| Notater |
- {geni:occupation} Sorenskriver og statsråd
{geni:about_me} '''Johan Castberg''', (1862-1926) Jurist og Statsråd.
Foreldre: Undertollbetjent, senere tollinspektør [http://www.geni.com/people/Johan-Christian-Castberg/6000000014947755017 Johan Christian Tandberg Castberg] (1827X99) og [http://www.geni.com/people/Hanna-Magdalena-Ebbesen/6000000011942734396 Hanna Magdalena Frisak Ebbesen] (1839X81). Gift 1892 med [http://www.geni.com/people/Karen-Kathrine-Anker/6000000009848799566 Karen Kathrine Anker] (14.1.1867X27.11.1932), datter av folkehøyskolebestyrer, senere postmester [http://www.geni.com/people/Herman-Anker/6000000001360687809 Herman Anker] (1839X96) og [http://www.geni.com/people/Marie-Elisabeth-Anker/6000000003618362731 Marie Elisabeth XMixX Bojsen] (1843X92). Far til [http://www.geni.com/people/Frede-Castberg/6000000016160589244 Frede Castberg] (1893X1977); fetter av [http://www.geni.com/people/Peter-Castberg/6000000014946913706 Peter Harboe Castberg] (1844X1926); bror av [http://www.geni.com/people/Torgrim-Castberg/6000000006110824782 Torgrim Castberg] (1874X1928).
Johan Castberg var Norges første sosialminister og en av de mest markerte sosialpolitikerne i de første tiårene av 1900-tallet. Han tilhørte den radikale del av venstrebevegelsen, og selv om han 1906 var med på å stifte et nytt parti, Arbeiderdemokratene, var det likevel tilknytningen til venstrebevegelsen som la grunnlaget for den innflytelsen han fikk, både som stortingsmann og statsråd og som aktiv deltaker i den offentlige debatt. Han øvde sterk innflytelse på en rekke lover og lovforslag, bl.a. konsesjonslovene, sykeforsikringsloven, skilsmisseloven, de såkalte XCastbergske barneloverX, arbeidervernloven og arbeidstvistloven.
Sosiale spørsmål tolket han inn i en nasjonal ramme. Det var i nasjonens interesse at kvinner ikke tok seg nattarbeid, eller at klassekampen ble regulert ved hjelp av megling og voldgift. Castberg ønsket å skape solidaritet mellom samfunnets ulike deler. Samfunnets mildnende hånd skulle verge de svake mot å bli tråkket ned av de sterke. Samfunnet hadde plikt til å skaffe virkelig frihet for alle, men også rett til å kreve harmoni og innbyrdes ansvar i individenes kamp for tilværelsen. Det var denne samfunnsånden som bar hans reformpolitikk.
Johan Castberg var nest eldste sønn i en søskenflokk på 13. Familien flyttet til Skien da Johan var 9 år gammel, og etter å ha gjennomgått latinskolen der tok han examen artium 1880. De religiøse og politiske brytningene i samtiden opplevde han på nært hold gjennom sine foreldre. Faren var politisk aktiv i venstrebevegelsen og en av initiativtakerne til venstrebladet Varden, som han hadde utgiveransvar for 1875X84. Moren var dypt religiøs med et sterkt sosialt engasjement; hun var Xmenighedens sjælesørger, i stilhed virkede hun i alle krogerX. Den ideelle tankegangen og det sosiale og nasjonale engasjementet som preget Castberg som politiker, kan altså i noen grad føres tilbake til erfaringer fra barne- og ungdomsårene, men også fra hans omfattende lesning av historisk og sosialpolitisk litteratur.
Møtet med den tyske sosialfilosofen Ferdinand Lassalles skrifter ble avgjørende for Castbergs utvikling som sosialpolitiker. Han lot seg inspirere av Lassalles syn på staten som en institusjon over klassekampen. Selvhjelp eller statshjelp er ett av de spørsmålene Lassalle drøfter, og han fremhever både arbeidernes egenansvar og statens. Arbeiderne må hjelpe seg selv så langt de kan, mens staten har rett og plikt til å gripe inn og omforme arbeidernes liv.Staten skal fullbyrde menneskeslektens utvikling mot frihet. Også Castberg ble tidlig en ivrig forkjemper for prinsippet Xhjelp til selvhjelpX, helt i tråd med Lassalle.
Etter examen artium begynte Castberg å studere filologi ved universitetet i Kristiania, men byttet til jus etter et par år og ble cand.jur. 1884. Han søkte seg umiddelbart til Finansdepartementet for å arbeide for det nye regimetog arbeidet der 1885X87, da han sluttet fordi han kom i konflikt med sin sjef etter å ha deltatt i demonstrasjonene mot beslagleggelsen av Christian Krohgs Albertine. Etter et år som sakførerfullmektig i Hamar slo han seg ned på Gjøvik, hvor han drev praksis som overrettssakfører 1888X1901. Deretter var han statsadvokat i Hedemarkens og Kristians lagsogn 1902X06 og sorenskriver i Toten, Vardal og Biri 1906X24. Fra 1924 til sin død var han høyesterettsassessor.
Straks han kom til mjøsbyene, markerte Castberg seg med sitt brennende politiske engasjement. Han ble kjent med familien Anker på Sagatun, hvor han gjorde seg beryktet for timelange enetaler om sosialpolitiske og filosofiske spørsmål. Noen år senere ble han gift med den eldste datteren i huset, Karen. Mens Castbergs to svigerinner Katti Anker Møller og Ella Anker begge deltok aktivt i samfunnsdebatten, ser det ut til at Karen sjelden ytret seg offentlig.
På denne tiden sluttet Castberg seg til De forenende norske arbeidersamfund, en sentralforening for arbeidersamfunn og arbeiderforeninger som var opprettet 1882. Bevegelsen forsøkte å påvirke Venstre politisk og var spesielt opptatt av stemmeretts- og tollspørsmål. Castberg deltok første gang på bevegelsens fellesmøte 1888 som representant for Gjøvik Arbeidersamfund, samme år som han samlet arbeiderforeningene i Hedmark og Oppland til en fellesforening. 1894X1925 var han formann i Kristians amts/Oppland arbeiderforening.
Vennskapet med familien Anker førte til at politikk og slektskapsrelasjoner ble vevd inn i hverandre. Karens onkel, godseier og stortingsmann fra Hedmark Wollert Konow, var en viktig økonomisk bidragsyter til arbeidersamfunnsbevegelsen i 1890-årene og en politisk alliert. Det var Konow Castberg henvendte seg til da bevegelsen kom i økonomiske vansker, og da han 1891 ønsket et stipend for å studere sosiale forhold i andre land. Han var spesielt opptatt av sosialstatistikk, hvordan arbeidstiden ble regulert og hvordan fabrikktilsynet var ordnet. Målet var gjennom en demokratisk og nasjonal sosialpolitikk å Xforebygge revolutionære elementers fremgangX. Konow og Castberg forente ogsåkrefter i motstanden mot Karlstadforliket og i kampen for republikk da Norges fremtidige styreform ble satt til debatt etter unionsoppløsningen 1905. Først noen år senere skilte de lag politisk. Da hadde Katti Anker Møller forlengst overtatt som en av flere viktige samtalepartnere.
Castberg deltok aktivt i valgkampen foran alle stortingsvalg i 1890-årene. XJeg har nu hørt en del av de yngre som lægger an for politik her i landet, men Castbergs make kjænder jeg ikkeX Han har en ualmindelig vilje og ævne,X skrev Bjørnstjerne Bjørnson 1890, da Castberg stod midt oppe i en opprivende lokal konflikt i Venstre. Først 1900 lyktes det den kontroversielle venstrepolitikeren å komme inn på Stortinget, som representant for Kristians amt (nå Oppland fylke). Han ble gjenvalgt 1903 og 1906, men frasa seg gjenvalg 1909, da han i mellomtiden var blitt utnevnt til statsråd. Fra 1906 representerte han Arbeiderdemokratene (fra 1921 kalt Radikale folkeparti), et parti som han selv ledet frem til sin død. Castberg var justisminister i Gunnar Knudsens 1. regjering mars 1908Xfebruar 1910, og januar 1913Xapril 1914 var han handels-, sjøfarts- og industriminister (fra juni 1913 sosial-, handels-, industri- og fiskeriminister) i Knudsens 2. regjering. Ved stortingsvalget 1912 ble han igjen valgt inn på Stortinget og satt der 1913X21; i hele denne perioden var han president i Odelstinget, bare avbrutt av tiden som statsråd. Han ble siste gang valgt inn på Stortinget for perioden 1925X27, men døde før perioden var omme.
På Stortinget kom han med en gang inn i Sosialkomiteen, hvor han var formann 1906X08; i sin andre lange stortingsperiode var han medlem av Justiskomiteen (formann 1914X15 og 1916X18). I disse årene ble grunnlaget lagt for en stordel av den sosial- og trygdelovgivning som, sammen med konsesjonslovene og store lovreformer innenfor familieretten og arbeidsretten, skulle bli viktige byggesteiner i arbeidet med å utvikle Norge frem mot et moderne velferdssamfunn. Castberg stod midt oppe i dette arbeidet fra første stund, og en rekke av de viktige lovene fra denne tiden ble drevet frem og fikk sitt innhold i stor grad gjennom hans sterke engasjement. 1919X21 var han dessuten leder for Stortingets avholdsgruppe.
I unionsspørsmålet stod Castberg for en kompromissløs linje, og var på mange måter en av de sterkeste kreftene bak den prosessen som førte frem til unionsoppløsningen. Christian Michelsen prøvde også å få ham med i regjeringen våren 1905, men det strandet på Michelsens valg av Wilhelm Olssøn som forsvarsminister; Castberg ville heller ha XhaukenX Georg Stang. I de dramatiske begivenhetene sommeren og høsten 1905 kom Castberg derfor til dels til å bli stående på sidelinjen, i sterk opposisjon til en del av de valg regjeringen og stortingsflertallet gjorde. Han var skeptisk til Karlstadforliket, og som overbevist republikaner gikk han imot både opprettholdelsen av monarkiet og Bernadotte-tilbudet (om å tilby en svensk prins den norske tronen). Han holdt et flammende innlegg for republikk da Stortinget 31. oktober behandlet spørsmålet om Norges fremtidige statsform og var blant initiativtakerne til en oppfordring om å stemme nei ved folkeavstemningen om kongevalg 13. november, men valgte å bøye seg for avstemningsresultatet.
Karakteristisk for Castberg er at nasjonale og sosiale spørsmål veves inn i hverandre. Han var tilhenger av et sterkt forsvar, men samtidig argumenterte han for at forsvarsutgiftene måtte veltes over på den bedrestilte del av befolkningen, og forsvarsorganisasjonen demokratiseres slik at vanlige folk kunne identifisere seg med den.
Også jordspørsmålet hadde for Castberg en sosial og en nasjonal side. Målet var å lette adgangen for landarbeidere og husmenn til å skaffe seg egen jord og eget hjem. 1899 ble han formann i den departementale jordlovkomiteen, sometter noen års arbeid la frem forslag til en lov om en egen statsbank for lån til slike formål; Den Norske Arbeiderbruk- og Boligbank ble opprettet 1903, og ved en ny lov 1915 ble den supplert med Den Norske Stats Småbruk- og Boligbank.
Over tid fikk jordspørsmålet en sentral plass i Castbergs nasjonale tenkning. Begrunnelsen var at en småbruker som eide sin egen jord og hadde sitt eget hjem, også ville være villig til å forsvare landet i tilfelle krig. Dessutenutgjorde småbrukerne et stabilt sosialt element i en tid preget av stadig større avstand og konfrontasjoner mellom sosiale klasser. 1921 uttalte Castberg: XSocialt og politisk er det av den største betydning for samfundet at landets arbeidende befolkning saaledes blir medeiere av landets jord. Den jorddyrkende befolkning er samfundets rygrad. Den er det stabile, bevarende element. Den er retfærdig og sund, fordi den lever ikke av andres, men av sit eget arbeide og fordi den henter sin kraft og sin fornyelse fra selve naturen.X
Også hans syn på konsesjonslovene rommet flere aspekter. Det skulle bli vanskeligere for utenlandsk kapital å kjøpe opp norske naturressurser, men Castberg satte også frem samfunnsinstitusjonelle krav som forsamlingslokaler, kooperativer og arbeiderboliger. Denne hans kapitalismekritikk kom også klart frem i begrunnelsen for en ny arbeidervernlov 1915: XDen arbeidervirksomhet som ikke kan by menneskelige vilkaar for sine arbeidere, den har ingen ret til at eksistere; for det er dog menneskene det først kommer an paa; ikke at tjene penger, men at skaffe menneskene levelige vilkaar, kan en bedrift ikke det, saa har den ingen ret til at eksistere. Man kan kalde det teori saa meget man vil, jeg mener, det er en rigtig teori, at bedrifterne ikke skal leve paa arbeidernes sultevilkaar, paa urimelig lang arbeidstid, det har ingen bedrift lov til at leve paa.X
Sitatet er typisk for Castberg. Det viser at han hadde en sterk tro på at det var mulig å omforme samfunnet lovveien. Han mente nok også at denne samfunnsomformingen i et lengre perspektiv ville gjøre det mulig for Norge som nasjon og for norsk industri å konkurrere med andre lands industrier. Men for ham var reformene først og fremst helt avgjørende for å skape levelige vilkår for arbeiderklassen og for å kunne styrke solidariteten og det nasjonale fellesskapet. For gjennom de sosiale reformene ville arbeiderklassen også få noe å forsvare.
Castbergs sosiale engasjement omfattet også de mest private forhold. 1914 hevdet han: XDet har meldt sig med stadig stigende styrke, at civilisationen og fremskridtet kræver, at samfundet i sin helhet verner om barnet og derigjennem verner om den kommende generation.X Et lands sivilisasjonsnivå, mente han, kunne måles på barns og kvinners rettigheter. Han var en av dem som ivret for kvinners stemmerett, men han fremhevet også betydningen av lovbestemmelser om barselpenger og gratis jordmorhjelp for gifte og ugifte kvinner, og det var i hans tid som justisminister at Norge fikk en for sin tid liberal skilsmisselov (1909). Uten hans innsats ville heller ikke de såkalte XCastbergske barneloverX ha blitt drevet igjennom i Stortinget 1915. De forente to prinsipper: samfunnet tok ansvar for inndriving av farsbidrag, og utenomekteskapelige barn fikk rett til navn og arv etter faren.
Ingen i hans samtid var så godt orientert om den internasjonale sosialpolitiske debatten som Johan Castberg. Han kunne ha endeløse innlegg i stortingssalen, var grundig og tørr. Da han døde skrev Aftenposten, en av hans argeste motstandere: XMan hørte ham sjelden med lyst, men alltid med noe utbytte.X Castberg hadde en sterk tro på at det var mulig å endre samfunnet og forsone og regulere klassemotsetninger ved hjelp av lovgivningen. Han mente det parlamentariske systemet opphevet skillet mellom stat og samfunn, og at staten hadde rett og plikt til å innordne individer og klasser under samfunnets fellesvilje. Han talte varmt om individets rettigheter, om kvinners og menns rett tilå stemme, om kvinners rett til utdanning og yrke og om barns rettigheter, om arbeidernes rettigheter til å organisere seg osv., men disse rettighetene måtte veies imot det nasjonale fellesskapets interesser. Dette viser spennvidden i Castbergs sosiale og politiske engasjement: Han var like opptatt av å regulere interessekampen i samfunnet som å hjelpe de svakeste av de svake i fellesskapet.
===Verker===
''Trykt materiale''
* Om almindelig stemmeret, Stavanger 1890
* Om begivenhederne i 1905, 1906
* Lovfæstet mægling og voldgift, 1911
* Dagbøker 1900X1917, 2 bd., (posthumt) 1953
'' Etterlatte papirer''
* Håndskrevet Dagbok 1879X1881, håndskrevne brev, utklippsbøker m.m. finnes i Håndskriftsaml., NBO (samling nr. 381)
===Kilder og litteratur===
* Norsk biografisk leksikon: [http://snl.no/.nbl_biografi/Johan_Castberg/utdypning Johan Castberg]
* Johan Castbergs dagbøker (se ovenfor)
* Stud. 1880, 1905
* biografi i Lindstøl, bd. 1, 1914
* W. Keilhau: biografi i NBL1, bd. 2, 1925
* A. Sveum: Johan Castberg og sosialpolitikken, h.oppg. UiO, 1940
* biografi i Haffner, bd. 1, 1949
* J. S. Worm-Müller: XJohan CastbergX, i J. Castberg: Dagbøker 1900X1917, bd. 1, 1953
* T. Aasland: Fra arbeiderorganisasjon til mellomparti. Det Radikale folkepartis (Arbeiderdemokratenes) forhold til Venstre og sosialistene, 1961
* L. Mjeldheim: Folkerørsla som vart parti. Venstre frå 1880-åra til 1905, 1984
* Ø. Bjørnson: X'Hvad vil mit kald blive?' Den unge Johan CastbergX, i G. A. Ersland, E. Hovland og S. Dyrvik (red.): Festskrift til Historisk institutts 40-års jubileum 1997, Bergen 1997
* R. Slagstad: De nasjonale strateger, 1998
===Portretter m.m.===
''Kunstneriske portretter''
* Plakett i bronse, 1963; i Kastanjehagen ved den gamle Tollboden i Brevik
|
1862 - 1926 (64 år)
