| Notater |
- {geni:about_me} '''Johannes Steen''', Johannes Wilhelm Christian Steen, født 22. juli 1827, fødested Christiania, død 1. april 1906, dødssted Voss, Hordaland. Skolemann og politiker. Foreldre: Kgl. fullmektig, senere sorenskriverog tollkasserer John Svaboe Steen (1798X1872) og Christine Fleischer (1805X51). Gift 20.2.1849 i Tromsø med Elise Henriette Stoltenberg (25.5.1826X4.12.1896), datter av kjøpmann Ole Hannibal Sommerfelt Stoltenberg (1790X1857) og Maren Reinert (1793X1845). Dattersønns sønn av Ole Irgens (1724X1803; se NBL1, bd. 6); tremenning av Ole Irgens (1829X1906).
Som skolemann, stortingsrepresentant og statsminister bidrog Johannes Steen til å skape den norske enhetsskolen, forme det rene Venstre og avvikle norsk avhengighet av svensk kongemakt. Han var statsminister to ganger X 1891X93 og 1898X1902.
Steen var født i Christiania, men vokste fra treårsalderen opp i Vesterålen, hvor faren da var sorenskriver. Han ble dimittert fra Tromsø skole til examen artium 1844. Etter cand.philol.-eksamen ved universitetet i Christiania 1848 virket han som lærer, adjunkt og rektor i Tromsø, Bergen og Stavanger. Han var rektor ved Stavanger lærde skole 1867X91.
Som adjunkt i Bergen hevdet Steen at undervisningen burde bort fra leksepugging for å tenne XHjærtets VarmeX hos elevene. Vitnesbyrd fra den unge Ernst Sars forteller at han førte liv med seg som norsklærer. Særlig tente Steen nasjonale interesser, og målspørsmålet ble drøftet lidenskapelig mellom elevene.
Men Johannes Steen brant også for politiske oppgaver. Fra 1859 til 1902 var han uten avbrudd engasjert i kommunalpolitiske og rikspolitiske gjøremål, som ordfører i Tromsø (1857) og Stavanger (1872X83, 1885 og 1890X91), som stortingsrepresentant fra vekslende valgkretser (1859X73, 1877X88 og 1895X1900) og som statsminister.
På Stortinget satt Steen som president i Odelstinget 1871X73 og 1877X81 og som stortingspresident 1881X88 og 1895X98. I mange år var han formann for kirkekomiteen, som behandlet skolesakene. Han ble medlem av de kongelige skolekommisjonene av 1865 og 1871, og 1885 var han formann i kommisjonen som forberedte folkeskolelovene av 1889. Nettopp ved valget det året tapte Steen mandatet sitt, men hovedtrekkene i forslagene hans vant frem i tinget.
Johannes Steen ble gjennom dette den drivende kraften i arbeidet for å skape den norske enhetsskolen, en offentlig skole som etter hans syn måtte samle elever fra alle lag og gi dem samme adgang til å stige videre opp gjennom utdanningssystemet. Samtidig kjempet han og hans parti for å styrke den folkelige styringen av skolepolitikken. Hver skolekrets måtte få bestemme hvilken målform skolen skulle bruke. Steen gikk imot bekjennelseskrav til ledere eller medlemmer av skolenes tilsynsorganer. Det var ingen kirkeskole, men en kommunal skole som nå skulle reises, sa Steen i Odelstinget 1879.
I 1860- og 1870-årene stod Steen til høyre for Johan Sverdrup i flere stortingssaker. Likevel trådte han raskt frem som venstresidens nestleder. Først etter Sverdrups høyredreining som statsminister i 1880-årene overtok Steen denradikale lederrollen som formann for det rene Venstre. Det betydde økt kamp også for saker som alminnelig stemmerett og direkte statsskatt. Da han dannet sin første regjering 1891, skrev Morgenbladet at den nye regjeringen var brannrød.
Men etter gjennombruddet for parlamentarismen 1884 hadde Norge fortsatt en konge som kunne nekte å godkjenne stortingsvedtak eller drive igjennom egne initiativ i strid med de folkevalgtes mening. Dessuten var monarken først og fremst knyttet til nabolandet. For Steen ble oppgaven både å hevde folkestyret og kjempe for norsk likestilling i unionen. Både hans mindretallsregjering 1891X93 og flertallsregjeringen 1898X1902 rettet hovedstøtet mot utenrikstjenesten, hvor kongen holdt på de klareste prerogativene. I brev til Otto Blehr, sjefen for den norske statsrådavdelingen i Stockholm, klaget Steen over svensk XstorsnuteriX. Likevel tvang maktforholdene regjeringen til å manøvrere forsiktig til tiden var inne.
Steen engasjerte seg ikke bare i praktiske saker som konsulat- og flaggspørsmålene. På Venstres initiativ vedtok Stortinget både 1890 og 1897 henvendelser til kongen om å søke avtaler med fremmede makter om at tvister som kunne oppstå mellom disse maktene og Norge skulle avgjøres ved voldgift. Da den russiske tsar 1898 inviterte til fredskonferansen i Haag, foreslo regjeringen Steen at Norge og Sverige skulle arbeide for internasjonal anerkjennelse av de to lands permanente nøytralitet og for avtaler om å løse mellomfolkelige tvister ved voldgiftkjennelser fra faste domstoler. Disse initiativene førte ikke til noe. Kongen nektet til og med å la den norske regjeringen utpeke sin egen delegat til fredskonferansen.
Slike erfaringer gjenoppvekket Johannes Steens advarsel fra 1893 om et XderetterX. Viste det seg at unionen ikke var forenlig med norsk selvstendighet, fikk Norge oppgi unionen.
Johannes Steen var 75 år gammel da han gikk av som statsminister 1902, og han bodde sine siste år hos svigersønnen på Voss. Han deltok ikke lenger i det offentlige liv, bortsett fra at han 1905 undertegnet et opprop om republikk.Steen ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1887 og fikk storkorset 1892, og han var ridder av den franske Æreslegionen.
==Eksterne Lenker==
* [http://www.snl.no/.nbl_biografi/Johannes_Steen/utdypning Store norske leksikon: Johannes Steen X utdypning (NBL-artikkel)]
|
1827 - 1906 (78 år)
