| Notater |
- {geni:occupation} Amtmann i Finnmark
{geni:about_me} Peter Lorentzen Schnitler
*[http://snl.no/.nbl_biografi/Peter_Schnitler/utdypning Store norske leksikon, Peter Schnitler]
Peter Schnitler, født 17. januar 1690, fødested København, død 23. januar 1751, dødssted Trondheim. Jurist og offiser. Foreldre: Kjøpmann Lorenz Schnitler (1660X1711) og Dorothea Hansdatter Nobel (1658X1703). Gift 23.5.1719 i Trondheim med Sophia Christina Meitzner (13.8.1700X12.10.1747), datter av oberst Balthazar Meitzner (død 1718) og Magdalena Peine. Søstersønn av Hans Nobel (1657X1732); farfars farfar til Didrik Schnitler (1833X88; se NBL1, bd. 12); farfars farfars far til Gudmund Schnitler (1868X1925; se sst.) og Carl Wille Schnitler (1879X1926); morfars far til Magnus Brostrup Landstad (1802X80).
Peter Schnitler var utdannet jurist og fikk en sivil-militær karriere, først i den danske, senere i den norske hær. Mest betydningsfull er imidlertid den innsatsen han gjorde som medarbeider for grensekommisjonen mellom Norge og Sverige i 1740-årene.
Schnitler vokste opp i en kjøpmannsfamilie i København, og etter studier med privatlærere avla han examen philosophicum ved universitetet der 1708. Samme år drog han til Rostock og gjennomførte jusstudier med tillegg av språkstudier og sportsøvelser. Ferdig med studiene 1711 ble han engasjert som auditør og regimentskvartermester i den danske hær. Han tilhørte den Viborgske bataljon og deltok i ulike krigsmanøvre 1711X17.
Schnitlers tidligere sjef (og senere svigerfar), oberst Meitzner, ble 1717 utnevnt til sjef for 1. Trondhjemske infanteriregiment og ville ha Schnitler med seg til Norge. Han fikk tilsvarende stilling i dette regimentet som han hadde hatt i Danmark. 1718 ble han overflyttet til 3. Trondhjemske infanteriregiment under oberst Myhlenphort og samme år utnevnt til kaptein for Det størenske kompani. Han ble værende i dette kompaniet og avanserte i gradene, til major 1734 og oberstløytnant 1749.
16. mars 1742 ble Schnitler oppnevnt til å delta i undersøkelser av grensen mellom Norge og Sverige under grensekommissær oberst Rømeling, som senere ble etterfulgt av oberst Johan von Mangelsen. Schnitlers viktigste forutsetninger for dette arbeidet var juristutdannelsen og praksis, også som juridisk konsulent. Han hadde tidligere bistått eierne ved Røros kobberverk og oberst Mangelsen i grensespørsmål.
Det forberedende arbeidet i grensekommisjonen hadde startet 1738 med kartlegging av synspunkter på grenseforholdene fra begge land fra Kornsjø og nordover. Schnitler kom snart i kontakt med de ansvarlige for grensemålingene, og da en kom til det kontroversielle Idre-Särna-spørsmålet (se Mangelsen), ble han koblet inn. Dette området var sentralt for Røros kobberverk, og Schnitler skrev en utredning som ble oversendt grensemålerne.
Som fast medarbeider for grensekommisjonen ble Schnitlers oppgave å foreta undersøkelser om grenseforholdene og oppta vitneforklaringer ved sorenskriverne, eller eventuelt selv gjøre det. Det siste ble resultatet. Han tok opp og protokollerte vitneforklaringer av både samer og fastboende og hadde lange konferanser med lensmenn og embetsmenn. Han tegnet en rekke kartskisser og førte en stor korrespondanse.
Grensekommisjonsarbeidet førte ham også ut på tre omfattende reiser: Den første gikk mellom Røros og Snåsa og pågikk fra 7. april til 10. juni 1742. Neste reise gikk videre i Nord-Trøndelag og inn i Nordland (hovedsakelig Helgeland) i tiden 13. juliX12. november 1742. Den tredje reisen var lengst og mest langvarig X til Salten, Senja og Troms samt hele Finnmark, og varte fra 4. mai 1743 til 29. november 1745. Under denne treårsperioden foretok Schnitler mange avstikkere og reiser av kortere varighet. Etter den siste reisen fungerte han som konsulent for grensearbeidet frem til 1750. X Detaljert kjennskap til Schnitlers virksomhet på disse reisene får en gjennom hans grenseeksaminasjonsprotokoller, der arbeidet kan følges fra dag til dag.
Schnitlers avansement til oberstløytnant må betraktes som en utmerkelse for det store arbeidet han utførte med grenseeksaminasjonene. 1750 ble han dessuten utnevnt til amtmann i Finnmark, men bad seg løst fra den stillingen av familiemessige årsaker.
Schnitler ble gift med en datter av hans gamle regimentskommandant, oberst Meitzner. Ekteparet fikk 16 barn, hvorav 8 vokste opp; gjennom sønnene Baltazar og Hans Peter Schnitler har de en vidt forgrenet etterslekt. Familien bodde i en del år i kompanidistriktet, på gården Høyset i Horg. De flyttet 1729 tilbake til Trondheim og ble boende på Kalvskinnet, der de hadde bygd seg hus. Schnitlergården ble etter Schnitlers død overtatt av interessentskapet som drev sukkerraffineriet i Trondheim og tilhørte fra midten av 1800-tallet E. C. Dahls bryggeri; nå E. C. Dahls eiendom. Huset en tid Vitenskapsmuseets administrasjon, fra 2004 sentraladministrasjonen for Høgskolen i Sør-Trøndelag.
Peter Schnitler døde 1751 etter at han hadde falt i en elv under en reise i sitt kompanidistrikt. Han ble gravlagt på Domkirkegården i Trondheim.
Verker
Etterlatte papirer
Eksaminasjonsprotokoller, journaler, kart og kopibøker fra Schnitlers arbeid for grensekommisjonen finnes bevart i Grensearkivet i RA, Oslo; protokollene utg. som Major Peter Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller 1742X1745, 3bd., 1929X85 (bd. 2 ved J. Qvigstad og K. B. Wiklund 1929, bd. 1 ved K. Nissen og I. Kvamen 1962, bd. 3 ved L. I. Hansen og T. Schmidt 1985)
Kilder og litteratur
K. Nissen: biografi (med utførlig bibliografi) i NBL1, bd. 12, 1954
K. Haarstad: Sørsamisk historie. Ekspansjon og konflikter i Rørostraktene 1630X1900, Trondheim 1992
=Riksgrensen=
"Kjølen"
Fra norsk side la man stor vekt på at grensen skulle følge Kjølen der den kunne påvises. Det ble også tatt hensyn til de lokale eiendomsforhold og i tillegg fant man det nødvendig å sette i gang forundersøkelser der grensebefolkningen ble utspurt om sitt syn på grenseforholdene. '''Major Peter Schnitler''' i den norske kommisjonen protokollførte avhør på strekningen fra Røros til Finnmark. Hans grundige grenseeksaminasjonsprotokoller var sentrale premisser fra norsk side i forhandlingene. Senere fulgte svenskene det norske eksempelet og avhørte innbyggerne i grenselandet på de lokale herredstingene.
At lokalbefolkningen ble spurt om hvor en nasjonsgrense skulle trekkes, var på denne tiden helt enestående. Nyere eksempler på dette i Europa må man helt frem til tiden etter første verdenskrig for å finne. Da ble det blant annetholdt folkeavstemninger i Sønderjylland, Oberschlesien og Allensteinområdet i Øst Preussen. om hvilket land innbyggerne ville tilhøre.
Uenighet mellom kommisjonene ble protokollført som tvist til senere forhandlinger. Av de til sammen 26 tvistene var de tre vanskeligste Idre og Särna, Lierne og fellesområdene i indre Finnmark. I sluttforhandlingene ble disse tretvistene behandlet samlet.
Lierne som ligger øst for Kjølen hadde svenske nybyggere, men var annekser under Snåsa prestegjeld. Det endte med at det meste av Lierne gikk til Norge.
Finnmark
Finnmark var den mest kompliserte tvisten. Sverige hadde i 1613 frasagt seg retten til kystdistriktene. Innlandet derimot, som nå skulle deles, ble i praksis både verdslig og geistlig forvaltet av Sverige som krevde 5/6 av området. Norge hevdet her bare rett til skatt. I forhandlingene tok Norge utgangspunkt i kystsamenes vandring med sine reinflokker, grundig dokumentert av '''Schnitler''', mens Sverige argumenterte ut fra innlandssamenes veidekultur.
|
1690 - 1751 (61 år)
