| Notater |
- {geni:occupation} Jurist, redaktør, embetsmann, og norsk statsminister i Stockholm under unionstiden med Sverige, mellom 1884-88
{geni:about_me} http://snl.no/.nbl_biografi/Ole_Richter/utdypning
http://www.side3.no/article3322023.ece
Ole Richter, Ole Jørgensen Richter, født 23. mai 1829, fødested Rostad i Inderøy, Nord-Trøndelag, død 15. juni 1888, dødssted Stockholm. Jurist, redaktør og politiker. Foreldre: Gårdbruker Jørgen Richter (1790X1880) og Massi Rostad (1798X1877). Gift i Storbritannia 1866 med Charlotte Wakeford Attree (24.11.1830X12.2.1885). Brorsønn av Andreas Boghart Richter (1795X1868; se NBL1, bd. 11).
Richter var høyesterettsadvokat og politiker. Som norsk statsminister i Stockholm 1884X88 kom han i opposisjon til Johan Sverdrup, som forlangte hans avgang. Richter begikk selvmord kort tid etter, noe som vakte stor oppsikt og var årsak til bitter strid innen Venstre.
Jørgen og Massi Richter hadde fem døtre og tre sønner, hvorav Ole var den eldste. Moren var odelsjente på Rostad, som hennes slekt hadde eid i mange generasjoner, og her vokste Ole opp og fikk privat undervisning sammen med sine søsken. 1845X46 bodde han hos sin farbror, sorenskriveren i Orkdal Andreas Richter. Derfra drog han til Christiania, der han våren 1846 avla preliminæreksamen og 1847 norsk juridisk eksamen. Etter to år på Sjælland hos en annen farbror vendte han 1849 tilbake til Christiania og tok examen artium. Han studerte jus, og i studietiden var han medredaktør av vittighetsbladet Krydseren. En tid var han forlovet med skuespiller Laura Svendsen (senere Laura Gundersen).
Richter tok juridisk embetseksamen 1852 og var 1853X55 konstituert sorenskriver i Stjørdal og Verdal. 1855X56 studerte han rettsvitenskap i Storbritannia og Frankrike. I Storbritannia ble han forlovet med Susan Wakeford Attree, som døde kort tid etter at han var vendt tilbake til Norge. Hun var en yngre søster av hans senere hustru Charlotte. I denne tiden mottok han avgjørende impulser fra britisk liberal politikk, og han forble livet ut en stor beundrerav Storbritannia.
Sammen med sin venn fra Krydser-tiden, Ditmar Meidell, redigerte Richter Aftenbladet 1856X59. Som redaktør fulgte han den politiske linje han hadde slått inn på i studietiden, forfektet skandinavismens ideer og var uavhengig liberaler og kritisk til både regjeringen og bondeopposisjonen. I oktober 1859 overlot han redaktørstillingen til Bjørnstjerne Bjørnson, men da Bjørnson måtte gå av i januar 1860 etter sin uforsiktige opptreden under stattholderstriden, var han en tid på ny redaktør. 1861 flyttet han tilbake til Inderøy, der han startet advokatpraksis og overtok slektsgården Rostad. Han fikk flere offentlige verv i hjembygda, bl.a. var han i flere år ordfører.
Richter representerte Nordre Trondhjems amt på Stortinget 1862X76. Her hørte han til en liberal og opposisjonell gruppering, som inkluderte bl.a. Johan Sverdrup, Johannes Steen, Daniel Kildal og Ludvig Daae. Årlige storting, statsrådenes adgang til Stortinget, jurysaken og utvidet stemmerett var blant de saker de arbeidet for. Sverdrup brøt imidlertid snart ut av gruppen og inngikk allianse med den radikale bondelederen Søren Jaabæk. XCollegium politicumX, som kretsen opprinnelig spøkefullt kalte seg, er av senere historikere blitt brukt om det moderatliberale sentrum som da ble stående igjen. Sin kanskje største personlige innsats på Stortinget gjorde Richter under behandlingen av strafferettsreformen av 1874.
1872 ble Richter valgt til odelstingspresident, et verv han beholdt til han 1877 ble lagtingspresident. Midten av 1870-årene var preget av en voksende politisk polarisering; Richter klaget i Stortinget over hvor vanskelig han fant det å stå under en stadig kryssild fra begge sider. Sverdrup og Jaabæk motarbeidet hans gjenvalg 1873, og han ble bare valgt med knapp margin. Han var blitt utnevnt til sorenskriver i Nordfjord 1872, men tiltrådte aldri embetet.1876 ble han utnevnt til byfogd i Trondheim og flyttet dit, og 1877X78 representerte han valgkretsen Trondhjem og Levanger. Richter ønsket på dette tidspunkt å trekke seg ut av politikken, og 1878 ble han norsk-svensk generalkonsul i London, et embete han bekledte til 1884. 26. juni 1884 ble han X som medlem av Johan Sverdrups regjering X utnevnt til statsminister i Stockholm.
Richter var kunnskapsrik, språkmektig og selskapelig anlagt og skjøttet på en utmerket måte sine representative plikter. Forholdet til Johan Sverdrup voldte imidlertid problemer. Deres politiske uoverensstemmelser viste seg for alvor da Sverdrup i april 1885 presset Richters venn, arméminister Ludvig Daae, ut av regjeringen. Deretter oppstod uenighet som følge av forhandlingene med den svenske regjering om en omordning av utenriksstyret. I Odelstinget fraskrev Sverdrup seg alt ansvar for en omstridt formulering i det foreløpige forhandlingsgrunnlaget (X15. mai-protokollenX). Statsrådsavdelingen hadde her fått innfridd sitt krav om lik representasjon i det ministerielle statsråd, men nordmennene hadde til gjengjeld måttet gå med på å riksaktfeste utenriksministerens svenske nasjonalitet. Richter mente på sin side at Sverdrup hadde godkjent realiteten i denne innrømmelsen, en påstand han fremførte i brev tilBjørnson. (Nyere forskning tyder på at Richters fremstilling av hendingsforløpet kommer sannheten nærmest.)
Indrepolitisk toppet konflikten seg da Sverdrup støttet den kirkepolitikk hans nevø Jakob Sverdrup stod som talsmann for. I striden om menighetsrådssaken stilte Richter seg solidarisk med Arctander, Astrup og Kildal. Som dem mente han at Jakob Sverdrup burde gå av etter at Stortinget sommeren 1887 hadde forkastet proposisjonen om menighetsråd, men han satte ikke sin stilling inn på dette, og 28. februar 1888 rykket han under debatten om Blekastads forslagtil dagsorden overraskende regjeringssjefen til unnsetning.
Richter kom nå i en umulig politisk stilling. Han ble angrepet både av Sverdrups tilhengere og av talsmenn for det nye XreneX Venstre, og nedbrutt og ærekjær som han var, ble kritikken og isolasjonen utålelig for ham. Hardest gikk det inn på ham at Bjørnson 23. mai X etter hukommelsen og ikke helt korrekt X publiserte hans fortrolige brev fra 1886, der han påpekte Sverdrups medansvar for 15. mai-protokollen. Seks dager senere gjorde han et første og mislykket forsøk på å ta sitt eget liv. 6. juni gav kronprins Gustav (som under Oscar 2s utenlandsreise fungerte som regent) Richter avskjed som statsminister, og 15. juni skjøt han seg i ministerhotellet i Stockholm. 1898 gav Bjørnsonut sitt skuespill Paul Lange og Tora Parsberg, der handlingen er delvis bygd opp over Richters siste dager og der Bjørnson tegnet et sympatisk bilde av sin evnerike og velmenende, men svake og sårbare gamle venn.
Richters båre ble ført til Inderøy, og begravelsen fant sted i Sakshaug kirke. Han ble stedt til hvile ved siden av sin hustru i hagen på Rostad. Da gården senere ble overtatt av statsråd Hans Rasmus Astrups datter Ebba, som Richter hadde forlovet seg med i mars 1888, lot hun oppføre et gravmæle i klassisk stil.
Richter ble 1887 tildelt storkorset av St. Olavs Orden; han innehadde også storkors av den svenske Nordstjärneorden og var kommandør av 1. klasse av Vasaorden.
--------------------
Engaged to Ebba
|
1829 - 1888 (59 år)
