| Notater |
- {geni:about_me} Niels Claussøn Senning var biskop i Oslo i årene 1608X17. Han var strengt luthersk og er kjent som leder av rettssaken mot de hemmelige katolske prestene i bispedømmet.
Senning skal være født i Helsingør, men hans familieforhold er ikke avklart. Muligens var han beslektet med andre samtidige teologer som førte samme slektsnavn. Han tilhørte et fremstående miljø i København, og hans ekteskap gjorde at han ble enda bedre integrert i dette.
Senning studerte ved universitetet i København, reiste som attenåring til utlandet og ble 1598 immatrikulert ved universitetet i Heidelberg. Derfra fortsatte han til Genève, hvor han muligens kom i kontakt med adelsmannen Christoffer Ulfeldt til Svenstrup, som da befant seg ved universitetet i Basel. Begge to ble 1602 immatrikulert ved universitetet i Orléans, og Senning fungerte da som Ulfeldts hovmester. Bekjentskapet med Ulfeldt var viktig for Senningskarriere og kan være grunnen til at han allerede før han vendte tilbake til Danmark, ble utnevnt til sogneprest ved Vår Frue kirke i København, som universitetet hadde kallsretten til. Da han vendte hjem, tok han magistergraden og gjorde deretter tjeneste som prest. Mens han var sogneprest, ble han svigersønn av biskopen på Sjælland. I denne perioden må også kongen ha hørt ham preke, og han må ha gjort godt inntrykk.
1608 ble Senning utnevnt til biskop over Oslo og Hamar stifter og vigslet til embetet av sin svigerfar. Som biskop beskrives han som kraftig og myndig, men lite omgjengelig, uten at denne karakteristikken er særlig godt underbygd. Kanskje skyldes den at han var streng mot prester som ikke fulgte reglene, og spesielt straffet dem som hadde utenomekteskapelige forbindelser. Dessuten var han part i flere rettssaker, uten at dette sier noe om hans karakter.
Senning spilte en ledende rolle i oppgjøret med det hemmelige katolske miljøet omkring brødrene Hjort, da han 1612 fikk ordre om, sammen med stattholderen, å etterforske påstandene om at flere prester og studenter var hemmelige katolikker. Sognepresten i Onsøy, Jacob Hjort, hadde flyktet, og Senning fant flere kompromitterende bøker og brev i prestegården. Noen av brevene var skrevet av pater Laurentius Norvegus, kjent som Klosterlasse, den mest forhatte jesuitt i Norden.
De anklagede prestene ble stevnet til å møte i Gjerpen prestegård i forbindelse med herredagen i Skien 1613. Biskopen førte forsetet i en domstol som foruten ham selv bestod av to proster og fire sogneprester, deriblant brødrene Hjorts svoger, Finn Sigurdssøn. Saken ble pådømt etter en ny bestemmelse og førte til ytterligere skjerpelse av bestemmelsene rettet mot katolikker. Fire av de anklagede, Jens Pharo, Herman Ring og Jacob og Christoffer Hjort, ble dømt til å miste kall, embete og arv og pålagt å rømme riket innen 12 uker, hvis de ikke ville sette sine liv på spill. Presten Evert Hjort ble frifunnet, og studenten Peder Alfssøn var utenlands. Forhøret av Christoffer Hjort hadde vært vanskelig, og han leverte et forsvarsskrift til Oslo domkapitel, men biskopen og kapitlet tok ikke dette til følge. Senning var selv en ortodoks lutheraner, og han fryktet utvilsomt motreformasjonen. Imidlertid fungerte han under rettssaken som den interesserte og overbeviste medarbeider som handlet på kongens ordre.
Ellers er lite kjent om Sennings virke som biskop og om hans liv for øvrig.
|
Ca 1580 - Ca 1617 (37 år)
