Notater:

{geni:occupation} Sorenskriv, kancelliråd, sorenskriver

{geni:about_me} Morgenstierne, født 27. september 1774, fødested Bækkeskov i Sjælland, Danmark, død 3. juni 1835, dødssted Christiania. Jurist og politiker. Foreldre: Krigs- og landkommissær, senere deputert i Generalitetskollegiet, konferensråd Otto Christopher von Munthe af Morgenstierne (1735X1809) og Christine Bodilla Birgitte de Flindt (1748X87). Gift 9.1.1800 i Hillerød med Cathrine Elisabeth Fries (29.7.1781X13.2.1840), datter av oberstløytnant Christian Fries og Pauline Dorothea Paulsen (1744X1834). Dattersønns sønnesønns sønn av Ludvig Hanssøn Munthe (1593X1649); svigerfar til Claus Winter Hjelm (1797X1871; se NBL1, bd. 6), Peder Carl Lasson (1798X1873) og Fredrik Stang (1808X84); farfar til Bredo Morgenstierne (1851X1930); farfars far til Christian Morgenstierne (1880X1967), Otto Morgenstierne (1884X1975), Wilhelm Morgenstierne (1887X1963) og Georg Morgenstierne (1892X1978); morfars far til Per Lasson (1859X83), Oda Krohg (1860X1935) og Bokken Lasson (1871X1970); mormors far til Michael Hansson (1875X1944).

Bredo Morgenstierne hadde et usedvanlig livsløp og en rik begavelse som ikke helt kom til sin rett. Han ble XstamfarX til en rekke betydelige politikere, forskere og kunstnere på 1800- og 1900-tallet.

Morgenstierne tilhørte en dansk gren av den store norske slektskretsen Munthe/Morgenstierne. Hans farfar Bredo Munthe var oppvokst i Gudbrandsdalen som sønn av prost Otto Munthe (Ludvig Holbergs mentor), men hadde gjort karriere i tvillingrikenes høyesterett og ble adlet med navnet von Munthe af Morgenstierne 1755.

Sønnesønnen av samme navn tok latinsk juridisk eksamen ved universitetet i København 1795 og ble straks utnevnt til assessor i Hof- og Stadsretten. Her var han 1799 med på å dømme forfatteren Peter Andreas Heiberg til landsforvisning. 1802 ble Morgenstierne advokat ved høyesterett, men på grunn av tjenesteforsømmelse ble han fradømt assessorembetet og advokatbevillingen 1804. Han forlot Danmark og reiste først rundt på kontinentet, der han bl.a. livnærte seg som musiker; gjennom hele livet hadde han et sterkt forhold til musikk. 1806 kom han til Norge, der han året etter startet en skole i Moss med nye pedagogiske ideer; 1809 flyttet han skolen til Christiania. Her hjalp prins Christian August ham tilbake til juridisk virke. 1810 ble Morgenstierne utnevnt til prokurator ved over- og underrettene i Norge, og han fikk oppreisning for dommen i Danmark. Året etter fikk han tittelen kanselliråd.

Frem til 1814 var Morgenstierne aktiv i patriotisk virksomhet. Han utgav tidsskriftene Politik og Historie (1807X10) og Norges Minerva (1809), og 1813 kom Nogle Bemærkninger i Anledning af Norges og Sveriges nuværende gjensidige politiske Forhold, som var et innlegg mot svenske skrifter som propaganderte for Norges forening med Sverige. Han pekte særlig på at Norge ikke hadde noe å vinne sikkerhetspolitisk på en union med Sverige.

September 1814 ble Morgenstierne som den første utnevnt til advokat ved Norges nyopprettede høyesterett. Han fikk en stor praksis og var kjent for sine advokatevner og for sin slagferdighet. Han drev sin advokatpraksis til han 1820 ble sorenskriver i Bamble. Fra 1829 hadde han permisjon fra sorenskriverembetet og bodde i Christiania.

Morgenstierne fikk snart et godt forhold til kong Karl Johan, men regjeringen ville ikke gi ham andre stillinger i embetsverket, sikkert på grunn av hans omstridte væremåte. Han satt imidlertid i flere kommisjoner; særlig betydningsfull var hans innsats i kriminallovskommisjonen, som resulterte i den senere kriminalloven av 1842.

1824 ble Morgenstierne valgt som 1. suppleant til Stortinget fra Skien og Porsgrunn. Men fordi han hadde en ekstrainntekt fra kongens private kasse, anså Stortinget ham for å falle i Grunnlovens kategori XhoffbetjenterX, og han måtte forlate Stortinget. Saken tok hardt på Morgenstierne, men den må først og fremst sees som del av striden mellom Karl Johan og Stortinget i 1820-årene.

Morgenstierne var en av de første juridiske forfattere i Norge etter 1814. 1815 utgav han Hvilken Procesmaade i Høiesteret, den skriftlige eller mundlige, opfylder bedst Fornuftens Fordring paa en god Retspleie? Dette arbeidet var del av en debatt som ble ført 1815X18 om det skulle være skriftlig eller muntlig prosedyre for Høyesterett. Morgenstiernes argumentasjon for den muntlige løsning ble også hovedordningen for domstolen. Han fremmet i dette og andre arbeider et kritisk syn på Høyesteretts prejudikatlære, som tok form i disse årene. Mot denne læren hevdet han at Høyesterett ikke fikk innta den oppfatning at hensynet til domstolens langsiktige normskaping kunne veie mer enn hensynet til en individuell riktig og rettferdig løsning i den enkelte sak. Han ventet seg Xikke den Invending, at Høiesteret og Feiltagelse skulde være motsigende BegreberX, som han ironisk skrev 1827. Morgenstiernes syn vant ikkefrem, men hans argumentasjon har blivende verdi.

1818 var Morgenstierne med på å starte det første juridiske tidsskrift i Norge, Juridisk Repertorium, som kom ut frem til 1823. Der publiserte han en rekke juridisk-politiske artikler som grep inn i tidens aktuelle debatt, slik som pengepolitikken etter 1814 og rettsoppgjøret mot offiserer etter krigen mot Sverige, der han selv hadde vært forsvarer for general Staffeldt. 1826 startet Morgenstierne enda et nytt juridisk tidsskrift, Juridiske Samlinger, nå sammen med sine to svigersønner Peder Carl Lasson og Claus Winter Hjelm, begge fremstående jurister (en tredje svigersønn ble Frederik Stang).

Gjennom sin mangfoldige offentlige virksomhet viste Bredo Morgenstierne seg som en betydelig personlighet, og han tilhører de juristene i norsk historie som evnet å formulere rettsspørsmål på en måte som egget til debatt. Han bleutnevnt til ridder av den svenske Nordstjärneorden 1832.

Verker

Et utvalg

Kjøbenhavns juridisk praktiske Maanedstidende, 2 bd., København 1796

medutg. Juridisk Maanedstidende (sm.m. A. S. Ørsted o.fl.), København 1802X03

Politik og Historie, 2 bd., 1807X10

Norges Minerva, 1809

Nogle Bemærkninger i Anledning af Norges og Sveriges nuværende gjensidige politiske Forhold, 1813

Hvilken Procesmaade i Høiesteret, den skriftlige eller mundlige, opfylder bedst Fornuftens Fordring paa en god Retspleie?, 1815

medutg. Juridisk Repertorium (sm.m. L. Lange, J. H. Vogt og J. A. Hielm), 1818X23

Historisk Beretning om afg. Generallieutnant Bernhard Ditlef v. Staffeldt's Forhold under det norske Feldttog imod Sverrig, del 1, København 1827, del 2, Christiania 1829

medutg. Juridiske Samlinger (sm.m. P. C. Lasson og C. W. Hjelm), Christiania/København/Skien 1826X31

Se også bibliografi i NFL, bd. 4, 1896, s. 106X109


--------------------
Kanselliraad og Sorenskriver

5 barn

==Kilde:==
Slægden Hielm av B.Hielm

http://en.wikipedia.org/wiki/Bredo_Henrik_von_Munthe_af_Morgenstierne,_Sr.

v. Munthe af Morgenstierne, Bredo Henrik, 1774-1835, Jurist,


var f°dt paa Herregaarden Bµkkeskov 27. Sept. 1774, S°n af nedennµvnte Konferensraad Otto Christopher v. M. af M. og dennes 2. Hustru. Privat dimitteret blev han 1790 Student med Udmµrkelse og 1795 juridisk Kandidat, hvorpaa han s. A. blev surnumerµr og 1800 virkelig Assessor i Hof- og Stadsretten. Sor° saadan deltog han som f°rstvoterende i Afsigelsen af Dommen over P. A. Heiberg af 24. Dec. 1799; oprindelig havde han vµret stemt for Frifindelse og endog affattet et Votum med saadan Konklusion, men opgav dette og sluttede sig til det mildeste Alternativ af sine µldre Kollegers Mening.


Han blev 1802 tillige H°jesteretsadvokat, en Stilling, for hvilken han var sµrlig skikket. Alt syntes at love den begavede Mand en smuk Fremtid paa Embedsbanen i Danmark, da et uheldigt Tilfµlde pludselig afbr°d disse Udsigter. Paa Grund af en formel Fors°mmelse -- ½UefterrettelighedX -- under Behandlingen af en Retssag blev M. sat under Tiltale og ved H°jesterets Dom af 12. April 1804 d°mt fra begge sine Embeder; det var et haardt Slag, som dog ikke b°jede M. Han udviste i disse Aar en mµrkelig Energi. Han forlod med sin Familie Danmark og bosatte sig i Nµrheden af Lybek, hvor han forpagtede en st°rre Landejendom. Da dette Fors°g ikke lykkedes, bestemte han sig for atpr°ve sine musikalske Evner og blev Violinist ved et Skuespillerselskab i Bremen og senere Kammermusikus i Oldenborg. Delvis skal han have flakket om og lidt N°d. Under Navn af Carlson gav han Koncerter i Westfalen og Nederlandene, hvorfra han drog til Norge og her fandt en anden Virkekreds. Fra 1806, da M. bosatte sig paa Moss, f°rst som Huslµrer, senere som Skolebestyrer og tillige som Sektionsanf°rer for Kystvµrnet, tilh°rer hans Virksomhed udelt Norge. I 1809 flyttede han sin Skole til Christiania, hvor han 1807-10 udgav Tidsskriftet ½For Politik og HistorieX og 1809 Fjerdingaarsskriftet ½Norges MinervaX. Ogsaa en Rµkke af juridiske Skrifter og Afhandlinger foreligger fra hans Haand. I 1810 fik han Oprejsning for Dommen af 1804 og kunde atter betrµde Embedsbanen. Han blev Overretsprokurator i Norge og fik 1811 Titel og Rang som Kancelliraad. Saa kom Aaret 1814, og Norge skulde organiseres som selvstµndig Stat. Alle Krµfter beh°vedes, og for en Mand som M. blev der nu rig Anvendelse. Han blev f°rst S°krigsprokur°r og derpaa H°jesteretsadvokat. I 1816 blev han yderligere Regeringsadvokat. Sammen med J. A. Hielm(VII, 462) var han i disse Aar Skrankens store St°rrelse. I 1816 f°rte M. Forsvaret for Generallieutenant Staffeldt, men uden at opnaa Frifindelse for sin Klient. M.s Defension er et mµrkeligt Indlµg. Navnlig har han i sin Forsvarstale givet en korrekt og retfµrdig Skildring af Christian Frederik, bygget paa en indsigtsfuld Vurdering af denne Fyrstes vanskelige Position. Denne Dom falder i det vµsentlige sammen med den nyere Forsknings Resultater.I 1827-29 udgav han en Fremstilling i 2 Bind af nµvnte meget opsigtvµkkende Procedure. Imidlertid var M. 1820 bleven Sorenskriver i Bamble ved Skien. Han n°d stor Yndest hos Carl Johan -- hvad ikke hindrede ham fra at udgivesit Forsvar for Staffeldt og den gunstige Dom over Christian Frederik --, og da der ventileredes om Oprettelsen af et nyt Embede som Generalprokur°r, gjorde M. sig Haab om at erholde dette Embede, hvis Indehaver han troede skulde have samme Forretninger som den danske Generalprokur°r. Dette var dog ikke Tilfµldet. Heller ikke blev M., men Chr. M. Falsen (V, 63) udnµvnt. Da Kongen tilstod M. en Pension af sin private Kasse, ansaas dette som en Erstatning for, at han ikke blev Generalprokur°r. Da han saa 1824 som Suppleant m°dte paa Stortinget i Steden for den sygemeldte Reprµsentant for Skien og Porsgrund, blev han afvist som den, der maatte betragtes som ½Hoffets PensionistX og altsaa ikke valgbar. Det hjalp ikke, at den omhandlede Pension var overf°rt paa hans unge S°n. I 1829 kaldtes M. til en mere betydningsfuld Virkekreds, i det han da indtraadte i den store Lovkommission, hvor der f°rst overdroges ham Udarbejdelsen af et Udkast til Lov om Rettergangsmaaden i Justits- og Politisager. I 1830 og 1831 deltog han i Stockholm i Konferenser med den samtidig arbejdende svenske LovkomitX. M. havde vµsentlig Andel i Udkastet til den nye Kriminallov, navnlig af Kapitlerne om Manddrab og Legemsbeskadigelser. Hans omfattende juridiske Kundskaber kom her ret med, ligesom han maatte regnes for Kommissionens bedste Stilist. Han opnaaede dog ikke Afslutningen af Kriminallovsarbejdet. Efter nogen Tids Sygdom, der satte ham ud af Stand til at deltage i Kommissionen, afgik han 3. Juni 1835 ved D°den i Christiania. -- Han µgtede 9. Jan. 1800 Cathrine Elisabeth Fries (f. i Prµst° 29. Sept. 1781, d. i Christiania 13. Febr. 1840), Datter af Oberstlieutenant Christian F. og Pauline Dorothea f. Paulsen.

Bredo giftet seg med Cathrine Elisabeth Christiansdatter Fries 9 Jan 1800. Cathrine ble født 27 Jul 1781 , Præstø Købst, Præstø, Danmark; døde 13 Feb 1840, Christiania. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Ottilia giftet seg med Peder Carl Lasson 5 Sep 1826. Peder ble født 14 Nov 1798 , Bærum, Akershus, Norge; døde 5 Jun 1873, Oslo, Norge. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Anastasia Sergiewna Soltikof. Anastasia ble født 21 Apr 1810 , XXXXX XXXXXX, XXXXXX; døde 10 Aug 1853, XXXXX XXXXXX, XXXXXX. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

{geni:about_me} ==Kilde:==
Folk i Strand av Jan Alsvik

Slægden Hielm av B.Hielm

Wilhelmine giftet seg med Claus Winter Hjelm 27 Sep 1828, Oslo, Norway. Claus ble født 21 Mai 1797 , Tau, Rogaland, Norge; ble døpt cirka 5 1797 , Strand, Ryfylke; døde 22 Okt 1871, Oslo, Norge. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Frederik Stang, Prime Minister of Norway. Frederik (sønn av Lauritz Leganger Stang og Johanne Margrethe Conradi) ble født 4 Mar 1808 , Stokke, Vestfold, Norway; døde 8 Jun 1884, Bärum, Akershus, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Wilhelm giftet seg med Fredrikke Nicoline Wilhelmine Nytaarnia Sibbern 30 Nov 1848. Fredrikke ble født 1 Jan 1823 , Vernøy; døde 18 Mai 1864, Venice, Italy. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Carl Severin Heidenreich. Carl ble født 6 Okt 1826; døde 9 Des 1864. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

{geni:occupation} Regjeringsadvokat

{geni:about_me} Regjeringsadvokat

Notater:

{geni:occupation} Overretssagfører og Literat

{geni:about_me} Overretssagfører og Literat

Blev 1846 dim. fra Kristiania lærde Skole med "præceteris", 1847 Andenexamen med samme Karakteer og 1851.12.12 cand. jur. med "laud"; han stiftede 1850 med Professor Brandt Foreningen til norske Oldskrifters Udgivelse, var 1 Aar Kopist, senere Fuldmægtig hos en Højesteretsadvokat og fik 1856.1.2 Bevilling som Overretssagfører i Kristiania, men uden senere at practisere som saadan. I Anledning hans Forfattervirksomhed henvises til "Norsk Forfatterlexikon".

Ugift

==Kilder:==
Slægten Hielm av B.Hielm

http://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_Tidsskrift_for_Videnskab_og_Litteratur


http://books.google.no/books?id=NJoVAAAAYAAJ&printsec=frontcover&dq=henrik+winter+hjelm&source=bl&ots=kOPBTx-UsG&sig=WcW_YIrZkw_OreUxJRmOyFWJ2v0&hl=no&ei=5EbATc7BN4yhOs_80IQF&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum=2&ved=0CB4Q6AEwAQ#v=onepage&q&f=false

Notater:

{geni:about_me} f. i Kristiania

g. Georg Andreas Bull 1858.5.14

9 Børn, hvoraf 2 d. før 1887

==Kilde:==
Slægden Hielm av B.Hielm

Emilie giftet seg med Georg Andreas Bull 14 Mai 1858, Oslo, Norway. Georg (sønn av Johan Storm Bull og Anna Dorothea Borse Geelmuyden) ble født 26 Mar 1829 , Bergen, Hordaland, Norge; døde 1 Feb 1917. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

{geni:occupation} Sagfører

{geni:about_me} Sagfører

Tog 1852 Artium med "laud", 1858.12.15 cand. jur. med "haud.ill.", blev 1861 Underretssagfører og nedsatte sig i Namsos, men flyttet senere til Næs paa Romerike.

==Kilde:==
Slægden Hielm av B.Hielm

Notater:

{geni:occupation} Komponist

{geni:about_me} Musiker

Gift med Anna Louise Wilhelmine Pignol 1865.8.15

Otto Winter-Hjelm var en norsk komponist, organist, dirigent og musikkritiker. Han fikk sin utdanning i Leipzig og Berlin.
Winter-Hjelm var en førende drivkraft innen norsk musikk på slutten av 1800-tallet. Han opprettet en musikkskole i 1864, og startet og drev et musikkakademi i Christiania sammen med Edvard Grieg i 1866. Akademiet ble nedlagt da Grieg reiste til Italia i 1869.
Under salmesangstriden ga Winter-Hjelm ut et antall skrifter som demonstrerte betydelig og dyptgående sakkunnskap. Han ga også ut flere pedagogiske skrifter.
Han komponerte blant annet to symfonier, flere sanger for mannskor, samt universitetskantaten Lyset. Han var organist i Trefoldighetskirken i Oslo fra 1874 til 1921 og musikkanmelder i Aftenposten fra 1887 til 1913.

Tog 1855 Artium med "laud", derpaa Andenexamen med "haud"; men forlod Studeringerne forat ofre sig for Musiken og blev 1874 Organist ved Trefoldigheds Kirke i Kristiania efter afdøde Karl Arnold.

1860.11.14 fik Winter-Hjelm et offentligt Stipendium paa 400 Spdlr., forat fortsætte sine Studier i den musikalske Komposisjon.

==Kilder:==
Folk i Strand av Jan Alsvik (Om Ugelid),
Slægten Hielm av B.Hielm

http://no.wikipedia.org/wiki/Otto_Winter-Hjelm

Notater:

{geni:occupation} Literat

{geni:about_me} Literat

Gift med Charlotte Raa 1874.9.3 i Trefoldigheds Kirke i Kristiania.

Uddannede sig for Handelen, men har senere ofret sig for literær Virksomhed og boer som Korrespondent i Stockholm.

Ingen barn

==Kilder:==
Slægten Hielm av B.Hielm

Notater:

{geni:occupation} statsminister

{geni:about_me} '''Emil Stang''', født 14. juni 1834, fødested Christiania, død 4. juli 1912, dødssted Kristiania. Jurist og politiker. Foreldre: Høyesterettsadvokat, senere statsminister Frederik Stang (1808X84) og Augusta JulieGeorgine von Munthe af Morgenstierne (1812X85). Gift 12.7.1865 i Christiania med Adelaide Pauline Berg (20.1.1840X18.9.1931), datter av grosserer Peder Alstrup Jordhøi Berg (1807X71) og Henriette Marie Hauge (1812X1904). Dattersønn av Bredo Morgenstierne (1774X1835); fetter av Christian Otto Carl Lasson (1830X93; se NBL1, bd. 8), Theodor Stang (1836X1919; se NBL1, bd. 14) og Bredo Morgenstierne (1851X1930); far til Fredrik Stang (1867X1941) og Emil Stang (1882X1964); farfar til Christian Stang (1900X77).

Emil Stang var grunnleggeren av partiet Høyre og forgrunnsskikkelsen på konservativ side i 1880- og 1890-årenes bitre politiske kamper. Han satt på Stortinget i fire perioder og var statsminister to ganger, 1889X91 og 1893X95.

Som sønn av statsminister Frederik Stang holdt han seg konsekvent utenfor all politikk inntil faren trådte tilbake 1880, men som ung og voksen mann var han sin fars fortrolige samtalepartner og gikk dermed i en XpolitikerskoleX som han drog full nytte av. Han tok examen artium 1853, ble cand.jur. 1858 og arbeidet som fullmektig, senere som overrettssakfører i C. J. Michelets sakførerforretning. 1862 fikk han bevilling som høyesterettsadvokat, overtok forretningen og fikk snart en omfattende praksis. Ved siden av å være medlem av Christiania bystyre 1877X89 var han medlem av havnelovkommisjonen, Hovedbanens og Kongsvinger- og Smaalensbanens direksjoner, tilsynskomiteen for forsørgelsesskoler, skipsregisterkomiteen og aksjelovkommisjonen. Han var også medredaktør av Ugeblad for Lovkyndighed, som 1871 ble fusjonert med Norsk Retstidende, hvor han var eneredaktør til 1907.

1882 ble Emil Stang valgt til stortingsrepresentant fra Christiania, men godkjennelsen av hans valg ble bestridt. Etter hans jomfrutale i fullmaktsdebatten var han høyregruppens ubestridte leder, og da regjeringen Selmer måtte gåav etter riksrettsdommene 1884, gikk oppdraget med å danne ny regjering naturlig til Stang. Betenkelighetene ved at høyresiden skulle bli berøvet sin leder i Stortinget, sammen med frykten for at hans navn skulle gi inntrykk av en gjenopplivelse av det XStangske systemX, gjorde at han i siste øyeblikk overlot til sin venn og nære medarbeider Christian Schweigaard å stå i spissen for det lite ærerike aprilministeriet, som måtte kaste kortene etter snaut tomåneder.

Selv tilhørte Stang partiets høyre fløy, det var en del av den politiske tradisjon han hadde vokst opp i som sin fars lojale sønn, og som jurist var det naturlig for ham å forsvare Grunnlovens maktfordelingsprinsipp med en sterk og uavhengig konge. Men i likhet med faren og i den konservative tradisjon tilbake til grev Wedel hadde han ingen sans for en personlig kongemakt; det var den konstitusjonelle konge, dvs. en regjeringsledet kongemakt, som var Kongen etter deres tolkning av Grunnlovens system. Dette hadde ledet til stadig konflikter med Bernadottene, som hjertelig mislikte regjeringenes formynderskap, men også med de mest kongevennlige på ytterste høyre fløy i norsk politikk.

Så langt var Emil Stang på linje med den liberalkonservative fløy. I likhet med sin far delte han imidlertid ikke de liberalkonservatives inngrodde motvilje mot partidannelser. Han innså at under de nye politiske forhold lå fremtiden i å skape et slagkraftig parti som kunne vinne legitimitet gjennom folkelig oppslutning i valg. Under forfatningskampen hadde det grodd frem en rekke konservative foreninger rundt om i landet, og tross uviljen mot XpartivesenX og XmeningstvangX blant høyrefolk lyktes det ham både å skape en organisasjon i hovedstaden og å få dannet et sentralstyre for hele landet, og deretter et organisert parti på et moderat program. Selv ble han formann i begge.

Å vinne flertallet i folket måtte ta tid, og Stang var derfor vel tilfreds med å la Johan Sverdrup regjere på basis av et venstreparti som stadig ble dypere splittet. Han gikk sammen med Xde reneX i Venstre om å tilføye regjeringen ydmykende nederlag som svekket dens autoritet og prestisje, men sammen med Xde moderateX sørget han for at den ikke ble tvunget til å gå av. Valget 1888 gav stor fremgang for Høyre, og presset av de mest kampvillige i partiet la Stang i juni 1889 frem et mistillitsforslag som regjeringen tok til følge uten at det kom til behandling i Stortinget. Forsøkene på å samle de rene og de moderate om en ny Venstre-regjering førte ikke frem, og 12. juli ble Emil Stangs første regjering utnevnt. Sammen med de moderate kunne den påregne et snaut flertall, og med seg i regjeringen tok Stang derfor moderate høyrefolk som ikke ville virke utfordrende på Venstre, men som kunne bli dyktige fagministre. Han la også vekt på å bygge bro innen partiet, ved å ta med representanter for Motzfeldt-fløyen, som siden stattholderstriden 1861 X da kongevennen Christian Birch-Reichenwald og Ketil Motzfeldt måtte vike for Frederik Stang X hadde vært et uroelement i sin hatske motvilje mot Frederik Stang og senere hans sønn.

I erkjennelse av at flertallet i Stortinget var skjørt, konsentrerte regjeringen seg om de store administrative saker som lå og ventet X gjennomføringen av juryloven og den nye skolelov X og lite utfordrende saker som gjenopptakelse av jernbanebyggingen, nedsettelse av tollavgiftene og det første forslag om en fabrikktilsynslov. Med et minimum av konsesjoner til de sterke proteksjonistiske strømninger i Sverige lyktes det å berge mellomriksloven, som var gunstig for norsk handel, og når det gjaldt spørsmålet om Norges likeberettigelse ved behandlingen av utenrikske saker, fant regjeringen også en heldigere form enn forgjengeren: Regjeringen Sverdrup hadde forhandlet frem en avtaleom at utenrikske saker skulle behandles i ministerielt statsråd, bestående av tre norske statsråder og tre svenske, heriblant utenriksministeren. Denne indirekte fastsettelse av at utenriksministeren skulle være svensk, vakte politisk storm i Norge og tilføyde regjeringen Sverdrup et ulivssår.

Stangs regjering oppnådde en tilsvarende ordning uten at det følelsestunge spørsmål om utenriksministerens nasjonalitet ble berørt. Men dette, som trolig ville blitt sett på som en seier hvis den foregående regjering hadde oppnådd det, var ikke lenger nok. Den svenske regjering hadde i sine premisser uttalt som sin forutsetning at utenriksministeren skulle være svensk. Dette anså statsrådsavdelingen i Stockholm som et utspill overfor svensk opinion som juridisk ikke hadde noen bindende virkning for Norge. For å unngå en fornyet, hensiktsløs debatt nøyde statsrådsavdelingen seg med bare å henvise til regjeringens tidligere betenkning, som understreket Norges likeberettigelse. Dennelavmælte imøtegåelse foranlediget et forslag til dagsorden fra Carl Berner, som indirekte pekte mot en opphevelse av det unionelle fellesskap i utenrikske anliggender. Stang gjorde kabinettsspørsmål på saken, men forslaget ble vedtatt med stemmer fra de moderate.

Regjeringen Steen, som etterfulgte Stangs ministerium i mars 1891, unngikk imidlertid å forfølge denne linje. Ved stortingsvalget samme høst fikk Venstre bare 700 stemmer mer enn Høyre og de moderate på landsbasis, men en gevinstpå 25 mandater og dermed rent flertall i Stortinget, og Venstre reiste nå i stedet konsulatsaken. En enstemmig konstitusjonskomité hadde anbefalt utredning av et eget norsk konsulatvesen, men Venstre avviste nå at det felles konsulatvesen var et unionelt spørsmål og krevde det behandlet som et utelukkende norsk anliggende. Det tilknyttede bevilgningsforslag ble nektet sanksjon, og regjeringen Steen søkte avskjed i slutten av juni 1892.

Under den langvarige regjeringskrise som fulgte, forsøkte kongen forgjeves å få Stang til å overta regjeringen igjen. Emil Stangs syn var at Norge hadde full rett til et eget konsulatvesen, men at spørsmålet måtte løses i forhandlinger med Sverige, fordi det hang nært sammen med organisasjonen av det felles diplomati og det unionelle fellesskap i forholdet til andre makter. Han var derfor åpen for å ta bevilgningsforslaget til følge og helt uvillig til å ta den politiske belastning ved å stille seg bak sanksjonsnektelsen. Men her møtte han sterk motstand fra en rekke toneangivende høyremenn, som kritiserte kraftig det de oppfattet som ettergivenhet og svak ledelse. Uten Stang viste det seg imidlertid umulig å danne noen regjering av Høyre, og løsningen ble til slutt at Stortinget enstemmig anmodet Steen om å trekke ansøkningen om avskjed tilbake.

Da regjeringen et snaut år senere igjen tok saken opp i uforandret form, ble det politisk umulig for Venstre å gjøre det samme tilbaketog. Dermed var krisen blitt både konstitusjonell og unionell, ved at kongen stod uten en norskregjering. Etter langvarig tautrekking måtte kong Oscar, som med alle midler forsøkte å unngå Stang av så vel personlige som politiske grunner, gi tapt. Stang forlangte og fikk stortingsflertallet med på at konsulatsaken skulle stilles i bero til over valget i 1894, og 2. mai 1893 ble Stangs annen regjering utnevnt. I regjeringserklæringen presiserte statsministeren at regjeringen hadde sett det som sin plikt å overta for Xat afvende den Fare, der vil oppstå ved at Kongen lades uten Raadgivere og Landet uden RegjeringX og for å gi folket anledning til å uttale seg gjennom valg. Regjeringen ville hevde Norges selvstendige og fullt ut likeberettigede statsrettslige stilling i unionen og unnlate ethvert skritt som kunne foregripe en fremtidig løsning av spørsmålene om konsulatvesenet og de diplomatiske sakers behandling.

Til tross for regjeringens moderasjon møtte den en total avvisning fra Venstres side. Mistillitsvota, bevilgningsnektelser og personlige ærekrenkelser hørte til dagens orden, og nesten like kontroversielt var forholdet til kongen, som vantrivdes under Stangs faste hånd. Men regjeringen stod sammen både innad og utad, mens den ventet på folkets dom. Da dommen falt i stortingsvalget 1894, var den en skuffelse for både Høyre og Venstre. Valgdeltakelsen var over 90 %, men det relative styrkeforhold ble omtrent det samme. Høyre og de moderate vant noen få mandater, men Venstre beholdt flertallet i Stortinget.

Emil Stang innleverte regjeringens avskjedssøknad 31. januar 1895, men kongen nektet konsekvent å utnevne en ny regjering på basis av Venstres program. Etter hvert som krisen trakk ut, ble Stang ikke uvillig til å etterkomme kongens henstilling om å trekke avskjedssøknaden tilbake, men her fikk han ikke tilslutning i sin egen regjering, og nå var det den moderate fløy av partiet som kritiserte ham for ettergivenhet og svak ledelse. I Sverige begynte nå ensterkt norskfiendtlig stemning å gjøre seg gjeldende: Riksdagen påla regjeringen å si opp mellomriksloven, krigskreditivene ble forhøyet og regjeringen oppfordret til å iverksette en fullstendig revisjon av unionen. Dette fikk omsider Venstre til å vakle; partiet innså at dets langvarige motstand mot forsvarsbevilgninger hadde satt Norge ute av stand til å ta et oppgjør med Sverige.

7. juni 1895 vedtok Stortinget med stort flertall en dagsorden X fremmet av fem representanter fra Venstre, tre fra Høyre og to moderate X som uttalte at det på helt fritt grunnlag under en med Stortinget samarbeidende regjering bør søkes innledet forhandlinger mellom de forenede riker om konsulatvesenet og utenriksstyret. Flere forsøk på å danne en koalisjonsregjering på dette grunnlag løp også ut i sanden, og til slutt var det den norske statsminister iStockholm, Gregers Gram, som fant løsningen. Med tilslutning fra statsråd Francis Hagerup fikk han i stillhet satt sammen et regjeringskollegium av Høyre, Venstre og moderate som kongen godkjente. Under en middag hjemme fikk Stang stukket i hånden melding om at dette var skjedd. Uten å fortrekke en mine stakk han lappen i lommen, og fortsatte å være den elskverdige vert. 14. oktober 1895 ble Emil Stangs annen regjering meddelt avskjed.

Som statsminister var Stang ikke valgbar ved stortingsvalget 1894, og ved avskjeden ble han utnevnt til lagmann i Borgarting og Agder. 1896 ble han ekstraordinær assessor i Høyesterett, fast utnevnt 1901. Han gjeninntrådte på Stortinget 1898 og var fortsatt parlamentarisk leder og partiformann, men frasa seg gjenvalg 1900 og stod senere utenfor politikken. Helsen begynte også å svikte, og han gikk av som høyesterettsassessor 1904. Stang ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1889, til kommandør av 1. klasse samme år og til storkors 1890; han var også innehaver av storkors av den svenske Nordstjärneorden og den prøyssiske Røde Ørns orden.

Emil Stang var en kompleks natur med sterke lidenskaper, men i det ytre en lukket mann som sjelden slapp andre innpå seg, og som i det offentlige liv alltid handlet etter grundige overveielser uten å la seg styre av personlige følelser. Hans hukommelse var like legendarisk som hans kunnskaper om norsk politisk historie; han hadde lest Stortingstidende for mange år bakover før han selv ble representant. I stortingsdebattene gav hans saklighet og ro ham troverdighet og tillit. Som sjef viste han alltid sine medarbeidere hensyn og vennlighet. Dette underbygde hans autoritet som Høyres leder og satte ham i stand til å holde sitt parti på en sosialliberal og unionspolitisk moderat kurs. Den forbitrede partipolitiske kamp i samtiden gav ham ingen muligheter til å bli XløftestangenX for konstruktiv fremskrittspolitikk, slik som hans far hadde vært, og som hans første, korte regjering syntes å peke mot. Den arv han etterlot seg, ble derfor mest en politisk tradisjon, men én som satte varige spor i norsk politikk.



===ET UTVALG===

* En rekke foredrag trykt i eller som bilag til Mgbl., bl.a. nr. 281b/1884, nr. 412 og 414/1885, nr. 443/1887, nr. 485/1888, nr. 152, 431, 543, 547, 612, 624 og 626/1891, nr. 61, 634 og 636X637/1893, nr. 405X408/1894, nr. 591 og 604/1895, nr. 39/1896 og nr. 201, 533 og 536/1897
* Se også bibliografi i NFL, bd. 5, 1901, s. 401X402

===Kilder og litteratur===

* regjeringen.no: [http://www.regjeringen.no/en/the-government/previous-governments/the-structure-of-the-registry/ministries-and-offices/offices/prime-minister-since-1814/emil-stang.html?id=440559 Emil Stang], Prime Minister 1889- 1891 and 1893 - 1895

* NFL, bd. 5, 1901
* Lindstøl, bd. 1, 1914
* E. Hagerup Bull: Profiler av noen samtidige, 1933
* H. Storm: Statsminister Emil Stang, 1934
* C. J. Hambro: Oslo Høire gjennem 50 år, 1934
* Finne-Grønn, bd. 3:1, 1940
* A. Kaartvedt: Kampen mot parlamentarisme 1880X1884, 1956
* T. Stang og U. Stang: Den Fredrikshaldske slekt Stang, 3. utg., 1959
* A. Rygh: biografi i NBL1, bd. 14, 1962
* A. Kaartvedt: Drømmen om borgerlig samling 1884X1918, bd. 1 i Høyres historie, 1984



===KUNSTNERISKE PORTRETTER (ET UTVALG)===

* Maleri av Eilif Peterssen, u.å.; p.e
* Portrettrelieff av A. S. Hovde, u.å.; på Stangs gravsted, Vår Frelsers gravlund, Oslo
* Byste av Jo Visdal, 1917; Stortinget, Oslo
* Maleri av Jacob Sømme, ca. 1935; Høyres Hus, Oslo

Familie/Ektefelle/partner: Adelaide Pauline Berg. Adelaide (datter av Peder Alstrup Jordhøi Berg og Henriette Marie Hauge) ble født cirka 1840; døde cirka 1931. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

{geni:occupation} Kabinetskammarherre

Familie/Ektefelle/partner: Josefine Sofie Anette Charlotte Sparre af Söfdeborg. Josefine ble født 28 Jul 1829 , Norge; døde 17 Aug 1892, Fågelås, Skaraborgs län, Sverige. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Jens Michael Lund. Jens ble født 8 Jun 1821 , Farsund, Vest-Agder; døde cirka 1906. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

{geni:occupation} Professor, Dr. Jur.

{geni:about_me} See http://www.snl.no/.nbl_biografi/Bredo_Von_Munthe_Af_Morgenstierne/utdypning_X_2

Notater:

{geni:occupation} General.

Wilhelm giftet seg med Maren ( Fanny ) Francisca Løvenskiold 18 Mai 1848. Maren (datter av Herman Løvenskiold, Til Rafnes. og Wilhelmine Johanne Hansine Heftye) ble født 22 Des 1855; døde 31 Jul 1941. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Marianne Didrikke Aall. Marianne ble født 16 Jul 1863. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

{geni:occupation} professor

{geni:about_me} '''Fredrik Stang''' (27 December 1867 - 15 November 1941) was a Norwegian law professor and politician for the Conservative Party. He served as a Member of Parliament, leader of the Conservative Party, Minister ofJustice and the Police, Chairman of the Norwegian Nobel Committee, and Rector of The Royal Frederick University. His father was Prime Minister Emil Stang and his grandfather was Prime Minister Frederik Stang.

===Career===

He obtained the cand.jur. degree in 1890. In 1897, he was appointed Professor of Jurisprudence at The Royal Frederick University. He served as a Member of Parliament 1906X1909, and was leader of the Conservative Party 1907X1911. He served as the Norwegian Minister of Justice and the Police 1912X1913. In 1918, he obtained the dr.juris degree, and also received an honorary doctorate from the University of Copenhagen.

He was chairman of the Norwegian Nobel Committee, responsible for awarding the Nobel Peace Prize, 1922X1940. He was rector of The Royal Frederick University 1921X1927 (and ex officio Dean of the Faculty of Law) and editor of Tidsskrift for Retsvidenskab 1921X1936.


===Personal life===

He was born in Kristiania as the son of Prime Minister Emil Stang and his wife Adelaide Pauline Berg. He was a brother of Emil Stang, Jr. and grandson of former Prime Minister Frederik Stang. Further out in the family, he was a third cousin of Ole A. Stang, Jørgen Breder Stang and Olaf Stang.

In 1894 he married Caroline Schweigaard (1871-1900), daughter of another former Prime Minister Christian Homann Schweigaard and granddaughter of Anton Martin Schweigaard and Thorvald Meyer. They had only one child Christian Schweigaard Stang, who became a well-known linguist.


===Sources===

* English Wikipedia: [http://en.wikipedia.org/wiki/Fredrik_Stang Fredrik Stang]

* Munch-museet: [http://www.emunch.no:8080/cocoon/emunch/person.xhtml?id=pe432 Fredrik Stang] (1867X1941)

* Norsk biografisk leksikon: [http://snl.no/.nbl_biografi/Fredrik_Stang/utdypning Fredrik Stang]

* vestraat.net: [http://vestraat.net/TNG/getperson.php?personID=I105216&tree=IEA Fredrik Stang]

Fredrik giftet seg med Caroline Schweigaard 7 Des 1894, Oslo, Norway. Caroline ble født 1 Okt 1871 , Kristiania; døde 28 Des 1900, Kristiania. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Fredrik giftet seg med Margrethe Grung Andvord 7 Aug 1919. Margrethe ble født 19 Mai 1883; døde 14 Des 1961. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Fredrik giftet seg med Nini Augusta Wedel-Jarlsberg 9 Mar 1935, Copenhagen, Capital Region of Denmark, Denmark. Nini (datter av Carl Gustav Wedel-Jarlsberg, Baron og Amalie Thomine Wedel-Jarlsberg, Baronesse) ble født 3 Apr 1881. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

{geni:occupation} Høyesterettsjustitiarius og politiker

{geni:about_me} Emil Stang X den yngre, født 1882, død 1964, født i Oslo, norsk jurist og politiker, sønn av statsminister E. Stang. Cand.jur. 1905, h.r.advokat 1911. I motsetning til sin konservative familie var Stang radikal sosialist og ble ved «den nye retnings» seier 1918 viseformann i Det norske Arbeiderparti, fungerende formann 1922X23. 1916X28 medlem av Oslo bystyre. Han var med på Den kommunistiske internasjonales første kongress i Moskva 1919 ogpå den fjerde 1922. Ved bruddet i Arbeiderpartiet 1923 deltok han i dannelsen av Norges Kommunistiske Parti og satt en tid i dets sentralstyre. 1928 gikk han imidlertid ut av partiet, og tok senere ikke ledende del i politisk arbeid, men virket som jurist; høyesterettsdommer 1936. 1946X52 var han høyesterettsjustitiarius, 1940X46 medlem av og 1946X55 formann i Arbeidsretten. Utgav Rettergangsmåten i straffesaker (1941) og Norsk bygningsrett (1943) samt politiske brosjyrer, artikler og avhandlinger; hans bok Sovjet-Russland utkom 1949.

Emil giftet seg med Fredrikke Elise Nicoline Bøckman Otto cirka 1906. Fredrikke ble født 20 Jul 1883; døde 22 Aug 1961. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Sigrid Torgersen. Sigrid ble født 13 Jan 1881; døde 23 Okt 1936. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Marie Leigh Vogt. Marie ble født 16 Nov 1895 , Christiania; døde cirka 1963. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

{geni:about_me} '''Fredrik Stang Lund''' (født 17. november 1859 i Kristiania, død 13. juni 1922 i Stockholm) var en norsk advokat og statsråd for partiet Venstre.

14. oktober 1895 ble han utnevnt til statsråd både for revisjonsdepartementet og finansdepartementet i Francis Hagerups første regjering. Han ble avløst fra finansministerposten allerede etter to uker, men fortsatte som revisjonsminister frem til november 1896. Deretter var han medlem av statsrådsavdelingen i Stockholm til 1. august 1897, da han ble utnevnt til arbeidsminister. Denne posten hadde han frem til regjeringens fall 16. februar 1898.

Stang Lund var ordfører i Oslo fra 1. januar 1895 til han 14. oktober ble utnevnt til statsråd.

Stang Lund tok juridisk embetseksamen i 1881 og studerte formuerett i Berlin, Paris og München. Han ble høyesterettsadvokat i 1885 og gikk i kompaniskap med advokat Einar Løchen i 1889 etter å ha drevet eget firma siden 1886. Brødrene Herman Lund og Jens Michael Lund ble opptatt som kompanjonger i henholdsvis 1891 og 1910.

Stang Lund ble fast ekstraordinær høyesterettsassessor i 1898, men etter bare noen måneder gikk han tilbake til sin advokatvirksomhet. Han var med å stifte Den norske Saksførerforening i 1908 og var formann i foreningens hovedstyre 1916X1922.

Som forsvarer i store straffesaker ble hans navn kjent over hele landet. Blant annet forsvarte han Christian Krohg som ble anmeldt for krenkelse av sedeligheten etter utrgivelsen av roman «Albertine». Viktig var også Stang Lunds arbeid i flere komiteer som forberedte lovarbeider, blant annet foreldelsesloven av 1896. Senere ble han også formann for komitéen som utarbeidet forslag til lov om utilbørlig konkurranse.

Fredrik Stang Lund utga i 1916 boken «Sakfører-gjerningen», basert på tre forelesninger som han holdt ved Universitetet i Oslo. Patentingeniøren Alfred J. Bryn hadde et utstrakt samarbeid med Stang Lund på det industrielle rettsverns område og tilegnet ham sin bok «Varemerket» med følgende ord:

* '''''Som menneske aldri dommer, som dommer alltid menneske'''''

Han ble i 1896 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.

Han var sønn av sogneprest Jens Michael Lund og Laura Stang (datter av advokat og statsminister Frederik Stang og søster av advokat og senere statsminister Emil Stang). Han ble i 892 gift med Ingeborg Nicoline Midelfart.

==Eksterne Lenker==
* [http://no.wikipedia.org/wiki/Fredrik_Stang_Lund Wikipedia]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

{geni:occupation} sogneprest

{geni:about_me} http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01036826000793


http://home.sf-nett.no/olathors/Feiring%20Familierapport.htm

Emil giftet seg med 22 Aug 1890, Kristiania. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

{geni:occupation} professor