tour, var blitt vanlige innen den britiske overklassen og ellers innen rike handelsfamilier i Norge. Hensikten var å lære språk, handel, teknikk, sport og et stilfullt vesen, foruten å få en generell orientering innen europeisk kultur. De unge skulle utvikle seg til å bli europeere. De må ha besøkt steder med gruvedrift, jernverk, veianlegg, husbygging, botaniske haver, parker, og foruten museer, kjente monumenter og bygninger, og hørt konserter. Reisens store mål var Italia, særlig Roma og Napoli med utgravingene av Pompeii. Deres far, som var Christianias største trelasthandler, gav dem økonomisk mulighet til å skaffe seg store kunstsamlinger som de brakte med seg hjem.

Peder Anker var høy av vekst, kraftig og blond. Han var initiativrik og kreativ, og ble av samtiden karakterisert som gemyttlig, vennesæl og raus.

1772 kjøpte Peder Anker gården Bogstad en mils vei nordvest for Christiania, med betydelige skogeiendommer i Sørkedalen og bl.a. flere sagbruk. Bogstad hadde da i omkring 100 år tilhørt hans mormors slekt Leuch, som aldri hadde bodd der fast. Selgeren var den barnløse enken Mathia Leuch, som året etter giftet seg med hans bror Bernt; skjøtet på Bogstad, som ble utstedt 1773, ble undertegnet av Mathia og Bernt Anker i fellesskap. Peder hadde 1772 giftet seg med Mathia Leuchs pleiedatter Anna Elisabeth Cold, og de flyttet straks sin faste bopel til Bogstad. Familien Leuchs hovedbygning med barokk parterrehage ned mot Bogstadvannet var nyoppført og nyanlagt bare 10 år tidligere. Anker utvidet bygningen, bl.a. for å få plass til sin store kunstsamling fra utenlandsreisen og et omfattende bibliotek. Alt tyder på at Anker også overtok slekten Leuchs innbo med møbler og portretter, som også var hans egne slektsminner (hans fornavn Peder er fra slekten Leuch). Ankers hjem på Bogstad ble rikt utsmykket og utstyrt, og av samtiden karakterisert som XfyrsteligX. Han førte et elegant hus, bl.a. med besøk av utlendinger på reise i Norge.

Omkring 1775 anla Anker ny og bred kjørevei fra godsets eiendom Vækerø nede ved fjorden, hvor hans mor nå bodde, og opp til Bogstad, en halv mils vei, som samtiden benevnte Xen ChausséeX (den nåværende Vækerøveien). Ankers krav til en god kjørevei var jevn trasé, fast fundament, avrundet og gruset dekke og gode grøfter på begge sider. Å bygge gode veier var en av hans mange interesser. Han fremholdt Xat til et lands oppkomst, både materielt og kulturelt, trenges det veier og atter veierX. 1789 ble han utnevnt til generalveiintendant i Akerhus stift. Sammen med de to generalveimestrene, brødrene Georg Anton og Nicolai Frederik von Krohg, har Anker mye av æren for den storstilte utbyggingen av hovedveier i Sør-Norge på slutten av 1700-tallet. Den gamle kongeveien over Dovre til Trondheim, som hadde fått store skader under storflommen XStorofsenX i Gudbrandsdalen 1789, ble utbedret med trasé på begge sider avMjøsa. 1790X93 ble veien fra Holmestrand til Kristiansand anlagt, og omtrent samtidig veien til Bergen over Valdres og Fillefjell.

1791 kjøpte Anker Bærums Jernverk i Lommedalen i Bærum, en mils vei vest for Bogstad. Skogene grenset til hverandre. Han moderniserte verket, ansatte den dyktige svenske bergmesteren Magnus E. Sköldberg som leder, og innførte tantieme for arbeiderne så produksjon og fortjeneste snart økte både for verket og for de ansatte. 1799 kjøpte han den del av Nordmarka som grenset inn til Sørkedalsgodset, og 1804 skoger og vassdrag videre østover til Maridalen. Derhadde han 1793 anlagt en ny stangjernhammer, Hammeren i Maridalen, som filial under Bærums verk, og rundt 1800 bygde han XAnkerveienX fra Bogstad til Hammeren for å lette transporten av trekull til verket og halvfabrikata av stangjern fra Bærum. De norske jernverkene produserte særlig støpejern, til ovner og kanoner, og stangjern, til smijern (spiker, bolter, beslag, hestesko o.l.), det meste ble eksportert.

Peder Ankers mange sager hadde større kapasitet enn det hans skoger kunne gi. Derfor kjøpte han omkring år 1800 atskillig skog ved Randsfjorden og i Valdres, slik at hans skoggods nå utgjorde anslagsvis 550 000 daa. Tømmeret fra de nyinnkjøpte skogene ble fløtet over Tyrifjorden til Steinsfjorden og tatt opp til vannskillet på Krokskogen i øst ved Åsa. Derfra ble det fløtet ned vassdraget ved elver, dammer og renner til godsets dalfører Sørkedalen og Maridalen, hvor tømmeret ble skåret for eksport. Tømmertransporten opp den bratte åssiden skjedde ved vannkraft som drev 12 kjerrater, et komplisert tømmertrekk med drivhjul, renner og lenker. Kjerraten i Åsa regnes for det største driftsanlegg som noen privatmann bygde i Norden på den tiden, planlagt og utført av svensken Samuel Bagge. Omkring 1810 beskjeftiget Peder Anker ca. 2600 mann, og etter kjøpet av jernverkene Hakadal og Moss (1820) økte antallet ytterligere. Malmen til jernverkene ble dels tatt ut i gruver ved Arendal og Kragerø, fraktet sjøveien til Sandvika i jakter, og kjørt videre frem med hest.

Godset omfattet en mengde skoggårder og husmannsplasser. Leilendingene forpaktet jordveiene til eget bruk, og påtok seg hugst, kjøring, fløting og trekullbrenning for verkene, som til sammen gav mange arbeidsplasser.

På Bogstad beholdt Peder Anker slekten Leuchs stramme barokkhage, og anla dessuten en moderne engelsk landskapshage, Norges første, på en odde i Bogstadvannet omkring 1780. Der drev han planteforsøk, bl.a. med nye treslag. Til anlegget ansatte han den tyske gartneren Johann R. Grauer, som den gang var 21 år gammel. Grauer skulle også stå for utviklingen av Bogstads jordvei til et mønsterbruk, og Anker sendte ham på privat studiereise til Storbritannia. Deretter fungerte Bogstad gratis som landets første XlandbruksskoleX for bondegutter. Like før krigsutbruddet sommeren 1807 hadde John Collett stiftet Akers Sogneselskab for fremme av norsk jordbruk etter engelsk mønster, dette var grunnlaget for Det kongelige Selskab for Norges Vel (1809). Anker og hans svigersønn grev Herman Wedel Jarlsberg deltok med kraft og iver i både dette arbeidet og i arbeidet for opprettelsen av egen norsk bank og eget universitet.

Peder Ankers oppkjøp og utvidelser foregikk i en periode med høykonjunktur for norsk trelast og jernverksdrift, med gode eksportmuligheter. 1807 kom krisen. Den franske fastlandssperringen var til stor skade for norsk utenrikshandel, fordi den dansk-norske kongens utenrikspolitikk førte Norge i krig med Storbritannia, vår største trelastkunde. En rekke norske handelsfirmaer og rederier ble hardt rammet, og mange gikk konkurs. Peder Ankers virksomheter greidde seg med et nødskrik.

I nødsårene 1807X14, og spesielt i året 1814, grep Anker inn i rikspolitikken, først og fremst gjennom grev Herman Wedel Jarlsberg, som 1807 hadde giftet seg med Ankers datter Karen. I svigersønnen fikk Anker en trofast og sterk venn, og en driftig og dyktig arvtaker. Grev Wedel, som var jurist, utviklet seg til å bli en fremragende politiker, som både som leder av Provideringskommisjonen og som medlem av Regjeringskommisjonen i de årene Norge var geografisk atskilt fra Danmark pga. blokaden, hadde stor nytte av svigerfarens kornmagasiner og gjestfrie hjem.

Da stormaktene ved freden i Kiel i januar 1814 besluttet at Norge skulle gå inn i en ny union med Sverige, ble en riksforsamling kalt sammen i den store hovedbygningen på Eidsvoll jernverk, som tilhørte Peder Ankers fetter Carsten Anker. Peder Anker møtte som første representant for Akershus amt, og ble forsamlingens første president. Grev Wedel møtte som representant for sitt grevskap Jarlsberg. Anker tilhørte unionspartiet, som ble ledet av grev Wedel. Han var ingen markant politiker, men fulgte sin svigersønn i ett og alt. Det nyopprettede norske kongedømme ble avviklet i oktober samme år, og unionen med Sverige trådte i kraft. Da kronprins Karl Johan skulle danne norsk regjering, henvendte han seg til grev Wedel som rådgiver, og Anker stilte igjen Bogstad til disposisjon. Selv ble greven finansminister, og den aldrende Anker gikk nølende med på å bli Norges første statsminister i Stockholm. Dette embetet innehadde han fra november 1814 til juli 1822, og skjøttet det med stor dyktighet, ikke minst ved å megle mellom grev Wedel og Karl Johan. Anker representerte også storslagent som en vinnende vert. Kong Karl Johan påskjønnet ham med å utnevne ham til ridder av Serafimerorden 1815 og til ridder av Carl XIIIs orden 1821.

Sine siste leveår tilbrakte Peder Anker på sitt kjære Bogstad, hvor han døde oppunder jul 1824. Et stort gravfølge ledsaget kisten den lange veien fra Bogstad via Vækerø til bisettelsen i Gamle Aker kirke. Kisten ble senere satt inn i familien Wedels gravkapell ved Sem kirke i Vestfold.

Peder Ankers gods gikk i arv til datteren Karen og svigersønnen grev Wedel, og etter grevinne Karens død ble eiendommene 1854 delt mellom to av deres sønner: baron Harald Wedel Jarlsberg overtok det meste av skogen, Vækerø og jernverkene i Bærum, Hakadal og Moss, mens broren Herman overtok Bogstad gård og ca. 8000 daa skog.

Kone: [http://www.geni.com/people/Anne-Anker/6000000001421488453 Anne Elizabeth Cold]

===Barn===

# [http://www.geni.com/people/Christian-Anker/6000000001360683003 Christian Anker] - 8 Nov 1774 - (7 days)
# [http://www.geni.com/people/Christian-Anker/6000000001360683010 Christian Anker] - 2 May 1776 - (1 day)
# Anker - 1779 - (0 days)
# [http://www.geni.com/people/Karen-von-Wedel-Jarlsberg/6000000001873804494 Karen Christiane Andrea lensgrevinde von Wedel Jarlsberg (Anker)] - 22 Nov 1789 - Bogstad Gaard, Oslo


===Kirkebøker===

* Birth and baptism records 1750, Oslo county, Oslo Domkirke / Vår Frelsers menighet, Parish register (official) nr. 4 (1743-1786), page 232-233: [http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=7233&idx_id=7233&uid=ny&idx_side=-113 Peder Archer] - Baptism: 16 Dec 1749 - Oslo Domkirke

* Marriage records 1773, Oslo county, Oslo Domkirke / Vår Frelsers menighet, Parish register (official) nr. 4 (1743-1786), page 118-119: [http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=7233&idx_id=7233&uid=ny&idx_side=-59 Peder Archer - Anne Elizabeth Cold] - 26 Oct 1772 - Oslo Domkirke

* Birth and baptism records 1790, Oslo county, Akershus slottsmenighet in Garnisonsmenigheten, Parish register (official) nr. 3 (1777-1809), page 59: [http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=7686&idx_id=7686&uid=ny&idx_side=-60 Karen Christiane Andrea Anker] - Baptism: 2 Dec 1789 - Oslo


===Kilder og litteratur===

* Norsk biografisk leksikon: [http://snl.no/.nbl_biografi/Peder_Anker/utdypning Peder Anker]
* Peder Ankers selvbiografi ved utnevnelsen til storkors av Dannebrogordenen (1812), gjengitt i C. J. Anker: XNogle Biografier af PersonerX, i PHT, rk. 1, bd. 3, 1882, s. 383X384
* P. C. H. Kjerschow: XStatsminister Peder Ankers Personalier, oplæste ved hans LigbegængelseX, i SNFSH, bd. 2, 1834, s. 336X338
* B. Moe i TNPH, rk. 1, 1840X46, s. 414X428
* J. Aall: Erindringer bd. 1X3, 1844X45
* Y. Nielsen: biografi i DBL1, bd. 1, København 1887
* d.s.: Lensgreve J. C. H. Wedel Jarlsberg, bd. 1X3, 1901X02
* H. Koht: biografi i NBL1, bd. 1, 1923
* C. Hopstock: Bogstad, et storgods gjennom 300 år, bd. 1X2, 1997


''Portretter m.m.''

* Kunstneriske portretter
* Gruppeportrett (Peder Anker med hustru og datter, helfigur) av Jens Juel, 1792; Bogstad Stiftelse, Oslo
* Maleri (som serafimerridder, knebilde) av F. Westin, ant. 1815; Jarlsberg Hovedgård, Tønsberg
* Portrettbyste (bronsert gips) av Hans Michelsen, 1819; Bogstad Stiftelse, Oslo
* Portrett (brystbilde) av O. J. Södermark, ca. 1820; Bogstad Stiftelse, Oslo
* Portrett (brystbilde) av C. F. Vogt, ca. 1820; Ulefos hovedgård, Nome 		Anker, Peder Prime Minister of Norway (I51433)
 
19679 {geni:occupation} Statsminister friherre, politiker, friherre, godsägare

{geni:about_me} http://sv.wikipedia.org/wiki/Gustaf_%C3%85kerhielm 		Åkerhielm af Margretelund, Johan Gustaf Nils Samuel (I37325)
 
19680 {geni:occupation} Statsminister, stiftamtmand i Akershus stift, Statsminister 1789 Elefant ridder 1790

{geni:about_me} Jørgen Erik Skeel (4. februar 1737 X 11. januar 1795 i København) var en dansk statsminister

Han var en søn af gehejmeråd Holger Skeel (d. 1764). Han fødtes 4. februar 1737 i amtmandsboligen på Nordborg, blev allerede 1755 auskultant i Rentekammeret og 1760 kommitteret sammesteds. Han blev i 1762 optaget i den københavnske frimurerloge St. Martin.[1] 1766 udnævntes han til stiftamtmand over Bergens Stift og amtmand i Søndre Bergenhus Amt, men beklædte kun en kort tid denne stilling, i det han allerede 1768 kaldedes til 3. Deputeret for finanserneog medlem af Overskattedirektionen. 1770 avancerede han til 2. Finansdeputeret og udnævntes tillige til medlem af direktionen for Fonden ad usus publicos, ligesom han også i slutningen af samme år blev medlem af den efter Gehejmestatsrådets ophævelse nedsatte rådgivende "Konferens", der dog udelukkende kom til at beskæftige sig med finansielle sager. Desuden var han i 1770 medlem af den kommission, som skulle undersøge årsagerne til en på Bornholm udbrudtmisfornøjelse med forskellige skatter. Allerede i maj det følgende år fjernedes han imidlertid af Struensee fra sine embeder og måtte overtage stillingen som amtmand over Tønder Amt; men straks efter hofrevolutionen 1772 kaldtes han tilbage til hovedstaden, blev deputeret i Finanskollegiet og chef først for det danske, senere for det norske kammer samt på ny medlem så vel af Overskattedirektionen som af direktionen for Fonden ad usus publicos og fungeredetillige i nogle måneder som direktør for Øresunds Toldkammer. Desuden fik han ordre til at indtræde som medlem både af den kommission, der behandlede Skilsmissesagen imellem kongen og dronningen, og af den kommission, der skulle undersøge de under Struensee-regimentet skete forandringer i lovgivningen og administrationen.

Det varede dog ikke længe, før han blev mindre velset af de nye magthavere ved hoffet, hvis optræden han ingenlunde udelt beundrede, men endog til tider frimodig udtalte sig imod. Han fjernedes derfor allerede i slutningen af 1772 igen fra hovedstaden og måtte overtage Landdrostiet i Pinneberg, hvor han forblev indtil 1784, da han efter kronprinsens overtagelse af regeringen beskikkedes til stiftamtmand i Akershus Stift og amtmand i Akershus Amt. Forholdene i de få år, han virkede her, var ingenlunde lette, thi dels var forholdet til den svenske nabo spændt, dels herskede der en ikke ringe gæring iblandt almuen i det sydlige Norge, og Skeel var selv medlem af den kommission, som 1786 nedsattes for at undersøge de fremsatte klager over de lokale embedsmænd-, men det lykkedes ham dog såvel ved sin embedsførelse, særlig en levende interesse for Norges opkomst, som ved sin personlige optræden at gjøre sig i høj grad agtet og afholdt, hvorpå han ved sin afrejse, efter at han 1788 var blevet udnævnt til justitiarius i Højesteret, modtog de mest utvetydige vidnesbyrd.

Stillingen som justitiarius kom han ikke faktisk til at beklæde, thi forinden han kunne få overtaget den, udnævntes han 1789 til statsminister og 1. Deputeret i det vestindisk-guineiske Rente- og Generaltoldkammer. 1790 blev han tillige medlem af den ekstraordinære Finanskommission, af Kanalkommissionen og den bestandige Kvægsygekommission og 1791 af den på Ernst Heinrich Schimmelmanns foranledning nedsatte kommission angående negerhandelens ophævelse. Han døde pludselig i København januar 1795.

Han var 1755 blevet hofjunker, 1758 kammerjunker, 1769 hvid ridder, 1779 gehejmeråd og 1790 elefantridder. Efter hans død holdtes der i Efterslægtsselskabet en mindefest over ham, ved hvilken lejlighed såvel Christen Henriksen Pram som Rosenstand-Goiske, der nøje kendte hans private og offentlige færd, gav sympatiske skildringer af ham, hvori de navnlig fremhævede - hvad der i øvrigt bestyrkes af forskellige spredte udtalelser andensteds fra - hans klare omdømme, store arbejdsomhed, udprægede retfærdighedsfølelse og en sandhedskærlighed, der end aldrig fornægtede sig lige over for regenten, fremdeles hans ualmindelige fordomsfrihed og tolerance, hans mildtdømmende sind og hans levende medfølelse med samfundets stifbørn.

Han blev 30. august 1765 gift med Anna Dorothea Ahlefeldt (døbt 14. november 1743 i Egernførde, d. 25. april 1805 i Pinneberg), hofdame hos Prinsesse Louise og en datter af oberst Henrik A. og Frederikke f. Krag.

Kilder

K.L. Bugge, Det danske frimureries historie, bind 1, 1910, s. 199.



Denne artikel bygger hovedsagelig på biografi(er) i 1. udgave af Dansk biografisk leksikon, Udgivet af C.F. Bricka, Gyldendal (1887X1905). 		Skeel, Jørgen Erik (I47583)
 
19681 {geni:occupation} Statsraad, Cand.jur., Amtmand over Buskerud, Overhofmester hos Dronningerne Desideria og Dronning Josephine og Ordensskatmester( Hoffet ), Godsejer in Larvik, Norge

{geni:about_me} '''Johan Caspar Herman lensgreve von Wedel Jarlsberg''', stattholder i Norge

Født 21. september 1779, fødested [http://no.wikipedia.org/wiki/Montpellier Montpellier], [http://no.wikipedia.org/wiki/Frankrike Frankrike], død 27. august 1840, dødssted [http://no.wikipedia.org/wiki/Wiesbaden Wiesbaden], hertugdømmet Nassau (nå [http://no.wikipedia.org/wiki/Hessen Hessen], [http://no.wikipedia.org/wiki/Tyskland Tyskland]), begr. i det Wedelske gravkapell ved [http://no.wikipedia.org/wiki/Sem_kirke Sem kirke], Tønsberg. [http://no.wikipedia.org/wiki/Lensgreve Lensgreve], [http://no.wikipedia.org/wiki/Statsr%C3%A5d statsråd] og [http://no.wikipedia.org/wiki/Stattholder stattholder]. Foreldre: Diplomat [http://www.geni.com/people/Frederik-Wedel-Jarlsberg/6000000001763728566 Frederik Anton lensgreve (XFritzX) Wedel Jarlsberg] (1748X1811) og [http://www.geni.com/people/Cathrine-Wedel-Jarlsberg/6000000001763003455 Catharina von Storm] (1756X1802). Gift 19.5.1807 på Bogstad i Aker med [http://www.geni.com/people/Karen-Wedel-Jarlsberg/6000000001873804494 Karen Christina Andrea Anker] (22.11.1789X19.6.1849), datter av godseier, statsminister [http://www.geni.com/people/Peder-Anker/6000000001873934555 Peder Anker] (1749X1824) og [http://www.geni.com/people/Anne-Anker/6000000001421488453 Anna Elisabeth Cold] (1749X1803). Sønnesønns sønnesønns sønn av [http://www.geni.com/people/Gustav-Wedel-Jarlsberg/6000000004145011187 Gustav Wilhelm Wedel Jarlsberg] (1641X1717); dattersønns dattersønn av [http://www.geni.com/people/Caspar-von-Hausmann/6000000002013025069 Caspar Herman Hausmann] (1653X1718) og [http://www.geni.com/people/Karen-Toller/6000000002012998447 Karen Toller] (1662X1742); dattersønn av [http://www.geni.com/people/Caspar-Herman-von-Storm/6000000002012514568 Caspar Herman von Storm] (1718X77; se NBL1, bd. 15); bror av baron [http://www.geni.com/people/Ferdinand-Carl-Maria-Wedel-Jarlsberg/6000000006240846639 Ferdinand Carl Maria Wedel Jarlsberg] (1781X1857); farfar til [http://www.geni.com/people/Ida-Jarlsberg/6000000005441275521 Ida Wedel Jarlsberg] (1855X1929); grandonkel (morfars bror) til [http://www.geni.com/people/Fridtjof-Nansen/6000000001780785740 Fridtjof Nansen] (1861X1930).

[http://no.wikipedia.org/wiki/Greve Grev] Herman Wedel Jarlsberg var noe så sjeldent i norsk [http://no.wikipedia.org/wiki/Politisk politisk] liv som en ekte [http://no.wikipedia.org/wiki/Europeisk europeisk] [http://no.wikipedia.org/wiki/Aristokrati aristokrat], et utgangspunkt som er med på å forklare både hans triumfer og hans nederlag. Han var beundret av sine tilhengere for sin naturlige autoritet og besluttsomhet, mens hans motstandere opplevde ham som nedlatende og forfengelig. Også ettertidens historikere har vært delt i sine oppfatninger, med [http://www.geni.com/people/Yngvar-Nielsen/6000000002661383675 Yngvar Nielsens] heroiserende biografi som et ytterpunkt. Men de fleste har som [http://www.geni.com/people/Jens-Lauritz-Seip/6000000011644679139 Jens Arup Seip] sett på Wedel som en av de største norske statsmenn. Likevel stod det nesten alltid strid om hans politikk.

Da Wedels eldre bror døde 1787, ble gutten nærmeste arving til [http://no.wikipedia.org/wiki/Jarlsberg_grevskap Jarlsberg grevskap] etter faren, som var dansk-norsk [http://no.wikipedia.org/wiki/Diplomat diplomat]. Det meste av oppveksten tilbrakte den unge Wedel utenlands, og på grevesetet Jarlsberg oppholdt familien seg bare vinteren 1783X84 og 1788X89. Wedel kom ikke tilbake til Norge før 1806, da han ble utnevnt til [http://no.wikipedia.org/wiki/Amtmann amtmann] i [http://no.wikipedia.org/wiki/Buskerud Buskerud] og ansvarlig for omleggingen av fattigvesenet i [http://no.wikipedia.org/wiki/Kongsberg Kongsberg]. Han snakket [http://no.wikipedia.org/wiki/Engelsk engelsk], [http://no.wikipedia.org/wiki/Tysk tysk] og [http://no.wikipedia.org/wiki/Fransk fransk] flytende, men [http://no.wikipedia.org/wiki/Norsk norsk] som han hadde lært gjennom sin mor, talte han alltid med litt aksent.

Den aristokratiske oppdragelse stod i kontrast til livet i familien, som faren tyranniserte med hysteriske raserianfall. Foreldrene ble separert 1797, og 1799 flyktet Wedel sammen med sin bror Ferdinand fra faren i [http://no.wikipedia.org/wiki/London London] til moren i [http://no.wikipedia.org/wiki/Danmark Danmark]. Han studerte ved [http://no.wikipedia.org/wiki/Universitetet_i_K%C3%B8benhavn universitetet i København], ble cand.jur. 1801, kom deretter i huset til finansministeren grev Schimmelmann som privatsekretær og ble 1803 utnevnt til sekretær i Finanskommisjonen og assessor i Finanskassedireksjonen. Han utviklet også et svermeri for sitt fjerne fedreland og interesse for politisk tenkning. Det skulle siden gå rykter om påvirkning fra [http://no.wikipedia.org/wiki/Demokratisk demokratisme] og jakobinisme, uten at dette kan belegges. Men den unge Wedel tilhørte utvilsomt dem som ønsket å reformere staten og avvikle eneveldets [http://no.wikipedia.org/wiki/Despotisme despotiske] styreform.

Da [http://no.wikipedia.org/wiki/Danmark-Norge Danmark-Norge] havnet i krig med [http://no.wikipedia.org/wiki/Storbritannia Storbritannia] og [http://no.wikipedia.org/wiki/Sverige Sverige], fikk Wedel mulighet til å spille ut sine kort. Han giftet seg 1807 med [http://www.geni.com/people/Karen-Wedel-Jarlsberg/6000000001873804494 Karen Anker], datter til [http://www.geni.com/people/Peder-Anker/6000000001873934555 Peder Anker] på [http://no.wikipedia.org/wiki/Bogstad Bogstad]. I svigerfaren fant Wedel en mann han fritt kunne dele sine politiske visjoner med, bl.a. tanken om en politisk union med Sverige, som langt fra var fremmed for handelspatrisierne på Østlandet. Av [http://no.wikipedia.org/wiki/Regjeringskommisjonen regjeringskommisjonen] for Norge ble han satt til å skaffe folket kornforsyninger og næringslivet lån, en oppgave han tok ansvar for med noen dristige sjøreiser til [http://no.wikipedia.org/wiki/G%C3%B6teborg Göteborg] og [http://no.wikipedia.org/wiki/Jylland Jylland]. Wedel førte også et frivillig jegerkorps i felten mot svenskene 1808, men det kom ikke i kamp.

Nødsårene 1807X09 skapte misnøye med både krigen og kongens politikk, men det var det svenske nederlaget mot [http://no.wikipedia.org/wiki/Russland Russland] og avsettelsen av [http://www.geni.com/people/King-Gustav-IV-Adolf-of-Sweden/4107368 Gustav 4 Adolf] 1809 som gav Wedels politiske planer en sjanse. Januar 1809 var han blitt medlem av regjeringskommisjonen og støttet iherdig opp om dens ønsker om en friere stilling. Samtidig tok han i hemmelighet kontakt med svenske statsmenn om en forening av Norge og Sverige. [http://www.geni.com/people/HM-King-Frederick-VI-of-Denmark-and-Norway/6000000000695737064 Frederik 6] hadde håpet å samle alle tre riker under sitt septer, men satteselv bom for planen gjennom utaktiske manøvrer. Wedel foretrakk en løsning der regjeringskommisjonens populære leder, prins [http://www.geni.com/people/Christian-August-von-Schleswig-Holstein-Sonderburg-Augustenburg/6000000002881721409 Christian August], ble svensk tronfølger og trakk Norge med seg inn i en union. Hans konspiratoriske forbindelser med [http://www.geni.com/people/Georg-Adlersparre/6000000007116845627 Georg Adlersparre] og [http://www.geni.com/people/Baltzar-Bogislav-von-Platen/6000000007483243624 Baltzar von Platen] var selvsagt forræderi mot den troskap Wedel som embetsmann skyldte kongen, men han fant ingen åpne muligheter for å agitere for sine synspunkter. Han stod imidlertid fast på at norsk løsrivelse måtte skje innenfra og uten svensk militær intervensjon, og at Norge innenfor en ny union måtte sikres egen konstitusjon med rett til å bestemme over lover og beskatning. Med seg i konspirasjonen hadde han Peder Anker og [http://www.geni.com/people/Marcus-Rosenkrantz/6000000001504701763 Marcus Gjøe Rosenkrantz], og det svirret rykter om flere. Likevel er det tvilsomt om unionsplanene hadde særlig støtte ut over noen snevre elitegrupper i og rundt [http://no.wikipedia.org/wiki/Christiania Christiania]. Christian August var kjent med ryktene, men aldri involvert og dessuten helt avvisende til å gå åpent ut mot sin konge. Frederik 6 manglet håndfaste bevis mot Wedel, men ble holdt informert av agenter.

Wedel hadde stor andel i opprettelsen av [http://no.wikipedia.org/wiki/Det_Kongelige_Selskap_for_Norges_Vel Det Kongelige Selskab for Norges Vel] 1809. Selskapet bidrog faktisk til å dempe den nasjonale misnøye. De verste handelsproblemene forsvant med lisensfarten (som lot norske skip fortsette å transportere gods til og fra Storbritannia til tross for krigstilstanden), og situasjonen stabiliserte seg da [http://www.geni.com/people/Friedrich-Landgraf-zu-Hessen-Kassel/6000000003350197477 Friedrich av Hessen] trådte inn som kommanderende [http://no.wikipedia.org/wiki/General general] i det sønnafjelske Norge og formann i regjeringskommisjonen. Etter fredsavtalen med Sverige desember 1809 reduserte kommisjonen sitt virke, og høsten 1810 ble den avviklet.

Det som igjen åpnet for Wedels planer, var valget av ny svensk tronfølger etter prins Christian Augusts uventede død i mai 1810. Et aktuelt navn var prinsens bror, hertug [http://www.geni.com/people/Frederik-Christian-II-von-Schleswig-Holstein-Sonderburg-Augustenburg/323442272570004246 Frederik Christian]. Wedel argumenterte sterkt mot hertugens kandidatur overfor von Platen, og det skulle vise seg at valget av marskalk [http://www.geni.com/people/Carl-XIV-Johan-Kung-av-Sverige-Norge/6000000001561724257 Bernadotte] til tronfølger var svært gunstig sett fra Wedels eget synspunkt. Den nye kronprinsen ble informert om det wedelske parti i Norge og var lydhør overfor den «Adlersparreske linje» i utenrikspolitikken, som i stor grad sammenfalt med Wedels: frivillig norsk tilslutning til Sverige etter tilbud om fred og konstitusjonelle innrømmelser. I siste instans var det denne linjen som kom til å seire 1814. Men veien dit ble langt mer komplisert enn Wedel hadde tenkt seg.

Forbindelsene mellom svenske agenter og Wedels krets fortsatte med mindre avbrudd, og 1811 ble Wedel kalt til [http://no.wikipedia.org/wiki/K%C3%B8benhavn København] for å stå til ansvar. I mangel av konkrete bevis mot Wedel engasjerte Frederik 6 ham isteden i diskusjonen om et norsk [http://no.wikipedia.org/wiki/Universitet universitet], og han bidrog sterkt til kongens godkjenning av universitetsprosjektet. Wedels interesse for unionsplanene synes på denne tid å ha svalnet noe. 1811 overtok han også formelt styringen av Jarlsberg grevskap, og mars 1813 fikk han avskjed fra embetene som amtmann i Buskerud og fungerende amtmann i [http://no.wikipedia.org/wiki/Larvik Larvik].

Men Russlands og Storbritannias støtte til Karl Johans planer om erobring av Norge og gjenopptakelsen av den britiske blokaden hadde gitt støtet til ny unionsaktivisme, og april 1813 holdt Wedel nye hemmelige møter med svenske agenter på [http://no.wikipedia.org/wiki/Bogstad Bogstad] og [http://no.wikipedia.org/wiki/B%C3%A6rums_Verk_hovedg%C3%A5rd Bærums Verk]. Han aksepterte nå at svenske tropper gikk inn i Norge før en norsk oppstand og nærmet seg dermed den XEngeströmske linjeX, som gikk ut på å tvinge frem avståelse av Norge med militærmakt. Til gjengjeld krevde han nasjonalrepresentasjon, egen [http://no.wikipedia.org/wiki/Bank bank] og økonomiske fordeler. Dette standpunkt lå også til grunn for hans opptreden etter [http://no.wikipedia.org/wiki/Kielfreden Kielfreden].

Hvorfor Wedel skiftet taktikk, er uklart. Svenske agenter kunne i nødsåret 1813 berette om økende misnøye og svenskvennlige stemninger. Antakelig anså han det som urealistisk å reise et landsomfattende opprør for en union med Sverige, og enda mer urealistisk skulle dette bli da Christian Frederik kom til Norge som stattholder i mai og straks vant popularitet. Karl Johan var dessuten vunnet for den XEngeströmske linjeX. Det var hans raske og seierrike felttog mot Danmark høsten 1813 som avgjorde Norges skjebne.

Men nettopp da det kunne se ut som Wedel endelig ville lykkes, hadde han stilt seg selv på sidelinjen. I de avgjørende ukene fra desember 1813 til februar 1814 behersket Christian Frederik den hjemlige arena og kunne utfolde sineplaner uten forstyrrelser fra Wedel, som i november 1813 var reist til Danmark for å sikre kornforsyninger. Tilbake til Norge kom han ikke før mars 1814, da valgene til [http://no.wikipedia.org/wiki/Riksforsamlingen Riksforsamlingen] var i full gang. At isgangen i Skagerrak forsinket ham forklarer neppe alt; på veien tilbake til hjemlandet tok han seg tid til å besøke grev [http://www.geni.com/people/Hans-Henrik-von-Essen/6000000012617406308 Hans Henrik von Essen], nyutnevnt generalguvernør i Norge. Kanskje skyldtes passiviteten i disse ukene en undervurdering av Christian Frederiks lederevner, samt et snev av samme fatalisme som hadde ledet ham til skifte av taktikk 1813.

Wedel ble uten problemer valgt til Riksforsamlingen på [http://no.wikipedia.org/wiki/Eidsvollsbygningen Eidsvoll] som representant for sitt grevskap. På Eidsvoll kom han med i konstitusjonskomiteen, men opptrådte ellers til manges forbauselse forsiktig og ofte lakonisk; blant unionstilhengerne var [http://www.geni.com/people/Severin-L%C3%B8venskiold/6000000002893131748 Severin Løvenskiold] og [http://www.geni.com/people/Nicolai-Wergeland/6000000003095275207 Nicolai Wergeland] atskillig mer pågående. Så var da heller ikke oppstanden 1814 etter Wedels hjerte eller politiske linje, og på Eidsvoll satte han seg fore å gjøre skaden minst mulig foran det uunngåelige oppgjøret med Sverige. Han var klar over at unionstilhengerne ville tape de fleste avstemninger, og selv da forslaget om å nedsette en utenrikskomité delte forsamlingen i to med stemmetallet 55X55, lot han seieren glippe ved å insistere på at presidenten [http://www.geni.com/people/Diderich-Hegermann/6000000012619045989 Diderich Hegermann] fikk bruke sin dobbeltstemme så forslaget falt.

Det er sagt at Wedel under Riksforsamlingen ikke Xvåget å vinneX. Saken er vel heller at seier eller nederlag i denne sammenheng ikke var avgjørende for ham. De sentrale spørsmål om nasjonens skjebne ble bestemt andre steder, og i Riksforsamlingen så Wedel på seg selv som fornuftens talsmann mot de mest overspente utopier. Han talte mot verneplikten, mot [http://no.wikipedia.org/wiki/Eidsvollsgarantien Eidsvollsgarantien] og mot å nekte [http://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%B8der jøder] og [http://no.wikipedia.org/wiki/Jesuitter jesuitter] adgang til riket, og han reserverte seg formelt ved kongevalget 17. mai. Siden betraktet han alltid begivenhetene på Eidsvoll med en viss bitterhet. De minnet ham mest om tomt skryteri.

Sommeren 1814 forholdt Wedel seg avventende, men han la frem sitt syn i private samtaler med stormaktenes utsendinger til Norge. Hans øyeblikk kom under det ekstraordinære [http://no.wikipedia.org/wiki/Stortinget Storting] om høsten, der han møtte for Jarlsberg grevskap. Her holdt han tungtveiende innlegg for unionsløsningen, og han ledet selv deputasjonen som meddelte Stortingets valg av konge til Karl Johan. I den nye regjering ble Wedel statsråd for 5.departement for finans, handel og toll (fra 1818 kalt [http://no.wikipedia.org/wiki/Finansdepartementet_%28Norge%29 Finansdepartementet]) med hovedansvaret for gjenoppbyggingen av landets økonomi. Unionslinjen hadde seiret, men ikke helt etter Wedels plan. [http://no.wikipedia.org/wiki/Grunnloven Grunnloven] ble aldri i samsvar med hans ønske om faste unionelle pålegg, og både kongen og den lovgivende forsamling hadde i hans øyne fått for stor makt.

Første nasjonale mål for Wedel var en rask sanering av den gamle seddelmasse, dannelsen av et solid sølvfond i en ny seddelbank og opprettelsen av en stabil pengeenhet i spesidaleren. Med sin sterkt deflatoriske finanspolitikk kom han i konflikt med deler av næringslivet og stortingsopposisjonen. En tvungen sølvskatt ble innført, men med mange modifikasjoner, og Wedel måtte finne seg i at Stortinget valgte en mer forsiktig deflasjonslinje og flere ganger utsatte sedlenes innløsning til pari kurs. Endelig ble han 1821 stilt for riksrett for å ha forvoldt staten tap gjennom vekselomsetning og salg av statlige forråd til utlandet, men han ble frifunnet 1822.

Stridighetene med Stortinget gjorde Wedel lei av sin ministergjerning, og dertil kom uenigheter med kongen 1821 om gjeldsoppgjøret med Danmark. Han søkte avskjed, men fikk ikke lov til å gå av som [http://no.wikipedia.org/wiki/Statsr%C3%A5d statsråd] før oktober 1822. Deretter møtte han på Stortinget både 1824, 1827X28 og 1830, og i flere perioder satt han som [http://no.wikipedia.org/wiki/Stortingspresident president]. Som medlem av konstitusjonskomiteen1824 var han med på avvisningen av Karl Johans grunnlovsforslag, men i bevilgningssaker opptrådte han alltid kongevennlig. Ved valget 1832 ble han imidlertid offer for den nye bondeagitasjon og ble ikke valgt inn på Stortinget.

Wedels økonomiske politikk har vært karakterisert som pragmatisk [http://no.wikipedia.org/wiki/Liberalisme liberalisme], men den var neppe fundert i liberalistisk teori, selv om han gav sin støtte til tollfritak for i [http://no.wikipedia.org/wiki/Mellomriksloven Mellomriksloven] og salg av [http://no.wikipedia.org/wiki/Kongsberg_S%C3%B8lvverk Kongsberg Sølvverk] til private. Han stod mer i gjeld til den tenkemåte som preget eneveldets opplyste periode, der næringsfrihet ble ansett som et middel, ikke et mål i seg selv. Statsøkonomien krevde politisk tilrettelegging, og Wedels finansstyre etter 1814 hadde gitt den nye staten et mer stabilt økonomisk grunnlag, men var lite gunstigfor eksportorienterte næringer og forlenget kanskje krisen i 1820-årene. Wedel kunne også gå inn for nye proteksjonistiske tiltak, som tollforhøyelsene 1827 og økt korntoll 1830, og han var motstander av senket statsskatt.

Nok en gang ble Wedel kalt til nasjonal innsats da han 1836 ble hentet til det ledige [http://no.wikipedia.org/wiki/Riksstattholder stattholderembetet]. Opposisjonen var skeptisk, men den nye stattholderen viste seg snart som en reell forsoner mellom kongen, [http://no.wikipedia.org/wiki/Statsminister statsminister] Løvenskiold og Stortinget. Overfor Karl Johan nølte han aldri med å utlevere sine landsmenns politiske og private unoter, og han klarte å overtale kongen til å gi nordmennene symbolske nasjonale innrømmelser.

Ved Peder Ankers død 1824 arvet Wedel [http://no.wikipedia.org/wiki/Bogstad_g%C3%A5rd Bogstad gård], [http://no.wikipedia.org/wiki/B%C3%A6rums_Verk_%28bedrift%29 Bærums Verk] og [http://no.wikipedia.org/wiki/V%C3%A6ker%C3%B8_g%C3%A5rd Vækerø gård]. I 1830-årene var hans navn knyttet til «greveball» og belevne selskaper hvor private og politiske allianser ble skapt, og festivitasen nådde et høydepunkt i stattholderperioden. Han ble også mentor for en kretsav unge intellektuelle, kjent som intelligensen eller «troppen». Som prokansler ved universitetet fra 1828 besørget han universitetsstillinger til [http://www.geni.com/people/Peter-Andreas-Munch/6000000007960495341 Peter Andreas Munch], [http://www.geni.com/people/Anton-Schweigaard/6000000009133173558 Anton Martin Schweigaard] og [http://www.geni.com/people/Johan-Sebastian-Welhaven/6000000009570965269 Johan Sebastian Welhaven], og han subsidierte oppstarten av kretsens nye dagsavis 1836, Den Constitutionelle. Wedels protesjeer kom til å dominere embetsmannsstaten de neste tiår og gi den en moderne utforming i tråd med hans ideal om effektivt, ubyråkratisk og målbevisst statsstyre.

Med svekket helse reiste Wedel vinteren 1840 til en kuranstalt i [http://no.wikipedia.org/wiki/Wiesbaden Wiesbaden]. Da han døde der i august, gav selv en gammel motstander som Henrik Wergeland ham sin anerkjennelse i minnediktet«Egebladene». Kisten ble siden ført hjem til Norge på marinefartøyet Nordkap og i november bisatt i familiens gravkapell ved [http://no.wikipedia.org/wiki/Sem_kirke Sem kirke].

Wedel ble utnevnt til ridder av [http://no.wikipedia.org/wiki/Dannebrogordenen Dannebrogordenen] 1809 og fikk kommandørkorset 1812. Han ble 1815 utnevnt til kommandør av den svenske [http://no.wikipedia.org/wiki/Nordstjerneordenen Nordstjärneorden] og 1818 til skattmester ved ordenskanselliet. 1825 ble han ridder av [http://no.wikipedia.org/wiki/Serafimerordenen Serafimerorden], og samme år mottok han [http://no.wikipedia.org/wiki/Medaljen_for_borgerd%C3%A5d Borgerdådsmedaljen] i gull. Da et vakkert minnesmerke (reist på Karl Johans initiativ) ble avduket på Bygdøy av stattholder Løvenskiold 1845, karakteriserte han vennen slik: «Som Statsmand var Du ligesaa omfattende i Din Tankefylde som kraftfuld og ufordærvet i at gjennemføre det Tænkte.»

Herman Wedel Jarlsberg tilhørte den urbane europeiske opplysning, fjernt fra det norske bondesamfunnets kjerneverdier. Han kunne som sin far ha passet som internasjonal diplomat, men som livsoppgave valgte han seg noe mer romantisk: den vanskelige økonomiske, politiske og intellektuelle reformering av et fattigslig fedreland. Valget gav ham både gleder og skuffelser, men gjorde ham til en av de viktigste arkitekter for det moderne Norge.


Kone: [http://www.geni.com/people/Karen-Wedel-Jarlsberg/6000000001873804494 Karen Christiane Andrea Anker]

===Barn===

# Cathrine Elisabeth komtesse Wedel Jarlsberg - 1808 ()
# [http://www.geni.com/people/Peder-Wedel-Jarlsberg/6000000001388835526 Peder Anker greve Wedel Jarlsberg] - 07 maj 1809 - Oslo
# [http://www.geni.com/people/Harald-Wedel-Jarlsberg/6000000003637437046 Harald baron Wedel Jarlsberg] - 10 feb 1811 - Vækerø gård, Oslo
# Cathrine Elisabeth komtesse Wedel Jarlsberg - 1812
# [http://www.geni.com/people/Julie-Wedel-Jarlsberg/6000000002894169978 Julie Caroline Helene komtesse Wedel Jarlsberg] - 15 Jul 1814 - Bogstad Gård, Oslo
# [http://www.geni.com/people/Herman-Wedel-Jarlsberg/6000000001504271037 Herman baron Wedel Jarlsberg] - 23 Mar 1818 - Aker, Oslo

===Kirkebøker===

* Marriage records 1807, Oslo county, Aker, Parish register (official) nr. 10 (1786-1809), page 422: [http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=7683&idx_id=7683&uid=ny&idx_side=-378 Herman greve af Wedel Jarlsberg - KarenChristiane Andrea Anker] - 19 May 1807 - Aker, Oslo

* Death and burial records 1840, Vestfold county, Sem, Parish register (official) nr. I 5 (1825-1842), page 538-539: [http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=8197&idx_id=8197&uid=ny&idx_side=-252 Greve Johan Caspar Herman Wedel Jarlsberg] - Death: 27 Aug 1840 - Wiesbaden, Duchy of Nassau - Burial: 2 Nov 1840 - Jarlsberg Hovedgård, Vestfold, Norway

* Birth and baptism records 1809, Oslo county, Akershus slottsmenighet in Garnisonsmenigheten, Parish register (official) nr. 3 (1777-1809), page 164, Entry # 20: [http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=7686&idx_id=7686&uid=ny&idx_side=-164 Peder Anker Greve av Wedel Jarlsberg] - 7 May 1809 - Oslo

* Birth and baptism records 1811, Oslo county, Akershus slottsmenighet in Garnisonsmenigheten, Parish register copy nr. 2 (1810-1814), page 52-53: [http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=7688&idx_id=7688&uid=ny&idx_side=-28 Harald av Wedel Jarlsberg] - 10 Feb 1811 - Oslo

* Birth and baptism records 1815, Oslo county, Aker, Parish register (official) nr. 11 (1810-1819), page 55, Entry # 27: [http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=757&idx_id=757&uid=ny&idx_side=-60 Julie Caroline Helene komtesse Wedel Jarlsberg] - 15 Jul 1814 - Bogstad Gård, Oslo

* Birth and baptism records 1818, Oslo county, Aker, Parish register (official) nr. 11 (1810-1819), page 108: [http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=757&idx_id=757&uid=ny&idx_side=-114 Herman Wedel Jarlsberg] - 23 Mar1818 - Aker, Oslo


===Verker===


* Tal hållet på Norges Stor-Ting i Christiania Thorsdagen den 20 October 1814, Stockholm 1814 (også i Tiden nr. 27/1814, s. 209X220)
* Forslag betreffende Oprettelsen af en ny Bank og Inddragelsen af de nu circulerende Papiirpenge, i Den norske Rigstidende, tillegg til nr. 41/1815
* medforf. Finants-Commissionens Forslag til en Octroi for en norsk Specie-Bank, naar Oprettelse bestemmes i Overeensstemmelse med dens Forslag om Rigsbankens Ophævelse, 1815
* Forsvarstale, i Efterretninger om den for Rigsretten mod Statsraad Grev Wedel-Jarlsberg anlagte Sag, 1822, s. 145X146
* medforf. Forslag betræffende Skattevæsenet, i Betænkning og Indstilling fra Skattekommissjonen af 7. Marts 1835, 1835, s. 61X73
* brev datert 5.7.1836, antakelig til S. Løvenskiold, oversatt til svensk, trykt i S. Steen: XGrev Wedel og stortingsoppløsningen i 1836X, i HT, bd. 38, 1957, s. 6X8
* en rekke brev gjengitt i Nielsen 1901X02 (se nedenfor, avsnittet Kilder)



''Upublisert materiale''

* Korrespondanse med Karl Johan fra stattholdertiden 1836X40 finnes i Bernadotteska familjearkivet, Stockholm (kopier i RA, Oslo)



''Portretter m.m.''

* Kunstneriske portretter (et utvalg)
* Pastell av C. Hornemann, ca. 1805; Bogstad gård, Oslo; gjengitt i Nielsen 1901X02 (se ovenfor, avsnittet Kilder), bd. 1, 1901 (oppslag), og i ANH, bd. 7, 1996, s. 86
* Maleri (Wedel i ministeruniform med Nordstjärneorden rundt halsen og Serafimerorden på brystet) av Jacob Munch, ca. 1822X25 (ikke 1814); Finansdepartementet, Oslo; utsnitt gjengitt i C. W. Schnitler: Slegten fra 1814, 1911,s. 331, og i Steen 1953 (se ovenfor, avsnittet Kilder), mot s. 32
* Samme (kopi?; Wedel bærer Serafimerordens kors rundt halsen og Nordstjärneordens kors på brystet); gjengitt i Nielsen 1901X02, bd. 3, 1902, mot s. 353, og i CNH, bd. 9, 1978, s. 376
* Maleri (knestørrelse; Wedel i kappe) av Fredrik Westin, 1825; Jarlsberg hovedgård; gjengitt i Nielsen 1901X02, bd. 3, 1902, mot s. 384, i B. A. Nissen: Vårt folks historie, bd. 5, 1964, s. 311, og i CNH, bd. 10, 1978, s. 63
* Maleri (brystbilde) av O. J. Södermark, 1829, Jarlsberg hovedgård; gjengitt i Norge i det nittende aarhundrede, bd. 1, 1900, s. 141, i Nielsen 1901X02, bd. 3, 1902, mot s. 432, og (utsnitt) i Nissen 1964 (se ovenfor), s. 21
* Byste (bronsert gips) av Hans Michelsen, 1819; gjengitt i Nielsen 1901X02, bd. 3, 1902 (oppslag), og i Schnitler 1911 (se ovenfor), s. 318
* Minnesmerke med byste av Hans Michelsen, reist etter initiativ av Karl Johan 1841 og avduket 1845 på Bygdøy; gjengitt i Nielsen 1901X02, bd. 3, 1902, mot s. 540
* Byste av Olaf Glosimodt, 1857; NG

===Kilder og litteratur===

* Norsk biografisk leksikon: [http://snl.no/.nbl_biografi/Herman_Wedel_Jarlsberg/utdypning Herman Wedel Jarlsberg]
* Dansk biografisk Lexikon / XVIII. Bind. Ubbe - Wimpffen / p325 (1887-1905): [http://runeberg.org/dbl/18/0327.html Wedel (Jarlsberg), Johan Caspar Herman Greve, 1779-1840]
* finnholbek.dk: [http://finnholbek.dk/genealogy/getperson.php?personID=I3491&tree=2 Johan Caspar Herman greve Wedel-Jarlsberg]
* skeel.info: [http://skeel.info/getperson.php?personID=I14052&tree=ks Greve Johan Caspar Herman Wedel-Jarlsberg]
* Norsk Wikipedia: [http://no.wikipedia.org/wiki/Herman_Wedel-Jarlsberg Herman Wedel-Jarlsberg]
* English Wikipedia: [http://en.wikipedia.org/wiki/Johan_Caspar_Herman_Wedel-Jarlsberg Johan Caspar Herman Wedel-Jarlsberg]
* krogsgaard.name: [http://krogsgaard.name/pafg2463.htm#55027 Johan Caspar Herman lensgreve Wedel-Jarlsberg til Grevskabet Jarlsberg og til Mos, Hakedal, Bærum Jernværk & Bogstad]
* nermo.org: [http://www.nermo.org/slekt/d0044/g0000007.html#I20559 Johan Caspar Herman Wedel Jarlsberg]
* Efterretninger om den for Rigsretten mod Statsraad Grev Wedel-Jarlsberg anlagte Sag, u.å. [1822]
* N. Wergeland (anon.): Fortrolige Breve til en Ven, skrevne fra Eidsvold i Aaret 1814 af et Medlem af Rigsforsamlingen,, 1830
* H. Wergeland: Norges Konstitutions Historie, hf. 2X3, 1842X43, i d.s.: Samlede Skrifter, bd. IV:4 og IV:5, 1926X27
* J. Aall: Erindringer som Bidrag til Norges Historie 1800X1815, bd. 1X3, 1844X45
* Provst Frederik Schmidts Dagbøger, København 1868
* Jørgen Herman Vogts Optegnelser om sit Liv og sin Embedsvirksomhed,, bd. 1, 1871
* Paul Christian Holsts Efterladte Optegnelser om sit Liv og sin Samtid, 1876
* Y. Nielsen: Bidrag til Norges Historie i 1814. Afhandlinger og Aktstykker, bd. 1, 1882
* d.s.: Norges Historie efter 1814, bd. 1, 1882, s. 17X21 o.fl.st.
* Breve og Optegnelser af Peter Motzfeldt, 1888
* G. Storm: XNorges politiske historie i det nittende aarhundredeX, i Norge i det nittende aarhundrede, bd. 1, 1900, s. 120X149
* Y. Nielsen: [http://www.archive.org/details/lensgrevejohanc00nielgoog Lensgreve Johan Caspar Herman Wedel Jarlsberg], bd. 1X3, 1901X02
* N. Höjer: Herman Wedel-Jarlsberg och den svensk-norska unionen. I: Läsning för svenska folket, Stockholm 1903X04
* NFL, bd. 6, 1908
* Lindstøl, bd. 1, 1914
* J. S. Worm-Müller: Norge gjennem nødsaarene 1807X10, 1918
* E. Husby: Den Constitutionelle. Et dagblad for 100 år siden, Kristiansund 1943, s. 38X39
* A. Bergsgård: Året 1814, bd. 1X2, 1945
* S. Steen: 1814, 1951
* d.s.: På fallittens rand, 1953
* d.s.: Krise og avspenning, 1954
* d.s.: XGrev Wedel og stortingsoppløsningen i 1836X, i HT, bd. 38, 1957, s. 1X20
* d.s.: Konge og storting, 1962
* A. Kaartvedt: Det Norske Storting gjennom 150 år, bd. 1, 1964
* S. Steen: Grev Wedels stattholdertid, 1972
* J. A. Seip: Utsikt over Norges Historie, bd. 1, 1974, s. 29X36 o. fl. st.
* P. Maurseth: biografi i NBL1, bd. 18, 1977
* K. Mykland: Kampen om Norge 1784X1814, bd. 9 i CNH, 1978
* F. Sejersted: Den vanskelige frihet 1814X1850, bd. 10 i CNH, 1978, s. 23X35, 62X65 o.fl.st.
* S. Dyrvik og O. Feldbæk: Mellom brødre 1780X1830, bd. 7 i ANH, 1996 		von Wedel Jarlsberg, Johan Caspar Herman Governor of Norway (I37360)
 
19682 {geni:occupation} Statsråd friherre, chef vid kungliga Operan

{geni:about_me} '''Gustaf Fredrik Åkerhielm''', Friherre til Margrethelund (1776-1853) den föregåendes sonsons son, statsråd, direktör för kungl. teatern, f. 10 febr. 1776 på Lindevad, Allhelgona socken, Östergötland, d. 23 sept.1853 på Ulfsunda, tjänstgjorde sedan 1793 som officer vid Lifgardet till häst, med hvilket han i egenskap af skvadronschef 1808 deltog i finska kriget och som han 1811 lämnade med öfverstes afsked. Åkerhielm egnade sig därefter en tid åt landthushållning och utländska resor. 1818 kallades han till direktör för K. M:ts hofkapell och spektakler, visade mycket nit
för dem, försökte sig som dramatisk författare med tragedierna Engelbrecht (bearb. efter P. H. Ling,
uppf. 1820) och Valdemar (uppf. 1824) och reviderade för scenen P. A. Granbergs bearbetning
af "Hamlet". Med "Hamlet" införde han Shakspere på Stockholmsscenen och med Webers "Fri-
skytten" den tyska romantiska operan. 1823 lämnade Å. direktörskapet. 1826 utnämndes han
till ordf. i Styrelsen öfver fängelser och arbetsinrättningar i riket och befordrade som sådan
flera åtgärder, som afsågo en mänskligare behandling af fångarna. Sedan 1827 var han därjämte
generaltulldirektör. Å. inkallades 23 april 1831 med bibehållande (till 1835) af sin plats i ofvan nämnda Styrelse, i statsrådet, hvilket han, en moderat-konservativ natur, lämnade 16 maj 1840, då
den liberala oppositionen gjorde sitt häftiga anlopp vid nämnda års riksdag. Å. deltog som själfskrifven led. af ridderskapet och adeln i riksdagarna fr. o. m. 1800, var 1818 led. af konstitutionsutskottet och utsågs vid följanderiksdagar till ordf. i expeditionsutskottet samt medlem af Hemliga utskottet. Å. var medlem af 1820 års statsrevision, blef ordf. bland fullmäktige i Riksgäldskontoret 1821, led. af Strömrensningskommissionen 1824 och af Järnkontoret 1825 samt 1847 ordf. i Direktionen öfver konungens hospital och i Patriotiska sällskapet. Han var sedan 1827 led. och sedan 1848 hedersled, af Landtbruksakad., var medlem af Mus. akad. och flera år dess ordf. Han utgaf Några upplysningar och betraktelser rörande fångvården i Sverige (1836). Å. egde "en viss talang i allt och mycken älskvärdhet i väsende och maner" samt var därför "opinionens skötebarn för en tid", anlitad i de mest skiftande offentliga värf.


===Kilder===

* Nordisk familjebok / Uggleupplagan. 33. Väderlek - Äänekoski / 961-962 (1922): [http://runeberg.org/display.pl?mode=facsimile&work=nfcm&page=0517 Gustaf Fredrik Å]

* Svenska Wikipedia: [http://sv.wikipedia.org/wiki/Gustaf_Fredrik_%C3%85kerhielm Gustaf Fredrik Åkerhielm]

* Svenskt biografiskt handlexikon / II:772 (1906): [http://runeberg.org/sbh/b0772.html Åkerhielm], Gustaf Fredrik

* roskildehistorie.dk: [http://www.roskildehistorie.dk/stamtavler/adel/svenske/Aakerhielm/Margrethelund.htm Åkerhielm af Margrethelund]

* English Wikipedia: [http://en.wikipedia.org/wiki/Gustaf_%C3%85kerhielm Gustaf Åkerhielm] (1833-1900) 		Åkerhielm af Margretelund, Gustaf Fredrik (I37324)
 
19683 {geni:occupation} Statssekretær

{geni:about_me} Dåp: http://digitalarkivet.no/cgi-win/webcens.exe?slag=visbase&filnamn=dp12011668&personpostnr=80723&merk=80722 		de Schouboe, Ulrich Friderich Anthon (I69055)
 
19684 {geni:occupation} Statssekretær Lehmann, Halfdan (I75589)
 
19685 {geni:occupation} Steinarbeidar Tangedal, Ludvig Johan Ivarson (I20151)
 
19686 {geni:occupation} Steinarbeider

{geni:about_me} Hosanger Minesteralbok døpte 1825 no 26 		Drangevåg, Nils Velomsen (I19065)
 
19687 {geni:occupation} Steinarbeider Bratland, Peder Olai Henne (I16609)
 
19688 {geni:occupation} stelte si syke mann Troye, Sophie Barbara (I88276)
 
19689 {geni:occupation} Stenarbeider

{geni:about_me} Konfirmert 1864
--------------------
Kilder:

http://freepages.genealogy.rootsweb.ancestry.com/~slekter/d0017/g0000013.html#I85

en nettside hvor grenene fra før 1900 er kildegitt fra boken "Slekten Brügger" av professor dr. philos Niels-Henrik Kolderup, 1970 		Olsen Haatuft, Knud Carl (I21583)
 
19690 {geni:occupation} Stenarbeider

{geni:about_me} Ugift ved FT 1910, bosatt på Flaaten, Kvilekval, Evanger hos Herleif Kvilekval. 		Bolstad, Knut Olsen (I84289)
 
19691 {geni:occupation} Stenarbeider

{geni:about_me} [http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=1909&idx_id=1909&uid=ny&idx_side=-67 dåp]
[http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01038244002231 FT1865-]
[http://digitalarkivet.no/cgi-win/WebCens.exe?slag=visbase&sidenr=13&filnamn=f01250&gardpostnr=144&personpostnr=902&merk=902#ovre FT1900] - [http://da.digitalarkivet.no/ft/person/pf01036694001040/ FT1910] 		Larsen, Mons (I77390)
 
19692 {geni:occupation} Stenarbeider og fisker (1910), fiskekjøper, løsarbeider (1900) Myhre, Isak Jørgen Coldevin (I34613)
 
19693 {geni:occupation} Stenhugger og møllearbeider.

{geni:about_me} Dåp 29.3.1850 i Hamre. Faddere: Nils Olsen Hjorteland, Peder Eriksen Sælvig, Clemet Pederson Sælvig, Kari Danielsdtr.Sælvig, Maila Olsdtr.Sælvig.

Gift med Bertha Jacobena Olsdtr. 2.4.1871 i Hamre.
Gift med Kari Johnsdtr. 1898 i Hamre.

1875-telling for Fana: bor i Anders Ellingsens hus; Fossekleven, med Bertha Jakobena og barna Katharina og Edvard. Jobber som stenhugger i "Gaarden Stens Mølle".
Fostersønn: Gustav Johannesen f.1888 Bergen.
1900-telling Hosanger: bor på gården Fotlandsvåg med kona Kari, datteren Katarina f.1900 og pleiesønnen Gustav Johannesen (sansynligvis den Gustav som er nevnt som Gustav Olai Bertelsen). Bertel jobber som møllearbeider.

Død av "Broncit". 		Selvik, Bertel Gudmundsen (I56778)
 
19694 {geni:occupation} Stiftamtmand von Heinen, Caspar Herman (I68199)
 
19695 {geni:occupation} Stiftamtmand von Holstein, Christian Frederik (I91673)
 
19696 {geni:occupation} Stiftamtmand i Bergen, MP Bergen, president of Lagtinget (1827)

{geni:about_me} Edvard Eilersen Hagerup (født 9. september 1781 i Kristiansand, død 29. mars 1853 i Bergen) var en norsk stortingsmann og amtmann.

Hagerup ble valgt til Stortinget fra Bergen i 1814, 1824 og 1827. Han var president i Lagtinget 1827X1828.

Han var amtmann i Nordre Bergenhus amt fra 1822, i Søndre Bergenhus amt fra 1831 og stiftamtmann i Bergen fra 1834 til 1852. Stiftsgården i Bergen har fått navnet etter Hagerup. Han eide huset fra 1809 til 1853 og mye av dets nåværende interiører stammer fra hans periode som eier. I 1849 ble han tildelt Storkors av St. Olavs Orden.

Han var sønn av biskop Eiler Hagerup og bestefar til ekteparet Nina og Edvard Grieg og til Antonie Hagerup.

Kilder [rediger]

Den Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847-1947, utgitt av ordenskanselliet ved O. Delphin Amundsen, Grøndahl & Søns Forlag, Oslo, 1947

Edvard Hagerup, Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste

Eksterne lenker [rediger]

Norsk biografisk leksikon

Kilde: http://no.wikipedia.org/wiki/Edvard_Hagerup

Edvard Hagerup (1781X1853) was a Norwegian solicitor and politician. He was born in Kristiansand, the son of a bishop Eiler (Kongel) Hagerup b. 1718 and Edvardine Magdalene Margarethe Christie b. 1755.

In 1801 he studied in Copenhagen with Wilhelm Frimann Koren Brodtkorp Christie b. 1778. Both became "Stiftsamtmann", i.e. the King's representative in a county. During the formation of the Constitution of Norway signed at Constitutional Assembly on the 17th. of May 1814, Christie was secretary to the delegates led by Christian Magnus Falsen and Hagerup was adviser to the Danish Prince Christian Fredrik who was present.

He married well to Ingeborg Janson b. 1786, the daughter of a wealthy estate owner and Supplier to the Court; Herman Didrik Jansen. His Father in Law saw in Edvard the most likely custodian to his vast fortune. His father in law financed the transport of representatives from Bergen to Eidsvoll in 1814. Hagerup died an extremely wealthy man.

8 of 9 children lived to maturity. He is grandfather to the composer Edvard Hagerup Grieg b. 1843 and his wife Nina Hagerup b. 1845.

He was a member of the first Norwegian Parliament, in the year 1814. He was asked to accept the post of minister, but that would require him to live in Stockholm, and he abstained. At that time he worked as an assessor.[1]

Bull was later appointed County Governor of Nordre Bergenhus amt (today named Sogn og Fjordane), serving from 1822 to 1831.[2] Seated in Bergen, as Nordre Bergenhus was administrated from outside its territory, Hagerup was elected to the Norwegian Parliament from that city for the year 1824. In 1827 he was elected to the Norwegian Parliament for a third time.[1]

From 1834 to 1852 he served as County Governor of Søndre Bergenhus amt (today named Hordaland).[2]

Kilde: http://en.wikipedia.org/wiki/Edvard_Hagerup

Kilde:

http://worldconnect.rootsweb.ancestry.com/cgi-bin/igm.cgi?op=GET&db=wensell&id=I2839 		Hagerup, Edvard Eilertsen (I38160)
 
19697 {geni:occupation} stiftamtmand over Lolland-Falster

{geni:about_me} =Caspar Wilhelm von Munthe af Morgenstierne=

*Fødsel 4 mar. 1744 København (Copenhagen)
* Død 20 sep. 1811 Gammelgaard Gods, Ryde (Lollands Sønder H., Maribo)
*Begravet 5 okt. 1811 Ryde Kirke (Lollands Sønder H., Maribo)

==Notater ==
* 1758 Student, s. A. karakt. Kornet ved 2. jydske nat. Rytterreg.
*1760 virkl. Kornet, 1762 karakt. Løjtnant
*1763 Kaptain ved holst, gev. Inf.-Reg.
*1765 Kompagnichef
*1769 i russisk Tjeneste
*Premiermajor og Ridder af St. Georgsordenen
*haardt saaret ved Stormen paa Bender
*tog 1772 Afsked af russisk Tjeneste,
*s. A. dansk Major ved 4. sjæll. nation. Bataillon
* 1773 Generaladjutant, S. A. á la suite ved Kongens Reg.
*1774 Kammerherre
*købte s. A. Lundbygaard (Hammer H.), solgt 1786
*1781 afsk. af Krigstjenesten
*1783 Gesandt i Madrid, men tiltraadte ikke Embedet
*købte 1786 Gammelgaard (Laaland Sønder H., solgt 1813)
*1795 Amtmand over Havreballegaard og Stjernholm Amter
*1799 tillige over Aarhus, Skanderborg og Aakjær Amter
*1802 Stiftamtmand over Aarhus Stift og Eier af Bjerregaard (Vrads H.)
*1804 Stiftamtmand over Laaland-Falster Stift og Amtmand over Maribo Amt
*1808 hvid Ridder.

Gift 13 mar. 1772 Vaabensted Kirke (Musse H., Maribo) med Anna Petra Cathrine Flindt, f. 20 nov. 1750, Nielstrup, Vaabensted (Musse H., Maribo) , d. 21 okt. 1814, Stubbekøbing Købstad
>#Helene Elisabeth von Munthe af Morgenstierne, f. 15 mar. 1781, d. 9 jul. 1820
==Kilder==
#Danmarks Adels Aarbog, Thiset, Hiort-Lorenzen, Bobé, Teisen., (Dansk Adelsforening), [1884 - 2005]., DAA 1915:328.
#http://www.finnholbek.dk/genealogy/getperson.php?personID=I50505&tree=2 		von Munthe af Morgenstjerne, Caspar Wilhelm (I36289)
 
19698 {geni:occupation} Stiftamtmand over Viborg Stift og Amtmand over Hald Amt, Storkorsridder, Amtmand i Viborg

{geni:about_me} With, Johan Albrecht, 1683-1754, Stiftamtmand, Søn af ovfr. anførte Præst Albert W., var født i Sværdborg 23. Dec. 1683 og blev allerede 1698 indskreven ved Universitetet som Student; men efter at have lært de «fornødne fremmede Sprog og Exercitier» gik han i Militærtjeneste og lod sig 1710 engagere som Lieutenant ved de i Brabant i engelsk-hollandsk Sold staaende danske Troppers Kavalleri. Her tjente han sig efterhaanden op og anvendtes som Generaladjudant-Lieutenant af Generalerne Johan Rantzau (XIII, 460) og de Cheusses (III, 448), i hvilken sidstes Regiment han vendte hjem som Ritmester 1713. I de paafølgende Krigsaar brugtes W., som Kongen havde fattet Interesse for, atter ved flere Lejligheder som Generaladjudant-Lieutenant; efter Landgangen paa Rygen 1715 blev han Major, 1716 var han attacheret de russiske Tropper under disses Marche fra Haderslev gjennem Fyn, og 1719 avancerede hantil Oberstlieutenant i jyske nationale Rytterregiment, hvorefter han en Tid gjorde Tjeneste i Norge.

Ved Reduktionen 1721 efter Krigens Ophør traadte han ud af Etaten og fik 1722 det indbringende Embede som Translatør ved Øresunds Toldkammer; 1724 blev han virkelig Etatsraad. Men formodentlig har han ikke været paa sin Plads i dette Embede;thi paa Grund af vægtige Klager over ham forsatte Christian VI ham 1730 til Norge som Stiftamtmand over Christianssand Stift og Amtmand over Nedenæs Amt, hvorfra han imidlertid afgik 1738 og flyttede til Nyborg; her kjøbte han et Par Gaarde, men fraflyttede Byen, da han 1746 blev udnævnt til Stiftamtmand over Viborg Stift og Amtmand over Hald Amt; 1747 fik han Danebrogsordenen.

Han døde 6. Avg. 1754 i V iborg, hvor han efterlod sig Minde som en fortræffelig, men noget særsindet Mand, der havde ondt ved at forliges med Biskoppen og de gejstlige i Almindelighed, til hvem han havde et godt Øje. - Gift 1719med Cathrine Ernestine Hausmann (f. 12. Febr. 1692, d. i Nyborg 30. Maj 1760), Datter af Generallieutenant C. H. H. (VII, 163).

Saml. t. jydsk Hist. og Topogr. IV.

Personalhist. Tidsskr. I, 275.

G. L. Wad. 		With, Johan Albrecht Albertsen (I48972)
 
19699 {geni:occupation} Stiftamtmand, Gehejmeraad

{geni:about_me} Herre til Stamhuset Birkelse (1735), Mullerup (1734), Mørup (Alsted H.), Bonderup (Merløse H.) og Faarevejle (Langelands Nr. H.) (1729);

1. januar 1714 - 1716 Landkadet,

22. marts 1717 Hofjunker,

16. juli 1721 Kammerjunker,

8. april 1730 Etatsraad,

22. maj s. A. Amtmand over Nordborg og Ærø Amter,

7. juni 1740 Konferensraad,

31. marts 1747 hvid Ridder,

27. september 1748 Stiftamtmand over Ribe Stift og Amtmand over Riberhus Amt,

27. oktober 1750 Stiftamtmand over Sjællands Stift og Amtmand over Roskilde Amt,

1752 Tilforordnet i Højesteret;

31. marts 1755 Geheimeraad,

31. marts 1757 de l'Union parfaite,

2. december 1762 Medlem af Overskattedirektionen,

1763 Patron for Roskilde adelige Jomfrukloster. 		Skeel, Holger (I47578)
 
19700 {geni:occupation} Stiftamtmand, Generalpostdirecteur, Geheimeraad, St. af D. og Dmd Hauch, Frederik Andreassøn (I20427)
 

      «Forrige «1 ... 390 391 392 393 394 395 396 397 398 ... 405» Neste»

Sidene drives av The Next Generation of Genealogy Sitebuilding v. 14.0.1, skrevet av Darrin Lythgoe © 2001-2024.

Redigert av Glenn Bø.