| Notater |
- {geni:occupation} Biolog innen cytologi, genetikk og embryologi. Hun var også Norges første kvinnelige professor
{geni:about_me} Kristine Bonnevie, Kristine Elisabeth Heuch Bonnevie, født 8. oktober 1872, fødested Trondheim, død 30. august 1948, dødssted Oslo. Zoolog. Foreldre: Skoledirektør, statsråd Jacob Aall Bonnevie (1838X1904) og AnneJohanne Daae (1839X76). Ugift.
Kristine Bonnevie var professor i zoologi og den første kvinne som var professor ved Det Kongelige Frederiks Universitet.
Hun var født i Trondheim som nummer fem av ni barn. Faren var cand.real., og bl.a. stortingsmann og statsråd, så det har ikke vært mangel på impulser for unge Kristine. Etter at familien flyttet til Kristiania 1886, tok hun realartium (1892) og begynte å studere medisin ved universitetet. Men hun gikk snart over til zoologi som Johan Hjorts elev. Hun brukte fritiden godt, både på biologiske stasjoner langs kysten og hos fiskere ute i skjærgården. 1895X96 vikarierte hun som konservator ved universitetets zootomiske museum, og 1900 ble hun fast ansatt i stillingen. Doktorgraden tok hun 1906. Da hun 1910 søkte et ledig professorat i Bergen, ble det fart på sakene i Kristiania. 1912 vedtok Stortinget at kvinner kunne ha embetsstillinger, og samme år ble hun ekstraordinær professor i zoologi, den første kvinnelige professor ved universitetet i Kristiania. 1919 etterfulgte hun G. O. Sars i det ordinære professorat, en stilling hun hadde til hun gikk av for aldersgrensen 1938.
Kristine Bonnevies forskning dekket mange områder. Hun begynte på tradisjonell vis med studiet av sekkedyr (ascidier) og hydroider. Men hun gikk snart over til cellelæren, cytologien, som skulle bli et sentralt felt i hennes vitenskapelige karriere. Hun drog ut og lærte cytologisk teknikk hos Arnold Lang i Zürich (1898X99) og hos Theodor Boveri i Würzburg (1900X01). Hun var også ved Columbia University i New York (1906X07). Særlig oppholdet hos Boveri komtil å bety meget for henne, for der fikk hun Xet overveldende inntrykk av storheten i det levende livs uutgrundelige krefterX, som hun selv skriver. I sitt doktorarbeid (1908) som var en studie av kimcellenes utvikling hos en parasittisk snegl (Enteroxenos østergreni), var hun særlig opptatt av hva som skjer når kromosomtallet blir redusert til det halve i kjønnscellene. Det hersket forskjellige oppfatninger av hvordan dette skjedde. Bonnevie hadde en annen tolkning enn den som Alette og Kristian Emil Schreiner hevdet. Tiden har vist at Schreiners tolkning var den riktige, men Bonnevie holdt fast på sin forklaring og mente hun fant støtte til den i undersøkelser hun senere gjorde på annet materiale. Bonnevie tok også opp andre cytologiske problemer, bl.a kromosomenes forhold. Her var hennes tolkning riktig, og hennes etterfølger, professor Bjørn Føyn, sier at med sin avhandling Xhar hun vært med på å grunnlegge den moderne oppfatning av kromosomenes strukturX.
1914 begynte Bonnevie på et nytt forskningsfelt X arvelighetundersøkelser hos mennesker. Hun var klar over at befolkningen i våre fjellbygder fremdeles var forholdsvis isolert og derfor var et egnet materiale for studier av forhold som arvelig disposisjon for tvillingfødsler og for enkelte abnormiteter. Dette var et forskningsfelt som krevde tid, og for å gi disse undersøkelsene en institusjonell forankring fikk hun 1916 opprettet Universitetets instituttfor arvelighetsforskning, det senere Genetisk institutt. Det bestyrte hun til hun gikk av som professor.
Etter at hun hadde begynt studiet av nedarvingen av fingrenes papillarmønstre, ble det viktig for henne å finne ut hvordan de ble dannet. Og dette brakte henne til det sentrale spørsmål om forholdet mellom gen og egenskap. Et velegnet materiale var mus, og nå fulgte en rekke arbeider over hvordan arvelige defekter manifesterer seg allerede på fosterstadiet hos mus. Dette var problemer hun arbeidet med like til sin død. En sykdomstilstand hos mennesket betegnes i dag som Bonnevie-Ullrichs syndrom.
Kristine Bonnevie rakk mye mer enn sin forskning. Et område var undervisningen. Her hadde Johan Hjort lagt grunnlaget for en moderne undervisning med kurser i mikroskopi og sammenlignende anatomi og med individuell veiledning av studentene. Da Bonnevie overtok etter Hjort i 1900, videreutviklet hun dette arbeidet. Hun var en grundig og engasjert foreleser. De tre kvarterene som en forelesning skulle vare, strakk sjelden til. Hun var også ivrig etter å få studentene med på ekskursjoner. Hun sa selv at Xdet ikke er i bøker og samlinger, men ute i den fri og levende natur vår viden må søke sine kilderX. Hun var også sterkt opptatt av biologiens plass i skolen, og mente at Xfor alle vil biologiundervisningen kunne være et middel til at vække ansvarsfølelse, ikke bare mot deres egen samtid og nærmeste omgivelser, men ogsaa mot kommende slægterX. Hennes egen lærebok i zoologi for gymnasiet, som første gang kom ut 1902, kom i tiende opplag 1940.
Bonnevie brakte sine kunnskaper ut til allmennheten både gjennom foredrag i radio og i folkeakademiene over store deler av landet. I ti år (1927X37) var hun formann i Universitetets kringkastingsnevnd. Hun var dessuten en flittigpopulærvitenskapelig forfatter og skrev mange populære artikler og bøker. Dels dreide det seg om biologiske emner som lå nær til hennes egen forskning, men det var også feltzoologi som dyreliv i ferskvann og i sjøens strandbelte.Hun bearbeidet også den første norske utgaven i tre bind av Alfred Brehms "Dyrenes liv" (1928X31).
Noe av det man husker best etter Bonnevie, er hennes store sosiale engasjement. Hun var opptatt av studentenes velferd, noe som universitetet ellers ikke bekymret seg med. Hun sa at studentene Xmå for å kunne arbeide, ha både bolig og lys og varmeX. Hun ble formann i den XAkademiske dyrtidskomitéX (1917), og på hennes initiativ kom bespisningen i gang i kjelleren under Aulaen (1918), og senere også på Blindern. Også studentenes boligsituasjon forsøkte hunå bedre. Dels fikk hun under den første verdenskrig etablert midlertidig innkvartering i større rom på universitetet, men også permanente løsninger. Hun var med på opprettelsen av Studiehjemmet for unge piker i Geitmyrsveien (1916) og litt senere Studenterhuset i Schultz' gate. Så sent som under den annen verdenskrig gjorde hun en stor innsats med utdeling av matvarer. I vårmånedene 1940 ble hun formann i en kvinnekomité som hjalp til med å dele ut mat til de norske krigsfangene. Etter at universitetet ble stengt i november 1943, foregikk det utdeling av mat fra Danskehjelpen fra hennes egen bolig, og senere fra kjellerlokaler på Blindern. Denne utdelingen var en stor hjelp, ikke minst for alle dem som lå i dekning.
Hennes politiske engasjement fikk utløsning gjennom det Frisinnede venstre. Her var hun bl.a. medlem av hovedstyret og partiets representant i bystyret i Kristiania (1908X19) og suppleant til Stortinget (1916X18). Hun var medlem av den norske delegasjon til de fem første forsamlinger i Folkeforbundet i Genève (1920X24). Hun ble flittig benyttet i akademiske komiteer og organisasjoner. Fra 1897 var hun gjennom mange år en drivende kraft i Kvindelige Studenters Sangforening, og hun var stifter og senere formann i Norske Kvinnelige Akademikeres Landsforbund (1922X25).
Bonnevie var et arbeidsjern med en sterk vilje og tro på seg selv. Hver dag var fylt med virksomhet, og når hun var ferdig med én oppgave, gikk hun med uforminsket kraft løs på den neste. Hun likte å administrere og undervise, men til tross for dette prøvde hun å få minst én time hver dag til vitenskap. Selv da hun lå på sykehus i 1948, var hun opptatt av sin vitenskap, og kvelden før hun døde, returnerte hun korrekturen på sitt siste arbeid med beskjed om å få det publisert så fort som mulig.
Dette var bare én side av hennes liv. Hun hadde et varmt morsinstinkt overfor studentene, likte å stelle i huset og å sy og brodere. Hun forsømte nødig en god konsert, likte å danse og elsket sin seter XSnefuglX oppe ved Mysuseter i Rondane.
Hennes livssyn var sterkt preget av hennes faglige bakgrunn. Allerede i sine første studieår tilegnet hun seg, som hun selv sa, en Xnaturlig livsinnstilling, helt dogmefri og uortodoksX. Den beholdt hun hele livet igjennom. Hun var humanetiker og mente at hvis individet under sin levetid lykkes Xå gjennomføre den naturlige etikks mål, å leve opp til det beste i sin egen natur, da vil deres liv utvilsomt ha satt spor som lever videre etter dem, både blandtderes medmennesker og i den slekt de tilhørerX.
1920 fikk Bonnevie Kongens fortjenstmedalje i gull, og 1946 ble hun ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Hun var det første kvinnelige medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi (1911) og medlem av flere utenlandske akademier. 1935 fikk hun Fridtjof Nansens belønning, og på Blindern har biologibygningen fått navnet Kristine Bonnevies hus.
|
1872 - 1948 (75 år)
