| Notater |
- Høvdingen, læremesteren og mennesket
John Andreas Froskeland.
Av Gudmund Hansen
Gjennom tidene har en rekke personer fra Hadsel gjort seg bemerket gjennom utførelse av gagnbart og samfunnsnyttig arbeid. Blant landsdelens innbyggere var det fram til midten av 1800-tallet så som så med undervisning og opplysning. Spesielt var det - etter Finnmarkskommisjonens rapport 1826 - skrekkelig hvor uopplyst og vankundig Mængden af Finnmarkens innvaanere ere. I siste halvdel av århundret ble det mer skikk på skoleordningen i fylket. En av dem som valgte å vie sitt liv for å opplyse mennesker og å utvikle samfunnet for øvrig i Finnmark, var skolemannen John Andreas Froskeland.
Det er i år (1999) 150 år siden John Andreas Johansen ble født på gården Frøskeland i Eidsfjord i Hadsel, den 10. mars 1849 og døpt 15. juli samme år. Han var det fjerde barnet til gårdmann Johan Hansen og konen Hellene Serine Johandatter, begge fra Eidsfjord
John Andreas ble allerede som 6 åring stilt overfor livets harde realiteter. Han måtte, sammen med faren og sine fem søsken, overvinne sorgen over at moren døde. Det er å anta at også han hadde sine plikter å utføre på gården for å ivareta stellet av 2 hester, 9 kyr, 19 sauer, 11 geiter, 1 gris og 7 reinsdyr. Ettersom tapet av moren skjedde på sommeren, ble det ekstra belastning for dem også med å skaffe vinterfor til dyrene, sørge for de 11 tønner potet som skulle tas opp, samt at brenntorvet og strølompen skulle prekeveres før vinteren. Hans to år eldre søster, Pernille ble satt til å styre huset og hun måtte også stelle de to minste søsknene som bare var 1 og 3 år.
Eidsfjorden fikk ry som sildefjord allerede på 1840-tallet. Livet på og ved fjorden var preget av silda og av fisk og kval som fulgte etter. Med slike muligheter for fortjeneste like utenfor støa ble også John Andreas tidlig kjent med båten, sjøen og livet i og på havet. Faren var opptatt av at sønnene skulle lære å behandle båten og redskapene så tidlig som mulig. Spiskammeret lå jo nedenfor flomålet, så det var viktig å lære det som skulle til for å hente noe derfra. I sin ungdom drev John Andreas fiske på Lofoten sammen med sin far. Han lærte å behandle årer og seilføring på fembøringingen og ta værmessige hensyn. Han lærte også å garve og berede skinn for å lage sitt eget sjøhyre. Med sin sjømannskap og dyktighet innen fiskerifaget påtok han seg - allerede som 18-åring - det ansvar og de plikter en høvedsmann hadde, både på Lofothavet og langs Finnmarkskysten. Det var vanlig skikk og en trygghet for faren i at høvedsmannlotten ble holdt innen familien. Oppgaven som høvedsmann har nok bidratt til å utvikle dømmekraften, selvstendigheten og ansvarsfølelsen til gutten - han vokste bokstavelig til en bredskuldret, kraftig og høyreist mann. Men - under følelsen av at han hadde andre evner enn å slite med årene, ble han tatt opp på Tromsø-seminaret (lærerskolen) i 1869. Ved opptaket på lærerskolen, går det fram av Christian Wiiks Tromsø-seminarister at det var vanlig blant seminaristene å benytte navnet på hjemgården som sitt nye etternavn, og i så måte var John Andreas ikke noe unntak. I 1871 dimiterte John Andreas Froskeland fra seminaret som beste elev.
Etter sommerferie - som nyutdannet lærer - hjalp han til hjemme på gården, men startet samme året sin karriere som lærer. Han underviste en kort tid i Finnkroken ved Tromsøysund, inntil han begynte som annenlærer ved Vardø Almueskole. Den lønnen han mottok som lærer, var ikke tilstrekkelig til blant annet å betale husleie der han bodde som logerende hos Mads Johnsen i Kristian 4. Stræde 31. For å tjene de penger som manglet, drev han fiske i fritiden.
Under oppholdet i Vardø, giftet han seg med Elise Hendriette Olsdatter, datter av maler Ole Iversen og Sara Larsdatter. Men skjebnen var nok en gang hard mot John Andreas idet at han ble enkemann etter at kona døde på barselseng da datteren Elise Johanna, oppkalt etter sine foreldre, ble født. For å skjøtte sin lærerpost måtte han ha hjelp til å passe barnet og stelle huset. Augusta Birgitte, hans svigerinne, tilbød seg å ta denne oppgaven. Ettersom tiden gikk og det ikke lenger var behov for barnepass, viste han sin takknemlighet med å koste utdanning som småskolelærerinne på henne. Etter endt utdanning i Trondheim, kom hun tilbake og ble senere gift med ham. Sammen fikk de barna Helga , Gudrun, John jr, Astrid og Alf .
I følge boken Frå amtskole til fylkesskole ble det på et møte i Bossekopp avgjort etablering av fylkesskole i Finnmark. Den første skolen ble startet i Alta året 1876, og som bestyrer og eneste lærer, ble den 27-årige Hr. Seminarist John Froskeland tilsatt. Året etter ble skolen utvidet med et fire måneders kurs for piker, da ble håndgjernings lærerinnen Caroline Dishington ansatt. To år deretter ble Ivar Vartdal ansatt som annenlærer. Amtskolen med lærere ambulerte mellom Alta og Vadsø med om lag fem års mellomrom, inntil skolen ble delt med egen skoler i Alta og Vadsø.
John Andreas hadde som bestyrer også i oppgave å utarbeide forslag til timeplan for elevene -skolen skal gi nyttige kunnskaper. Fra årsmeldingen for Finnmark Amtskole etter første året (1876) går det tydelig fram hva han mente var nyttig. Timeplanen omfattet 2 timer ukentlig med kristendomslære, 8 timer i morsmålet, 6 timer regning og utmålslære samt en del andre fag - tilsammen 31 timer pr. uke. Han skrev nemlig årsrapport etter hvert skoleår med blant annet beskrivelse av hver elev og hvilken familie de kom fra. I tillegg til ordinær undervisning holdt han timer i sløyd, og om sommeren var det Lægems- og Våbenøvelser. (Legg merke til at alminnelig verneplikt først ble innført i Finnmark i 1898.) På lærerskolen var det lagt vekt på å undervise etter foredrag prinsippet. John Andreas levendegjorde sin teoretiske undervisning med å dra fram eksempler fra dagliglivet for på den måten å gjøre undervisningen mer jordnær og lettfattelig. Timeplanen gir uttrykk for at det ble stilt store krav til elevene. John Andreas stilte store krav - ikke minst til seg selv og sine barn. Han var streng og konsekvent, men pinlig nøyaktig og rettferdig. Dette kommer tydelig fram i et brev han fikk fra sin annenlærer -en jevnaldrende som han hadde arbeidet sammen med i 16 år. Brevet gir uttrykk for en aldeles rørende hengivenhet. I et brev han fikk fra sin sønn John jr, som hadde vandret til Amerika, var det ikke sønnen som skrev til den strenge og refsende faren, men det var mannen som skrev til høvdingen. Sønnen takket faren, som gjennom sitt eksempel og sterke krav hadde gitt ham den styrke og hardhet - både åndelig og kroppslig- som måtte til for å mestre de mange utfordringer han sto overfor i det nye landet.
John Andreas var helt gjennom praktisk av natur. I sin undervisning i sløyd, forklarte han blant annet hensikten med linjene på et riktig formet økseskaft. Finsnekker må man også kunne si at han var. Møblene han smykket sitt hjem Engeset i Alta med, var selvlaget - av bjørk selvfølgelig. Bjørka var hans yndlings tresort både på grunn av det solide, tettvokst materialet, men også for mønsteren og livet i treverket. - Selv i dag, til tross for tyskernes brenning av Finnmark under krigen, finns det fortsatt møbler laget av ham, og som er i daglig bruk. Etter hans virke i Vadsø, finns det et skap med ikke mindre enn 20 skuffer av forskjellig størrelse i, som er beregnet for å oppbevare krydder og tørre matvarer i. Skuffene er skjult bak to dører, kanskje for ikke å bære preg av butikkutstyr. Det finns også en lenestol laget av bjørk med armlener og stoppet sete. Våningshuset på Engeset hadde han smykket med to dragehoder som var rettet oppover, ett i hvert røst. Disse dragehodene var laget av en eikestokk. Etter eget utsagn kunne han tillate seg slik kostbar tresort, for han brukte jo ikke tobakk.
Våningshuset på Engeset var en to etasjes tømmerbygning med inngang på midten. Huset var bygget på 1700-tallet og hadde vært lensmannsbolig. John kjøpte gården etter lensmann Nordsol som døde sammen med 12 andre i ei drukningsulykke utenfor Kåfjord. De var på vei hjem fra en bryllupsseremoni i Talvik kirke. Huset hadde, blant mange rom, to store stuer. I et av hjørnene i stuen i første etasje hadde John Andreas bygd opp gulvet, trolig med tanke på å plassere et kateter der. Stuen i andre etasje, kalt salen, hadde hvelvet tak under åsene. Dette var trolig også ment som klasserom, her med mulighet for utvidelse gjennom en foldedør til et mindre rom. - Hans ide og ønske var at det skulle etableres landbruksskole på gården. Han hadde dyrket opp jorda og forbedret den blant annet med egenhendig å samle innholdet under en del av utedoene i nabolaget og spredd dette på engene. Han hadde samlet og plantet forskjellige trær som vokste villig både i hagen ved siden av huset, og på et område som ei øy ute på jordet. Ettersom forholdene på gården var lagt til rette for landbruksopplæring, ble det gjennomført kurs fra september fram til sommeren. For gjennomføring av ordinær landbruksskole var det ikke elevgrunnlag nok til.
John Andreas hadde spesiell kjærlighet for hester - kanskje noe han hadde med seg hjemme fra. I den første tiden på Engeset måtte han selv være hest. Det sies om ham at når potetlandet skulle pløyes, og det ikke var hest å få tak i, dro han selv plogen mens annenlæreren styrte. - At John Andreas var kraftig, ble bekreftet med at han uten vansker kunne ta 9-vågs russemelmatter i fanget og bære. Etter noen år med gårdsdrift, kjøpte han en liten rød-brun vallak fra Øst-Finnmark. Hesten, som han kalte Flink, var lært opp til at når det kom kjentfolk til gårds, løftet hesten høyre forben som til håndslag - kom det fremmende, var hesten uanfektet.
Hans personlige egenskaper i kombinasjon med sine faglige ferdigheter innen forskjellige områder, gjorde at han ble valgt til de mange verv han hadde i lokalsamfunnet. Blant annet var han formann i flere byggekomitéer under sitt opphold i Vadsø, i Alta var han mange år ordfører i forstanderskapet i Altens Sparebank, samt bankens revisor i en årrekke. Han var medlem av kontrollkomitéen i Alta Sparebank i 1905 1920 og formann i tilsynskommisjonen for elveforbygningene på Aronnes. Han var initiativtaker til stiftelsen av Finnmarks første ungdomslag -UL Vårbrudd- hvor han også var valgt inn i styret.
John Andreas var høyt respektert og ansett av de fleste, ikke bare av grunner som tidligere nevnt eller på grunn av sin ranke og store bygning, men også for den medmenneskelige omtanke han viste -spesielt for de fattige og trengende. Dette kom klart til syne da han i sin argumentasjon mot ordfører Christian Heitmann og presten fikk gjennomslag for at bidraget som var bestemt av fattigstyret måtte forhøyes. Bidraget var riktig utregnet i følge loven, men likevel for knapt til det mest nødvendige for livsopphold til de trengende. Feiden endte med at Heitmann gråt. Blant småbrukerne i bygda var han som en dyrlege og veileder i husdyrhold. Han ga råd og veiledning i riktig stell av dyrene for blant annet for å redusere faren for jurebetennelse, for riktig foring av kyr og sauer for å unngå mangelsykdommer og hvordan innredningen i fjøset kunne være for trivsel både for eiere og dyr. Videre var han behjelpelig med å føre pennen til dem som ikke var tilstrekkelig lese- eller skrivekyndige.
I bladet Nordkapp som kom ut i Hammerfest, sto det i april 1916 om avslutningen av årets kurs, der skoledirektør Thomassen-Overvik holdt tale og minnet om at, den 31. mars kunne John Andreas Froskeland feire 40 års jubileum som fylkeskolebestyrer. Han sa i sin tale blant annet: -Den lange vei har mangen gang vært tung og slitsom, men bestyreren har arbeidet med usedvanlig flid og en lysende energi, og han kan i dag glede seg ved en elevskare spredt over det hele land, som takker ham for de skatte av kunnskap og nyttig veiledning han i så rikt mål hadde gitt. Den sed som er sådd har alt båret rik grøde. Under festen innløp det et stort antall telegrammer - mest fra de tidligere elever- med hilsener og gode ønsker for jubilanten. - John Andreas Froskeland gikk av med pensjon i 1918
Det ble etterhvert behov for å fornye skolebygningen. Da planene om å reise nytt bygg for fylkesskolen ikke førte fram, tilbød John Andreas fylket å overta Engeset for 40.000 kroner. Han hadde bygd gården fra nytt av, med uthus og i 1903 bygde han nytt, og et heller stort våningshus. Fylket var interessert, men på grunn av vanskelige tider, ble det søkt om lokal støtte til kjøpet - John Andreas ga 5.000 kroner. (Hans årslønn i 1913 var 1.600 kroner)
I 1921 ble John Andreas første gang rammet av slag. Flere slag rammet ham i årene som fulgte og han mistet helt talevnen og ble totalt sengeliggende. Det måtte til 3 pleiere samtidig for å stelle den store og tunge mannen. Sofie -en av pleierne- lovte seg selv at hun ikke skulle gifte seg før han var død. John Andreas Froskeland sovnet stille inn natt til fredag 9. oktober 1925, 76 1/2 år gammel. Hesten Flink gjorde sin siste tjeneste for sin herre og venn med å bringe ham til sitt endelige hvilested.
Kristofer Sætrum sa blant annet i sin minnetale disse meget vakre ord: Han var en dyktig lærer, og stor er den ungeflokk -i alt omkring 1600- som i disse 42 år har besøk skolen. Hans elever ikke alene respekterte ham, men var glad i ham. De beundret hans store kraftige og mandige skikkelse, hans helstøpte personlighet og den makt og myndighet han i all sin ferd viste. Han sa videre: Det blir sagt at Finnmark Amtsskole har satt sitt preg på Finnmark, og der var ikke liten sannhet i det. For den dag i dag sitter der rundt i Finnmark menn i betydelige stillinger - som forretnings- eller bestillingsmenn - som har fått sin utdannelse hos Froskeland og delvis skylder ham for at de er blitt det de nu er.
John Andreas Froskeland ble tildelt Borgerdådsmedaljen i sølv for sitt lange og gagnlige arbeid i skolens og samfunnets tjeneste. Tidligere elever avduket 30. oktober 1938 en minnebauta i granitt over ham ved hans grav ved kirken i Bossekop.
Kilder: Frå Amtsskole til Folkehøgskole. 75-årskrift for fylkesskolen i Noreg. Bind II (1954). Svein H. Sørensen (1996): Til bedste for Finnmarkens ungdom Christian Wiik (1948): Tromsø-seminarister 1829 1879 Helge Dahl (1976): Tromsø offentlige lærerskole i 150 år- 1826-1976 Bladet Nordkapp utgitt den 9. og 20. oktober 1925 Mikrofilm NT-85, Kirkebøker for Hadsel 1849 - 1869 Folketelling for Hadsel 1865 Folketelling for Vardø 1865 og 1875 Folketelling for Vadsø 1900 Lydkassett: Foredrag av Paul Kjelsberg, ifm 100-årsjubileet for folkehøgskolene i Finnmark Samtale med og brev fra Olaf Johansen, Alta Samtale med og brev fra Astrid Kjelsberg, Alta Samtale med Bjarne Ryeng, Pasvikdalen Samtale med Karstein Joakimsen, Hadsel
|
1849 - 1925 (76 år)
