| Notater |
- {geni:occupation} Kammerråd
- Oppslag i
Biografiske oplysninger ved S.H.Finne-Grønn. Utgitt 1932.
Bind I: De embedsmæssig utnævnte prokuratorer 1660-1814.
Bind II: De embedsmæssig utnævnte advokater 1814-1860 og prokuratorer 1814-1848.
Bind III: Advokaterne og sakførerne 1860 (1848)-1905.
I tillegg: Norges advokater og sakførere 1932 av Sverre M.Halbo.
Gjort av Carsten Schanche, Jessheim etter henvendelse på Digitalarkivets Brukerforum - med takk!
Michael Falch. Overretsprokurator. Amtsforvalter. Født 1777, døpt 10.april i Sandsvær, søn av teglverkseier paa Østre Laugerud Christen Andreas Falch og Charlotte Jacobine Lindberg, fik allerede i 1798 konstitution i Buskerud fogedembede, blev examinatus juris med bekvem 29-1-1800 og tok den praktiske prøve med vel 6.febr. næstefter. Han hadde ved denne examen besvaret de forelagte opgaver med den største bestemthet og nøiagtighet, og vist saa sjelden dømmekraft og grundige kundskaper, at Fakultetet enstemmig vilde anbefale ham som et særdeles duelig subjekt og indberette denne utmerkelse til Universitetets kongelige protektor.
Under 19.juni 1801 fik Falch kgl. bevilling som prokurator ved alle Over- og Underretter i Norge og Danmark. Høiesteret undtat, og slog sig ned paa Langestrand ved Larvik. I 1805 blev han sekretær i kommissionen om Kongsbergs sølvverks nedlæggelse og praktiserte for et stort klientel og med megen anseelse, til han 18.decbr. 1807 blev utnævnt til amtsforvalter i Larvik grevskap, som grev Frederik Ahlefeldt-Laurvig i 1805 hadde solgt til Kongen.
Ved en hemmelig artikkel i traktaten til Kiel 14.ja.1814 forbeholdt Frederik IV sig, da han gav avkald paa regjeringen over Norge, at Larvik grevskap skulde være hans private eiendom, og henved 4 aar senere, 2.septbr. 1817, solgte han hele denne herligheten til 'grevlingerne', et interessentskap, bestaaende av amtsforvalter Falch, kjøbmand i Larvik Michael Sartz, provst Johan Frederik Sartz og kasserer Børre Gether, for en sum av 155 000 sølvspecies, hvorhos selskapet overtok den i grevskapet prioriterte kapitalgjeld paa 343 012 norske specidaler.
Ved denne handel gik over halvparten av Larvik fogderis samlede matrikelskyld med mere end halvparten av fogderiets gaardbrukere, foruten hvad gravskapet hadde besiddet i Jarlsberg, Sandsvær, Bamle og Nedenes, over til 'grevlingerne' som i de følgende aar fik anledning til at godtgjøre sin komplette uformuenhet til at forvalte dette godskomplex.
Endelig kom det i nye hender da den av seskapet under 23.novbr. 1827 utstedte panteforskrivelse paa 367 000 spd. blev av Kongen av Danmark transportert 11.septbr. 1835 til den danske generalfiskal etatsraad Frederik Wilhelm Treschow, som tiltraadte pantet og derved saavel som ves skjøte fra selskapet av 18.novbr. næstefter, lydede paa 410 000 spd., blev eier av det gamle grevskapsgods. Falch som imidlertid hadde faat titel av kammerraad, levet kun faa aarefter, idet han avgik ved døden 1.april 1838 paa Nanset i Hedrum.
Gift med Johanne Nicoline Voigt, døpt 5.mars 1777 i Fredrikstad og død 17.mars 1846 i Hedrum, datter av regimentfeltskjær og stadskirurg Johan Nicolai Voigt og Anne Dorothea Kobick. Av barnene blev Jacob Andreas Falch justitiarius i Bergens stiftsoverret, Hagbart Falch verftsskriver paa Horten og Emilie Michaeline Falch gift med sorenskriver Christian Hansson.
En Christopher Falch er fadder i en dåp i Larvik i 1816, bror?
Fritzøe og Larviks redningsmann
Det ble skapt en industriell enhet som sammen med jordbruk, skoger og andre inntektsmuligheter ble til gagn ikke bare for hans familie, men for hele Larvik og Sandefjord-distriktet, skriver Odvar Schrøder Jensen i denne kommentaren.
Av Odvar Schrøder Jensen
Publisert 21.02.2007 - 16:48 Oppdatert 22.02.2007 - 07:57
Tips en venn om denne saken
Skriv ut denne siden <http://www.op.no/kommentarer/article2600307.ece?service=print>
Det kan virke som om mange i Larvik ikke er klar over Treschow familiens positive betydning for Larvik og byens befolkning, og at etatsråd Treschow var «en reddende engel,» da han » i 1835 overtok «Grevskapet Laurvig» med en bedrift som var på konkursens rand, og en arbeider og bondebefolkning som gikk en høyst usikker fremtid i møte.
Helt fra at kongen av Danmark overtok grevskapet etter at den siste greven var gått konkurs i 1805, ble Fritzøegodset et eksempel på statsdrift med dårlig lønnsomhet. Kongen fikk i 1814 beholde eiendomsretten til grevskapet, men var tvunget til å selge det innen seks år. Problemet var å finne kjøpere! Den danske stat var bankerott etter Napolionskrigene, og befolkningen hadde nok med å berge stumpene.
Den tidligere amtsforvalter Michael Falck, prost Johan Fredrik Sartz,kasserer Børre Gether og Sartz` bror, kjøpmann Mathias Sartz,fikk en avtale med Fredrik den 6. om overtakelse til en gunstig pris i 1817, mens kongen fikk pant i eiendommene.
Innbyggene i Larvik og bygdene rundt var ikke begeistret for de nye eiere fra Larvik og kalte dem grevlinger. De ville heller ha en eier i København for lettere å kunne ta seg til rette i godsets verdier. Kjøpmann Mathias Sartz som i egenskap av sin geskjeft hadde teft for forretninger trakk seg ut av konsortiet i 1820. Kongen mente at han hadde reddet det som reddes kunne etter sin ulykkelige overtakelse i 1805, men dette var bare begynnelsen på nye problemer.
De nye eiere kom etter hvert på etterskudd med betalingene. De drev godset dårlig og fikk vær og konjunkturer mot seg, mens samarbeidet mellom dem var fraværende. Alle var hver for seg mest interessert i å karre til seg mest mulig uten å ta hensyn til bedriftenes behov.
Den Danske Statsgjeldkommisjonen henvendte seg i 1827 til etatsråd Willum Fredrik Treschow for å ordne opp.
Treschow skremte grevlingene og de undertegnet en ny og bedre avtale for den danske stat. Treschow skulle nå være mellommann for de to parter, men da han vanligvis oppholdt seg i København fikk han medhold i at JacobSverdrup (fartil Johan) skulle være hans tillitsmann i Norge.
Jacob Sverdrup besiktiget eiendommene og ble opprørt over det han så. Hans beskrivelse av driften og godsets stilling var den skarpeste kritikk grevlingene noen gang hadde fått. Skogen var uthogd til kull, bedriften var dårlig vedlikeholdt og ledelsen elendig. Men han fra rådet å drive dem bort, da det ville bli umulig å få noen solide kjøpere til å overta. Mens tiden gikk fikk imidlertid Sverdrup det mer og mer klart for seg at dette ikke kunne fortsette. Det var til skade for godset, for den danske stat, og ikke minst for grevlingene, som stadig sank dypere ned i en økonomisk hengemyr. Grevlingene var nærmest konkurs og Larviks befolkning, ca 3000 sjeler, gikk en utrygg fremtid i møte. Samarbeidet mellom grevlingene som før hadde vært dårlig ble etter hvert enda verre! Da Børre Gether ble avkrevd regnskap viste det en kassamanko på mellom 6-7000 norske spesidaler. I 1834 forsøkte grevlingene å selge Laurvig Grevskap på auksjon, men ingen kjøper meldte seg.
I juli 1835 reiste så Michael Falcks sønn Fredrik som grevlingenes fullmektig til København. Han regnet med å kjøpe grevskapet til en billig penge nå som ingen andre var interessert. Men etatsråd Willum Fredrik Treschow som var kommet hjem etter et kort besøk i Norge var nå interessert i å satse noe av sin kapital i «Grevskapet Laurvig». Han godtok et tilbud som Falck hadde forkastet, og tre timer senere stevnet han mot Norge med dampskipet «Prins Christian.»
For å kunne hindre at grevlingene forpurret og forsinket overtakelsen måtte han komme til Larvik før Fredrik Falck, ellers kunne grevlingene strippe eiendommene for verdier, da ville spillet tapt være tapt. Grevlingene ga ganske fort etter for hans krav, men ville ha garanti for at Treschow ikke ville inndrive ytterligere gjeld, og at de kunne beholde sine gårder som var tatt ulovlig ut av grevskapet som deres personlige eiendom nemlig, Nedre Dreng i Tjølling, Yttersø i Hedrum, Ulleberg i Brunlanes. Hovland i Hedrum og et par mindre gårder. Forretningen var over den 19. september 1835 og Treschow satt som eier, da først godtok han grevlingenes krav på gårdene og slettet eventuell gjeld. Etatsråd Treschow var storsinnet overfor taperne, men han sto nå foran en formidabel oppgave med å gjenreise jernverk, sager, møller og få orden på de enorme eiendommene han hadde fått hånd om. Kjøpet var et meget risikofylt foretakende.
Jacob Sverdrup tok fatt på oppgaven med Etatsrådens støtte. Siden kom Treschows sønn, Michael (Jernverkseieren,) til å overta ansvaret og driften av godset. Disse tre klarte å skape en industriell enhet som sammen med jordbruk, skoger og andre inntektsmuligheter ble til gagn ikke bare for hans familie, men for hele Larvik og Sandefjord-distriktet.
|
Ca 1777 - 1838 (61 år)
