Notater:

{geni:occupation} Premiermajor

{geni:about_me} Premiermajor

Familie/Ektefelle/partner: Dorothea Schnitler. Dorothea (datter av Peter Lorentzen Schnitler og Sophie Christine Meitzner) ble født cirka 1726 , Støren, Sør-Trøndelag, Norge; døde cirka 1789, Meldal, Sør-Trøndelag, Norge. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

{geni:occupation} Prest

{geni:about_me} =Prest i Røros sogn 1797-1805=

Han tilhørte en gammel offiserslekt,
og ble teolog i 1783. Etter kapellan
tjenesten i Melhus kom han til Røros
i 1797 etter Hammonds død. Han
var gift med sin kusine Sophie
Schnitler. I 1805 ble Krag utnevnt
til reisende kapellan ved Domkirken
i Trondheim der han virket til sin
død i 1818.

Peter Schnitler Krag var ivrig skolemann, og i 1804 skrev han en historisk beretning om Røros, som ble trykt i 1846. Denne boka er den kjente XHjort og Krags EfterretningerX, utgitt ved prost John Aas.

I Desember 2009 ga Rørosmuseet ut boka Efterretninger om Røraas Kobberverk og Præstegjeld på nytt! Boka er regnet som et standardverk om røroshistorien, og foreligger nå for første gang med latinske bokstaver. Efterretninger om Røraas Kobberverk og Præstegjeld ble første gang utgitt i 1846. (Amneus Boghandels 5te driftår) Den første delen, Historiske Efterretninger om Røros Kobberverk, er forfattet av direktør ved Røros Kobberverk Peder Hjort.Andre del, Nogle Bidrag til en Beskrivelse over Røraas´s borgelige Forfatning, er skrevet av '''Peter Schnitler Krag''', sogneprest på Røros. Tidligere utgivelser av boka er trykt med gotiske bokstaver. Rørosmuseet håper at mange vil lese denne viktige kilden til RørosX historie. I bokas første del gir direktør Peder Hjort i sine XefterretningerX en framstilling av Røros Kobberverks historie fra etableringa midt på 1600-tallet og fram til slutten av 1700-tallet. I bokas del II gir Peter Schnitler Krag en beskrivelse av samfunn og levekår på Røros rundt 1800.

Peter giftet seg med Sophie Christine Schnitler 21 Apr 1840, Nesset. Sophie (datter av Hans Peter Petersen Schnitler og Marie Elisabeth Müller) ble født 28 Jul 1766 , Nesset, Møre og Romsdal, Norge; døde 21 Apr 1840, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

{geni:occupation} Generalløytnant/Premiermajor

{geni:about_me} Rasmus Krag, 9.8.1763-3.1.1838, officer. Født på gården Øjen i Surendalen ved Trondhjem, død i Kbh. (Garn.), begravet sst. (Garn.). K. var 1780X83 elev i den matematiske skole i Kristiania (Oslo), derefter som bombarder (korporal) elev i artilleriinstituttet i Kbh., hvorfra general W. v. Huth, der var blevet opmærksom på hans evner og flid, 1784 forsatte ham til ingeniørkorpset som dessinatør og kar. sekondløjtnant med tjeneste i Kristiania, fra 1786 som virkelig sekondløjtnant. 1793 skaffede v. Huth ham penge og rejsetilladelse til krigsdeltagelse i udlandet hvor han, efter en kort tid at have fulgt den hollandske hær, forgæves søgte ansættelse i den preussiske og den østrigske hær i krigen mod den franske republik, men fik afslag da man i disse hære ikke ville have volontærer. Han vendte derfor tilbage til den hollandske hær, hvor han på grund af sin særdeles vindende personlighed og sine grundige kundskaber som eneste udlænding fik tilladelse til i generalstaben at følge krigsoperationerne 1793X95, navnlig fæstningskrigen i det nordøstlige Frankrig. Efter den delvise fredsslutning opholdt han sig sommeren 1795 iParis, hvorfra han hjemkaldtes og herefter stedse forrettede tjeneste i Danmark og hertugdømmerne. 1794 blev han kar. premierløjtnant, n.å. fik han karakter som kaptajn i infanteriet, 1796 blev han virkelig premierløjtnant i ingeniørkorpset, 1798 generalkvartermesterløjtnant. Ved krigsudbruddet 1801 ansattes han i staben ved generalkommandoen over Fyn m.m. og anvendtes som tilsynsførende ved de mange befæstninger på Fyn, i Jylland og hertugdømmerne, blev 1803 virkelig kaptajn i ingeniørkorpset, var 1805X06 generalkvartermesterløjtnant under L. J. Binzer ved den i Holsten opstillede hær, fik 1807 karakter som major i infanteriet, n.å. som oberstløjtnant i infanteriet. 1809 afgik han fra generalkvartermesterstaben og blev kommandør for ingeniørkorpsets danske detachement, n.å. fik han karakter som oberst af infanteriet. Ved hærreduktionen 1816 blev han oberstløjtnant, 1818 oberst i og chef for ingeniørkorpset, 1821 generalmajor og fik 1836 karakter som generalløjtnant i infanteriet. Fra 1809 var han medlem af Kbh.s vandkommission, 1811 blev han medlem af brandkommissionen og fik overkommandoen over brandvæsenet på grundlag af dettes ordning 1796. 1818 ledede han udarbejdelsen af forslag om nyt reglement for brandkorpset der under hans dygtige, omhyggelige ledelse udvikledes til et efter forholdene meget højt standpunkt med hensyn til personel og materiel. 1834 tog han sin afsked fra disse særstillinger.

1812 var K. medlem af en militær-civil kommission til udarbejdelse af forslag om Kronborg slots omdannelse til egentlig fæstning. Som næstformand fremhævede han i en særlig indstilling at en sådan omdannelse, der ville blive meget bekostelig, ville medføre afbrydelsen af tårne og spir til i højde med sidemurene og indstillede indtrængende at slottet beholdt "sin nuhavende Form, som fra Kunstens Side var at ønske, da dette Slot af en gotisk Bygning ej har sin Lige i begge Rigerne og i Hertugdømmerne". 1832 fik K. befaling af kongen til i al hemmelighed og til kongen personlig og direkte at udarbejde ny plan for korpset og i forbindelse dermed give betænkning over, hvorvidt kongen af besparelseshensyn under korpset kunne henlægge forskellige virksomheder som alt tidligere mere eller mindre havde sorteret under dette, navnlig vejkorpset, tilsyn med havne, det militære bro-, minør- og sappørvæsen. Efter vidtløftige forhandlinger henlagdes dog alene vejtjenesten under korpset hvor den forblev indtil hærordningen af 1867. Denne ordning af vejkorpsets personale fra 1834 medførte, at den senere store virksomhed med jernbaneanlæg i en årrække så godt som udelukkende lededes af ingeniørofficerer.

Familie

Forældre: kaptajn, senere major, i det norske infanteri Hans Hagerup K. (1714X87) og Dorothea Schnitler (1726X89). Gift 29.9.1799 med Frederikke Georgine (Jørgine) Sehested, født 4.8.1773 på Broholm, død 16.2.1834 i Kbh. (Garn.),d. af oberstløjtnant Anders S. til Broholm (1720X99) og Vibeke Marie v. Pultz (1729X1811).


Udnævnelser

R. 1812. DM. 1817. K. 1826. S.K. 1829.

Krag, Rasmus, 1763-1838, Officer,
blev født paa Gaarden Øje i Surendalen i Throndhjems Stift 9. Avg. 1763 og var Søn af
Major ved 2. throndhjemske Infanteriregiment Hans Hagerup K.
(f. 1714 d. 1787) og Dorothea f. Schnitler (d. 1789). Efter at have
været Elev paa den mathematiske Skole i Christiania, hvor han i
1780 erholdt Udnævnelse til Kommandersergent ved førnævnte Regiment,
indtraadte han paa Artilleriinstituttet i Kjøbenhavn og blev
Bombarder af Artillerikorpset. n. Febr. 1784 udnævntes han til
Dessinatør og karakt. Sekondlieutenant i Ingeniørkorpset og ansattes
ved Fæstnings- og Bygningstjenesten i Norge, dels i Christiania,
dels i Frederiksværn og Lavrvik. I 1793 gik han i udenlandsk
Krigstjeneste, først i kort Tid ved de østerrigske Tropper, som
under Prinsen af K oburg belejrede Valenciennes, og ved den
preussiske Hær, hvornæst han endnu samme Aar gik i nederlandsk
Tjeneste og ansattes som Volontær à la suite ved Prinsen af
Oraniens Generalstab samt senere som Ingeniør og Aide- Generalkvartermester,
i hvilke Egenskaber han deltog i Felttogene 1793-95 og
bl. a. var med i Affærerne ved Menin og Maubeuge 1793, Cambrai
og Landrecies, Gosselies, Jumet og Fleurus, Kanalen mellem Mecheln
og Løwen 1794 osv. Under sit Ophold i Udlandet fik han 1794
Karakter som Premierlieutenant af Ingeniørkorpset, og efter
Fredslutningen i 1795 mellem Frankrig og Nederlandene tog han over
disse Lande og Tyskland tilbage til Kjøbenhavn og gjenindtraadte
i Tjenesten. 1795 udnævntes han til karakt. Kapitajn
af Infanteriet og 1796 til virkelig Premierlieutenant af Ingeniørkorpset.
Fra 1797-1801 fungerede han som Ingeniør ved Nyborg
og Korsør Fæstninger, og han udnævntes i 1798 til
Generalkvartermester-Lieutenant. Da Stridighederne med England udbrøde i
Foraaret 1801, ansattes han som Adjudant hos den kommanderende
General i Fyn, hvilken Stilling han med forskjellige Afbrydelser
beholdt til Begyndelsen af 1808. Han var tillige Ingeniør ved
Nyborg Fæstning 1801-4 og anlagde i førstnævnte Aar Knudshoved

Notater:

{geni:about_me} Hans Peter Schnitler Krag (født 16. november 1794 i Meldal, død 18. juli 1855) var prest, skolemann, forfatter og lokalhistoriker.[1]

Faren var prest Peter Schnitler Krag (1759-1818) og moren Sophie Christine Schnitler (1766-1840). Han flyttet med familien til Røros (1797), videre til Trondheim (1805) der han tok examen artium (1814), studerte til embedseksamen(1814-19), hvorpå han ble kapellan i Stod (1819). Krag var sogneprest i Grong prestegjeld (1821-30), der han holdt gudstjenester og opplæring i kristendom for samer i Røyrvik; en statue av ham ble i 1976 reist ved Røyrvik kirke. I 1830 ble han sogneprest i Vågå, der han etablerte og ledet en høyere almueskole med sommerkurs for lærere (1835), og ble kjent som Vågåpresten. I perioden 1842-1848 var han sogneprest i Fredrikshald (Halden), der han ble etterfulgt av sitt søskenbarn Magnus Brostrup Landstad. Etter flytting til Eidsvoll (1848), grunnla han Eidsvollgalleriet (17. mai 1849), og var sogneprest, etterhvert kirkeverge samme sted inntil sin død (1855).

Krag var sønn av skolereformator i Nidaros, presten Peter Schnitler Krag (1759-1818) og moren Sophie Christine Schnitler. Han var bror til Sophonias Christian Krag (1803-1865) og hadde selv tre navngjetne sønner, Peter Rasmus Krag (1825-91), Hans Hagerup Krag (1829-1907) og Ole Herman Krag (1837-1916).

Hans giftet seg med Hermana Tomine Rognebye 5 Mar 1820, Modum, Buskerud, Norway. Hermana ble født cirka 1798 , Oslo, Norge; døde cirka 1878, Oslo. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Hans giftet seg med Catharina Lyng 21 Feb 1826, Østre Aker kirke. Catharina ble født cirka 1796 , Fåberg, Oppland, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Peter giftet seg med Kirstine Margrethe Lyng 9 Sep 1828, Vestre Aker, Oslo, Norge. Kirstine ble født cirka 1805. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Marie giftet seg med Johan Frederik Sandborg 26 Des 1827, Grong, Nord-Trøndelag, Norway. Johan ble født 10 Sep 1793 , Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; døde 29 Nov 1851; ble begravet 4 Des 1851. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

{geni:occupation} Ingeniørkaptein

Notater:

{geni:about_me} Hans H Krag. Veiingeniør. Foreldre: Prost Hans Peter Schnitler Krag (1794X1855; se NBL1, bd. 7) og Hermana Thomine Rognebye (1798X1878). Gift 30.10.1861 i Stavanger med Anna Marie Petersen (17.8.1843X6.6.1919), datter av grosserer Fredrik Petersen (1803X85) og Johanna Christine Christensen. Bror av Ole Krag (1837X1916); farbror til Hans Peter Fyhn Krag (1857X1938; se NBL1, bd. 7), Nils Krag (1863X1926), Thomas Krag (1868X1913) og Vilhelm Krag (1871X1933); svoger til Fredrik Petersen (1839X1903).

Hans H. Krag var veidirektør i nesten 30 år og må regnes som vårt lands største veibygger.

Krag vokste opp i Gudbrandsdalen og Halden. Han fikk sin utdannelse som offiser X helt frem til 1870-årene foregikk den eneste ingeniørutdannelse i Norge ved Krigsskolen i Christiania. Etter fullført krigsskole og eksamen i ingeniørfag fra Den militære høyskole 1852 begynte den 23 år gamle løytnant Krag i Statens veivesen. Her planla og deltok han i arbeidet med å bygge veier over hele landet, bl.a. Haukeliveien fra Telemark til Røldal, Odda og Suldal.

1864 ble ingeniørmajor Christian Vilhelm Bergh (1814X73; se NBL1, bd. 1) utnevnt til Norges første veidirektør. Like etter utnevnelsen ble han sykepermittert, og Krag ble konstituert i stillingen. Da Bergh neste år kom tilbake, ble Krag ansatt som kontorsjef i direktoratet. Bergh representerte en ny teknikk: tidligere hadde de norske veiene gått bakke opp og bakke ned, men nå skulle veiene bygges med mindre stigninger. Veitransport ble en vitenskap, der både tekniske og økonomiske problemer ble drøftet inngående. Krag beundret Bergh og gikk helt inn for hans linje. I tiden som Berghs nestkommanderende arbeidet han særlig med de påtenkte veiene fra Gudbrandsdalen til Sunnmøre, Nordfjord og Sogn, og 1859 leverte han en plan for videre veiutbygging, som han selv skulle komme til å gjennomføre som veidirektør.

Etter Berghs død ble Krag utnevnt til veidirektør 1874, og fra da av trådte han frem som landets store veibygger. Men han var ingen fantast. Krag var fullstendig klar over de utfordringene som landets topografi, grunnforhold og knappe økonomiske ressurser stilte ham overfor. Veibygging forutsatte sparsomhet. Han bygde stort sett smale veier, ofte med møteplasser, men han slo aldri av på kravet om slake stigninger og veienes fremføring i terrenget. Veiene kunne gjøres bredere når trafikken og økonomien tilsa det.

Krag hadde studert høyfjellsveiene i Sveits. Han beundret sveitserne for deres dyktighet, flid og sparsomhet, men han kopierte ikke deres veibygging. Alpeveiene hadde mange og bratte kurver. På de norske høyfjellsveiene gjorde Krag kurvene færre og avstanden mellom dem lengre. Derved oppnådde han stigninger som sjelden oversteg 1:10 og som derved sparte hestene for krefter og senere bilene for hestekrefter. På veiene han bygde, kunne Norge rulle inn i bilalderen.

Mange syntes Krag drev sparsomheten for langt. Hans motstandere hevdet at han premierte anleggssjefer som kunne bygge billigere enn de vedtatte bevilgninger. Sparsomhet lå i hans natur, men man skal også huske på at dette var jernbanebyggingens tid i Norge. Jernbanen representerte fremskrittet, den var den hestedrevne veitransporten langt overlegen og ble favorisert av de bevilgende myndigheter. Krag innså også jernbanens fordeler. Han var medlem av kommisjonen av 1874 som utarbeidet vår første jernbaneplan, og der jernbanen ble ført frem, innskrenket han veibyggingen. Landet hadde ikke råd til begge deler.

Det oppstod ofte strid om valg av veitraseer. Lokale og næringsmessige særinteresser stod mot allmenne samfunnsinteresser. Krag stod knallhardt på samfunnets side. En gang gjaldt det plasseringen av en bro over Glomma. Amtets femstortingsmenn troppet opp på veidirektørens kontor, og deputasjonens ordfører sa truende: XDe våger å motsette Dem folkets vilje, innbefattet amtmannen, amtstinget og amtets stortingsmenn! Hvis De ikke bøyer av, vil De snart merke følgene!X Krag reiste seg og erklærte høytidelig: XJeg vet meget vel at De og mange med Dem vil henge meg, men jeg vet også at der er dem som vil skjære meg ned.X Året etter vedtok både amtsting og Storting enstemmig Krags forslag til brosted.

Også innen hans egen etat var det delte oppfatninger. Krags eldre medarbeidere forstod ham ikke alltid. For dem var han ofte en egenrådig og brysom sjef, hvilket han kunne være. Men for de yngre i etaten X XKragguttaX X var han selve veivesenet. De satte pris på hans utrettelige energi, idérikdom X og eksentrisitet. Han fikk gode medarbeidere, og han gav dem selvstendige oppgaver. Berømt var hans bord med fem ringeknapper. Støtte han på vansker, kalte hanpå en som visste bedre enn ham. XSlik er det her på kontoret,X sa han. XHer går det for full damp. Her heter det 'Divide et impera' samt 'Audiatur et altera pars' X det er utlagt: hør også den annen part. Først da er det moro i arbeidet.X

Han lærte selv opp nybegynnere og forlangte i tillegg av alle veiingeniører at de skulle gjennomgå et kurs på en utenlandsk høyskole før de fikk fast ansettelse. Blant veiarbeiderne ble han også en legende pga. sin strenghet, singenerøsitet og sine kjempekrefter. Stabbesteinene skulle festes så støtt at ikke en gang han klarte å velte dem. Han nøyde seg heller ikke med en overfladisk befaring av anleggene. En vei på Vestlandet skulle hugges inn i fjelletover fjorden. Krag lot seg fire ned fjellveggen av arbeiderne. Til slutt hadde arbeiderne ikke mer tau igjen og måtte stoppe. XFir!X brølte Krag. Arbeiderne torde ikke annet enn å lystre og slapp tauet. Veidirektøren havnet i sjøen, og arbeiderne fryktet det verste. XGodt gjort, gutter. I handler efter ordre! I skal få en krone hver i ekstrabetaling!X

I budsjettet for 1879 skisserte Krag den første fullstendige norske veiplan. Han skjønte at den ikke kunne realiseres i de trange 1880-årene og foreslo da at veiplanen kunne gjennomføres ved at staten tok opp lån. Det skulle ta et halvt århundre før en slik radikal tanke slo igjennom i statsadministrasjonen. Hovedtyngden av utbyggingsprosjektene i Krags veiplan var lagt til Vestlandet, fjellveiene mellom Østlandet og Vestlandet og det veifattige Nord-Norge. I Krags tid ble arbeidene fullført på Haukeliveien (1880X96), Geirangerveien (1885) og Strynefjellsveien (1895) X for å nevne tre mesterverk som bærer Krags umiskjennelige stempel. Også i Nord-Norge kom veibyggingen et skritt videre, men nordnorsk veibygging av betydning kom først i gang med biltrafikken. I sine siste år som veidirektør fikk Krag oppleve bilen (1900 var det bare tre biler i Norge), og han var fullt klar over at den hadde fremtiden for seg.

Det var mer enn veier som opptok pioneren Krag. Som formann i Polyteknisk Forening ivret han for opprettelsen av en norsk teknisk høyskole. Som friluftsmann arbeidet han energisk for turistlivet. Han var blant stifterne av Den norske Turistforening (1868) og Landslaget for Reiselivet i Norge (1903).

Krag var med på å åpne områdene Holmenkollen og Voksenkollen nordvest for Kristiania for hovedstadens befolkning, både gjennom veiene han fikk bygd der og som medinteressent (sammen med bl.a. ingeniørkollegaene Albert Fenger-Krogog Halvor Emil Heyerdahl) i selskapene som stod for utbyggingen av forstadsbane og utnyttelse av områdene til bolig- og rekreasjonsformål. Det var derfor høyst berettiget at Gustav Lærums statue av ham, XKragstøttenX, ble reist to år etter hans død i en sving i Voksenkollveien med utsyn over byen og marka. Flere veier i området er også oppkalt etter ham.

Hans H. Krag tok avskjed 1903 etter 50 år som veibygger. Han ble hyllet fordi han ikke bare la dristige planer, men fordi han også gjennomførte dem, trass i all motstand. Han ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1879, fikk kommandørkorset av 2. klasse 1894 og av 1. klasse 1899.

Verker
Rapport om en Reise gjennem Schweiz, tilleggshefte til Polyteknisk Tidsskrift, 1866
Kapt. Segelckes og Kontorchef Krags Beregninger med Bilage over den projekterede Trondhjem-Christiania Jernbane (sm.m. L. Segelcke), 1872
Kilder og litteratur
J. Skougaard: Det norske veivæsens historie, 2 bd., 1899X1914
A. Baalsrud: biografi i NBL1, bd. 7, 1936
d.s.: Det norske veivesens historie og organisasjon, 1937
M. Schulerud: Kongevei og fantesti, 1974, s. 287X318
E. Welle-Strand: Reiseliv og samfunn, 1978, s. 14
Portretter m.m.
Statue (bronse, helfigur) av Gustav Lærum, 1909; Voksenkollveien, Oslo
Forfatter: Erling Welle-Strand

Notater:

{geni:occupation} Oberst

Familie/Ektefelle/partner: Karen Elise Theodora Collett. Karen (datter av John Collett og Antonette Johanne Smith) ble født 17 Aug 1844; døde 12 Okt 1926. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

{geni:occupation} Købmand

{geni:about_me} Hans blev gift med Caroline Mathilde Elisabeth Kisling, datter af Feier Inspecteur Carl Martin Kisling og Anne Birgitha Devle, den 2 Maj 1856 i Korskirken, Bergen Norge. (Caroline Mathilde Elisabeth Kisling blev født den 13 Jun. 1835 i Bergen, Norge og døbt den 12 Jul. 1835 i Mariakirken, Bergen Norge.)

Kilde Digitalarkivet
Folketellinge 1865 for Bergen
Post 8434
Etternavnet blir stavet Sandberg i Folketellingen.

http://www.digitalarkivet.no/cgi-win/WebCens.exe?slag=visbase&sidenr=53&filnamn=f61301&gardpostnr=814&merk=814#ovre

Kilde Digitalarkivet
Folketellinge 1875 for Ålesund
Post 4331

http://www.digitalarkivet.no/cgi-win/WebCens.exe?slag=visbase&sidenr=22&filnamn=f71501&gardpostnr=286&merk=286#ovre

Notater:

{geni:occupation} Wheat Dealer

{geni:about_me} '''1880 U.S. Federal Population Census - Residence:''' Red Wing, Goodhue, MN