| Notater |
- {geni:occupation} Polarfarer, naturforsker, diplomat og humanist.
{geni:about_me} Fridtjof Wedel-Jarlsberg Nansen (10 October 1861 X 13 May 1930) was a Norwegian explorer, scientist and diplomat. Nansen was awarded the Nobel Peace Prize in 1922 for his work as a League of Nations High Commissioner.
http://www.snl.no/Fridtjof_Nansen
http://nobelprize.org/nobel_prizes/peace/laureates/1922/nansen-bio.html
http://vestraat.net/iea-o/p730.htm#i27852
http://en.wikipedia.org/wiki/Fridtjof_Nansen
http://no.wikipedia.org/wiki/Fridtjof_Nansen
Fridtjof Nansen was born at Store Frøen, near Oslo in 1861, the son of a prosperous lawyer. As a young man, he was an expert skater, swimmer and skier, excelling in drawing and sciences at school. He studied Zoology at the University of Oslo. Nansen initially started out as a pioneer sports skier, and soon became interested in Arctic exploration. He led the first crossing of Greenland by ski, and achieved great success with his Arctic expedition aboard Fram. He later became noted as a zoologist and oceanographer, and was a pioneer of the neuron theory. He was also a distinguished diplomat, eventually becoming Commissioner of refugees for the League of Nations. He was married to Eva Nansen (died 1907) and was the father of noted architect and humanist Odd Nansen and the grandfather of Eigil Nansen.
First crossing of Greenland
Nansen made his first voyage to Greenland waters in a sealing ship in 1882. In 1883 he became inspired to attempt a crossing of Greenland by ski after hearing of Nordenskiöld's expedition of the same year.[1] Nansen's plan was tocross the island from east to west, which would require navigating through an almost impenetrable barrier of pack ice to land a ship on the east coast.
Financed by State Councillor Augustinus Gamel, a Danish businessman, and Eigil Knuth's grandfather,[2] Nansen assembled a team in 1888 consisting of Otto Sverdrup, Olaf Dietrichson, Kristian Kristiansen Trana, Samuel Balto and Ole Nielsen Ravna. They hired the Norwegian sealing ship Jason from Christen Christensen and set sail from Iceland on 5 June 1888. On 17 June, the Jason dropped them off in two boats, 35 miles from land opposite Sermilikfjord.[3] From this point until 10 August, the men sailed and rowed approximately 150 miles up the east coast in order to locate a suitable landing place.[4]
Fram expedition to the Arctic
http://en.wikipedia.org/wiki/Nansen%27s_Fram_expedition
In 1893, Nansen sailed to the Arctic in the Fram[6] (a purpose-built, round-hulled ship later used by Roald Amundsen to transport his expedition to Antarctica) which was deliberately allowed to drift north through the sea ice, a journey that took more than three years. Nansen's theory was premised on an article written by a Professor Mohn, in which the professor conjectured that articles determined to be from the Jeannette which foundered northeast of theNew Siberian Islands and found on the southwest coast of Greenland must have drifted across the Polar Sea. In the introduction to Farthest North, Nansen said "It immediately occurred to me that here lay the route ready at hand" [7] across the Polar Sea. Nansen conjectured the Polar current's warm water "could hardly have been other than the Gulf Stream"[8] and was the agent behind the movement of the ice. During this first crossing of the Arctic Ocean theexpedition became the first to discover the existence of a deep polar basin.
Nansen (left) and Johansen at Cape Flora after their trek across the pack ice.
When, after more than one year in the ice it became apparent that Fram would not reach the North Pole, Nansen, accompanied by Hjalmar Johansen (1867X1913), continued north on foot when the Fram reached 84° 4´ N. The theory that the currents would carry the Fram over the north pole were proved incorrect. Nansen reasoned this was caused due to the Earth's rotation which resulted in polar drift. This was a daring decision, as it meant leaving the ship not toreturn, and a return journey over drifting ice to the nearest known land some five hundred miles south of the point where they started. Nansen and Johansen started north on 14 March 1895 with three sledges, two kayaks and twenty-eight dogs. On 8 April 1895, they reached 86° 14´ N, the highest latitude then attained. The two men then turned around and started back. Their watches stopped during a twelve hour trek, however, and they were thus unable to correctly reckon their position, and did not find the land they expected at 83°N (it did not exist). In June 1895, they had to use their kayaks to cross open leads of water and on 24 July they came across a series of islands. Here theybuilt a hut of moss, stones, and walrus hides, and wintered, surviving on walrus blubber and polar bear meat. In May of the following year (1896), they started off again for Spitsbergen. After travelling for a month, not knowing where they were, they happened upon the British Jackson-Harmsworth Expedition (led by Frederick George Jackson) whose party were wintering on the island. Jackson informed them that they were in fact on Franz Josef Land. Finally, Nansen and Johansen made it back to Vardø in the north of Norway.[9]
Academic career and scientific works
Nansen was a professor of zoology and later oceanography at the Royal Frederick University in Oslo and contributed with groundbreaking works in the fields of neurology and fluid dynamics.
Nansen was one of the founders of the neuron theory stating that the neural network consists of individual cells communicating with each other. He set out to study the nervous system of invertebrates and soon he became preoccupied with the question of how nerve cells communicated with each other. At that time, there was a major discussion whether the nervous system was a continuous structure of interconnected cells like the circulatory system (reticular theory) or if it consisted of separate neurons as key elements (the neuron doctrine).
It was a clever choice to look at this basic features of the nervous system in model organisms with a lucid nervous system, however his microscope could not tell him the answers without utilizing the newest technology developed by the nobel laureate Camillo Golgi. In February 1886 he took off to Italy, to Pavia, to work with Golgi. After mastering the technique during his short stay, he continued his explorations of the nervous system at the Dohrn's marine biological station in Naples, where he examinined seaborne life forms. Some believe Nansen was the first investigator to apply the Golgi technique to invertebrate chordates.
His work developed in line with and supported the work of contemporary scientists such as His and Forel, in showing that nerve cells all were enclosed by membranes, implying that nerve cells are discontinuous. He published these major contributions to the currently well accepted neuronal theory of the brain in German and English in established international journals, but it was not until he translated these papers into Norwegian that he received his doctorate degree in 1887 in Oslo. In this, he not only became the godfather of Norwegian (Scandic) neuroscience, he also became an early proponent of the neuronal theory, originally put forth by Ramón y Cajal, who shared the Nobel Prize in Physiology or Medicine with Golgi in 1906.
Nansen did extensive research into the behavior and origin of ocean currents, following his experiences from the Fram expedition. He was, together with the Swedish mathematician V. Walfrid Ekman, deeply involved in the discovery of how currents are generated from the interaction between planetary rotation (Coriolis acceleration) and frictional forces (i.e. wind stress on sea surface) and the formulation of the theory of the Ekman spiral that explains the phenomenon. An important consequence of this theory is known as Ekman transport, a widely used and very important concept in Biological, Chemical and Physical Oceanography. He also invented a bottle for collection of water samplesfrom various depths known as the Nansen bottle that, further developed by Shale Niskin, is still in use.
Diplomatic and political career
Before the dissolution of the union between Norway and Sweden on 7 June 1905, Nansen had been a devoted republican, along with other prominent Norwegians like the authors Bjørnstjerne Bjørnson and Arne Garborg. However, after hearing compelling arguments from Sigurd Ibsen and others, Nansen changed his position (as did Bjørnson and Garborg) and was thereafter influential in convincing Prince Carl of Denmark that he should accept the position as king of Norway. In a referendum where the Norwegian electorate chose between a monarchy and a republic, Nansen campaigned for monarchy, certain it was the right thing for Norway, although the general view was that Nansen would be elected President if Norwegians chose republican rule. Carl was crowned as King Haakon VII after the referendum results indicated Norwegians' strong preference for monarchy.
Following Norway's independence, Nansen was appointed as the Norwegian envoy in London (1906-08), becoming a close friend of King Edward VII and assuring support from Britain in the campaign for an international guarantee of Norwegian territorial integrity. He participated in the negotiations of the Anglo-Soviet Trade Agreement in 1919.[10]
In the period between the wars, Nansen's admirers made an unsuccessful effort to make him Prime Minister in a broad government based on all the non-socialist parties. This was proposed to counter the growth of the Norwegian Labour Party. The rejection of this attempt to establish a Nansen government also marked Norway's final transition into the parliamentary system. In 1925 Nansen was willingly put forward, along with Christian Michelsen, as co-founder of Fedrelandslaget (The Fatherland Society), an anti-socialist political organisation that folded at the outbreak of the Second World War. At this time Nansen was clearly sceptical towards the party system. In a 1928 speech he attacked the political parties in general. Nansen told the listeners; "It's my conviction that the party system has become a real danger to the Norwegian society. [...] The Party-fences are putrefied. Try them and they will break at the first try". In this speech he was also sceptical towards the established full-time politicians as well. He said "The people will get the government they deserve, and if the government is weak, it is because the people are weak.But the politicians will understand when they see what the voters wants. [...] And if they don't, well, then we just throw them away".[11]
League of Nations
After World War I, Nansen became involved in the League of Nations as High Commissioner for several initiatives, including the organization of war prisoner exchanges and help for Russian refugees, during which campaign he createdthe Nansen passport for refugees.
In 1917 and 1918, Nansen was in Washington D.C., where he convinced the allies to allow essential food supplies to be brought through their blockade. In 1920, the League of Nations asked Nansen to aid the return of prisoners of war, most of whom were in Russia. With limited funds Nansen brought 450,000 prisoners of war home within a year and a half. In 1921, he was asked by the League of Nations to administer the newly-formed High Commission for Refugees.Nansen created the XNansen passportX for refugees, which eventually became recognised by fifty-two governments. In December 1920, together with Lord Robert Cecil, Nansen lobbied, unsuccessfully, for GeorgiaXs admission to the League of Nations.[12]
In 1921 the Red Cross asked Nansen, to organize a relief program for the millions of Russians dying in the Russian Famine of 1921-1922. Western nations suspected that the Russian famine was created by government mismanagement of the economy and it was hard to obtain funding, but Nansen found enough supplies to help between 7,000,000 and 22,000,000 Russians. In his work to help the Russians he was also aided by Vidkun Quisling. For the next few years, Nansen undertook further humanitarian work, and in 1922 he was awarded the Nobel Peace Prize. He was involved in the negotiations that lead to the Treaty of Lausanne, which settled the partitioning conflict of the remaining Anatolia and East Thrace parts of the Ottoman Empire. [13] In the latter half of the 1920s he worked to solve the crisis. The conflict was created by the European imperialistic powers, which followed a classic divide and conquer strategy amongst ethnic groups to carve up the Ottoman empire gradually over a few decades from North Africa and all the way to Persia. He is regarded as both a true humanitarian and a hero. [14]
In 1896, he was awarded the Grand Cross of The Royal Norwegian Order of St. Olav and in 1925, he received the Order's Collar.
The Nansen Academy was founded in Lillehammer, Norway, in 1938. It was given the Nansen name by his family to work for democracy and the human ideals in a time of dictatorships in Europe. Its work to increase dialogue in war zones and for peace education continues today.[15]
-----------------
Fridtjof Wedel-Jarlsberg Nansen (10 October 1861 X 13 May 1930) was a Norwegian explorer, scientist and diplomat. Nansen was awarded the Nobel Peace Prize in 1922 for his work as a League of Nations High Commissioner. He is widely regarded as one of the greatest personalities in the history of Norway.
Nansen initially started out as pioneer sports skier, and soon became interested in Arctic exploration. He led the first crossing of Greenland by ski, and achieved great success with his Arctic expedition aboard Fram. He later became noted as a zoologist and oceanographer, and was a pioneer of the neuron theory. He was also a distinguished diplomat, eventually becoming Commissioner of refugees for the League of Nations. He was married to Eva Nansen (died 1907) and was the father of noted architect and humanist Odd Nansen and the grandfather of Eigil Nansen.
--------------
Fridtjof Wedel-Jarlsberg Nansen (født 10. oktober 1861 i Aker kommune, og døde 13. mai 1930 på Lysaker i Bærum kommune) var en norsk polarfarer, oppdager, diplomat og vitenskapsmann. Han fikk i 1922 Nobels fredspris etter sin store internasjonale innsats for flyktningene etter første verdenskrig.
Privatmann
Fridtjof Nansen ble født 10. oktober 1861 på Store Frøen gard i Vestre Aker rett utenfor Christiania (Oslo). Faren hans var sakfører Baldur Fridtjof Nansen. Hans mor Adelaide Johanne Thekla Isidore var datter av major og baron Christian Frederik Vilhelm Wedel-Jarlsberg. Hun var først gift med løytnant Bølling.
Fridtjof Nansen hadde seks halvsøsken og en bror. Han gikk på skole i Kristiania og interesserte seg allerede her for naturfagene. Etter skolegangen ønsket han å bli offiser i marinen, men etter råd fra faren begynte han i stedetå studere zoologi ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Kristiania i perioden 1880-1882. I 1882 fikk han en stilling som konservator ved Bergens Museum, og der skrev han avhandlingen om slimålens nervesystem, som resulterte ien doktorgrad i 1888. Mens han arbeidet i Bergen, fikk han sjansen til å bli med en selfangstskute til Nordishavet og Grønland, hvor han fikk sin første arktiske erfaring og ideen til skiferden over Grønlands innlandsis.
Fridtjof Nansen giftet seg 11. august 1889 med konsertsangerinnen Eva Nansen. Hun døde 9. desember 1907. Sammen hadde de fem barn. Nansen giftet seg på nytt i 1919 med Sigrun Munthe.
Fridtjof Nansen døde 68 år gammel 13. mai 1930 og ble bisatt på 17. mai. Gravferden fra Universitetets aula ble en nasjonal begivenhet med to minutters stillhet og flagg på halv stang over hele landet. Urnen ble satt ned i hagen ved hans hjem Polhøgda ved Lysaker i Bærum.
Fra 1958 er Polhøgda en forskningsstiftelse som driver forsking knyttet til Nansens arbeidsfelt gjennom Fridtjof Nansens Institutt.
Vitenskapsmann
Zoolog, oseanograf og norges første doktoravhandling i nevrobiologi
Nansen utdannet seg innenfor medisin og biologi i Bergen, og ble konservator ved Bergen museum i 1882 der han sorterte havprøver av planter og dyr fra en nordatlanterhavsekspedisjon. Under dette arbeidet bestemte han seg for å spesialisere seg i nevroanatomi, i første rekke hos laverestående virveldyr som leddorm, slimål og lansettfisk. Dette førte til banebrytende arbeid i beskrivelsen av nervecellenes kontaktpunkter (synapser).
Høsten 1885 ble Nansen ferdig med sin første avhandling, Bidrag til Myzostomernes Anatomi og Histologi. I 1886 fulgte avhandlingen Foreløbig Meddelelse om Undersøgelser over Centralnervesystemets histologiske bygning hos Ascidiene samt hos Myxine Glutinosa, som var et forarbeid til hans doktoravhandling; The structure and combination of the histological elements of the central nervous system.[1] Avhandlingen var et viktig bidrag til den begynnende nevrovitenskapen, og ringvirkningene fra dette arbeidet er kanskje hans største bidrag til menneskeheten. Nansen var med å utforme nevronteorien, som hans kollega Santiago Ramón y Cajal fikk nobelprisen for i 1906. Teorien om hvordan nerveceller kommuniserer med hverandre og danner nevrale nettverk har vært grunnleggende i forståelsen av hvordan hjernen virker.
Nansen var professor i zoologi 1897X1908 og i oseanografi 1908X1930 ved Det Kongelige Frederiks Universitet (senere kjent som Universitetet i Oslo).
På ski over Grønland 1888
Nansen ønsket å utforske det indre av Grønland. Tidligere ekspedisjoner, blant andre Adolf Erik Nordenskiöld hadde forsøkt å gå fra den bebodde vestkysten til den ubebodde østkysten. Nansen bestemte seg i stedet for å gå fra øst mot vest. Forskjellige autoriteter angrep han for dette,[2] men han trosset advarslene. Til å være med på ferden valgte 26 år gamle Nansen Otto Sverdrup (33), Samuel Balto (27), Oluf Dietrichson (32), Ole Nilsen Ravna (46) og Kristian Kristiansen (23).[2]
På grunn av isforholdene lyktes det ikke Nansen og hans menn å komme i land da ekspedisjonen ankom til Grønlands østkyst med selfangerskuta «Jason». De drev i flere døgn på et isflak sørover langs kysten. Etter å ha kommet inn til land, rodde og seilte de i to små båter i tolv døgn nordover langs østkysten. På ski forlot de Umivik 15. august 1888, og de ankom til Ameralikfjorden på vestkysten 29. september 1888. Dette var den den første dokumenterte kryssingen av Grønland.
3. oktober ankom de Godthåb (Nuuk), men måtte overvintre der fordi den siste båten før vinteren hadde dratt. I denne perioden studerte Nansen inuittene og lærte mye om kajakker, roing og overlevelse i ekstreme forhold. Etter turen skrev han også to bøker; Paa ski over Grønland (1890) og Eskimoliv (1891). Nansen mente selv i ettertid at det viktigste med ferden var at den dannet innledningen til den rekke norske polarferder av større rekkevidde, som senereble utført.[3]
Kryssingen av Polhavet med «Fram»
Nansens idé om å drive med en skute til Nordpolen ble til da han i 1884 leste en avisartikkel i Morgenbladet av professor Henrik Mohn om en transpolar strøm i det arktiske hav. Artikkelen viste til at det var funnet vrakgods ved Grønlandskysten fra skuta «Jeanette» som var skrudd ned i isen nord for Nysibirøyene i 1881. [4]
Termometre brukt av Nansen på Fram-ekspedisjonen. Teknisk Museum, Oslo.
Fra 1893 ledet Nansen en ekspedisjon med den spesialbygde polarskuta «Fram». Nansen hadde valgt Otto Sverdrup til kaptein om bord. Øvrige ekspedisjonsdeltakere var Sigurd Scott Hansen, geofysisk observatør; Henrik Greve Blessing,lege; Theodor Claudius Jacobsen, styrmann; Anton Amundsen, førstemaskinist; Adolf Juell, stuert; Lars Pettersen, annenmaskinist; Hjalmar Johansen, fyrbøter og meteorologiassistent; Peder Leonard Hendriksen, altmuligmann; BernhardNordahl, elektriker og meteorologiassistent; Ivar Otto Irgens Mogstad, altmuligmann; og Bernt Bentsen, altmuligmann.[4]
«Fram» forlot Norge fra Vardø 21. juli 1893, seilte østover Nordøstpassasjen langs nordkysten av Sibir til 133° 37' grader øst. 22. september 1893 frøs skuta fast i isen og ble drevet med over Polhavet i tre år. Dette var planlagt. Hensikten med dette var at "Fram" skulle drive med isen over polpunktet, slik at ekspedisjonen skulle bli den første som kom til Nordpolen. Nansen visste at det var funnet tre fra Sibir på Grønlands østkyst, så alt tydet på at hele Nordpolområdet var hav. Ekspedisjonen foretok mange vitenskapelige observasjoner og målinger innen meteorologi, magnetisme, oseanografi og astronomi.
På ski mot Nordpolen [rediger]
Planen til Nansen om å la «Fram» drive over polpunktet slo feil. «Fram» hadde ikke rukket å komme langt nok øst før den frøs fast i isen nord for Sibir. Etter to overvintringer i «Fram» forlot Nansen og Hjalmar Johansen, 14. mars1895, skipet for å gå mot Nordpolen på ski og med hundespann, 3 sleder og 27 hunder. Det er - 40 grader C på avreisedagen. «Fram» var da 600 km fra Nordpolen. 7. april snudde de på 86° 14' nordlig bredde, da de fant ut at de ikkeville rekke å gå til Nordpolen og tilbake i løpet av den korte arktiske sommeren. 86° 14' var Nansens egen måling, senere er dette korrigert til 86° 04'. Det var uansett det nordligste punkt hvor det til da var registrert at noe menneske hadde vært. Tilbaketuren ble også svært strabasiøs, og Nansen og Johansen overvintret i et selvbygd vinterkvarter på Frans Josefs land. Hytta var 3,4 m lang og 2 m bred, og var bygd av stein og kledt med is. Hyttetaket var kledt med hvalross-skinn og også isolert med snø og is. De overlevde på tran, hvalross-spekk og isbjørnkjøtt, og spekket ble også brukt til brensel. Det sies at på julaften 1895 vasket de seg i en halv kopp vann hver! Ellers kanvi forestile oss at dagene ble veldig lange inni den lille hytta.
Sommeren 1896 fortsatte de, delvis over land og delvis i selvbygde kajakker. En gang holdt det på å gå galt. Begge kajakkene drev fra land mens de hadde en pause på iskanten. Nansen rakte uret til Johansen, kastet av seg noe av klærne og la på svøm ut i isvannet og fikk berget kajakkene.[5] En annen farlig episode inntraff da en isbjørn plutselig dukket opp og kastet seg over Johansen. Nansen hadde lagt fra seg geværet og kunne ikke nå det. Johansen som lå under bjørnen ropte da over til kameraten : «Nå må De skynde Dem, ellers kan det være for sent». Selv i nødens stund holdt man på tiltaleformene! På Kapp Flora, lenger sør på Frans Josef Land, møtte de en britisk ekspedisjon under ledelse av Frederick George Jackson. Nansen hadde møtt Jackson fire år tidligere i London. Men Jackson kjente ikke igjen denne villmannen som plutselig sto der foran ham. Det er to versjoner av hva som ble sagt da Jackson og Nansen tilfeldig møttes på Kapp Flora. Britens forløsende ord var: «How do you do?» [6] eller de var: «Doctor Nansen, I presume?»[7] Nansen og Johansen fikk skyss med den britiske forsyningsskuta «Windward»[8] til Nord-Norge, og de ankom til Vardø 13. juli 1896. Én uke senere ankom «Fram» under ledelse av Otto Sverdrup til Skjervøy og de kunne gjenforenes i Tromsø. Deretter fulgte en triumfferd langs hele kysten til Oslo der de kom fram 9. september. Overaltble de feiret som nasjonalhelter.
Gjennom Sibir
Nansen skrev boka Gjennom Sibir om ferden sin ned Jenisei til Krasnojarsk i 1913. I dag er han en av Krasnojarsk største helter og fortsatt høyst levende i folks minne. Nansens medhjelper, Jonas Lied, grunnla den gang et sagbruk i Lesosibirsk ved Jenisei, som sies å være verdens største. Lied og Nansen fikk i gang en handelsrute ned Jenisei og rundt Kola og norskekysten til Europa som sibirjaker i dag drømmer om å gjenopprette.
Forskningspriser [rediger]
Flere priser for vitenskapelig innsats er knyttet til Nansens navn. Den fremste av disse er Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning, med den tilknyttede Nansenmedaljen for fremragende forskning, som tildeles for innsats innen humaniora og samfunnsfag, samt realfag og medisin. Framkomiteens Nansenbelønning tildeles for utforskning av polarområdene innen fagfeltene biologi, geografi, geofysikk, geologi eller oseanografi.
Politiker og diplomat [rediger]
Nansen (foran, nr. 2 fra venstre) som leder[9] av den norske forhandlingsdelegasjonen i USA under 1. verdenskrig.
Som en radikal unionsmotstander og nasjonalist deltok Nansen aktivt i uavhengighetsprosessen i mot unionsoppløsningen i 1905. Han utnyttet sin verdensberømmelse og foredragsturneene utenlands til å utbre forståelse for det norskesynet på unionen. Hjemme ble han en viktig opinionsdanner med sine foredrag, sine fem appeller i Verdens Gang om vilje og mannsmot, og kampskriftet Norge og Foreningen med Sverige. Statsminister Christian Michelsen sendte ham somuoffisiell diplomat til London og Berlin, og hans innlegg i The Times 25. mars skal ha bidratt til å underbygge Norges stilling i unionsstriden. Nansens tale på Festningsplassen 17. mai 1905 bidro sterkt til den folkelige oppslutningen om regjeringens arbeid for unionsoppløsning.
I likhet med de ledende politikerne i Michelsens regjering var han opprinnelig en markert republikaner. Dette standpunktet delte han med personligheter som Bjørnstjerne Bjørnson og Arne Garborg. Etter diskusjoner, særlig med Sigurd Ibsen, endret disse tre standpunkt til å støtte et monarki med den danske prins Carl som norsk konge. Dette ut fra en tenkning om at det ville kunne skape nærmere bånd til Storbritannia. Nansen deltok aktivt på monarkistenes side i valgkampen før folkeavstemningen 12. og 13. november 1905. Han bidro aktivt til å overtale prins Carl og prinsesse Maud til å takke ja til å bli kongepar i Norge.[10] Nansen ble senere en fortrolig og nær venn av kongeparet, og han lærte dem å gå på ski.[11]
Nansen ble utnevnt til Norges første ambassadør i London 1906X08 og ble en nær venn av kong Edvard VII av Storbritannia. I London oppnådde han å få britiske garantier for norsk territoriell suverenitet.
I 1915 ble han, til tross for sitt arbeid for nedrusting, president i Norges forsvarsforening, NFF. Som en motkraft til Arbeiderpartiets stadige vekst, ble Nansen lansert som en mulig statsministerkandidat i en bred borgerlig samlingsregjering, men dette forsøket falt sammen. I 1925 deltok han i stiftelsen av Fedrelandslaget. Fridtjof Nansen var også en aktiv riksmålsmann.
Humanitært arbeid [rediger]
Etter første verdenskrig arbeidet Fridtjof Nansen for repatriering av krigsfanger og for hjelp til flyktninger. Under vestmaktenes blokade av det revolusjonære regimet i Sovjetunionen forsøkte han å få nødhjelp igjennom til den russiske befolkningen, som var rammet av hungersnød på grunn av borgerkrigen.
I 1921 ble Nansen Folkeforbundets første høykommissær for flyktninger, og denne stillingen utnyttet han til å skape Nansenpasset for å hjelpe statsløse flyktninger. Det ble etterhvert anerkjent av de fleste stater. Samme år organiserte han nødhjelpen til de millioner av russere som var rammet av hungersnød. I dette prosjektet hadde han Vidkun Quisling som medarbeider. Etter krigen mellom Tyrkia og Hellas bidro han til fredsslutningen ved Lausanne-traktaten i 1923 og til utveksling av fordrevne folkegrupper. Som følge av folkemordet på armenerne i Tyrkia var de fleste av den store armenske befolkningen fordrevet, og Fridtjof Nansen engasjerte seg utover i 1920-årene særlig for å skaffe hjelp til de armenske flyktningene.
For sitt humanitære og fredsskapende arbeid fikk Fridtjof Nansen Nobels fredspris i 1922. Nansenmedaljen, opprettet i 1954 som en internasjonal hedersbevisning for fortjensfull innsats for flyktninger, er oppkalt etter ham. Denneer siden 2001 knyttet til Nansenprisen, som også omfatter en pengebelønning. Nansenskolen, Norsk Humanistisk Akademi, på Lillehammer fikk tillatelse til å bruke Nansens navn av hans familie for å bære videre hans humanitære engasjement.
Hedersbevisninger
Nansen mottok en rekke norske og utenlandske utmerkelser i tillegg til Nobels Fredspris. Han ble ridder av St. Olavs Orden i 1889, fikk storkorset av samme orden i 1896 og storkorset med kjede i 1925. Blant hans mange utenlandskeordener var Dannebrogsordenen (ridder), den britiske Viktoriaordenen (storkors) og den franske Æreslegionen (kommandør). Nansen ble også hedret med storkors av den bayerske Sankt Mikaels fortjenstorden, og ble utnevnt til storkors av Italias kroneorden, storoffiser av den italienske Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden, ridder av 1. klasse av den russiske Sankt Stanislaus-ordenen og storkors av den østerrikske Frans Josef-ordenen.[12] Nansen ble i 1897 tildelt den danske Fortjenstmedaljen i gull med krone.[13]
Han var æresdoktor ved flere utenlandske universiteter, og medlem av en rekke akademier og selskaper, inkludert Det Norske Videnskaps-Akademi og Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Norge. Etter hans død ble den store samlingen av ordener han etterlot seg skjenket til Universitetes Myntkabinett, nå Myntkabinettet ved Kulturhistorisk museum. Her er den fremdeles en av de viktigste samlingene.
Bibliografi
Fridtjof Nansen skrev mye, blant annet mange vitenskapelige verk. Her er en liten liste over de mer kjente ikke spesialiserte bøkene:
* Paa ski over Grønland. En skildring af Den norske Grønlands-ekspedition 1888-89. Aschehoug, Kristiania 1890. 704 sider.NBdigital
* Eskimoliv. Aschehoug, Kristiania 1891. 293 sider.
* Fram over Polhavet. Den norske polarfærd 1893-1896.. Aschehoug, Kristiania 1897. 2 bind. 1. bind NBdigital, 2. bind NBdigital
* Norge og foreningen med Sverige. Jacob Dybwads Forlag, Kristiania 1905. 88 sider.
* Nord i tåkeheimen. Utforskningen av jordens nordlige strøk i tidlige tider. Jacob Dybwads Forlag, Kristiania 1911. 603 sider.
* Gjennem Sibirien. Jacob Dybwads forlag, Kristiania, 1914. 386 sider.
* Frilufts-liv. Jacob Dybwads Forlag, Kristiania, 1916. 233 sider.
* En ferd til Spitsbergen. Jacob Dybwads Forlag, Kristiania, 1920. 279 sider.
* Rusland og freden. Jacob Dybwads Forlag, Kristiania, 1923. 151 sider
* Blant sel og bjørn. Min første Ishavs-ferd. Jacob Dybwads Forlag, Kristiania, 1924. 285 sider.
* Gjennem Armenia. Jacob Dybwads Forlag, Oslo, 1927. 247 sider.
* Gjennem Kaukasus til Volga. Jacob Dybwads Forlag, Oslo, 1929. 162 sider.
Samlinger av brev, artikler og taler:
* Nansens røst. Artikler og taler av Fridtjof Nansen. Redigert av A. H. Winsnes. 2 bind. Dybwad, Oslo, 1942
* Fridtjof Nansen: Brev. Brev 1882-1930, utgitt for Nansenfondet av Steinar Kjærheim. 5 bind. Universitetsforlaget 1961-1978.
Arven etter Nansen
Idrettslaget Nansen i Dalsbygda i Os i Østerdalen, stiftet 1899, har navn etter Nansen. Det samme har Nansen Ski Club i Berlin, New Hampshire i USA.
En rekke geografiske navn er gitt til minne om Nansen: Nansenbassenget i Polhavet, Nansenøya i Karahavet, Nansenøya i Franz Josefs land, Nansenøya i Antarktis, Fridtjof Nansenfjellet i Antarktis, Nansenfjellet i Kirgisistan, Nansentoppen på Svalbard. Både på månen og på Mars finnes et krater oppkalt etter Nansen, og asteroiden Nansenia er oppkalt etter Nansen.
Utenom de norske kongene er Fridtjof Nansen den person som er avbildet på flest norske frimerker (13 stk.). I tillegg er han avbildet på en lang rekke utenlandske frimerker. Nansen var avbildet på den blå norske femkroneseddelen som ble utgitt 1955X1963[17] og på den blå tikroneseddelen som ble utgitt 1972X1984[18].
KNM «Fridtjof Nansen», hovedskipet i Fridtjof Nansen-klassen, er oppkalt etter Nansen.[19] Nansen er avbildet under vignetten «Real Norwegian» på haleflaten på en av Norwegian Air Shuttles Boeing 737-300.[20]
Sparken Nansen-sparken som produseres av Nansen Produkter på Vegårshei er ifølge firmaet selv det eneste produkt som Fridtjof Nansen personlig gav tillatelse til å bære hans navn.[21] Åsnes Ski produserer fjellski med modellbetegnelsen Nansen. Skiene er prydet med bilder av Fridtjof Nansen og «Fram».[22] Dessuten har Nansen fått oppkalt en konjakk etter seg, Nansen Cognac.
|
1861 - 1930 (68 år)
