Notater
Treff 351 til 400 av 20,231
| # | Notater | Linket til |
|---|---|---|
| 351 | 5 unnamed children who died at birth or soon thereafter | Stuart, Isabella Princess of England (I96747)
|
| 352 | 6 barn | Wircheland, Sjur Olson (I18401)
|
| 353 | 6 barn | Fram-Breche, Lasse Sjurson (I24239)
|
| 354 | 6 barn | Selmer, Aleth Marie (I70248)
|
| 355 | 6 barn | Selmer, Aleth Marie (I70248)
|
| 356 | 6 døtre, 3 døde som barn | Arntzen, Arne (I98881)
|
| 357 | 7 barn | Anker, Hedevig Betzy Anette Sigismunda (I51437)
|
| 358 | 7 Barn. | Finde, Anna Pedersdatter (I20687)
|
| 359 | 8 barn | Wangensteen, Maren Ovesdtr (I20726)
|
| 360 | 8 barn | Riis, Kirsten Lauritzdatter (I27465)
|
| 361 | 8 Barn. | Iversdtr Leganger, Karen Iversdatter (I14917)
|
| 362 | 9 Barn | Werner, Karen Nielsdatter (I27349)
|
| 363 | 9 children | Nesheim, Gjøri Olsdatter (I85449)
|
| 364 | 9 children | Nesheim, Gjøri Olsdatter (I85449)
|
| 365 | 9 dager | Rongve, Kari Nilsdotter (I60612)
|
| 366 | 9 desember 1720 bygslet Tallak fra Halvor Fjellsende 18 mrk. sm. 1 mele malt. | Reikerås, Tallak Bottelsen (I56821)
|
| 367 | 9 Jul 1736, Kgl. bevilling til aX gifte seg med Anna Cathrin e von Oldenburg. | Genschau, Ernest Friederich (I36193)
|
| 368 | lenke | Olsen, Oliva (I58191)
|
| 369 | Han flytta fra heimen sbase&filnamn=f00219.wc2&variabel=0&postnr=475&fulle=true&s praak=n'> Nemd i Folketelling i Bærum 1900. Han var gardsrøktar paX Ø verland i Bærum. Benjamin var konfirmert i Lavik 5/10-1879. Han var tjenestegutt paX Tveiten Ø. Aker da de fikk første b arnet. Anna : F.8/4 dpt. 21/5 1893 Rødenes Anne Louise, uekte. For eldre ungk. tjenestegutt paX Tveiten i Ø.Aker Benjamin Anani as Klausen Rutledal f.1862 og pike hmdt. Mina Andreasdt. f. 1864. Foreldrenes bopel Smedby. Begges 1. lejermaXl. Ektevie t nr.4/93. Gift 30/10 1893(lysning 29/10) Rødenes Benjamin Ananias Kla usen Rutledal, kvægrøkter Gislevold i Ullensaker, f. Rutled al Gulen prgj. 30/3 64, kf. og km. 5/10 79 i Ladvik sogn. A ttest derom fra sgpr.Christie af 3/9 93, far hm. Klaus Hans en Rutledal; og Mina Olava Andreasdt. Smeby, f. Smeby 1863 . Kf. og km. her, far hm. Andreas Svendsen Smeby. | Rutledal, Benjamin Annanias (I55653)
|
| 370 | lenke til død | Fjellsende, Kari Olsdotter (I7381)
|
| 371 | Adeler, Frederik Georg, 1736-1810, Stiftamtmand. Han er f°dt 25. Avg. 1736, formentlig paa Forµldrenes Ejendom Gundetved i Sjµlland, og var S°n af ovennµvnte Stiftamtmand Fred. A. (d. 1766). Han skal allerede vµre bleven Lieutenant som Barn, blev i sit 19. Aar (1755) Kapitajn og 1756 ansat i denne Egenskab ved 2. Vesterlenske Regiment, hvor han 1761 opnaaede Sekondmajors Karakter; o. 1757 blev han Kammerjunker. Efter at have faaet Afsked fra Militµretaten i April 1764 blev han i Juli s. A. Amtmand i Bratsbergs Amt og 1769 Kammerherre. 1771 blev han mod sin Vilje forflyttet til Lister og Mandals Amt, da det ansaas mindre heldigt, at han var Amtmand i det Distrikt, hvor hans Ejendomme vare beliggende. Han kom imidlertid efter Ans°gning (og med en Restriktion med Hensyn til T°mmerhandelen) allerede 1773 tilbage til Bratsbergs Amt, hvor han efter den store Ildebrand i Skien i Nov. 1777 vandt megen Popularitet ved sin store Godgj°renhed mod de brandlidte. Tidligere i samme Aar var han udnµvnt til Ridder af Danebrog. 1781 blev han Stiftamtmand i Christianssand og fik Afsked i Aaret 1788 i Anledning af de af Christian Lofthus vakte Uroligheder. Han var to Gange gift, f°rste Gang 1762 med Juliane Ernestine v. Cicignon (f. 1744 d. 1799), fra hvem han blev separeret 1785; anden Gang 1796 med Caroline Rudolphine v. Schubarth (f. 1760 d. 1798), Enke efter Kammerjunker Jacob L°venskiold til Borrestad. A. var Ejer af Gims° Kloster med Bratsberg, hvor hans Jordbrug indbragte ham en Prµmie i Aaret 1776. Da hans eneste S°n, Anton Beatus A., f. 1767 d. 1843 som Kammerjunker og sidste Mand af Slµgten i Norge, var svag paa Sjµl og Legeme, bestemte Faderen, at Godserne efter hans D°d skulde tilfalde hans Broders°ns Linje i Danmark mod Udbetaling af en Livrente til S°nnen. __________________________________________________ Fredrik Georg Adeler. Han var f°dt i Danmark 25/8 1736, men blev i sit 28nde aar amtmand i Bratsberg. Efter at ha vµret amtmand her i 7 aar, 1764XÇæ1771, blev han mot sin vilje forflyttet til Lister og Mandals amtmandsembede, somhan indehadde 1771-1773, men var saa 1773jem til Gims°, hvor han senere bodde som privatmand og hadde nok at vareta. Paa Kristian den 7des f°dselsdag 29de januar 1777 stiftet han under et stort gilde paa Gims° det saakaldte "opmuntringsselskab" for landmµnd i amtet. Selskapet holdt ogsaa senere sine aarlige m°ter hos ham, hvorunder prµmier og medaljer utdeltes til de dygtigste jordbrukere. Selv var Adeler en fremragende jordbruker hadde i 1776 faat den mellemste av de 3 prµmier paa 150-100XÇæ50 riksdaler, som det danske riksstyre hadde utsat til aarlig utdeling i Norge.Det oplystes i den anledning, at han hadde dyrket op av nyt 50 t°nder land, gravet 5,000 alen hovedgr°fter 12,000 sidegr°fter samt tillagt klostret 7 og Bratsberg hele 24 nye husmandspladser. Selskapet avl°stes 30/7 1830 av det nuvµrende "landhusholdningsselskap" for amtet. Efter Skiens store brand i 1777 i den vµrste aarstid, november maaned, underholdt Adeler hele vinteren over 70 mennesker og gav derhos husly til saa mange, som der var plads for i hans rummelige huse. [17] Da kronprins Fredrik (den senere Fredrik den 6te) i 1788 bes°kte Skien hvor han bodde i BXrnholdts gaard retfor broerne (brµndt i 1886), avla han ogsaa kammerherre Adeler et bes°k paa Gims°. Dette gjorde Adeler meget vµsen av og lot til minde derom reise en stor st°tte i haven paa Gims°. Den er nu opstillet i museumshaven paa Brµkke og erstattet paa Gims° med en efterligning i granit. Da st°tten er av en art bl°t marmor, er stenen adskillig forvitret og inskriptionerne utvisket, men dog endnu lµselige. Det paa st°tten anbragte h°itravende vers er ganske karakteristisk og skal gjengives her:
Det synes underlig, isµr naar man tµnker paa den tullete far i Danmark og den meget uanselige kronprins, at slikt kunde bydes og mottages, uten at f°les som den groveste harcellas. Men saa var tiden. En Skiensdame har forfattet verset. Adeler pleiet senh°stes at foreta en aarlig inspektionsreise til sine gaarder, navnlig i Gjerpen. Det gjorde han ogsaa i 1810, i sit 75de aar. Han bes°kte da ogsaa Sem ved B°rsesj°s °vre ende. Gaardens 3 bruk hadde likesiden 1723tilh°rt den Adelerske familie. Forpagteren, proprietµr Peder Haraldsen, vilde holde et mindre selskap i den anledning og hadde indbudt prokurator Brangstrup, som bodde paa Grini, like i nµrheten, og provst Blom paa Gjerpen, som ogsaa kunde siges at bo i nabolaget, Adeler hadde med sig sin son Anton Beatus, godsforvalteren Dahl, en bror av Dahl, som var gartner paa klostret, og to til, i alt 6 personer, som alle kj°rte sammen i en tung karet med 4 hester for. Der blev traktert sterkt til aftens med medisterp°lse og anden ½r°rig matX. Kammerherren som var en storµter og en meget svµr og korpulent mand, tok dygtig til sig av retterne. Sµrlig den aften lot han sig maten smake, da han ikke hadde spist stort f°r om dagen; han kom nok nµrmest. fra Bratsberg. Aftenen var m°rk, en f°rste novemberaften, og veien yderst slet. Haraldsen bad derfor selskapet slaa sig til hos ham om natten; men kammerherren vilde endelig hjem. Da de hadde lykter paa vognen mente han, at det ikke var nogen fare. Brangstrup og Blom, som gik hjem tilfots, blev lyst bortover av en gut. Da veien var svµrt s°let, f°rte han dem ind paa jordet, hvor der var nogenlunde t°rt. Adelers kusk som trodde de gik veien, styret hestene efter guttens lykt, og den store, tunge karet med alle disse mennesker i vµltet overende i gr°ften. Ingen av de andre kom dog videre til skade; men da kammerherren blev drat frem av vognen, var han bevisstl°s og ogsaa nµsten livl°s at se til. De vendte da tilbake med ham til Sem, og der sendtes °ieblikkelig bud ned til Skien for at hente lµgen, landfysikus i Bratsberg, S°renssen, den senere professor. Da han kom tilstede, erklµret han, at d°den alt var indtraadt, dog, mente han, ikke egentlig som f°lge av noget sterkt st°t ved vµltingen, men snarere paa grund av kammerherrens overfyldte mave. Han blev bisat i familiebegravelsen ved Solum kirke, hvor hans kiste senere var at se. Folkesnakket sa, at han laa der med en p°lse i halsen, hvorav han var blit kvalt . Han laa der med sin mor og sin anden hustru. Han hadde selvbygget Solums kirke i 1766 og indrettet begravelsen. Kirken blev i 1854 av den davµrende eier av Gims°, enkefru Cappelen, skjµnket Solums kommune, og der blev da, i likhet med hvad der litt senere blev gjort med den B÷rtingske begravelse i Gjerpen kirke, indrettet et barnevµrelse av gravkapellet. De d°de, som hadde endt livet og gjort sin sidste kirkereise, vek pladsen for dem, som skulde begynde paa det og gjorde sin f°rste kirkereise. Kisteplaterne av Adelers og hans mors kister opbevares nu i kirkemuseet paa Brµkke. Paa kammerherrens er hans titulatur angit saaledes: XÇ¥Den H°yvelbaarne Her Friederich Georg Adeler, stiftsbefalingsmand, Kammerherre Ridder af Danebrogen, Stor Kors og Herre til Giems° Kloster, Medlem of Wiidenskabernes Selskab i Trondheim.XÇ¥ Adeler hadde git et legat til lµngere skoleundervisning for barn fra hans gaarder Bratsberg og Follaug. Ved Skiens byutvidelse i 1854, hvormed var forbundet Bratsbergklevens utskillelse og henlµggelse til byen, blev legatkapitalen delt mellem Skien og Gjerpen. Gjerpen har nu i flere aar opsparet renterne av sin del for med tiden at nyttiggj°re dem paa en heldigere maate, end f°r kunde ske. Kammerherre Adeler var f°rst gift med Juliane Cicignon, fra hvem han blev skilt i 1785. Senere giftet han sig igjen med enken efter kammerjunker Jakob L°venskiold, Karoline Schubert, der d°de i 1798, 12 aar f°r sin mand. Jeg kjender ikke til, hvem der mest hadde skylden for skilsmissen fra den f°rste hustru, men har ondt for at tro, at det var Adeler. Navnet Cicignon var dengang et kjendt navn; ti der har vµret 3 generaler i Norge, far, s°n og s°nnes°n, av dette navn. Familien var av hollandsk adel. Den f°rste av generalerne, bedstefaren, d°de 1696, den sidste 1766 som stiftsbefalingsmand i Bergen. 12/1 1746 fik han f°lgende vidnesbyrd i sin chefs ½konduitelisteX: ½Obrist Lieutenant: Ulrich, Friederich Cicignon. Middelmaadig statur, dog av smuk exterieur (ydre). Aldeles ikke til laster hengiven, men til det, som rosvµrdigt og dydigt vµre kand. Er af en meget hurtig og god begreb, applicerer sig med ald optµnkelig flid paa tjenesten, hvorfore hand og kand vente fuldkommen fremgang og progress.X Fru Adeler maa antagelig ha vµret hans datter; ti familien utd°de alt i 1815; men man skulde ikke ha trodd, at hun da kunde vµret saa slem, skj°nt hun paa ingen maate har saa tiltalende et ansigt som hendes mands. | Adeler, Frederik Georg (I95957)
|
| 372 | Biografi - Biography Augustinus var antagelig sønn til Frantz Frantzsøn Flor i et første ekteskap. Vi kjenner ikke navnet til hans mor. I 1940 utkom artikkelen «Noko om etterkommarane i Høland til herr Frants Frantson Florentinus eller Italus». Denne artikkelen er helt klart utgangspunkt for hva svært mange romerikinger eller ætlinger av slike mener å vite om «slekten Flor». I en artikkel av Odd Ottesen om «Augustinus Frantssøns etterslekt» i NST, Bind XXXVIII, 2001, er denne seksti år gamle artikkelen på flere punkter korrigert, men til dels bare supplert. Ikke noe sted fremgår det direkte at Augustinus er sønn av herr Frantz Frantzsøn ltalianer, men alt tyder likevel på at så er tilfelle. For det første opptok etterkommere av både herr Augustinus Frantzsøn og (hans bror?) herr Laurits Frantzsøn navnet «Flor» i 1660-årene, og det er Augustinus' etterkommer Peter Flor som opplyser at stamfaren kom fra Firenze i Italia. Et annet holdepunkt gir Lucretia Frantzdatter, søster av herr Laurits Frantzsøn, som i 1594 tilstod å ha begått leiemål «vdj her Augustins gaard» i Høland. Når Lucretia har oppholdt seg en tid på prestegården i Høland, er det sikkert fordi hun har vært hos sin bror, herr Augustinus Frantzsøn. Det eneste som taler mot at Augustinus er sønn av herr Frantz Italianer, er at hverken herr Augustinus eller hans barn kan sees å ha eid noe av det jordegods som herr Frantz' hustru Margrethe Olufsdatter har eid. Men da herr Augustinus virker atskillig eldre enn sine presumptive søsken, Laurits og Lucretia, kan forklaringen ligge i at Augustinus er sønn av herr Frantz i et ekteskap før han ble gift med Margrethe Olufsdatter. Således er det ganske sikkert far og sønn som utsteder et brev i Oslo datert 14.06.1567. Der forklarte «Frantz waale sogneprest tiill Nannestad song och Augustinus Franszen» hvordan de forholdt seg da svenskene hærtok landet sist vinter. Herr Frantz og Augustinus ble fratatt «allt hues gaadz penninge och andit haffde», og endelig ble de tvunget til å sverge svenskene troskap. Med sitt brev forsikrer de at de for seg «och allewore eptherkommere» vil være den dansk-norske kongen tro og gjøre enhver «fiende modstand och affbreck aff jderste mackt och formue». Dette brevet er bare ett av flere med omtrent samme innhold. Også Høland ble hærtatt av svensketropper, men noe brev i den anledning kjennes ikke. Formodentlig har Augustinus Frantzsøn vært kapellan hos sin far, herr Frantz på Nannestad. Sannsynligvis har Augustinus senere samme år, 1567, blitt sogneprest til Høland. For i sin oppgave til Landkommisjonen 1661 viser daværende sogneprest, herr Jakob Mortenssøn Heide, i sin liste over prestebolets gods, til «en gammel jordebog, af Her Augustino Frantzøn concepered 1567». Da vi siden ser herr Augustinus iherdig føre saker på prestebolets vegne, er det mulig at han har laget denne jordeboken - angivelig fra 1567 - som noe av det første han gjorde i sitt embede. Det kan for øvrig meget vel være en oppdatert utskrift av «den rødeBog» (Biskop Øysteins jordebok), idet den bruker den gamle skyldenheten «øresbol». Det er naturligvis tenkelig at herr Augustinus i 1567 bare har vært kapellan til Høland, men 04.06.1571 er «Augustin Franszøn» i alle fall sogneprest i bygden. Da utsteder han sammen med lensmannen i Høland og en lagrettemann et brev om Bergsjøfossen og Ydersnesslora (Slora) i Høland. Herr Augustinus må i 1567 - eller først i 1571? - være svært ny som sogneprest til Høland. Hans formann, herr Ole Henrikssøn - som levde i 1556 - skal ha vært sogneprest der i 24 år, og herr Oles enke, Ingeborg Olsdatter, levde enda i 1585 på enkesetet Nordre Hemnes, Løken i Høland. Vi finner Herr Augustinus omtalt første gang i Nils Stubs «Optegnelsesbøger fra Oslo Lagthing» i juni 1572: «Thenn 3 søgne effther (27. juni). Suendt Knudtsen skall giffue Niels Christensen viij gden (gylden?) for huer elshudt, ij gden for huer oxehudt och skall Suend vere en bedragere till handt thet legger thet(!) fra seg om then Contract handt och her Augustinus haffde tilhobe,». Notisen er overstrøket. Augustinus blir nevnt som sogneprest 31.07.1575, da han sammen med en del utsendinger skulle undersøke og antegne det jordegods som kirken eide. (Oslo og Hamar Bispedømmes jordebok 1574-77 [Poul Huitfeldts Stiftsbog], side 109). Herr Augustinus førte ellers mange saker på prestebolets vegne. I juni 1573 ble herr Augustinus dømt til å gi tilbake den utferd han ulovlig hadde oppebåret etter Kjersti Bunes og etter Sjur Persson. «1573 then første syckne for sancti Hans dagh (20. juni) Poel H: (den eldre Huitfeldt). At hues (!) her Augustinus skal giffue tilbaghe hues han haffuer opboret j wdferd epther Kyrstyn Bunes och epther Siurd Persen, tesligiste her Matz j Marcker oc giffue 8 skilling j wdferdt epther thij otte [mere enghen ko epter seg epther her Trud oc her Claus recess». Strøket fra [. I januar 1579 opplyses at han skal avgi vitneprov for Oslo lagting angående landskylden av gården Voll (i Høland) hvor prestebolet eide en part: «3 Søgne for (24. januar). Jenns Kiossis och her Augustini proff om then landskyld aff Voldt skall steffnis paa Voldt att forfare huilche aff thennom som rett proffuitt haffuer vnder xij mendt, Onsdagen fore pindsdag (3. juni)». Notisen er overstrøket. Augustinus førte prosesser i1585 og 1586. I et brev fra 1422 bevitner Hr. Thorger Olufssøn (prest i Enebakk) hva Sæbjørn Bunes (Høland) og hans Moder har skjenket til Enebaks Prestebol i Mo i Hølands Sogn. Til brevet knyttes utdrag fra senere prov og dommerangående prestenes bygselsrett i denne gård (DN XVI 78): «6. Hr Augustinus Frandsøn Sognepræst till Hølland, vidner om Børger Moes forligelsis tilbud, med Sognepræsten Hr Povel paa Enebach, sampt hans tilstand om Byxle Retten somskulle fremdelis som før hen følge Enebachs Præsteboel Ao: 1585 d. 3 Augusti». Om Nordre Hemnes kom det til strid mellom herr Augustinus og hans sønn Cyprian, som satt som leilending på Hemnes. En tolvmannsdom av 23.08.1586 hadde slått fast at 1/3 av landskylden av Hemnes hage tilkom prestebolet. Men senere mente leilendingen, Cyprian, at dette tilkom ham som bruker. Han hadde ikke bygslet gården av prestebolet, og ble tildømt landskylden ved en 12 mannsdom av 12.08.1602. Herr Augustinus anket denne dommen inn for lagmannen i Oslo, og saken skulle «fore St. Pauli lagting» samme år. Saken ble imidlertid, «formedelst den stuere Sygdomb og Pestilentze som allevegne baade i Bye og Bygd fast grasserede», utsatt til «1. søgnedag etter Midtfaste» i 1603. De 12 menns dom ble underkjent, og herr Augustinus ble på prestebolets vegne tildømt landskylden. I 1602 ble herr Augustinus tilkjent ødegården Bøler som var benefisert Høland prestebol, men som i 1597 urettelig hadde blitt solgt. I 1591 var herr «Augustin Franssøn paa Høyland» en av tre representanter for geistligheten på Nedre Romerike ved hyldningen av kong Christian IV. Ved Herredagen på Akershus falt det 24.08.1599 dom i en sak mellom Tosten Tollevsen Fixen i Høland og sognepresten samme sted, herr Augustinus. Tosten hadde stevnet herr Augustinus for uten rett å ha beskyldt ham for hor i prestegården og derpå latt Tosten fengsle og føre til Akershus. Herr Augustinus ble frikjent for Tostens tiltale, idet flere personer kunne bevitne at Tosten titt og ofte hadde søkt seng med Else som tjente i prestegården hos Augustinus. Således vitnet Aasne Olsdatter at sommeren 1598 da Tosten kom til Elses seng, «da lagde hun her Augustini barnn fra sig i wuggen och tog Thostenn i faufnn, dog at hun mestenn altiid laae i sengenn hos dennum». Vi får også vite at vinteren1598-99 - «dend thiid her Augustinus giordt sinn søns Ciprians bryllup» - da redde Tosten og Else deres seng «vdj stuffuen i Løgenn prestgaard». Med til historien hører at Tosten var gift med Gudrun Steffensdatter, som på et tidspunkt dro til Follo for å søke sin bortløpne mann. Og samme vinter, da det ble tresket erter i prestegården, tok Tosten vel 3 kvarter i en sekk og gjemte i høygulvet. Han hadde også ofte brutt opp prestens kjeller og tatt øl og brød og gitt de andre drenger med seg. Herr Augustinus nevnes med patronymikon én gang i denne saken: «her Augustinus Vindtzenn», men at hans patronymikon var Frantzsøn, må anses som hevet over tvil. - Fixen er ikke gjenkjennelig som gårdsnavn i Høland. Augustinus var først gift med Ingeborg Bjørnsdatter som trolig enda levde i 1588. Han ble så gift annen gang med Elisabeth (Lisbet) Hansdatter før 1597. Han har hatt en rekke barn, og det har åpenbart vært barn i begge ekteskap, for han ble gift før januar 1597 med Elisabeth, og et barn - en datter - lå i vuggen sommeren 1598. I oktober 1608 stevnet kirkevergene i Høland, Eiven Hjellebøl, Mons Rakkestad og Pål Hellegård, - «CiprianHembnes I (..) Hølandt, Hans Augustinuszønn Borger wdi Opslow, Thertulianus Ahugustinusønn wdi Fitt sogenn, Ellin Ahugustinusz Daatter», samt deres søsken, verger og formyndere, for penger «theris Salige Fader Affgangen her Ahugustinus Frantzønn» hadde fått for å oppbygge prestegården. Dette hadde Augustinus unnlatt å gjøre, men partene ble forlikt. - Disse navngitte barna må alle være av Augustinus' første ekteskap med Ingeborg Bjørnsdatter, og det sammegjelder sønnen herr Ambrosius. Derimot kan Frantz Augustinusson - som må antas å være en av de i 1608 omtalte «søsken» - være av Augustinus' annet ekteskap. Det er ikke utelukket at det har vært flere barn som levet opp, enn de seks som her er nevnt. Herr Augustinus var av naturen en ganske bråsint mann. Han er sannsynligvis den herr Augustinus som ble beskyldt for å ha «bedrevet megen Modvillighed og iblandt andet skal have slaget Kirkevergen udi Ansigtet med Vinen, som Folket skulde med berettes». Lensherren på Akershus, Axel Gyldenstjerne, fikk 1592 brev fra regjeringsrådet om at han skulle stevne sognepresten for biskopen, hvor han skulle dømmes og straffes for denne opptreden (Norges Rigsregistranter III, side 232). Det ser imidlertid ut til at biskop Jens Nilssøn likte sognepresten vel. 03.01.1597 kom biskop Jens Nilssøn for å holde visitas i Høland. Herr Augustinus møtte ham på veien sammen med sønnen, herr Ambrosius, som var hans personlige kapellan. Da biskopen var kommet vel frem til Høland prestegård, lot han ved sin dreng overrekke herr Augustinus et eksemplar av «concionis funebris» [gravtale] som gave. Senere kom herr Augustinus opp på kammeret til biskopen og forærte ham noe vilt. Den følgende dag ble det holdt visitas i hovedkirken, hvor Herr Augustinus prekte. Samme dag holdt han gjestebud for biskopen. Biskopen sier at han var gjest hos herr Augustinus sammen med to borgere av Oslo «item lensmannen ock 2 aff kirkeværgene ock nogle bønderquinder iblant huilcke vaar en ved navn Birgitte Eid». Straks etter måltidet dro biskopen fra Høland, og herr Hans på Aurskog, herr Augustinus og sønnen Ambrosius, fulgte ham på veien. Ved Skreppestad, en mil fra prestegården, ga biskopen herr Augustinus lov å fare hjem, mens herr Ambrosius fulgte med til Aurskog. Biskopen nevner at det i kirken var to vakre kirkeklokker. Den største klokka i den gamle Løken kirke som nå er revet, hadde herr Augustinus og hans hustru gitt. Klokka har denne innskriften: «Udi ærlig og velbyrdig Offe Juuls Slotsherris paa Aggershusis Tid bleff denneKlokke støbt udi Osloe Aar 1588. Hrr. Augustinus Fransson Præst til Høland, Ingeborg Biørnsdatter». Augustinus var fortsatt sogneprest i Høland da han døde i 1604. Hans barn, Cyprianus, Hans, Tertullianus og Elin, deres søsken,verger og formyndere, ble stevnet for Oslo lagting «3. søgne etter vinternatten» i 1608 av kirkevergene i Høland for at deres far hadde fått full betaling av almuen for å bygge opp prestegården, men ikke hadde etterkommet dette. Det ble sluttet forlik i saken. 1 H. J. Huitfeldt-Kaas: Nils Stubs Optegnelsesbøger fra Oslo Lagthing 1572-1580, trykt 1895, side 16 (p. 30), side 41 (p. 79) og side 187 (p. 23). Nannestad Bygdebok, Bind I, side 491-492. E. B.: Noko om etterkomarane i Høland til Herr Frants Frantsson Florentinus eller Italus, Romerike Ættehistorielags Årbok, Bind I, side 168-169. Gudrun Johnson Høibo: Minister Finn Korens anebok (1958), side 343, 347-348, 358. Kari Elisabeth Raanæs Herland og Inger Johanne Bredeg Karlsrud: Karlsrudslekten fra Trøgstad (1998), del II ved Jon Anjer, side 544-545, 553, 596. Odd Ottesen: Augustinus Frantssøns etterslekt (Del B), NST, Bind XXXVIII 2001, side 16-19. | Flor, Augustinus Frantzen (I52587)
|
| 373 | Biografi - Biography Cyprian har muligens vært eldste sønn av herr Augustinus, med mindre Ambrosius har vært den eldste. Han ble gift vinteren 1598-99, og med sin ukjente kone har han etter alt å dømme hatt i alle fall fem barn. Nå er nær sagt det eneste holdepunktet (foruten sosiogeografiske forhold) for å peke ut mulige barn av Cyprian Hemnes selve navnet «Cyprian». Rent generelt må fornavn og «oppkalling» ansees som et høyst upålitelig argument for paternitet. Det man i ettertid kan rekonstruere som «oppkallingsregler» (eller endog finne omtalt som «regler» i samtidige berettende kilder), kan i de enkelte familier vise store avvik. I dette aktuelle tilfelle står vi dog overfor det enestående forhold at Cyprian Augustinussen på Nordre Hemnes sannsynligvis var den første bærer av navnet Cyprian i Norge noensinne, eller i det minste i den her aktuelle region. Cyprian var bruker på Nordre Hemnes i Høland fra senest 1600, og nevnes her enda i 1630. Men i 1631 har Jens - utvilsomt sønnen - overtatt på Hemnes. 23.05.1610 var Cyprian Hemnes med og valgte representanter fra Høland til hyldningen av prins Christian, og som lagrettemann satte han sitt segl under fullmaktsdokumentet. Blant de valgte utsendingene fra Høland var lensmannen, Arne Hellesjø. I perioden 1612 til 1622 omtales Cyprian Hemnes som lensmann i Høland. Cyprian skattet kun som leilending, men i 1615 oppføres «Ciprianus Hembnes» som eier av 14 lispund i Olberg, 8½ lispund 1 remål i Hjellebøl, og 3 lispund i Rud. I alle fall de to første gårdene lå i Høland, og samme år eide Erik Nes (vestre) nøyaktig like mye i Hjellebøl som Cyprian. Detkan tyde på slektskap mellom Cyprians hustru og Erik Nes eller hans hustru. I 1622 bøtet Cyprian hele 135 rd fordi han - som ektemann - hadde «beligget» Siri Jonsdotter, dvs. Kronen har konfiskert hans halvdel av fellesboet til Cyprian og hans kone. I 1624 eide Cyprian Hemnes intet jordegods, og parten i Olberg ser da ut til å være overtatt av oppsitteren Sjur Olberg. Cyprian døde omkring 1630, kanskje som offer for pesten. 1 Odd Ottesen: Augustinus Frantssøns etterslekt (Del B), NST, Bind XXXVIII 2001, side 19-20. | Flor, Syprian Augustinussøn Hemnes (I52588)
|
| 374 | Biografi - Biography Eli bodde på Løken i Ullensaker, hun døde uten livsarvinger, trolig før 15.12.1653. 13.04.1657 stevnet Nils Persen Allergot «med Sine Consorter» Mikkel Jensen Løken i Ullensaker, idet de mener «iche Retteligen, at haffue bechomitt deris Arff effter Lougen Som de burde effter deris S: Slecgt Ellen Agustinisdaatter» Stevning i saken av 23.01.1657 ble fremlagt. Mikkel Løken påpekte at Ole Lauritssen på Hedmarken «som ehr och schal wehre fulmecgtigit paa alle Arffuingenes Wegnne» ikke var til stede og videre at Nils Persen ikke «schal werre befulmegtigit paa deris Wegene», og dermed fikk han saken utsatt til 25. mai. Da saken ble gjenopptatt, 25.05.1657, var det åpenbart Nils Persen Allergot som førte saken på «medarvingenes» vegne. Han fremla da blant annet følgende dokumenter: a) sin (Nils) fullmakt datert Våle prestegjeld i Tønsberg len 23.04.1657, underskrevet av Augustinus Ambrosiussen, b) en annen fullmakt under tre signetter og to bumerker, datert Høland prestegjeld 15.05.1657, c) et skiftebrev - formodentlig etter Eli Augustinusdatter - datert Løken (i Ullensaker) 15.12.1653, og d) en seddel under tre signetter og ett bumerke datert Hellegård (i Høland) 12.06.1656, lest på Hauger tingstue (i Ullensaker) 01.09.1656. Endelig fremla Nils en registrering datert Allergot 14.01.1657 på «adscheligt som iche schal haffue Werit Paa bytte», underskrevet av Nils Persen selv. Fullmektigen for Jens Poulsen, tidligere sorenskriver på Øvre Romerike (blant annet ansvarlig for skiftet av 15.12.1653), fremla en registreringsbok datert Løken 02.11.1646. Retten mente å kunne fastslå at boet etter Eli ikke hadde blitt riktig vurdert, og Nils Persen tilsies å gå videre med saken til lagmannen om han vil. Dokument a) og b) må være fullmakter fra de arvinger Nils Persen representerer. Eli Augustinusdatter må antas å være hun som i 1608 nevnes som datter av herr Augustinus Frantzsøn, og av hennes utarvinger i 1657 kan én identifiseres med sikkerhet: brorsønnen herr Augustinus Ambrosiussen til Våle. Etter datidens arvelov betyr dette at alle Elis utarvinger har vært hennes brorsønner. Av iliveværende brorsønner i Høland kjennes tre: Jens Cypriansen Tøyen, Augustinus Frantssen Torp og Morten Frantssen - hvorav Jens var myndig, Augustinus så vidt fullmyndig, mens Morten endavar umyndig. Det er således tenkelig at fullmakten fra Høland, med tre segl og to bumerker, kun angår disse tre brorsønnene til Eli Augustinusdatter. Nils Persen Allergot kan ikke - slik som tidligere er antatt - ha vært gift meden søster av Eli (N. Augustinusdatter), for da ville enten Nils hustru om hun overlevet Eli, ha tatt hele arven etter Eli foran blant annet brorsønnen herr Augustinus, eller eventuelle barn av Nils og «N. Augustinusdatter» ville blitt forbigått av Elis brorbarn. Skjønt noen av formuleringene i saken kan oppfattes som om Nils Persen Allergot selv var medarving etter Eli, er han nok i virkeligheten bare «sakfører» for Elis utarvinger. Bygdeboka for Ullensaker gir heller få opplysninger om personene fra saken i 1657. (Eli Augustinusdatter nevnes slett ikke.) Allergot var husmannsplass under Døli i Ullensaker og er her nevnt første gang i 1657 da Nils Persen bodde her; han er borte fra plassen innen 1660-årene. Likeså er det uklart hva Mikkel Jensen Løken, født ca. 1623, hadde med arvesaken å gjøre. Han var gift med Anne Eriksdatter, datter av herr Erik Madsen til Rakkestad, og omtales som bruker på Løken fra1653 til 1682. Mikkel Jensen har formodentlig på et eller annet vis sittet med noe av arven etter Eli. Han kan neppe antas å ha vært gift med Eli Augustinusdatter (slik Blix foreslår), for det ville nok ha fremgått av saken i 1657, og dessuten må Eli ha vært så mye eldre enn Mikkel at et slikt ekteskap er lite sannsynlig. Eli Augustinusdatter kan tenkes å ha vært gift med Gunnro Løken, nevnt fra 1612 og enda 1645, lensmann i Ullensaker fra 1616. Gunnro hadde to døtre, vel nevnt i koppskatten 1645. Den registrering som var foretatt på Løken i november 1646, kan ha vært etter den avdøde Gunnro Løken. I 1647 var Eiven bruker på Løken. Dersom Eli var mor av Gunnros døtre, må disse være døde før Eli, for Eli Augustinusdatter ble arvet av sine utarvinger etter loven. Men dersom Eli var stemor av Gunnros døtre, kan en av disse ha vært gift med Mikkel Jensen Løken, eller Mikkel var gift med en datter av Gunnro og Eli som døde barnløs før Eli. I alle fall ser det ut til at Elis utarvinger i Høland i juni 1656 (dokument d) ovenfor) har tatt skritt for å påtale skiftet etter Eli Augustinusdatter. 1 Odd Ottesen: Augustinus Frantssøns etterslekt (Del B), NST, Bind XXXVIII 2001, side 34-35. | Augustinusdatter, Eli Løken (I52596)
|
| 375 | Biografi - Biography Hans var borger i Oslo alt i 1608, og han levde der enda i 1616. I april 1611 fikk Hans Augustinussen brev på en tomt i Oslo tilhørende Domkapitiet, men alt i august året etter overlot han denne til en annen. I en gjeldssak i 1614 var Hans formynder for avdøde Morten Hansens barn og arvinger. Som medpart i samme sak opptrådte Morten Thomassen på sin hustrus vegne. Morten Hansen hadde vært fogd over Nedre Romerike i et par perioder, senest i 1610, og døde et år eller to senere. Mortens enke - trolig hans andre hustru - Anne Pedersdatter ble senere to ganger gift, med Morten Thomassen på Børgen i Fet (død ca. 1615) og med Simen Madsen på Børgen, som begge var fogder på Nedre Romerike. Det er nærliggende å tro (med Johan Garder) at Hans Augustinussen i 1614 har vært gift med en datter til Morten Hansen i hans første ekteskap. Om Hans Augustinussen etterlot barn, er ukjent. 1 Odd Ottesen: Augustinus Frantssøns etterslekt (Del B), NST, Bind XXXVIII 2001, side 32-33. | Augustinussen, Hans (I52590)
|
| 376 | Biografi - Biography Peter Augustinussøn Flor (1707-1775) var fra 1736 til sin død sogneprest i Sandar. Han var meget negativ til den pietistiske bevegelse og later ikke til å ha fått noe særlig godt ettermæle i bygden. En kritisk Lorens Berg gir ossinntrykk av en frodig mann med mye humor - «en munter selskapsmand, uten større alvor» - som på den annen side skal «ha hat meget Lesning og en utmerket hukommelse». Generasjoners gjenfortelling om slektens opphav var ikke gått ham hus forbi, og heldigvis for oss valgte han å skrive ned noe av dette. Peter Flor kan også antas å ha hatt skriftlige nedtegnelser om slekten som grunnlag. Vilhelm Bang gjenga i 1893 noen opptegnelser fra den ledreborgske manuskriptsamling, undertegnet Peter Flor og datert Sandar 16.03.1756. De første linjer fortjener å gjentas her: «Tabelle paa de nedstammende Florer fra Flørentz i ltalien, følgelig fra Antchristi Mørk, hvis Stammefader i spæde Barndombragt over Vand til Norge, hvor hans Sæd er af Gud velsignet, at deraf, saavidt mindes og vides, er i Aggershus Stift bleven, ved Guds, Kongernes og Store Herrers høj-priseligste Naade, følgende, ej Italienere af Tro og Sind, men(Gud være Tak!) rene, sande og retskafne Christi Menigheds Lys og Lærere». Han regner deretter opp sine forfedre og begynner med sin farfars farfar, Ambrosius Flor, sogneprest til Fet, død 1623. Lassen har åpenbart fått tak i enannen tekst om samme emne - også den fra Peter Flors hånd og skrevet «paa nogle i Præstearkivet sammested i 1865 opbevarede løse Blade»: «Min fædrene Afkom er ringe, dog efter gammel, forplantet og stadfestet Tradition, merkværdig! Den skal opstamme af et fattigt Barn, der grasserende dyr Tiid i Italien, blev bragt fra Florents til Norge, fra Antichristo opklekket og oversat i Christi Rige! fra dette Flore-Barn opstammede, kand jeg regne mig 5e Descendent af evangeliske Sandheds Lærere, just i dette Stift. (..) Min Sl. fader har med sine forfædre i 3de opstigend Leed alternerer med de fra ltalien bragte Augustini og Ambrosii Stamme-Navne uden (Gud være Lof) at være Italienere!!» Peter Flor kjente altså til sin agnatiske forfar Ambrosius Flor, men hans oversikt over slekten begrenset seg til å regne opp rekken av menn han nedstammer fra, i form av én stamlinje fra samme Ambrosius. Dette ble publisert i 1893. Samme år skisserte E. A. Thomle de geistlige grenene av Flor-slekten. Men herr Ambrosius - som neppe kalte seg Flor - hadde flere søsken, med etterslekt i østnorsk bondemiljø. «Ambrosius Augustinus» var student i København i oktober 1594. Odd Ottesen ser det som tvilsomt å identifisere ham med den «her Ambross» som i februar 1596 ble kapellan i Solum i Telemark. For i begynnelsen av januar 1597 var Ambrosius Augustinussøn i Høland, åpenbart som kapellan hos sin far, herr Augustinus Frantzsøn. I en rettssak i 1616 opplyser herr Ambrosius at han 13. søndag etter Trinitatis (18. september) 1603 ble kalt til sogneprest til Fet av almuen i bygden. Hans formann, herr Thomas Jørgenssøn, døde 27.07.1603 og etterlot enken Karen Jensdatter, som senere flyttet til Kjølstad i Blaker. Karen hadde tidligere vært gift med herr Thomas formann, herr Engebret Svenningssøn (død 1597). I 1605-06 bøter herr Ambrosius 70 rd for å ha «beligget» sin tjenestepike Ragnild Olsdotter og han synes da ennå ikke å være gift. I 1610 var «her Ambrusius Aggustinsen» representant for geistligheten ved hyldningen av prins Christian. I 1619-20 bøter herr Ambrosius 150 rd for å ha bygd og brukt en sag på gården By i Fet uten øvrighetens tillatelse. Deretter må han ha fått sagbruksdriften inn i lovlige former, for i 1621 skatter han av to sager på By. Og i 1623 skatter enken «Anne Fet» avsagene. Herr Ambrosius har høyst sannsynlig vært partseier i en av By-gårdene. I 1624 eide i alle fall hans ettermann, herr Christen Christenssøn, «med sin Huustru och Stibbørnn», 14 lispund i By og ½ skippund i Grini i Fet. Grini var herr Ambrosius tildømt på prestebolets vegne i 1615. Herr Ambrosius var gift med Anne Christensdatter som levet ennå 1651. Hun ble gift annen gang med herr Christen Christensen, død 1647-49, som avla ed som sogneprest til Fet 08.07.1623. Med Christen hadde Anne to barn: Christen Christensen, død 1650-51. Elisabet Christensdatter. Datteren Elisabet ble av sin mor og bror tvunget til å trolove seg med Gudbrand Hovelsen i Fet sommeren 1650, men i 1651 fikk hun skilsmissedom ved Domkapitelet. Herr Augustinus til «Våle, hindis broder», bevitnet da at trolovelsen var skjedd mot hans vilje og samtykke, og likeså vitnet hennes farbror herr Jacob Christensen til Sørum. Herr Ambrosius og Anne hadde i alle fall én sønn, og sannsynligvis også en datter, gift med Ambjørn Lauritssen. I skiftet etter sønnesønnen Ambrosius Augustinussen i 1684 omtales dessuten en «Dorthe Ambrosiidatter» som har et krav på 27 rd iboet for innestående arv. Denne Dorte kan ha vært en ugift datter av herr Ambrosius til Fet, og hun kan da kanskje ha bodd i husholdet til brorsønnen ved dennes død, på et tidspunkt da Dorte kanskje var i 60-års alderen. 1 Jan Fredrik Anker Solem: Laurits Frantssøns etterslekt (Del A), NST, Bind XXXVIII 2001, side 5. Odd Ottesen: Augustinus Frantssøns etterslekt (Del B), NST, Bind XXXVIII 2001, side 16-19, 24-26. | Flor, Ambrosius Augustinussen (I52589)
|
| 377 | Biografi - Biography Tertullianus bodde i 1608 i Fet, hvor han formodentlig har oppholdt seg hos sin bror, sognepresten herr Ambrosius. Tertullianus kan ikke sees å ha vært bonde i Fet, og Tertullian-navnet finnes ikke senere på Nedre Romerike - så vidt man kjenner til. Derimot finnes en Tertullianus som bruker (sammen med Amund) på en av gårdene Fjell i Trømborg i Eidsberg i 1628. Denne Tertullianus har innen 1632 veket plassen for en annen mann (Tosten). På bakgrunn av deti Norge nokså enestående navnet Tertullianus, er det vel grunn til å tro at denne brukeren på Fjell kan være sønn av presten i Høland. 1 Odd Ottesen: Augustinus Frantssøns etterslekt (Del B), NST, Bind XXXVIII 2001, side 33. | Augustinussen, Tertullianus (I52592)
|
| 378 | Biografi - Biography Herr Frantz var trolig prest i Nannestad i over 40 år. Han er stamfar til slekten Flor i Norge. Nannestad prestegård het Skefilsstaðir i gammelnorsk tid og var da en fullgård på 96 øyresbol. Det var før svartedøden også en Nordre Skefilsstaðir, som under ødetiden kom under prestegården. Vi kjenner til 8 øyresbol i denne gården, men det var sikkert ikke alt. I ødetiden kom også Stensgård ved Hurdalssjøen som presten brukte til seter, og en part av Kykkelsrud, Fraustad, Ruds eng og Kaksrud fet under prestegården. Rudset eng lå ved Rud «vesta elva» og Kaksrud fet ved Leira nord for Kaksrud. Tilsammen var det et stort område som presten brukte i århundrene etter svartedøden. Fra slutten av 1600-tallet ble Rudset eng og Kaksrud fet brukt av andre gårder. Likevel var Nannestad prestegård fortsatt den største prestegården i hele prostiet. I 1722 ble gården taksert til 4½ skippd. tunge med sandig og god åkerjord. Den hadde seterhavn og skog til gjerdefang og brendsel. Det var to husmenn med tilsammen 3½ tønne utsed. Jordeboka nevner at i 1393 eide prestebolet i Nannestad «allar Skiefuilstader abud prestens» (dvs. hele Skefilsstaðir, prestens bostad), som skyldte 96 øyresbol. Kongen må ha lagt den ut til underhold for presten allerede da kirkene og presteskapet ble organisert fra først av. Kongen kan ha konfiskert gården under kristningsstridene. Sira Paul er den første presten i Nannestad som vi har navnet på. Han vitnet i en sak om Nordbyvik omkring 1310. Sira Þorstein på Nannestad var i 1326 vitne i en arvesak, og han var trolig prest etter sira Paul. Sira Þorðr Assarsson er nevnt som prest her 1369-1390, men virket sikkert utover dette tidsrommet. Sira Gultormr Hákonarson er omtalt 14.03.1408 og 26.06.1411. Sira Gudbrandr Petersson var prest i Nannestad fra omkring 1425 og visstnok til 1458. Han hadde en tvist om 4 øyresbol i Brøstad, som var testamentert til Nannestad prestebol. 5. Matæi dag i 1458 kunngjorde to kanniker i Oslo og to lagrettesmenn at de var på Skefilsstad i prestemøte, og der overvar de at Inger Alvsdotter gav alt hun eide i gården Nannestad til Nannestad prestebol. Sira Guttormr var da prest «på Nannestad og korsbror i Oslo». Sira Amundr var prest i 1489, da han tilkalte Endre prest på Eidsvoll for å ta opp vitnemål om delegang i Bjørvika. Vitnet Bård Tordsson forklarte at han tjente hos herr Gudbrandr vel 30 år før. Et annet vitne (Hallvard Eivindsson) fortalte at faren tjente «hr. Guldbrander». Disse sju prestene er de eneste vi vet navnene til i katolsk tid, men fra reformasjonen er presterekken sammenhengende. I kallsbokens kan vi lese følgende, antagelig nedskrevet i 1732: «Effter gamle troverdige Bønder mig gifue Underretning, skal de første Evangeliske Præster have vært kahlt Hr. Frantz, som sønnen Hr. Lars Frantzen succederede». I Oslo og Hamar Bispedømmes jordebok 1574-77 [Poul Huitfeldts Stiftsbog], side 106, leser vi en bevitnelse av 11.07.1575: «Wij Effterschreffne Franndtz Frandtzsønn Jttallianner Sogneprest paa Nannestadt». Det er altså Frantz selv som kaller seg Italiener, da han sammen med to lagrettemenn underskriver innberetningen om kirkens jordegods. Det synes med andre ord å være noe i tradisjonen! Det har blitt hevdet at Herr Frantz fikk tilnavnene «Jttallianner» og «Italus» etter en reise til Italia eller at han muligens kom fra Firenze. Det kan jo i så fall virke påfallende at en mann fra det katolske Italia ble lutherskprest her i landet. Antagelig ble imidlertid herr Frantz født i Firenze på begynnelsen av 1500-tallet. Kildene der skulle kunne inneholde interessante opplysninger; der skal finnes dåpsregistre tilbake til rundt 1450, og omfattende skattelister («Catasti») tilbake til slutten av 1300-tallet. Medici-banken hadde i sin tid representanter i alle større byer i Europa, og florentinske handelsmenn fantes så langt nord som Lübeck. Det har imidlertid neppe blitt foretatt noen undersøkelser om Frantz' italienske slekt. Fyrstestyret til renessansehumanisten Lorenzo «il Magnifico» de Medici (1449-1492) var i 1494 blitt avløst av et oligarki. Byens borgere var på denne tid sterkt preget av vekkelsen til dominikaneren Girolamo Savonarola (1452-1498) som var en italiensk prest og reformator. Han levde og prekte fra Firenze mot paven. Savonarola ble drept der i 1498, og det er ikke umulig at far eller farfar til herr Frantz var tilhenger av denne merkelige mannen. Savonarola ble dominikanermunk i 1475 og gjorde seg bemerket som botpredikant under 1480-tallet i store deler av Nord-Italien. Hans virksomhet ble i 1490 konsentrert til Firenze hvor han samlet store og entusiastiske tilskuerskarer. I 1491 ble han prior i klostret San Marco. Han kunne til og med vende seg mot Medicéerne og enda beholde sin stilling, Lorenzo de Medici tok personlig kontakt med Savonarola. I profetier og straffepredikener vendte han seg også mot kirkens forfall, spesielt etter at Alexander VI Borgia ble pave i 1492. I 1494 kom Karl VIII av Frankrike på sitt italienske erobringstog til Firenze, noe som førte til at Mediciéerstyret falt sammen. Dette ble tolket som fullbyrdelsen av noen av Savonarolas tidligere profetier om Herrens hevn, og hans anseelse steg. I de nærmeste årene ble han Firenzes ledende mann, også politiskt. Han fikk hånd om statens styre, innførte en ny forfattning og forklarte ved julen 1495 Kristus for å være Firenzes konge. Dette var et forsøk på å realisere kristendommen politiskt i kamp mot den verdslige utdannelsen og mot kirkens fordervelse. Rom krevde i juni 1495 at han skulle stå til svars for sine handlinger. Da paven forbød ham å predike trosset han dette forbud med statsstyrelsens godkjennelse. Han hadde fortsatt stor innflytelse under 1496, og vendte seg voldsomt mot simonien og luksusen ved Alexander VI's kuria.Han ble bannlyst i mai 1497, men tilbakeviste denne dom innfor Gud og mennesker. Allerede ved Karl VIII's italienske tåg hadde han manet til sammenkallelse av et kirkemøte mot paven, nå vendte han seg til flere fyrster for å oppnå dette. Imidlertid kom det nå frem en opposisjon mot ham i Firenze understøttet av paven. Hans krav om strenge, nesten asketiske moralbud vekte ont blod, det var også mange som motsatte seg den franskvennlige utenrikspolitikk somvar en naturlig følge av hans virksomhet. Fransiskanerne motarbeidet ham i samråd med paven, og hans fiender samlet seg. I april 1498 tilbød en lærling Savonarola at gjennom en ildprøve bevise at han var den rette guddommelige utsending, dette for å bemøte tilbud som hadde fremkommet fra motstanderhold i motsatt retning. Etter et innviklet intrigespill og utsettelse med en avgjørelse, vendte seg plutselig folkestemningen mot Savonarola. De gamle lederne overtok kontrollen av Firenze, og Savonarola ble fengslet og i all hast dømt til døden som kjetter. Han ble hengt og brent på Piazza della Signoria 23.05.1498. Savonarola er på mange måter en typisk representant for senmiddelalderens folkelige vekkelserørelser, for opposisjonen mot den offisielle kirkens forfall og mot renessansens verdslige utdannelsesmønster. Hans teologiske hovedarbeide er «Trionfo della Croce» (Korsets triumf). Det var en tid preget av mye uro - sikkert også «dyr Tiid». Da Medici-familien etter lang tids kamp fikk tilbake makten i Firenze i 1530, var mye av byen blitt ødelagt. Heller ikke i Norge unngikk Frantz Frantzsøn å oppleve dyrtid. Under sjuårskrigen (1563-1570) rykket svenske tropper inn på Østlandet i februar 1567, men de ble drevet tilbake igjen i slutten av mai samme år. Også Nannestad ble herjet og plyndret. «Frantz waale sogneprest tiill Nannestad song och Augustinus Franszen» - ganske sikkert far og sønn - forklarer i brev datert Oslo 14.06.1567 hvordan de ble frarøvet alt de eide og endog ble tvunget til å svergesvenskene troskap. I brevet forsikrer de at de for all fremtid vil være den dansk-norske konge tro. Selve brevet er skrevet av en skriver, men de to utstederne underskriver egenhendig: «Franciscus vaale og Augustinus Francisci». Dessuten har herr Frantz satt sitt segl under (DN XXII 553). I brevet er alle personnavn forøvrig skrevet med stor forbokstav. Regesten til brevet i Diplomatariet har formen «Frans vale». I underskriften har herr Frantz valgt en latinisert form på fornavnet, men ikke på tilnavnet «vaale», og seglet han bruker, har sannsynligvis initialene F.F. Trolig er ikke tilnavnet «vaale eller waale» ikke herr Frantz' slektsnavn. Om Peter Flor har rett, kom stamfaren til Norge som barn, og han har i så fall vokst opp her. Kanskje viser «vaale» her tilbake til den bygd hvor herr Frantz vokste opp. Ved et sammentreff finnes geistlige etterkommere etter herr Frantz i to aktuelle bygder, nemlig Våle i Vestfold og Våler i Østfold. (Begge bygdenavnene kunne på midten av 1500-tallet skrives «Våle», i forskjellige ortografiske former.) Men dette er ikke mer enn et forslag til forklaring på herr Frantz tilnavn i 1567. Det er sannsynlig at Frantz begynte sin prestegjerning i biskop Hans Reffs tid. Hans Reff (eller Rev) var katolsk biskop i Oslo 1525-37 og siden luthersk superintendent for det sammenslåtte Oslo og Hamar stift 1541-45. De fleste katolske sogneprestene i Norge fortsatte i sine kall under den nye kirkeordningen av 1537. Foruten munker og ordensbrødre var det stort sett bare kanniker i byene som levde i sølibat - før Tridentinerkonsilet (1543-63) kan vi nærmest regne sølibatet som et elitefenomen. Om herr Frantz var sogneprest allerede før Reformasjonen, er det derfor intet i veien for at han allerede da kan ha lagt seg til kone og barn. Det er faktisk meget mulig at herr Frantz har vært gift en gang før: Margrethes jordegods synes i sin helhet å ha gått videre til sønnen Laurits' arvinger, og Margrethe virker mye yngre enn sin mann - hun levet ennå 30 år etter mannens død, samtidig som datteren Lucretia neppe er så veldig gammel når hun får et uekte barn 1594. Augustinus må i så fall være sønn i dette farens hypotetiske første ekteskap, og kanskje hele 25 år eldre enn sin søster. Det ser ellers ut til at Herr Frantz har hatt en viss forbindelse med Oslo by. Hvert år i perioden 1599-1600 til 1623-24 blir det nemlig betalt 10 skilling og 2 album for «Frantz Italianers thomptt» - som vel arvingene sørget for. 02.06.1581 fikk Laurits Frantzsøn «Brev at maa efter hans Faders Død og Afgang bekomme Nannestad Præstegjæld». Ekstrakt av dette brevet er trykt, men synes å ha skapt noe usikkerhet om farens tilstand på det tidspunkt. Dette går dog klart frem av den fullstendige teksten, hvor det heter at dersom «forne[vnte] Lauritz Frandtsen overlever hans Fader forne[vnte] Her Frandtz ltalus maa og skal han efter hans Afgang være Sognepræst til forne[vnte] Nannestad Præstegjæld». Herr Frantz er sannsynligvis i funksjon enda ved Laurits' studiereise til Heidelberg 1584, men er død innen 1587, da Laurits nevnes som sogneprest. Herr Frantz er tillagt mange barn, hvorav antagelsen om Peder Frantssøn, prost på Hadeland, klart er uriktig. Og den Frantsdatter som Finne-Grønn tenker seg som mor til Morten Ugle, er helt apokryf, som vi skal se. Vi kjenner således tre barn, hvorav Augustinus kanskje er av et første ekteskap, mens Laurits (italiensk navneform: «Lorenzo») og Lucretia er av ekteskapet med Margrethe. Frantz hadde altså antagelig vært gift tidligere når han giftet seg med Margrethe Olufsdatter Trauten. I dette ekteskapet hadde han i så fall sønnen: Ca. 1540: Augustinus, sogneprest i Høland, død i 1604, gift med I. Ingeborg Bjørnsdatter, II. Elisabeth Hansdatter. Det er flere årsaker til at dette er sannsynlig: - Navnet «Flor» ble brukt av etterkommere til såvel Augustinus som - hans bror?- Herr Lauritz Frantzsøn. - Margrethe var antagelig meget yngre enn Frantz, hun levde enda 30 år etter hans død. - Hennes jordegods synes i sin helhet å ha gått videre til sønnen Lauritz' arvinger. - Deres datter, Lucretia, var antagelig ganske ung da hun fikk sitt uekte barn i 1594. Augustinus var i såfall rimeligvis hele 25 år eldre enn sin søster. I det spredte og tilfeldige kildematriale fra 1500-tallet nevnes Herr Frantz Frantzsøn første gang i et diplom av 23.06.1554. «Lørdag for St. Hans» det året møtte herr Frantz Frantzsøn på lagtinget, som ble holdt på Oslo rådstue,på vegne av sin svigermor Joron Guttormsdatter i anledning av hennes odel i Trauten i Odal (DN III 1174). Herr Frantz fikk visstnok atskillig jordegods med sin kone, bl.a. Trauten i Nord-Odal. 07.08.1567 vitnet to lagrettesmenn i Nannestad at Joron Guttormsdatter var odelsfødt til Trauten med en skyld på 30 lispund, og at hun eide 15lispund i gården. Den andre halvparten hadde hennes farbror forbrutt ved leiermål, og eier i 1567 var en sønn til avdøde Severin Pundmager, som en føye tid hadde gått i skole, men senere gitt seg fra lærdommen og til krigshandling. I 1570 ble det satt opp et annet brev på Nannestad prestegård og Trauten. En Nils Enersen frasa seg og arvinger den odelsrett han hadde i Trauten og i Kabberud i Vinger, til «herr Frantz og hans arvinger». Herr Frantz og hustru«Maritta Olufsdatter, min (dvs. Nils Enersens) moders søsterdatter», hadde hatt stor umake og lagt ut mange penger før de fikk løst in de to gårdene. Alt i 1561 hadde herr Frantz ført to stykker, «Oluf Pedersen og Christi Pedersdotter», som vitner om grensene for Trauten. I 1557-58 og 1560-61 betalte herr Frantz og Erik Disen kongetienden for Odalen, og det vil helst si at de forpaktet den. På grunn av denne forpaktningen er herr Frantz ført opp som prestogså i Odalen, men det var han ikke. Grunnen til tiendeforpaktningen må være at han eide jord i Nord-Odal og at kona hadde slekt der. Det er liten grunn til å anta at tiendeforpakteren herr Frantz var en annen enn presten i Nannestad. Frantz sørget for å få tilbake tienden for Holter. I 1552 satte 6 lagrettesmenn opp et brev om at de hadde hørt av gamle menn og kvinner at Ullensaker kirke «bortløp av stor vannflod, og da ble ¼ av tienden i Holter bortlånt til dens oppbyggelse mot at presten i Ullensaker skulle forrette tjeneste i Holter kirke. «Da presten ikke etterkom dette, har Holter almue bedt ... at den lånte tiende måtte komme tilbake». Fra 1556 har vi ett nytt brev om det samme.Det heter at Ullensaker-presten skulle forrette gudstjenesten i Holter, men han etterkom det ikke «enda kirken den tid igjen var vel oppbygd». Enda et brev, det fra 1559, forklarer at både en part av Holter kirkes tiende og prestetienden var lagt til oppbyggingen av Ullensaker kirke. Kirkens tiende var kommet tilbake, men ikke prestens. Et brev fra 1562 forteller at herr Frantz og presten i Ullensaker var gode venner etter «den vrede som var mellom dem omden part i Holter prestetiende som etter den dag skulle ligge til presten i Nannestad, slik det var avsagt av Christian Munch (høvedsmann på Akershus) og biskopen i Oslo at den som gjorde tjenesten også burde ha tienden». Presteni Ullensaker lovte å gjøre herr Frantz «godt både med ord og gjerning». Men saken var ikke riktig slutt med det. Den nye presten i Ullensaker tiltalte herr Frantz for «nogen thiende handt forholtt hannom». Oslo lagting dømte i 1579 at tienden skulle tilhøre presten i Nannestad. Frantz var prest til 1582 eller et par år senere. 1 Nannestad Bygdebok, Bind I, side 489-494. E. B.: Noko om etterkomarane i Høland til Herr Frants Frantsson Florentinus eller Italus, Romerike Ættehistorielags Årbok, Bind I, side 168-169. Gudrun Johnson Høibo: Minister Finn Korensanebok (1958), side 360-361. Kari Elisabeth Raanæs Herland og Inger Johanne Bredeg Karlsrud: Karlsrudslekten fra Trøgstad (1998), del II ved Jon Anjer, side 553, 560, 596. Odd Ottesen og Jan Fredrik Anker Solem: Slekten Flor fra Firenze (med underartikler), NST, Bind XXXVIII 2001, side 3-8. | Flor, Frantz Frantzen (I38178)
|
| 379 | Om Apotheker=Silla. På dette skillingstrykket av denne visa er det skrevet noe med håndskrift. Dessverre kan ikke alt leses, for originalen er ikke spesielt god. Over teksten står det: Falch Gjælder Apoteker Falch [uleselig ord] Smædevise av en vis Pedersen. Under teksten står det: Og naar han holder op at være Plastersmører, skal han vise Brand...[?] for Søbidei Dore[?]. På tvers står det: Netteldug i salt. Apotekeren det er snakk om i denne visa er Fredrik Wilhelm Falch. Han ble født i Larvik 13.11 1843 og døde i Larvik 3.5 1900. Han arbeidet ved og drev apotek i Kristiania, Stavanger, Tønsberg og til sist i Larvik hvor han i 1894 fikk bevilling til å drive Svaneapoteket. Ved siden av sitt virke som apoteker var Falch i Tønsberg styremedlem i Klub- og Balselskabet Harmonien. I Larvik var han valgmann og medlem av Larvik bystyre. Skillingstrykket befinner seg i Universitetsbiblioteket i Trondheim Gunnerusbiblioteket samling av skillingsviser. (V box 36 : 1076) Kilder: Norges apotek og deres iunnehavere 3. V/ Ingeborg Flood og Leif A Brendel Tønsberg i vår tid. O.A.Johnsen. Hvite hansker og sorte kuler. P.C.Steenstrup Løveapoteket i Tønsberg 1732 - 1932. Arnet Olafsen Mulig familie FT1900 Agnes Falch k b Hm e Pension. Rentier 1866 Tønsberg JL N S 369 Frida Falch k b D ug 1887 Tønsberg N S 370 Sigfrid Falch k b D ug 1889 Tønsberg N S 371 Viktor Falch m b S ug 1890 Tønsberg N S 372 Jean Falch m b S ug 1892 Kristiania N S 373 Ebba Falch k b D ug 1895 Larvik JL N S 374 Anna Skjold k b Tjenestepige ug 1860 Sverige Sverige S | Falch, Fredrik Wilhelm (I99940)
|
| 380 | Uddrag af artikel i Fyens Stiftstidende 07.08.2005 Den falske forstmand Knudegreven blev f°dt 1789 i Altona ved Hamborg og fik navnet Christian Johan Frederik Ahlefeldt-Laurvig. Hustruen boede det meste af tiden pX en herregXrd pX Fyn, sX greven muntrede sig med tjenestepiger og andet hunk°n hjemme pX Langeland. Resultatet blev en masse b°rn, hvoraf nogle i kirkeb°gerne stXr opf°rt som s°nner og d°tre af "Forstmand Christiani". - Og selv om "uµgte" b°rn dengang som regel stod bagest i kirken, nXr de skulle konfirmeres, s°rgede Knudegreven for, at hans b°rn kom til at stX forrest, beretter Preben Ahlefeldt-Laurvig. - Vi ved ogsX, at han tog sig godt af b°rnenes m°dre, som han fik afsat til hµderlige b°nder. Og han tog det ikke sX n°je, om han virkelig var faderen. Hvis andre var kommet galt af sted, pXtog han sig sXmµnd ogsX gerne faderskabet. Tilnavnet Knudegreven skyldtes en knude pX halsen. Han blev i 1856 opereret i Paris, men d°de af operationen. - Knudegreven hµvdede selv at have 90 b°rn, siger hans tiptipoldebarn, den nuvµrende lensgreve, Preben Ahlefeldt-Laurvig. - I kirkeb°gerne har vi dog kun fundet bevis for 35, tilf°jer han. ______________________ Lige syd for Tranekµr GµstgivergXrd ligger to lange bindingsvµrkshuse af lidt fornemmere prµg end de andre smukke gamle bygninger. Husene stod oprindeligt ved LundsgXrd nµr Kerteminde, men blev flyttet hertil af "Generalen", for at tjene som boliger for de musikanter og skuespillere, der optrXdte ved "Generalens" teaterforestillinger og spillede ved koncerterne. Nogle af musikerfamilierne huskes endnu i Tranekµr, sXledes skulle der have boet to valdhornister fra Slesvig, br°drene Christian og Ludvig Falck, i hver sin ende af det f°rste hus. De var gift med to s°stre, men trods det nµre familieskab omgikkes de to familier ikke hinanden. I den sydligste af de to lejligheder flyttedesenere organist Wagner ind. Han vat oboist i "Generalens" kapel, og ernµrede sig senere som organist ved Tranekµr Kirke. Desuden gav han privatundervisning, bla. for Constance LethXs s°n pX Egel°kke. Midterlejligheden der er forsynet med kvist, var en overgang var en overgang beboet af en musiker fra Dresden, Eigler. Senere, da "Generalens" pengesager var kommet i en sXdan forfatning at han blev umyndiggjort anden gang, boedegodsets administrator, Baron V. Bretton i denne lejlighed. Her var "generalen" til the, da han fik det slagtilfµlde, der blev begyndelsen til enden. Da han senere slog °jnene op var hans f°rste bemµrkning at baronesse V. Brettonssk°nhed havde gjort sX dybt et indtryk pX ham, at han besvimede. Det andet hus har formodentligt ogsX vµret et musikanthus, men navnene pX beboerne er nu glemt. Senere boede snedkermester Rasmussen i den nordlige ende af huset. Han var isµr kendt for sine m°bler - ja man sagde pX Langeland at hvis herskabet pX Tranekµr Slot eller en af de andre herregXrde pX Langeland skulle have nye m°bler, skulle de vµre fra snedker Rasmussen i Tranekµr, ellers duede de ikke. I midterlejligheden boede slottets hovmester, og i den sydlige lejlighed en fru Emilie Staack, der havde en rµkke b°rn med "Knudegreven", grev Christian A-L. Greven anerkendte b°rnene som sine, gav dem navnet Christiani, og fulgte dem til kirked°ren ved deres konfirmation. Slotsgade 57, er et smukt gammelt bindingsvµrkshus, der undgik branden i 1875, formodentlig fordi det havde tegltag. Her levede Knudegreven i de f°rste Xr efter "generalens" d°d, mens han overvejede om han skulle vedgX arv og gµld efter den forgµldede farbroder. Den nye lensbesidder var dog heldigvis en god °konom, og i l°bet af fX Xr fik han det hele pX fode igen. Dette kom bla. generalens eneste datter, Elise, til gode. Hun havde ikke arvet en skilling efter sin fader, men hendes fµtter sikrede hende en rundelig apanage. JµgergXrden er et ret stort grundmuret hus, bygget til jµger Peter Nielsen, der var "Knudegreven", grev Christian Ahlefeldt-LaurvigXs personlige tjener. Jµger Nielsen var med "Knudegreven" pX den sidste rejse til Paris,hvor han skulle opereres for den knude, der var Xrsag til hans °genavn. Jµger Nielsen ventede udenfor operationsstuen, og da denne var overstXet fik han lov at komme ind. Operationen var imidlertid ikke lykkedes, for greven udXndede i Jµgerens arme. Hans lig blev bragt hjem til Langeland, hvor han blev stedt til hvile i Tranekµr Kirke. | Ahlefeldt-laurvig, Christian Johan Frederik (I68107)
|
| 381 | ? barn | Ancher, Maren (I72378)
|
| 382 | a British courtesan and perhaps the most notorious of the many mistresses of Charles II of England. She became King Charles's mistress in 1660, while still married to Palmer, and whilst Charles was still in exile at The Hague. The Palmers had joined the ambitious group of supplicants who sailed for Brussels at the end of 1659. As a reward for her services, the King created her husband Baron Limerick and Earl of Castlemaine in 1661. Of her six children, five were acknowledged by Charles as his: | Villiers, Barbara 1st Duchess of Cleveland (I96708)
|
| 383 | A Doctor. | Juell, Hans Lemmich V (I99846)
|
| 384 | A widow, 6 children | Nesheim, Kari Knutsdtr. (I85436)
|
| 385 | A widow, 6 children | Nesheim, Kari Knutsdtr. (I85436)
|
| 386 | Aamund er nevnt i aXrene 1609 til 1629. | Larsson, Aamund (I81578)
|
| 387 | Aarsille fikk hele 15 barn, men 12 av dem døde unge... | Hass, Aasel Marie Jensdatter (I66393)
|
| 388 | Aarstallet er ikke sikkert. | Takle Indre, Ingeborg Hansdatter (I22350)
|
| 389 | ABBESS OF HERVORDAN | Wittelsbach, Pfalz-Simmern, Elisabeth Hervorden Prinzessin von der Pfalz und Böhmen (I68574)
|
| 390 | ABBESS OF MAUBUISSON | Wittelsbach, Pfalz-Simmern, Louise Maria Hollandine Pfalzgräfin bei Rhein (I68577)
|
| 391 | Abel fikk syv sønner og tre døtre. | Rickert, Abel Jespersdatter (I26908)
|
| 392 | About King of Denmark, Christian II King of Norway Danmarks og Norges Konge, 1513 - 1523, Sveriges Konge 1520 - 1523. Christian 2. blev f°dt i 1481 og d°de i 1559. I 1513 d°de Kong Hans i Aalborg, og den 32-Xrige tronf°lger, Christian, var klar til at f°re faderens linie videre, blot i et endnu mere voldsomt tempo. Herremµndene var ikke begejstrede ved tanken om et stµrkt konged°mme der ville kµmpe for Unionen og borgerstandens fremgang. Som ung oplevede Christian faderens erobring af Stockholm i 1497 og fire Xr senere svenskernes opsigelse af unionsaftalen med Danmark. Oplevelser der var medvirkende til at grundlµgge det mistµnksomme sind og den hXrde linie, der senere skulle kendetegne hans handlinger. Han havde viljen til at slX til bunds, nXr han slog. Som han selv sagde, er det de skrappeste lµgemidler, der bedst kurerer sygdommen. Inden Christian overtog tronen, opholdt han sig som vicekonge i Norge i 1502 og i perioden 1506-12. I Norge vandt han et par hurtige og lette sejre over oppositionen, hvor han bl.a. fµngslede den svenskvenlige Bisp Carl af Hamar og indsatte sin ven Erik Valkendorf som írkebisp i den stol, hvor de st°rste unionsmodstandere tidligere havde haft sµde. I Norge m°der Christian to hollandske kvinder. Fra dansen med Dyveke ved rXdhusfesten i Bergen, indtil han 17 Xr senere flygtede fra K°benhavn med hendes moder, Sigbrit Willoms, fik dette m°de stor betydning for hans liv. Da Kong Hans d°de, benyttede de danske stormµnd forhandlingerne om overdragelsen af kongemagten til at begrµnse kongehusets magt pX alle tµnkelige mXder. Christian 2. var nu konge i en af de korteste og mest begivenhedsrige perioder i kongehusets historie. Forl°bet af de ti Xr Christian 2. var konge kan opdeles i tre perioder, adskilt af to katastrofer: Torben Oxes fald og blodbadet i Stockholm. Christian 2. P. van Coninxloo X 1521 Frederiksborgmuseet Christian blev hyldet som medregent i Hertugd°mmerne og herefter fulgte kroningsfesterne i Vor Frue Kirke i K°benhavn og i Oslo. I 1515 giftede han sig med Elizabeth af Habsburg ? et bryllup der muligvis f°rst og fremmest var tµnkt som en finansiering af et kommende erobringstogt mod Sverige. Den trettenXrige Elizabeth var yngre s°ster til den senere kejser Karl 5. og barnebarn til den davµrende tysk-romerske kejser Maximilian. Trods µgteskabet forblev Dyveke kongens elskerinde og store kµrlighed, og selv trusler fra kejser Maximilian og hans morbroder Frederik den Vise af Sachsen fik ikke Christian 2. til at: µndre det st°dende og forargelige liv, vor broder og svoger, Kongen af Danmark, f°rer med sin elskerinde. I 1517 d°de Dyveke, og Xrsagen til hendes pludselige d°d blev aldrig opklaret. Christian 2. anklagede Lensmanden pX K°benhavns Slot, Torben Oxe for, at have forvoldt Dyvekes d°d, og trods forb°n fra rigsrXdetog hoffet, med dronning Elizabeth i spidsen, lod kongen Torben Oxe halshugge i Sct. Gertruds Kloster, omtrent hvor Kultorvet ligger i dag. Efter henrettelsen af Torben Oxe kommer Christian 2. i et skarpt modsµtningsforhold til adelen og rigsrXdet, og handler fra da af nµsten udelukkende efter rXd fra Dyvekes moder, Sigbrit Willoms. I 1520 angriber Christian 2. Sverige med en stor hµr, anf°rt af Otto Krumpen. I slaget pX den tilfrosne Xsunden s° blev Sten Sture d°delig sXret og efter kampe i Upland med den svenske bondehµr, blev Stockholm belejret. Sten Stures enke, Christina, blev overtalt til overgivelse af Stockholm borg mod ubetinget amnesti til svenskerne. Den 4. november lod Christian 2. sig hylde som arvekonge pX et rigsdagsm°de pX Brunkeberg, og i de f°lgende dage var der fest pX Stockholm Slot for at fejre denne krµnkelse af gammel svensk ret. PX festens fjerde dag lod han slottets porte lukke og fµngslede en stor del af de festklµdte bisper og adelsmµnd, der var kommet i tillid til den lovede amnesti. Med µrkebiskop Gustav Trolle som anklager, blev de tidligere modstandere anklaget for kµtteri, og henved halvfems af de anklagede blev d°mt til d°den. Allerede dagen efter foregik henrettelserne pX Stortorvet i Stockholm under udfoldelse af stor brutalitet. Ligene blev senere brµndt pX et bXl uden for byporten. Ingen ved hvordan Dyveke sX ud ? malerenforestillede sig hende og Christian 2. sXledes. Vilhelm Rosenstrand X 1885 Privateje. Gennem et forbund med Nederlandene, fors°gte Christian 2. at flytte handelsvejene mellem Nederlandene og Rusland op til K°benhavn, Malm° og Stockholm. Han gennemf°rte i 1521 en ny k°bstadlov og landlov til fordel for danske k°bmµnd ? i strid med hXndfµstningen og til adelens store misforn°jelse. Disse begivenheder fik utilfredsheden med Christian 2. til at bryde ud i lyslue bXde i Danmark og i udlandet. I 1521 erklµrede LXbeck krig, og Xret efter efter l°srev Sverige sig under ledelse af Gustav Vasa. Christian 2. samler en hµr til et nyt angreb pX Sverige. Lejetroppernes indkvartering pX Fyn vakte vrede blandt b°nderne. De store skatteudskrivninger fXr utilfredsheden til at flamme op isµr blandt den jyske adel, der allierer sig med Christian 2.s farbror, den holstenske hertug Frederik af Gottorp og S°nderjylland. I januar 1523 opsagde de jyske rigsrXder Christian 2. huldskab og troskab. Kongen fik meddelsen om opr°ret pX vej til et stµnderm°de i Xrhus, men den ellers tidligere sX beslutsomme Christian 2. taber i denne situation sin handlekraft. Det fortµlles, at han den 10. februar tyve gange lader sig ro frem og tilbage over Lillebµlt, for derefter at flygte mod °st uden noget fors°g pX at samle tropper mod den opr°rske jyske adel. I marts sender hertug Frederik en holstensk hµr under ledelse af Johan Rantzau op gennem Jylland. Hµren slutter sig til de jyske opr°rere ved Kolling, og den 26. marts lader hertug Frederik sig hylde som kong Frederik 1. pX Viborg Landsting. I K°benhavn besluttede Christian 2. sig til at s°ge hjµlp i udlandet, og den 13. april gik han sammen med dronningen og deres tre b°rn ombord pX orlogsskibet L°ven for at flygte til Nederlandene. Hjµlpen udeblev, og dermed var vejen banet for, at Rantzaus hµr st°ttet af LXbecks flXde kunne indtage K°benhavn og Malm°, der fortsat var tro mod Christian 2. Den 6. juni bliver Gustav 1. Vasa udrXbt til Sveriges konge og et par uger senere kapitulerer Stockholm. Hermed var Kalmarunionen et definitivt afsluttet kapitel. PX et m°de i Roskilde blev Frederik 1.s endelige hXndfµstning med adelen vedtaget i august. Efter otte Xr i landflygtighed lykkedes det langt om lµnge Christian 2. at stable en hµr pX benene. I 1531finansierer svogeren, kejser Karl 5., den detroniserede konges fors°g pX at genvinde de tabte riger. Christian 2. udruster en flXde, gXr med sin hµr i land i Norge, og den 5. januar 1532 hyldes han som Norges konge af det norske rigsrXd. Frederik 1. sender en dansk-lXbsk flXde afsted mod Norge, og Christian 2. trµkker sig tilbage til Oslo. Endnu engang hindrede ubeslutsomhed ham i at udnytte situationen og i det afg°rende °jeblik taber han modet. Han overtales til at opl°se sin hµr og under l°fte om frit lejde ? stik mod al sund fornuft ? lader han sig lokke til forhandlinger med farbroderen Frederik 1. i K°benhavn. Der blev aldrig nogen forhandlinger. Frederik 1. br°d l°ftet og lod Christian f°re som fange til S°nderborg Slot. I 1549 overf°rtes den nu 68-Xrige Christian 2. til Kalundborg Slot, hvor han under noget friere forhold opholdt sig til sin d°d i 1559. Christian 2. sad sXledes som fange i 27 Xr, uden at der nogensinde blev rejst anklage mod ham eller fµldet nogen som helst dom. Han ligger i dag begravet i Skt. Knuds Kirke i Odense. Notes: House of Oldenburg. Duke of Schleswig-Holstein. Deposed 1523. | af Danmark og Norge von Oldenburg, Christian II Konge af Danmark, Konge af Norge og Kung (I96243)
|
| 393 | Abraham hadde hele Ramberg fra ca 1680 til 1729, i 1711 også halve, og i 1713 hele Pollen. I 1688 kaltes han postbonde, og i manntallet far 1701 står: 'er postbonde og haver jægt hvormed seiler til Bergen'. Altså hadden han bygdefaret for Vinje og Malnes fjerdinger. Han var en mektig og aktet mann, ofte nevnt som fadder og forlover, var flere ganger lagrettemann. - Jektoppsettet hadde han på Stongneset på Ramberg, der kan man enda se det (Bø bygdebok, Tromsø 1962). Han var og så lensmann. Han var gift 3 ganger og hadde 20 barn. På tinget i Vinje i 1718 søker Abraham Lochert rettens hjelp for å få arven etter sønnen Magnus. Hans ekteskapelige liv blir da opprullet i retten. Slik får man grei på hans kvinner og barn. Den eldste, Magnus døde til sjøs i 1716, od den yngste datteren Ydde var også død. Men om de andre 4 heter det at 'alle lever og er gift'. Abraham var visstnok den første postbonde i Bø, og slikfikk bygda den første kjennskap til Det norske postverket, 40 år etter at det ble opprettet av Hannibal Sehested i 1647. Men noen ordning med postsending ble det ikke før etter 1800. | Lockert, Abraham Mogensen (I97770)
|
| 394 | ACCEDED 2/13/1689 (CROWNED WESTMINSTER); RULED JOINTLY WITH WILLIAM III FROM 1689-1694 | Stuart, Mary II Queen of England, Scotland and Ireland (I96735)
|
| 395 | ACCEDED 3/8/1702 (CROWNED WESTMINSTER); RULED FROM 1702-1714; HAD AT LEAST 18 CHILDREN BORN STILLBORN OR WHO DIED IN INFANCY | Stuart, Anne Queen of England, Scotland and Ireland (I36092)
|
| 396 | Adam Gottlob Moltke blev f°dt i 1710 og d°de i 1792. Fik 31 marts 1750 patent som greve af Bregentved. Dansk lensgreve og statsmand. Moltke stammede fra en Mecklenburgsk officerslµgt og kom til Danmark i 1722, for at komme i tjeneste hos hoffet. I 1743 blev Moltke udnµvnt til hofmarskal for kronprins Frederik (5.). Tre Xr senere blev han efter Frederik 5.s indsµttelse udnµvnt til overhofmarskal og medlem af Gehejmekonseilet. Som den enevµldige Frederik 5.s personlige venog rXdgiver, blev Moltke i 1763 regeringens egentlige leder. Da Frederik 5. d°de i 1766 blev Moltke frataget alle sine embeder, men genindtrXdte et par Xr senere atter i GehejmerXdet XÇô dog uden tidligere tiders indflydelse. Efter Struensee's overtagelse af magten i 1770, trak Moltke sig tilbage og passede sine godser. Han tilbragte hovedsageligt resten af sine dage pX godset Bregentved, som Frederik 5. havde skµnket ham i 1746. ___________________ Adam Gottlob Moltke, greve og overhofmarskal, var ud af en gammel adelsslµgt, og som 12-Xrig blev han page for kronprins Christian (6.). Senere blev han opdrager for dennes s°n Frederik (5.), som knyttede sig tµt til ham. Det nµre tillidsforhold var baggrunden for, at Moltke i 1743 blev udnµvnt til hofmarskal; ved Frederik 5.s tronbestigelse i 1746 udnµvntes han til overhofmarskal og blev regeringens ledende personlighed. Efter kongens d°d i 1766 mistede Moltke meget af sin indflydelse. Han blev en af Danmarks mest velhavende godsejere med bl.a. Bregentved, hvor han gennemf°rte flere reformer. Perioden med Moltke som rigets egentlige hersker var en °konomisk opgangstid, der bl.a. blev markeret med anlµggelsen afFrederiksstaden i K°benhavn. Her byggede man ikke mindst Amalienborg, hvor Moltke selv lod Xt af de fire palµer, det nuvµrende Christian 7.s Palµ, opf°re. | von Moltke, Adam Gottlob Lensgreve havde 22 børn (I68204)
|
| 397 | Adelsmann til Meløy, Jordanger(Hafslo Pr.gjeld i Sog og Hananger(Vanse Pr.gj), 1523 forlenet med Lærdal og flere Skibreder, 1529 med Herjedalen, 1541 og 1547-1558 med Sundmøre Len. Kilde:Wilhelmine Brandt: Slægten Benkestok(som her viser ti l kilde Nogle Opl. om den adelige Fam. Benkestok af E. A. Thomle Persh. Tidsskr. 5 B 1896.).I 1530-årene lå han i en langvarig godsstrid med fru Inger Ottesdtr og hr. Vincents Lunge, synes derfor i politisk henseende å ha sluttetseg nær til Eske Bilde på Bergenshus. Han synes å ha hatt en dansksinnet politisk holdning: Kilde: Nor sk Biografisk LeksikonI stridighetene før trosskiftet i 1536 stilte håløygene seg på erkebispens side. Da de gikk til åpent opprør mot kongen, stilte Trond seg i spissen og drepte den danske fogden i Salten på sengen. I tumultenesom var på den tiden, virker det ikke som om han fikk noen straff. Kilde: "Adelen i Norge", art. i Årbok for Meløy 1987. Døde under et bryllup han holdt for en av døttrene sine. Kilde: Norsk Biografisk Leksikon | Benkestok, Trond 3 Torleivsson (I52980)
|
| 398 | Adlet Tuxen 21 mar 1749 | Jørgensen, Christiane Elisabeth 5 (I94817)
|
| 399 | Admiral/Toller Rik kjøpmann og officer. Toller da han giftet seg med Dorot hea Nielsdatter Meng. Kilde: Personalhistorisk Tidsskrift, 4 Rekke, 1 Bind, s. 291 Fredrikshalds og Fredriksstens historie, s. 31 Slægten Stang, bidrag til Fredrikhalds historie, s. 32 A. T. Gløersens framstilling SLÆGTEN MEIDELL I NORGE OG DAN MARK MED NÆRSTAAENDE LINIER (Kristiania 1900) | Bjørn, Mathias (I27276)
|
| 400 | Adolph attended school at Eureka Township where he grew to manhood. He lived on the same farm since 1921 until his death. He died on his farm from injuries when he fell from a ladder at about noon while painting a barn. He was a member of Grace Lutheran Church and was active in church affairs and was president of the Lutheran Fellowship League, member of the Sons of Norway and was on the Township Board for many years. Services for Adolph were conducted from Grace Lutheran Church by Rev. Donald Swenson. | Holter, Adolph Gustav (I25379)
|