| Notater |
- {geni:about_me} Ole Jensen Onarheim, 1836-1922, var gift med Brita Larsdatter Berge, 1938-1920. Han var en driftig kar, og fraktet fisk nordfra på egne skip og tørket på bergene her nede. Han var med på vintersildfiske og var styrer for sildesalteri på Mjølsnes i Troms. Ole hadde i 1866 10 kyr, 2 ungdyr og 37 sauer og han hadde plantet 100 frukttrær i Vågen.
Barn
Hallvard 1860 d liten
Hallvard Onarheim 1862-1932 g Berta Kristoffersdatter Mårtenhals, Herøysund
Anna Onarheim1864 - g Rasmus Meidel Klette, Herøysund
Jens Onarheim 1867 - i Amerika
Lars Onarheim1869 -1908 i Amerika
Johannes Olai 1872 -1889
Ole Bertin Vågen, 1874 - g Brita Tormodsdatter Myklebust, Stord
Severin Onarheim, 1877 g Jenny Clark, Canada
Theodor Selmer, 1880 - Mathilde Hansdatter Nerhus
Gustav Berner, 1880 - Marianne Langballe, 1886 - 1987
Berta Susanne, 1882 - ugift i Amerika
Synneva Alida, 1885 - ugift i Amerika
Erling Vaage
Kvinnherad gards og ættesoge
B 4 Husnes Sokn
s 20
______________________________________________________
«Stor arv det er -»
Min fars slekt kommer fra Nå og Børve i Sørfjorden i Hardanger. Oldefar, Jens Tolleivson Nå (født 1794), flyttet derfra til Tysnes i Sunnhordland i 1825 og kjøpte Dahlsgården på Onarheim, som han delte med sin bror Torstein. Røttene kan følges tilbake til 1300-tallet på gårdene i Sørfjorden. Ved siden av gårdsdrift drev de med fruktdyrking, fiske og båtbygging. De var alle utpregede pietister og ivrige haugianere.
Min mors slekt er fra Ølve i Sunnhordland, og oldefar på morssiden var Mons Larsen Nerhus, født i 1762. Det var gårdsdrift, fiske, skips- og båtbygging som var leveveien også for folket der ytterst ute på nordvestsiden av Hardangerfjorden.
Bare et smalt sund, Lukksund, ca. 50 m bredt på det smaleste, skiller øya Tysnes fra fastlandet. Vest for Tysnes ligger Stord med det 12-1500 meter brede sundet Langenuen imellom. Der går hovedleia for skipstrafikken. Vest for Stord, ut mot havet, ligger Bømlo. Øyene Tysnes, Stord og Bømlo er forholdsvis store og folkerike, de har i dag rundt 5000, 18 000 og 8000 innbyggere.
På Stord og Tysnes er det store skoger av furu som i uminnelige tider har vært et ypperlig materiale for båtbygging. Eikeskogene som var her ble faktisk for det meste utryddet i dansketiden til bygging av skip. Sunnhordland har i «all tid» vært et skipsbyggerdistrikt. På østsiden av ytre Hardangerfjord, som går over i den brede Bømlafjorden, var det flere skipsbyggingssentra, som f.eks. Rosendal og Sunde, på nordsiden Ølve og Onarheimssjøen.
Sildefisket om vinteren og jaktefarten på Nordland vår, sommer og høst var attåtnæring for mange på disse kanter i det nittende århundre. Vintersildfiske eller vårsildfiske var av stor betydning for landsdelen. Jaktefarten nordover skjedde ofte i samarbeid med en bergenskjøpmann for finansieringens skyld. Kolonial, utstyr, tønner og salt gikk nordover, saltet fisk fra Lofot-fisket sørover.
Det hendte også de tok turer helt til Øst-Finnmark etter fisk. Fisken ble så vasket og tørket til ferdig klippfisk på egnede «fiskeberg» her sør i bygdene og eksportert. Om sommeren var det mange som gjorde «sildeturen> til Nordland og Troms og saltet full last med feitsild i tønner. Når de kom hjem, ble silden «omlagt» i tønnene, tilsatt ny lake og eksportert.
Jaktefarten på Nordland hadde overmåte stor betydning for utviklingen av næringslivet i Hardanger og Sunnhordland. Den tok til omkring 1830-40. Jaktefolkene hadde erfaring fra «Sørafisket» og fra fraktefart på kysten, og var dyktige sjøfolk.
Den «frihandel» søraskipperne startet på Nordland slo en bresje i mange væreieres varebytteavtaler. Skipperne betalte med kontanter, og dermed kunne fiskerne handle hvor de ville - de var ikke lenger «livegne». Ikke rart at skipperne med jaktene sørfra stort sett ble svært populære i de tre nordligste fylker.
To brødre
Tolleiv Jensen Onarheim ble født i 1832 som eldste sønn av Jens Tolleivson Nå og Anna Olsdatter Bør-ve på Tysnes. De var emigranter i eget land. Sønn nr. to var Ole Jensen Onarheim, min bestefar. Han ble født i 1835. Både Tolleivog Ole var seks fot høye, og av det kraftige slaget. Ole var helst en stillfarende kar, han var tilbakeholden og forsiktig. Det samme kan neppe sies om Tolleiv.
De vokste opp i et miljø med båter og fiske, med salting av sild og fisk, båtbygging. Valgmulighetene for en ungdom var ikke særlig store. Det var gårdsarbeid, fiske, fraktefart på kysten og båtbygging de hadde å velge mellom. Såsnart unggutten var «framsluppen for presten», gjaldt det om å få seg jobb. Både «Jensa-Ola'n» og «Jensa-Todleidn», som folk i bygda kalte de to brødrene, havnet som kokker på nordlandsjakter.
Det skulle vise seg at begge hadde gode hoder. De lærte snart seiling og navigering, fiskekjøp og behandling av råstoff. Det var oftest slekt eller kjentfolk fra bygdene som var skipper, folk som satte sin ære i å lære opp unggutten.
Allerede som 20-åring var Ole styrmann på en jakt i nordlandsfarten, og som 23-åring hadde han part i jakten «Lyna», og var skipper på denne. Med Tolleiv gikk det ikke fullt så hurtig, men han var bare et par år bakom.
Ole traff en jente som het Brita Berge, eldstedatteren på en stor gård i Herøysund. Berge-gården hadde fem husmannsplasser, og på den tiden var fraselging og utskilling av husmannsplasser i gang.
Ole og Brita overtok Vågen, en av Berges husmannsplasser. Det var et mindre bruk i bygda, en kilometer fra hovedbruket, det lå lunt til, og de opparbeidet det til å fø fire kuer, hest og en del sauer. Det første Ole gjorde var åplante over 100 frukttrær. Det skulle vise seg å bli en fin inntektskilde frem gjennom årene. Det var Oles virke på sjøen som gav de gode inntekter, men på den tiden var det overmåte viktig å ha jord og selv kunne dyrke det mest nødvendige til livets opphold.
Det var bestemor som drev gården. Bestefar var av og til hjemme, men sammenhengende vanligvis bare et par måneder senhøstes. Da ble fartøy og redskap ettersett og gjort i stand. Etter nyttår var det sildefiske, «søra-fisje» etter vintersilden, som på den tiden vanligvis kom til land og flyttet nordover fra Jæren til Måløy i løpet av to-tre måneder. Deretter var det Lofot-fiske. Saltfisken som jaktene kom sørover med, ble vasket og tørket til klippfisk.
På gården Vågen var det store, relativt flate berg ned mot sjøen. Disse ryddet bestefar, og fisketørking ble det drevet der i over 40 år. Den ferdige fisken ble vanligvis levert til sortering i Bergen for eksport, men det hendte jaktene seilte like til Portugal og Spania og leverte såkalt samfengt vare. Hjemover tok de gjerne saltlast. Ole bygget tre salterier i sitt liv. Alle tre sammen med Bergens-kjøpmenn og eksportører. Det første var på Karmøy, i 1865, det andre på Kinn ved Florø et par år senere, og det tredje og største i Målselv i Nordland i 1872. Det var i bruk i over 20 år. Det var store sikre «sildeår» på de kanter i de årene. Det var kjøpmannshuset Gran i Bergen bestefar arbeidet sammen med 143 år, og tilliten på begge sider var stor. Bestemor skal ha vært en myndig dame, en av dem som de andre kvinnene i bygden gikk til når noe stod på. Hun var fra en sterk slekt med mange dyktige folk. De fleste mannfolkene målte rundt 1,90, og det i en tid da gjennomsnittshøyden var lavere enn i dag. I oppveksten og ungdomstiden på Onarheim var Tolleiv og Ole noen lystige karer. Da var Tolleiv alltid nr. 1. Han var musikalsk og spilte «hand-orgel». Som en historieskriver fra Tysnes uttrykker det: « - skulle ungdomen ha noko skøy og kommers føre seg, laut dei alltid ha Todleiv'n med - han var ein føregangsmann i slikt, slik han vart det i mangt anna fram gjennom livet.» Han ble en uforferdet skipper, og skrøt over « - at han var ikkje van med å sleppa nokon framføre seg - » når det gjaldt seiling.
På jakteturene opplevde Tolleiv ting som satte ham på alvorligere tanker. I Lofoten var engang fire skippere kommet sammen til et lag på Ole Bergesens jakt «Samnorg». Bergesen skysset de andre tre tilbake til hver sin jakt sent på kvelden. Neste morgen kom lensmannen og meldte fra at de hadde funnet Bergesen druknet i strandkanten. Han holdt småbåtens fangline i hånden.
I november to år senere lå Tolleiv med sin jakt i Batalden ute ved havet, ikke langt fra Florø. De var tre skippere som skulle inn til byen for å veksle penger til fiskekjøp. Det var godt torskefiske, men urolig vær. Tolleiv hadde 400 spesidaler i lommeboken. De seilte i en færingsbåt som tilhørte en av jaktene. Hvordan det egentlig gikk til vet vel ingen - men en kastevindsflage hev båten rundt, og de tre kom i sjøen. Vinden hadde øket kraftig, det var sterk kuling med høy sjø. Den ene skipperen bandt seg fast til båten med fanglinen, Tolleiv hang seg fast i esingen med hendene, den tredje forsvant i sjørokket. I løpet av en halv times tid var de så vidt nær en av øyene at Tolleiv, som fikk av seg trøyen og sjøstøvlene, våget å svømme til lands. Men sjøen var høy, han hadde store problemer med å
klore seg fast til svaberget når sjøene hev ham oppover. Til slutt klarte hand kravle seg opp på trygg grunn. Båten med tredjemann ble knust mot en berghammer. Det hadde falt en halv meter snø, og det tok Tolleiv en time å komme frem til folk. Han hadde nesten ikke kjøtt igjen på «fingergummene», og var veldig medtatt.
Ikke lenge etterpå stod Tolleiv frem i haugianerflokken på Tysnes som en mann med et nytt «huglag» som det heter. Han bekjente seg som «omvendt». Det gikk nå som i andre forhold i livet, han ble snart den ledende blant haugevennene.
At forholdene nordpå under de store sesongfiskerier kunne være livlige nok, forteller to samtidige kilder. Avisen «Tromsø posten» skildrer i 1875 livet i Eidsfjorden slik:
«Dampskip, store og små, kommer og går hver dag med tønner, salt og folk. Mangelen på husrom er stor, så mange bor i telt eller kamperer under åpen himmel. Alskens kjøp og salg foregår. En tilreisende gjest våger seg bare med stor engstelse ut i teltgaten - det er lett å gå støvlene av seg i den bunnløse sølen der.
Gaten er ellers overfylt fra den tidlige morgenstund av. Her skrider omkringreisende klokkejøder gravalvorlig fram i sine lange frakker, små flirende gjøglere svinser geskjeftig inn mellom dem og får dem til å holde dess bedre pålommene. Medlemmene i et ungarsk hornorkester haster av sted til en friluftskonsert med instrumentene sine under armen. Og overalt streifer døgnfluene, restaurantløvene, som ser ut til å kunne leve herrens glade dager.»
Og i sin årsberetning fra 1876 sier biskopen i Tromsø:
«Da jeg i sommer var på visitas ble det i flere visitasmøder, ført sterk klage over den moralske smitte, der utbredte seg fra fiskeværene utover til de tilgrensende bygder med drukkenskap og usedelighet. Trafikkens arnesteder er en hel del av de mange kaffehus eller restaurationer, hvorav mange kun er slett dulgte brennevinskneiper og bordeller.
Det ble meg fra aller påliteligste hold berettet at der alene i Kabelvåg var henved 20 sådanne restaurationer, og at der kjentes over 30 kvinner der levde av usedelighet. Bedre er det ikke i Stamsund.
Slikt kan ikke og må ikke tåles. Der må på en eller annen måte gjøres utvei til at ramme denne trafikk, så det føles at den er en forbrytelse. Hjemmene rundt i stiftet sender menn og gutter fra 14års alderen ut til fiskeværene, og brennevinsgauken og skjøgen får fritt gå omkring og fange ung og gammel i sine garn og forderve dem på sjel og legeme. Er loven som den nu er magtesløs, da må den forandres.»
Den Indre Sjømannsmisjon
I oktober måned 1879 lå Tolleiv og Ole med hver sin jakt i Eidsfjord i Vesterålen. Det var gode sildeår, og over tre tusen mann var samlet der og ventet. Det var for mye ruskevær til at notbrukene kunne arbeide. På Sildepollnesetvar det ikke noe forsamlingshus. En emissær stod og talte ut gjennom et vindu, men det var en glissen forsamling han hadde i det sure været.
I Tolleivs kahytt var åtte skippere samlet. De talte om mangt og meget. De var bekymret for fiskerne og salterne som drev dagdriverliv, og «gribbene» hadde fritt slag. De ble enig om å ta tom-tønnene i jaktens lasterom på land oginvitere fiskerfolket ombord. Til oppbyggelse. Det vakte stor forbauselse, men snart ble lasterommet fylt
av fiskere og sjøfolk. Det ble holdt andakt i skinnet fra en parafinlykt. Flere andre jakteskippere fulgte eksemplet. De åtte skipperne ble enig om at noe alvorlig burde gjøres for fiskeralmuen. Tolleiv henvendte seg til kjøpmann Frønsdal i Bergen, som tok saken opp.
Bergens Indremisjon stod bak da det ble holdt stiftelsesmøte den 12. januar 1880. Her ble det vedtatt:
«At stifte en spesiell misjonsvirksomhet for dem på kysten, især for Nordlands reisende fiskeribefolkning.»Dermed var Den Indre Sjømannsmisjon et faktum, til stor velsignelse for fiskeralmuen.
Barneflokken i Vågen
Brita og Ole Onarheim fikk med tiden ti barn, som alle ble relativt strengt oppdratt. Både bestefar og bestemor var «omvendte» og aktive i kristelig arbeid. De var puritanere, selv om familien hadde romslig økonomi.
I 1880 ble det født tvillinger i Vågen, som fikk navnene Gustav og Theodor. De startet «the hard way», som kokker om bord på nordlandssjekter i 15-års alderen. Men etter et par år mente deres far at det neppe var noen særlig fremtid i fiskog sildeseiling. Næringen var under nedtrapping.
Tvillingene hadde valget mellom å emigrere eller få seg hyre i utenriksfart. Begge valgte det siste, gikk gradene, tok sjømannsskolene og ble sjøkapteiner i handelsflåten.
Min far, Theodor, ble gift med Mathilde Nerhus, med røtter i en gammel skipsbyggerslekt i Ølve. De fikk også ti barn, hvorav jeg er den eldste.Jeg er stolt av min herkomst og av mine forfedre. Aasmund Olavson Vinjes strofe i sangen «At far min kunde gjera» har ofte kommet for meg: «Stor arv det er for mannen av godtfolk væra fødd - -». Jeg synes jeg har meget å takke for i så måte.
Min Tørn
Onar Onarheim
s 9-15
|
Ca 1835 - Ca 1923 (88 år)
