Notater
Treff 901 til 950 av 20,231
| # | Notater | Linket til |
|---|---|---|
| 901 | Busatt Sætre-lia, Brekke. | Midttakle, Ola Hansson (I82674)
|
| 902 | Bygdebok for Strandebarm og Varaldsøy b.1 s.359, b.2 s.316. | Galtung, Magdalena Lauritzdatter (I98411)
|
| 903 | Bygdebok for Strandebarm og Varaldsøy b.1 s121, 359 | Galtung, Lauritz Lauritsen (I98409)
|
| 904 | Bygdebok, Brekke Bind III s. 811-818:Bygselsbrev 1743 paX 1/ 2 laup smør, 7/16 hud fra cancellraXdinne Knagenhielm. Han f ikk 6 barn med Gjertrud :1. Ola BaXrdson f. 17432. Hans BaXrd son f. 1745. Bosatt paX Hatlem. Han var sersjant.Frivilli g off. skifte 26-27/9-1781 hos bonde BaXrd Johannesson og hu stru Gjertrud Hansdotter Midttakle mellom deres 3 sønner o g 2 døtre. De 2 eldste sønner var gifte. De hadde hver faX tt 4 riksdaler som festerøl og som hjemmefølge, 1 kyr verds att ril 3 riksdaler 1 mrk, 1 kvige verdsatt til 1 riksdale r 1 mrk, og 1 sau verdsatt til 3 merk 8 skilling, tilsamme n 5 riksdaler 5 mrk 8 skilling som hjemmefølge med fester øl 9 riksdaler 5 mrk 8 skilling. De 2 døtrene og sønnen Joh annes fikk derfor forlods om arv hver 9 riksdaler 5 mer k 8 skilling. Til arv og deling 18 riksdaler. NB!! 1 riks daler=6mrk=16 skilling. | Midttakle, Bård Johannesson (I42971)
|
| 905 | Bygdebok, Brekke, Herred bind III: s. 811-818: Johannes va r leiglending og brukte 1/2 laup smør, 1/16 hud i lpnr. 7 3 b. Eier cacelliraXd Hans Knagenhielm. Johannes ble oppattg ift med Kari Fillupsdotter Rutledal (dotter av Philippus B ottolvson og Christi Ivarsdotter Rutledal). Han hadde 4 bor n alle i 1.ste ekteskap. | Dale (Kyrkjebø), Johannes Olson (I59031)
|
| 906 | Bygget MøllmannsgaXrden, senere kalt " Harmonien " | Møllmann, Hans Ulrich Thomassen (I38461)
|
| 907 | Bygsla halve Alsvåg i 1736. 10 April 1762 omkom Anders på havet, han var på vei til Langneskirken for å gjøre klar til påskegudstjeneste. | Brønlund, Anders Jensen (I97756)
|
| 908 | Bømlo Bygdebok I, side 271. | Robbestad, Margit Marie Marie Hollund (I78753)
|
| 909 | Bømlo Bygdebok I: s.238. 48 Knut Olson Hollund, f. 1898. g. m. Olga Emelie Hansdtr . Rubbestad, f. 1902. Born: a. Hildur, f. 1924, g. Askøy. b . Berta Mathilde, f. 1925, g. m. Olav Hegrestad, b. Sandnes . c. Hans Johan, f. 1927, g. Fana. d. Anne Marie, f. 1929 , g. Telemark. e. Olav Bernhard, f. 1931, g. Rubbestad. f . Olga Karin, f. 1939, g. Oslo. Fosterson, Jesper Jespersen , f. 1921, g. Tertnes, han var sønn til Olga og Jesper Sele. Knut kjøpte bruket i 1924 og var brukar til han selde i 195 6. | Rubbestad, Olga Emilie Emelie (I78754)
|
| 910 | Bømlo Bygdebok I: s.238. I folketellingen 1900 staXr Claus oppført som født i 1993, d et er galt. han var født 12. april 1894. NavnFamiliestillingSivilstandYrkeFødselsaXrFødested Hans ClausenhfgGaardbruger S og smed1871Evinvik Bertha LarsdatterhmgGaardmandskone1863Finnaas SB Claus HansensugSøn1893Finnaas SB Lindemann HansensugSøn1896Finnaas SB Margit HansdatterdugDatter1898Finnaas SB Olga HansdatterdugDatter1900.05.19Finnaas SB Lars OlsenhfgFøderaadsmand1825Finnaas SB Martha AndersdatterhmgFøderaadskone1825Skaanevik SB PaX Ellis Island finner vi han flere ganger. Reiste til Amerika: First Name: Klaus Last | Residence:, Klaus Hansson Ethnicity: Norwegian Norway Last Place of (I78755)
|
| 911 | Bømlo Bygdebok I: s.238. Lindemann forliste ved island og p9drog seg deretter en lun gebetnnelse som gikk over til tuberkulose. Han døde 6 maXned er etterpaX. | Robberstad, Lindemann (I78756)
|
| 912 | Børge Johannesen hadde 5 barn, to av disse (Ole og Knut)har flyttet ut av bygda. Det er en odelsak paX Kleiveland i 1680. (HaXndskrevet manuskript av ostring, s. 26) | Heimvik, Berge (Børje) Johannesen (I18941)
|
| 913 | Børn af Christoffer Nielsen Tønder og Karen Olsdatter (Skriver): Christophersdatter, d. 1657 Anna Christophersdatter Tønder, f. 1636, d. 1672 Ole Christophersen Tønder, f. 1633, d. 1684 Peder Tønder, f. 1641, d. 1694 Susanne Christophersdatter Tønder, f. 1640, Bremsnæs Fogedgaard., d. 1675 Marette (Margrethe) Christophersdatter Tønder, d. 1684 | Schriver, Karen Olufsdatter (I70624)
|
| 914 | Børre Heitmann Holmeslet skriver: Da Anne ble enke annen gang 1692, fikk hun hele Tovik utlagt som enkesete (landskyld- og skattefri) og døde der 1711. Det ser ud til at presteenken hadde det trangt økonomisk. I 1708 avsto hun ... av Tovik til Asmus Wessel Rosenfeldt. Det er ganske sikkert hennes kiste som ble funnet da gulvet i Trondenes kirke ble tatt opp. PaX lokket var initialene AHDN og innskrift: kirke sto en kiste med to lik. Kanskje var det hennes to menn ? Efter hun ble enke for anden gang bodde hun en tid (1695) hos sin svoger res. kap. Jens Schjelderup i Hamarøy. I 1701 bodde hun paX Tovik i Trondenes med sønnen Niels Anderssøn Schjelderup, 16 aXr gl. | Hansdatter Nysted, Anne (I66084)
|
| 915 | bøtte for "legermål" med si tilkomande kone. | Terva, Ole Andersson (I67689)
|
| 916 | CALLED TO THE THRONE 4/6/1814, REIGNING UNTIL HIS DEATH (EXCEPT FOR THE "HUNDRED DAYS") | de Bourbon, Louis XVIII Stanislas Xavier roi de France et Navarre (I96066)
|
| 917 | Cand + Exam Jur | Suenson, Anine (I65348)
|
| 918 | Cand theol 1745. Sogneprest og provst. (EC) | Calundan, Frederik (I68249)
|
| 919 | Cand. jur., godsejer. Indenrigsminister i Estrups regering, medlem af Landstinget. Ejer af Dronninglund. Skeel, Erik Vilhelm Robert, 1818-84, Minister, Godsejer, f°dtes 22. Febr. 1818 i R°rby Prµstegaard ved Kalundborg, i sin Morfaders, Sogneprµst Robert Buddes, Hjem, til hvilket hans Moder, Abrahamine Christiane f. B., var tyet hen, efter at hans Fader, Underretsprokurator J°rgen Erik S., f°r Drengens F°dsel var afgaaet ved D°den. I R°rby Prµstegaard var da hans Barndomshjem, og endnu i hans Ministertid mindedes µldre Folk paa Kalundborgegnen den raske, viltre Dreng, den selvskrevne Anf°rer i alle Landsbydrengenes Spilopper. Da den Tid kom, hvor Skoleuddannelsen stillede st°rre Krav, blev S. optaget i Huset hos Fr. Blilow, den senere Sejerherre ved Fredericia; 1835 blev nan Student og 1841 juridisk Kandidat. 4 Dage efter at han havde bestaaet Examen,indgik han Xgteskab (i. Nov. 1841) med Cathrine Sophie Nehammer (f. 6. Juli 1816), Datter af Farver N. i Holbµk, et Parti, der ikke havde hans Families Bifald, men fra hvilket det mindst af alt laa i hans Karakter at lade sig afholde ved den Art Modstand. S. A. havde hans Moder indgaaet nyt Xgteskab, med sin f°rste Mands Broders°n, ndfr. nµvnte Kammerherre Vilh. Sam. S. En Tid var S. nu Volontµr paa Sjµllands Stiftamts Kontor, men allerede 1844 omplantedehan sig til jysk Grund. Ved Hjµlp af et Laan paa 50000 Rdl. fra det Skeelske Fideikommis kj°bte han Hovedgaarden Dronninglund i Vendsyssel. Med Iver kastede han sig nu over Gaardens Drift og Godsets Forbedring, og en dygtig Hjµlper som Landmand, Handelsmand og Selskabsmand havde han i sin nµrboende Slµgtning J°rgen Erik Fred. Skeel til Birkelse (s. ndfr.). I Begyndelsen vare Midlerne dog knappe, og det var egentlig f°rst, efter at S. i sit andet Xgteskab havde faaet en betydelig Formue, ;at han fuldt ud hµvede Dronninglund til en M°nstergaard. Skj°nt f°dt paa Sjµlland blev S. en Type paa en jysk Godsejer af de bedste. Hans lidt firskaarne, velvoxne Skikkelse med den korte Hals, det regelmµssige, friske Ansigt og det spidse Hageskjµg f°rte Tanken hen paa en af hans gamle Aner. Han havde dernµst i sit Vµsen og i sin Gjerning det st°tte, sindige, tilsyneladende flegmatiske, bag hvilket der dog laa en agtpaagivende Aand og en vaagen Tanke. Og han havde en Fasthed og Sejhed i Karakteren, der kunde udarte til Stµdighed, og en Jµvnhed og Frihed for Forfµngelighed i det smaa, der kom ham til gode baade som Godsejer og Politiker. Men som sµregent for S. b°r det ikke glemmes at nµvne en Hjµrtensgodhed, der strakte sig baade til Mennesker og Dyr. Hans Godsbeboere hang ved ham, og -- en sµlsom Grille for en fremskreden jysk Landmand -- han var en Modstander af Kraftfodringen, fordi den efter hans Mening indeholdt et Misbrug af Dyrene. Halvtredserne bragte en tung Tid for S. i hans Familieliv, og i 1858 skiltes han fra sin Hustru. Aaret efter µgtede han sin foran omtalte µldre Ungdomsven J. E. F. Skeels Enke, Charlotte Adelaide f. Komtesse Ahlefeldt-Laurwigen (f. 11. Avg. 1810), der allerede 6 Aar senere (24. Sept. 1865) afgik ved D°den. Paa dette Tidspunkt var det, at S. traadte ind i det politiske Liv. Han, som allerede havde beklµdt de stedlige Tillidshverv, der f°lge med Hartkorn ogPopularitet, lod sig i 1859 vµlge ind i Landstinget og beholdt Sµde her indtil sin D°d; i 1864-66 var han tillige Medlem af Rigsraadets Landsting. S. holdt sig noget tilbage som Landstingsmand; han h°rte til de lidet talende og lidet foretagsomme, men hans praktiske Blik og faste Karakter gave ham Anseelse, og han blev baade Viceformand i Tinget og Medlem af Rigsretten. Ogsaa var han Medlem af den i 1866 nedsatte Kommission angaaende Forsvarsvµsenet, og Antallet paa hans Tillidsposter ude i Befolkningen steg. Sµrlig kan nµvnes, at han var Prµsident for den 13. danske Landmandsforsamling (1875), og at han indtog betroede Poster i det kongl. Landhusholdningsselskabs og Landbygningernes almindelige Brandforsikrings Bestyrelser. Patron for Roskilde adelige Jomfrukloster blev han f°rst 1880. I Ministeriet Estrup optoges S. som Kabinettets f°rste Indenrigsminister (n. Juni 1875). Mange antoge, at S., om han end havde Karakter og Erfaring nok, vilde staa for meget tilbage i de formelle Evner, i Veltalenhed og Behµndighed og, hvad der ellers h°rer til for en Minister for at begaa sig under urolige forhold. Helt sikker var man heller ikke paa, at den 5yaarige Godsejer vilde til fulde kunne sµtte sig ind i den store Del af de talrige indenrigsministerielle Forretninger, der hidtil laa ham fjµrnt. Frygten var ugrundet. Sorn Landstingets Formand efter hans D°d udtalte om ham: ½I den nye vigtige og ansvarsfulde Stilling voxede han kjendelig for vore som for alle andres Xjne.XS. tog fat med stor Energi baade under Forhandlingerne i Rigsdagens Sale, i Udvalgsvµrelserne, i Ministerialbygningen og sikkert ogsaa i sit hjemlige Arbejdsvµrelse, og Meningsfµller og Modstandere maatte erkjende, at han gjorde Fyldest i sin Plads. Helt ringe blev Udbyttet heller ikke trods de ugunstige politiske Forhold: i hans Tid fremkom Husmandskreditforeningsloven, Sparekasseloven, Vand-l°bsloven og Varemµrkeloven-, de sjµllandske Jµrnbaner erhvervedes for Staten; Kj°benhavns Havnebane anlagdes; Limfjordsbroen blev bygget, og Jµrnbaner anlagdes, sµrlig i Jylland. I den store Strid om Forbudet mod Udf°rsel af Kvµg fra Sjµlland og imod Indf°rsel af Kvµg fra Sverige (Rigsdagssamlingerne 1881-82 og 1882-83) traadte S.s Fortrin og Fejl frem med Klarhed, og samtidig med at hans Holdning i denne Sag skabte ham mange Modstandere, bidrog den til at slaa fast i den almindelige Bevidsthed ude og hjemme, at han var en Personlighed, med hvis Vilje og Evner der maatte regnes. Modstandere skortede det overhovedet ikke S. paa, ikke blot selvf°lgelig i politisk Henseende, men ogsaa i saglig; B°rsen i Kj°benhavn var ham ikke god, og han var i det hele mere Landbrugets end Handelens Minister. Den indenrigsministerielle Portefeuille, hvis Indhold senere er fordelt paa 3 Medlemmer af Kabinettet, var en tung Byrde for en. enkelt Mand, isµr for en saadan, der ikke var udrustet med usµdvanlige Aandsgaver og ikke tidlig var indlevet i Forretningerne. Dette maatte baade S. og hans nµrmeste Eftermµnd paa denne Post sande. I 1884 viste det sig da, at S.s Kraft var udt°mt. I Maj Maaned blev han ramt af et apoplektisk Anfald, og 29. Avg. s. A. tog han sin Afsked. Han,der i 1859 var bleven Kammerherre, i 1875 Kommand°r af Danebrog af 2. Grad, i 1876 Kommand°r af i. Grad og i 1878 havde erholdt Storkorset, blev ved sin Afskedigelse udnµvnt til Gehejmekonferensraad. Natten til 6. Nov. s. A., n°jagtig et halvt Aar efter sit f°rste Sygdomsanfald,, d°de han. | Skeel, Erik Wilhelm Robert (I47598)
|
| 920 | Cand.jur. 1834, student lanbruksforhold, kjøpte gaXrden Ringen i Sørum pst.gld. i Romerike, eide gaXrden Solvik i Sande pst.gld. i Vestfold. | Wergeland, Harald Titus Alexis (I43041)
|
| 921 | Cand.teolog. Sogneprest i Vikedal i Rogaland, og til Biri i Oppland fylke. han døde paX sin gaXrd OppegaXrd i Østre Toten. | Vedøe, Edvard Wilhelm (I59113)
|
| 922 | Cand.thelol. 1803, adjunkt i Kr.sand 1806-18012, Res.kap. K r.sand 1812-1814, Hoffpredikant 1815, Sogneprest i Eidsvol l 1816-1822, Prost Øvre Romerike 1822-1841. Eidsvollmann fr a Kristiansand. 'Nicolai Wergeland I motsetning til embetsmenn flest, kom ikke Nicolai Wergela nd fra noen velstaXende familie. Studietiden tilbragte han u nder svært kummerlige kaXr i København, og en tid var forhol dene saX vanskelige at han seriøst vurdrerte aX verve seg so m soldat. Under et opphold i Kristiansand (1805) hadde Werg eland truffet A.D Thaulow, og i 1807 giftet de seg. Ekteska pet gjorde ham til en del av Krisitansands krets av ledend e embetsmenn og næringsdrivende. Til riksforsamlingen bragte Wergeland med seg et eget grunn lovsutkast og flere ferdigskrevne taler. Knapt noen var s aX godt forberedt. I løpet av de seks ukene riksforsamlinge n varte markerte han seg som medlem av konstitusjonskomitee n og som en stor taler i plenumsdebattene. Hans taler va r grundige, men ogsaX langtekkelige og til tider lite passen de. At Wergeland i tillegg var en urokkelig unionstilhenge r, bidro ogsaX til aX gjøre han til en av forsamlingens mes t upopulære menn. Noen synes det er underlig at Nicolai Wer geland som var far til dikteren Henrik Wergeland, var union stilhenger. Imidlertid maX en huske at unionstilhengerne sje lden var imot ideXen om selvstendighet, men at de ansaX det s om uoppnaXelig i den situasjon landet befant seg i. Wergelan d hadde i tillegg opparbeidet en egen uvilje mot Danmar k i løpet av den vanskelige studietiden i København. Kontra sten mellom far og sønn var nok da større i spørsmaXlet om j ødenes adgang til riket. Mens Nicolai Wergeland stemte fo r den saXkalte 'jødeparagrafen' som forbød jøder og jesuitt er adgang til riket, kjempet Henrik Wergeland hele sitt li v for at paragrafen skulle endres til jødenes fordel. Tilbake i Kristiansand maXtte Wergeland taXle mye kritikk, o g hverken han eller Mørch ble gjenvalgt til det overordent lige storting. I 1816 flyttet han til Eidsvoll med familien , og her ble han sittende som sogneprest frem til sin dø d i 1848.' Han ble døpt Niels Vergeland: http://digitalarkivet.uib.no/cgi-win/webcens.exe?slag=visba se&filnamn=dp12531750&gardpostnr=1974&personpostnr=4245&mer k=4245#ovre | Wergeland, Nicolai Niels Halvarson (I31837)
|
| 923 | Capellanen i Rommelanda, H Anders Rattrey laXter foXredraga som skulle foXrre kyrkoherden Salig Herr JoXns Larssons efterlaXtna enka och barn saX waXl som foXrsamlingen sielf aXstunda och begiaXra honom till kyrkoherde igen uti Salig Herr JoXnses staXlle, haXllst emedan som een tiijd betjent foXrsamlingen och iaXmwaXll sinnat, som han ock lovar att taga salig herr JoXnses dotter till hustru och therigenom foXrsoXrja Moderen och AXnkian som aXldrig och swagh aXr och ej uthstoXtas kan uti PraXstegaXrden hos sigh - hans promess emot modern och dottern maX obraXttsliga kallas- erhoXll rekommendation. - Men vem gifte han sig med? Inlands haXrad AII a 6 s 585 Till herr Anders RaXtterii (Rattray)- Eftersom Enkian uthi Rommeland Salig herr JoXsn Larssons hafwer sigh hoos mig hoXgeligen beswaXrat som skulle I otijdigt foXrhaXlla edher emot henne och hennes huus, illa trakterat barnen medskiemmde och bespotteliga ordh och uthan dhet soXckt till att oXfwerfalla dhem medh hugg och slage, saXsom och siaXllandes hennes son wyrdige och waXllaXrde herr Lars foXr en skielm och hundh och mehra annat som hennes angifne supplikation innehaller. Dy saXsom saXdant icke boXr skickas, moXcket mindre af een andeling man foXroXfvas. HwarfoXre befaller och foXrmanar edher paX Embetets waXgnar at I nu strax traXder ifraXn gaXrden och foXrser edher med naXgot annat huus i foXrsamlingen till vidare beskied dheroXfwer eder gut (?) | Grubbe, Marie Didriksdotter (I67735)
|
| 924 | Capellanen i Rommelanda, H Anders Rattrey laXter foXredraga som skulle foXrre kyrkoherden Salig Herr JoXns Larssons efterlaXtna enka och barn saX waXl som foXrsamlingen sielf aXstunda och begiaXra honom till kyrkoherde igen uti Salig Herr JoXnses staXlle, haXllst emedan som een tiijd betjent foXrsamlingen och iaXmwaXll sinnat, som han ock lovar att taga salig herr JoXnses dotter till hustru och therigenom foXrsoXrja Moderen och AXnkian som aXldrig och swagh aXr och ej uthstoXtas kan uti PraXstegaXrden hos sigh - hans promess emot modern och dottern maX obraXttsliga kallas- erhoXll rekommendation. - Men vem gifte han sig med? Inlands haXrad AII a 6 s 585 Till herr Anders RaXtterii (Rattray)- Eftersom Enkian uthi Rommeland Salig herr JoXsn Larssons hafwer sigh hoos mig hoXgeligen beswaXrat som skulle I otijdigt foXrhaXlla edher emot henne och hennes huus, illa trakterat barnen medskiemmde och bespotteliga ordh och uthan dhet soXckt till att oXfwerfalla dhem medh hugg och slage, saXsom och siaXllandes hennes son wyrdige och waXllaXrde herr Lars foXr en skielm och hundh och mehra annat som hennes angifne supplikation innehaller. Dy saXsom saXdant icke boXr skickas, moXcket mindre af een andeling man foXroXfvas. HwarfoXre befaller och foXrmanar edher paX Embetets waXgnar at I nu strax traXder ifraXn gaXrden och foXrser edher med naXgot annat huus i foXrsamlingen till vidare beskied dheroXfwer eder gut (?) | Grubbe, Marie Didriksdotter (I67735)
|
| 925 | Caroline Amalie (1796-1881): Dansk dronning; datter af hertug Frederik Christian af Augustenborg og Louise Augusta af Danmark, datter af dronning Caroline Mathilde og Struensee. Xgtede 1815 den senere Christian 8. Stµrk og initiativrig personlighed; oprettede asyler for fattige b°rn. I °vrigt medlem af Vartovs menighed; stod i nµr personlig forbindelse med Grundtvig. ___________________________ Caroline Amalie blev dronning af Danmark i 1839. Hun var datter af hertug Friedrich Christian af Augustenborg og prinsesse Louise Augusta. Hun blev gift med prins Christian Frederik, den senere Christian 8., i 1815. Caroline Amalie var meget optaget af forskellige sociale og humanitµre sp°rgsmXl, og hun stod bag oprettelsen af bl.a. flere hjem for forµldrel°se b°rn. PX grund af sine augustenborgske r°dder blev hun af mange danske betragtet med en vis mistro under de nationale konflikter i Slesvig-Holsten, men i l°bet af den senere del af sit liv opnXede hun stor folkelig popularitet. Caroline Amalie interesserede sig for religi°se sp°rgsmXl og blev en vigtig st°tte for den grundtvigianske bevµgelse. Xgteskabet mellem Caroline Amalie og Christian 8. var lykkeligt, men parret fik aldrig nogen b°rn. Tronf°lgeren Frederik var sXledes fra Christians f°rste bryllup med Charlotte Frederikke. | Schleswig-Holstein, Oldenburg, Caroline Amalie Dronning af Danmark (I68081)
|
| 926 | Carpenter Work For Self | Hammer, Edwin Oliver (I100712)
|
| 927 | Carpenter/Minneapolis & St. Louis Railroad. | Twite, Hans Østensen (I55657)
|
| 928 | Castberg-slektens stamfar Tyge Nielssøn Castberg trykker Norges 1. boktrykk; Almanakken 1644. Chirsten Castberg ble født i København og døde i Sandviken ved Bergen 20.2.1758. Hun ble begravet 1.3.1758 på Korskirkegården "med Ringen og hel Skole", og hun ble "gratis bortbåret av studentersociètetet". Chirsten ble gift med overtollbetjent Ahasverus Jæger. Han ble født i 1679 og døde i 1745, begravet 27.9.1745. Ved en anledning skal han ha sagt at hans kone var "kommet av smuk Familie". Chirsten og Ahasverus hadde 12 barn: 1. Niels Knag Jæger, født 12.4.1706, død 19.5.1781. Student, klokker i Korskirken i Bergen. Ugift. 2. Christian Jæger, født 1708, død før 1758. 3. Knud Eeg Jæger, født 1709, død 1768. Gullsmed. Gift med Abigael Christina Berrig. Stor etterslekt. 4. Johanne de Crequi Jæger, født 1712, død liten. 5. Margrethe Marie Jæger, født 1715, død liten. 6. Alida Catharina Jæger, født 1716, død liten. 7. Ahasverus Jæger, født 1717, død ung. 8. Herman Garman Jæger, født 1720, død ung. 9. Nicolay Castberg Jæger, født 7.4.1722. 67 Statsarkivet Trondheim. Sunnmøre sorenskriveri, skifteprotokoll nr. 1, folio 7a. 68 Baccalaureus: fra middelalderen av internasjonal betegnelse på innehaveren av den laveste akademiske grad, baccalaureatet. I Danmark-Norge ble tittelen avskaffet ved forordning av 11.5.1775 (Norsk historisk leksikon). 69 Ove Bjelke: fra 1648 lensherre i Bergenhus len, fra 1660 kansler i Norge, fra 1665 stiftsamtmann i Trondheim. Ole Arild Vesthagen 2004 10. Johanne Margrethe Jæger, født 1723, død 25.2.1758. Gift med repslager Jens Jonsen Hardt. Han døde 20.2.1758. 11. Wilhelm Friderich Jæger, født 15.8.1726, død 16.6.1775. 12. Tyge Christopher Jæger, født 15.8.1726, død 8.7.1806. Slekten Castberg Følgende artikkel er hentet fra A.W. Raschs bok Slekten Knagenhjelm og Kaupanger , Oslo 1960, samt fra en artikkel av Gerhard Munthe i forbindelse med at det i 1993 ble trykket opp en faksimileutgave av norgeshistoriens første boktrykk fra 1643. Deler er hentet fra A. St. Castbergs Slekten Castberg gjennem 300 år . Opplysninger om Tyge Nielssøns trykkeri - fremdeles i drift i 1999 som Enersens Trykkeri A.S på Bryn i Oslo - er hentet fra Norske boktrykkereog trykkerier gjennom fire århundrer . -------------------------------------------------------------------------------- 1. ledd Tyge Nielssøn (Castberg) Sorenskriver Tyge Nielssøn sier selv at han er født «ved Kallø», en liten øy i Kalløfjorden på Jyllands østkyst. Omtrent 20 km. fra Kallø, ved Grenaa, ligger et sogn Kastbjerg, hvor det også finnes en gård av samme navn. Det er også er sogn Kastbjerg ved Randers, ca 60 km. fra Kallø, samt en gård Kastbjerg i hvert av sognene Dybe, Ferring og Bølling på den jyske vestkyst. Fra et av disse stedene har sikkert familien Castberg sin opprinnelse. Om Tyge Nielssøns foreldre og videre avstamming vet man imidlertid ennå ingenting. Det man hittil har visst om Tyge Nielssøn, er at han i 1646 er nevnt som fullmektig for stiftskriveren i Bergen, og at han senere ble sorenskriver på Sunnmøre. Tidligere enn 1646 har man ikke funnet noen spor av Tyge Nielssøn. I den siste tid har imidlertid en teori, som går ut på at sorenskriver Tyge Nielssøn er identisk med en annen Tyge Nielssøn, nemlig Norges første boktrykker, vunnet større og større oppslutning. Teorien, som først ble fremsatt av J. C. Tellefsen, er siden blitt understøttet av bibliotekarene Henrik Hanboe og Alf C. Melhus, og av genealogen Finne Grøn. Denne Tyge Nielssøn var også høyst sannsynlig jyde av opprinnelse. Han utførte i hvert fall stadig arbeid for jyder i København, og det er kjent at det var et sterkt samhold mellom jydene i denne byen. Til tross for at Tyge Nielssøn ikke hørte til de mer fremtredende boktrykkere, hadde han flere fornemme jyder som sine kunder, bl.a. Holger Rosenkrantz. Dennes slott Rosenholm lå i nærheten av Kallø. Ved slottet hadde han et trykkeri der unge jyder kunne få undervisning i håndverket. Her hadde Tyge Nielssøn altså den beste anledning til å utdanne seg for sitt fremtidige virke. Sorenskriver Tyge Castberg anfører at han tidligere hadde vært «i de Bielkers Tieneste». Boktrykkeren kunne påberope seg det samme. Jens Bjelke trykte nemlig alle sine arbeider hos ham, både i 1633, 1634 og 1639. Dessuten er navnet Tyge Nielssøn såvidt sjeldent at det er lite sannsynlig at to personer av dette navnet samtidig skulle være kommet til Norge fra Jylland, og den ene av dem plutselig forsvinne uten å levne spor etter seg i 1644, mens den annen like plutselig dukker opp to år senere. Man kan kanskje undres over at det var så lettvint å bli sorenskriver. Tyge Nielssøn kan ha vært en dyktig boktrykker, men det er lite sannsynlig at han har hatt noen juridisk utdannelse. Men da skal man betenke at på den tiden var det ofte tilstrekkelig at man var skrivekyndig for å få et sorenskriverembede. Hvis man dertil var litt praktisk og dristig, noe vi må ha lov til å anta at Tyge Nielssøn har vært, er det ingen ting til hinder for at boktrykkeren Tyge Nielssøn noen år senere avslører seg som sorenskriver. Major Aage Stabell Castberg mener også å finne støtte for teorien i en undersøkelse av Tyge Nielssøns segl . I det segl Tyge Nieløssøn brukte i sin første tid på Vestlandet mener major Castberg nemlig å se initialene T.N.S.B. Denne siste B'en har tidligere vært tydet som R, og man gjettet på at han tidligere har tenkt å ta et tilnavn som begynte med denne bokstav. Aksepterer man imidlertid B'en, kan det tenkes at denne står for Boktrykker, og at altså hele seglet står for Tyge Nielssøn Boktrykker. Ifølge arkivar Halvard Trætteberg er dette ikke vanlig benyttet, men det er heller ikke noe som skulle tale direkte imot et en mann på denne tiden satte inn sitt yrkes initial i sitt segl. Han var jo tross alt den første av dette yrket i Norge, og sikkert stolt av det. Imidlertid sløyfer han B'en i sitt neste segl fra 1668 da han ikke lenger kan tenke seg å gjenoppta sin gamle profesjon. Og i 1679 har han et heltnytt segl igjen med initialene T.N.K.B da han altså har bestemt seg for tilnavnet KastBerg. Under dette navnet var da også to av hans sønner innskrevet som studenter i København allerede i 1672. Sannsynligheten taler derfor meget sterkt for at de to Tyge Nielssønner er identiske. Og inntil kjensgjerninger dukker opp somkan omstyrte teorien, er det fristende å godta den. Tyge Nielssøn er altså etter eget utsagn født «ved Kallø» antagelig senest i 1610. Han slår seg som ung mann ned i København som boktrykker, Det første offisielle dokument som kjennes om ham er et kongebrev av 28. mai 1634, hvorved han «som med stor Bekostning har innrettet et Trykkeri i Kjøbenhavn til noget Vederlag for den anvendte Bekostning faar bevilget, at ingen i 10 Aar maa ettertrykke de approberede Bøger, som udgaar af hans Officina». Det eldste kjente trykk med hans navn bærer årstallet 1631. Hans trykkeri ble aldri noen betydelig forretning, og typografisk sett er hans arbeider høyst ordinære. Men flere av tidens mest fremtredende menn var blant hans kunder,således sognepresten, magister Niels Mikkelsen Aalborg, Holger Rosenkrantz og Viborgbispen Hans Wondal. I 1632 ble han betrodd å trykke den storstilte folioutgaven av Davids Psalmer med forord av Aalborg og bekostet av kongens svigermor, Eline Marsvin. Den ble trykt bare i 30 eksemplarer og skal være det vakreste Tyge Nielssøn har laget. Allerede i 1633 kom han i forbindelse med Norge, idet Jens Bjelke det år trykte sin «Summarier offuer Bibelen» hos ham, og det følgende år sitt skrift «Danske og Norske Lougers summariske Indhold». I 1634 trykte han for Nordmannen Sevald Thomessøn dennes oversettelse av Valenius Herbergers «Horoscopia passiones Domini», og i 1639 det lille skrift «Psalm:42» av Jens Bjelke. Imidlertid ser det ut til at Tyge Nielssøns arbeide har kulminert omkring 1635. I de nærmest følgende år sendte han vesentlig ut opptrykk av Aalborgs «Husholdningskalender» og «dagbok» og andre folkelige skrifter i tarveligst mulig utstyr. Ved årsskiftet 1642/43 reiste imidlertid Tyge Nielssøn etter kallelse av den lærde Romsdalspresten Christen Steffensen Bang til Christiania hvor han opprettet Norges første trykkeri. Uten angivelse av trykkested utkom så i 1643 et lite hefte som har tittelen «En liden Tractat Om Rosymarien Olies Synderlig Krafft», angivelig også av Aalborg. Det inneholder en omstendelig beskrivelse av den vidunderlige rosmarinoljens helbredende evne mot gikt, hodepine, fallesyke, forkjølelse og en masse andre ting. «Og inntil en fremtidig Tygeforsker kan motbevise det, bærer det prisen hjem som det første Norgestrykk», sier Olav Myre. Almanakken 1644: Norges 1. boktrykk I februar 1643 søkte Tyge Nielssøn Stattholderskapet i Norge om «at hand motte forløffuis Almanacher effter denne Elevationen folj saa och gemeene Schole-Bøgger at trøche». Hannibal Sehested svarte at det skulle forholdes etter den kongelige missive i sakens anledning. Hva dette inneholdt vites ikke. Men i 1644 utga Tyge sin almanakk uten innsigelse fra noen kant, så man kan gå ut fra at det privilegium han hadde søkt om, var blitt ham bevilget. I den første tiden etter ankomsten til Norge trykte han «Aggershusiske Acters Første Quartals Summariske Beskriffelse paa nerverende Aar 1644 flitteligen samlet og forfattet», Norges første trykte nyhetsblad. Disse var høyst sannsynlig redigert av presteobersten Kjeld Stub og fortalte om de norske krigsbegivenheter under Hannibalfeiden. I 1643 trykte han separisten Niels Chronichs berømte eller beryktede «tolvpreken» i Christiania kirke 1. juledag 1642: «Aandelige Jule-Betenckning». Han viser her «at han har rådet over adskillig skrift» og kunne møte ganske vanskelige typografiske oppgaver. Men det å trykke et slikt verk av en farlig separist skulle selvsagt ikke gjøre de geistlige herrer i Kapitlet, hans fremtidige dommere, blidere stemt mot ham, selv om verket var dedisert til Stattholderen Hannibal Sehested». (Henrik Harboe). Dette var det eneste store arbeid han utførte i sin Christianiatid (152 bl.). I 1644 utgikk det fra Tyges trykkeri bare en del mindre saker. Et par av dem har et visst offisielt tilsnitt.Således «Christian IV's Krigsartikler» fra 1625. Ellers var det «Enche-Such hvorudi Et Gudfryctigt Menniske sin Hiertenkiere Ectefellis uformodede oc hastige affgang væmodel - beklager, trøster sig selff oc venter effter Gud» og «En mercelig Vise om den yderste Dommedag» i 41 korte vers på 8 sider. Likeledes trykte han opp den danske biskop Jesper Rasmussens Brochmans «Formaning til Geistligheden udi Siellands Stict». Tyge Nielssøns almanakk for 1644 ble utgitt i faksimileutgave av Emil Mostue a.s, Almanakkforlaget i 1993. Se også første oppslagsside . Trykk på bildet for større utgave av omslagssiden. Den fulle tittel på hans almanakk som utkom i 1644 lyder: «En Ny Allmanach paa det Aar effter Jusu Christi Fødsel 1644» med «Et lidet Prognosticon, eller Practica paa det Aar effter vor Frelseris oc Saligjøreris Jesu Christi Naaderige Fødsel, 1644. Med Flid paa Danske udsat oc tryckt udi Christiania aff Tyge Nielszøn». Samme almanakk ble forøvrig utgitt i faksimileutgave av Emil Moestue a.s, Almanakkforlaget i 1993, til minne om at boktrykkerkunsten kunne feire sitt 350-års-jubileum i Norge. Faksimileutgaven er et opptrykk av det eneste eksemplaret av almanakken som har overlevd til i dag. Gerhard Munthe skriver blant annet følgende i et lite hefte som fulgte med opptrykket ved utgivelsen: «I 1643 kom den første boktrykker til Norge. Det var sent, meget sent sett i europeisk sammenheng. Det var mer enn 200 år etter at Johan Gutenberg hadde fått trykt sine første bøker i Tyskland. Danmark og Sverige hadde hatt trykkerier siden 1482 og 1483. I Europa var det bare det tyrkiske rike som i 1643 fremdeles var uten boktrykker. Men i 1643 kom den danske boktrykker Tyge Nielssøn fra København til Christiania og satt opp sitt boktrykkerverksted der. Hit var han kalt av den aktive og meget skriveglade sokneprest i Romedal på Hedmarken, Christen Steffensøn Bang som trengte en mann til å trykke sitt litterære storverk Postilla Catechetica. Da det omsider var ferdig i 1662 var det blitt et verk på åtte digre bind i kvartformat med tilsammen godt over 9 000 sider. Lenge hørte det til vår litteraturs mest omfangsrike, og kanskje minst leste, storverk. Det ble imidlertid ikke dette verk Tyge Nielssøn kom til å begynne med. I sitt første arbeidsår i Norge gjorde han ferdig tre små trykk, et sørgevers på syv sider, en vise om den ytterste dommedag på åtte sider og endelig, som det viktigste av de tre trykk, En Ny Allmanach paa det Aar effter Jesu Christi Fødsel, 1644. Også almanakken var et beskjedent lite trykk på 48 upaginerte sider, og formatet var ikke større enn 10 * 7,5 cm. Men det er like fullt det første norske trykk vi kan kalle en bok.» Videre skriver Munthe: «Tyge Nielssøns almanakk er sjelden på flere måter. For hele tidsrommet frem til 1814 var det bare en gang til, i 1678, at det ble gitt ut en egen norsk almanakk. (É) Tyge Nielssøns almanakk var ikke noe trykkeriteknisk praktverk. Det var et nøkternt, skikkelig håndverk, trykt i to farger, svart og rødt. Tittelbladet, som også var omslag, var dekorert med den norske løve og forsynt med trykkested og boktrykkernavn. Og etter det går man over til teksten på side to. Året 1644 blir plassert inn i den kronologiske sammenheng. Det er år 5610 etter verdens skapelse, 83 år etter at Ditmarsken ble erobret, det oppgis å være 96 år etter kong Fredrik II.s død (noe sommå være trykkfeil for 56 år), 67 år etter kong Christian IV.s fødsel og 41 år etter at 'den utvalgte prins' Christian ble født. Deretter følger en liste over tegn og forklaringer som er nødvendige for bruken av selve kalenderen. Denne kommer på de neste sider, en dobbeltside for hver måned. Januar måned begynner med ønsket: Gud gi oss fred og et lykksalig år, og så får vi opplysninger om sol, måne, planeter og stjerner, henvisninger til skriftsteder i Bibelen, karakteristikk av måneden, inntil det hele avsluttes med et visdomsord. For januar er visdommen denne: Den som drømmer og merker at en tann har falt ut, han har i sannhet mistet en god venn. For april har livserfaringen resultert i denne sentens: I denne måned var daglønnerne vel tilfreds med å kunne gå hjem så snart de var møtt frem til arbeide. Litt mer resignert er det for august: I denne måned er det ikke godt å venne gamle barn fra å drikke øl og vin. Noe en straks legger merke til i Tyge Nielssøns almanakk er at dagene ikke er oppført med navn, mandag, tirsdag, onsdag, torsdag, fredag, lørdag og søndag, ved siden av datotallet, slik vi er vant til. I stedet er dagene markert med små bokstaver, a, b, c, d, e og f. Søndagen er angitt med stor bokstav trykt i rødt. I Tyge Nielssøns almanakk for 1644 begynner året med en mandag. Den hadde følgelig fått bokstavmarkeringen a, mens den første søndag hadde fått stor, rød, G. Deretter begynte en ny uke med en liten a for mandag, b for tirsdag og så videre frem til neste søndag med en ny stor, rød G. Søndagsbokstaven står oppført i forkortelseslisten og tegnforklaringen først i almanakken. Nå var året 1644 et skuddår, og det ga et spesielt problem. Det ble løst slikt: Lørdagen 24. februar var oppført som skuddag og med bokstaven f. Dagen etter hadde også fått bokstavmarkeringen F, men vel og merke med stor F og rødt siden det var søndag. Deretter går tidsregningen videre med g som mandagsbokstav ogF som søndagsbokstav. I et skuddår som 1644 blir det således to søndagsbokstaver, G for tiden før skuddagen, F for tiden etter skuddagen. Hadde året ikke vært et skuddår, ville det hatt samme bokstavering gjennom alle ukene. Denne måte å markere ukedagene på hadde vært brukt i de eldre «evighetskalendre», men her i Tyge Nielssøns almanakk for et bestemt år gjør den bare boken tungvint å bruke. Almanakken ble avsluttet med et kapitel som inneholdt varsler og spådommer for det år som kom: Et lidet Prognosticon, eller Practica Paa det Aar effter vor Frelseris oc Saliggiørelses Jesu Christi Naaderige Fødsel, 1644. Særlig konkrete var ikke disse værvarsler, og om de hadde vært til noe praktisk nytte er vel heller tvilsomt. For ettertiden har de størst interesse fordi de forteller om tidens tro og erfaringsgrunnlag. Både i norske og danske almanakkergikk værvarslene for kommende år mer og mer over til å følge værrapportene fra 19 år tidligere. For da var månens stilling den samme i årets løp som for det året varslene skulle gjelde, og det var først og fremst månens stilling og gang som man trodde påvirket værforholdene. Dette var den tids langtidsvarsler. «Fuld Maane den 6. (september) gifuer god fortrøstning til bedre og varmere Vejr, men uden blest og tyct veir gaar det neppe aff.» (É) I året 1644 ventet man to solformørkelser, 27. februar: 'ganske fuldkommen oc skreckelig at see', og 22. august. Almanakken hadde også gode råd å gi for folks helse. Så tidlig som i den danske univeritetslov fra 1539 ble det bestemt at to medisinske professorer skulle pålegges å utgi en almanakk. Bakgrunnen var den nære forbindelse man den gang mente det var mellom astronomi, astrologi og medisin. I Tyge Nielssøns almanakk står det egne tegn for bad, koppsetting og årelating i tegnforklaringen, og følger man disse tegn får man vite når på året man skal foreta dem. Tyge Nielssøns almanakk var ikke noe selvstendig, originaltarbeide. I det vesentlige var det et opptrykk av en tilsvarende dansk almanakk for samme år utført av Peder Hansen Raadstuskriver. Det er bare opplysningene om markedene og solformørkelsene Tyge Nielssøn hadde føyet til selv». Så langt Gerhard Munthe. Rasch fortsetter: Den egentlige grunn til at Tyge Nielssøn overhodet ble kalt til Norge og ble skaffet muligheter til å oppholde seg her, var at han skulle trykke presten Christen Steffensøn Bangs store katekismeverk «Postilla Catechetica», planlagt i åtte bind. Dette verket skulle etter prestens uttalelser være ferdig til den 29. september 1643, hvilket ikke ble tilfelle. Det kom i dette tilfelle til en skriftveksel mellom presten Bang og Tyge Nielssøn som resulterte i atTyge den 20. desember 1643 tok ut stevning mot Bang. I denne anker han over at han iflg. Bangs anmodning var kommet her til landet med sitt trykkeri, hvorved han var påført store omkostninger og besværligheter som han mente Bang var pliktig til å erstatte ham i henhold til hans løfte om å komme ham til hjelp «med en anseelig Sum Penge». Dernest anker han over at Bang har brutt den kontrakt som ble opprettet dem imellom ved ikke å ha skaffet tilveie tilstrekkelig papir til den boken som skulle være ferdig til Mikkelsmesse 1643. For det tredje påsto han at de 200 Rdlr. som Bang hadde betalt ham var et lån hvorav han skulle betale årlige renter, og ikke forskudd på honorar for trykking av Bangs bok, som Bang nå påsto. Tyge Nielssøn mister trykkeriet Saken ble først foredradd for Domskapitlet den 3. april 1644, der «Erlig oc Velacht Thyge Nielssøn priviligeret Bogtrykker udi Christiania hans Wegne møtte Jens Jacobssøn». Bang leverte motinnlegg, hvori han sier at dersom boken ikke er ferdigtrykt, forlanger han ett eksemplar av så mange ark som er ferdige og som Tyge har fått et forskudd på honorar på, stort 200 Rdlr. Videre forlanger han så mange ris papir «af det store Engelske (som var 40 Riis) som er beholden: Item 250 Riis andet Papir». Ennvidere skal Tyge Nielssøn tilbakebetale de 200 Rdlr. som han har forstrukket ham med eller gi en forsikring om at han vil fortsette sitt arbeide med trykking av hans bøker. Til slutt forlanger Bang, dersom disse hans forordninger ikke ble etterkommet, 1) sitt manuskript tilbakelevert, 2) det papir som er i behold og 3) de forskutterte pengene tilbakebetalt. Ved konsistoriets møte den 11. mai 1644 møtte Bang personlig og fremla nye innlegg og gjentok sine krav fra forrige møte. I Domkapitlet satt fire geistlige herrer som på forhånd neppe hadde noe tilovers for en som hadde utgitt Chronichs tolvprekener, det som hadde bevirket til at denne presten, som ble kalt datidens Søren Kierkegaard, ble «Predikestolen forbudt». Dessuten hadde han også trykt et skrift for krigerpresten Kjeld Stub, heller ingen god venn av d'herrer geistlige i Domkapitlet. Disse ga da også Bang fullstendig medhold, og Tyge Nielssøn ble dømt til å erstatte «Hannem sine forstrackte penger saa vell som Andet Hand H. Christen Skyldigh monne være med billigh Kost och Tæringh». Da Tyge Nielssøn etter all sannsynlighet ikke har kunnet etterkomme disse kravene, har presten Bang lagt beslag på hele trykkeriet, og dermed ble det for alltid slutt på Tyges trykkerivirksomhet. I 1932 sa overbibliotekar W. Munthe i sin jubileumstale: «Tyge Nielssøns presse brøt vei for boktrykkerkunsten her hjemme. Det skjedde sent og det skjedde smått, men den la likevel den første sten i den grunnmur som nå bærer norsk åndsliv og opplysning, norsk kultur og fremskritt». Etter 1644 mister vi fullstendig spor etter boktrykkeren Tyge Nielssøn. Trykkeriet finnes fremdeles i dagX Enersens Trykkeri i Nils Hansens vei 12 på Bryn i Oslo er en direkte videreføring av Tyge Nielssøns trykkeri fra 1643, og med det også en av Norges eldste bedrifter. De overtok Nielssøns trykkpresse, og regner seg som et selskapi kontinuerlig drift siden 1646. (foto: med tillatelse fra Enersens Trykkeri, hentet fra deres presentasjonsbroisjyre). Trykkeriet som Tyge Nielssøn startet, derimot, kan vi spore helt til våre dager, til Enersens Trykkeri A.S i Oslo. I " Norske boktrykkere og trykkerier gjennom fire århundrer " følges Tyge Nielssøns trykkeri opp til i dag ved at pressen havnet i Valentin Kuhns trykkeri, som ble fortsatt av bokhandler og bokbinder Hans Hoff i 1670. Svigersønnen Wilhelm Wedemann overtok etter Hoff, deretter enken Ambjør Marie Jensdatter Hobro, så søstersønnen Jens Andersen Berg, og deretter hans enke Jessine Marie Ørbek Berg som giftet seg med Samuel Conrad Schwach. Hans stesønn Jens Ørbek Berg drev så videre, etter ham hans enke Lene Kathrine Brandt Berg, og etter henne sønnen Nils Jørgen Berg som i 1816 overdro trykkeriet til Christiania Waisenhus. Dette trykkeriet ble senere Lysningsbladets trykkeri, i 1941 ble det Nelsons trykkeri, og i 1944 overtok boktrykker Willy Enersen bedriften som fremdelen i 1999 heter Enersens Trykkeri AS. Trykkeriet flyttet fra sentrum av Oslo for omkring 30 år siden, og holder i dag til på Bryn. Fra Hoff overtok i 1670 og frem til N.J. Berg solgte det i 1816, var trykkeriet i samme families eie i 146 år. Sorenskriver Tyge Nielssøn Brev fra Thyge Nielsens hånd, datert 1659. (Fra A. St. Castbergs bok fra 1938.) To år senere, i 1646, treffer vi imidlertid ifølge den nye teori mannen igjen som fullmektig for stiftskriveren i Bergen, og litt senere som fullmektig for fogden Niels Knag på Sula i Sunnmøre. Denne bodde på gården Holen, like ved gården Vågnes, som senere skulle bli Tyge Nielssøns sted. Den første tiden som fullmektig bor Tyge Nielssøn på gården Dybvig, men allerede den 18. februar 1650 kalles han «Tyge Nielssøn på Waagge». Den 24. april samme år tar han borgerskap i Bergen. Dette for å kunne drive handel med borgerne i Bergen, noe Tyge Nielssøn drev flittig ved siden av sin kontortjeneste i årene 1650 til '56. Tyge Nielssøn bodde på gården Vågnes hele sitt liv. Han kjøpte seg også senere gården Mosdahl i Ørsta. Fogden Niels Jenssøn Knag og sorenskriveren av samme navn er høyst sannsynlig i slekt, men det har hittil ikke latt seg gjøre å påvise. Heller ikke er det mulig å påvise noen slektskapsforbindelse mellom disse og den fogden Niels Jacobssøn Knag, hvis datter Maren Nielsdatter Knag ble gift med Tyge Nielssøn. Etter en ulykke måtte Niels Knag amputere sitt ene ben, og ble derved delvis tjenesteudyktig. Idet han var forhindret fra å reise omkring, fikk han den 19. mai 1656 lensherren Ove Bjelkes tillatelse til å avstå embedet til Tyge Nielssøn. I kontrakten mellom dem ble det bestemt at Tyge Nielssøn skulle svare Niels Knag 80 Rdlr. årlig så lenge han levde, og overlate ham bruken av sorenskrivergården «kvit og frit paa det at han dog af samme Bestilling kan nyde noget til sit Livs Underholdning, efterdi samme ulykkelige Tilfælde er paakommet i hans Bestillings Forretning». Ove Bjelkes bestalling av 21. juni 1656 ble fornyet av Erik Kragh 27. juli s.å., og fikk kgl. konfirmasjon 12. september 1662. Niels Knag påsto senere at avtalen hadde vært at han skulle ha 100 Rdlr. årlig, men da saken ble innbragt for lensherren, fant han at 80 Rdlr. var passende. Kontrakten ble så konfirmert 20. september 1664. Tyge Nielssøn flyttet imidlertid aldri inn i skrivergården, selv etterat han var blitt sorenskriver, men fortsatte å bo på Vågnes hele sitt liv. Det heter at «Skrivergaarden har han ei selv kunnet bebo formedelst dets vidt Fraliggende, hvorfor han den til bønder, som nu bruger og besidder, har bortbygslet og deraf nydt de allernaadigst paabudne Rigtigheder». Sitt borgerskap i Bergen oppsa Tyge imidlertid like etterat han var blitt sorenskriver, den 7. august 1656. I 1658 var Tyge Nielssøn med under tilbakeerobringen av Trondhjems len. I den fra Bergen oppsendte troppestyrke lot han «sig bruge med Almuen og Bergenhus Len, der ingen anden vilde af de andre gaa, at beleyre og indtage Trondhjem». Han synes å ha vært regnskapsfører og utført en slags speidertjeneste. Selv sier han i en skrivelse av 29. juli 1673 at han «udi forrige Feide Tid efter Herr Kanslers velb. Ove Bielkes Ordre, der jeg udi den farligste Ufred havde med Penge at føre til Millitsien, saavelsom Kundskab at gjøre, lod se min Kjerlighed og Trofasthed til Landets Tjenste og Bedste». Amtmann Knut Giedde uttaler seg ved en senere anledning med megen anerkjennelse om denne tjeneste. Sammen med sorenskriveren i Nordhordlen og fogden Peder Pedersen utarbeidet Tyge Nielssøn etter oppdrag i årene 1666 og 1667 matrikkelen for Sunnmøre. Da han begynte å bli gammel, søkte Tyge Nielssøn i 1671 om å få sin eldste sønn til suksessor i embetet, og «de Bielker lovet at være hans Patroner herudi, eftersom han og længe har tjent dem». Det siste ting Tyge Nielssøn Castberg administrerte, holdtes 18. juni 1687. Og da han iflg. sønnen Hennings uttalelse sto i embedet til sin død, er vel denne derfor inntrådt kort tid etter dette ting. Allerede 5. november samme år opptrer i ethvert fall en ny sorenskriver på Sunnmøre. Castberg hadde da sittet i embedet i 33 år. Sønnen Henningsier at han i løpet av denne tid aldri hadde fått noen dom underkjent av en høyere rett. Tyge Nielssøn Castberg ble gift ca 1649 i Borgund kirke med Maren Nielsdatter Knag , født 1626. Etter sin manns død overtok Maren Nielsdatter Knag forpaktningen av Vågnes, og bodde der til sin død den 17. september 1705, 79 år gammel. Tyge Nielssøn Castberg oppga i 1673 at han hadde 7 barn. -------------------------------------------------------------------------------- 2. ledd Niels Tygesen Castberg Niels Tygesen Castberg er født på Vågnes ca 1650. Han ble innskrevet som student i København 1669 «ex Schola Bergensi». Baccalaureus 1672, ved hvilken anledning navnet Castberg for første gang benyttes. Skjønt utdannet som teologsøkte faren å få ham til sin medhjelper og suksessor i sorenskriverembedet, da han «for sit vanskelige Mæles Skyld ikke kan til Prædikestolen befordres». Ove Bielkes svigersønn Knut Giedde anførte ham til oversekretæren i det danske Kancelli, idet han fremholder farens fortjenster i de seneste krigstider, «som Herr Gen. lieut. Bielke, jeg og Andre er vitterligt». Den 25. februar 1674 fikk han så bestalling som sorenskriver, men han har neppe tiltrådt denne stilling. Hen vedble å bo i København, hvor han i 1685 ble gift med Margrethe Christiansdatter, etter 4. april å ha fått kgl. bevilling til å vies hjemme i huset. 1. juli 1687 har han som vitne undertegnet et testamente fra byfogd Peder Willadsen til bl.a. Anne Christensdatter. I dette kaller han seg «dr.». Han hadde to døtre, Maria (d. barnløs) og Chirsten. -------------------------------------------------------------------------------- 3. ledd Chirsten Castberg Chirsten Castberg er født i København 1689 og døde i Sandviken ved Bergen 20. februar 1758. Hun ble begravet 1. mars på Korskirkegården «med Ringen og hel Skole», likesom hun ble «gratis bortbåret av studentersocietetet». Hun blegift med overtollbetjent Ahasverus Jæger , født 1679 og død 1745. Begravet 27. september. Ved en anledning sier han at hans kone er «kommet av smuk Familie». De hadde 12 barn. | Castberg, Kirsten (I20451)
|
| 929 | Catherine introduced the custom of tea drinking in England. There was a prosal to raise a statue in New York to honor her but since the riches of her family were founded in the slave trade New York born people of African descent and Irish descent protested against the idea. Didn't have any heirs. suffered four miscarriages and still births, 1662, 1666, 1669, 1669. if there is any consaltion to be had from her great misfortune, she was stepmother to many of his highness' paramours. | de Braganza, Catherine Henrietta Queen consort of England, Scotland and I (I96694)
|
| 930 | Catherine of Braganza (1638-1705), queen-consort of Charles II of England, daughter of John, duke of Braganza, and Louisa de Gusman. [World Wide Illustrated Encyclopedia, 1935] | de Braganza, Catherine Henrietta Queen consort of England, Scotland and I (I96694)
|
| 931 | Catherine the Great of Russia - aka Sophia of Anhalt-Zerbst, or Catherine Alekseevna, Empress Catherine II of Russia was the wife of Peter III of Russia. Became estranged from Peter soon after their marriage. She helped to have him deposed with the aid of Grigori Orlov, Potemkin, Princess Dashkova, and others. She succeeded him to the throne on 28 June 1762, and the following day had Peter III imprisoned. She proclaimed that Russia was in dire danger from foreign domination of her government, the church, and the culture of the country were at stake, and the safety of the nations welfare was in jeopardy. Her take-over was extraordinary without any bloodshed. She broke off relations with Frederick II of Prussian, and had her friend, Stanislaus Poniatowski, elected King of Poland. She won two wars with Turkey; extending Russia's border to the Black Sea. She imported German farmers from her country to populate and farm this new aquisition - promising them they would be free of army service. Her coronation at the Kremlin 22 September 1762 was the most spectacular ever recorded in Russia. During her reign serfdom and misery among peasants increased. But the borders of Russia expanded and increased by her large conquests. She participated in the partition of Poland (1772-1793-95). She won victoris over the Turks in 1768=1772; and by Treaty of Kuchuk Kainarja (1774) annexed the Crimea. She thoroughly identified herself with the Russia people - although she herself was German. She died of natural causes 5 November 1796. | von Anchalt-Zerbst-Dornburg, Catharina II (XXXXXXXXX II) "the Great" XXXXXXX Empress and Autocrat of All the Russias/ (I68324)
|
| 932 | Cause of Death: Drowned | Teiste-Lunde, Hans-Trondsson (I38261)
|
| 933 | Cecilia var andre kona hans. | Person, Måkestad br.5, Vigleik Person (I42518)
|
| 934 | Cecilie døde i barselseng. | Jacobsdatter, Cecilia (Sidsel) Maria (I90154)
|
| 935 | Charles Beauclerk, born 1670 in London, natural son of King Charles II and the actress Nell Gwynne. | Beauclerk, Charles 1st Duke of St. Albans (I96716)
|
| 936 | Charles I (1600-49), king of Great Britain and Ireland, in 1623 proceeded in company with Buckingham to the Spanish court, Madrid, to win the hand of the Spanish Infata. The English people, however, hailed with joy the rupture with Spain which ensued upon CharlesXs pique at his failure. But he immediately dashed his peopleXs Protestant hopes by marrying the French (Roman Catholic) princess Henrietta Maria by proxy. Succeeding his father in 1625, he was soon involved in controversy with Parliament, particularly regarding the revenues rendered necessary by the extravagant policy of Buckingham; after BuckinghamXs assassination (1628) he yielded his will to Queen Henrietta, whose influence over him was unbounded, and in the end fatal. In 1626, by the aid of loans and pawning the crown jewels, he fitted out two expeditions against Cadiz, which ended in failure. Charles was not by nature a tyrant, perhaps not even a bigot; but the force of his two chief advisors - Laud (made arcbishop of Canterbury, 1633) and Strafford drove him not only into violating the liberties which Englishmen held dear, but into irritating the conscience of England by carrying out LaudXs High Church ideas. He levied and raised money by granting monopolies and demanding ship money from the seaports (1634). In 1639 Laud drove the Scots to rebellion by his attempts to force a liturgy on them.These two events induced Charles to summon Parliament, of which two - the XShort ParliamentX (of three weeksX duration) and the XLong ParliamentX - met in 1640. The Long Parliament impeached Strafford and forced Charles to assentto a bill enacting that Parliament could not be dissolved save with its own consent. Thus began the long struggle between Charles and Parliament; and the Long Parliament outlasted him. Charles hoped to win the Scots to his side. His return to London was marked by the Grand Remonstrance. The royal standard was raised at Nottingham, and civil war broke out. It ended with the disastrous battle of Naseby (1645). He surrendered himself to the Scots at Newark in 1646, who gave him up to the English; the story of his execution at Whitehall has a dignity which in part redeems his character. He was a pattern of the domestic virtues, but he was both too obstinate and too weak to cope with the tremendous issues he raised. [World Wide Illustrated Encyclopedia, 1935] Notes on Charles I, King of England Charles, born at Dunfermline, was a sickly child, unable to speak till his fifth year, and so weak in the ankles that till his seventh he had to crawl upon his hands and knees. Except for a stammer, he outgrew both defects, and became a skilled tilter and marksman, as well as an accomplished scholar and a diligent student of theology. He was created Duke of Albany at his baptism, Duke of York in 1605, and Prince of Wales in 1616, four years after the death of Prince Henry had left him heir to the crown. The Spanish match had been mooted as early as 1614; but it was not till 17 Feb 1623, that, with Buckingham, Charles started on the romantic incognito journey to Madrid. Nothing short of his conversion would have satisfied the Spanish and papal courts; and on 5 Oct, he landed again in England, eager for rupture with Spain. The nationXs joy was speedily dashed by his betrothal to the French princess, Henrietta Maria (1609-1669); for the marriage articles pledged him to permit her the free exercise of the Catholic religion, and to give her the upbringing of their children till the age of thirteen. On 27 Mar 1625, Charles succeeded his father, James I; on June 13 he welcomed his little bright-eyed queen at Dover, having married her by proxy six weeks earlier. Barely a twelve-month was over when he packed off her troublesome retinue to France - a bishop and 29 priests, with 410 more male and female attendants. Thenceforth their domestic life was a happy one; and during the twelve years following the murder of Buckingham (1592-1628), in whose hands he had been a mere tool, Charles gradually came to yield himself up to her unwise influence, not wholly indeed, but more than to that of Strafford even, or Laud. Three parliaments were summoned and dissolved in the first four years of the reign; then for eleven years Charles ruled without one, in its stead with subservient judges and the courts of Star Chamber and High Commission. In 1627 he had blundered into an inglorious French war; but with France he concluded peace in 1629, with Spain in 1630. Peace, economy and arbitrary taxation were to solve the great problem of his policy - how to get money, yet not account for it. The extension of the ship-tax to the inland counties was met by HampdenXs passive resistance (1637); LaudXs attempt to Anglicise the Scottish Church, by the active resistance of the whole northern nation (1639). Once more Charles had to call a parliament: two met in 1640, the Short Parliament, which lasted but three weeks, and the Long, which outlasted Charles. {BurkeXs Peerage and ChamberXs Biographical Dictionary} It met to pronounce StraffordXs doom; and, his plot with the army detected, Charles basely sacrificed his loyal servitor to fears for the queenXs safety, at the same time assenting to a second bill by which the existing parliament might not be dissolved without its own consent. That pledge, as extorted by force, Charles purposed to disregard; and during his visit to Edinburgh, in the autumn of 1641, he trusted by lavish concessions to bring over the Scots to his side. Instead, he got entangled in dark suspicions of plotting the murder of the Covenanting lords, of connivance even in the Ulstermassacre. Still, his return to London was welcomed with some enthusiasm, and a party was forming in the Commons itself of men who revolted from the sweeping changes that menaced both church and state. PymXs "Grand Remonstrance" justified their fears, and Charles seemed to justify the "Grand Remonstrance" by his attempt to arrest the five members (4 Jan 1642); but that ill-stricken blow was dictated by the knowledge of an impending impeachment of the queenherself. On August 22 he raised the royal standard at Nottingham; and the four yearsX Civil War commenced, in which, as at Naseby, he showed no lack of physical courage, and which resulted at Naseby in the utter annihilation of his cause (June 14, 1645). Quitting his last refuge, Oxford, he surrendered himself on 5 May 1646, to the Scots at Newark, and by them in the following January was handed over to the parliament. His four monthsX captivity at HolmbyHouse, near Northampton; his seizure, on 3 Jun, by Cornet Joyce; the three months at Hampton Court; the flight on 11 Nov; the fresh captivity at Carisbrooke Castle in the Isle of Wight, these lead up to the XtrialX at Westminsterof the "tyrant, traitor, and murderer, Charles Stuart". He had drawn the sword, and by the sword he perished, for it was the army not parliament, that stood at the back of his judges. Charles faced them bravely, and with dignity.Thrice he refused to plead, denying the competence of such a court; and his refusal being treated as a confession, on 30 Jan 1649, he died on the scaffold in front of Whitehall, with a courage worthy of a martyr. On the snowy 7thof February they bore the "white king" to his grave at Windsor in Henry VIIIXs vault; in 1813 the Prince Regent had his leaden coffin opened. Six children survived him - Charles and James, his successors; Mary, Princess of Orange(1631-60); Elizabeth (1635-50); Henry, Duke of Gloucester (1639-60); and Henrietta, Duchess of Orleans (1644-70), the last born ten weeks after CharlesXs final parting from his queen. [GADD.GED] | Stuart, Charles I King of England (I49135)
|
| 937 | Charles I (of England) (1600-49), king of England, Scotland, and Ireland (1625-49), who was deposed and executed during the English Revolution. Charles was born in Dunfermline, Scotland, on November 19, 1600. The second son of James I, Charles became heir apparent when his elder brother, Henry (1594-1612), died, and was made prince of Wales in 1616. In 1623, during the Thirty Years' War, Charles visited Spain to negotiate his proposed marriage with the Spanish infanta. The proposal had been made in order to effect an alliance between Spain and England. When it became apparent, however, that the Spanish had no intention of concluding such an alliance, negotiations were begun for his marriage to the French princess Henrietta Maria, and England formed an alliance with France against Spain. In 1625 Charles succeeded to the throne and married Henrietta Maria, but his marriage aroused the ill will of his Protestant subjects because the queen consort was Roman Catholic. Charles believed in the divine right of kings and in the authority of the Church of England. These beliefs soon brought him into conflict with Parliament and ultimately led to civil war. He came under the influence of his close friend George Villiers, 1st duke of Buckingham, whom he appointed his chief minister in defiance of public opinion and whose war schemes ended ignominiously. Three Parliaments, convoked in four years, were dissolved by Charles because of their refusal to comply with his arbitrary measures. When the third Parliament met in 1628, it presented the Petition of Right, a statement demanding that Charles make certain reforms in exchange for war funds. Charles was forced to accept the petition. In 1629, although the assassination of Buckingham had removed a parliamentary grievance, Charles dismissed Parliament and had several parliamentary leaders imprisoned. Charles governed without a Parliament for the next 11 years. During this time forced loans, poundage, tonnage, ship money, and other extraordinary financial measures were sanctioned to meet governmental expenses. In 1637 Charles's attempt to impose the Anglican liturgy in Scotland led to rioting by Presbyterian Scots. Charles was unable to quell the revolt, and in 1640 he convoked the so-called Short Parliament to raise an army and necessary funds. This body, which sat for one month (April-May), refused his demands, drew up a statement of public grievances, and insisted on peace with Scotland. Obtaining money by irregular means, Charles advanced against the Scots, who crossed the border, routed his army at Newburn, and soon afterward occupied Newcastle and Durham. His money exhausted, the king was compelled to call his fifth Parliament, the Long Parliament, in 1640. Led by John Pym, it proceeded against the two chief royal advisers and secured the imprisonment and subsequent executions of the archbishop of Canterbury, William Laud, and Sir Thomas Wentworth, 1st earl of Strafford. In 1641 Charles agreed to bills abolishing the prerogative courts, prohibiting arbitrary taxation, and ensuring that this Parliament would not be dissolved without its own permission. The king also agreed to more religious liberties for the Scots. Soon after, Charles was implicated in a plot to murder the Covenanter leaders, including Archibald Campbell, 8th earl of Argyll. When Charles visited Scotland in August 1641, he promised Campbell that he would submit to the demands of the Scottish Parliament. While still in Scotland, the king received word of a rebellion in Ireland in which thousands of English colonists were massacred. When he returned to London in November, he tried to have Parliament raise an army, under his control, to put down the Irish revolt. Parliament, fearing that the army would be used against itself, refused, and issued the Grand Remonstrance, a list of reform demands, including the right of Parliament to approve the king's ministers. Charles appeared in the House of Commons with an armed force and tried to arrest Pym and four members. The country was aroused, and the king fled with his family from London. Both sides then raised armies. The supporters of Parliament were called Roundheads, and those of the king, Cavaliers. The first civil war of the English Revolution, now inevitable, began at Edgehill on October 23, 1642. The Cavaliers were initially successful, but after a series of reverses Charles gave himself up to the Scottish army on May 5, 1646. Having refused to accept Presbyterianism, he was delivered (June 1647) to the English Parliament. Later he escaped to the Isle of Wight but was imprisoned there. By this time a serious division had occurred between Parliament and the army. Oliver Cromwell and his supporters, the Independents, compelled Parliament to pass an act of treason against further negotiation with the king. Eventually, the moderate Parliamentarians were forcibly ejected by the Independents, and the remaining legislators, who formed the so-called Rump Parliament, appointed a court to try the king. On January 20, 1649, the trial began in Westminster Hall. Charles denied the legality of the court and refused to plead. On January 27 he was sentenced to death as a tyrant, murderer, and enemy of the nation. Scotland protested, the royal family entreated, and France and the Netherlands interceded, in vain. He was beheaded at Whitehall, London, on January 30, 1649. Subsequently Oliver Cromwell became chairman of the council of state, a parliamentary agency that governed England as a republic. | Stuart, Charles I King of England (I49135)
|
| 938 | Charles II (of England) (1630-85), king of England, Scotland, and Ireland (1660-85), whose reign marked a period of relative stability after the upheaval of the English Revolution. Charles was born in London on May 29, 1630. He was the second, but eldest surviving, son of King Charles I and was prince of Wales from birth. He took his seat in the House of Lords in 1641 and held a nominal military command in the early campaigns of the first civil war of the English Revolution. He later fled from England and went into exile at The Hague, the Netherlands, from where he made two attempts to save his father. On the execution of Charles I in 1649, Charles II assumed the title of king and was so proclaimed in Scotland and sections of Ireland, and in England, then ruled by Oliver Cromwell. After an acknowledgment of the faults of his father, Charles accepted the Scottish crown on January 1, 1651, at Scone from the Scottish noble Archibald Campbell, 8th earl of Argyll. He invaded England the following August with 10,000 men and was proclaimed king at Carlisle and other places along his route. His army, however, was routed by Cromwell at Worcester on September 3, 1651. After this battle Charles fled to France. He spent eight years in poverty and dissipation while in exile on the Continent. In 1658, following the death of Cromwell and the succession of his son, Richard, as Lord Protector, the demand for the restoration of royalty increased. In February 1660, General George Monck led an army into London and forced the Rump Parliament to dissolve. In April, in the Declaration of Breda, Charles announced his intention to accept a parliamentary government and to grant amnesty to his political opponents. A new Parliament requested Charles to return and proclaimed him king on May 8, 1660. He landed at Dover on May 26 and was welcomed at Whitehall by Parliament three days later. Charles was crowned on April 23, 1661. Noted for subservience and insistence on royal prerogative, his first Parliament was overwhelmingly Royalist and gave him free rein. Edward Hyde, 1st earl of Clarendon, his companion in exile, was appointed chief minister. Clarendon restored the supremacy of the Church of England, and English and Scottish Nonconformists and Presbyterians were persecuted contrary to the Declaration of Breda. Extravagant and always in want of money, Charles assented to the abolition of the feudal rights of knight service, wardship, and purveyance in consideration of a large annuity that, however, was never fully paid. On May 20, 1662, he married the Portuguese princess Catherine of Braganza (1638-1705) for her large dowry. The failure of Parliament to produce the amount agreed on and the chronic mismanagement of the English finances brought the king to a desperate need of money. In return for subsidies from Louis XIV of France, Charles formed a secret alliance with that country; in 1672 that alliance plunged England into a war with the Netherlands. The war was popular. Commercial and colonial rivalry had already brought about two wars between the two countries, the last one occurring between 1665 and 1667. The Dutch War of 1672 resulted in the English acquisition of the Dutch colony of New Netherland (now New York). Knowledge of his negotiations with France, together with his efforts to become an absolute ruler, brought Charles into conflict with Parliament, which, buoyed by French subsidies, he dissolved in 1681. The struggle was heightened by enactment of the anti-Catholic Test Acts and by the so-called popish plot fabricated by Titus Oates. From 1681 until his death on February 6, 1685, Charles ruled without Parliament. Although a member of the Anglican church, Charles received the last rites of the Roman Catholic church. He was succeeded by his brother James II. | Stuart, Charles II King of England, Scotland, and Ireland (I68589)
|
| 939 | Charles X (1757-1836), king of France (1824-30). He was the grandson of Louis XV and younger brother of kings Louis XVI and Louis XVIII. Charles was known as Charles Philippe, comte d'Artois, until he became king. During the French Revolution he was one of the leaders of the émigrés. He subsequently lived (1795-1814) in Great Britain. After the accession (1814) of Louis XVIII to the French throne, Charles returned to France, where he headed the ultraroyalist party of reaction. His favoritism during his reign toward the Roman Catholic church and the aristocracy aroused great opposition, leading to the revolution of July 1830. Charles was forced to abdicate and again went into exile in Great Britain. Later he lived on the Continent. | de Bourbon, Charles X Philippe roi de France et Navarre (I96068)
|
| 940 | Charlotte Amalie blev dronning af Danmark i 1670. Hun var datter af landgrev Wilhelm 6. af Hessen-Kassel. I 1667 blev hun gift med Christian (5.), med hvem hun fik bl.a. s°nnen Frederik (4.) og datteren Sophie Hedevig. Charlotte Amalie var opdraget i den reformerte tro, som hun ogsX holdt fast ved, efter at hun var blevet gift med Christian. Hun var en populµr dronning, og populariteten blev ikke mindre, da hun i 1700 deltog i organiseringen afK°benhavns forsvar efter at Sveriges konge Carl 12. havde gjort landgang pX Sjµlland. Charlotte Amalie ejede adskillige godser rundt om i landet, og hun administrerede dem med dygtighed. Efter at Christian 5. var d°d i 1699, bosatte Charlotte Amalie sig i det palµ, hun havde k°bt: Charlottenborg pX Kongens Nytorv i K°benhavn, hvor hun boede fra 1700 til sin d°d. Palµet, der har sit navn efter hende, har siden 1754 rummet Det Kongelige Danske Kunstakademi. | Hessen-Kassel, Charlotte Amalie Dronning af Danmark og Norge (I36067)
|
| 941 | Childless | Hyrt, Marta Larsdtr. (I61184)
|
| 942 | Childless | Hyrt, Marta Larsdtr. (I61184)
|
| 943 | Chr. GXldencrone (d. 1746), der besad baroniet i henved 50 Xr, huskes isµr for, at han sammen med sin kone, Amalie Margrethe Moth, fik indrettet et gravkapel i Malling Kirke, hvor familiens medlemmer blev begravet indtil 1824. Det b°r ogsX nµvnes, at han under sin dannelsesrejse gennem det meste af Europa i 1690'erne skrev en minuti°s og sµrdeles informativ dagbog, der kunne tjene som guide til datidens lande. | Gyldenkrone, Christian baron (I65629)
|
| 944 | Christen etterfulgte i 1626 faren som foged i Dale og var 1633-34 foged over hele Sogn men med unntak av Dale, som nu ble overtatt av farbroren Søren Lauritzsøn. Etter sin avskjed i 1634 ble han boende på Ronnei i Luster, hvor han nevnes siste gang som bruker i 1642. | Andersen Fuhr, Christen (I49594)
|
| 945 | Christen ble immatrikulert i København i 1650 fra Trondheim Skole. Han var prest i Saltdalen under Bodø hovedsogn fram til 18.03.1680. | Vikøy, Kristen Tollakson (I49471)
|
| 946 | Christen Daae, f. i Lindås 31. 5. 1776, død 21. 10. 1854 i Kristiania, sønn av magister Ludvig Daae, 1723Ñ1787, og hustru Drude Cathrine Haar 1739Ñ 1787. Christen Daae ble cand. teol. 1799, personell kapellan i Førde 1801, sogneprest i Vardø 1802, i Saltdalen 1806, i Jølster 1817 og i Lindås 1837. Om sitt bryllup har fru Daae fortalt: ÇI mitt bryllup på Hafslo prestegård blev der ikke buden andre bryllupsgjester end de fattige husmænd i prestegjeldet. Man bade græd og lo over den sære gamle prost der vilde ha det saledes, men både brud og brudgom var sare misfornøiede. Men hvor ofte har jeg ikke siden tenkt hvordan disse fattiges velsignelse har hjulpet både os og vore børn. Etter at Daae i 1847 hadde tatt avskjed som sogneprest, flyttet familien, som da bestod av ektefellene og to ugifte døtre, til Kristiania, hvor de kjøpte et hus i Linstows gate. Her samlet fru Daae slekt og venner om seg. Hun varmeget myndig og dyktig, og visste å fremføre sine meninger med vidd, og med en sjelden klarhet og logikk. Det fortelles sogar om henne at hun til sine tider skrev sin manns prekener. Sine barn og barnebarn omgav hun med den ømmeste omsorg. Ikke minst gjaldt dette den eldste sønn, forskeren og politikeren, professor Ludvig Kristensen Daa (han sløyfet den stumme e i navnet), som alltid stilte seg midt i kampenshete, og som også fikk sin prøve som det heter i Bjørnsons dikt til ham i 1872: ÇHan har prøvd hvad det koster på, foran sin samtid en favn at nå.È Han var en av Henrik Wergelands beste venner, til livets kamp skilte dem. Inn i døden roper Wergeland på sin venn: ÇMed døden i mit hjerte, og smilet om min mund, og i mit blik en smerte if ra vor afskedsstund. Kom Ludvig Daa, min svorne, jeg beder kom min ven, af tusinde forlorne jeg har en stund igjen.È Elisabeth Marie og Christen Daae hadde 14 barn, hvorav 7 vokste opp: a. Ludvig Kristensen Daa, 1809Ñ1877, professor. Utførlig omtalt i Norsk Biografisk Leksikon. Gift 1) 1840 med Julie Henriksen, 1823Ñ1842, 2) 1848 med Pernille Marie Kobro Daae, 1821Ñ1911. 9 barn. b. Birgitte Kristine Hielm Daae, 1811Ñ1885. Ugift. c. Drude Cathrine Haar Daae, 1815Ñ1888, g.m sogneprest Hans Gynter Magelssen, 1806Ñ1886. d. Andrea Sophie Daae, 1818Ñ1848. Ugift. e. Nikoline Friis Daae, 1820Ñ1918, gift med sogneprest Jens Kobro Daae, 1811Ñ1897. f. Peter Severin Jacob Daae, 1823Ñ1911, byfoged i Kristiania.g. Ida Edvardine Daae, 1825Ñ1903. Ugift. Ved fru Daaes død i 1865 finner vi i ÇMorgenbladetÈ, på hennes begravelsesdag 28. 11. et minnedikt av stiftsprost P. A. Jensen som hadde vært res. kap. i Lindas hos Christen Daae: Kan du hist en jordisk stemme høre skjønt den eier kun en dempet klang. O sa lån mig end engang dit øre, jeg vil synge dig din sidste sang. Du fortjener den, thi selv du digtet åndrig som du var så mangt et kvad, medens du dog kvindens kald ei svigtet, du, et sjeldent syn i kvinders rad. Sjeldent ja, thi der la sjelens styrke over al din landlig simple ferd, sjeldent ja, thi helligt eller yrke var din gjerning prestekonen verd, sjeldent ja, thi aldrig bar en kvinde mer verdigt navnet egteviv, sjeldent ja, thi sjelden vil jeg finde mellem børn og moder sådant liv. | Daae, Christen Friis (I9512)
|
| 947 | Christen Jensen Mule #196 fodt omk 1440, gift (1) NN #1412, dod ind 1509, gift (2) Marine #1414, fodt omk 1450, dod eft 1522. Christen dode ind 1522. Han er nævnt i en retssag 1486 sammen med sin bror Marcus. 1491 var han raXdmand i Odense, 1493 kirkeværge for Vor Frue kirke og 1505 borgmester sst. 1497 betegnes han som væbner (adelig). Han skulle være dod 1509 (jf Skinnerup). | Mule, Christiern Jensen (I98601)
|
| 948 | Christen Søfrenson Wittrup (1576-1636). Fut i Nordfjord 159 6-1606, som slo seg til paX Evebø, ein stor krongods-gard med store skogar o g rike fiskerettar i Storelva. Christen Søfrenson Wittrup fekk bygsle garden paX livstid. H an dreiv saga ved Evebøfossen, som var bygd paX 1500-talet. Storelva har fraX g amalt av vorte nytta til tømmerfløyting. Men C.S.W. hogg saX mykje skog at han miste privilegiet fo r skogsdrifta. Futen fekk mange klager paX maXten han skjøtta embetet paX, o g han vart supendert. Han flytta til Bergen og vart utnemnd til raXdman n i 1624. Seinare vart han teken i naXde og kom tilbake som fut. Wittr up fekk i 1622 løyve til aX ta opp att sagdrifta i Evebøfossen, og eigde et terkvart 11 gardar i Gloppen og 3 andre stader i Nordfjord. Det er opplyst av en Jon Laberg i et notat fra 1899 at Chri sten var begravd bak alteret i Bergens Domkirke, og at kobberplaten da befan t seg i Bergens Museum. Brukte i 1636 4/7 av garden Elva (br. nr. 1 under Evebø), s om da var krongods. Omframt bygselpenger for gaXrden betalt e han 1 ort i grunnleige for 'Elvet', d.v.s. for kræmarstad en.Slekten ble introdusert i Norge da Christen Sørenssøn Wi ttrup kom til landet i paX slutten av 1590 tallet. Han var f ødt i Vittrup ( Vestervig) paX Jylland den 15-4-1576 og ha n døde i Bergen den 21-6-1636, 60 aXr gammel, og ble begrave t bak alteret i Bergen Domkirke, kisteplaten av kobber er o ppbevart i Historisk Museum. PaX platen staXr det følgende: H er hviler salig i herren erlig och welact mand Christen Søf rensøn Wip Torp fordum raXdmand her i Bergen som war fød eft er Christi fødsels aar 1576 oc her i Bergen er hensofve t i herren den 21 juni 1636 Gud forlene hanem med alle chri stne en gledelig opstandelse Amen. Christen ble fogd i Nordfjord i 1596, den første fogden ett er at Nordfjord ble lagt under Bergenhus len. BaXde før og e tter sin tid som fogd var han innbygger og borger i Bergen . Fra 1615 var han visstnok stiftsskriver og ble senere raX dmann og det var han til han døde. I sin tid som fogd opp e i Nordfjord samlet han seg en god del gaXrder og da særli g i Gloppen. Her eiet han foruten Eide ogsaX Evebø, Elvebakk en, Mardal som sønnen hans Diderik bodde paX senere, Holvik , Fidje, Søreide, Haug, Gloppestad var ogsaX gaXrder som ha n eiet. PaX et foredrag som Yngve Nedrebø holdt i DIS fortalte ha n en historie fra Nordfjord. Der skulle det en gang under e n gudstjeneste ha vært en gammel kone som hadde uttalt i Ve reidskirken, at gud maXtte bevare futen. Dette hadde futen C hristen Søfrensøn Wittrup ha overhørt og følgelig blitt ove rrasket og glad, for det var slikt han sjelden eller aldr i hadde hørt før. Følgelig hadde han bemerket dette for kon en. Da kunne hun fortelle at hun hadde levd saX lenge at hu n hadde opplevd fire futer og den ene hadde vært verre en d en, saX naX var det saX gale at hun mente at den som kom ti l aX overta etter Wittrup kunne ikke være andre en fanden sj øl. I sin første tid som fogd oppe i Nordfjord traff han hun so m skulle bli hans kone, Anne Abelsdatter. Hun var datter a v Abel Olufsson og Else Dideriksdatter og ble født ca. 158 5. Faren var sogneprest paX Eid i Nordfjord og han var fød t i Kinn ca. 1552. (jeg gaXr ut fra at det her er snakk om ø yen Kinn, vest for Florø.) Christen og Anna fikk 10 bar n : Birgitte, Maren, Søren, Birgitte, Else, Jacob, Diderik , Anna, Riborg og Beate, alle født i tiden 1605 til ca. 163 1. Rekkefølgen er delvis usikker men ført opp slik av A. M . Wiesener som mente at den skulle være saXnn noenlunde korr ekt. Som fogd bodde Christen paX Evebø som var krongods. I et ko ngebrev fra 1604 fikk han bygsel paX gaXrden for livstid samm en med konen. Christen og Anna hadde talent for aX drive for retning, saX de forstod og utnytte de naturgitte fordelene s om gaXrden Evebø hadde aX by paX. GaXrden var skogrik, hadde fo ssefall og fiskerett. De skaffet seg kongelig privilegiu m paX aX bygge sagbruk og paX aX bruke skogen. Og skogen brukt e de,- og det saX grundig at det kongelige privilegium ble t att fra dem. Christen hadde til slutt saX mange tvilsomme sa ker paX samvittigheten at det ble nedsatt en granskningskomm isjon for aX gaX embetsførselens han nærmere etter i sømmene . Det resulterte i at Christen i 1606 ble suspendert fra fo gdeembete og dømt til aX betale en bot paX 500 riksdaler ti l lensherren, Kristian Urne. I tillegg maXtte han gi et hel t jektelass med ved til lensherren. Denne forholdsvis store boten hadde han ikke noe vanskeligh eter med aX betale og 'gjøre klart for seg i kongens renteri '. Og etter et par aXr ble den kongelige unaXde avløst av e n fullkommen tilgivelse. I den forbindelse utstedet konge n et oppreisningsbrev som lød som følger: Da have vi af vo r synderlige gunst og naade og af øvrigheds magt hans forse else ham tilgivet, og nu med dette brev unde, bevilge og ti llade, at hans forseelse ikke skal komme ham eller hans arv inger paa deres gode navn og rygte til nachdel, skade elle r efterlate udi nogen maade, saa han herefter, som tilforn , maa gaa og staa udi loug og toug, søge loug og gildehus m ed gilde mænd og gjæve, og ei være mænd desværre for den aa rsag eller forseelse efter denne dag udi nogen maade. Etter at han mistet fogdeembete reiste han tilbake til Berg en og bosatte seg der igjen. Her drev han betydelig forretn ingsvirksomhet, og med tiden ble han utnevnt til raXdmann. S om borger i Bergen drev han foruten handel med bønderne i N ordfjord ogsaX en utstrakt handel med tyskerne paX kontoret. | Wittrup, Christen Sørensen (I35858)
|
| 949 | Christen var en rik og mektig mann. Dette viser ogsaX skifteprotokollen som viser en formue paX 11000-0-15 og ingen gjeld. Han tok slektsnavnet Hveding. | Hveding, Christen Hartvigsen (I69215)
|
| 950 | Christian 1. blev f°dt i 1426 og d°de i 1481. I 1448 d°de Christoffer af Bayern og da han ikke efterlod sig nogen b°rn benyttede det svenske rigsrXd lejligheden til at vµlge den tidligere rigsforstander Karl Knutsson til konge i Sverige, ligesom det lykkedes dem ogsX at fX ham anbragt i den norske trone. Kalmarunionen XÇô den nordiske union fra Christoffer af Bayerns tid var i realiteten gXet i opl°sning, for var der noget danskerne ikke °nskede, var det at fmen hele Slesvig-Holsten til riget XÇô men den 47-Xrige hertug mente hanvar for gammel, betakkede sig og pegede i stedet pX sin nev°, den unge grev Christian af Oldenborg. Efter at hertug Adolf fik Christian til at forpligte sig til aldrig at forene Danmark og S°nderjylland under Xn herre, og rigsrXdet fik den 18-Xrige enke til Christoffer, Dorothea af Brandenburg, gift med den kun fire Xr µldre Christian af Oldenborg, var vejen banet for at han kunne hyldes som konge. Christian 1. blev valgt pX Viborg landsting den 28. september 1448 og Xret efter kunne han og enkedronning Dorothea lade sig krone i Frue Kirke i K°benhavn. Ved et stort dansk-svensk rigsrXdsm°de i Halmstad i 1450 om genoprettelse af unionen, gik Christian 1. ind pX de betingelser adelen stillede. Aftalen blev at Karl Knutsson fortsat skulle vµre konge i Sverige, men mXtte opgive kravet pX Norge. Christian 1. skulle vµre konge i Danmark og Norge XÇô og den l i 1457 nok. Kong Karl blev afsat, mXtte flygte til Danzig og Christian 1. blev hyldet som konge i den genopstXede union. I 1459 d°de hertug Adolf 8. og adelen i Slesvig-Holsten pegede pX Christian 1. som efterf°lger mod et l°fte om, at hertugd°mmerne skulle forblive sammen evig udelte. Den kompensation kongen mXtte udrede for udvidelsen af riget, oversteg langt hans °konomiske formXen. St°rsteparten af de len Christian 1.s riger bestod af, ejedes af nogle fX magtfulde adelsslµgter der ikke betalte kongen skat. Den °konomiske n°dsituation i hertugd°mmerne tvang den efterhXnden noget fattige Christian 1. til at optage store lXn og °ge skattetrykket i de len der skulle aflevere indtµgter til kongen. I 1464 kom det til endnu et opr°r i Sverige. Denne gang var det Christian 1.s tur til at blive afsat. Den landflygtige Knut Knutsson var var ikke sen til at gribe chancen og vendte i 1467 tilbage til den svenske trone. Samtidige hjemlige problemer med h°jadelen kom til udtryk ved, at kongen i nogle tilfµlde rettede hXrde slag mod adelen. Den mµgtige Thott adelsslµgt fik konfiskeret deres godser, da gotlandske og skXnske dele af slµgten allierede sig med svenskerne. Konfiskationerne rettede lidt op pX Christian 1.s skrantende °konomi og var med til at befµste kongemagten. Som en f°lge af disse begivenheder sammenkalder Christian 1. i 1468 danmarkshistoriens f°rste stµnderm°de. I 1470 d°de Karl Knutsson og Christian 1. °jnede straks en mulighed for atter at blive svensk konge. Xret efter fik han, trods sin dXrlige °konomi, samlet en flXdestyrke pX 70 skibe, og sejlede med 3.000 mand ombord mod Stockholm. I slaget ved Brunkeberg uden for Stockholm den 10. oktober led han et knusende nederlag og undgik med n°d og nµppe selv at blive hugget ned. Ved den efterf°lgende fredsslutning blev det bestemt, at man ved voldgift skulle finde ud af hvordan Christian 1. kunne genindsµttes som svensk konge. Det skete aldrig XÇô i stedet valgte det svenske rigsrXd Sten Sture som rigsforstander. I et fors°g pX yderlige at underminere adelens magt, rejste Christian 1. 1474 til Rom, hvor han indgik en aftale med Paven, der gav ham ret til at besµtte de h°jeste kirkeembeder i Danmark og Sverige samt Xbne et universitet i K°benhavn. Det lykkedes ham ogsX senere at fX sat skik pX den holstenske adel og fX eftergivet en st°rre del af den gµld han havde til hertugd°mmerne, sX mod slutningen af hans regeringsperiode stod kongemagten forholdsvis stµrkt. Christian 1. d°de i 1481 og blev begravet i Roskilde Domkirke. Han efterfulgtes af sin s°n, Hans. | von Oldenburg, Christian I Konge af Danmark, Norge og Sverige (I96426)
|