Michael Langballe Onarheim

Michael Langballe Onarheim

Mann 1915 - 1995  (79 år)

Personlig informasjon    |    Notater    |    Alle    |    PDF

  • Navn Michael Langballe Onarheim 
    Fødsel 28 Feb 1915  Stord, Hordaland, Norway Finn alle personer med hendelser på dette stedet 
    Kjønn Mann 
    Død 14 Feb 1995  Stord, Hordaland, Norway Finn alle personer med hendelser på dette stedet 
    Begravelse Stord, Hordaland, Norway Finn alle personer med hendelser på dette stedet 
    Person ID I65929  Boe
    Sist endret 16 Sep 2012 

    Far G. Onarheim 
    Mor M. Langballe 
    Famile ID F21209  Gruppeskjema  |  Familiediagram

    Familie I. Onarheim 
    Ekteskap Randaberg, Rogaland, Norway Finn alle personer med hendelser på dette stedet 
    Barn 
     1. G. Onarheim
     2. O. Onarheim
     3. L. Onarheim
    Famile ID F29649  Gruppeskjema  |  Familiediagram
    Sist endret 9 Jul 2024 

  • Notater 
    • Maskinist

      Michael Langballe Onarheim 28.02.1915 14.12.1995 1995 5400 M Sunnhordland sorenskriverembete



      Min tid til sjøs.

      Da jeg var ung var der ikke så store muligheter for

      arbeid og utdannelse. Det ble at ungdommen søkte seg til sjøs, og for

      meg som var oppvokst i en sjømanns familie falt det seg naturlig å gå den veien.

      Så da jeg var ferdig med framhaldskolen i 1930, søkte

      jeg om plass på skoleskipet Statsråd Lehmkuhl og fikk plass. Der

      skulle vi møte frem i slutten av april, for toktet startet vanligvis

      1.mai og varte til ut oktober, ca.6.mnd.

      Jeg var ikke fremmed for skoleskipet, for det pleide å være

      innom Stord vår og høst hvert eneste år. Det var jo drømmen til mange

      av oss guttene å få seile med skoleskipet en gang. Jeg hadde vært meget

      ombord når den lå på Stord, og da var en jo både høyt og lavt. Likte

      godt å klatre i mastene, men det hadde vi ikke lov til. Men en dag var

      jeg kommet for høyt opp i masten,og styrmannen ropte meg ned igjen og

      sa at jeg kunne gjerne klatre i mastene for hans skyld, men det ville

      bli så meget blod og skitt på dekket som guttene måtte vaske bort

      hvis jeg falt ned. Det syntes jeg var felt sagt, jeg var jo ikke mer

      enn 9-10 år.

      Og nå var jeg på vei til Bergen, skulle møte på

      Stuertskolen hvor vi hvor vi fikk de første instruksjoner. Jeg likte

      ikke at mor ville følge meg, og ba henne være litt i bakgrunnen,

      ville jo gjerne klare meg selv og det forsto hun. Jeg fikk nå

      utlevert uniformer og nummer, og så masjerte vi ombord, fra nå av var

      jeg maskinelev nr.206 ombord i skoleskipet.

      Statsråd Lehmkuhl var et barkskip på ca.2000 tonn, det

      hadde tre master og de to forreste var skverrigget.Hovedmotoren var

      tysk og den var bygget før 1914, den hadde åpne veivrom og oljen

      skvatt ut på dørken når motoren var igang. Lysmotoren måtte varmes

      opp med fyrlampe før start, da den hadde vanlige glødehode

      topper, som på en vanlig oppfyringsmotor. Båten hadde vært tysk, men

      engelskmennene hadde tatt den som krigsbytte i første verdenskrig, og

      Norge hadde kjøpt den etter krigen. Under dekk var det store

      banjere, forenfor disse var der en stor latrine med plass til 50 mann

      på hver side, og i sjøen når det var slingring var det fælt å måtte

      gå dit.Der fikk jeg prøve hvorledes det var å gi hals for første og

      siste gang for mitt vedkomende at jeg kastet opp. Aktenfor banjerne

      var der et vaskerom, der var der også et skap til hver mann. Jeg lå i

      akterste rekke på s/b side i akterste banjer, så det var nærmt til

      vaskerommet. Vi lå i hengekøyer og disse måtte vi ta ned og stue dem

      bort hver morgen.

      2.

      Hengekøyene var satt fast i kroker under dekk,og var hektet opp

      langskips med 5-6 i rekken. Vi tolv maskinelevene lå 6 på hver

      side i akterkant av akterste banjer. Øverste sjef var kommandør-

      kaptein Kjelland som var en myndig herremann, med seg hadde han

      overstyrmann, samt fire styrmenn. 4.Styrmannen var fra Stord og

      hette Agdestein, så var det sersjanten, 3.kvartermestre, båtsmann og

      matroser. I maskinen hadde vi maskinsjef og første maskinist. Og

      så var det kokker, baker og slakter. Der var også endel bysse-

      elever, eller kokke gutter. Kurset varte i 6.mnd.og vi var innom

      Leirvik en uke i begynnelsen og i slutten av kurset.

      Vi seilte til Horten via Stord og på begge plasser ble vi

      liggende en ukes tid, for å gjøre skipet klar for tokt. Så var vi innom

      Oslo og gikk derfra til Kjøbenhavn og Fredrikshavn i Danmark. I

      Danmark hadde vi landlov og var i land å se på byene, og de unge

      jentene som syntes vi var fine i uniformene. Fra Danmark gikk vi til

      Trondheim for der var hvor der var landsutstilling, og da kong Haakon kom,

      sto vi æresvakt utenfor Domkirken, det var oss og guttene fra de tre

      andre norske skoleskipene, og det var jo stor stas å få se kongen på

      så nært hold. Han var der i anledning av utstillingen.

      Sersjanten vekket oss hver morgen,han blåste i en

      fløyte og da var det om å gjøre å komme seg opp og få ned hengekøyen

      og få stuet den på plass, og så komme seg i vaskerommet før

      der ble for mange gutter. Derefter var det å få bord og benker på

      plass. To mann ved hvert bord hadde bakstørn, de skulle hente kakao

      og brød fra byssen, smør og sukker var rasjonert og det hadde vi i

      skapene våre, vi pleide også å kjøpe litt ekstra som sirup og ost

      som vi måtte holde oss selv. Etter frokosten måtte de som hadde

      bakstørn vaske opp,det samme måtte de gjøre

      etter middag og kveldsmat, vi byttet på hver uke.Dagene gikk med

      diverse, dekkselevene lærte forskjellig sjømannsskap som spleising,

      sy seil og diverse annet. Vi maskinelever fikk opplæring i maskinarbeid

      og hadde også litt teori med maskinsjefen, og når vi var

      under fart gikk vi vakter i maskinrommet. Vi hadde vaskedag hver mandag, da

      måtte vi komme med alt skittentøyet søndagskveld og legge det i en

      stamp med vann, vi fikk utlevert hver sin stamp. Mandags morgen

      vasket vi klærne på dekk og hang det opp til tørk i

      riggen. Tirsdags morgen kom maskinsjefen og sersjanten på

      inspeksjon,De så i alle skapene,for å se om vi hadde glemt igjen

      klær som skulle ha vært vasket. En gang fant de noe skittent

      tøy i mitt skap, det var nett før vi kom til Leirvik, så jeg var

      nektet landlov første kvelden på Lervik.





      3.

      Kurset var ferdig i slutten av oktober, men jeg måtte vente før jeg

      fikk reise ut til jeg hadde fylt 16 år i slutten av februar

      1931. Jeg ble gående hjemme til i mars 1931, og fikk da heldigvis

      hyre med m/t Hallanger av Bergen. Fra jeg kom hjem fra skoleskipet,

      til jeg reiste ut, hadde jeg hatt endel arbeid på fabrikken og

      det kom vel med.

      I begynnelsen av mars mønstret jeg på Hallanger som

      smører,og skulle ha kr.87.00 pr.mnd.Jeg gikk ombord i Adrinne som

      skulle ta meg og fjorten andre til Rotterdam,vi skulle alle til

      Hallanger.Vi ble gående en ukestid i Rotterdam før vi gikk ombord

      i d/s Hardanger som skulle ta oss til San Pedro i U.S.A. Det er

      havnebyen til Losangsles i California.De fleste av oss var

      unggutter men der var og en 3.styrmann og en 3.maskinist

      med.Turen gikk fint og snart var vi inne i varmt og fint vær, og

      vi paserte panama kanalen som jo er et mesterverk av ingenørarbeid.

      På turen vasket jeg klær for offiserene og det fikk jeg

      en pakke sigaretter for, jeg syntes camel sigarettene var

      finest, for de hadde så fint bilde. Hardanger var en gammel dampbåt

      som var lastet med stykkgods til forskjelige havner på vestkysten

      av Amerika.

      Så var vi endelig fremme i San Pedro,vi ble innlosjert

      på et hotel som tilhørte frelsesarmeen, og der hadde vi det

      fint. Vi ble boende der noen uker før Hallanger kom inn, og vi var

      alle glade da vi endelig kunne komme ombord i Hallanger. Vi hadde

      hatt en fin tid i San pedro, husker at vi spiste hos en Filipiner

      i Bacon street og at det var litt vanskelig å bestille mat, det gikk

      helst på bacon og egg, men etter vert ble vi jo ganske

      flinke. Ellers var der meget å se for oss som ikke hadde vert ute

      før.

      Vi gikk fra San Pedro til Kina og Japan med last

      og vi var innom flere små byer i Kina og Japan, vi var og i

      Yokohama i Japan og Hongkong i Kina. Hallanger var et tank skip på

      1400 ton, maskinistene bodde på dekk akterut og mannskapet under

      dekk akterut, maskinmannskapet på s/b side og dekksmannskapet på

      b/b side. Kaptein,styrmennene, samt stuerten og kokken bodde

      midsskips. I maskinrommet var der to Werksboor hovedmotorer, samt

      steam lysmotorer og pumper, samt to kjeler og en donkey kjel.

      Maskinsjefen var Trygve Amundsen fra Bergen og han har jeg

      truffet flere ganger siden. Han var en stor mann som det sto svær

      respekt av, og det kunne trenges, så han holdt god orden på

      folket, som kunne være bråkete av og til. Der var og en

      matros Økland og 4.maskinisten som hette Borrevik og han var også

      fra Stord.





      4.

      En tur vi lå i Fuchow i Kina, fant vi på at vi ville ta oss en tur

      inn i byen. Det var to andre gutter og meg som tok i vei.

      Engelskmennene på stasjonen advarte oss mot å gå inn i byen, men

      vi hørte ikke på dem. Vi gikk over rismarkene og kom inn i

      byen, der var meget å se, så en kone med sammensnØrte føtter og det

      hadde vi jo bare lest om. Det hadde jo vært forbudt i mange

      år, etter hva vi viste. Men etter vært som vi kom inn i byen,

      begynte folk å følge etter oss, ja de begynte å kaste stein og

      ropte etter oss, så vi var glad da en gammel kineser ropte etter

      oss og spurte hvilken nasjonalitet vi var av. Vi sa at vi var norske.

      Han sa da at han hadde seilt på norske seilskip, og han snakket og

      litt norsk. Han var en gammel mann med langt hvitt skjegg, og vi var

      glad da han snakket til dem som hadde fulgt etter oss, og fulgte

      oss tilbake til kanten av rismarken, og vi takket han så meget for

      hjelpen. Han sa at folkene i byen likte ikke hvite mennesker, så vi

      var glad for at vi hadde truffet ham. Mens vi reiste der var det

      krig mellom Kina og Japan, men det merket ikke vi så meget

      til. Ombord hadde vi en fyrbøter som siden skulle bli godt kjent

      under krigen, for sitt arbeid for undergrundsbevegelsen på kysten,

      Laurits Klubben fra Bømlo. Jeg var mønstret på ett års

      kontrakt, men det sto i kontrakten at det kun var avmønstring

      i Nord Europisk havn, men etter 18 mnd. gikk slike kontrakter ut så

      da kunne enn mønstre av hvor som helst.

      Vi var tre mann som mønstret av samtidigt i San

      Pedro om høsten 1932, det var en svensk fyrbøter, samt en Bergensgutt

      og meg. Vi fikk oss en liten leilighet med stue og to

      soveværelser samt kjøkken. Den lå oppe i annen etasje med trapp opp

      utenfra, så det var nokså greit. Vi leigte huset av en nordmann som bodde i

      nabohuset. Det var et eldre ektepar, han var tilsatt ved den

      Norske Kirken i Masa Street som lå i nærheten. Vi laget maten selv og

      bodde svært billigt. Vi kjøpte fisk på fisketorget nett før de

      skulle gå hjem, for da fikk vi den billigere og det samme gjorde vi

      med kjøtt på kjøttmarkedet. Frukt og grønnsaker kjøpte vi hos folk

      som kom rundt med håndkjerre, vi fikk foreksempel en bøtte appelsiner

      for 10 cent. Vi hadde og en isboks som vi kjøpte is og hadde i,

      så vi kunne oppevare maten noen dager. Husker vi kokte betasuppe

      med masse grønsaker i, og den hadde vi i flere dager. Utenfor huset

      vokste der et stort fiken tre med deilige fiken på, de var blå og

      pære formet og ganske gode på smak. Vi bodde der i to måneder og

      den andre måneden betalte vi for leigen med å male huset utvendig





      5.

      og litt innvendig. For dette fikk vi så meget at vi hadde litt

      ekstra lommepenger. Jeg fikk sydd meg ny dress, jeg hadde jo reist

      ut i komfirmantdressen og den hadde jeg slengt for lenge

      siden. Ellers hadde vi en fin tid i San Pedro, vi ble kjent med endel

      norske fastboende og var med dem ut til Long Beach og badet på

      stranden der. Der var en norsk prest som hadde sin egen sjømannsmisjon

      og var hyrebas. Men kirken oppe i Masa Street ville og ha jobben

      som hyrebas, så der var strid immelom dem, og de to prestene

      var ikke venner.

      Etter nesten to måneder mønstret vi på Orkanger

      som hadde lagt i opplag i San Pedro i nesten to år, og den var

      nokså skitten i bunn da vi gikk til sjøs lastet med olje til

      Le Havre og Tamshafen i Europa. og deretter skulle den gå til

      Stavanger for verksteds opphold. Vi hadde vært nødt til å ta

      Orkanger eller bli sendt hjem av den amerikanske myndigheter,

      etter å ha vært iland i to måneder. Vi gikk via Panama kanalen

      til Le Havre i Frankrike og derfra til Tamshafen i England. Vi

      hadde brukt lang tid på turen, gjennomsnits fart 8.mil på grunn av

      at den var så skitten, den kunne normalt gå med 14 mil. Jeg

      hadde ikke skrevet hvilken båt jeg var mønstret ut med, så jeg ble

      svært overasket da jeg kom opp til Moster og hun sa at hun måtte

      ringe hjem, for nå hadde mor ringt flere ganger og spurt etter

      meg. Vi hadde lagt til ankers et par dager før vi fikk komme i

      dokk på grunn av at det blåste storm, så da vi endelig fikk komme

      iland hadde vi lagt to dager for ankers uten å få komme i

      land. Det viste seg at mor hadde fulgt med i skipslisten, fra vi

      hadde gått fra San Pedro til vi var hjemme i Stavanger. Hun hadde

      nemlig sett at Orkanger forlot USA samtidig som jeg hadde

      sendt brevet mitt og lagt to og to sammen. Men hadde vist blitt

      litt redd da Orkanger var kommet og hun ikke hørte noe fra

      meg, så hun var glad da vi ringte fra Moster og jeg var kommet

      til rette. Ja så var jeg hjemme etter 22 måneder ute, jeg

      mønstret av den 5 januar i 1933.

      Første morgen jeg var kommet hjem, måtte jeg

      vente til mor hadde funnet vinter undertøy og tykke klær før

      jeg fikk stå opp. Jeg hadde jo ikke brukt vinter undertøy siden

      jeg reiste ut, og det var jo to år siden. Jeg ble gående hjemme

      til mai, men hadde heldigvis litt arbeid på fabrikken, ellers var

      det smått med kontantene, heldigvis stakk mor til meg litt

      penger av og til, og det kom godt med.

      I begynnelsen av mai mønstret jeg ut med

      S/s Siggen av Bergen som lettmatros.onkel Theodor var kaptein

      og min bror Olav var fyrbøter





      6.



      Vi gikk i mellom Finland og og England med trelast,og hadde kull

      og koks tilbake til Norge, Danmark og Sverige. Det var en fin

      sommer, med masse moro i havnene, og Olav syntes vist han måtte passe

      på meg. Det ble en fin sommer på Siggen, og endel episoder var det

      jo. Vi hadde en styrmann fra Tysnes, han likte ikke at vi røkte når

      vi gikk standby på bakken under fortøying. Så da far kom ombord i

      slusen da vi skulle inn til Cardiff, sa han til meg; Nå kan du gå

      bort og spørre din Far om de får lov til å røyke når de går

      standby på hans båt? Da sa jeg at der var forskjell på båter, dette

      var jo bare en liten holk. Om kveldene satt han og skrev brev til

      kona, for han var nygift. Så en kveld vi lå i en liten by i

      Frankrike, skulle jeg ha vakt om kvelden fra klokken 21. Jeg hadde

      vært i land og kom ombord og tok på meg en dongeritrøye og gikk

      ned og sa i fra at jeg var kommet. Han sa bare at jeg måtte passe

      godt på og så skrev han videre, jeg sprang på dekk, slengte av meg

      dongerijakken og gikk tilbake i land til de andre guttene. Vi hadde

      en som var kombinert kokk/stuert som vi hadde meget moro med, en kveld

      jeg skulle fylle parafin på lanternene var jeg innom byssen, der

      hadde kokken laget pannekaker til kaptein, jeg syntes de så gode

      ut, så jeg tok dem med og spiste dem.. I mens jeg holdt på å fylle

      lanternene, kom kokken og sa at jeg hadde stjålet pannekakene til

      Kaptein. Jeg mente at maten hans var ikke så god at det var noe

      å stjele. Kaptein som spaserte på dekk, kom bort og spurte om

      jeg hadde tatt dem, jeg spurte da om han syntes at maten til

      kokken var så god at det var noe å stjele.?.

      En tur vi lå i Finland og lastet trelast et stykke fra en

      liten by, gikk jeg og en annen gutt fra Stord en tur opp i byen, der

      traff vi flere av arbeiderne som arbeidet ombord og de inviterte oss på

      fest, så vi kom ikke ombord før en på morgenkvisten til Olav sin store

      forskrekkelse. Siggen var en baklader med broen og alle ofisers

      lugarene og stuert lugaren akterut, mannskapet bodde forut, der var

      dekksfolkene i forkant i alt fire mann, samt 2 fyrbøtere på ene siden

      og donkeymannen på den andre siden. I alt var det kaptein, 2 styrmenn samt

      stuert, 2 maskinister,4 dekksmenn og 2 fyrbøtere og donkeymann.Jeg mønstret

      av i Koppervik i slutten av september og gikk hjemme til i

      januar i 1934.

      Da vi kom hjem fikk Olav job som læregutt på

      Rubbestadneset, så da Kaptein Bormann (han hadde vert styrmann

      med far på Landås), ringte og ville ha Olav med på en ny båt

      som motormann, fikk jeg mor til å spørre for meg og jeg fikk jobben



      7 .



      M/t Permian var et tankskip på 15000 tonn og tilhørte Atlantic

      Oil Company i Philadelphia, USA og førte Panama flagg. Vi var

      alle norske untagen maskinsjefen, han var amerikansk. Det var en

      baklader med brobygningen akterut, kaptein bodde på brodekket i

      sammen med styrmennene, stuerten og maskinsjefen. Maskinistene

      bodde på s/b side på dekk sammen med kokken. Mannskapet bodde

      under dekk, maskinbesetningen på s/b side og dekksmannskapet på

      b/b side. Offisers messen lå i forkant på dekkshuset og mannskaps-

      messen på b/b side i akterkant av dekkshuset og Pørste lugaren

      i forkant. I offisersmessen spiste kaptein og maskinsjefen og

      alle de andre offiserene, i mannskaps messen hele mannskapet.

      Kabyssen lå i akterkant av dekkshuset.

      I maskinrommet var der en stor elektrisk hovedmotor

      samt fire disse] motorer på hengt hver sin elektrisk generator.

      Disse leverte strøm til hoved motoren, som var elektrisk. Og så

      var der en stor dampkjel for oppvarming av oljelasten, samt

      en liten donkeykjel for oppvarming av lugarer og oppholdsrom.

      Der var og to svære sentrifugalpumper i et eget pumperom med

      aksling igjennom veggen til maskinrommet hvor pumpene var til

      koblet elektriske motorer, disse kunne levere 2000 tonn olje hver

      til land. Ved klargjøring ble dieslene startet og generatorene

      innkoblet på tavlen, før maskinisten varskudde broen at alt var

      klart, derefter ble all manøver utført fra broen. Dette var jo

      noe som var svært sjelden i den tiden, og da jeg fortalte

      det på maskinistskolen i 1939, sa læreren at jeg måtte slutte

      å lyge. De er kommet langt, sa han, men så langt er de ikke kommet

      enda. 4.Maskinisten har jeg truffet siden, han ble siden annsatt

      i veritas, og en av matrosene var siden kaptein på verdens

      største skip da, Manhatten. Kaptein var Arne Grønningsether som

      og har vært svært kjent etter krigen. Som motormann hadde jeg

      50 daler i måneden, og det var bra for den tiden. Vi hadde ingen

      overtid men fikk tiden igjen, når vi dokket hver sjette mnd.

      Vi fikk og alt gratis, så som sengklær såpe og fyrstikker.

      Da jeg var en av de få som snakket noenlunde engelsk

      ble jeg satt sammen med han som passet donkeykjelen, for så å

      lære arbeidet videre til de to andre som skulle passe den.

      Vi ble liggende i Grenoch i flere uker før vi var

      klar til å forlate verkstedet å gå til sjøs, men det var først

      den siste uken at vi fikk ta bagasjen med å flytte ombord.

      Vi hadde hver sin lugar, men der var skille vegger imellom tre

      og tre lugarer,og på veggene var der jernvegger og veggen mot

      skutesiden var der et kork belegg som isolasjon,veggene var





      8.



      malt med en grønmaling som skulle holde borte veggedyr. Ellers

      var der en seng, bord, stol og et kleskap. Det var ikke alt vi

      var like fornøyet med da vi bodde i Gernoch, vi fikk foreksempel

      te istedenfor kaffi og det var vi ikke glade for, men da vi

      fikk kaffi istedenfor te, var det ikke lenge før alle ba om

      te igjen. Vi fikk også mye annet rart som vi ikke var vant

      med. Og da vi bodde på Sailors Rest som lå nede ved havn, og var

      hva vi ville kalle et sjømannshjem i Norge, var det jo ikke så

      bra .

      Jeg ble kjent med en jente som bodde i samme gaten,

      men jeg måtte møte henne utenfor byen og der måtte vi og skilles

      på grunn av folkesnakket. Da vi kom til Philadelphia, lå der

      brev fra henne og det forsatte vi med i et og et halvt år inn

      til moren skrev at datteren hadde falt og brekket høyre arm så

      han måtte skrive i stedenfor henne, da sluttet jeg og skrive,

      da jeg kom tilbake i 1940 var hun gift og hadde flere barn.

      Vi gikk i fart i mellom Philadelphia og Las Pedros i

      Venezuela i mellom Amerika.På denne turen brukte vi syv dager

      samt en dag til og losse og en til og laste. Jeg ble satt på

      vakt med 1.maskinisten fra 4-8 og 16-20,og da de andre to

      etter noen måneder ville bytte vakt, sa 1.maskinisten at de

      kunne bytte vakt så meget de ville, men hans vakt skulle gå

      som den var.

      I Philadelphia lå vi ved Point Brise som var olje

      anlegget til Atlantic oil,og der kunne det ligge opp til

      4 5 kompani båter. I Las Pedros var der en lang pir ca.1000 m.

      og vi lå ytterst ute, så vi hadde lang vei til å gå i land. Inn

      over piren lå der opp til 5-6 små båter på ca.2000 tonn, dem

      brakte olje fra Maraceibo og ned til Las Pedros. Floden opp til

      Maraceibo var så grunn på den tiden, siden er den mudret ut

      til store båter. Derfor måtte små moskito båter ta oljen derfra

      til Aruba, Curasao og Las Pedros, hvor store båter tok lasten videre.

      I Philadelphia hvor vi helst gikk i land, og da opp til en bydel

      som lå nærme båten, der var det både forretninger og barer. Ellers

      ble vi jo godt kjent i byen, der var også Norsk sjømannskirke

      hvor vi var av og til. Det var svert strengt i porten, vi hadde

      ikke lov å ha med fyrstikker gjennom porten og hvis en var

      påvirket av alkphol slapp en ikke inn, en motormann måtte gå

      utenfor i flere timer før han slapp inn. Vi hadde slappkiste

      ombord og der fikk vi kjøpe det meste vi trengte, så som klær

      og sko. Atlantic Oil hadde tre båter under Panama flagg og det

      var Permian, Brunsvik og Winkler, Winkler var mindre ca.8000 ton.





      9.

      Den gikk for det meste på kysten nedover til New Orleans og var

      eldre enn de andre to. Las Pedros var en liten plass, bare noen

      barer og en forretning og så politiet da, som lå på den andre

      siden av piren der var også fengselet som enkelte fikk stifte

      bekjentskap med, men ikke frivillig. Hvis noen drakk seg full ble

      han tatt og bragt over i arresten, men hadde de 12 daler kunne

      en betale mulkt og så slippe fri. men da var det best å komme

      seg ombord, ellers kunne en risikere å bli tatt på ny.

      En tur var 2.styrmannen og stuerten i land, da kom

      3.maskinisten og laget spetakkel og dem begynte å slåst. Dermed

      ble de alle tre tatt og havnet i arresten, men stuerten hadde 24

      daler så han kjøpte fri 2.stYrmannen og seg selv, men lot

      3. maskinisten sitte, for det var jo han som hadde begynt.3.maskin

      ble sitende til vi gikk, for da de andre offiserene hørte hva

      som hadde hendt lot dem han bare sitte til vi skulle gå, og det

      mente kaptein også, siden han hadde stelt seg slik fikk han ta

      det på sin egen kappe. Vi var og en tur til Haifa i Israel inne

      i Middelhavet, og det var jo en avveksling fra de korte turene

      vi var vant med. Vi hadde to katter som det var meget moro med

      det var Turi og Truls, men en tur skulle TUri ha små og hadde

      laget seg bol nede i matros gangen.Hun syntes vist at Truls

      skulle være med på dette og var oppe og hentet han gang på

      gang, men Truls stakk seg bort så til slutt kunne hun ikke vente

      lenger. Første mann som forsvant over langgangen i Philadelphia

      det var Truls og vi så han aldri mere, så han hadde tatt skrekken.

      Turi fikk to fine unger som vi hadde meget moro med, men en

      tur kom det ombord en ny katt,vi kalte han onkel Sam. Turi

      ville ikke se han på dekk men jaget han opp på båtdekket så

      snart han viste seg på dekk,Da vi kom tilbake til Philadelphia

      forsvant den i land, Men snart forsto Turi at hun savnet en

      makker og gikk opp på båtdekket og skrek etter Onkel Sam, men

      det var forseint. Kattungene hadde vi nå meget moro med men en

      dag forsvant den ene overbord, vi stoppet og lårte livbåten

      men fant den ikke.

      I slutten av 1935 mønstret jeg av og reiste opp

      til Brooklyn, hvor jeg tok inn på sjømannshjemmet i Karol str.

      Jeg traff andre som jeg kjente fra før, deriblant en motormann

      som hadde vært på Permian et par turer. Så vi ble gående i lag

      noen stykker av oss, der var mange som gikk i land på den

      tiden. Der var opprettet en skanavisk sjømanns klubb som jeg

      ble medlem av, og de forlangte at alle skulle ha amerikansk

      hyre på Norske båter og 100 daler for å ta en båt hjem.





      10.



      Der var endel krangel med konsulatet for de forlanqte at vi

      skulle seile for norsk hyre, og det måtte vi skrive under på

      ellers fikk vi ikke hyre på norske båter. Der var dem som hadde

      bruk for å få mat, og der var en menighet som som het Betesta

      som leverte ut suppe, men da måtte en skrive under på å

      seile for norsk hyre. Da jeg hadde gått i 14 dager uten å

      få hyre hjem, selv om der var flere norske båter som hadde tatt

      folk i syd Brooklyn og gått utenom klubben. Da mente jeg at det

      hadde vært meget bedre å la oss som ville hjem få mønstre for

      norsk hyre, så hadde de fått ut en god del folk. Så nå var jeg

      lei av å vente, derfor ville jeg ta første sjanse å mønstre

      ut. Jeg gikk da til bestyreren på hjemmet og sa at hvis han

      fikk en båt var jeg vilig til å reise, og en dag kom han og

      sa at der var en Drammens båt som skulle ha folk, så hvis

      jeg kunne komme meg ut fra hjemmet kunne jeg og en Drammens

      gutt få jobb der. Jeg diskuterte sa med den andre gutten og

      vi ble enige om at jeg skulle ta bagasjen og kjøre opp i

      Vnion str. og ta han opp der, jeg skulle si til dem som sto

      vakt utenfor hjemmet at siden jeg ikke kunne mønstre ut

      ville jeg ta Brunswick i stedenfor. Det godtok de og vi kom

      vel ombord på M/s Hellen og da var vi begge glad det var

      godt så fint. Der var flere som var mønstret på ,men de fleste

      kom fra syd Broklyn. Det var mange norske fast boende som

      ville hjem og endel som hadde gått på skole her borte, og

      skulle hjem. Blant dem var der en kiropraktikker, han fortalte

      at han var en slaks doktor som helbredet forskjelige ryggskader

      og andre skavanker ved å kjenne på ryggraden. En av guttene

      som gikk og blinket med det ene Øyet, Han spurte gutten om

      han hadde hatt det lenge, og det hadde han. Gutten fik så

      beskjed om å legge seg på maven på et bord, etter at kiropraktiker

      hadde trykket opp over rygraden, fant han et punkt som han

      trykket på og dermed sluttet gutten å blinke på øyet. Vi kom

      til Antverpen og der mønstret jeg av og reiste hjem til

      Bergen med Leda til B.D.S. og vi hadde en fin tur over nord-

      sjøen. Da vi kom til Bergen tok jeg inn på Metropol hotell

      og ble der til neste dag, før jeg reiste hjem. Jeg var på

      byen og kjøpte meg ny dress og frakk, for jeg skulle være

      opp dresset denne gangen når jeg kom hjem.

      Det var kjekt å komme hjem igjen etter to år ute

      selv om enn følte seg litt fremmed over for kameratene, jeg

      var jo blitt to år eldre. Jeg fikk også beskjed om å melde

      meg for militære, jeg var jo et år forseint ute, heldigvis







      11,

      var det loddtrekning og jeg slapp fri.

      Jeg fikk arbeid på fabrikken så tiden gikk

      jo fort, men jeg begynte jo å lengte ut igjen og begynte å

      snakke om at jeg ville reise til Bergen for å søke hyre igjen,

      men mor mente at jeg måtte prøve å få verksteds tiden først

      og maskinist skolen før jeg reiste ut.

      En dag ba mor meg å gå bort å spøre Gulliksen

      om jeg kunne få læregutt jobb der, jeg mente at der var liten

      sjangse til å få job, men jeg kunne jo gå for å stette mor.

      Til min store forundring, sa han at jeg godt kunne få jobb men

      han hadde ikke råd til å ta inn folk, så hvis jeg ville begynne som

      læregutt var det O.K. men han hadde ikke råd å betale meg noe

      i begynnelsen. Vell jeg begynte og etter et halvt år fikk jeg

      5.kr i uken, og det steg så etter to år hadde jeg 20.kr i uken.

      Det var ikke så greit for verkstedet mange ganger det hente

      at selv jeg med min betaling måtte vente en uke før han kunne

      betale meg. Selv om vi lagte motorer som ble sendt så fort vi

      lagte dem, tok banken alt han tjente for gammel gjeld. Da de

      hadde faktisk ikke råd til å leie folk eller å ta inn folk

      i det heletatt. Den gangen var det jo praktis, å la læregutter

      som skulle ta verksteds tiden for maskinist utdannelsen gå

      uten betaling, for de mente at de forsvant når de hadde lært

      så meget at der var nytte av dem, og det må en jo vere enig i.

      Den eneste fag arbeideren utenom familien var Knut As, og selv

      han måtte ofte vente med endel av lønnen til neste uke før

      han fikk den. Ellers var de fire brødre som arbeidet der, det

      var Rolf som var sjefen og han hadde Teknikken i Bergen, de

      andre var Otto, Håkon og Finn, gamle gutten var med på kjøtt

      og flesk. Rolf hadde tegnet motorene vi laget og de var svært

      bra får en si. Det var Stord motoren som var godt likt, vi

      bygget 3.Hk. 5 7 og 12.Hk. Da jeg sluttet etter 3 år på

      verkstedet høsten 1939 begynte jeg på 3.maskinist skolen og

      var ferdig til jul.

      1 1938 hadde OlaV laget en 3 hk. motor på Rubbestad-

      neset, jeg fikk bygget en snekke på Sunde hos Kviteberg og i

      denne fikk jeg montert motoren. Far lånte meg de 350 kr.som

      jeg betalte for den, og han brukte den under hele krigen. I

      1946 satte jeg en ny motor i den. Båten var grei å ha, jeg

      reiste inn til Skorpen med båten og på turen brukte jeg 1 og

      en halv time hver vei. Ellers gikk disse årene fort, men var

      glad da jeg endelig var ferdig med verkstiden og kunne si

      takk for meg og søke om plass på 3.maskinist skolen i Stavanger.



      12.



      I begynnelsen av september i 1939 reiste jeg til Stavanger

      for å begynne på 3.maskinist skolen, og den varte til jul i 1939.

      Jeg bodde hos min tante som var jordmor der og hadde en stor

      leilighet i Muségt.19 på Våland. Vi kom godt overens og hun hadde

      et ekstra værelse som jeg brukte til å gjøre lekser og sove i.

      Det brøt ut krig i mellom England og Tyskland i midten av september

      og i november tok Engelske marinebåter et Tysk handelsskip som

      viste seg å vere lastet med Engelske sjøfolk, disse var tatt fra

      Engelske båter som Tyskerne hadde oppbrakt og senket. Vi var to

      gutter fra Stord som gikk på skolen i sammen, det var Per Eldøyen

      og meg.

      Etter endt skolegang kom jeg hjem og tok meg arbeid på

      fabrikken, men i slutten av februar i 1940 ringte min elste bror

      hjem og spurte om jeg ville ta jobb på M/s Para som 4.maskinist,

      han var nettopp mønstret av M/s Heina fra samme kompaniet. Norge

      var jo nøytralt så jeg hadde ikke noe i mot å ta jobben, for vi

      hadde jo ikke noe med krigen å gjøre.

      M/s Para var en lastebåt på 7 8 tusen tonn og hadde i

      alle år gått på Syd Amerika og Norge i Syd Amerika linjen. Chiefen

      hadde vert ombord fra 1921 og mange av mannskapet hadde vært der

      i mange år, ja enkelte av dekks folkene i opp til 10 år, så dette

      var en ettertraktet båt og hadde ikke vert så lett å få i fredstid.

      Selv om det var en gammel båt,bygget i 1920 var det en fin

      båt å se til. Den hadde to werksbor motorer på 1800 hk. hver, disse

      hadde såkalte svevende fat oppe under dekk som brennoljen ble

      pumpet opp i og rann derfra ned til motorene. Dette var en inn-

      sprøytning som var svært avlegs, der var også påhengte luftkompres-

      sorer som leverte 60 kg.innblåseluft. Dette var første og siste gang

      jeg var ombord i en slik gammel båt. Hjelpe maskineriet var 2 lysmotorer

      som vi måtte være to mann for å starte, disse hadde også påhengte

      luftkompressorer med 60 kg. innblåseluft. Jeg mønstret på som

      4.maskinist men etter tre uker ble jeg ommønstret som 3.maskinist

      imens vi lå på verkstedet i Oslo. Vi hadde gått fra Bergen

      til Oslo for å reparere S/b motor som hadde haverert på veg fra

      Syd Amerika. Vi ble liggende til slutten av mars før vi var klar

      til å laste for Syd Amerika, Vi var tre båter som skulle samme

      vei, det var Rigel som ikke kom ut og Cometa ble tatt før den var

      kommet ut i Atlanteren. Så vi var den eneste som kom oss vel

      frem til Syd Amerika.



      Min fartstid i tiden fra 1940 til 1946.

      Jeg var ferdig med 3.maskinist skolen til jul i

      1939, og hadde arbeid hjemme til jeg mønstret ut med M/s Para i

      slutten av februar i 1940 som 4.maskinist. Vi gikk fra Bergen til

      Oslo hvor vi losset ut. Gikk så på verksted for å reparere s/b,

      motor som hadde havarert på forige tur. Før vi gikk ut ble jeg

      ommønstret til 3.maskinist og Skålevik fra Fitjar ble 2.maskinist.

      Vi kom godt ut av det med hverandre og ellers hadde vi et fint

      mannskap, noen hadde vært ombord i flere år. Da vi var ferdige på

      verkstedet,lastet vi i Oslo og Brevik for Syd Amerika, før vi gikk

      nordover kysten. Da alle fYrløkter var slukket på grunn av krigen, gikk

      vi kun om dagen. Påske aften ankret vi opp på Leirvik havn, og jeg var

      da hjemme en tur til midnatt, da rodde far og mor meg ombord,

      mor syntes det var fælt at jeg skulle reise når tidene var så

      usikre, men jeg mente det var jo bare 3 måneder fØr vi var hjemme igjen.

      Vi skulle jo bare til Sydamerika en 3 måneders tur, det skulle gå 6 år

      før jeg så dem igjen. Etter midnatt var Skålevik en tur hjemme i

      Fitjar. Vi gikk ut ved Hustadvika og passerte 200 mils grensen

      den 8.april om morgen, og alle sendte telegram hjem alt vel. Men

      neste morgen den 9.april kom telegrafisten med det triste budskap

      at tyskerene hadde overfalt Norge og at vi var i krig. Det ble jo

      en masse snakk om hva som kom til å skje der hjemme, men det var jo

      lite vi kunne gjøre, vi var jo på vei til Sydamerika. Hørte siden at

      mange hadde mønstret av i England og Amerika for å reise hjem for å

      sloss, men det var jo ikke så greit å komme seg til Norge, så dem

      ble gående å vente, og hørte at i New York hvor den skandinaviske

      sjømannsklubben hadde virket noen år, ble der en masse rot.

      Turen til Syd Amerika gikk fint og en dag ankret vi på

      Montevideos havn hvor vi losset og gikk så til Buenos Aires hvor

      vi ankret på Rio de la Plata. Hvor vi ble liggende til kampene i

      Norge var slutt. Mens vi lå der kom M/s Salta ut for å gå til

      Norge, men den kom ikke lenger enn til Dakar hvor den ble internert

      til krigen var slutt i 1945.

      Da kampene var slutt i Norge gikk vi inn til Buenos Aires

      og losset ut, gikk der fra til Rosario for å losse ut resten av

      lasten, og ble så liggende der for ordre. I Rosario ble vi nå liggende

      og manskapet ble som ventet svært utålmodige for alt var jo så uvist,

      men etter en tid fikk vi litt penger og da så vi jo litt

      lysere på situasjonen selv om vi ikke hørte noe hjemmenfra.

      I Rosario traff vi på mannskapet fra et tysk marine

      fartøy som engelskmannene hadde senket utenfor Montevideo i

      januar 1940 og nå var dem internert der, men vi kom jo ikke i

      snakk med dem.





      2.

      Så vi var glad da endelig beskjeden kom fra London om å laste

      korn for England.Det var heller ikke kjekt at vi viste at kaptein

      vår hadde vert N.S.medlem før krigen.Det ble noen spennende dager

      før vi kom oss avgårde til England.På veien over Atlanteren møtte

      vi noen båter, og da var det alltid like spennende å møte andre båter

      for vi hadde fått beskjed om at tyske hurtiggående båter var ut-

      styrt som kaperskip, og opbrakte norske skip i Atlanteren, men vi

      var heldige og kom vel frem til Freetown i Nord Afrika,hvor vi

      tok konwoy til England. Første havn ble Greanoch hvor vi losset

      og lastet for Baltimore i Amerika, lastet der for England hvor vi

      lastet for Afrika, i Freetown tok vi ombord 20 negre som skulle

      laste og losse. Vi gikk noen turer på Afrika før vi gikk tilbake

      til Amerika. Å komme til Amerika var som å komme til en annen verden,

      med opplyste gater og langt unna krig. Der kom vi i snakk med andre

      norske som kunne fortelle at den norske regering var kommet til

      London og hadde dannet et selskap til å ta seg av skipsflåten som

      var under norsk flagg, og dette hadde fått navnet Nortraskip. Og da

      de norske sjøfolkene hadde høyere hyre enn de engelske sjøfolkene,

      var der blitt enighet om at vi skulle ha de samme hyrene som de

      engelske, men at differansen skulle settes på et fond som ble kalt

      Nortrafondet. Og som skulle betales tilbake etter krigen.

      chiefen på Para var en snil og omgjengelig mann som vi kom svært

      godt ut av det med, han hadde vært på Para siden 1923 da han begynte

      som 3.maskinist. Han hadde mange gameldagse ideer, som han ville

      ha gjenomført. Han mente at jeg skulle gå ned og arbeide om

      formidagen, for det gjore han, jeg mente at det var ok hvis han

      ville betale overtid, men det ville han ikke. 4.maskinisten som

      var kommet etter meg fikk ikke løse av 2.maskinisten til kveldsmat

      fra 18.30 til kl.19. og det var jo jeg misfornøyet med, jeg fikk jo

      ikke betaling for det. En kveld jeg ga smøreren en

      sigarett, dette så chiefen, og ga meg kjeft for det, jeg mente at

      hvis han ikke likte måten jeg løste av på, fikk han gå selv.

      Der hadde nok vært nokså strengt ombord da dem gikk på sydamerika,

      Offiserene fikk ikke gå aktenfor 3.luken og mannskapet ikke forenfor.

      I Rosario satt jeg og kokken på en resturant da 4.maskinisten og

      en motormann kom bort og satte seg med bordet vårt, da kom chiefen

      bort og ba motormannen fjerne seg fra bordet, da reiste jeg meg og

      sa kom så går vi, jeg vil ikke være sammen med slike mennesker, han

      måtte huske på at vi var i krig nå. Det fikk han erfare da han ville

      sparke Monsen,den flinkeste motormanen vi hadde.Jeg fikk beskjed om

      å hente Monsen, da jeg hentet Monsen sa jeg til han, at det første

      3.

      han skulle, var å si opp før chiefen kom til orde. Da han kom bort

      til chiefen sa han at han ville si seg opp med fratredelse straks

      til chiefens store forundring, det hadde aldri før hent at noen sa

      seg opp på Para. Om kvelden kom en av smørene, han ville og si seg

      opp, 2.maskinisten sa at han fikk komme igjen neste dag, for chiefen

      var iland. Neste morgen kom chiefen ned og ba meg hente alle mann

      på manøver dørken, han holdt da en tale for dem og sa hvis der var

      noen som ikke likte seg måtte de bare si fra, så skulle de få

      mønstre av. Dermed sa alle unntaken to maskingutter seg opp og

      gikk iland. Chiefen sa at dette aldri hadde hendt ombord i Para

      sin historie før. I Lagos losset vi til kl.22 om kvelden, og etterpå

      måtte vi stoppe lysmotoren, men da chiefen fikk overtidsboken min

      hadde han strøket den halve timen hos meg, men hos 2.maskinisten

      hadde han latt det gå, Jeg sa da at det ble siste gang jeg kom til å

      ta vakter ombord i Para. Da vi kom til Liverpool skulle han ha en

      mann på vakt lørdaqs ettermidag og kveld, 2.maskinisten var gått

      på land så han mente at jeg fikk ta den. Jeg spurte da om han hadde

      glemt hva han hadde gjort i Lagos da han strøk overtiden min, så

      jeg mente han fikk ta den selv, Da vi lå i Baltimore om våren 1941,

      satt jeg hørte på radioen, det var nytt på Nordk fra USA med

      hilsener på norsk. Da hørte jeg at der var hilsen fra min bror

      Gustav som hadde vært på Norge da den ble senket i Narvik i april

      i 1940. Han var ombord i Håkon.7, en marine båt som var gitt i gave

      fra USA. Det var første gang jeg hørte at han var i live. Para

      gjorde liten fart, så det var vanskeligt å holde farten i konvoyen, så

      vi ble som regel sendt ut på et av hjørne akterst i konvoyen. Vi

      hadde heller ikke noe skyts å hjelpe oss med, bare to gamle luis

      maskingeværer. Vi fikk siden en 4.toms kanon akter på poppen, den

      var fra første verdenskrig og var laget i Japan i 1918. På siste turen

      koliderte vi med en andnen båt, det var på min vakt kl.2 om natten.

      Jeg fikk en stri job med å manøvrere begge motorene samtidigt, og

      så hadde jeg bare en ung gutt på vakt som ikke kunne starte luft-

      kompressoren alene. Men det gikk bra og da det ble stopp i begge

      motorene satt jeg gutten til å stenge høytrykksluftflasken, da kom

      chiefen og 2.maskinisten ned og chiefen sa du må ikke la smøreren

      stenge høytrykksflasken. Jeg spurte da hvem han mente skulle gjøre det,

      når jeg var alene nede, og mente at det hadde vært bedre at dem

      hadde vist seg før.

      Jeg mønstret av i begynnelsen av mai 1941, og det

      var rart å gå fra gamle Para. Det var 4.maskinisten, 3.styrmannen og

      meg som gikk i land samtidig. Og bare et par dager seinere begynte

      tyskerne å bombe Liverpool, det varte i 7 netter og da var hele

      sentrum av Liverpool lagt i grus. Jeg bodde heldigvis på andre siden





      4.

      av Mercy river og i utkanten av Birkenhead. Det var lite bombing

      der oppe som jeg bodde, vi hørte bare drønnet av bombene som falt

      ned over Liverpool. Men etter hvert ble det bombet endel der oppe

      ikke langt fra hvor jeg bodde, men da det var over var Liverpool

      et fælt syn å se, hele sentrum lå i grus. 4.maskinisten som var

      mønstret av samtidigt med meg var drept. Det norske konsulatet

      og det Norske sjømanns kontor var også borte. Der ble mange drepte

      under bombingen og jeg ble med i en begravelse av bror til fruen

      jeg bodde hos.D et var en familie på fem, far og mor og tre barn.

      De hadde vært hjemme, men da en bombe traff hjørne av huset flyktet

      de til et stort tilflukts rom som rommet 80 menpsker, men en bombe

      traff utgangen og drepte alle som var der inne av lufttrykket.

      Jeg bodde i sammen med 3.styrmannen fra Para, Alf Osbrong

      fra Kristiansund. Vi bodde hos en familie i utkanten av Birkehead, den

      var på 3.etasjer og hadde mange rom så de var nødt til å leie

      ut rom, og for å slippe å ta inn soldater,leiet de rom til 3-4

      norske sjøfolk og da helst offiserer. Familjen besto av mormor, mor

      to døtre og en sønn,samt en tante som var gift med bror til fruen.

      Faren bodde ikke der,og morfaren var død, han hadde vært norsk sjø-

      kaptein og hette Andersen. Vi var fire mann som bodde der og vi

      hadde det fint på alle måter. Der var en stor hage på baksiden og

      på fremsiden av huset, hvor vi kunne sitte å kose oss. Vi fant oss

      et par puber oppe i Palm Hill, hvor vi var både om formidagen og

      om ettermidagen og ofte om kvelden hvis vi ikke reiste over

      til Liverpool. Husker første kvelden vi tok undergrunnen til Liverpool

      og så folk komme med tepper for å tilbringe natten der nede på

      perrongen, og da vi kom tilbake i 11-12 tiden om kvelden lå folk

      a sov der nede. Det var et trist syn å se alle disse meneskene der

      nede og husker det gjorde et sterkt inntrykk på meg. Tenkte at det

      var folk som kanskje måtte opp i arbeid neste morgen.Husker og da

      vi kom på puben første kvelden, folk bare så på oss, neste kveld

      nikket de og tredje kvelden var vi dus, og de snakket til oss som

      om vi var gamle kjente. En dag vi kom opp til puben og så nedover

      gaten,var den helt tom for hus, det hadde falt en landmine som

      hadde feiet med seg 5 hus på hver side av gaten, og folk gikk og

      leitet etter sine. Da vi nevnte dette på puben, sa de at det hadde

      vært meget verre sist. En dag vi kom fra puben så vi to unge damer

      på den andre siden av gaten, jeg veddet da med de andre at jeg

      skulle få dem til å følge meg hjem, hvis jeg klarte det skulle jeg

      ha en flaske whisky. Jeg gikk da over og fikk dem etter en del snakk

      og forklaringer, til å følge meg hjem, da vi var fremme takket jeg

      dem så meget og ville invitere dem med på Adelfi hotell hvor vi

      var vant til å gå, men de sa det var altfor dyrt, de ville heller

      ta oss med til New Brighton en badeby i utløpet av mersey river.







      5.



      Vel vi ble dem ut til New Brighton, og vi hadde det ganske moro.

      Vi var sammen med disse jentene flere ganger, og vi hadde mange

      fine turer med dem. Men jeg hadde vært svært god venn med en av

      døtrene i huset, så jeg forsatte å være i sammen med henne. En helg

      var jeg med henne til en liten by i Wales, hun hadde en tante som

      bodde i Banglor i Anglesey, vi hadde en fin tur og det var kjekt

      å se en slik gammel by. Da vi kom hjem søndags kveld, kunne moren

      fortelle at de hadde vært å spurt etter meg fra Nortraship. Jeg reiste

      over til Liverpool neste morgen, og mønstret ut med M/t Salamis

      som var en helt ny båt, som var kommet ut i 1939 om høsten. Den hadde

      en motor som var på 5800 Hk.og gikk med 16.5.mil på last, ja det var

      for tiden Norges hurtigste tankbåt.

      Ja så var det slutt på ferien i Birkenhead, med mange

      gode minner selv om der hadde vært bombing i begynnelsen. Det verste

      var at det var ofte vanskelig å få siqaretter og sjokolade. En dag

      jeg hadde kjøpt meg en kurv jordbær, gikk jeg inn på en tobakks-

      forretning og spurte etter sigaretter, men desverre hadde hun ikke

      sigaretter. Jeg spurte da om hun ville ha jordbær, og da hun tok et

      sa jeg at hun måtte ta flere. Hun spurte da, var det sigaretter du

      ville ha og da jeg ja, kom hun med flere pakker, og siden fikk jeg

      alltid sigaretter hos henne. En anden episode derfra hendte i 1949

      da jeg lå i Kristiansund på 17 mai, kom Alf Osbrong ombord og sa

      at jeg måtte være med han hjem og hilse på en gammel kjent. Det viste

      seg at han hadde giftet seg med Maira, den ene av de to jentene vi

      traff i Birkenhead i 1941. Hun kunne fortelle at den andre piken

      hadde vert ansatt i Geneve ved folkedomstolen. Hun hadde også hatt

      en venn fra Norge og det var Sigurd Søreide fra Stord.

      Salamis var en tankbåt som gikk imellom Elsmoreport

      i Manchester kanalen og U.S.A.og vi brukte tre uker på turen, hadde

      også turer til Aruba og Curasao i Vestindia. Vi pleide å forlate

      konvoien når det var 4-5 dager igjen, og gikk derfra alene resten

      av veien, da måtte vi alltid gå i siksak for å villede tyske ubåter.

      På en av turene hadde vi følge av en ny norsk båt, det var en ny

      båt som var kommet ut fra Sverige i slutten av 1940 om hØsten, og

      gjorde nesten samme fart som oss. Den kom frem til Aruba noen timer

      før oss, og da vi traff manskapet på puben om kvelden skrøt dem

      av at de hadde latt være å kjøre siksak og var derfor kommet inn

      før oss.De hadde fått kontrakt på et halvt år å skulle seile i

      mellom Aruba og Laspedros i Venezuela, en 6 timmers tur i sjøen.

      Ja de var så glad for no kunne de slippe atlanteren for noen måneder.

      De reiste samme kveld og neste morgen kom beskjeden at den var

      senket utenfor Aruba, og alle mann akterut var drept untaken 2.maskinisten.



      6.



      Han hadde gått inn i lugaren, da han fant ut at det ikke var noen

      sjanse å berge seg akterut, da det var blitt en lysning til midtskip,

      hadde han tatt sjansen og sprunget dit bort og ble berget. Og at

      den lå og brant utenfor Aruba, så vi var glad at det ikke hadde

      hendt oss. For hadde Kongsgård kjørt siksak som den skulle hadde

      vi kommet først. Vi gikk alene til Halifax hvor vi tok 12.5 mils

      konvoy til England. Der var endel torpederinger på turene, men vi

      kom heldigvis bra fra det. På en av turene skulle vi til Glasgow

      og i utløpet av Clyde River, møtte der opp en ombyget hvalbåt som

      gikk som patruljebåt for marinen. Han annropte oss og da vi sa hvor

      vi skulle ropte han, full fart, følg meg. men det gikk ikke lenge før

      de spurte hva fart vi gjorde, da han hørte det, ble ordren 12.5.mil.

      På en av turene fikk vi storm, så det var umulig for eskortebåtene

      å holde konvoyen samlet, kom beskjeden at alle båtene skulle gå

      til Belfast. Og så ta oss frem det beste vi kunne, jeg hadde vakt,

      så da ordren kom varskudde jeg Chiefen for nærmere ordre, Det fikk

      jeg, han ba meg sette omdreiningen opp fra 103 til 115 pr.min.og

      exsos temp. opp fra 415 til 450 gr.C. Vel vi kom ca.24 timer inn

      før neste båt, men da var alle skillevegger forut under bakken

      slått til pinneved.På en av turene våren 1942 gikk vi samlet 4 5

      båter på Amerika kysten, de var begynt å sende oss i konvoy på

      grunn av at det hadde vert så mange torpederinger helt inn på

      kysten. Vi var på vei inn til Norfolk og hadde nettopp slått ganske

      sakte fart for å ta los, da en torpedo strøk foran baugen vår og

      exploderte inne på stranden.Hadde vi kjørt 5 min. lenger hadde den

      truffet oss. To båter som kom etter oss ble senket, og da vi gikk

      ut neste morqen senket dem enda 3.båter. og en av dem trillet rundt

      og sank på noen minutter. Endel ubåter ble tatt og ombord fant de

      amerikanske magasiner og kino billetter. På en av turene i England

      fikk vi ombord en ung gutt som hadde svømt 100 meter igjenom flam-

      mehavet, han hadde lagt flere måneder på sykehus. Han kom ombord

      som byssegutt for det var en lettere jobb mente dem på hyrekontoret

      Han hadde store brannskader over hele kroppen, så det var et under

      at han var i live. Det viste seg snart at han var for svak til å

      arbeide i den varme byssen, og da vi kom til Halifax for å ta konvoy

      sendte kaptein ombord det Canadiske marinepolitiet for å ta han

      i land. De henvente seg til styrmannen og sa de skulle hente en

      mann som nektet å arbeide, men da de så gutten,sa de at denne

      gutten må jo på sykehus og det kom han.

      Jeg mønstret av Salamis i Manchester i juni 1942,og

      reiste til Glasgow. Jeg bodde først oppe i Clartin st.i nærheten av

      botanisk have, siden flyttet jeg over til Queens park.

      7.

      Jeg bodde oppe ved Queens park til jeg mønstret ut igjen. I den

      tiden jeg var i land i 1942 hadde jeg det svært fint, og jeg fikk

      mange nye venner som jeg holdt forbindelsen med helt til krigen

      var slutt. Vi var fire mann som bodde der oppe og vi holdt godt

      i sammen.Vi holdt oss for det meste der oppe, men var også nede i

      sentrum på Beresford hotell og rundt Carling Cross, der de norske

      og amerikanerene holdt seg. En av dem jeg bodde i samen med var

      stuert, så en dag kjøpte vi salt sild samt øl og dram. Vi gikk

      hjem og stuerten lagte til silden, og da den var ferdig inviterte

      vi konen og datteren i huset på sildemiddag. De mente at det gikk

      ikke ann å spise silden rå, men den gikk ned og de syntes den var

      go, men det var første gang at de hadde spist rå sild, di var vant

      å koke den.

      Etter å ha vært en måned i land mønstret jeg ombord på

      Polartank i Gourock en by som lå nedenfor Glasgow. Det var 2.styrm-

      annen og som skulle mønstre på,men da vi kom ned dit ville ikke

      fløttbåten ta oss ut, da det blåste storm. Så vi gikk hele dagen

      før vi kom oss ombord. Vi satt på hotellet og ventet, og da tiden

      falt oss forlang, fordrev vi tiden med å kose oss med mat og et

      glass øl no og da. Så da vi kom oss ombord utpå kvelden var vi sånn

      passelig på en snurr begge to. Dagen etter kom chiefen og spurte hvor

      mange flasker whisky jeg ville ha på utførsel, jeg mente det var

      med en flaske. Men han sa jeg kunne dele en kasse med 4.maskinisten

      for jeg måtte jo ha så meget som 6 flasker det var det minste syntes

      han. Chiefen spurte en dag, hvorfor jeg bare ville ha en flaske, jeg

      mente da at når han ikke kjente meg, var det best slik. Jeg kunne

      jo vere alkoholikker og drikke alt på en gang. Senere fortalte han

      at det hadde han vært ute for engang, han hadde hatt en 3.maskinist

      som først hadde sakt nei, men chiefen hadde fått han til å ta imot

      6 flasker og det hadde han angret på. For en kveld kom ikke 3.maskinisten

      på vakt og da han gikk opp for å se etter han, hadde han og pumpe-

      mannen drukket opp alt sammen, der var bare tom flasker igjen.

      vi gikk mange turer til England med bensin,og det ble mangen natt

      og kveld med torpederinger, hele kveldene ble det til å stå på

      dekket å se andre båter bli torpodert og gå ned og gå opp i

      flammer. Det verste var at når klokken ble 12 var det å qå ned på

      vakt, hadde da alltid med meg et par pakker sigaretter så en ikke

      skulle bli lens på vakten,Under angrep ble det som regel til

      at jeg ble stående alene nede for motormannen og fyrbøteren kom

      bare ned innimellom for å smøre og se etter fyren. Selv måtte

      jeg holde meg på manøver dørken,for det var manøbre og vekslende

      fart hele tiden.for å holde plassen i konwoyen. ;:.





      8.

      Da jeg kom opp av vakt kl.4 var jeg som regel så trett at jeg la

      meq med alle klærne på, og ba dem vekke meg hvis noe hendte. Husker

      en natt der hadde vært torpoderinger hele vakten, og da jeg kom

      opp var jeg så trett at jeg sovnet med en gang, etter en stund kom

      en og vekket meg og sa at nobo båten var torpodert og gikk ned,

      jeg sa da at varsku hvis vi blir tatt og så sov jeg videre. Under

      angrep sto som regel motormannen og fyrbøteren oppe på toppristen

      slik at jeg kunne få tak i dem hvis nødvendigt.Husker en gang at

      fyrbøteren kom springende forbi meg, og skulle opp, jeg stoppet han

      da og sa. Det er helt i orden at du vil opp, men for all del ikke

      spring for da springer jeg etter.

      På en av turene i 1943,var vi på vei til England da vi

      ble passert av en marine båt med flere eskorte båter inne i konvoyen

      hørte siden at det var Churchill som hadde vært i Amerika, og han

      hadde sagt i radioen at han hadde truffet en konvoi som var full-

      spekket av eskorte båter, vi fandt ut at det måtte være da han

      passerte oss, for vi hadde bare 3 corvetter med oss.

      I mars 1943 var vi på vei ut fra New York og skulle

      single opp konwoyen og innta plassen i konvoien, jeg var nettop

      kommet opp av vakt kl.16.da en amerikansk båt som kom aktenfra

      kjørte inn i den akterste lasteoljetanken på s/b side, jeg var i

      lugaren da den kom forbi lys ventilen i lugaren min og sprang

      straks ut på dekk. Den hadde kjørt seg helt inn til svalke broen

      og fra den amerikanske båten hørte vi dem rope, for guds skyld

      ikke røk, vi har truffet en bensintanker og kaptein vår ropte

      er dere fulle eller galne. Ja det var et under at vi ikke tok

      fyr. Det som berget oss var at det hadde vært så kaldt en god stund.

      Vi ble nå tatt inn til en avsides plass og der gikk vakt båter som

      passet på at ingen kom i nerheten av oss før de hadde losset

      lasten over i andre små båter.Etter at båten var rengjort ble vi

      sendt på verksted i Hobokken, New York hvor vi ble liggende i 8.

      uker, før vi kom ut igjen. Vi hadde da fått et ekstra dekk for å

      kunne laste flyvemaskiner, og da vi forlot Amerika for Oran på

      Afrikakysten hadde vi med foruten olje lasten som var fly-

      bensin, 16 jager fly på dekk. Det ble en hard tur med mange torpe-

      deringer før vi kom frem til Gibraltar og var glad da vi kommet

      så langt, men på veien inn til Oran ble det riktigt ille. Vi gikk

      i første rekke av siden av Comandoren, for vi hadde gyrokompass

      og det var det ikke ofte at lastebåter hadde da. Vi mistet først

      comandoren og da neste båt rykket opp i hans plass ble også han

      tatt. Vi gikk avsiden av og gikk heldigvis klar, ja til og med en

      troppe transporter ble tatt med 500 menesker ombord, men heldigvis

      ble mange berget. Vi ble tatt inn først, for vi hadde jo meget ver-



      9.

      digfull last for de allierte styrkene i Afrika.En norsk maskinist

      fra en amerikansk båt som ble liggende av siden av oss, sa at de

      hadde lurt på hva som ville skje hvis vår båt ble tatt. De likte

      ikke å ligge ved siden av oss, men heldigvis slapp vi fra de og.

      Det var et meget godt forhold ombord her ,kaptein og chiefen var

      begge over 70 år og sønn til kaptein var matros og sønn til chiefen

      4.maskinist. Kaptein var kjent som en fremragende sjømann, ja

      flinkere enn de fleste yngre kapteinene. Han gikk i strikkejakke

      og trebunn støvler og gikk under navnet Seilmakeren. Ja selv på

      konvoimøtene møtte han opp i sitt vanlige utstyr, i mens de andre

      kapteinene kom i full uniform. Men i sjøen var han den beste mann

      å ha. På en av turene fikk vi maskinstopp, jeg var nettopp kommet

      opp kl.16. da jeg så flammen sto opp av skorstein, jeg sprang da

      ned og det viste seg da at en av brennstoff ventilene hadde hengt

      seg opp og måtte skiftes, da den var skifet viste det seg at

      sikerhetsventilen var brent opp og måtte skiftes den og, i mens

      vi arbeidet med dette kom kaptein ned og da vi startet ca.kl.

      19.30,sa han; kl.04.00 skal vi ta konvoien igjen, det var ingen

      som trodde han, men fem minutter på fire neste morgen slo de klart

      og vi hadde tatt konvoien igjen. Det var ikke det beste været

      vi kunne hatt, for der var tåke og isfjell på Newfoundlandsbanken den

      natten. Så vi var alle glade og pustet lettet ut da vi hadde tatt

      konvoien igjen. På turen før jul i 1942 hadde vi 3 Corvetter med,

      en kveld var det flere torpoderinger og kl.0200 ringte 2.styrman

      og sa at det hadde vert en flamme søyle,men det var for mørkt til

      å se om det var corvetten eller ubåten som hadde gått ned, neste

      morgen hadde vi heldigvis alle corvettene med oss. Fikk siden vite

      at min bror Gustav var med den båten.

      I juli 1943 mønstret jeg av i Glasgow, og fikk hybel på

      samme sted som i fjor. Etter noen uker i land gikk jeg ombord i

      en liten båt på 5 6000 ton som skulle til Afrika, det var et

      så kalt tunglasteskip, den lastet 150 tonn med forreste bom og

      200 tonn med den akterste bommen. Vi lastet ca.2000 tonn last i bunn

      av båten og lektere på mellom dekk og taubåter på dekk,nalt for

      Malta. Dette var en gammel båt med liten fart, ca.7 mil på last.

      Det gikk fint til vi kom til Gibraltar, men midt i stredet fikk

      vi maskin stopp, det var en sylinderforing som var lekk. Det var

      ikke det beste stedet å stoppe, så vi var glad da vi endelig kunne

      starte og komme oss inn til Gibraltar. Vi var nesten kommet inn

      til Spansk Tanger på Afrika kysten, så vi var glad da vi kom oss

      avgårde, et var jo heller ikke trygt for ubåter i dette farvannet.

      Ja det hadde vert noen nervepirrende timer å arbeide nede i maskin.





      lo.

      Vi ble liggende i Gibraltar en ukes tid for å skifte sylinder-

      foringen og vi lå i marinebasen, og husker at de britiske

      marine offiserene gikk omveier for å slippe å hilse på kaptein

      og chiefen for de hadde jo flere striper enn de fleste av marine

      offiserene. Marine offiserene syntes visst det var under deres

      verdighet å måtte hilse på offiserer fra handelsflåten.

      Vi gikk fra Gibraltar til Malta i 7.mils konvoi

      og kom frem uten noen flere angrep, og det var bra, for Malta var

      et av de mest bombete plassene i Europa. Vi losset taubåtene og

      lekterne her i Malta og gikk så til Bona for å losse resten av

      lasten. Etter å ha losset ut resten av lasten ble vi liggende i

      Bona og fungerte som tungløft. Vi tok tunge kolli fra andre båter

      og over til land, og omvendt. Vi ble liggende her så lenge at vi

      slapp opp for matvarer, så vi måtte ta bokser med kornbiff fra

      lasten vi hadde med fra England og bulkete melke bokser fra

      Amerika, alt var såkalt soldatkost.Så vi misunte ikke soldatene

      som måtte spise denne maten. Vi var også en tur borte i Biserta

      for å ta noen store kolli, og en kveld vi lå der kom det fly

      over oss, og det synet å se 150 båter skyte lysende skudd etter

      flyene, det var et syn, selv om det var skremmende og høre flyene

      over oss. Må si at vi var glad da ordren kom at vi skulle laste

      utransjert krigsmateriel for England. Vi lastet ombord forskjellige

      ting i rommet og på dekk hadde vi landgangsprammer og andre ting

      som var brukt under slaget i Nord Afrika. Der var meget rart å

      finne ombord i landgangs prammene, der lå både geværer og patroner

      Mannskapet hadde tatt forskellige ting som de ville ha som suvernir

      men det tok tollerene i fra dem da vi kom til Glasgow. Vi hadde

      brukt 5 måneder på turen og lille julaften mønstret jeg av i Glasgow.

      Neste dag gikk Belnor tilbake til Middelhavet og jeg var glad

      som var kvitt den. Denne gangen fant jeg meg hybel nede ved Charing

      Cross, en seinere flyttet jeg opp i Langsideroad ikke langt fra

      Queens park, til en familie som var felles bekjent av et dame jeg

      kjente fra tidligere år. Jeg ble boende der oppe til jeg mønstret

      ut i gjen. En kvell jeg var innom klubben, kom en gutt fra Stord

      med en liten jente, det viste seg at han var gift med en skotsk

      jente. Jeg viste ikke at han var kommet ut fra Norge, men han for-

      talte at han og tre kamerater var kommet fra Stord med en liten

      skjøyte og Erik Hollekim hadde vært styrmann ombord. Det var

      i Nonås sin båt og sønn til Nonås hadde vært med. Han ble siden drept

      oppe i Skottland nett før krigen var slutt. I julen var jeg på

      fest på sjømannskirken, der kom husmoren bort og presenterte meg

      for sjefen på den båten som Gustav var på. Han kunne fortelle at

      den lå i Bristol og at Gustav hadde vakt i julen.









      11.



      Jeg søkte da om å få reise ned til Bristol for å besøke han, og

      det fikk jeg. Jeg var der nede og besøkte han og siden var han

      oppe i Glasgow og besøkte meg. Han var da ombord i Bottentilla

      som var en norsk korvett og de sa at de hadde sikkert vært i samme

      konvoi som meg mange ganger. Det var første gang siden 1939 om

      sommeren vi treftes. Jeg ble nå gående i Glasgow et par måneder og

      hadde tatt meg arbeid i sammen med to andre, vi skulle rydde opp

      i et hus som en nordmann hadde kjøpt. Men en kveld jeg kom ned på

      klubben, sa de andre at en mann fra maskinistforeningen hadde

      spurt etter meg, han kom etter en stund og ba meg komme opp

      til han neste morgen, da jeg ville vite hva han ville sa han at

      det skulle jeg få greie på neste dag. Om morgen dagen etter kom

      to mann med drosje og hentet meg og tok meg med rundt på de for-

      skjelige kontorene, og da alt var klart kjørte vi hjem og hentet

      bagasjen min. Der etter kjørte de meg til klubben hvor vi spiste

      middag før de satte meg på toget til Inverness. Det var en koselig

      tur over de skotske heier, men var glad da jeg var framme i Inve-

      rness seint på kvelden. Der var det en mann som tok i mot meg og

      sa at jeg skulle reise videre neste morgen til Loch Ewe, jeg tok

      så inn på hotell og kjørte videre med taxi neste morgen. Det bar

      nå videre over heien og vi kom til Loch Ewe ut på dagen, hvor jeg

      gikk ombord i President De Vouge. Hørte at der var sendt ombord

      en 3.maskinist, men han var forsvunnet under veis, derfor sendte

      de meg avgårde i hu og hast da båten lå klar til å gå. Så da var

      det forståligt at de var så hemmelige og sendte Gestapo for å se

      meg vel ombord. Der var to vakter på mannskaps kontoret som skulle

      ta seg av slike saker og det var sikkert nØdvendigt mange ganger.

      Disse ble kalt Gestapo av guttene og var sikkert flittig i bruk.

      Klubben i Glasgow, var en sjømannsklubb og der kunne vi kjøpe øl

      og smørbrød i første etasje og i andre var der resturant med god

      norsk mat. Betjenigen var norsk, det var jenter som var kommet fra

      Norge og Svalbard, og det var snille og greie alle sammen.

      President De Vouge var en stor og forholdsvis ny

      båt den gikk med diesel olje og hadde anlegg for å bunkre marine

      fartøyer under fart. Vi var også armert som om det var et et krigs

      skip, der var 12 oerlicon maskingevær, en 12.punder forut på bakken og

      en bofors 3.toms kanon akter på båtdekket og en 4.toms kanon

      akter på poppen samt utskytnings utstyr for dypvanns miner i

      akterkant av tank dekket samt 24 dypvanns miner lagret på hver

      side av svalke broen. Der var også bygget ekstra lugarer på popp

      dekket til 24 skytere hvor av en var armeoffiser og en marine

      underoffiser. Og 12 marinegaster og 12 soldater til å betjene skytset.



      12 .



      Disse skytterne hadde sin egen messe på dekk, men offiserene spiste

      med oss i offisers messen.

      Vi gikk noen turer i mellom Amerika og Middelhavet, men

      fra sommeren 1944 gikk vi for det meste mellom havner inne i

      Middelhavet. I flere måneder gikk vi bare mellom Haifa og Port Said, det

      var bare 12 timer i sjøen, siden gikk vi ned til Agusta i Italia.

      Vi ble og liggende en måned i Palermo til ankers, da fikk vi bare

      gå i land en gang i uken og da bare en tredje del av mannskapet.

      Båten skulle alltid være klar til å forlate stedet. Når vi gikk i

      land brukte vi bare amerikanske sigaretter som byttemiddel for

      å få amerikanske daler, l kartong ble betalt med 10$ og det var

      jo bra for vi betalte bare 1$ for kartongen. Det var guttunger som

      kjøpte dem og vi så at disse guttene solgte sigarettene videre

      for 1$ pr. sigarett på fortausrestauntene, så jammen var disse

      guttene forretningsfolk. I begynelsen av 1945 ble vi sendt til

      Ajakio på Corsika, der ble vi liggende i sammen med 5000 store og

      små landgangs prammer. De største var på 5000 tonn og var utstyrt

      rakett batterier, 24 raketter i hvert batteri. Der var også dem som

      hadde kanoner i baugen, da vi inntok Toulouse i Syd-Frankrike skjøt

      disse prammene innover stranden før soldatene gikk i land. Vi var

      med for å bunkre marine fartøyene og lå et stykke fra land, men

      vi fulgte jo med så godt vi kunne. Etter en tid gikk vi til Agusta

      i Italia for å hente ny last, men var glad da vi endeligt fikk

      ordre om å gå til Baltimore, for å foreta endel reperasjoner etter

      oppholdet i Middelhavet. Da vi var ferdig ble vi sendt til den

      Persiske bukt via Suez-kanalen, og lastet i Abadan for Glasgow.

      Da vi var utlosset i Glasgow, ble vi liggende der en stund for å

      gjøre oss klar for å gå til Murmansk. Men i mens vi lå der ble

      krigen slutt i Europa, først i Belgia, Nederland og Danmark. Husker

      at jeg gikk opp på stampuben den kvelden, og alle ropte til

      meg at nå var krigen snart slutt og i morgen gir nok tyskerne

      seg i Norge og, men jeg hadde liten tro på at dem ville gi fra

      seg Norge uten kamp, men neste morgen den 7.mai fikk vi høre at

      de hadde gitt fra seg Norge og uten kamper,og Norge var fritt

      etter 5 lange år.

      Vi ble nå omdirigert, og skulle gå til Norge og

      det var vi jo alle glade for. Vi håpet jo alle å få komme hjem

      til den 17 mai. Den 8.mai ble selve frihets dagen og da ble alle

      lysene tent i Glasgow for første gang siden krigen begynte i

      1939, jubelen var jo stor og alle gatene var fulle av folk til

      langt utover natten. Den 12.mai gikk vi til Loch Ewe for ordre.



      13.



      Vi ankret opp i Loch Ewe,og det ble noen lange dager før vi lettet

      anker og satte kursen for Norge.Det var rart å se norske kysten

      igjen ett