| Notater |
- {geni:occupation} Major & Godseier m.m.
{geni:about_me} '''Major & Godseier.'''
Ble født i Akershus i '''1676'''
Jens ble adlet i 1717.
'''15 personer omkom - godseieren redde seg i slåbrok og tøfler!'''
Natten mellom 14. og 15. februar 1702 begynte dramatisk nok for godseierfamilien på Borregaard: Jens Wernersens hustru, Margrethe, var gravid og utpå kvelden kjente hun veer.
Ute i vinternatten raste en veldig storm og det striregnet. En tjener ble sendt for å hente jordmora.
Sammen slet de seg fram på det glatte og sleipe føret som preget landskapet etter en lang nedb ørsperiode.
Mellom kl. 11 og 12 om kvelden var de framme ved herregården, der et urovekkende syn møtte dem. Grunnen husene var plassert på var i ferd med å revne. Foran inngangsdøra var det allerede en stor sprekk, og låvebygningen holdt påå falle over ende.
Tjeneren dundre t først på døra til værelset der herskapets barn og deres XhovmesterX lå og sov. Så ble herren og fruen alarmert. Alle var i nattøyet. Margrethe ble båret i et laken. Jens Wernersen rakk bare å få på seg slåbrok og tøfler, eller som han selv beskrev situasjonen i sin ansøknin g til Kongen i 1703:
XX Saa at ieg Knap med min Hustrue af vores Seng udi blotte Skiortene Salveret, ved Guds Sto re Naade Livet uden at bringe det ringeste meere der fra.X
Mens herskapet flyktet fra hovedbygningen, var tjenerne i sving med å redde de mer enn 200 h usdyra på gården. Det ble deres skjebne. For knapt hadde Jens Wernersen med følge kommet se g over den voksende revnen i leirjorda rundtgården, før selve raset gikk. Med et brak løsne t leirmassene i en bredde på 340 meter og en lengde på 380 meter. Til sammen fløt 1,2 million er kubikkmeter ut i fossen. Hovedbygningen og alle uthus forsvant i dypet. Alle tjenerne omko m. Niels Werenskiold, sønn til Jens, forteller at en senere fant XfæpigerX hengende i kuklavene fra fjøsbygningen. Men også sagene (to) og kvernene (tre) som sto ved fossen på Borregaards side ble revet vekk. Heller ikke Hafslundsiden slapp unna. To sagbruk ble tatt av raset, t o andre ble totalt ødelagt. Et kvernhus med fire mann ble feid av gårde. Og på østsiden av fo ssen var det store stabler med stokker og skåren last som også ble jordmassenes og flomvannets rov.
Jens Wernersen og hans følge klarte å redde seg over til den andre siden av elven, der broren Niels residerte på Hafslund. Men påkjenningen hadde vært for stor for Margrethe; barnet hun fødte dagen etter katastrofen var dødt. Tilsammen omkom 15 personer i ulykken. Nesten alle husdyra gikk også med, bortsett fra en okse som på merkverdig vis reddet livet, da den ble ført bort på toppen av jordmassene og kastet i land på den andre siden av fossen.
Jens Wernersen i en kommentar: XXieg som hadde lagt mig en temmelig velholden Mand, stod op en ruineret MandXX
Dokumentene på kistebunnen
Det eneste familien Wernersen fikk med seg fra huset, var en jernbeslått kiste med noe søl v og en del viktige dokumenter. Denne kista står nå på Borgarsyssel Museum. Oppi kista var bl .a. gavebrevet på eiendommen fra kong Håkon V Magnusson til Haftor Jonsson i 1312. Dette doku mentet er heftet sammen med senere dokumenter fra 1447, 1470, 1474 og 1507 ved hjelp av segl . I dag oppbevares disse dokumentene i Riksarkivet (NRA dipl. perg. 1312 13. januar).
Historien om et kart X to brødre i bitter strid
For å erstatte de to sagene som gikk tapt i 1702, fikk Jens Wernersen tillatelse til å sett e opp to nye flomsager i 1703, ytterligere to i 1707, og enda én i 1718. Problemet var imidle rtid at disse sagene bare var virksomme visse deler av året. Derfor ønsket han å sikre jevn t ilførsel av vann, slik at sagene kunne brukes hele året og mer tømmer kunne skjæres. I 1718 b egynte Wernersen følgelig å grave en kanal fra Glomma og i retning raskanten, i den såkalte L ambrechtsbukta.
Broren til Jens Wernersen, den mektige Niels Werenskiold, og selveste amtmannen over Smaalen ene, protesterte imidlertid indignert. Niels eide Hafslund gård, der Jens hadde søkt tilfluk t med sin familie under raset i 1702. Han nedla bestemt forbud mot kanalprosjektet, fordi ha n mente det var fare for at vannet i Glomma kunne ta veien gjennom kanalen, ned i rasgropa o g forårsake en flodbølge som i sin tur kunne gjøre skade på Fredrikstad festning og by.Det b le utnevnt en egen kommisjon for å undersøke åstedet, og kartet vi presenterer som Månedens d okument er nettopp et produkt av kommisjonens arbeid.
Kommisjonen oppdaget at grunnen omkring det planlagte kanalløpet for det meste besto av mudd er og kvikkleire. Fast grunn fantes i alle fall ikke på de første 5 metrene. Og i sin rappor t til Kongen frarådet de gravingen. Faren var stor for at vannet kunne bryte igjennom den sma le raskanten, mente kommisjonen. Hvis Sarpsfossen ble lagt øde, kom mange til å miste levebrø det sitt X og Kongen ville tape inntekter: Hele 22 sager og 9 kverner var avhengige av fossen . Kongen ga derfor Niels Werenskiold medhold i brødrefeiden, og nedla i 1726 forbud mot Jen s Wernersens kanalprosjekt.
Hvorfor skjedde raset?
Borregårds jordfall er den største natur-katastrofen i Østfolds historie og det påkalte enor m oppmerksomhet da det skjedde. Sam-tidige beretninger er enige om at raset ikke skyldtes jor dskjelv, men peker på en regnfull og mild vinter. Det var ikke tele i jorda og den natten ras et inntraff, var det dessuten en voldsom storm. Erik Pontoppidan skriver i sin XNorges naturl ige historieX (1752) at XAarsagen til denne Ulykke var nu ingen anden, end at den over Sarps- Fossen nedstyrtende og forbiløbende om-talte store Elv Glaamen maaske i lang Tiid havde uform erkt arbeidet paa at underminere Grunden thi dens Løb er der meget hæftig XX
Da Borregaard fabrikker ble anlagt på slutten av 1800-tallet, ble det boret i rasgropa fo r å bestemme dybden til fast fjell. Det viste seg at fjelloverflaten var humpete og ujevn o g dessuten helte nedover mot Sarpsfossen. Fjellgrunnen var dekket av et gruslag på ca. 20 c m og over dette igjen lå det leire. I dag mener geologene at årsaken til raset trolig var a t de store nedbørs-mengdene hadde dannet tallrike vannårer i grus-laget. Vannet gjorde at grusen kom i bevegelse og åpnet det ellers kompakte leirlaget. Leir-massene begynte så å gli p å grusen, godt hjulpet av den markerte hellingen i fjelloverflaten, som også bidro til at ras et fikk så stort omfang.
--------------------
Ble adlet under navnet Werenskjold.
|
Ca 1676 - Ca 1744 (68 år)
