| Notater |
- {geni:about_me}
=En usedvanlig kvinne=
'''Orlaug Reite i Stølegaten kom til Bergen 18 år gammel. Hun vokste opp i Solund, og forteller her om moren som fikk et usedvanlig tøft liv.'''
Tekst: Øivind Ask/Bergens Tidende
Astrid Hop fra Hardbakke fikk mer motstand enn de fleste av oss. Men hun var som en grunnmur: sterk, trofast, god.
Bare en gang klarte hun ikke mer: Da hun skulle gravlegge eldstegutten sin Jon. Da orket hun ikke å være med i begravelsen.
Det var ikke noe «velferdssamfunn» Astrid opplevde. Hun fikk slite nok. Historien om henne kan vi lese i det siste sogeskriftet for Solund. Om en kvinne som aldri ga opp, som beholdt troen og optimismen.
Astrid Hop ble enke i 1935, 39 år gammel. Mannen hennes, Johan, omkom på sjøen. Han ble 37 år og drev fraktefart. Tilbake satt hun med åtte ukonfirmerte barn og gamle svigerforeldre. Bestefar Jakob var 70 år, og en god hjelp de neste tre årene. Så var det slutt også for han.
Orlaug Reite var bare fem år i 1935. Vi ha truffet henne hjemme i Stølegaten. På veggene henger det familiebilder over alt. Det er godt og varmt i stuen. Hun fyrer i ovnen.
- Hvordan var barndommen din?
- Vi hadde det godt. Vi klarte oss med lite, og visste ikke om noe annet. Vi lærte å ta vare på hverandre, og det var det viktigste, forteller Orlaug.
- Mor var fantastisk. Hun arbeidet fra morgen til kveld. Hun var så glad i sang, og vi våknet til sangen hennes om morgenen. Det var så trygt.
'''Havet var rikt'''
Mor Astrid var fra Brosvik i Gulen, på sørsiden av Sognesjøen. Det var langt vekke, særlig i dårlig vær.
Hun hadde derfor ingen til å hjelpe seg, utenom svigerfar Jakob. Svigermor var mest sengeliggende.
Men hun hadde ungene, seks gutter og to jenter. Og en Gudstro som hjalp henne.
- I dag snakker de om barnearbeid og hvor forferdelig det er. Men vi jobbet, vi måtte hjelpe til. Vi gjorde det med glede. Satte poteter, skar tang til dyrene, sprang på fjellet om sommeren og melket, slo høy, fisket, skar torv imyren, passet sauene. Ja, alt hjalp vi til med helt fra vi var små. Jeg tror de unge kan ha godt av å høre dette, for det var en tid som aldri kommer igjen.
- Hva levde dere av?
- Vi hadde tre kyr, sauer og en gris. Om høsten slaktet vi 2-3 sauer, og grisen til jul. Men den gangen var det rikelig med fisk i sjøen, og det var mest det vi levde av - fisk, sild, poteter og flatbrød.
- Vi dyrket også litt korn så vi hadde til brødbakst.
'''Julen'''
- Før jul fisket vi alltid brosme som vi saltet og spiste med poteter og bondesmør julaften. Å, det smakte så godt, nesten som i himmelen.
- Hva med julegaver?
- Mor strikket slikt vi hadde bruk for. Og sydde om gamle klær.
Jon var eldst, født i 1922. Deretter kom Trygve, Harald, Borghild, Alf, Orlaug Håkon og Bjarne til slutt, født 17. mai 1934. Åtte unger. Alf hadde ryggmargsbrokk, og krøp rundt.
De eldste hjalp til. Også Orlaug, selv om hun bare var fem år da faren omkom.
Da Jon skulle konfirmeres, reiste Astrid til Bergen for å handle konfirmasjonsklær. Ungene fikk beskjed om å klare seg selv og være forsiktige. Hun skulle være vekke et par dager.
Det gikk nesten gale.
Orlaug og Håkon var nede ved sjøen og fisket. Da ramlet han uti, fire år gammel. Orlaug sprang hjem for å hente hjelp. Der fant hun Trygve. Men nå var Håkon rekt langt utover. Storebroren stupte uti, og klarte å nå han. Men det var nesten med livet som innsats.
- Kan du tenke deg, Trygve var bare 13-14 år gammel. Det gikk heldigvis godt.
Men ikke 20. april 1940. Da slo katastrofen ned på dem.
'''Skutt'''
Jon var på vei innover fjorden til Vaksdal mølle sammen med noen andre sulinger for å hente mel. Ved Trengereid ble de stoppet av tyskerne, som rekvirerte «Fremad II». Lenger inne kom de i kamp med norske soldater, og Jon ble truffet og drept.
- Det var et fryktelig slag for mor, og for oss alle. Den eldste, han som hun støttet seg til, var vekke. Jeg husker hun satt ved kisten og gråt mens Trygve malte den. Lokket var på, for Jon var så maltraktert.
- En dag i 1941 kom mor og vekket oss småunger: «Besta døde i natt. Dere må komme.»
- Der lå hun. Men det var sånn det skulle være. Hun var gammel, da var døden naturlig for oss, forteller Orlaug.
- Samme året reiste Trygve, som nå var eldst, til England. Han ville være med i kampen for et fritt land. Det var forferdelig for mor. Hva ville skje med han?
Trygve kom tilbake i 1946.
De siste årene Astrid levde, bodde hun hos Orlaug i Stølegaten. 80 år gammel døde hun, utslitt og mett.
|
1895 - Ca 1978 (82 år)
d. 31 Mai 1927 (Alder 65 år)