| Notater |
- {geni:occupation} Stadshauptmand og Papirgrosserer
{geni:about_me} Richard Andvord, Sevald Theodor Richard Rich. Andvord, født 5. august 1839, fødested Lom, død 8. november 1913, dødssted Kristiania. Forretningsmann. Foreldre: Lensmann Paul Thorsteinson Andvord (1796X?) og Thora Sevaldsdatter Kjæstad (1806X97). Gift 1883 med Cathinca Sofie Jacobsen (23.4.1849X15.11.1935), datter av dekorasjonsmaler Ole Jacobsen.
Rich. Andvord var grunnlegger av papirforretningen med samme navn, og en sentral skikkelse i Kristiania rundt århundreskiftet.
I 1855 forlot den 16 år gamle Richard Andvord slektsgården i Lom og vandret den lange veien til Christiania. Onkelen, H. Holtermann, som drev forretning i den travle Storgaten, skulle lære lensmannssønnen opp som handelsmann. Forretningene på den tid solgte lær og stoffer, vin og lampeolje, papir og matvarer over samme disk; spesialisering var ukjent. Da unggutten følte seg utlært, reiste han til Tyskland. Der oppdaget han spesialiseringen i handelsvirksomheten og kom etter ett år hjem, fast bestemt på å starte egen spesialforretning i papir og skriveutstyr.
I mai 1865 stod en beskjeden annonse i Aftenbladet, byens mest leste avis på den tid. Her kunngjorde Andvord at han åpnet sin forretning i assessor Mariboes gård (Torvet 3). Den rommelige butikken mellom Stortorvet og Karl Johansgate ble snart et naturlig møtested for mange av byens fremste borgere, akademikere, politikere og redaktører, etablerte forretningsmenn og kjente personer fra kulturlivet. Henrik Ibsen skulle ha italiensk spesialpapir og myke penner, Edvard Grieg krevde tysk notepapir, og Jonas Lie ønsket papir i mindre blokker. Bjørnstjerne Bjørnson prøvde alle typer penner og kjøpte opp så mange at han kunne dele ut til alle som besøkte ham på Aulestad. Edvard Munchs innkjøp var kostbare, han elsket de nye fyllepennene. «Noen mister jeg, andre gir jeg bort til misunnelige venner,» forklarte han. Den mest krevende kunden var Fridtjof Nansen, som visste nøyaktig hva han skulle ha til sine ekspedisjoner og senere til sitt vitenskapelige arbeid. Gustav Vigeland var beskjeden i kravene, men slapp å betale. Han fikk i sin tunge periode diskret økonomisk støtte, i likhet med en rekke andre kunstnere som trengte hjelp.
Butikken var ikke bare møtested for tidens kjente kunstnere, mange av byens fremste borgere kom ved større begivenheter dit for å møte politikere og redaktører. Enkelte ganger var det rene diskusjonsklubben rundt disken, og den velorienterte og ivrige butikkeier slo an tonen. Byens fruer, som falt for hans smittende humør, var også flittige gjester. De gikk gjennom listene til borgerball og veldedige tilstelninger som var lagt ut i forretningen. De så også på innsamlingslister etter ulykker, eller til trengende før jul. Andvord forstod tidlig at slike lister trakk folk til forretningen, men hans sosiale sinnelag var bakgrunnen for innsamlingslistene, der han selv var den største bidragsyter uten at navnet kom med. Han rundet raust opp sluttsummen når listene ble inndratt.
Det var dyktige og trofaste medarbeidere i forretningen. Mange begynte som visergutter og ble der til de gikk av med pensjon. Sjefen forlangte mye, men var raus med påskjønnelser. De ansatte var stolte av sin sjef som hadde en sterk posisjon i byen, hvor både myndigheter og næringsliv hadde trukket store veksler på ham. Som stadshauptmann og øverste sjef for Borgervæpningen, opprettet av borgere som skulle forsvare sin by i krisesituasjoner, var Andvord vel kjent. Væpningen hadde fine uniformer, og den unge og ranke sjefen som på sin veldresserte blå hest ledet paradene, ble av mange sett på som en eventyrskikkelse. Borgervæpningen ble avviklet i 1881, og samme år ble Andvord utnevnt til ridder av St. Olavs Orden; med sine 42 år var han en av de aller yngste riddere.
Firmaet fikk en eventyrlig vekst etter at det ble utvidet med trykkeri, bokbinderi og stempelproduksjon, foruten detalj- og grossistvirksomhet. Nye offentlige etater som post, telegraf og jernbane, private bedrifter og statlige og kommunale kontorer ble stadig bedre kunder.
Egen blomstrende virksomhet var ikke nok for Rich. Andvord. I årenes løp satt han i styre eller representantskap i flere av de store banker, som Den norske Creditbank og Kreditkassen, forsikringsselskapene Storebrand og Idun, i Brændevinssamlaget og Nationaltheatret. Han var med i byens styre og stell, i formannskap og i bystyre, og var aktiv i handelsstandens mange organisasjoner.
Hans kulturelle interesser var særlig knyttet til musikk. Fru Cathinca hadde studert musikk i Leipzig og Paris i flere år før ekteskapet. Hun var kusine av Johan Svendsen, og til musikktilstelningene i det rommelige hjemmet i Skovveien var det ofte kjente gjester som Edvard Grieg og Johan Halvorsen. I de vakre salonger ble kulturen dyrket, mens de politiske diskusjonsklubber foregikk rundt de gedigne mahognidiskene i forretningen.
Andvord døde i 1913, 74 år gammel, og er gravlagt på Vår Frelsers Gravlund i Oslo.
Kilder og litteratur
Rich. Andvord A/S (utg.): Andvords papirhandel 1865X1915,1915
A. Bonde: Hundre år i papir, 1965
d.s.: 125 år efter, 1990
reportasjer i forbindelse med 50-årsjubileet i Aftenposten, Morgenbladet og Morgenposten, 1915
nekrologer i flere Oslo-aviser, november 1913
Portretter m.m.
KUNSTNERISKE PORTRETTER
Byste på gravstøtten på Vår Frelsers Gravlund
FOTOGRAFISKE PORTRETTER
Portrett i galla-antrekk med St. Olavs Orden og Vasaorden, fotograf N. Skarpmoen, 1890
|
1839 - 1913 (74 år)
