Notater |
- {geni:occupation} skipskaptein, skipsfører og reder
{geni:about_me} JOHANNES CHRISTIAN BORCHSENIUS VII. 1.3.2.5.6.2.2.
F. 2/3-1833 i Slagelse, død 24/11-1876 i Kotka, Finnland. Skipsfører og reder. Vokste opp i
Rudkjøping, hvor hans far var kjøpmann og farver. Omkring 1845 ble han sendt til sin farbror
i Norge, foged F.C.S. Borchsenius (1.3.2.5.6.6 ) på, Mæla ved Skien, og her på Mæla fikk han
sitt hjem til han giftet seg. Han fulgte således ikke med da hans forelde og søsken emigrerte
i 1853 til Amerika. I Danmark var han blitt kalt Johannes, men ble på Mæla kalt Christian, da
en av fogdens sønner (den eldste) het Johannes, og Christian het han derfor siden til sin død.
Da han sluttet latinskolen, ønsket hen å studere medisin, men omstendighetene tillot det
ikke, og han gikk til sjøs. En tid oppholdt han seg i Frankrike (Honfleur og Boulogne-sur-mer),
samt England for å lære språk, og ble senere skipskaptein og reder.
Han var i 1864 fører av barken «Diamant» (I) på 104. kommerselester (204 tonn), som han
eiet 1864-68. I dette tidsrom var han også medeier i barken «Pløen», på 300 kom.lester;
han eiet 1/4., og skipsreder Christen Knudsen (Frednes, far til Gunnar Knudsen) 3/4. «Pløen
var bygget for regning av brødrene F.T. og Niels Flood på I. og M. Floods verft ved Porsgrunn
etter tegninger av Annanias Dekke og solgtes bilferdig til Knudsen og Borchsenius og gikk
av stabelen 21/10-1864 ; Borchsenius ble da dens fører. I 1867 lot han bygge barken
«Diamant» (II) på 135 1/2 kom.lester (ca. 270 tonn); den
ble bygget i Porsgrunn av Dekke og gikk av stabelen
11/9-1867. Borchsenius eiet den sammen med sin svoger
Fritz Flood inntil den ble solgt i 1873, og var i dette tidsrom
også dens fører. Borchsenius beklager i sin dagbok sterkt
det av svogeren fremtvungne salg av skipet, som visstnok
skyldtes svogerens vanskelige finansielle stilling. Etter å
ha hatt et annet skip et års tid ervervet Borchsenius i 1874
barken «Hebe» på 359 kom.lester (ca, 700 tonn), hvori
han visstnok eiet 7/12 og Vauvert & Høegh resten (Fritz
Flood eiet skipet 1878-79); Borchsenius var fører av
«Hebe» fra 1874 til sin død. I oktober 1876 kom han med
den til Kotka i Finnland. Her ble han liggende syk og måtte
la skipet seile fra seg. Han lå først på et hotell, men fikk
så flytte hjem til en derboende norsk teologisk kandidat,
J. Arnt Christensen; av dennes familie fikk han den beste
pleie, Han døde imidlertid allerede 24/11 samme år;
dødsårsaken var leverkreft med utpregede gulsottsymptomer.
Da Kotka var innefrosset, kunne hans hustru
eller andre av hans nærmeste ikke komme til sykeleiet eller bisettelsen. Han ligger begravet
på Kymin gamle kirkegård, Karhula.
Forlovet 1854 og gift 8/11-1860 med Didrikke Ulrikke Fredrikke («Dikka») Cappelen, f. 13/12-
1834 på Gjemsø kloster, Skien, død 7/9-1880 i Langesund, datter av godseier og brukseier
Hans Blom (von) Cappelen (23/2-1803 25/12-1846) og hustru Benedicte Ulrikke Henriette
Fredrikke (von) Cappelen (4/1-1804 - 18/11-1881). Vielsen og bryllupet fant sted på Gjemsø
kloster. De nygifte ble deretter kjørt av fru Cappelens livkusk Ola Johnsen til Porsgrunn, hvor
de flyttet inn i Hammond-gården som Borchsenius hadde kjøpt. Gården var fredet, men brant
dessverre ca. 1970. Et forretningssenter ble oppført på tomten og bærer fortsatt navnet
Hammondgården. I 1872 flyttet familien til Osebakken (Møller) i Porsgrunn og i 1873 til gården
Haven i Gjerpen i utkanten av Skien, hvor Borchsenius leiet hus med 9 værelser og stor have
for 100 Spd. pr. år. De kom derved nærmere sine slektninger på klosteret og Mæla. Etter
Johannes Christian Borchsenius
Slekten Borchsenius
33
Borchsenius død flyttet familien i 1878 (1879?) til smed
Johnsens hus på Klosterhaugene, nærmere klosteret.
Høyesterettsadvokat C. Borchsenius har beskrevet sin far
skipsreder Borchsenius som en høyreist, vakker mann Der
stod respekt og tillit av ham både i hjemmet og ombord,
Han var en troende kristen. Han var aktet og avholdt av alle
som kjente ham, og han var en ordensmann i alle
forretningsanliggender. Han var en dyktig skipsfører, men
trivedes ikke i sin stilling; han led stadig av lengsel etter
hjemmet,. Han levet i et lykkelig ekteskap, og lykken og
gleden i hjemmet hjalp ham over de bitre stunder han til sine
tider fikk ved følelsen av ikke å være kommet på sin rette
hylle i livet. Han var en omhyggelig og kjærlig far, som barna
så opp til med stor hengivenhet og respekt. Han hadde en
lys, smukk baryton, og stod om vinteren i en sangforening
med noen venner.
Advokat Borchsenius har videre uttalt: Vi gikk ofte turer sammen,og han innprentet meg på
disse visse sunne leveregler og læresetninger for livet, som jeg ennå er ham takknemlig for.
Et av mine beste barndomsminner er et tre ukers besøk som min mor, sammen med de to
eldste barn, avla hos ham på hans skip i Hull en sommer. Vi bodde ombord og hadde det
komfortabelt; så vel befal som mannskap var disiplinerte og forekommende. Glanspunktet
var når vi ventet far hjem fra reise. Han hadde da alltid så meget rart med seg. Jeg husker
spesielt han en gang hadde med en levende bjørn, til stor fryd for halve byen. Den ble
foreløpig installert i fjøset, med det resultat at slaktekua, som senere skulle ha plass der,
opponerte på grunn av bjørnelukten. En annen overraskelse var da han en gang hadde tatt
med seg hjem en vaskeekte neger. Kokkepiken satte straks frem en diger balje med varmt
vann; hun trodde han var svart av sot. Negeren var hos oss hele vinteren og var en flink
tjener og når han traff min far, bøyde han seg og sa: «Massa good man».
Min mor var musikalsk og spilte vakkert piano. Hun var en elskelig kvinne, på en gang
fornem og beskjeden; ja, jeg kan si at hun var beundret for denne vakre kombinasjon. Hun
var alt for hjemmet. Hun var svak av helbred, og da min far døde, brøt hun mer og mer
sammen og døde 4 år deretter. Hun levet i et overmåte lykkelig ekteskap, og det var henne
en stor sorg at hun ikke nådde frem til min fars dødsleie i Kotka; hun kom ikke lenger enn til
Stockholm, da isen hadde stengt forbindelsen med Finland.
Kilde: http://www.borchsenius.no
|