Margrethe Andersdatter (1650-1733). Hun var datter av Elisabeth Lauritzdatter og kapellan i Vefsn Anders Sørensen.
Som ung opplever hun fornedrelsen å bli gravid med sin halvbrors huslærer, Petter Dass, uten å være lovlig gift. Margrethe og Petter ble trolovet i 1671 og fikk et barn i 1672 på Dolstad prestegård i Vefsn, men det er usikkert hvilke kjønn barnet hadde. De ble gift 17. september 1673 etter at Petter hadde fått kongelig tilgivelse for sitt leiermål. Begge måtte bøte med henholdsvis 12 Rdl og 6 Rdl for lovbruddet. Pengene ble innkrevd av Petters stefar, fogden Broch.
Deres første barn døde senere på Nesna, mens Petter var kapellan der, trolig omkring 1680. De fikk to sønner senere, begge født på Nesna. Laurits (Lars) (1674-1688), han døde enten i Bergen eller på vei til Latinskolen i Bergen, Anders (1675-1736), han ble farens etterfølger som sogneprest og prost til Alstahaug.
Margrethe er lite synlig i den offisielle historien om Alstahaug, men som prestekone og husfrue i et av Nord-Norges rikeste sogn hadde hun viktige arbeidsoppgaver. Det å sørge for mat til alle, både tjenestefolk, familie og besøkende, var en av de viktigste oppgavene for en husfrue. Hun hadde fornemt dekketøy, og kunne servere kaffe fra sølvkanner. Tjenestepiker hadde hun også til hjelp, men satt likevel med et overordnet ansvar. Prestekonene ble ofte sett på som "mor" for sognets folk. Disse kvinnene måtte være både kunnskapsrike og praktisk anlagt for å fylle en slik rolle.
Etter at sykdommen hadde rammet ektemannen, fikk hun en ekstra omsorgsoppgave. I diktet hvor Petter Dass beskriver sin sykdom, sender han også sin omtanke til sin Margrethe:
Min Qvinde, som vel tusend gang
Har hørt min suk og jammersang,
Ved neppelig paa hvilken sted
Hun være vil for yncksomhed.
Margrethe Andersdatter Dass døde i 1733, 83 år gammel.