Else giftet seg med Johan Ernst Welhaven cirka 1806. Johan ble født 30 Okt 1775 , Bergen, Norway; døde 10 Mar 1828, Bergen. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

{geni:occupation} Poet, Art Critic, Philosophy Professor

{geni:about_me} '''Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven''', lyriker, litteraturkritiker og kunstteoretiker.

Fødested Bergen, død 21. oktober 1873, dødssted Christiania, begr. på Vår Frelsers gravlund. Forfatter. Foreldre: Hospitalsprest Johan Ernst Welhaven (1775X1828) og Else Margrethe Cammermeyer (1785X1853). Gift 27.5.1845 i Aker med Josephine Angelica Bidoulac (5.11.1812X2.12.1866), datter av fransk språklærer Joseph Bidoulac, Danmark (1765X1839) og Mumche Marie Sørensen (1783X1850). Far til Hjalmar Welhaven (1850X1922); bror av Maren Sars (1811X98) og Elise Welhaven (1815X1901); svoger til Michael Sars (1805X69); morbror til Ernst Sars (1835X1917), Georg Ossian Sars (1837X1927) og Eva Nansen (1858X1907).

Som lyriker, litteraturkritiker og kunstteoretiker er Johan Sebastian Welhaven i norsk sammenheng en gründerskikkelse. Litteratursosiologisk representerer han en moderniserings- og profesjonaliseringsprosess. Med Welhaven blir det å være litteraturkritiker et yrke for seg selv. Og som dikter er han grunnleggeren av en tradisjonslinje i norsk litteratur for en idealistisk forankret, formstreng lyrikk. Med atskillig rett kunne Welhaven 1839 i et kjærlighetsbrev til Ida Kjerulf skrive at Xmed mig er der begyndt en norsk Literatur efter den europeiske Oplysnings Standpunkt og FordringerX.

Welhaven var bergenser av fødsel, men hadde på farssiden tyske og på morssiden danske aner. Dikterens farfar, Johan Andreas Welhaven, hadde i ung alder innvandret til Bergen, der han ble lærer og siden klokker ved Mariakirken, kirken for byens tyske menighet. Dikterens far, Johan Ernst Welhaven, var prest ved St. Jørgens spedalskehospital, mens dikterens mor, Else Margrete Cammermeyer, var datter av residerende kapellan til Korskirken Johan Sebastian Cammermeyer og Maren Heiberg. Denne Maren tilhørte den danske grenen av den norske Heiberg-familien og var en kusine av den danske dikteren og kritikeren Johan Ludvig Heiberg, et slektskapsforhold som senere skulle komme til å bety mye for Welhavens intime kontakt med dansk kulturliv.

På Bergen katedralskole, der Welhaven var elev 1817X25, hadde han byens leilighetspoet og skjønnånd Lyder Sagen som morsmålslærer. Den estetisk interesserte Sagen må ha sett et kunstnerisk potensial hos den unge Welhaven og ledethans interesse i retning av bildende kunst (særlig tegning) og estetisk teori (Herder, Lessing, Winckelmann). Welhaven ble elev ved en tegneskole som Sagen opprettet 1824 og der Welhaven arbeidet den første vinteren etter artium.Men den unge Welhavens drøm om å bli kunstmaler ser ut til å ha fått et grunnskudd da han fikk vite at datidens fremste norske maler, J. C. Dahl, hadde uttalt seg mindre smigrende om hans produksjon.

Etter examen artium 1825 og XandeneksamenX ved universitetet i Christiania 1827 med hovedkarakteren XnonX (laveste ståkarakter; riktignok med beste karakter i filosofi) tok Welhaven uten særlig interesse fatt på det teologiske studium, som han snart oppgav. 1828 døde imidlertid hans far. Dermed stod Welhaven økonomisk på bar bakke. Det fulgte noen vanskelig år da han forsøkte å slå seg gjennom ved å gi privatundervisning til barn av hovedstadens bedrestilte borgerskap.

Slik X og via sitt begynnende forfatterskap X kom Welhaven i kontakt med noen av Christianias mest innflytelsesrike menn, grev Herman Wedel Jarlsberg, kjøpmann Herre og bokhandler Dahl, som på forskjellige måter hjalp ham. Til sin mesen, bokhandler Dahl, skrev Welhaven 1833 at Xlige siden min Faders Død har jeg virkelig stadig befundet mig i en nødlidende TilstandX.

Samtidig fant Welhaven et stimulerende miljø i Det norske Studentersamfund, der han ved sitt vidd og sin språklige slagferdighet snart ble en sentral skikkelse. I to år (1829X31) var han redaktør for Samfundsbladet (til tross forat den vanlige valgperioden bare var ett år). Her utnevnte en innsender Welhaven til Studentersamfundets Xstørste Declamator, den bedste Poet og det største Geni, som kommer med uerstattelige VittighederX. Samtidig ble Welhaven trukket inn i hovedstadens selskapsliv, der den samme kilden hevdet at han også der beundres for sine evner som XConversationsvirtuosX og leilighetsdikter.

Av avgjørende betydning for Welhavens utvikling ble det at han i Studentersamfundet sluttet vennskap med flere begavede, unge menn som senere skulle komme til å spille en sentral rolle i 1800-tallets Norge (bl.a. juristene A. M. Schweigaard, Bernhard Dunker, Frederik Stang og historikeren P. A. Munch). Samtidig fulgte Welhaven den estetiske polemikk i Danmark, og han fikk Xen uimodståelig Trang at nedlægge en offentlig Protest mod Literaturens Stilling i NorgeX (J. B. Halvorsen). Med dansk åndsliv som modell stilte Welhaven Xdet åndsfattige norske samfunn overfor den ideale fordring om et åndelig fellesskap av bevisstgjorte individerX (Ingard Hauge).

Innenfor Welhaven og hans venners XintelligenspartiX var man støtt over det X etter deres mening X lave kulturelle nivået i studentmiljøet og i samtidens norske samfunn overhodet. De unge menn oppfattet miljøet omkring seg som XråttX, XuferdigX, uten den sikre estetiske og politiske kulturen man kjente fra det nærliggende Danmark.

Særlig rettet de unge menns irritasjon seg mot XnorskhetpartietsX leder, den jevnaldrende student Henrik Wergeland, som man oppfattet som en samnevner og representant for alt det man opponerte mot. Da så Wergeland 1830 sendte ut sitt svært ambisiøse XVerdensdigtX Skabelsen, Mennesket og Messias (merkelig nok med en tittelsidetegning av Welhaven), kunne hans fremste kritiker ikke lenger holde seg tilbake. 15. august 1830 åpnet Welhaven sitt angrep mot Wergeland ved å offentliggjøre sitt først trykte dikt Til Henrik Wergeland i Morgenbladet (XHvor længe vil du rase mod Fornuften?X).

En slags stevkamp, den såkalte XStumpefeidenX i Studentersamfundets Samfundsblad, fulgte nå med innlegg fra begge de stridende partene. 1832 brøt Welhaven og hans venner ut fra Studentersamfundet og dannet sitt eget Studenterforbund med ukeavisen Vidar (1832X34). Her offentliggjorde Welhaven blant annet den bredt anlagt miljøkritiske artikkelen om det han ironisk kalte XChristiania Vinter- og SommerdvaleX (1832).

Parallelt med dette publiserte Welhaven samme år også sitt hovedinnlegg mot Wergeland, pamfletten Wergelands Digtekunst og Polemik, ved Aktstykker oplyste. 1834 avrundet så Welhaven sitt felttog mot Wergeland i de 76 diktene i sonettekretsen Norges Dæmring, demonstrativt utgitt på den danske dikteren Oehlenschlägers fødselsdag 14. november. Nå fulgte den såkalte XDæmringsfeidenX, der Henrik Wergelands far, presten Nicolai Wergeland, i fullt alvor foreslo å brenne Welhavens diktsamling på bål 17. mai, noe som enkelte steder skal ha skjedd.

Først 1835 kom Welhaven utenfor Norges grenser med en reise til København, der han fikk treffe flere av de danske kulturpersonlighetene han hadde sett slik opp til fra sin tidligste ungdom (Heiberg, Winther, Hertz). Allerede åretetter ble denne reisen etterfulgt av en sjøreise til Frankrike med et par måneders opphold i Paris og tilbakeveien hjem lagt over Tyskland. Det er i forbindelse med tilbaketuren fra denne reisen hans danske venn Orla Lehmann har fortalt at Welhaven allerede under innseilingen til Christiania på fjorden ble møtt av båtdemonstranter som siden fulgte ham hjem gjennom byens gater med skrik og skrål. Welhavens dagbok fra en to måneder lang Italia-reise 1858 eropptrykt i Henning Grans Welhaven på klassisk grunn (1942).

22 år gammel hadde Welhaven 1830 møtt Wergelands 17 år gamle søster Camilla (senere gift Collett) og blitt sterkt opptatt av henne. Tydeligvis gikk hennes engasjement dypere enn hans, og det ble den trofaste Camillas XLivs JammerX at Welhaven etter tidens borgerlige skikk og bruk ikke fridde til henne (Xjeg kunde hverken slippe Dem eller holde Dem fastX). Korrespondansen mellom dem ble 1926 utgitt av Leiv Amundsen.

Welhavens store kjærlighetsopplevelse var likevel hans forelskelse i komponisten Halfdan Kjerulfs søster, Ida Kjerulf. De ble forlovet 1839, men allerede i desember året etter døde hun. Welhaven reiste henne et vakkert minne i etav sine store dikt, Den Salige, i Halvhundrede Digte. Brevvekslingen dem imellom ble utgitt av Otto Lous Mohr 1945. 1845 giftet Welhaven seg med Josephine Bidoulac, datter av en fransk innvandrer til Danmark.

Fra omkring 1840 endret Welhavens sosiale posisjon seg fra å være en fattig opposisjonell med usikker fremtid til etter hvert å innta en fremtredende plass i norsk kulturliv. Mest betydde nok her den meget omstridte konstitusjonen av den faglig nokså uforberedte Welhaven som lektor i filosofi ved universitet 1840, 1843 omgjort til et fast lektorat med påfølgende avansement til professor 1846.

En meget kritisk karakteristikk av Welhaven som professor i embete har hans elev, den senere historieprofessor Ludvig Daae, gitt i sin selvbiografi. Welhaven karakteriseres her som Xen Skuespiller paa CathedretX, en som alltid sørget for Xen Knald-Effect som SortieX, samtidig som Daae går så langt som til å stemple sin lærer som et XNulX i filosofien. Av større biografisk interesse er det likevel å notere seg Daaes påstand om at Welhavens skrifter XingenlundeX gir Xdet rette Billede af hans Personlighed, thi han var ligesaa ængstelig med hvad han lod trykke, som han var en Slarv, med hvad han sagde. Den som alene kjender ham af hans Bøger, aner ikke hvorledes han tog sig ud i levende LiveX (Nic Knudtzon). Man minnes uvilkårlig vandrehistorien om at Welhaven skal ha sagt om seg selv at Xdet er ikke greit, når en gap og en eremitt skal leve sammenX.

Welhavens senere ry som lyriker hviler først og fremst på de fem diktsamlingene Digte (1838), Nyere Digte (1844), Halvhundrede Digte (1848), Reisebilleder og Digte (1851) og En Digtsamling (1860), alle fra tiden omkring og etter hans universitetsansettelse. Welhaven viser her hvordan han behersker et vidt register av dikttyper fra det elegiske minnediktet Den Salige over det kunstfilosofiske Digtets Aand og det selvanalytiske Det tornede Træ til de humørfylte nasjonale romansene I Kivledal, Dyre Vaa og Koll med Bilen. Via folkeskolens lesebøker ble den sistnevnte diktgruppen særlig populær, lest (og ofte lært utenat) av generasjon på generasjon av norske skolebarn. Særlig i disse diktene har Welhaven vist sin evne til en varsom og stilriktig fornorskning av det danske skriftspråket han ellers betjente seg av, og dermed ytet sitt bidrag til den begynnende fornorskning av nordmenns dansk.

De aller fleste av Welhavens dikt er strofiske. Det gjør det lett å sette melodier til dem. Sammen med Halfdan Kjerulf er Welhaven skaperen av den norske XliedX (lyriske tekster der sammenhengen mellom tekst og musikk er særlig nær). Welhaven/Kjerulf-sanger som Til Fjelds over Bygden staar min Hu utgjør kjernen i den eldste norske lied-tradisjon, dyrket både som solonummer og arrangert for vårt første mannskor, Den norske Studentersangforening, stiftet 1845.

De emnene Welhaven dikter om, er konkrete nok: et naturinntrykk, et minnerikt sted, et sagn, en situasjon, en person. Men denne virkeligheten blir, som Ingard Hauge har uttrykt det, Xgjort transparent. Diktet blir et slør for et dypere eller høyere åndsinnhold, eller speil for noe menneskeligX. Noe helt grunnleggende hos Welhaven er hans drift etter å XåndeliggjøreX det materielle. Eller sagt med hans egne ord: Kunst er Xen aandig opfattet Virkeligheds GenbilledeX. Den sanne dikter gjengir, som Welhaven et annet sted uttrykker det, XUniversets Skjønhed, saaledes som den nedsank i hans Indre, under en ideal, koncentreret FormX.

Som professor kom Welhaven til å gjøre sin innflytelse gjeldende også utenfor universitetet. Han engasjerte seg i den den gang nye avholdssaken og var aktivt med da Den norske Forening mod Brændevinsdrik ble stiftet 1845. Welhaven var også XskandinavistX og opptrådte som taler ved studenttogene til Christiania 1851, Sverige 1856 og Danmark 1869.

Ved siden av sine diktsamlinger utfoldet Welhaven i sine senere år også et stort prosaforfatterskap, først og fremst på det litteraturhistoriske området. Også her er Welhaven en pioner. 1837 holdt han i Christiania en rekke offentlige foredrag om litteraturhistorie, som senere ble trykt i hans litteraturhistoriske hovedverk, Ewald og de norske Digtere, sammen med to tidligere trykte artikler, Om Betydningen af det norske Selskabs Opposition mod den Ewaldske Poesi og Til Erindring om det norske literaire Selskab. Welhaven beskjeftiget seg også med Petter Dass' forfatterskap i Digteren fra Alstadhoug, Peder Dass (1854).

I det hele er det tydelig at en samnevner i Welhavens litteraturhistoriske forfatterskap er hans sterke interesse for den norske XlinjenX i den dansk-norske felleslitteraturen. I tråd med dette engasjerte han seg også i samtidsdebatten om en egen norsk salmebok og utgav Antydninger til et forbedret Psalmeverk 1838.

Welhaven ble tidlig gammel. En stor glede må det imidlertid ha vært for ham å få oppleve sine Samlede Verker i 8 bind utgitt (1867X68). Men en siste gang skulle han oppleve at den gamle striden igjen blusset opp omkring hans navn. Regjeringen hadde foreslått en pensjon for Welhaven på 1200 spesidaler per år, et flertall i en regjeringskomité senket summen til 1000 spesidaler og et mindretall til 800. Dette siste beløpet ble vedtatt i Stortinget 12. november 1868 med 55 mot 54 stemmer. Samme dag drog studentene med sine faner ut til Welhavens bolig på Drammensveien, der Bjørnstjerne Bjørnsons hyllestdikt XLyt nu du lutende sangerX ble sunget for første gang.

''Verker''

* Fullstendig bibliografi i NFL, bd. 6, 1908

* Wergelands Digtekunst og Polemik, ved Aktstykker oplyste, 1832
* Norges Dæmring, 1834
* Antydninger til et forbedret Psalmeverk, 1838
* Digte, 1838
* Nyere Digte, 1844
* Halvhundrede Digte, 1848
* Reisebilleder og Digte, 1851
* Digteren fra Alstadhoug, Peder Dass, 1854
* En Digtsamling, 1860
* Ewald og de norske Digtere, 1863
* Samlede Verker, 8 bd., 1867X68


''Portretter m.m.''

* Fullstendig ikonografi i Norske portretter. Forfattere, 1956

* Selvportrett (tegning), u.å.; gjengitt i Norske portretter
* Maleri (brystbilde) av Jacob Calmeyer, 1827; NG
* Tegning (brystbilde) av Johan Vilhelm Gertner, 1843; UBO
* Tegning (brystbilde) av Siegwald Dahl, 1850; Oslo Bymuseum
* Maleri (brystbilde) av Jørgen Roed, 1853; Den Hirschsprungske Samling, København
* Tegning (skulderbilde) av Aasta Hansteen, 1855; NG
* Byste (gips) av Julius Middelthun, 1861; UBO
* Byste (marmor) av d.s., 1863; Det Norske Studentersamfund, deponert i NG
* Byste (terrakotta) av d.s., 1867; NG


===Kilder og litteratur===

* Norsk biografisk leksikon: [http://snl.no/.nbl_biografi/Johan_Sebastian_Welhaven/utdypning Johan Sebastian Welhaven]
* English Wikipedia: [http://en.wikipedia.org/wiki/Johan_Sebastian_Welhaven Johan Sebastian Welhaven]
* flickr.com: [http://www.flickr.com/photos/jan-tore/4228872365/ Johan Sebastian Welhavens grav] i æreslunden på Vår Frelsers gravlund, Oslo
* Bergen Offentlige Bibliotek: [http://www.bergen.folkebibl.no/litteratur/welhaven/index.html Johan Sebastian Welhaven 1807 - 1873]
* A. Løchen: Johan Sebastian Welhaven. Liv og Skrifter, 1900
* NFL, bd. 6, 1908
* I. Hauge: Tanke og tro i Welhavens poesi, 1955
* R. Andersen-Næss: Johan Sebastian Welhaven. Mennesket og dikteren, 1959
* P. Saugstad: J. S. Welhaven. En idealenes vokter, 1967
* S. Aa. Aarnes: XÆsthetisk LutheranerX og andre studier i norsk senromantikk, 1967, s. 401X427
* R. Andersen-Næss: biografi i NBL1, bd. 18, 1977
* I. Hauge: Innledning til J. S. Welhavens Samlede verker, bd. 1, 1990
* N. Knudtzon (red.): Professor Dr. Ludvig Daaes erindringer og opptegnelser om sin samtid, 2003, s. 194X195

Johan giftet seg med Josephine Angelica Bidoulac cirka 1845. Josephine ble født 5 Nov 1812 , Flensburg, Schleswig-Holstein, Germany; døde cirka 1866. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Michael Sars. Michael ble født cirka 1805; døde cirka 1869. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

{geni:occupation} Författarinna ("Tante Lise")

{geni:about_me} Elisabeth Cathrine "Lise" Welhaven (6 March 1815 X 26 July 1901) was a Norwegian writer.
[http://en.wikipedia.org/wiki/Elisabeth_Welhaven]
Personal life

She was born in Bergen as a daughter of priest Johan Ernst Welhaven (1775X1828) and Else Margrethe Cammermeyer (1785X1853). She was a sister of Johan Sebastian and Maren Sars.[1]

She did not marry. Through her sister Maren she was a sister-in-law of priest and professor Michael Sars and an aunt of Ernst Sars, Georg Ossian Sars and Eva Nansen. Through her brother Johan Sebastian she was an aunt of architect Hjalmar Welhaven,[1] and through another brother Johan Andreas she was an aunt of police chief Kristian Welhaven.[2]
[edit] Career

She grew up in Bergen, but after her father died when Elisabeth was thirteen, she moved in with Michael and Maren Sars. They first lived in Manger where Michael was a vicar, but in 1854 the family moved to Christiania where Michael had become professor.[1]

The family home in Christiania became a notable meeting place for liberal and intellectual citizens of Norway's capital, and has been called "Christiania's first salon".[3] Welhaven's role in the salon was that of storyteller, and one of the recurring guests, Hartvig Lassen, encouraged her to write them down. He published them in the magazine Skilling-Magazin, and in 1870 some tales were collected and published as the book Fra Staden og Stranden. In 1871 she released Fra gamle Dage. The books were reissued later; the two under one as Fra Staden og Stranden in 1881 and Fortællinger fra det gamle Bergen in 1897. The tales were largely based on her childhood in Bergen.[1]

She died in July 1901, three years after Maren Sars. She was buried at Vår Frelsers gravlund.[1]
[edit] References

^ a b c d e Aasen, Elisabeth. "Elisabeth Welhaven". In Helle, Knut (in Norwegian). Norsk biografisk leksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget. Retrieved 31 January 2010.
^ Jørgensen, Jørn-Kr. "Kristian Welhaven". In Helle, Knut (in Norwegian). Norsk biografisk leksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget. Retrieved 31 January 2010.
^ Henriksen, Petter, ed. "Maren Sars" (in Norwegian). Store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget. Retrieved 31 January 2010.


Elisabeth Welhaven, Elisabeth Cathrine Welhaven, XLiseX Welhaven, født 6. mars 1815, fødested Bergen, død 26. juli 1901, dødssted Kristiania, begr. på Vår Frelsers gravlund. Forfatter. Foreldre: Hospitalsprest Johan Ernst Welhaven (1775X1828) og Else Margrethe Cammermeyer (1785X1853). Ugift. Søster av Johan Sebastian Welhaven (1807X73) og Maren Sars (1811X98); svigerinne til Michael Sars (1805X69); tante (fars søster) til Hjalmar Welhaven (1850X1922) og (mors søster) til Ernst Sars (1835X1917), Georg Ossian Sars (1837X1927) og Eva Nansen (1858X1907).

Elisabeth Welhaven var en typisk representant for den ugifte XfamilietantenX; i det meste av sitt voksne liv bodde hun sammen med søsteren Maren Sars og hennes familie. Et naturlig fortellertalent gjorde Xtante LiseX til et midtpunkt i selskapslivet i Christiania, og en observant tilhører fikk historiene bevart for ettertiden.

Hun vokste opp i Bergen ved St. Jørgens hospital for spedalske, der faren var prest. Han døde da hun var 13 år gammel. Senere flyttet hun fra Bergen og kom til den eldre søsteren Maren og hennes mann, Michael Sars, som fra 1839 var sogneprest i Manger i Nordhordland. Da Sars 1854 ble utnevnt til professor ved universitetet i Christiania fulgte Elisabeth Welhaven med familien.

Maren Sars' søndagssalong gjorde Elisabeth Welhaven til forfatter. Det bergenske bymiljøet og livet ved havgapet var bakgrunnen for et særegent fortellertalent som hun utviklet i Christiania. Blant salonggjestene var bergenseren Hartvig Lassen, utgiver og redaktør av Skilling-Magazin. Han overtalte Elisabeth Welhaven til å skrive ned fortellingene, og 1868X69 stod tre av dem på trykk i magasinet. De ble så populære at de, sammen med flere fortellinger, kom i bokform 1870 under tittelen Fra Staden og Stranden. Året etter gav hun ut Fra gamle Dage, og 1881 kom begge bøkene samlet under fellestittelen Fra Staden og Stranden sammen med to nye historier. Samtlige ble utgitt igjen som Fortællinger fra det gamle Bergen 1897 med illustrasjoner av maleren Carl Dørnberger.

Elisabeth Welhaven har ingen stor produksjon, men hennes bypatriotisme, kombinert med en sjelden observasjonsevne, gjør at fortellingene har stor kulturhistorisk verdi. Bergen bevarte lenge sin egenart og sine byoriginaler. Språkog klesdrakt var også særpreget. Historiene vitner om nær kjennskap til bydeler og utkant, fra slaktescener til guttegjenger, fra sankthansfeiring til tyske messer i Mariakirken. Forfatteren har blikk for ulike lag av befolkningen. XSmåpikerX og gutter lekte sammen; barn hørte til gatelivet i Bergen, og det gjorde tiggerne også. Gateguttene gav dem økenavn, replikkene sørget de selv for. Standsforskjellen var merkbar, fra mektige kjøpmenn til dragere (bærere) og fløttmenn (båtfrakt), hver kategori med sine spesielle typer. I Lydia Rademacher, historien om jomfruen med egen butikk og XHusmenneskeX, er personer og situasjoner skildret med humor i et saftig språk.

Elisabeth Welhaven skrev ikke private erindringer, men fortellingen Klokkeren og hans Søn kan ha utgangspunkt i farens barndom. Presten Welhaven var sønn av en tyskfødt klokker ved Mariakirken (Tyskekirken). Klokkeren i fortellingen har ett ønske, nemlig at sønnen skal bli prest, og det blir han. Historien er krydret med skumle omgivelser i et tidligere kloster og klokkersønnens vandring inn i Tyskekirken en mørk natt.

Elisabeth Welhaven ble boende hos familien Sars til Maren Sars døde 1898; da ble hjemmet oppløst. Elisabeth Welhaven måtte flytte og var i pleie til hun døde 1901.

Verker
Ligstuen, i Skilling-Magazin 1868, s. 678X682
En gammelbergensk Sankthansaften, ibid. 1869, s. 139X141
Madamen, sst., s. 422X427
Fra Staden og Stranden. Smaaskildringer (her inngår bl.a. de tre ovenstående), 1870
Fra gamle Dage. Skisser, 1871
Fra Staden og Stranden. Smaaskildringer (2. opplag av de to foregående bøker, sammen med to nye fortellinger), 1881
Fortællinger fra det gamle Bergen. Ungdomserindringer (nytt opplag av foregående bok, utvidet med fire nye fortellinger), ill. av Carl Dørnberger, 1897
Kilder og litteratur
R. Johnsen: XElisabeth WelhavenX, i Folkebladet 15.10.1900
nekrolog i Norske Intelligenssedler nr. 170/1901
Aa. Hansteen: XTil Elise WelhavenX, dikt (Xpaa fødslodagen hennar d. 6te mars 1865X), i Nylænde 1.12.1904
NFL, bd. 6, 1908
M. Schjøtt: XElisabeth WelhavenX, i Høeg&Mørck, bd. 1, 1914, s. 22X23
NLH/Bull, bd. 4, 1937, s. 118X119
E. Aasen (red.): Fra gamle dage. Memoarer, dagbøker, salmer og dikt av kvinner ca. 1660X1880, 1983, s. 298X300 (tekstutdrag s. 301X308)

Notater:

{geni:occupation} Prest, senast i Sigdal

{geni:about_me} Do not confuse him with his father, who is also named Johan Ernst Welhaven.

Familie/Ektefelle/partner: Anthone Johanne Holmboe. Anthone ble født 22 Mar 1827 , Tromsø, Troms, Norge; døde cirka 1920. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: E. Winge. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Sogneprest i Grønlands menighet i Oslo (theol cand), sogneprest
See Wikipedia entry; does not match with the death date we have here.

Johan Andreas Welhaven (1748-1811), was 17 years old to Bergen as a disciple ("Junge") on the Hanseatic Bryggen. After six years he had been "Gesell". In time he became a teacher at the German poor school established in 1777 in connection with the German church in Bergen. Later he became organist and bells of that church. He married Elizabeth Margaret Woltmann (d. 1814), she also from North-East Germany. Johan Andreas Welhaven seems to have been a hard working man as well as to acquire the Norwegian language cost of higher education for his three sons, among them Johan Ernst Welhaven. -Wikipedia

Hans sønn, Johan Andreas Welhaven (1748-1811), kom 17 år gammel til Bergen som læresvein («junge») på Hansabryggen. Etter seks år var han blitt «gesell». Med tiden ble han lærer ved den tyske fattigskolen opprettet i 1777 i tilknytning til Tyskerkirken i Bergen. Senere ble han også organist og klokker i nevnte kirke. Han giftet seg med Elisabeth Margrethe Woltmann (d. 1814), også hun fra Nordøst-Tyskland. Johan Andreas Welhaven ser ut til å ha vært en hardt arbeidende mann som foruten å tilegne seg det norske språket kostet høyere utdannelse for sine tre sønner, der i blant Johan Ernst Welhaven. -Wikipedia

Johan giftet seg med 15 Sep 1859, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Johan giftet seg med Gerda Kathinka Elisabeth Hansen 28 Jan 1880. Gerda ble født 19 Nov 1857; døde 28 Jun 1948, Oslo. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: A. Welhaven. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

{geni:about_me} JOHAN ERNST WELHAVEN (1848-d)
Christened in Copenhagen, Denmark.
Named after his grandfather, Johan Ernst Welhaven (1775-1828).
Also has the same name as his uncle Johan Ernst Welhaven (1818-1883).
First son of noted Norwegian poet & critic Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven (1807-1873) and Josephine Bidoulac (1812-1866).
Older brother of noted Norwegian architect Hjalmar Welhaven (1850 - 1922).
Husband of Danishwoman Karen (Mouler) Welhaven.
Father of Finn Welhaven (b.1884 -), Ida Welhaven, and Alf Welhaven.


JOHAN ERNST WELHAVEN - International Genealogical Index / Denmark
Gender: Male. Christening: 06 JUN 1848. Garnisons Sogn, Copenhagen.
Father's Name: Johan Welhaven. Mother's Name: Josephine Bidoulai

http://www.rhd.uit.no/folketellinger/ftliste.aspx?ft=1900&knr=0132&kenr=014&bnr=0010
Information on place of residence:
Census
Tellingsår: 1900
County: Glemmen (Fredrickstaad)
Municipal Code: 0132
Name of domicile: Since Guldberg
Name: Johan Ernst Welhaven
Occupation: Valet
Birth year : 1848 Place of birth: Copenhagen
Wife of Johan Ernst Welhaven:
Karen (Mouler) Welhaven. Birth year : 1850. Place of birth: Fredriksstad.
Son of Johan Ernst Welhaven & Karen (Mouler) Welhaven:
Finn Welhaven Occupation: pupil. Birth year : 1884. Place of birth: Finland

Well listed Norwegian artist Astri Welhaven Heiberg (1881-1967) Welhaven Heiberg was born into a family with close relations to key persons in Norwegian cultural life. His father, Hjalmar Welhaven (1850-1922) was the second son of the poet Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven (1807-1873) and his Danish wife Josephine Angelica Bidoulac (1812-1866). Johan Ernst Welhaven (1775-1828), was a priest, including the St. Jorgen in Bergen, Who was a church and hospital for the lepers in the district. Hjalmar Welhaven was educated architect, And the character preferably wooden buildings and houses for the workers in Christiania. He is still best known for the house to Fridjof Nansen, Polhøgda (1900-02) at Fornebu, executed in stone. In 1883 he became manager of the castle Oscar II.

Familie/Ektefelle/partner: Karen Mouler. Karen ble født cirka 1850. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

{geni:occupation} Slotsforvalter, arkitekt

{geni:about_me} Arkitekt, slottsforvalter i Christiania, har tegnet Polhøgda bl a.

Hjalmar giftet seg med Margrethe Petersen Backer 16 Des 1876, Christiania, Christiania, Christiania, Norge. Margrethe ble født 2 Sep 1851 , Holmestrand, Vestfold, Norway; døde 5 Nov 1940, Oslo, Oslo, Oslo, Norge. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

{geni:occupation} Romansesangerinde.

Eva giftet seg med Fridtjof Wedel-Jarlsberg Nansen 6 Sep 1889. Fridtjof (sønn av Baldur Fritdjof Nansen og Adelaide Johanne Thekla Isodore Wedel Jarlsberg) ble født 10 Okt 1861 , Store Frøen; døde 13 Mai 1930, Lysaker, Polhøgda (Godthaab). [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

{geni:occupation} Redaktør

Familie/Ektefelle/partner: Sven Rudolf Gunnerson. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Caroline Cecilie Rasmussen. Caroline ble født 29 Mar 1855. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Maren Gurine Sivertsen. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Axel Martin Woll. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Olaf Sars. Olaf ble født 31 Mar 1853. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Theodora Haugland. Theodora ble født 22 Feb 1866. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: ?. Winge. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: F. Kjelstrup. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

{geni:occupation} Ekspeditonssjef i soscialdepartementet, Oslo

Familie/Ektefelle/partner: Rebekka (tante Lillemor) Kiil. Rebekka ble født 19 Mar 1893; døde cirka 1985. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

{geni:occupation} Politimester i Oslo, Politiembetsmann

{geni:about_me} Född i Oslo och tog studenten 1901. Examinerades vid Krigshögskolans nedre avdelning 1902 och blev värnpliktig officer. Befordrades 1916 till värnpliktig kapten. Sin juridiska ämbetsexamen tog han 1907 och blev "dommerfullmektig" i Tana. Efter en tid blev han "stadsadvokatfullmektig" i Troms og Finnmark lagsogn" och 1911 "poitifullmektig i Troms".

Karriären i Oslo inleddes som "politifullmektig ved ordenspolitiiet i Oslo", där han avancerade till "førstefullmektig". Den snabba karriären vid polisen ledde 1916 till "politimester i Rjukan" och 11 år senare till "politimester" i huvudstaden. Han var Oslos mycket respekterade och högt uppskattade polismästare från 1927 till 1954, bortsett från ett par år under andra världskriget då han satt i tysk fångenskap. Mer om detta längre fram.

På Kristian Welhavens tid hade polismästaren en långt större myndighet än under senare år. Han var känd och populär såväl i befolkningen som inom polisen, en duktig jurist och lika duktig polisman. Under åren hade han många uppdrag förutom polischefsansvaret. Han var medlem i Straffelovskommissionen av 1934, formann i Statens Idrottsråd 1936-40, vicepreses i Den internasjonale Kriminalkommisjon 1937". Där blev han 1953 utnämnd till "aeresvicepreses", ett tecken på betydande och mycket uppskattade insatser.

Efter avgången från polischefsämbetet vid 71 års ålder fortsatte han verka som "kst. lagdommer i Eidsvating lagmannrett i tvår år. 1955 hölls en nordisk poliskonferens. Där var han "aerepreses". Intill 90-årsdagen 1973 kunde följande större utmärkelser nämnas: Kommendör av S:t Olavsorden, innehavare av Haakon VII`s jubileumsmedalj 1930 samt 1955, kommendör av Dannebrog, kommendör av Vasa-orden, kommendör av Finlands Vita Ros samt storriddare av Nederländska Oranje-Nassau-orden.

Kristian placerade 1941 på fängelset Grini av de ockuperande tyskarna. Intill dess hade han lyckats uppehålla deras förtroende och utövat sitt ämbete under tiden då "Administrationsrådet" med hederliga norrmän ännu exixterade. Tyskarna kände sannolikt inta till hans engageman i motståndsrörelsen. Interneringen var sannolikt mer en försiktighetsåtgärd, det hade ju tyvärr kommit fram nazistlojala medlöpare som gärna tog sig an uppgifter i den av tyskarnaupprättade administrationen. Han lät sig inte "ny-ordne". Han fördes tillsamman med hustrun Margit till Tyskland 1943 som gisslan. Han skulle få sin "frihet" om han flyttade till "das Reich" och tog med sig hustru och de tre barnen. Dessbättre kunde småningom barnen hållas utanför genom att föras över till släkten i Sverige (Kristians syster Louise, gift med Harald Brising). Föräldrarna hämtades av Bernadottebussarna våren 1945. Margit skrev senare enbok om tiden som "Sivilinternert i Tyskland 1943-1945". Den är inte publicerad, utan framställd som ett mindre antal fotostatkopior för "slekt, venner og bekjente".


--------------------
Kristian Welhaven, født 11. oktober 1883, fødested Kristiania, død 27. juli 1975, dødssted Oslo. Politiembetsmann. Foreldre: Sogneprest Johan Andreas Welhaven (1825X93) og Gerda Kathinka Elisabeth Hansen (1857X1948). Gift 12.10.1917 i Kristiania med Margit Aagaard (11.12.1893X1985), datter av dampskipsekspeditør, visekonsul Ulrik Frederik Cappelen Aagaard (1859X1915) og Marie Kirstine Lugg (1857X1940). Brorsønn av Johan Sebastian Welhaven (1807X73), MarenSars (1811X98) og Elisabeth Welhaven (1815X1901); fetter av Hjalmar Welhaven (1850X1922).

Kristian Welhaven var politimester i Oslo i nesten 30 år og regnes av mange som den fremste politileder Norge har fostret.

Welhaven vokste opp i Kristiania, der faren var sogneprest i Grønland menighet, og tok examen artium ved Kristiania katedralskole 1901. Han gjennomgikk Krigsskolens første avdelings kystartillerilinje 1901X02, studerte deretter jus ved universitetet i Kristiania og ble cand.jur. 1907. Etter to og et halvt år som sorenskriverfullmektig i Tana i Øst-Finnmark var han statsadvokatfullmektig i Tromsø og Finmarken lagsogn 1910X11, politifullmektig i Tromsø 1911X12 og deretter i Kristiania til 1916, da han ble utnevnt til politimester på Rjukan. 1922 ble Welhaven utnevnt til statsadvokat i Kristiania lagsogn, og 1927X54 (med avbrudd 1941X45) var han politimester i Oslo. Han var konstituert lagdommer i Eidsivating lagmannsrett 1954X55.

Welhaven nøt en respekt innad i politikorpset som ingen politimester verken før eller siden. Det er sagt om Welhaven at han visste navnet på hver eneste konstabel i hovedstadens politikorps, og det går mange historier om hans deltakelse i opptak av nye politiaspiranter. Han kunne ofte stille uortodokse spørsmål, men viste tydelig at han hadde satt seg skikkelig inn i bakgrunnen til hver eneste person som søkte opptak i politiet. Dette hadde mange sider, men var først og fremst med på å skape et samhold i politikorpset og en nærmest grenseløs respekt for politimesteren. XÅ være politimester i Oslo er like vanskelig som å være sjef for Nationaltheatret,X het det i et avisoppslag i forbindelse med Welhavens 50-årsdag 1933.

Da krigen kom til Norge 1940, var Welhaven helt klar i sin handlemåte. Han nektet rett og slett å samarbeide med de tyske okkupantene og de norske NS-myndighetene. Det fortelles at da Vidkun Quisling på selve okkupasjonsdagen 9. april ringte til Møllergata 19 for å fortelle at Xlandets nye statsminister ville ha en samtale med politimesterenX, svarte Welhaven XJeg kjenner ingen statsminister QuislingX og la på røret! Han hadde fått en klar ordre av justisminister Terje Wold X Xå bli på sin plass, ta imot de tyske tropper og ivareta befolkningens interesse på beste måteX, og Welhaven rettet seg etter dette helt til det ble umulig for ham å fungere i stillingen. 23. september 1941 fikk han avskjed med en times varsel. Den direkte foranledningen var at han ville håndheve uniformsforbudet for Hirden.

Etter avskjeden arbeidet Welhaven først en tid for Nasjonalhjelpen, før han ble fengslet og havnet på Grini. Høsten 1943 ble han, etter et halvt år i et Gestapo-fengsel i Berlin, sivilinternert sammen med sin hustru Margit og deres yngste datter i et nedlagt pumpeverk i landsbyen Landsberg am Lech i Bayern. Tyskerne mente han ikke ville rømme når han hadde noen i familien sammen med seg.

Etter krigen bygde Welhaven opp igjen politiet i Oslo. Han var svært mild og forsonende i dommen over de polititjenestemenn som hadde vært medlemmer av NS, og de som ble gjeninntatt i tjenesten, opplevde aldri at han brukte deresfortid mot dem. Politimesteren hadde stor interesse for alle sider ved polititjenesten, men det er nok riktig å si at han hadde en spesiell oppmerksomhet rettet mot overvåkingssaker X saker som angikk byens og landets sikkerhet. Han satte da også en av sine mest betrodde menn, Asbjørn Bryhn, til å lede arbeidet med gjenoppbyggingen av Politiets overvåkingstjeneste.

Kristian Welhaven var en streng, men rettferdig politimester, som var elsket av sitt korps, og det er liten tvil om at politimesteren også elsket sitt politikorps og sitt arbeid. Han hadde en naturlig autoritet man sjelden finneri dag, og han var nærmest aristokratisk i sin fremferd. Hans mål var å gjøre Oslos politikorps til et mønsterkorps for hele verden.

Oslos politimester hadde fingeren med i mye. Han var medlem av Straffelovkomiteen av 1934, han var formann i Statens Idrettsråd 1936X40, visepresident i Den internasjonale Kriminalpolitikommisjon 1937, æresvisepresident 1953 og ærespresident for Den nordiske politisjefkonferanse 1955. 1954 ble han utnevnt til XhederspolisX i Stockholm. Han ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1947 og var kommandør av Dannebrogordenen, de svenske Nordstjärne- og Vasaorden og flere andre utenlandske ordener.

30. juni 1954 defilerte Oslo politikammers mannskaper for politimester Kristian Welhaven for siste gang, og han gikk over i pensjonistenes rekker. XDet har vært mitt liv å være sjef for dette korps!X uttalte han ved sin avgang.

Kilder og litteratur
Stud. 1901, 1926, 1951
HEH 1973
E. Elgesem: biografi i NBL1, bd. 18, 1977
M. Welhaven: Sivilinternert i Tyskland 1943X1945. Margit Welhavens erindringer, 1984
J.-K. Jørgensen: Politiliv X om politiet i fred, krig og i dag, 2004

Kristian giftet seg med Margit Aagaard 10 Des 1917, Oslo, Norway. Margit ble født 11 Des 1893 , Trondheim, Norway; døde cirka 1985. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

L. giftet seg med Harald Gustaf Victor Brising 10 Jun 1911. Harald ble født 1 Okt 1881 , Stockholm, Jacob, (AB), Sweden; døde 21 Des 1918, Stockholm, (AB), Sweden; ble begravet 28 Des 1918, Stockholm, Sweden. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: J. Landquist. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

{geni:about_me}
Possible photo source:
Welhaven, Alf
The Tribune XIV Anniversary (P) June 17 X 39 p.104

Død:
{geni:event_description} "Alf Welhaven died at Los Altos, California, on 20th May, 1959, at the age of 78." Transactions, Volume 69, Institution of Mining and Metallurgy (Great Britain) 1960

"ALF WELHAVEN, who died on May 20 in California, aged 77, was a Norwegian by birth..." Mining Magazine vol.101 1959

Notater:

{geni:about_me} Information on place of residence:

Tellingsår: 1900
County: Glemmen
Municipal Code: 0132
Name of domicile: Since Guldberg
Number of people registered place of residence: 8 Name Family status Marital stand Occupation Birth year Place of birth Ethnicity Grethe Pettersen hm e Seamstress 1853 Sarpsborg Dagmar Pettersen d ug Seamstress 1883 Fredriksstad Gudrun Pettersen d ug 1886 Fredriksstad Nils Pettersen s ug 1891 Fredriksstad Sophie Schie hm e Seamstress 1847 Rakkestad Johan Ernst Welhaven hf g Told Valet 1848 Copenhagen Karen Welhaven hm g 1850 Fredriksstad Find Welhaven s ug pupil 1884 Finland



"On October 6, 1916, Captain E.S Barstow, Mr. Williams, and Fin Welhaven escorted the mule-drawn cart on a return journey to Unsan with a load of $75,000 in cash. A guard of two Japanese policemen rode with the three mining company employees in a buckboard wagon whose Chinese driver followed the bullion cart also driven by a Chinese. The wagons were nearing the end of a long uphill trip, only ten miles south of the first mining camp on the road. Suddenly a fusilade of rifle fire from the brush alongside the road shattered the rustic calm. Bullets hit all but one of the unsuspecting travellers. A Japanese policeman and the Chinese driver of the buckboard toppled over dead. Fin Welhaven was mortally wounded..."
Excerpt from American Economic Enterprises in Korea 1895-1939 by Dean Alexander Arnold

http://books.google.com/books?id=W5vCuxar99cC&pg=PA424&lpg=PA424&dq=finn+welhaven+bandits&source=bl&ots=AUcg-iPojo&sig=6d42pL5k0hn9pfAbjUlF5dxcEXs&hl=en&ei=zt7nTf2kMcrQiALPyLyUDA&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum=6&ved=0CDwQ6AEwBQ#v=onepage&q&f=false


Ainmericaini M5k&©e»s Murdered

"AMERICAN MINERS MURDERED IN KOREA. According to an Associated Press dispatch, Oct. 11, from Seul, Fin Welhaven, who is believed to have been an American, has been killed and two other American mining engineers have been wounded in an encounter with armed bandits, who ambushed the party in northern Korea with the object of robbery. The Americans and others connected with the Oriental Consolidated Mining Co. were returning to the mine on Oct. G carrying $75,000 in cash for operating expenses, when they were attacked from the brush by nine highwaymen. A policeman and the Chinese driver of the wagon in which the Americans were riding were shot dead, and Mr. Welhaven was so badly wounded that he died the following day. Two other Americans named Williams and Barstow were shot, though not dangerously. The bandits were driven off and the cash saved.
Mr. Welhaven was a brother of Alfred Welhaven, manager of the Oriental mine, which is about 60 miles from the nearest railroad. Once a month the output of bullion, which is about $150,000 is taken by an armed bullion party to thenearest station and thence to the mint at Osaka, Japan. On the return trip the party usually carries about $75,000 in cash for paying the mine expenses. Upon communication with the New York office of the Oriental Consolidated Mining Co., the report of the death of Mr. Welhaven is confirmed, but no further information is available."
From Engineering and mining journal, Volume 102
By American Institute of Mining Engineers

Notater:

{geni:about_me} '''Astri Welhaven Heiberg''' (1881-1967) was born into a family with close relations to key persons in the Norwegian culture.

His father, Hjalmar Welhaven (1850-1922) was the second son of the poet Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven (1807-1873) and his Danish wife, Josephine Bidoulac Angelica (1812-1866). Johan Sebastian Welhavens father, John Ernst Welhaven (1775-1828), was a minister, including at St. Jorgen in Bergen, who was a church and hospital for the lepers in the district. Hjalmar Welhaven was educated architect, and designed primarily wooden buildings and houses for the workers in Christiania. He is best known for the house of Fridtjof Nansen, Polhøgda (1900-2002) at Fornebu, executed in stone. In 1883 he became manager of Castle Oscar II.

The mother of Welhaven Heiberg was Margaret Backer (1851-1940). She and her three older sisters were culturally interested. Harriet Backer (1845-1932) was the second oldest and is considered one of Norway's greatest painters. In siblings, we also find the pianist and composer Agathe Backer (1847-1907, married Agathe Grøndahl), which has a big name in Norwegian music history. Inga Agathe (1842-1915) was the oldest, and an accomplished singer. Margaret Backer was, like his sister Harriet, interested in painting. She was educated at William Kyhn in Copenhagen and Bergslien art school in Christiania.

===Sources===

* Norsk Wikipedia: [http://no.wikipedia.org/wiki/Astri_Welhaven_Heiberg Astri Welhaven Heiberg]

* Christiania auktionsforretning AS: [http://chr-auksjon.no/auctions/53/items/24293 HEIBERG, ASTRI WELHAVEN (Kra. 1881-1967) Ol. "To portretter"]

Notater:

{geni:occupation} Billedhugger

{geni:about_me} Sigri Welhaven, født 4. mai 1894, fødested Kristiania, død 20. desember 1991, dødssted Oslo. Billedhugger og keramiker. Foreldre: Arkitekt og slottsforvalter Hjalmar Welhaven (1850X1922) og maler Margrethe Petersen Backer (1851X1940). Gift 1) 15.10.1913 med maler og billedhugger Jean Heiberg (1884X1976), ekteskapet oppløst 1920; 2) 1920 i Paris med generalkonsul Peter Krag (13.11.1885X1.12.1939), sønn av forstmester Johan Aas Krag (1854X1911) og Hanna Constance Thome (1860X1943); 3) 1940 i Oslo med tekstilagent og keramiker Carl Pihl Schou (28.3.1892X1.9.1952), sønn av fabrikkeier Christian Julius Schou (1854X1909; se NBL1, bd. 12) og Fredrikke Elisabeth (XEllaX) Pihl (1856X1925). Sønnedatter av Johan Sebastian Welhaven (1807X73); søsterdatter av Harriet Backer (1845X1932) og Agathe Backer Grøndahl (1847X1907); kusine av Fridtjof Backer-Grøndahl (1885X1959); svigerinne til Harald Hals (1876X1959), Christian Julius Schou (1888X1955) og Bjørn Talén (1890X1945).

Sigri Welhaven var en livsbejaende og frodig kunstner. Hun laget portretthoder, byster og torsoer, helfigurer og hage- og fonteskulpturer, samt en rekke skulpturer av ville dyr. I flere år modellerte hun også arbeider i fajanse.

Den unge, talentfulle Sigri Welhaven hadde allerede modellert sine første arbeider da hun 1910 som 17-åring ble elev av Lars Utne på Den kgl. Tegneskole. Hun debuterte på Høstutstillingen 1911, samme høst som hun begynte på Kunstakademiet under Gunnar Utsond og var elev der til 1913. Hun giftet seg med maleren Jean Heiberg, og de nygifte hadde et studieopphold i Italia 1913X14, men returnerte til Norge da den første verdenskrig brøt ut.

Inspirert av italieneren Giovanni Bernini laget Sigri Welhaven sitt første større arbeid, en fontenegruppe med tre sjøløver som løfter en kvinne opp på et skjell. Hun hadde noen måneders studier hos Kai Nielsen i København 1916, og etter 1919 var hun bosatt i Paris til 1939. Etter skilsmissen fra Jean Heiberg giftet hun seg med den norske generalkonsul i Paris, Peter Krag, og foretok sammen med ham flere reiser til Egypt og Nord-Afrika. I Egypt var de bl.a. de første som 1922 fikk se Tut-Ankh-Amons grav i Luxor, og i Nord-Afrika fant Welhaven modeller til en lange rekke senere dyreskulpturer av godmodige elefanter, vennlige løver, krokodiller, marabouer og bavianer, alle skildret med varme og humor.

Ved siden av en jevn produksjon av portretthoder og byster, bl.a. en rekke barneportretter, stort sett etter private oppdrag, laget Welhaven i Paris-årene også den store gruppen Mor og barn, som fikk rosende omtale på Salonen 1922, og den Rodin-inspirerte knelende mannsskikkelsen Angeren (Le Regret) til utstillingen Salon des Artistes 1927. Hun representerte Norge på verdensutstillingen 1937 med en stor Kristusfigur. I Paris modellerte hun også fonteneskulpturene Gutten på delfinen, som nå står på Amaldus Nielsens plass i Oslo, og Gutten og skilpadden i Torshovparken, begge med fint modellerte nakne gutteskikkelser.

Hun begynte dessuten tidlig å arbeide med fajanse etter en eldre fransk metode og modellerte i flere år barnehoder, afrikanere, dyrefigurer, figurgrupper, døpefonter og kirkeskulpturer, de tidligste stort sett holdt i blått og hvitt, mens en del like frodige arbeider fra 1940- og 1950-årene i Norge er mer fargerike.

Av Welhavens rekke av byster kan nevnes portrettene av Halvdan Koht, Hauk Aabel, Kaja Eide Norena og Thorvald Lammers, samt et stort antall uttrykksfulle portretthoder av barn. Welhaven laget enkelte nonfigurative eksperimenter ibetong, men hennes øvrige arbeider er naturalistiske, med små forenklinger som mer fremhever enn tilslører det karakteristiske ved modellen.

En større grad av stilisering preger dyreskulpturenes klare, samlede former. Nasjonalgalleriet eier Elefantgruppe, en flokk voksne og unge dyr, som står i tett klynge under et stilisert afrikansk tre. Den siste av dyreskulpturene, den store bronsegruppen Morskjærlighet, med løvinnen som ammer sine unger, er datert 1984 og ble vist samme år på hennes siste separatutstilling i Kunstnerforbundet

Sigri Welhaven deltok i flere konkurranser og vant bl.a. 2. premie i konkurransen om Henrik Wergeland-monumentet 1958. Hun stilte ut separat bare to ganger, men deltok fra 1911 til 1985 i en rekke utstillinger i inn- og utland, bl.a. på Salon d'Automne i Paris 1920X39, hvor hun også var medlem av juryen 1922.

Gjennom et langt og aktiv liv opplevde Sigri Welhaven mye, og hun kjente en rekke av mellomkrigstidens store kunstnere, bl.a. malerne Henri Matisse, Pablo Picasso, Georges Braque og Othon Friesz. Hennes hjem og atelier i den store hagen på Slemdal var fylt med egne og andres kunstverk, og hun hadde et utømmelig oppkomme av gode historier. Det var aldri kjedelig å sitte modell for Sigri Welhaven.

Verker
Thorvald Lammers, byste (bronse), 1916, NBO
Gutten på delfinen, bronse, 1921, Amaldus Nielsens plass, Oslo
Mor og barn, gruppe (bronse), 1922, p.e.
altertavle, før 1927, Den norske sjømannskirken, Rouen
Gutten og skilpadden, bronse, 1929, Torshovsparken, Oslo
Angeren, bronse, 1927, Rådhusparken, Moss
St. Georg i kamp med dragen, 1922, fajanse, KIM
Aurélien Marie Lugné-Poë, stein, 1939, Théatre Français, Paris
Halvdan Koht, byste (sandstein), 1939, DNVA, Oslo
Hauk Aabel, byste (bronse), 1945, Nationaltheatret, Oslo
Henrik Wergeland og barna, bronse, 1958, Eilert Sunds plass, Eidsvoll
Elefantgruppe, bronse, 1965, NG
Kaja Eide Norena, byste (bronse), 1969, Den Norske Opera, Oslo
Nina Sundbye, byste (gips), 1978, p.e.
Morskjærlighet, dyregruppe (bronse), 1984, p.e
Kilder og litteratur
G. Alfsen: biografi i NKL, bd. 4, 1986
NGs dokumentasjonsarkiv
Portretter m.m.
Maleri (Mor og barn) av Jean Heiberg, 1916; p.e
Maleri av Jean Heiberg, 1917; Göteborgs Konstmuseum
Maleri (Portrett i orientalsk drakt) av Henrik Sørensen, 1924; p.e.; gjengitt i F. Nielssen: Henrik Sørensen, 1950, pl. 9

Notater:

{geni:occupation} Arkitekt.

{geni:about_me} http://snl.no/.nbl_biografi/Odd_Nansen/utdypning