| Notater |
- Maskinist
Michael Langballe Onarheim 28.02.1915 14.12.1995 1995 5400 M Sunnhordland sorenskriverembete
Min tid til sjøs.
Da jeg var ung var der ikke så store muligheter for
arbeid og utdannelse. Det ble at ungdommen søkte seg til sjøs, og for
meg som var oppvokst i en sjømanns familie falt det seg naturlig å gå den veien.
Så da jeg var ferdig med framhaldskolen i 1930, søkte
jeg om plass på skoleskipet Statsråd Lehmkuhl og fikk plass. Der
skulle vi møte frem i slutten av april, for toktet startet vanligvis
1.mai og varte til ut oktober, ca.6.mnd.
Jeg var ikke fremmed for skoleskipet, for det pleide å være
innom Stord vår og høst hvert eneste år. Det var jo drømmen til mange
av oss guttene å få seile med skoleskipet en gang. Jeg hadde vært meget
ombord når den lå på Stord, og da var en jo både høyt og lavt. Likte
godt å klatre i mastene, men det hadde vi ikke lov til. Men en dag var
jeg kommet for høyt opp i masten,og styrmannen ropte meg ned igjen og
sa at jeg kunne gjerne klatre i mastene for hans skyld, men det ville
bli så meget blod og skitt på dekket som guttene måtte vaske bort
hvis jeg falt ned. Det syntes jeg var felt sagt, jeg var jo ikke mer
enn 9-10 år.
Og nå var jeg på vei til Bergen, skulle møte på
Stuertskolen hvor vi hvor vi fikk de første instruksjoner. Jeg likte
ikke at mor ville følge meg, og ba henne være litt i bakgrunnen,
ville jo gjerne klare meg selv og det forsto hun. Jeg fikk nå
utlevert uniformer og nummer, og så masjerte vi ombord, fra nå av var
jeg maskinelev nr.206 ombord i skoleskipet.
Statsråd Lehmkuhl var et barkskip på ca.2000 tonn, det
hadde tre master og de to forreste var skverrigget.Hovedmotoren var
tysk og den var bygget før 1914, den hadde åpne veivrom og oljen
skvatt ut på dørken når motoren var igang. Lysmotoren måtte varmes
opp med fyrlampe før start, da den hadde vanlige glødehode
topper, som på en vanlig oppfyringsmotor. Båten hadde vært tysk, men
engelskmennene hadde tatt den som krigsbytte i første verdenskrig, og
Norge hadde kjøpt den etter krigen. Under dekk var det store
banjere, forenfor disse var der en stor latrine med plass til 50 mann
på hver side, og i sjøen når det var slingring var det fælt å måtte
gå dit.Der fikk jeg prøve hvorledes det var å gi hals for første og
siste gang for mitt vedkomende at jeg kastet opp. Aktenfor banjerne
var der et vaskerom, der var der også et skap til hver mann. Jeg lå i
akterste rekke på s/b side i akterste banjer, så det var nærmt til
vaskerommet. Vi lå i hengekøyer og disse måtte vi ta ned og stue dem
bort hver morgen.
2.
Hengekøyene var satt fast i kroker under dekk,og var hektet opp
langskips med 5-6 i rekken. Vi tolv maskinelevene lå 6 på hver
side i akterkant av akterste banjer. Øverste sjef var kommandør-
kaptein Kjelland som var en myndig herremann, med seg hadde han
overstyrmann, samt fire styrmenn. 4.Styrmannen var fra Stord og
hette Agdestein, så var det sersjanten, 3.kvartermestre, båtsmann og
matroser. I maskinen hadde vi maskinsjef og første maskinist. Og
så var det kokker, baker og slakter. Der var også endel bysse-
elever, eller kokke gutter. Kurset varte i 6.mnd.og vi var innom
Leirvik en uke i begynnelsen og i slutten av kurset.
Vi seilte til Horten via Stord og på begge plasser ble vi
liggende en ukes tid, for å gjøre skipet klar for tokt. Så var vi innom
Oslo og gikk derfra til Kjøbenhavn og Fredrikshavn i Danmark. I
Danmark hadde vi landlov og var i land å se på byene, og de unge
jentene som syntes vi var fine i uniformene. Fra Danmark gikk vi til
Trondheim for der var hvor der var landsutstilling, og da kong Haakon kom,
sto vi æresvakt utenfor Domkirken, det var oss og guttene fra de tre
andre norske skoleskipene, og det var jo stor stas å få se kongen på
så nært hold. Han var der i anledning av utstillingen.
Sersjanten vekket oss hver morgen,han blåste i en
fløyte og da var det om å gjøre å komme seg opp og få ned hengekøyen
og få stuet den på plass, og så komme seg i vaskerommet før
der ble for mange gutter. Derefter var det å få bord og benker på
plass. To mann ved hvert bord hadde bakstørn, de skulle hente kakao
og brød fra byssen, smør og sukker var rasjonert og det hadde vi i
skapene våre, vi pleide også å kjøpe litt ekstra som sirup og ost
som vi måtte holde oss selv. Etter frokosten måtte de som hadde
bakstørn vaske opp,det samme måtte de gjøre
etter middag og kveldsmat, vi byttet på hver uke.Dagene gikk med
diverse, dekkselevene lærte forskjellig sjømannsskap som spleising,
sy seil og diverse annet. Vi maskinelever fikk opplæring i maskinarbeid
og hadde også litt teori med maskinsjefen, og når vi var
under fart gikk vi vakter i maskinrommet. Vi hadde vaskedag hver mandag, da
måtte vi komme med alt skittentøyet søndagskveld og legge det i en
stamp med vann, vi fikk utlevert hver sin stamp. Mandags morgen
vasket vi klærne på dekk og hang det opp til tørk i
riggen. Tirsdags morgen kom maskinsjefen og sersjanten på
inspeksjon,De så i alle skapene,for å se om vi hadde glemt igjen
klær som skulle ha vært vasket. En gang fant de noe skittent
tøy i mitt skap, det var nett før vi kom til Leirvik, så jeg var
nektet landlov første kvelden på Lervik.
3.
Kurset var ferdig i slutten av oktober, men jeg måtte vente før jeg
fikk reise ut til jeg hadde fylt 16 år i slutten av februar
1931. Jeg ble gående hjemme til i mars 1931, og fikk da heldigvis
hyre med m/t Hallanger av Bergen. Fra jeg kom hjem fra skoleskipet,
til jeg reiste ut, hadde jeg hatt endel arbeid på fabrikken og
det kom vel med.
I begynnelsen av mars mønstret jeg på Hallanger som
smører,og skulle ha kr.87.00 pr.mnd.Jeg gikk ombord i Adrinne som
skulle ta meg og fjorten andre til Rotterdam,vi skulle alle til
Hallanger.Vi ble gående en ukestid i Rotterdam før vi gikk ombord
i d/s Hardanger som skulle ta oss til San Pedro i U.S.A. Det er
havnebyen til Losangsles i California.De fleste av oss var
unggutter men der var og en 3.styrmann og en 3.maskinist
med.Turen gikk fint og snart var vi inne i varmt og fint vær, og
vi paserte panama kanalen som jo er et mesterverk av ingenørarbeid.
På turen vasket jeg klær for offiserene og det fikk jeg
en pakke sigaretter for, jeg syntes camel sigarettene var
finest, for de hadde så fint bilde. Hardanger var en gammel dampbåt
som var lastet med stykkgods til forskjelige havner på vestkysten
av Amerika.
Så var vi endelig fremme i San Pedro,vi ble innlosjert
på et hotel som tilhørte frelsesarmeen, og der hadde vi det
fint. Vi ble boende der noen uker før Hallanger kom inn, og vi var
alle glade da vi endelig kunne komme ombord i Hallanger. Vi hadde
hatt en fin tid i San pedro, husker at vi spiste hos en Filipiner
i Bacon street og at det var litt vanskelig å bestille mat, det gikk
helst på bacon og egg, men etter vert ble vi jo ganske
flinke. Ellers var der meget å se for oss som ikke hadde vert ute
før.
Vi gikk fra San Pedro til Kina og Japan med last
og vi var innom flere små byer i Kina og Japan, vi var og i
Yokohama i Japan og Hongkong i Kina. Hallanger var et tank skip på
1400 ton, maskinistene bodde på dekk akterut og mannskapet under
dekk akterut, maskinmannskapet på s/b side og dekksmannskapet på
b/b side. Kaptein,styrmennene, samt stuerten og kokken bodde
midsskips. I maskinrommet var der to Werksboor hovedmotorer, samt
steam lysmotorer og pumper, samt to kjeler og en donkey kjel.
Maskinsjefen var Trygve Amundsen fra Bergen og han har jeg
truffet flere ganger siden. Han var en stor mann som det sto svær
respekt av, og det kunne trenges, så han holdt god orden på
folket, som kunne være bråkete av og til. Der var og en
matros Økland og 4.maskinisten som hette Borrevik og han var også
fra Stord.
4.
En tur vi lå i Fuchow i Kina, fant vi på at vi ville ta oss en tur
inn i byen. Det var to andre gutter og meg som tok i vei.
Engelskmennene på stasjonen advarte oss mot å gå inn i byen, men
vi hørte ikke på dem. Vi gikk over rismarkene og kom inn i
byen, der var meget å se, så en kone med sammensnØrte føtter og det
hadde vi jo bare lest om. Det hadde jo vært forbudt i mange
år, etter hva vi viste. Men etter vært som vi kom inn i byen,
begynte folk å følge etter oss, ja de begynte å kaste stein og
ropte etter oss, så vi var glad da en gammel kineser ropte etter
oss og spurte hvilken nasjonalitet vi var av. Vi sa at vi var norske.
Han sa da at han hadde seilt på norske seilskip, og han snakket og
litt norsk. Han var en gammel mann med langt hvitt skjegg, og vi var
glad da han snakket til dem som hadde fulgt etter oss, og fulgte
oss tilbake til kanten av rismarken, og vi takket han så meget for
hjelpen. Han sa at folkene i byen likte ikke hvite mennesker, så vi
var glad for at vi hadde truffet ham. Mens vi reiste der var det
krig mellom Kina og Japan, men det merket ikke vi så meget
til. Ombord hadde vi en fyrbøter som siden skulle bli godt kjent
under krigen, for sitt arbeid for undergrundsbevegelsen på kysten,
Laurits Klubben fra Bømlo. Jeg var mønstret på ett års
kontrakt, men det sto i kontrakten at det kun var avmønstring
i Nord Europisk havn, men etter 18 mnd. gikk slike kontrakter ut så
da kunne enn mønstre av hvor som helst.
Vi var tre mann som mønstret av samtidigt i San
Pedro om høsten 1932, det var en svensk fyrbøter, samt en Bergensgutt
og meg. Vi fikk oss en liten leilighet med stue og to
soveværelser samt kjøkken. Den lå oppe i annen etasje med trapp opp
utenfra, så det var nokså greit. Vi leigte huset av en nordmann som bodde i
nabohuset. Det var et eldre ektepar, han var tilsatt ved den
Norske Kirken i Masa Street som lå i nærheten. Vi laget maten selv og
bodde svært billigt. Vi kjøpte fisk på fisketorget nett før de
skulle gå hjem, for da fikk vi den billigere og det samme gjorde vi
med kjøtt på kjøttmarkedet. Frukt og grønnsaker kjøpte vi hos folk
som kom rundt med håndkjerre, vi fikk foreksempel en bøtte appelsiner
for 10 cent. Vi hadde og en isboks som vi kjøpte is og hadde i,
så vi kunne oppevare maten noen dager. Husker vi kokte betasuppe
med masse grønsaker i, og den hadde vi i flere dager. Utenfor huset
vokste der et stort fiken tre med deilige fiken på, de var blå og
pære formet og ganske gode på smak. Vi bodde der i to måneder og
den andre måneden betalte vi for leigen med å male huset utvendig
5.
og litt innvendig. For dette fikk vi så meget at vi hadde litt
ekstra lommepenger. Jeg fikk sydd meg ny dress, jeg hadde jo reist
ut i komfirmantdressen og den hadde jeg slengt for lenge
siden. Ellers hadde vi en fin tid i San Pedro, vi ble kjent med endel
norske fastboende og var med dem ut til Long Beach og badet på
stranden der. Der var en norsk prest som hadde sin egen sjømannsmisjon
og var hyrebas. Men kirken oppe i Masa Street ville og ha jobben
som hyrebas, så der var strid immelom dem, og de to prestene
var ikke venner.
Etter nesten to måneder mønstret vi på Orkanger
som hadde lagt i opplag i San Pedro i nesten to år, og den var
nokså skitten i bunn da vi gikk til sjøs lastet med olje til
Le Havre og Tamshafen i Europa. og deretter skulle den gå til
Stavanger for verksteds opphold. Vi hadde vært nødt til å ta
Orkanger eller bli sendt hjem av den amerikanske myndigheter,
etter å ha vært iland i to måneder. Vi gikk via Panama kanalen
til Le Havre i Frankrike og derfra til Tamshafen i England. Vi
hadde brukt lang tid på turen, gjennomsnits fart 8.mil på grunn av
at den var så skitten, den kunne normalt gå med 14 mil. Jeg
hadde ikke skrevet hvilken båt jeg var mønstret ut med, så jeg ble
svært overasket da jeg kom opp til Moster og hun sa at hun måtte
ringe hjem, for nå hadde mor ringt flere ganger og spurt etter
meg. Vi hadde lagt til ankers et par dager før vi fikk komme i
dokk på grunn av at det blåste storm, så da vi endelig fikk komme
iland hadde vi lagt to dager for ankers uten å få komme i
land. Det viste seg at mor hadde fulgt med i skipslisten, fra vi
hadde gått fra San Pedro til vi var hjemme i Stavanger. Hun hadde
nemlig sett at Orkanger forlot USA samtidig som jeg hadde
sendt brevet mitt og lagt to og to sammen. Men hadde vist blitt
litt redd da Orkanger var kommet og hun ikke hørte noe fra
meg, så hun var glad da vi ringte fra Moster og jeg var kommet
til rette. Ja så var jeg hjemme etter 22 måneder ute, jeg
mønstret av den 5 januar i 1933.
Første morgen jeg var kommet hjem, måtte jeg
vente til mor hadde funnet vinter undertøy og tykke klær før
jeg fikk stå opp. Jeg hadde jo ikke brukt vinter undertøy siden
jeg reiste ut, og det var jo to år siden. Jeg ble gående hjemme
til mai, men hadde heldigvis litt arbeid på fabrikken, ellers var
det smått med kontantene, heldigvis stakk mor til meg litt
penger av og til, og det kom godt med.
I begynnelsen av mai mønstret jeg ut med
S/s Siggen av Bergen som lettmatros.onkel Theodor var kaptein
og min bror Olav var fyrbøter
6.
Vi gikk i mellom Finland og og England med trelast,og hadde kull
og koks tilbake til Norge, Danmark og Sverige. Det var en fin
sommer, med masse moro i havnene, og Olav syntes vist han måtte passe
på meg. Det ble en fin sommer på Siggen, og endel episoder var det
jo. Vi hadde en styrmann fra Tysnes, han likte ikke at vi røkte når
vi gikk standby på bakken under fortøying. Så da far kom ombord i
slusen da vi skulle inn til Cardiff, sa han til meg; Nå kan du gå
bort og spørre din Far om de får lov til å røyke når de går
standby på hans båt? Da sa jeg at der var forskjell på båter, dette
var jo bare en liten holk. Om kveldene satt han og skrev brev til
kona, for han var nygift. Så en kveld vi lå i en liten by i
Frankrike, skulle jeg ha vakt om kvelden fra klokken 21. Jeg hadde
vært i land og kom ombord og tok på meg en dongeritrøye og gikk
ned og sa i fra at jeg var kommet. Han sa bare at jeg måtte passe
godt på og så skrev han videre, jeg sprang på dekk, slengte av meg
dongerijakken og gikk tilbake i land til de andre guttene. Vi hadde
en som var kombinert kokk/stuert som vi hadde meget moro med, en kveld
jeg skulle fylle parafin på lanternene var jeg innom byssen, der
hadde kokken laget pannekaker til kaptein, jeg syntes de så gode
ut, så jeg tok dem med og spiste dem.. I mens jeg holdt på å fylle
lanternene, kom kokken og sa at jeg hadde stjålet pannekakene til
Kaptein. Jeg mente at maten hans var ikke så god at det var noe
å stjele. Kaptein som spaserte på dekk, kom bort og spurte om
jeg hadde tatt dem, jeg spurte da om han syntes at maten til
kokken var så god at det var noe å stjele.?.
En tur vi lå i Finland og lastet trelast et stykke fra en
liten by, gikk jeg og en annen gutt fra Stord en tur opp i byen, der
traff vi flere av arbeiderne som arbeidet ombord og de inviterte oss på
fest, så vi kom ikke ombord før en på morgenkvisten til Olav sin store
forskrekkelse. Siggen var en baklader med broen og alle ofisers
lugarene og stuert lugaren akterut, mannskapet bodde forut, der var
dekksfolkene i forkant i alt fire mann, samt 2 fyrbøtere på ene siden
og donkeymannen på den andre siden. I alt var det kaptein, 2 styrmenn samt
stuert, 2 maskinister,4 dekksmenn og 2 fyrbøtere og donkeymann.Jeg mønstret
av i Koppervik i slutten av september og gikk hjemme til i
januar i 1934.
Da vi kom hjem fikk Olav job som læregutt på
Rubbestadneset, så da Kaptein Bormann (han hadde vert styrmann
med far på Landås), ringte og ville ha Olav med på en ny båt
som motormann, fikk jeg mor til å spørre for meg og jeg fikk jobben
7 .
M/t Permian var et tankskip på 15000 tonn og tilhørte Atlantic
Oil Company i Philadelphia, USA og førte Panama flagg. Vi var
alle norske untagen maskinsjefen, han var amerikansk. Det var en
baklader med brobygningen akterut, kaptein bodde på brodekket i
sammen med styrmennene, stuerten og maskinsjefen. Maskinistene
bodde på s/b side på dekk sammen med kokken. Mannskapet bodde
under dekk, maskinbesetningen på s/b side og dekksmannskapet på
b/b side. Offisers messen lå i forkant på dekkshuset og mannskaps-
messen på b/b side i akterkant av dekkshuset og Pørste lugaren
i forkant. I offisersmessen spiste kaptein og maskinsjefen og
alle de andre offiserene, i mannskaps messen hele mannskapet.
Kabyssen lå i akterkant av dekkshuset.
I maskinrommet var der en stor elektrisk hovedmotor
samt fire disse] motorer på hengt hver sin elektrisk generator.
Disse leverte strøm til hoved motoren, som var elektrisk. Og så
var der en stor dampkjel for oppvarming av oljelasten, samt
en liten donkeykjel for oppvarming av lugarer og oppholdsrom.
Der var og to svære sentrifugalpumper i et eget pumperom med
aksling igjennom veggen til maskinrommet hvor pumpene var til
koblet elektriske motorer, disse kunne levere 2000 tonn olje hver
til land. Ved klargjøring ble dieslene startet og generatorene
innkoblet på tavlen, før maskinisten varskudde broen at alt var
klart, derefter ble all manøver utført fra broen. Dette var jo
noe som var svært sjelden i den tiden, og da jeg fortalte
det på maskinistskolen i 1939, sa læreren at jeg måtte slutte
å lyge. De er kommet langt, sa han, men så langt er de ikke kommet
enda. 4.Maskinisten har jeg truffet siden, han ble siden annsatt
i veritas, og en av matrosene var siden kaptein på verdens
største skip da, Manhatten. Kaptein var Arne Grønningsether som
og har vært svært kjent etter krigen. Som motormann hadde jeg
50 daler i måneden, og det var bra for den tiden. Vi hadde ingen
overtid men fikk tiden igjen, når vi dokket hver sjette mnd.
Vi fikk og alt gratis, så som sengklær såpe og fyrstikker.
Da jeg var en av de få som snakket noenlunde engelsk
ble jeg satt sammen med han som passet donkeykjelen, for så å
lære arbeidet videre til de to andre som skulle passe den.
Vi ble liggende i Grenoch i flere uker før vi var
klar til å forlate verkstedet å gå til sjøs, men det var først
den siste uken at vi fikk ta bagasjen med å flytte ombord.
Vi hadde hver sin lugar, men der var skille vegger imellom tre
og tre lugarer,og på veggene var der jernvegger og veggen mot
skutesiden var der et kork belegg som isolasjon,veggene var
8.
malt med en grønmaling som skulle holde borte veggedyr. Ellers
var der en seng, bord, stol og et kleskap. Det var ikke alt vi
var like fornøyet med da vi bodde i Gernoch, vi fikk foreksempel
te istedenfor kaffi og det var vi ikke glade for, men da vi
fikk kaffi istedenfor te, var det ikke lenge før alle ba om
te igjen. Vi fikk også mye annet rart som vi ikke var vant
med. Og da vi bodde på Sailors Rest som lå nede ved havn, og var
hva vi ville kalle et sjømannshjem i Norge, var det jo ikke så
bra .
Jeg ble kjent med en jente som bodde i samme gaten,
men jeg måtte møte henne utenfor byen og der måtte vi og skilles
på grunn av folkesnakket. Da vi kom til Philadelphia, lå der
brev fra henne og det forsatte vi med i et og et halvt år inn
til moren skrev at datteren hadde falt og brekket høyre arm så
han måtte skrive i stedenfor henne, da sluttet jeg og skrive,
da jeg kom tilbake i 1940 var hun gift og hadde flere barn.
Vi gikk i fart i mellom Philadelphia og Las Pedros i
Venezuela i mellom Amerika.På denne turen brukte vi syv dager
samt en dag til og losse og en til og laste. Jeg ble satt på
vakt med 1.maskinisten fra 4-8 og 16-20,og da de andre to
etter noen måneder ville bytte vakt, sa 1.maskinisten at de
kunne bytte vakt så meget de ville, men hans vakt skulle gå
som den var.
I Philadelphia lå vi ved Point Brise som var olje
anlegget til Atlantic oil,og der kunne det ligge opp til
4 5 kompani båter. I Las Pedros var der en lang pir ca.1000 m.
og vi lå ytterst ute, så vi hadde lang vei til å gå i land. Inn
over piren lå der opp til 5-6 små båter på ca.2000 tonn, dem
brakte olje fra Maraceibo og ned til Las Pedros. Floden opp til
Maraceibo var så grunn på den tiden, siden er den mudret ut
til store båter. Derfor måtte små moskito båter ta oljen derfra
til Aruba, Curasao og Las Pedros, hvor store båter tok lasten videre.
I Philadelphia hvor vi helst gikk i land, og da opp til en bydel
som lå nærme båten, der var det både forretninger og barer. Ellers
ble vi jo godt kjent i byen, der var også Norsk sjømannskirke
hvor vi var av og til. Det var svert strengt i porten, vi hadde
ikke lov å ha med fyrstikker gjennom porten og hvis en var
påvirket av alkphol slapp en ikke inn, en motormann måtte gå
utenfor i flere timer før han slapp inn. Vi hadde slappkiste
ombord og der fikk vi kjøpe det meste vi trengte, så som klær
og sko. Atlantic Oil hadde tre båter under Panama flagg og det
var Permian, Brunsvik og Winkler, Winkler var mindre ca.8000 ton.
9.
Den gikk for det meste på kysten nedover til New Orleans og var
eldre enn de andre to. Las Pedros var en liten plass, bare noen
barer og en forretning og så politiet da, som lå på den andre
siden av piren der var også fengselet som enkelte fikk stifte
bekjentskap med, men ikke frivillig. Hvis noen drakk seg full ble
han tatt og bragt over i arresten, men hadde de 12 daler kunne
en betale mulkt og så slippe fri. men da var det best å komme
seg ombord, ellers kunne en risikere å bli tatt på ny.
En tur var 2.styrmannen og stuerten i land, da kom
3.maskinisten og laget spetakkel og dem begynte å slåst. Dermed
ble de alle tre tatt og havnet i arresten, men stuerten hadde 24
daler så han kjøpte fri 2.stYrmannen og seg selv, men lot
3. maskinisten sitte, for det var jo han som hadde begynt.3.maskin
ble sitende til vi gikk, for da de andre offiserene hørte hva
som hadde hendt lot dem han bare sitte til vi skulle gå, og det
mente kaptein også, siden han hadde stelt seg slik fikk han ta
det på sin egen kappe. Vi var og en tur til Haifa i Israel inne
i Middelhavet, og det var jo en avveksling fra de korte turene
vi var vant med. Vi hadde to katter som det var meget moro med
det var Turi og Truls, men en tur skulle TUri ha små og hadde
laget seg bol nede i matros gangen.Hun syntes vist at Truls
skulle være med på dette og var oppe og hentet han gang på
gang, men Truls stakk seg bort så til slutt kunne hun ikke vente
lenger. Første mann som forsvant over langgangen i Philadelphia
det var Truls og vi så han aldri mere, så han hadde tatt skrekken.
Turi fikk to fine unger som vi hadde meget moro med, men en
tur kom det ombord en ny katt,vi kalte han onkel Sam. Turi
ville ikke se han på dekk men jaget han opp på båtdekket så
snart han viste seg på dekk,Da vi kom tilbake til Philadelphia
forsvant den i land, Men snart forsto Turi at hun savnet en
makker og gikk opp på båtdekket og skrek etter Onkel Sam, men
det var forseint. Kattungene hadde vi nå meget moro med men en
dag forsvant den ene overbord, vi stoppet og lårte livbåten
men fant den ikke.
I slutten av 1935 mønstret jeg av og reiste opp
til Brooklyn, hvor jeg tok inn på sjømannshjemmet i Karol str.
Jeg traff andre som jeg kjente fra før, deriblant en motormann
som hadde vært på Permian et par turer. Så vi ble gående i lag
noen stykker av oss, der var mange som gikk i land på den
tiden. Der var opprettet en skanavisk sjømanns klubb som jeg
ble medlem av, og de forlangte at alle skulle ha amerikansk
hyre på Norske båter og 100 daler for å ta en båt hjem.
10.
Der var endel krangel med konsulatet for de forlanqte at vi
skulle seile for norsk hyre, og det måtte vi skrive under på
ellers fikk vi ikke hyre på norske båter. Der var dem som hadde
bruk for å få mat, og der var en menighet som som het Betesta
som leverte ut suppe, men da måtte en skrive under på å
seile for norsk hyre. Da jeg hadde gått i 14 dager uten å
få hyre hjem, selv om der var flere norske båter som hadde tatt
folk i syd Brooklyn og gått utenom klubben. Da mente jeg at det
hadde vært meget bedre å la oss som ville hjem få mønstre for
norsk hyre, så hadde de fått ut en god del folk. Så nå var jeg
lei av å vente, derfor ville jeg ta første sjanse å mønstre
ut. Jeg gikk da til bestyreren på hjemmet og sa at hvis han
fikk en båt var jeg vilig til å reise, og en dag kom han og
sa at der var en Drammens båt som skulle ha folk, så hvis
jeg kunne komme meg ut fra hjemmet kunne jeg og en Drammens
gutt få jobb der. Jeg diskuterte sa med den andre gutten og
vi ble enige om at jeg skulle ta bagasjen og kjøre opp i
Vnion str. og ta han opp der, jeg skulle si til dem som sto
vakt utenfor hjemmet at siden jeg ikke kunne mønstre ut
ville jeg ta Brunswick i stedenfor. Det godtok de og vi kom
vel ombord på M/s Hellen og da var vi begge glad det var
godt så fint. Der var flere som var mønstret på ,men de fleste
kom fra syd Broklyn. Det var mange norske fast boende som
ville hjem og endel som hadde gått på skole her borte, og
skulle hjem. Blant dem var der en kiropraktikker, han fortalte
at han var en slaks doktor som helbredet forskjelige ryggskader
og andre skavanker ved å kjenne på ryggraden. En av guttene
som gikk og blinket med det ene Øyet, Han spurte gutten om
han hadde hatt det lenge, og det hadde han. Gutten fik så
beskjed om å legge seg på maven på et bord, etter at kiropraktiker
hadde trykket opp over rygraden, fant han et punkt som han
trykket på og dermed sluttet gutten å blinke på øyet. Vi kom
til Antverpen og der mønstret jeg av og reiste hjem til
Bergen med Leda til B.D.S. og vi hadde en fin tur over nord-
sjøen. Da vi kom til Bergen tok jeg inn på Metropol hotell
og ble der til neste dag, før jeg reiste hjem. Jeg var på
byen og kjøpte meg ny dress og frakk, for jeg skulle være
opp dresset denne gangen når jeg kom hjem.
Det var kjekt å komme hjem igjen etter to år ute
selv om enn følte seg litt fremmed over for kameratene, jeg
var jo blitt to år eldre. Jeg fikk også beskjed om å melde
meg for militære, jeg var jo et år forseint ute, heldigvis
11,
var det loddtrekning og jeg slapp fri.
Jeg fikk arbeid på fabrikken så tiden gikk
jo fort, men jeg begynte jo å lengte ut igjen og begynte å
snakke om at jeg ville reise til Bergen for å søke hyre igjen,
men mor mente at jeg måtte prøve å få verksteds tiden først
og maskinist skolen før jeg reiste ut.
En dag ba mor meg å gå bort å spøre Gulliksen
om jeg kunne få læregutt jobb der, jeg mente at der var liten
sjangse til å få job, men jeg kunne jo gå for å stette mor.
Til min store forundring, sa han at jeg godt kunne få jobb men
han hadde ikke råd til å ta inn folk, så hvis jeg ville begynne som
læregutt var det O.K. men han hadde ikke råd å betale meg noe
i begynnelsen. Vell jeg begynte og etter et halvt år fikk jeg
5.kr i uken, og det steg så etter to år hadde jeg 20.kr i uken.
Det var ikke så greit for verkstedet mange ganger det hente
at selv jeg med min betaling måtte vente en uke før han kunne
betale meg. Selv om vi lagte motorer som ble sendt så fort vi
lagte dem, tok banken alt han tjente for gammel gjeld. Da de
hadde faktisk ikke råd til å leie folk eller å ta inn folk
i det heletatt. Den gangen var det jo praktis, å la læregutter
som skulle ta verksteds tiden for maskinist utdannelsen gå
uten betaling, for de mente at de forsvant når de hadde lært
så meget at der var nytte av dem, og det må en jo vere enig i.
Den eneste fag arbeideren utenom familien var Knut As, og selv
han måtte ofte vente med endel av lønnen til neste uke før
han fikk den. Ellers var de fire brødre som arbeidet der, det
var Rolf som var sjefen og han hadde Teknikken i Bergen, de
andre var Otto, Håkon og Finn, gamle gutten var med på kjøtt
og flesk. Rolf hadde tegnet motorene vi laget og de var svært
bra får en si. Det var Stord motoren som var godt likt, vi
bygget 3.Hk. 5 7 og 12.Hk. Da jeg sluttet etter 3 år på
verkstedet høsten 1939 begynte jeg på 3.maskinist skolen og
var ferdig til jul.
1 1938 hadde OlaV laget en 3 hk. motor på Rubbestad-
neset, jeg fikk bygget en snekke på Sunde hos Kviteberg og i
denne fikk jeg montert motoren. Far lånte meg de 350 kr.som
jeg betalte for den, og han brukte den under hele krigen. I
1946 satte jeg en ny motor i den. Båten var grei å ha, jeg
reiste inn til Skorpen med båten og på turen brukte jeg 1 og
en halv time hver vei. Ellers gikk disse årene fort, men var
glad da jeg endelig var ferdig med verkstiden og kunne si
takk for meg og søke om plass på 3.maskinist skolen i Stavanger.
12.
I begynnelsen av september i 1939 reiste jeg til Stavanger
for å begynne på 3.maskinist skolen, og den varte til jul i 1939.
Jeg bodde hos min tante som var jordmor der og hadde en stor
leilighet i Muségt.19 på Våland. Vi kom godt overens og hun hadde
et ekstra værelse som jeg brukte til å gjøre lekser og sove i.
Det brøt ut krig i mellom England og Tyskland i midten av september
og i november tok Engelske marinebåter et Tysk handelsskip som
viste seg å vere lastet med Engelske sjøfolk, disse var tatt fra
Engelske båter som Tyskerne hadde oppbrakt og senket. Vi var to
gutter fra Stord som gikk på skolen i sammen, det var Per Eldøyen
og meg.
Etter endt skolegang kom jeg hjem og tok meg arbeid på
fabrikken, men i slutten av februar i 1940 ringte min elste bror
hjem og spurte om jeg ville ta jobb på M/s Para som 4.maskinist,
han var nettopp mønstret av M/s Heina fra samme kompaniet. Norge
var jo nøytralt så jeg hadde ikke noe i mot å ta jobben, for vi
hadde jo ikke noe med krigen å gjøre.
M/s Para var en lastebåt på 7 8 tusen tonn og hadde i
alle år gått på Syd Amerika og Norge i Syd Amerika linjen. Chiefen
hadde vert ombord fra 1921 og mange av mannskapet hadde vært der
i mange år, ja enkelte av dekks folkene i opp til 10 år, så dette
var en ettertraktet båt og hadde ikke vert så lett å få i fredstid.
Selv om det var en gammel båt,bygget i 1920 var det en fin
båt å se til. Den hadde to werksbor motorer på 1800 hk. hver, disse
hadde såkalte svevende fat oppe under dekk som brennoljen ble
pumpet opp i og rann derfra ned til motorene. Dette var en inn-
sprøytning som var svært avlegs, der var også påhengte luftkompres-
sorer som leverte 60 kg.innblåseluft. Dette var første og siste gang
jeg var ombord i en slik gammel båt. Hjelpe maskineriet var 2 lysmotorer
som vi måtte være to mann for å starte, disse hadde også påhengte
luftkompressorer med 60 kg. innblåseluft. Jeg mønstret på som
4.maskinist men etter tre uker ble jeg ommønstret som 3.maskinist
imens vi lå på verkstedet i Oslo. Vi hadde gått fra Bergen
til Oslo for å reparere S/b motor som hadde haverert på veg fra
Syd Amerika. Vi ble liggende til slutten av mars før vi var klar
til å laste for Syd Amerika, Vi var tre båter som skulle samme
vei, det var Rigel som ikke kom ut og Cometa ble tatt før den var
kommet ut i Atlanteren. Så vi var den eneste som kom oss vel
frem til Syd Amerika.
Min fartstid i tiden fra 1940 til 1946.
Jeg var ferdig med 3.maskinist skolen til jul i
1939, og hadde arbeid hjemme til jeg mønstret ut med M/s Para i
slutten av februar i 1940 som 4.maskinist. Vi gikk fra Bergen til
Oslo hvor vi losset ut. Gikk så på verksted for å reparere s/b,
motor som hadde havarert på forige tur. Før vi gikk ut ble jeg
ommønstret til 3.maskinist og Skålevik fra Fitjar ble 2.maskinist.
Vi kom godt ut av det med hverandre og ellers hadde vi et fint
mannskap, noen hadde vært ombord i flere år. Da vi var ferdige på
verkstedet,lastet vi i Oslo og Brevik for Syd Amerika, før vi gikk
nordover kysten. Da alle fYrløkter var slukket på grunn av krigen, gikk
vi kun om dagen. Påske aften ankret vi opp på Leirvik havn, og jeg var
da hjemme en tur til midnatt, da rodde far og mor meg ombord,
mor syntes det var fælt at jeg skulle reise når tidene var så
usikre, men jeg mente det var jo bare 3 måneder fØr vi var hjemme igjen.
Vi skulle jo bare til Sydamerika en 3 måneders tur, det skulle gå 6 år
før jeg så dem igjen. Etter midnatt var Skålevik en tur hjemme i
Fitjar. Vi gikk ut ved Hustadvika og passerte 200 mils grensen
den 8.april om morgen, og alle sendte telegram hjem alt vel. Men
neste morgen den 9.april kom telegrafisten med det triste budskap
at tyskerene hadde overfalt Norge og at vi var i krig. Det ble jo
en masse snakk om hva som kom til å skje der hjemme, men det var jo
lite vi kunne gjøre, vi var jo på vei til Sydamerika. Hørte siden at
mange hadde mønstret av i England og Amerika for å reise hjem for å
sloss, men det var jo ikke så greit å komme seg til Norge, så dem
ble gående å vente, og hørte at i New York hvor den skandinaviske
sjømannsklubben hadde virket noen år, ble der en masse rot.
Turen til Syd Amerika gikk fint og en dag ankret vi på
Montevideos havn hvor vi losset og gikk så til Buenos Aires hvor
vi ankret på Rio de la Plata. Hvor vi ble liggende til kampene i
Norge var slutt. Mens vi lå der kom M/s Salta ut for å gå til
Norge, men den kom ikke lenger enn til Dakar hvor den ble internert
til krigen var slutt i 1945.
Da kampene var slutt i Norge gikk vi inn til Buenos Aires
og losset ut, gikk der fra til Rosario for å losse ut resten av
lasten, og ble så liggende der for ordre. I Rosario ble vi nå liggende
og manskapet ble som ventet svært utålmodige for alt var jo så uvist,
men etter en tid fikk vi litt penger og da så vi jo litt
lysere på situasjonen selv om vi ikke hørte noe hjemmenfra.
I Rosario traff vi på mannskapet fra et tysk marine
fartøy som engelskmannene hadde senket utenfor Montevideo i
januar 1940 og nå var dem internert der, men vi kom jo ikke i
snakk med dem.
2.
Så vi var glad da endelig beskjeden kom fra London om å laste
korn for England.Det var heller ikke kjekt at vi viste at kaptein
vår hadde vert N.S.medlem før krigen.Det ble noen spennende dager
før vi kom oss avgårde til England.På veien over Atlanteren møtte
vi noen båter, og da var det alltid like spennende å møte andre båter
for vi hadde fått beskjed om at tyske hurtiggående båter var ut-
styrt som kaperskip, og opbrakte norske skip i Atlanteren, men vi
var heldige og kom vel frem til Freetown i Nord Afrika,hvor vi
tok konwoy til England. Første havn ble Greanoch hvor vi losset
og lastet for Baltimore i Amerika, lastet der for England hvor vi
lastet for Afrika, i Freetown tok vi ombord 20 negre som skulle
laste og losse. Vi gikk noen turer på Afrika før vi gikk tilbake
til Amerika. Å komme til Amerika var som å komme til en annen verden,
med opplyste gater og langt unna krig. Der kom vi i snakk med andre
norske som kunne fortelle at den norske regering var kommet til
London og hadde dannet et selskap til å ta seg av skipsflåten som
var under norsk flagg, og dette hadde fått navnet Nortraskip. Og da
de norske sjøfolkene hadde høyere hyre enn de engelske sjøfolkene,
var der blitt enighet om at vi skulle ha de samme hyrene som de
engelske, men at differansen skulle settes på et fond som ble kalt
Nortrafondet. Og som skulle betales tilbake etter krigen.
chiefen på Para var en snil og omgjengelig mann som vi kom svært
godt ut av det med, han hadde vært på Para siden 1923 da han begynte
som 3.maskinist. Han hadde mange gameldagse ideer, som han ville
ha gjenomført. Han mente at jeg skulle gå ned og arbeide om
formidagen, for det gjore han, jeg mente at det var ok hvis han
ville betale overtid, men det ville han ikke. 4.maskinisten som
var kommet etter meg fikk ikke løse av 2.maskinisten til kveldsmat
fra 18.30 til kl.19. og det var jo jeg misfornøyet med, jeg fikk jo
ikke betaling for det. En kveld jeg ga smøreren en
sigarett, dette så chiefen, og ga meg kjeft for det, jeg mente at
hvis han ikke likte måten jeg løste av på, fikk han gå selv.
Der hadde nok vært nokså strengt ombord da dem gikk på sydamerika,
Offiserene fikk ikke gå aktenfor 3.luken og mannskapet ikke forenfor.
I Rosario satt jeg og kokken på en resturant da 4.maskinisten og
en motormann kom bort og satte seg med bordet vårt, da kom chiefen
bort og ba motormannen fjerne seg fra bordet, da reiste jeg meg og
sa kom så går vi, jeg vil ikke være sammen med slike mennesker, han
måtte huske på at vi var i krig nå. Det fikk han erfare da han ville
sparke Monsen,den flinkeste motormanen vi hadde.Jeg fikk beskjed om
å hente Monsen, da jeg hentet Monsen sa jeg til han, at det første
3.
han skulle, var å si opp før chiefen kom til orde. Da han kom bort
til chiefen sa han at han ville si seg opp med fratredelse straks
til chiefens store forundring, det hadde aldri før hent at noen sa
seg opp på Para. Om kvelden kom en av smørene, han ville og si seg
opp, 2.maskinisten sa at han fikk komme igjen neste dag, for chiefen
var iland. Neste morgen kom chiefen ned og ba meg hente alle mann
på manøver dørken, han holdt da en tale for dem og sa hvis der var
noen som ikke likte seg måtte de bare si fra, så skulle de få
mønstre av. Dermed sa alle unntaken to maskingutter seg opp og
gikk iland. Chiefen sa at dette aldri hadde hendt ombord i Para
sin historie før. I Lagos losset vi til kl.22 om kvelden, og etterpå
måtte vi stoppe lysmotoren, men da chiefen fikk overtidsboken min
hadde han strøket den halve timen hos meg, men hos 2.maskinisten
hadde han latt det gå, Jeg sa da at det ble siste gang jeg kom til å
ta vakter ombord i Para. Da vi kom til Liverpool skulle han ha en
mann på vakt lørdaqs ettermidag og kveld, 2.maskinisten var gått
på land så han mente at jeg fikk ta den. Jeg spurte da om han hadde
glemt hva han hadde gjort i Lagos da han strøk overtiden min, så
jeg mente han fikk ta den selv, Da vi lå i Baltimore om våren 1941,
satt jeg hørte på radioen, det var nytt på Nordk fra USA med
hilsener på norsk. Da hørte jeg at der var hilsen fra min bror
Gustav som hadde vært på Norge da den ble senket i Narvik i april
i 1940. Han var ombord i Håkon.7, en marine båt som var gitt i gave
fra USA. Det var første gang jeg hørte at han var i live. Para
gjorde liten fart, så det var vanskeligt å holde farten i konvoyen, så
vi ble som regel sendt ut på et av hjørne akterst i konvoyen. Vi
hadde heller ikke noe skyts å hjelpe oss med, bare to gamle luis
maskingeværer. Vi fikk siden en 4.toms kanon akter på poppen, den
var fra første verdenskrig og var laget i Japan i 1918. På siste turen
koliderte vi med en andnen båt, det var på min vakt kl.2 om natten.
Jeg fikk en stri job med å manøvrere begge motorene samtidigt, og
så hadde jeg bare en ung gutt på vakt som ikke kunne starte luft-
kompressoren alene. Men det gikk bra og da det ble stopp i begge
motorene satt jeg gutten til å stenge høytrykksluftflasken, da kom
chiefen og 2.maskinisten ned og chiefen sa du må ikke la smøreren
stenge høytrykksflasken. Jeg spurte da hvem han mente skulle gjøre det,
når jeg var alene nede, og mente at det hadde vært bedre at dem
hadde vist seg før.
Jeg mønstret av i begynnelsen av mai 1941, og det
var rart å gå fra gamle Para. Det var 4.maskinisten, 3.styrmannen og
meg som gikk i land samtidig. Og bare et par dager seinere begynte
tyskerne å bombe Liverpool, det varte i 7 netter og da var hele
sentrum av Liverpool lagt i grus. Jeg bodde heldigvis på andre siden
4.
av Mercy river og i utkanten av Birkenhead. Det var lite bombing
der oppe som jeg bodde, vi hørte bare drønnet av bombene som falt
ned over Liverpool. Men etter hvert ble det bombet endel der oppe
ikke langt fra hvor jeg bodde, men da det var over var Liverpool
et fælt syn å se, hele sentrum lå i grus. 4.maskinisten som var
mønstret av samtidigt med meg var drept. Det norske konsulatet
og det Norske sjømanns kontor var også borte. Der ble mange drepte
under bombingen og jeg ble med i en begravelse av bror til fruen
jeg bodde hos.D et var en familie på fem, far og mor og tre barn.
De hadde vært hjemme, men da en bombe traff hjørne av huset flyktet
de til et stort tilflukts rom som rommet 80 menpsker, men en bombe
traff utgangen og drepte alle som var der inne av lufttrykket.
Jeg bodde i sammen med 3.styrmannen fra Para, Alf Osbrong
fra Kristiansund. Vi bodde hos en familie i utkanten av Birkehead, den
var på 3.etasjer og hadde mange rom så de var nødt til å leie
ut rom, og for å slippe å ta inn soldater,leiet de rom til 3-4
norske sjøfolk og da helst offiserer. Familjen besto av mormor, mor
to døtre og en sønn,samt en tante som var gift med bror til fruen.
Faren bodde ikke der,og morfaren var død, han hadde vært norsk sjø-
kaptein og hette Andersen. Vi var fire mann som bodde der og vi
hadde det fint på alle måter. Der var en stor hage på baksiden og
på fremsiden av huset, hvor vi kunne sitte å kose oss. Vi fant oss
et par puber oppe i Palm Hill, hvor vi var både om formidagen og
om ettermidagen og ofte om kvelden hvis vi ikke reiste over
til Liverpool. Husker første kvelden vi tok undergrunnen til Liverpool
og så folk komme med tepper for å tilbringe natten der nede på
perrongen, og da vi kom tilbake i 11-12 tiden om kvelden lå folk
a sov der nede. Det var et trist syn å se alle disse meneskene der
nede og husker det gjorde et sterkt inntrykk på meg. Tenkte at det
var folk som kanskje måtte opp i arbeid neste morgen.Husker og da
vi kom på puben første kvelden, folk bare så på oss, neste kveld
nikket de og tredje kvelden var vi dus, og de snakket til oss som
om vi var gamle kjente. En dag vi kom opp til puben og så nedover
gaten,var den helt tom for hus, det hadde falt en landmine som
hadde feiet med seg 5 hus på hver side av gaten, og folk gikk og
leitet etter sine. Da vi nevnte dette på puben, sa de at det hadde
vært meget verre sist. En dag vi kom fra puben så vi to unge damer
på den andre siden av gaten, jeg veddet da med de andre at jeg
skulle få dem til å følge meg hjem, hvis jeg klarte det skulle jeg
ha en flaske whisky. Jeg gikk da over og fikk dem etter en del snakk
og forklaringer, til å følge meg hjem, da vi var fremme takket jeg
dem så meget og ville invitere dem med på Adelfi hotell hvor vi
var vant til å gå, men de sa det var altfor dyrt, de ville heller
ta oss med til New Brighton en badeby i utløpet av mersey river.
5.
Vel vi ble dem ut til New Brighton, og vi hadde det ganske moro.
Vi var sammen med disse jentene flere ganger, og vi hadde mange
fine turer med dem. Men jeg hadde vært svært god venn med en av
døtrene i huset, så jeg forsatte å være i sammen med henne. En helg
var jeg med henne til en liten by i Wales, hun hadde en tante som
bodde i Banglor i Anglesey, vi hadde en fin tur og det var kjekt
å se en slik gammel by. Da vi kom hjem søndags kveld, kunne moren
fortelle at de hadde vært å spurt etter meg fra Nortraship. Jeg reiste
over til Liverpool neste morgen, og mønstret ut med M/t Salamis
som var en helt ny båt, som var kommet ut i 1939 om høsten. Den hadde
en motor som var på 5800 Hk.og gikk med 16.5.mil på last, ja det var
for tiden Norges hurtigste tankbåt.
Ja så var det slutt på ferien i Birkenhead, med mange
gode minner selv om der hadde vært bombing i begynnelsen. Det verste
var at det var ofte vanskelig å få siqaretter og sjokolade. En dag
jeg hadde kjøpt meg en kurv jordbær, gikk jeg inn på en tobakks-
forretning og spurte etter sigaretter, men desverre hadde hun ikke
sigaretter. Jeg spurte da om hun ville ha jordbær, og da hun tok et
sa jeg at hun måtte ta flere. Hun spurte da, var det sigaretter du
ville ha og da jeg ja, kom hun med flere pakker, og siden fikk jeg
alltid sigaretter hos henne. En anden episode derfra hendte i 1949
da jeg lå i Kristiansund på 17 mai, kom Alf Osbrong ombord og sa
at jeg måtte være med han hjem og hilse på en gammel kjent. Det viste
seg at han hadde giftet seg med Maira, den ene av de to jentene vi
traff i Birkenhead i 1941. Hun kunne fortelle at den andre piken
hadde vert ansatt i Geneve ved folkedomstolen. Hun hadde også hatt
en venn fra Norge og det var Sigurd Søreide fra Stord.
Salamis var en tankbåt som gikk imellom Elsmoreport
i Manchester kanalen og U.S.A.og vi brukte tre uker på turen, hadde
også turer til Aruba og Curasao i Vestindia. Vi pleide å forlate
konvoien når det var 4-5 dager igjen, og gikk derfra alene resten
av veien, da måtte vi alltid gå i siksak for å villede tyske ubåter.
På en av turene hadde vi følge av en ny norsk båt, det var en ny
båt som var kommet ut fra Sverige i slutten av 1940 om hØsten, og
gjorde nesten samme fart som oss. Den kom frem til Aruba noen timer
før oss, og da vi traff manskapet på puben om kvelden skrøt dem
av at de hadde latt være å kjøre siksak og var derfor kommet inn
før oss.De hadde fått kontrakt på et halvt år å skulle seile i
mellom Aruba og Laspedros i Venezuela, en 6 timmers tur i sjøen.
Ja de var så glad for no kunne de slippe atlanteren for noen måneder.
De reiste samme kveld og neste morgen kom beskjeden at den var
senket utenfor Aruba, og alle mann akterut var drept untaken 2.maskinisten.
6.
Han hadde gått inn i lugaren, da han fant ut at det ikke var noen
sjanse å berge seg akterut, da det var blitt en lysning til midtskip,
hadde han tatt sjansen og sprunget dit bort og ble berget. Og at
den lå og brant utenfor Aruba, så vi var glad at det ikke hadde
hendt oss. For hadde Kongsgård kjørt siksak som den skulle hadde
vi kommet først. Vi gikk alene til Halifax hvor vi tok 12.5 mils
konvoy til England. Der var endel torpederinger på turene, men vi
kom heldigvis bra fra det. På en av turene skulle vi til Glasgow
og i utløpet av Clyde River, møtte der opp en ombyget hvalbåt som
gikk som patruljebåt for marinen. Han annropte oss og da vi sa hvor
vi skulle ropte han, full fart, følg meg. men det gikk ikke lenge før
de spurte hva fart vi gjorde, da han hørte det, ble ordren 12.5.mil.
På en av turene fikk vi storm, så det var umulig for eskortebåtene
å holde konvoyen samlet, kom beskjeden at alle båtene skulle gå
til Belfast. Og så ta oss frem det beste vi kunne, jeg hadde vakt,
så da ordren kom varskudde jeg Chiefen for nærmere ordre, Det fikk
jeg, han ba meg sette omdreiningen opp fra 103 til 115 pr.min.og
exsos temp. opp fra 415 til 450 gr.C. Vel vi kom ca.24 timer inn
før neste båt, men da var alle skillevegger forut under bakken
slått til pinneved.På en av turene våren 1942 gikk vi samlet 4 5
båter på Amerika kysten, de var begynt å sende oss i konvoy på
grunn av at det hadde vert så mange torpederinger helt inn på
kysten. Vi var på vei inn til Norfolk og hadde nettopp slått ganske
sakte fart for å ta los, da en torpedo strøk foran baugen vår og
exploderte inne på stranden.Hadde vi kjørt 5 min. lenger hadde den
truffet oss. To båter som kom etter oss ble senket, og da vi gikk
ut neste morqen senket dem enda 3.båter. og en av dem trillet rundt
og sank på noen minutter. Endel ubåter ble tatt og ombord fant de
amerikanske magasiner og kino billetter. På en av turene i England
fikk vi ombord en ung gutt som hadde svømt 100 meter igjenom flam-
mehavet, han hadde lagt flere måneder på sykehus. Han kom ombord
som byssegutt for det var en lettere jobb mente dem på hyrekontoret
Han hadde store brannskader over hele kroppen, så det var et under
at han var i live. Det viste seg snart at han var for svak til å
arbeide i den varme byssen, og da vi kom til Halifax for å ta konvoy
sendte kaptein ombord det Canadiske marinepolitiet for å ta han
i land. De henvente seg til styrmannen og sa de skulle hente en
mann som nektet å arbeide, men da de så gutten,sa de at denne
gutten må jo på sykehus og det kom han.
Jeg mønstret av Salamis i Manchester i juni 1942,og
reiste til Glasgow. Jeg bodde først oppe i Clartin st.i nærheten av
botanisk have, siden flyttet jeg over til Queens park.
7.
Jeg bodde oppe ved Queens park til jeg mønstret ut igjen. I den
tiden jeg var i land i 1942 hadde jeg det svært fint, og jeg fikk
mange nye venner som jeg holdt forbindelsen med helt til krigen
var slutt. Vi var fire mann som bodde der oppe og vi holdt godt
i sammen.Vi holdt oss for det meste der oppe, men var også nede i
sentrum på Beresford hotell og rundt Carling Cross, der de norske
og amerikanerene holdt seg. En av dem jeg bodde i samen med var
stuert, så en dag kjøpte vi salt sild samt øl og dram. Vi gikk
hjem og stuerten lagte til silden, og da den var ferdig inviterte
vi konen og datteren i huset på sildemiddag. De mente at det gikk
ikke ann å spise silden rå, men den gikk ned og de syntes den var
go, men det var første gang at de hadde spist rå sild, di var vant
å koke den.
Etter å ha vært en måned i land mønstret jeg ombord på
Polartank i Gourock en by som lå nedenfor Glasgow. Det var 2.styrm-
annen og som skulle mønstre på,men da vi kom ned dit ville ikke
fløttbåten ta oss ut, da det blåste storm. Så vi gikk hele dagen
før vi kom oss ombord. Vi satt på hotellet og ventet, og da tiden
falt oss forlang, fordrev vi tiden med å kose oss med mat og et
glass øl no og da. Så da vi kom oss ombord utpå kvelden var vi sånn
passelig på en snurr begge to. Dagen etter kom chiefen og spurte hvor
mange flasker whisky jeg ville ha på utførsel, jeg mente det var
med en flaske. Men han sa jeg kunne dele en kasse med 4.maskinisten
for jeg måtte jo ha så meget som 6 flasker det var det minste syntes
han. Chiefen spurte en dag, hvorfor jeg bare ville ha en flaske, jeg
mente da at når han ikke kjente meg, var det best slik. Jeg kunne
jo vere alkoholikker og drikke alt på en gang. Senere fortalte han
at det hadde han vært ute for engang, han hadde hatt en 3.maskinist
som først hadde sakt nei, men chiefen hadde fått han til å ta imot
6 flasker og det hadde han angret på. For en kveld kom ikke 3.maskinisten
på vakt og da han gikk opp for å se etter han, hadde han og pumpe-
mannen drukket opp alt sammen, der var bare tom flasker igjen.
vi gikk mange turer til England med bensin,og det ble mangen natt
og kveld med torpederinger, hele kveldene ble det til å stå på
dekket å se andre båter bli torpodert og gå ned og gå opp i
flammer. Det verste var at når klokken ble 12 var det å qå ned på
vakt, hadde da alltid med meg et par pakker sigaretter så en ikke
skulle bli lens på vakten,Under angrep ble det som regel til
at jeg ble stående alene nede for motormannen og fyrbøteren kom
bare ned innimellom for å smøre og se etter fyren. Selv måtte
jeg holde meg på manøver dørken,for det var manøbre og vekslende
fart hele tiden.for å holde plassen i konwoyen. ;:.
8.
Da jeg kom opp av vakt kl.4 var jeg som regel så trett at jeg la
meq med alle klærne på, og ba dem vekke meg hvis noe hendte. Husker
en natt der hadde vært torpoderinger hele vakten, og da jeg kom
opp var jeg så trett at jeg sovnet med en gang, etter en stund kom
en og vekket meg og sa at nobo båten var torpodert og gikk ned,
jeg sa da at varsku hvis vi blir tatt og så sov jeg videre. Under
angrep sto som regel motormannen og fyrbøteren oppe på toppristen
slik at jeg kunne få tak i dem hvis nødvendigt.Husker en gang at
fyrbøteren kom springende forbi meg, og skulle opp, jeg stoppet han
da og sa. Det er helt i orden at du vil opp, men for all del ikke
spring for da springer jeg etter.
På en av turene i 1943,var vi på vei til England da vi
ble passert av en marine båt med flere eskorte båter inne i konvoyen
hørte siden at det var Churchill som hadde vært i Amerika, og han
hadde sagt i radioen at han hadde truffet en konvoi som var full-
spekket av eskorte båter, vi fandt ut at det måtte være da han
passerte oss, for vi hadde bare 3 corvetter med oss.
I mars 1943 var vi på vei ut fra New York og skulle
single opp konwoyen og innta plassen i konvoien, jeg var nettop
kommet opp av vakt kl.16.da en amerikansk båt som kom aktenfra
kjørte inn i den akterste lasteoljetanken på s/b side, jeg var i
lugaren da den kom forbi lys ventilen i lugaren min og sprang
straks ut på dekk. Den hadde kjørt seg helt inn til svalke broen
og fra den amerikanske båten hørte vi dem rope, for guds skyld
ikke røk, vi har truffet en bensintanker og kaptein vår ropte
er dere fulle eller galne. Ja det var et under at vi ikke tok
fyr. Det som berget oss var at det hadde vært så kaldt en god stund.
Vi ble nå tatt inn til en avsides plass og der gikk vakt båter som
passet på at ingen kom i nerheten av oss før de hadde losset
lasten over i andre små båter.Etter at båten var rengjort ble vi
sendt på verksted i Hobokken, New York hvor vi ble liggende i 8.
uker, før vi kom ut igjen. Vi hadde da fått et ekstra dekk for å
kunne laste flyvemaskiner, og da vi forlot Amerika for Oran på
Afrikakysten hadde vi med foruten olje lasten som var fly-
bensin, 16 jager fly på dekk. Det ble en hard tur med mange torpe-
deringer før vi kom frem til Gibraltar og var glad da vi kommet
så langt, men på veien inn til Oran ble det riktigt ille. Vi gikk
i første rekke av siden av Comandoren, for vi hadde gyrokompass
og det var det ikke ofte at lastebåter hadde da. Vi mistet først
comandoren og da neste båt rykket opp i hans plass ble også han
tatt. Vi gikk avsiden av og gikk heldigvis klar, ja til og med en
troppe transporter ble tatt med 500 menesker ombord, men heldigvis
ble mange berget. Vi ble tatt inn først, for vi hadde jo meget ver-
9.
digfull last for de allierte styrkene i Afrika.En norsk maskinist
fra en amerikansk båt som ble liggende av siden av oss, sa at de
hadde lurt på hva som ville skje hvis vår båt ble tatt. De likte
ikke å ligge ved siden av oss, men heldigvis slapp vi fra de og.
Det var et meget godt forhold ombord her ,kaptein og chiefen var
begge over 70 år og sønn til kaptein var matros og sønn til chiefen
4.maskinist. Kaptein var kjent som en fremragende sjømann, ja
flinkere enn de fleste yngre kapteinene. Han gikk i strikkejakke
og trebunn støvler og gikk under navnet Seilmakeren. Ja selv på
konvoimøtene møtte han opp i sitt vanlige utstyr, i mens de andre
kapteinene kom i full uniform. Men i sjøen var han den beste mann
å ha. På en av turene fikk vi maskinstopp, jeg var nettopp kommet
opp kl.16. da jeg så flammen sto opp av skorstein, jeg sprang da
ned og det viste seg da at en av brennstoff ventilene hadde hengt
seg opp og måtte skiftes, da den var skifet viste det seg at
sikerhetsventilen var brent opp og måtte skiftes den og, i mens
vi arbeidet med dette kom kaptein ned og da vi startet ca.kl.
19.30,sa han; kl.04.00 skal vi ta konvoien igjen, det var ingen
som trodde han, men fem minutter på fire neste morgen slo de klart
og vi hadde tatt konvoien igjen. Det var ikke det beste været
vi kunne hatt, for der var tåke og isfjell på Newfoundlandsbanken den
natten. Så vi var alle glade og pustet lettet ut da vi hadde tatt
konvoien igjen. På turen før jul i 1942 hadde vi 3 Corvetter med,
en kveld var det flere torpoderinger og kl.0200 ringte 2.styrman
og sa at det hadde vert en flamme søyle,men det var for mørkt til
å se om det var corvetten eller ubåten som hadde gått ned, neste
morgen hadde vi heldigvis alle corvettene med oss. Fikk siden vite
at min bror Gustav var med den båten.
I juli 1943 mønstret jeg av i Glasgow, og fikk hybel på
samme sted som i fjor. Etter noen uker i land gikk jeg ombord i
en liten båt på 5 6000 ton som skulle til Afrika, det var et
så kalt tunglasteskip, den lastet 150 tonn med forreste bom og
200 tonn med den akterste bommen. Vi lastet ca.2000 tonn last i bunn
av båten og lektere på mellom dekk og taubåter på dekk,nalt for
Malta. Dette var en gammel båt med liten fart, ca.7 mil på last.
Det gikk fint til vi kom til Gibraltar, men midt i stredet fikk
vi maskin stopp, det var en sylinderforing som var lekk. Det var
ikke det beste stedet å stoppe, så vi var glad da vi endelig kunne
starte og komme oss inn til Gibraltar. Vi var nesten kommet inn
til Spansk Tanger på Afrika kysten, så vi var glad da vi kom oss
avgårde, et var jo heller ikke trygt for ubåter i dette farvannet.
Ja det hadde vert noen nervepirrende timer å arbeide nede i maskin.
lo.
Vi ble liggende i Gibraltar en ukes tid for å skifte sylinder-
foringen og vi lå i marinebasen, og husker at de britiske
marine offiserene gikk omveier for å slippe å hilse på kaptein
og chiefen for de hadde jo flere striper enn de fleste av marine
offiserene. Marine offiserene syntes visst det var under deres
verdighet å måtte hilse på offiserer fra handelsflåten.
Vi gikk fra Gibraltar til Malta i 7.mils konvoi
og kom frem uten noen flere angrep, og det var bra, for Malta var
et av de mest bombete plassene i Europa. Vi losset taubåtene og
lekterne her i Malta og gikk så til Bona for å losse resten av
lasten. Etter å ha losset ut resten av lasten ble vi liggende i
Bona og fungerte som tungløft. Vi tok tunge kolli fra andre båter
og over til land, og omvendt. Vi ble liggende her så lenge at vi
slapp opp for matvarer, så vi måtte ta bokser med kornbiff fra
lasten vi hadde med fra England og bulkete melke bokser fra
Amerika, alt var såkalt soldatkost.Så vi misunte ikke soldatene
som måtte spise denne maten. Vi var også en tur borte i Biserta
for å ta noen store kolli, og en kveld vi lå der kom det fly
over oss, og det synet å se 150 båter skyte lysende skudd etter
flyene, det var et syn, selv om det var skremmende og høre flyene
over oss. Må si at vi var glad da ordren kom at vi skulle laste
utransjert krigsmateriel for England. Vi lastet ombord forskjellige
ting i rommet og på dekk hadde vi landgangsprammer og andre ting
som var brukt under slaget i Nord Afrika. Der var meget rart å
finne ombord i landgangs prammene, der lå både geværer og patroner
Mannskapet hadde tatt forskellige ting som de ville ha som suvernir
men det tok tollerene i fra dem da vi kom til Glasgow. Vi hadde
brukt 5 måneder på turen og lille julaften mønstret jeg av i Glasgow.
Neste dag gikk Belnor tilbake til Middelhavet og jeg var glad
som var kvitt den. Denne gangen fant jeg meg hybel nede ved Charing
Cross, en seinere flyttet jeg opp i Langsideroad ikke langt fra
Queens park, til en familie som var felles bekjent av et dame jeg
kjente fra tidligere år. Jeg ble boende der oppe til jeg mønstret
ut i gjen. En kvell jeg var innom klubben, kom en gutt fra Stord
med en liten jente, det viste seg at han var gift med en skotsk
jente. Jeg viste ikke at han var kommet ut fra Norge, men han for-
talte at han og tre kamerater var kommet fra Stord med en liten
skjøyte og Erik Hollekim hadde vært styrmann ombord. Det var
i Nonås sin båt og sønn til Nonås hadde vært med. Han ble siden drept
oppe i Skottland nett før krigen var slutt. I julen var jeg på
fest på sjømannskirken, der kom husmoren bort og presenterte meg
for sjefen på den båten som Gustav var på. Han kunne fortelle at
den lå i Bristol og at Gustav hadde vakt i julen.
11.
Jeg søkte da om å få reise ned til Bristol for å besøke han, og
det fikk jeg. Jeg var der nede og besøkte han og siden var han
oppe i Glasgow og besøkte meg. Han var da ombord i Bottentilla
som var en norsk korvett og de sa at de hadde sikkert vært i samme
konvoi som meg mange ganger. Det var første gang siden 1939 om
sommeren vi treftes. Jeg ble nå gående i Glasgow et par måneder og
hadde tatt meg arbeid i sammen med to andre, vi skulle rydde opp
i et hus som en nordmann hadde kjøpt. Men en kveld jeg kom ned på
klubben, sa de andre at en mann fra maskinistforeningen hadde
spurt etter meg, han kom etter en stund og ba meg komme opp
til han neste morgen, da jeg ville vite hva han ville sa han at
det skulle jeg få greie på neste dag. Om morgen dagen etter kom
to mann med drosje og hentet meg og tok meg med rundt på de for-
skjelige kontorene, og da alt var klart kjørte vi hjem og hentet
bagasjen min. Der etter kjørte de meg til klubben hvor vi spiste
middag før de satte meg på toget til Inverness. Det var en koselig
tur over de skotske heier, men var glad da jeg var framme i Inve-
rness seint på kvelden. Der var det en mann som tok i mot meg og
sa at jeg skulle reise videre neste morgen til Loch Ewe, jeg tok
så inn på hotell og kjørte videre med taxi neste morgen. Det bar
nå videre over heien og vi kom til Loch Ewe ut på dagen, hvor jeg
gikk ombord i President De Vouge. Hørte at der var sendt ombord
en 3.maskinist, men han var forsvunnet under veis, derfor sendte
de meg avgårde i hu og hast da båten lå klar til å gå. Så da var
det forståligt at de var så hemmelige og sendte Gestapo for å se
meg vel ombord. Der var to vakter på mannskaps kontoret som skulle
ta seg av slike saker og det var sikkert nØdvendigt mange ganger.
Disse ble kalt Gestapo av guttene og var sikkert flittig i bruk.
Klubben i Glasgow, var en sjømannsklubb og der kunne vi kjøpe øl
og smørbrød i første etasje og i andre var der resturant med god
norsk mat. Betjenigen var norsk, det var jenter som var kommet fra
Norge og Svalbard, og det var snille og greie alle sammen.
President De Vouge var en stor og forholdsvis ny
båt den gikk med diesel olje og hadde anlegg for å bunkre marine
fartøyer under fart. Vi var også armert som om det var et et krigs
skip, der var 12 oerlicon maskingevær, en 12.punder forut på bakken og
en bofors 3.toms kanon akter på båtdekket og en 4.toms kanon
akter på poppen samt utskytnings utstyr for dypvanns miner i
akterkant av tank dekket samt 24 dypvanns miner lagret på hver
side av svalke broen. Der var også bygget ekstra lugarer på popp
dekket til 24 skytere hvor av en var armeoffiser og en marine
underoffiser. Og 12 marinegaster og 12 soldater til å betjene skytset.
12 .
Disse skytterne hadde sin egen messe på dekk, men offiserene spiste
med oss i offisers messen.
Vi gikk noen turer i mellom Amerika og Middelhavet, men
fra sommeren 1944 gikk vi for det meste mellom havner inne i
Middelhavet. I flere måneder gikk vi bare mellom Haifa og Port Said, det
var bare 12 timer i sjøen, siden gikk vi ned til Agusta i Italia.
Vi ble og liggende en måned i Palermo til ankers, da fikk vi bare
gå i land en gang i uken og da bare en tredje del av mannskapet.
Båten skulle alltid være klar til å forlate stedet. Når vi gikk i
land brukte vi bare amerikanske sigaretter som byttemiddel for
å få amerikanske daler, l kartong ble betalt med 10$ og det var
jo bra for vi betalte bare 1$ for kartongen. Det var guttunger som
kjøpte dem og vi så at disse guttene solgte sigarettene videre
for 1$ pr. sigarett på fortausrestauntene, så jammen var disse
guttene forretningsfolk. I begynelsen av 1945 ble vi sendt til
Ajakio på Corsika, der ble vi liggende i sammen med 5000 store og
små landgangs prammer. De største var på 5000 tonn og var utstyrt
rakett batterier, 24 raketter i hvert batteri. Der var også dem som
hadde kanoner i baugen, da vi inntok Toulouse i Syd-Frankrike skjøt
disse prammene innover stranden før soldatene gikk i land. Vi var
med for å bunkre marine fartøyene og lå et stykke fra land, men
vi fulgte jo med så godt vi kunne. Etter en tid gikk vi til Agusta
i Italia for å hente ny last, men var glad da vi endeligt fikk
ordre om å gå til Baltimore, for å foreta endel reperasjoner etter
oppholdet i Middelhavet. Da vi var ferdig ble vi sendt til den
Persiske bukt via Suez-kanalen, og lastet i Abadan for Glasgow.
Da vi var utlosset i Glasgow, ble vi liggende der en stund for å
gjøre oss klar for å gå til Murmansk. Men i mens vi lå der ble
krigen slutt i Europa, først i Belgia, Nederland og Danmark. Husker
at jeg gikk opp på stampuben den kvelden, og alle ropte til
meg at nå var krigen snart slutt og i morgen gir nok tyskerne
seg i Norge og, men jeg hadde liten tro på at dem ville gi fra
seg Norge uten kamp, men neste morgen den 7.mai fikk vi høre at
de hadde gitt fra seg Norge og uten kamper,og Norge var fritt
etter 5 lange år.
Vi ble nå omdirigert, og skulle gå til Norge og
det var vi jo alle glade for. Vi håpet jo alle å få komme hjem
til den 17 mai. Den 8.mai ble selve frihets dagen og da ble alle
lysene tent i Glasgow for første gang siden krigen begynte i
1939, jubelen var jo stor og alle gatene var fulle av folk til
langt utover natten. Den 12.mai gikk vi til Loch Ewe for ordre.
13.
Vi ankret opp i Loch Ewe,og det ble noen lange dager før vi lettet
anker og satte kursen for Norge.Det var rart å se norske kysten
igjen ett
|
1915 - 1995 (79 år)
