| Notater |
- {geni:occupation} Skipsreder
{geni:about_me} Skipskaptein, siden kjøpmann og skipsreder, danebrogsmann. Etter først å ha vært eier av huset nr 41 ved Skolegaden, kjøpte han i 1810 farbroren Anders Andersen Bies hus nr 88 ved Storgaden.
Den 16. mars 1811 ble Grimstad alarmert ved en engelsk fregatt som under kysten jaget noen småfartøyer, et kornlastet Flensburger-skip "Fru Maria" og et par små jekter. Ved de første drønn av skuddene var man i byen straks på ferde. Befalingsmannen for kystvernet, Skipsbyggmester Anders Nilsen ilte for å søke å få mannskap samlet. De frivillige "jegere", 20 i tallet, møtte fram under sin sjef Johan Peter Dietrichson Bie, også "de gamle"hadde fått en kanonned på senere "Petersens brygge", og snart kom flensburgeren forfulgt av 4 engelske båter strykende inn Smørsund. Løpet sto først like på havna hvor en av de fiendtlige båtene ble grunnskutt av "de gamles" kanon, men så tok dansken vestover og løp på grunn ved "Odden". Hit var imidlertid Jegerne ilt hen og beskjøt de engelshe båtene uten likevel å kunne hindre dem i å ta sluppen i besittelse og gå i gang med å få den flott, og her var det Mathias Sonberg viste sin kjekkhet ved tross englendernes heftige ild over den åpne sletten å hente ammunisjon. Fienden ville likevel ikke slippe sitt bytte, så mye han enn ble overdenget med ild fra land. Han fikk også sluppen av grunn og skulleså søke ut igjen, stadig beskutt av sine forbitrede moptstandere så lenge han var å rekke. Men saken tok allikevel en for engelkmennene uheldig vending i det de tok feil av veien og satte inn gjennom Vigskilen hvor de atter ble utsatt for ild ikke alene fra Biodden hvor Grimstadstyrken nå søkte hen, men også fra den andre siden, fra Uleneslandet, og da de øynet den lukkede bunnen i stedet for det forventede utløp, sank motet deres, og de lot sluppen ligge, og da de igjen nærmet seg den fiendtlige stillingen og histes med en enda kraftigere ild, til og med fra en kanon som i all hast var skaffet ut på Biodden hvor nå også 13 mann av kystvernet var kommet til stede, grep de til den list å strekke årene opp som et tegn på overgivelse og reddet seg således ut med et betydelig tap av døde og sårede, blant andre siste fregattens nestkommanderende som hadde ledet båtekspedisjonen. "Sikt på ham som står i båten ogkommanderer!" ropte Johan Peter Bie til snekker Knud Taraldsen, den beste skytteren blant jegerne. "Jeg skal ta ham på kornet som en orre", svarte Knud og mannen falt. Noen år senere var et engelsk handelsskip oppe under land, ogdets kaptein som gikk på et trebein, sendte med en Håøy-los hilsen inn til Grimstad. Det var han som hadde kommandert båtene i kampen på Grimstad havn, var blitt såret og hadde som følge derav måttet forlate Orlogstjenesten.
At en slik begivenhet ga leiilighet for mangt og mye som siden mintes både til skjemt og beundring, er selvsagt, men for snarrådighet tør likevel Joh. P. Bies båtsmann Jørgen Villumsen Naksbie bære prisen tross alle tiders krigshelter. Han skulle gjøre tjeneste som kanoner ute på Biodden, men i hastverket var det glømt å få med behørig stoff til forladning. Det hastet, for de engelske båtene var allerede på skuddhold. Jørgen ser seg fortvilet rundt, styrter plutselig med dragen kniv bort til en setesdøl som sto i nærheten og med store øyne fulgte de fiendtlige båtene. Dennes brede bak stanset Jørgens blikk, og med et raskt snitt hadde han skaffet seg det han manglet og berøvet bonden bakdelen av buksen. Gunder Thorsen Ulenæs fortalte om sin deltagelse i kampen på følgende måte: "E skaud då visst ein, om ikkje to, ja om e sa tri, å kanskje fire."
Ellers vakte denne affæren fortjent oppmerksomhet, og både jegernes og kystvernets sjefer, Joh. P. Bie og Anders Nilsen samt den sistes bror Kristian Hjort Nilsen som jegernes nestkommanderende ble hedret med Danebrogsordenens sølvkors. Oberst Arenfeldt kom fra Kristiansand for å overrekke hederstegnene. Kystvern og jegere var oppstilt til parade på "Løkken". Obersten holdt en kraftig og løftende tale, og det hele foregikk med stor høytidelighet og under varm patriotisk stemning, skjønt det nok også var litt mer enn forundring over at Mathias Sonbergs raske uforferdethet skulle være upåaktet.
Begivenheten ble også omstendelig skildret i sang av Johan Peter Bies tjenestegutt, Samuel Sørensen, men av de mange og lange versene er bare begynnelsen av det første bevart: "Det var i atten hundrede og elleve, man skrev, Den 16de Marti det mon være, Tri engelske Balkasser kom nasevis fram Udi vores By at regjere; De tænkte som saa, De os bange skulde faa---"
Kilde: "Grimstadslægter" ved J. Landgraff, Grimstad 1892.
|
Ca 1779 - Ca 1840 (61 år)
