Notater:

{geni:about_me} Ifølge Larviks historie bind 1, døde hun i 1779..

Maren giftet seg med Christian Christiansen Bruun, Sr. cirka 1744, Larvik, Larvik, Vestfold, Norway. Christian (sønn av Christian Eilert Bruun og Anne Arntsdatter) ble født 12 Feb 1709 , Larvik, Vestfold, Norway; døde cirka Feb 1796, Porsgrunn, Telemark, Norway; ble begravet 4 Mar 1796, Østre Porsgrunn Kirke. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

{geni:about_me} Skipsfører og arsenalforvalter i Fredriksværn..

1789: Nevnt som skipper på Briggen Courage, reder for skipet var Christian Bøckmann, begge bosatt i Larvik. Skipet ble bygget i 1789 i Sandefjord.

Antakelig er det Christian Eilert som det blir skiftet etter
[http://digitalarkivet.no/cgi-win/webcens.exe?slag=visbase&sidenr=41&filnamn=sk07071672&gardpostnr=1524&personpostnr=10718&merk=10718#ovre 8/12 1801(Påbegyndt 20/8 1795).] (Eller faren?)

Noe jeg finner svært interessant er jo at han var Cav.mann sammen med Eilert Bruun da Capt.Henrich Bruun giftet seg med Constance Rasch i 1783. (Merkelig at de alle heter Bruun?)

-I tillegg bør nevnes at han nevnes i skiftet etter Aase Jensdtr Borre(Fra Torstrand)i 1770. da nevnes han sammen med Forvalter Eilert Bruun som Søskenbarn av avdøde.

Det som imidlertidig gjør dette spennende er jo at Eilert Bruun som jo var Forvalter på Fritzøe verk hadde en datter Maren Bruun som var gift med Peter Wright.

og Christian Eilers mor het jo Maren Wright(datter av Henrik Wright og Else Scavenius)

Maren og Peter var derfor søsken!.

-Kansje var Eilert Bruun og Christian Eiler Bruun av samme slekt?.

Familie/Ektefelle/partner: Johanne Frederica Strøm. Johanne ble født cirka 1750; døde cirka 1806. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Arnt giftet seg med Johanne Catherine Gierdrum 2 Jul 1782. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Johanne Lavine Askildsen. Johanne (datter av Lars Askildsen og Elisabeth Jonsdtr) ble født cirka 1772 , Arendal, Aust-Agder, Norway; døde cirka 1831. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

{geni:occupation} Skipskaptein

{geni:about_me} http://solumslekt.org/slekta/famark.php?person=20627

Samfrendeskifte avholdt 11.11.1797

Henrich giftet seg med Constance Rasch 2 Feb 1783, Porsgrunn, Telemark. Constance ble født cirka 1760; ble døpt 9 Feb 1777 , Østsida; døde cirka 1854. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Christian Severin Gierdrum. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

{geni:occupation} Tollbetjent i Stavern

{geni:about_me} 1808 oktober
"Den 20de Do blev Toldbetjent Bruuns Liig
begravet i Jorden No 2. Der ringtes i 1
Time ved Liigbegjængelsen med alle 3
Klokker, samt 1/4 Time forud med den
Stórste. Betalt herfor det Reglementerte" "Mand 55 Aar"

Han var altså født ca. 1753.

Familie/Ektefelle/partner: Elisabeth Kielmann. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

{geni:occupation} Skipper

Just giftet seg med Engel Birgitte Christensen 28 Mai 1791, Kristiansand, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. Engel døde 15 Okt 1823, Kristiansand, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Just giftet seg med Antonette Wibe Sørensdtr Steen 26 Sep 1776, Vår Frue Kirke. Antonette ble født cirka 1761 , Alvdal, Hedmark, Norway; ble døpt cirka 1761 , Alvdal; døde 13 Nov 1789, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

{geni:about_me} Gift 27/3 1803.
Nevnt i 1806.

------------

http://forum.arkivverket.no/index.php?app=forums&module=post§ion=post&do=reply_post&f=6&t=174433&qpid=1499106

Ved folketællingen i 1801 var Maren Bruun 21 år gl. og fosterdatter hos saugbruger Andreas Chrystie i Storgaden i Moss.

Den 27 marts 1803 blev "Lieutnant Peder Schnitler Tordenschiold ægteviet med Jomfrue Maren Wright Brun" i Moss.
Cautionister var Capitain Sundt og Andreas Chrystie.

Notater:

{geni:about_me} *'''1785:''' [http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=8245&idx_id=8245&uid=ny&idx_side=-3 Døpt: 2 Juli i Larvik kirke.]
*'''Navn:''' Frideric Ludvig.
*'''Født:''' 25 Juni.
*'''Far:''' Christian Bruun.
*'''Mor:''' Johanna Friderica.
*'''Faddere:'''
*Mad. Eligers Jur.
*Martha Cathrina Bøckmann.
*Hr. Kelch(?)
*Arnt Bruun.
*Hr. Leschly.

Notater:

{geni:about_me} Utdannelsen tok han i Danmark,

ca 1810: Bosatte seg i Stavern.

1815: Tok borgerskap som kjøpmann i Larvik.

1816: Kjøpte Peter Heibergs gård i Storgata i Larvik.

---------

http://lokalhistoriewiki.no/index.php/Johan_Christian_Bruun

Han tok sin utdannelse i Danmark og flyttet til Stavern rundt 1810. I 1815 tok han borgerskap som kjøpmann i Larvik. Året etter ervervet han Peter Heibergs gård (den senere Falchegården, Storgata 5) for 2656 rbd. I 1817 kjøpte han også en gård i Prinsegata (den senere # 15) av skipper J. Ph. Dittmer. I 1818 ervervet Bruun også en del av tollinspektør Bruenecks gård, som lå rett ovenfor hans gård i Storgata.
Han tok hjem store varepartier fra Siepmann Pietersen & co. i Amsterdam i 1816. Det dreide seg om risengryn, sukker, ost og lin. Bruun greide ikke å betale og måtte gjøre oppbud i 1819. Hjulpet av Peter Heiberg og Mathias Sartz fikk han ordnet seg og kunne starte på nytt. Det ble snart stor forretning som tok sikte på såvel det hjemlige markedet som på reeksport. Han forhandlet praktisk talt alle typer varer: Kornvarer, vin og brennevin, humle, kaffe, sukker, sirup, salt flesk og kjøttvarer, ull-, bomulls- og lerretsvarer, jernvarer, lær etc.
Etter hvert begynte tobakken å spille en hovedrolle. 3. oktober 1833 fikk Bruun bevilling til å drive tobakksfabrikk. Fra da av var tobakksfabrikken hovedgeskjeften, selv om kjøpmannshandelen fortsatte.
Han var suppleant på Stortinget i 1827 og 1828.

Se også denne: http://larvikinaerfortid.origo.no/-/bulletin/print/648199_gamle-tobakksfabrikken-i-haakonsgate-t-m-nielsens-tobakk?dummy_id=45435

Familie/Ektefelle/partner: L. Pettersen. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Elisabeth giftet seg med Nicolay Bøchmann Barth 18 Mai 1821, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. Nicolay ble født 8 Jul 1797 , Kragerø, Telemark, Norge. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

{geni:occupation} Høiesterettsasessor

Familie/Ektefelle/partner: Dorothea Young. Dorothea ble født cirka 1812; døde cirka 1892. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Abraham Diderich Heidecker. Abraham ble født cirka 1794; døde cirka 1852. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Hansine Nicoline Sybille Johanne Juliane Stenersen. Hansine ble født cirka 1816; døde cirka 1901. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

{geni:about_me} '''Maren Wright Bruun'''

Gift med: [http://www.geni.com/people/S%C3%B8ren-Lyche-Smith/6000000015390657483 Søren Lyche Smith] (1780-1827) kaptein

===Barn===

# Fridericha Elisabeth Smith - Jan 1800 - 14 Jan 1802 - Larvik
# Frederica Elisabeth Smith - 11 Sept 1803 - Larvik
# Nicolea Christophea Smith - 24 Jul 1805 - Larvik
# Hans Paludan Smith - 13 Dec 1806 - Larvik
# Søren Løke Smith - 19 Nov 1811 - Larvik



===Kilder===

* forum.arkivverket.no: [http://forum.arkivverket.no/topic/175888-slekten-bruun/page__st__40 Slekten Bruun]


===Klokkerbok===

''Barn''

* Birth not found: Fridericha Elisabeth Smith - 1800 - Larvik

* Fødte og døpte 1803, Vestfold fylke, Larvik i Larvik, Klokkerbok nr. I 1 (1785-1807), side 82 Permanent sidelenke: [http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=8245&idx_id=8245&uid=ny&idx_side=-81 Frederica Elisabeth Smith] - 11 Sept 1803 - Larvik

* Fødte og døpte 1805, Vestfold fylke, Larvik i Larvik, Klokkerbok nr. I 1 (1785-1807), side 87 Permanent sidelenke: [http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=8245&idx_id=8245&uid=ny&idx_side=-86 Nicolea Christophea Smith] - 24 July 1805 - Larvik

* Fødte og døpte 1807, Vestfold fylke, Larvik i Larvik, Klokkerbok nr. I 1 (1785-1807), side 91 Permanent sidelenke: [http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=8245&idx_id=8245&uid=ny&idx_side=-90 Hans Paludan Smith] - 13 Dec 1806 - Larvik

* Fødte og døpte 1811, Vestfold fylke, Larvik i Larvik, Klokkerbok nr. I 2 (1807-1830), side 26-27 Permanent sidelenke: [http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=8246&idx_id=8246&uid=ny&idx_side=-15 Søren Løke Smith] - 19 Nov 1811 - Larvik

Notater:

{geni:about_me} Christian bruun druknet " på reise til alten (alta) 7.3.1829 43 1/2 år gammel. Hans båt ble funnet "omvelvet" ved land nær Kobbenes i Lyngen sogn, og alle 4 ombordværende "omkomne og borte" han oppgis da å være kjøbmann i Tromsø.

Notater:

{geni:occupation} Forstmester

{geni:about_me} Han hadde ni barn.

Familie/Ektefelle/partner: Adelaide Magdalene Lange. Adelaide ble født 9 Nov 1828 , Hadsel, Nordland, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

{geni:occupation} Høyesterettsadvokat

{geni:about_me} Høyesterettsadvokat. Overtok gården, Kjørbo, i Bærum etter svigerfaren.

Axel giftet seg med Maren Johanne Hoë Brodtkorb 19 Sep 1872. Maren ble født 7 Mai 1851; døde cirka 1911. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: A. Lund. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

{geni:occupation} Grunnlegger av Folkehøgskolene i Norge

{geni:about_me} '''Christopher Bruun''', Christopher Arndt Bruun, født 23. september 1839, fødested Christiania, død 17. juli 1920, dødssted Gausdal. Prest og folkehøyskolelærer. Foreldre: Stiftsoverrettsprokurator Johan Peter Bruun (1810X43) og Hansine Nicoline Juliane Sybille (XLineX) Stenersen (1816X1901). Gift 1872 med Kari Skar (21.8.1851X27.5.1924), datter av gårdbruker Ole Torsteinson Skar (1804X86) og Mari Laanke (1814X94).

Christopher Bruuns navn er først og fremst knyttet til folkehøyskolebevegelsen. Han var en av bevegelsens mest markante skikkelser, og grunnla 1867 en folkehøyskole i Sel i Gudbrandsdalen, som senere ble flyttet til Vonheim i Gausdal. Som menighetsprest i Kristiania fra 1893 spilte han en viktig rolle som brobygger mellom kirken og kulturen.

Bruun ble født i Christiania av velstående foreldre. Faren døde da Christopher bare var fire år gammel, og moren flyttet med familien til Vang i Hedmark, hvor hun hadde sin nærmeste slekt. Moren hadde stor innflytelse på sønnen, og han ble oppdratt til XGudsfrygt og ArbeidssomhedX. I 1850 flyttet familien til Lillehammer, hvor Bruun gikk på byens latinskole. Etter avlagt anneneksamen begynte han å studere teologi i Christiania 1857. Som student mottok hanimpulser fra professor Carl Paul Caspari og hans forelesninger om Det gamle testamente. Derimot var han avgjort kritisk til den pietistiske tradisjonen som i første rekke professor Gisle Johnson målbar. I stedet fikk han teologisk ammunisjon fra Søren Kierkegaard: XFor mig var det den rene vellyst at tumle med Kierkegaards paradox mod at skulle svælge den Johnsonske kavringgrød,X skrev han senere. Han deltok også aktivt i den skandinaviske studenterbevegelse og knyttet kontakter til det grundtvigianske miljø i Danmark.

Da Bruun var ferdig teologisk kandidat 1862, stod det uklart for ham hva han skulle slå inn på. Påvirkningen fra Kierkegaard hadde lært ham Xat være lidt varlig med at blive PrestX. Avgjørende var hans skepsis til statskirkens berettigelse, men dernest følte han selv at han var så Xangreben af TvivlX at han fant det uforsvarlig å veilede andre i religiøse spørsmål. Tiden frem til 1867 brukte han dels til reiser i utlandet, og dels som lærer ved forskjellige skoler i hovedstaden og som manuduktør for teologiske studenter. 1863 reiste han med moren og søsknene Peter og Thea til Roma, hvor han tok del i det nordiske kunstneriske miljøet.

Påskyndet av konflikten mellom Danmark og Preussen vendte han tilbake til Norge våren 1864. Den 2. april holdt han en flammende appell i Det norske Studentersamfund med oppfordring til studentene om å slutte seg til de danske styrker. Hovedpoenget for Bruun var at hele Norden var truet av åndelig og materiell undergang fra overmektige naboer, og nå var tiden kommet for å omsette den skandinaviske idé til praktisk handling. Sammen med om lag 140 norske frivillige deltok han på dansk side i kampene ved Dybbøl, hvor han utmerket seg med sitt langtrekkende norske kammerladningsgevær. Bruuns resolutte opptreden gav ham i mange miljøer heltestatus. Historien om forbudet fra de danske offiserer mot å bruke sitt effektive gevær for Xikke at irritere fiendenX skulle bli en av utallige anekdoter om Bruun som en enstøing i kampen for sannhet og rett.

Heltebildet fikk ytterligere næring etter at han ble dimittert i august samme år og vandret gjennom Europa til fots med sin enkle soldatskreppe for å slutte seg til sin familie i Roma. Henrik Ibsen var en av familiens omgangsvenner, og mange har villet se Bruun som modell for Brand. Man har gjerne sett Bruuns handlinger i 1864 som en konsekvens av det kirkegaardske «entenXeller»-krav om den absolutte fordring «at være i existens», et krav som Ibsen har bygd videre på i Brand.

En av Bruuns erfaringer fra Danmark var bøndenes manglende nasjonale selvfølelse og de intellektuelles utilstrekkelighet når det gjaldt politisk og sosial handling. I 1866 holdt han et innlegg i Studentersamfundet hvor han satte målspørsmålet inn i et folkelig-nasjonalt perspektiv. Året etter foretok han en ny reise på kontinentet, hovedsakelig for å ordne opp i familiære og økonomiske spørsmål. På vei hjem la han turen innom de danske folkehøyskolene tilKristian Kold i Dalum og Ludvig Schrøder i Askov. Ved tilbakekomsten til Norge ønsket Bruun å bygge opp en tilsvarende virksomhet. Sammen med Christian Horne startet han opp en folkehøyskole med om lag 20 gutter som elever på gården Romundgard i Sel i Nord-Gudbrandsdal høsten 1867. 1871 ble skolen flyttet til Gausdal, først til gården Fykse og siden til Vonheim 1874.

Christopher Bruun skulle bli en av høyskolebevegelsens mest markante skikkelser. Hans foredragsserie i Studentersamfundet 1870, senere gjentatt 1877, ble publisert 1878 med tittelen Folkelige Grundtanker og ble folkehøyskolens ideologiske kampskrift. Folkeopplysningen var hele høyskolens mål og mening. Norges mulighet som nasjon og folk var for Bruun knyttet til bonden i et nært skjebnefellesskap. Bruuns program for folkehøyskolen dreide seg om Xat begeistre og at meddele en ideal LivsanskuelseX og videre Xat aabne Norges Bønder Adgang til en aandelig Udvikling paa hjemlig GrundX. Mot den klassiske dannelse ville han bygge på et norsk verdisett med Edda og Bibelen som grunnpilarer. Bokstavtrelldom og de døde klassiske språk som gresk og latin skulle erstattes med det levende ordet og det norske folkemålet. Sentralt i Bruuns argumentasjon var Norges geografiske og historiske plassering i forhold til resten av Europa. Mot Europas XovercivilisationX fremstod det norske bondesamfunnet som en fredet og uberørt plett. Det var nordmennene som holdt fast på minnene fra den germanske oldtid bedre enn noe annet folk. Riktignok var ikke disseverdier umiddelbart tilgjengelig. Folkehøyskolens fremste oppgave var å trekke bonden ut av det mørke hvor han hadde befunnet seg de siste hundreårene. Tidsperspektivet i dette oppdragelsesprosjektet var relativt omfattende: XVore Bønder trænger vel endnu mindst et Aarhundre til at vokse iX for å fylle den rollen og de oppgaver grunnloven hadde pålagt dem. Slikt sett befant bonden seg i en mellomtilstand mellom fortidens gullalder og samtidens forfall.

Kombinasjonen av høyskole og bondesønner bar i seg bud om en norrøn gjenfødelse og en kristelig fornyelse, slagordsmessig oppsummert i Bruuns formulering om XNorskdom og kristendomX. Kristendommen i den pietistiske utgaven hadde ikke fremmet en slik utvikling. Den var ensidig fokusert på enkeltindividets frelse. Kristendommens opprinnelse derimot var knyttet til nasjonen og folket, ifølge Bruun. Jesu liv og virke var på mange måter en videreføring av Moses' profetiske oppgave om å lede jødefolket ut av slaveri og ufrihet mot det lovede land. Fra kjærlighet til land og folk utvikles kjærligheten til Guds rike. XDet er denne kristelige Gjenoplivelse, som jeg haaber skal falde signende over Nordens Folkeliv, og bringe det gamle Ord til at gaa i Opfyldelse om, at hvad Norge var, det skal det atter vorde.X

Bruuns fremheving av bondestandens fortrinn fikk også sine synlige uttrykk i egen livsførsel gjennom materiell enkelhet og nøkternhet. Han spiste simpel bondekost og gikk kledt i vadmel og rød topplue. Borgerskapet i byene så slike handlemåter som latterlige provokasjoner, men hans egne elever følte både varme og entusiasme. Det er mange vitnesbyrd om hvordan bondesønner og -døtre etter endt vinterkurs så på Bruun Xsom den største av alt stort, som den store høvdingen som hadde kalla og som Noreg skulde samle seg omX (Stefan Frich), han var Xprofeten som Gud sende Norig i ei tung stundX (Torstein Høverstad). Bruun omgav seg med en rekke betydningsfulle og innflytelsesrike medarbeidere, som Ingvar Bøhn, Frits Hansen, Kristofer Janson og Matias Skard. Bjørnstjerne Bjørnson følte også et sterk slektskap med Vonheimflokken, og ble, med kjøpet av Aulestad i 1870-årene, Bruuns nærmeste nabo. Gausdal fremstod somet kulturelt sentrum i Norge.

Christopher Bruun bygde videre på Grundtvigs pedagogiske program og synet på den norrøne gjenfødelsen. Bruun understreket Grundtvigs samfunnspolitiske innsats, hvor han innenfor rammen av den lutherske kirke utarbeidet en klar holdning til etiske og moralske spørsmål ikke bare på individnivå, men med gyldighet også for samfunnet som helhet. Men på det kirkelige området skilte Bruun seg fra Grundtvig på avgjørende områder. Riktignok delte han oppfatningen av forholdet mellom det allment menneskelige og det kristelige, men særlig når det gjaldt dogmene og synet på kirkens organisasjon var det markante skiller. For Grundtvig stod statskirken som en rent borgerlig innretning hvor JesuKristi kirke X menigheten X bodde som gjest. Statskirken ble en ytre ramme hvor det var et poeng å beholde denne rammen så romslig som mulig, med størst mulig frihet for prest og menighet. Bruun derimot arbeidet gjennom hele sittliv for å skille båndene mellom stat og kirke, og for en fri folkekirke hvor den geistlige betjening skulle være bundet til en presteed på den apostoliske bekjennelses grunn og med kirketukten som et levende element i menighetensliv. Her var Bruun på kollisjonskurs med de norske grundtvigianerne. Noe av de samme dogmatiske elementer lå nok også under i striden med Bjørnson, og sistnevntes brudd med både Vonheimkretsen og kristendommen. Hertil kommer nok også en personlig konflikt mellom steile og sterke enkeltindivider om hvem som skulle stå fremst i rekken. XJeg vil nødig være sultan. Men skal det være en sultan på Vonheim, skal han hete Christopher Bruun og ikke Bjørnstjerne BjørnsonX er en karakteristisk uttalelse fra Bruuns side.

På det samfunnsmessige området kombinerte Bruun en grundtvigiansk liberalisme med en form for politisk moralisme. Han kritiserte koplingen mellom kristendom og konservatisme og angrep XOpraabet til Christendommens VennerX, som påkristendommens vegne advarte mot demokrati og parlamentarisme. Han var en aktiv talsmann for samfunnskristendom mot den pietistisk orienterte enkeltmannskristendom. Disse temaene står sentralt i hans polemiske skrifter i 1880-årene, Om Chisten-Samfundets Synder, Venste-Politiken og Theologerne og Kristendom og politik. Bruun støttet aktivt Venstre, men var samtidig kritisk til Sverdrups håndtering av riksrettssaken. I 1880-årene var han en av lederskikkelsene i Det moderate Venstre. Men han var også grunnleggende uenig i markante trekk i den vestlandske vekkelse og pietismen, særlig i deres ensidige kretsing om den enkeltes frelse på bekostning av et sosialt og nasjonalt engasjement. I stormløpet mot Lars Oftedal i 1891 stod han fremst i rekken. Tidsskriftet For frisindet Christendom (1884X88) var hans talerør inn i samtiden både når det gjaldt kirkelige og politiske spørsmål. Bruun engasjerte seg også sterkt i spørsmålet om religions- og trosfrihet, men han gikk samtidig mot statsstøtte til fritenkeren Alexander Kielland.

1893 forlot Bruun folkehøyskolen på Vonheim for å bli statskirkeprest i Johannes menighet i Kristiania, først som residerende kapellan og fra 1898 som sogneprest frem til sin avskjed 1918. Særlig innenfor folkehøyskolebevegelsen og de frilyndte ungdomslag så man på Bruuns avskjed med Vonheim som et nederlag, noe han var tvunget til av både økonomiske og politiske årsaker. Men også i samtiden stilte man seg i folkehøyskolekretser undrende til Bruuns manøver. Folkehøyskolens eget blad Vor Tid skrev: «Vi kjender ikke Bruun igjen. Han er ikke længer med blandt dem, som gaar i spidsen for den frisindede ungdom. Christopher Bruun fra Vonheim er kommet over paa den anden side, hvor de halve friheds- og fremskridtsmænd ligger og basker i dødvandet.»

Imidlertid peker Bruuns egen utvikling og selvforståelse i en annen retning. I takt med hans egen religiøse avklaring ble hans offentlige virksomhet også i kirkelige spørsmål intensivert. Han drev en omfattende reisevirksomhet, ikke bare som politisk agitator for venstrebevegelsen, men også som forkynner. Den daglige ledelse av høyskolen overlot han ganske tidlig til nære medarbeidere. Realiteten er at Bruun allerede tidlig i 1880-årene var på full fart ut av høyskolen.

I perioden etter 1893 kombinerte Bruun den daglige prestegjerning i Johannes menighet, en typisk arbeidermenighet som bl.a. omfattet Pipervika og Ruseløkka, med en utstrakt offentlig virksomhet. Sammen med Thorvald Klaveness var han med å grunnlegge tidsskriftet For kirke og kultur høsten 1893, og stod som medredaktør frem til 1908. Tidsskriftet skulle nokså raskt befeste seg som en viktig aktør i forsøket på å skape dialog mellom kirkeliv og samfunnsliv.Teologisk er Bruun vanskelig å plassere. I den såkalte professorsaken fra 1904 til 1906 støttet han den liberale Johannes Ording, som tidligere hadde vært hans personellkapellan. På den annen side var det den konservative Ole Hallesby som fikk hans uforbeholdne støtte i Bruuns siste publiserte artikkel, i Luthersk Kirketidende 1920.

På det politiske området markerte han seg også, mest oppsiktsvekkende i 1905 som motstander av unionsoppløsningen. Bruuns argumentasjon den gang var preget av den samme kombinasjon av moralisme og politikk som han hadde forfektettidligere: For det første hadde ikke Stortinget juridisk rett til å avsette kongen. For det annet, og kanskje viktigere, var det faren fra øst. Unionen med Sverige var Norges viktigste garanti mot Russlands ekspansjonslyst vestover. Men i den opphissede stemning i 1905 var det lite rom for dissidenter. Bruun hadde tillyst en bibellesning i sin egen sognekirke, men ble fysisk stoppet av politiet. Hans eget tidsskrift For kirke og kultur nektet å trykke hans synspunkter, og til hans forsvarsskrift Til det norske folk var det umulig å finne noen norsk forlegger. Til slutt ble skriftet trykt i Danmark og smuglet inn i Norge.

Etter begivenhetene i 1905 ble Bruun på mange måter isolert. Bl.a. ble han erstattet i tidsskriftet av Eivind Berggrav 1908. Samtidig var han fortsatt i en alder av 70 år utadvendt og deltakende i tidens spørsmål. Gjennom kontakten med arbeiderklassen i sin egen menighet fikk han et konkret og håndfast møte med det nye Norge preget av industrialismens gjennombrudd. Dermed ble han ikke stående ensidig forankret i en førindustriell tidsalder, et slags romantisk bonde-Norge. Han tok kontakt med den organiserte arbeiderbevegelse og deltok på sosialistiske møter. Det positive i sosialismen blir for Bruun først og fremst likhetstanken.

Vurderingen av Bruun har i hovedsak vært knyttet til hans tid i folkehøyskolen. Ved å inkludere hans virksomhet som prest i Johannes menighet, blir Bruun på mange måter en interessant overgangsskikkelse i norsk historie. Det knyttes forbindelser mellom en epoke hvor bonden inntok den dominerende plass, til et samfunn der arbeiderne og arbeiderklassen kom til å spille en alt viktigere rolle.

Rent privat skulle tiden etter 1893 bli en tung for Bruun. I løpet av få år døde fem av hans åtte barn. Bruun gikk av som sogneprest 1918. Han døde etter et kort sykeleie den 17. juli 1920 på sin gård Haldorslien i Østre Gausdal.

Verker
Folkelige Grundtanker, Hamar 1878
Om Christen-Samfundets Synder, 1881
Venstre-Politiken og Theologerne, 1883
Kristendom og Politik, 1884
Om Jesus som menneske, 1897
Til det norske Folk, København 1905
Fri Folkekirke, 1909
Vaagn op! Til Norges Ungdom. Utg. av en varmhjertet forsvarsven, 1913
Soldat for sanning og rett. Brev frå krigen i 1864, ved Vegard Sletten, 1964
ETTERLATTE PAPIRER
Brev fra Christopher Bruun i Håndskriftsaml., NBO, i Det kongelige bibliotek, København og i Rigsarkivet, København
Kilder og litteratur
S. Frich: Fraa arbeidslivet mitt,1922
E. Berggrav: biografi i NBL1, bd. 2, 1925
R. Stauri: Fire folkelærarar,1930
E. Berggrav: Norske kirkeprofiler fra siste slektsledd,1945
S. Skard: Det levande ordet. Ei bok om Matias Skard,1972
K. Aukrust: Fra Vonheim til Vika. Christopher Bruun 1893X1920,1981
V. Sletten: Christopher Bruun. Einsleg stridsmann,1986
B. Rogan (red.): Norge anno 1900,1999

Kilde: Store Norske Leksikon

Familie/Ektefelle/partner: K. Skar. [Gruppeskjema] [Familiediagram]