{geni:about_me} Susannah Thoresen traff Henrik Ibsen da hun var 19 år gammel. Ibsen må ha blitt betatt av henne allerede etter dette første møtet, for han skrev til henne dagen etterpå og ba henne følge ham så han kunne bli noe stort i verden. To år senere giftet de seg. Det var Susannah Ibsen som hver morgen sørget for at hennes mann satte seg ved arbeidsbordet i stedet for å treffe venner på kafé. , oppsummerte hun. , sa dikteren selv. Sammen fikk de sønnen Sigurd Ibsen.
Suzannah Ibsen (født Suzannah Daae Thoresen) (født 1836 i Herøy i Møre og Romsdal, død 1914) var Henrik Ibsens kone. Hennes foreldre var sokneprest Hans Conrad Thoresen (1802-1858) og hans andre hustru Sara Margrethe Daae (d. 1841). Etter at moren døde i barselseng giftet faren seg med familiens danske guvernante, Magdalene Thoresen (1819-1903). De flyttet så til Bergen hvor Hans Conrad Thoresen ble prost i Korskirken. Suzannah Ibsens stemor ble senere enberømt forfatter.
Etter suksessen med Gildet paa Solhoug ble Ibsen invitert til prostefruens litterære salong, og det var da han først møtte og ble forelsket i husets datter, Suzannah. Henrik Ibsen var på denne tid sceneinstruktør ved Det norske Theater i Bergen, (i det samme Komediehuset på Engen som senere huset Den Nationale Scene.
Suzannah ble forlovet med Henrik Ibsen i januar 1856 og gift 18. juni 1858. Deres eneste barn, Sigurd Ibsen, ble født 23. desember 1859.
Hun har vært beskrevet som sin manns litterære konsulent, og skal dessuten ha tjent som inspirasjon for mange av de sterke og ubøyelige kvinneskikkelser som er å finne i hans forfatterskap. I 1858 oversatte hun Gustav Freytags Graf Waldemar til norsk for å hjelpe Kristiania norske Theater, hvor ektemannen den gang slet i motvind som artistisk direktør. Stykket ble spilt tre ganger, 25., 27. og 29. september 1861.
Parets oldebarn, Jon Bille, fortalte til Johannes Møllehaves kone at hans oldefar først skrev en versjon av Et dukkehjem hvor Nora blir hos Helmer. Susannah var uenig i at Nora kunne bli i et så sørgelig ekteskap, og ropte: «Noragår!» Ibsen ropte: «Nora blir!» Etter to uker på dette viset ropte Susannah: «Enten går Nora, eller så går JEG!» Ibsen kjente sin kone og valgte versjonen der Nora går. Da ble iallfall Susannah i sitt ekteskap. Og versjonen der Nora blir, kom i bruk i Tyskland, der man ikke ville godta at en gift kone forlot sine barn.