| Notater |
- {geni:occupation} Skibsreder og trelasthandler
{geni:about_me} Bakgrunn og arbeid. Han var sønn av skipsreder, kjøpmann og skipsbygger Mads Henrik Tybring Smith og hans danske hustru Henriette Brahde, og ble født som nummer tre i søskenflokken på syv. Han reiste til sjøs som fjortenåring på en av hans fars seilskuter. Han ble styrmann allerede som 17-åring på briggen «Tvedestrand». Da han var 21 fikk han skipperborgerskap, og ble kaptein på briggen «Den syttende mai», senere på barken «Oxefia», hvor han reiste til blant annet USA, Panama, Rio de Janeiro, Amsterdam og England. I 1852 ga han opp sjømannslivet, og byttet ut hans gamle borgerbrev med et handelsborgerbrev i Arendal året etter. Han ble kompanjong med sin svigerfar, og etter at svigerforeldrene døde, ble selskapet delt mellom ham og svogeren Jens T. Thommesen, som sammen utvidet selskapet. Smith ble etter hvert seniorsjef i Handelshuset Thommesen - Smith, og var i en periode Arendals rikeste mann. 21. januar 1885 ble han ridder av St. Olavs Orden for almennyttig virksomhet.
Sønnen Mads Henrik Smith (1860-1920) overtok farens interesser i handelshuset etter faren døde. Da Mads Henrik døde 7. juli 1933 gikk selskapene tilbake i sin fullhet til Thommesenslekten.
Ekteskap, boliger og barn [rediger]Smith forlovet seg inn i en annen fornem familie i 1852, det var Thor Thommesens attenårige datter Alice, født 23. januar 1833 som var den utkårede. De ble viet av sogneprest Even Meldal Schelderup Cormontan i Trefoldighetskirken i Arendal 14. juni 1853.
Etter en måneds ferie i Sverige, Danmark og Tyskland sammen med sine to søstre, bosatte de seg i Arendal på Langbryggen i ett av Thor Thommesens hus. De bodde etter dette en periode i huset til bestemor til Alice, også på Langbryggen, så til hjørnet av Kirkegaten og Havnegaten. I 1866 kjøpte Smith landstedet Frednes ved Longumvannet, og brukte dette som sommerbolig. I bybrannen i 1868 mistet de sitt hjem i Arendal by, og flyttet midlertidig til Frednes. Der døde Alice i sin ellevte barnefødsel, kun 36 år gammel, 19. juni 1869. Han kjøpte 11. desember 1871 en tomt i Tollbodgaten for 6 600 kr, hvor han fikk reist en murbygning som han brukte som bolig. Bygningen kom på 57 000 kr. Der bodde han til sin død, hvoretter den ble solgt 30. mars 1906 for 42 000.
Ekteparet fikk sammen elleve barn, hvor fem vokste opp. Smith hadde liten nærhet med sine barn, og de ble tatt mest vare på av sin bestemor Hanne Thommesen. Hans fire døtre ble alle tidlig gift, Hanne i 1874 med skipsreder Christian Stephansen, Thora i 1875 med skipsreder Oscar Herlofsen på Strømsbu gård, Henriette i 1884 med kammerherre Hans Paasche Thorne, og Julie i 1885 med brukseier Willem Stibolt. Smiths eneste sønn, Mads Henrik, giftet seg i 1884 med Anna Sophie Geelmuyden, datter av skipsreder og ordfører i Arendal, Anders D. Geelmuyden. Smith forble enkemann resten av livet, og fikk 34 barnebarn.
Skibsreder og trelasthandler. Firmaet Thommesen & Søn, hvoraf han eiede halvdelen, havde i 70-årene det største skibsrederi i norden, idet det eiede som eneredere over 40 skibe.
Medejer og nogle år kaptajn på "Oxefia", Tvedestrands første bark.
Furøya
Landskapet på Furøya er småkupert med skrinne og bratte skrenter og knauser i veksling med trange frodige daler. Den opprinnelige vegetasjonen er løvskog, med varmekjær edelløvskog på de bedre boniteter og innslag av kronglete kystfuruer. Det er i tillegg plantet sjeldne treslag.
Furøya kom i familien Smith`s eie i 1758. Gode havnemuligheter og gode lager - og hoggeplasser for tømmer og props, samt gode stableplasser for trelast gjorde Furøya verdifull. I tillegg var det dyrket mark som kunne utnyttes, ogdet var også av stor betydning. Furøya er derfor viktig som kulturminne både i forhold til skipsfart og trelasthandel og jordbruksdrift. Jordbruket slik som på Furøya, er representativt for tradisjonell drift på Sørlandet på 18- og 1900 tallet. Innmark var til grasproduksjon, og utmark ble beitet av storfe. Et system av steingjerder skjermet den dyrkede jorda. Dyrene ble ledet til utmarka gjennom fegater.
I trelast-tiden ble bygningene på Furøya brukt som vinterbolig for sjøfolk. De hadde som oppgave å holde bygningene ved like.
Furøyas historie som feriested, er av yngre dato. Mads Henrik Smith hadde sommerbolig der fra rundt 1850. Etterhvert som det gikk tilbake med trelastvirksomheten, ble bruken av stedet som sommerhus/feriested stadig viktigere. Dette hadde også sammenheng med at ferieliv og reiseliv etter hvert ble vanligere i hele landet og særlig langs Sørlandskysten. Furøya ble i hovedsak feriested fra 1902 da Mathias Tybring Smith overtok eiendommen. Jordbruket bleallikevel opprettholdt.
Bygningene er satt opp over et tidsspenn og har derfor ulik bygningshistorie og utforming. Branntakster er et viktig kildemateriale i denne sammenhengen (se vedlegg).
Bygningsmiljøet på Furøya har sin opprinnelse i gårdsdriften, men er i løpet av 1800-tallet og til dels også på 1900-tallet bygget om og på etter at stedet gikk over til å bli fritidseiendom. Hovedhuset og gjestehuset har trekkfra den stilart som er blitt kalt sveitserstilen. De mindre bygningene er enkle, mer tradisjonelle og mindre pretensiøse i sitt uttrykk. Da Furøya ble sommersted, skapte man med meget enkle midler et sommersted som i det ytre ser imponerende ut med det store hovedhuset og gjestehuset. Bygningene har imidlertid en meget enkel standard. Bygningsteknisk sett er det delvis lettvinte løsninger som har bidratt til at det over tid er oppstått store skader.
Det er lite igjen etter trelasthandelen, men historien om utnyttelsen i jordbruks-sammenheng er tydelige. Dette er viktig å ta vare på og gjøre mer synlig
Bygningsmiljøet representerer en historie som strekker seg langt tilbake i tid. Totalt sett representerer øya et natur- og kulturmiljø som det er av nasjonal interesse å bevare.
Furøya forteller en historie som skal være tilgjengelig for folk flest.
|
1825 - 1905 (80 år)
