Lars Olsson Hopland

Lars Olsson Hopland

Mann Ca 1646 - Ca 1725  (79 år)

Personlig informasjon    |    Notater    |    Alle    |    PDF

  • Navn Lars Olsson Hopland 
    Fødsel Ca 1646  Hopland, Seim, Hordaland, Norge Finn alle personer med hendelser på dette stedet 
    Kjønn Mann 
    Død Ca 1725 
    Person ID I31081  Boe
    Sist endret 16 Sep 2012 

    Far Ola Åmundsson Seim,   f. Ca 1600, Seim Finn alle personer med hendelser på dette stedetd. Ca 1662, Hopland, Finn alle personer med hendelser på dette stedet (Alder 62 år) 
    Mor Sigrid Halsteinsdatter Hopland 
    Famile ID F9813  Gruppeskjema  |  Familiediagram

    Familie Johanna Olsdotter 'af Ask',   f. Ca 1659   d. Ca 1733 (Alder 74 år) 
    Ekteskap 3 Jul 1687 
    Barn 
     1. Brita Larsdotter Hopland,   f. Ca 1699, , , , Hopland, Seim, Hordaland, , , , Finn alle personer med hendelser på dette stedetd. Ca 1764 (Alder 65 år)
    Famile ID F13379  Gruppeskjema  |  Familiediagram
    Sist endret 27 Des 2023 

  • Notater 
    • I 1675 og 1678 var han på lileoksa, det veit vi av rettsdokument.
      Han budde knaskje hjå bror sin der, medan han dreiv med byggningsarbeid. Mellom 1678 og 1680 tok han over dette bruket på Hopland, som han smaen med søskena hadde odelsrett på.

      Lars Olsson var byggmeister og dreiv mykje med byggningsarbeid utanfor bygda og. I 1687 hadde han vore på fjellskålnes på husbygging, det gjaldt truleg flytting av det huset som ervingane etter Lars Åmundson Seim ikkje kunne bliesamde om. For dette stemne han ved tinget for Hosanger skr. 4. nov 1687 Jon og Ola Fjellskålnes (søner av Ingeborg, søsenbarnet til Lars) for 7 rdl. som 'Baltzer Pederson og lensmand med laugrettismend udi min (sorenskrivaren) fraværelse for husbod schal hafue tilkient at betale'. Jon og Ola la skriftleg mot kravet. Lars møtte ikkje, heller ingen på hans vegner. Saka vart avvist. Lars måtte bøte for stevnefall. Men saka ville bli teke opp att om Jon og Ola reiste den ved stemnemål. Ein har ikkje funne Baltzer Persersens dom, og heller ikkje meir om saka sidan, endå ein har saumfare tingbøkene for den tida.

      Men sinare kom han bort i storarbeid i Bergen. Det var så mange brannar der, at det å bygge hus vart ein stor (og stort sett sikker) leveveg for dei i våre bygder som dreiv med bygningsarbeid. Slik at det i lange tider, heilt opppå 1900-talet. Men det kunne vere vågnad og med dette arbeidet, og serleg for dei som tok på seg kontraktar for større bygg. Det var det vel freistande å gjøre, når det var mykje arbeid å få, og når det hadde gått godt før. Og serleg var freistnaden stor etter verkelge storbranner, som den i 1702. - Det er ingen tvil om at det vart jobbetider då og Lars kom med i denne dansen. Til å byrje med tykkjest det å ha gått godt, ein høyrer ikkje til noko anna. Men så tok det til å rakne, og så gjekk det ut med han. Han måtte selje odelsgods, og ved sk. etter han vart det ingenting å dele. Tingebøkene gjev noko av dette bilætet, skifteprotokollen slutten på eventyret.

      Tingboka for 15.okt 1704 fortel at LArs hadde vore i kompaniskap med lensmannen, Eilev Mundal, om byggearbeid i byen. Lars stemnde Eilev 'med skriftlig kaldseddel til afregning och rigtighed mellem hinanden fo rnogle bygniger detillige (isaman) udi Bergen har vert betinget om och opbygt, som sitanten (Lars)formente at komme tilgode paa'. Eilev møtte og krov at Lars skulle leggje i rette nokre rekninger som Eilev hadde levert han i Bergen, og då skulle han 'tilstaa och svare hannem nærmere regnskab och afregning'. Men Lars svara at han ingen slike regninger hadde fått av Eiliv. Endelykkja vart at retten sa at det kravet
      Lars kom med, var rett og rimeleg, men retten hadde ikkje plikt til å ta på seg slike utrekningar som var naudsynt til rett oppgjer. Derimot ville den - dersom partane krov det - etter lova få nemnd opp 'forstandige mænd' til 'udregning og likvidation udi parternes nærværelse'. Dersom dei ikkje vart forlikte før neste ting, skal 'nærmre endelig kiendes och dømmes dennem imellem'. Saka kom ikkje att.

      Av andre kjelder veit vi at Eilev heller ikkje hadde det så altfor lett økonomisk på denne tida.

      Til tinget 25. juli 1712 hadde Nils Danielsen i Bergen 'paa hans moders, Cornilske, sal. Daniel Diriks vegne' saksøkt Lars til betaling av 7 rdl. 4 mrk. 13 skilling 'som hand efter afregning skal være pliktig angaaende en bygning'.

      Saka vart sett ut, og kom opp att på tinget 15. juli 1713. På vegne av saksøkjaren la prokurator Peder Broch fram stemninga som syner at saka galdt bygging av eit hus i 1702 for Daniel Diriks. Lars Hopland og Eilev Mundal hadde ved kontrakt av 4. sept 1702 teke på seg å bygge eit hus '2de loft høit', og dei hadde ført tømmer til byen og teke til med arbeidet, då 'Rettens middel' la ned forbod mot å bygge huset. Tømmeret vart så levert tilbake til dei bygningsmennene, mot at dei skulle betale tilbake dei reide pengar dei hadde fått til tømmerkjøpet og bygninga, i alt 75 rdl. 3 mrk. 10 sk. Noko hadde dei betalt, men den 5. aug. 1704 resta det framleis 15 rdl. 3 mrk. 10 sk. Søksmåletgaldt nå Lars sin halvpart av dette, med di Eilev's part alt var betalt. - Lars la fram skriftleg tilsvar av dette, og då det inneheld ymse interessante ting om korleis det gjekk for seg med bygg etter slik kontrakter, og kva forvanskar både byggherren og bygningsmenn kunne kome opp i etter ein slik storbrand som den i Bergen i 1702, tek eg noko av dette tilsvaret inn her: 'Saasom vi lensmand Ellef Mundal og Lars Hopland vare forligte med Daniel Dirikseni Bergen at opbygge hans gadegrund med timmer og alt il en vis tid, - - - kom vi om vaaren til byen med tømmerflaade og vilde bygge, da var gadegrunne forbuden af Rettens middel. Og bemeldte Daniel Diriksen alligevel befalede osat bygge paa grunden og lovede at svare til den skade der paa kunde følge. Og gjorde vi efter hans befaling og begynte at kraage i haabe. Da kom byfogdens tjener og tog vort arbeidsredskab bort, hvilket vi siden maate løse for vore egne penger, og saa belv vi opholden den hele sommmer, saa at vort timmer, noget paa gaden og noget i søe, fordervedes. Til med laa der timmer inde i fjorden, som vi ikkje kunde hente ud fordi vi ikke fikk bygge paa grunden. Ogda aaret led saa lengt at det var midt i vaaronnens tid, kom det bud fra D. D., at vi skulde legge bjelker og sperrer i kjelderen, hvilket vi ogsaa gjorde. Da nu dette var gjort, gav vi D. D. en skriftlig regning under begge vores hender, og da restede vi ham ikke mere end 7 rdl. paa vore oppebørzelspenger, hvilke 7 rdl. han ubilligen arresterede Ellef Mundal for, som han med magt tvingede fra hannem at hans arbeidspenger.' - Og nå krev enkja Lars etter like så mykje. Han seier og at i dei ti åra som er gått, har ho ikkje sagt noko og ikkje krevt han. Lars baud seg til å gjere eid på at han ikkje var skuldig henne noko. Men då spurde Peder Broch kva han ville gjere om enkja gjorde eide på at han skulda henne desse pengane. Lars svara at i så fall ville han betale. Til doms kom saka 16. nov. s. å. Peder Broch la då fram Cornilskes skriftlege eid, og Lars vart dømd til å betale og dertil 1 rdl. i saksomkostnader.

      Samstundes med denne saka hadde Lars ei til av same slaget gåande. Ein Hening Joensøn hadde semnt han til tinget 25. juli 1712 for 6 rdl. 'som han efter egen tilståelse for bygningers forferdigelse har annammet'. Lars møtte ikkjeher heller. Også i denne saka var Peder Broch prokurator for saksøkjaren. Saka kom opp at 15. juli 1713. Lars var tilstades og la fram skriftleg svar. Før sommertinget 1714 hadde Lars gjort opp for seg i denne saka, der det ser ut til at han har fått forskott på eit arbeid som han ikkje har gjort ferdig.

      I ei heilt onnor gate ligg ei sak som vart reist mot Lars på tinget 26. okt. 1694. Løytnant Johan Blom på Flatøy hade stemnt Lars av di han hadde fest drengen hans, Nils Rasmusson som hadde rømt frå løytnanten. Men Lars kunne fortelje at Nils først hadde vore heime hjå mora si eit fjerdingsår etter at han hadde reist frå
      Blom, av di han hadde det så ringt der. Og Lars meinte, som rimeleg var, at han måtte vere fri for tiltale i denne saka. Nils Rasmusson, truleg han som seinare var husman på Hopland, vitna at han hadde det så ille hjå løytnanten hat hanne måtte rømme frå tenesta. I to år hadde han ikkje fått meir i løn enn to kvite kofter, to
      kvite bukser, ein hatt og to par hudsko, og han leid så mykje av svolt, frost og kulde at han kunne ikkje vere der lengre. Når han klaga, baud løytnanten han både hogg og slag. Saka vart sett ut, men kom ikkje opp att. Løytnant Blom har nok late den falle. Men det forvitnelege i denne saka - og som ikkje i og for seg har noko
      med Lars Olsen å gjere - er kva bondegutar kunde kome bort i, når det på den tida gav seg i teneste hjå 'kondisjonerte' folk. Og Nils var elles ikkje nokon gutunge då han kom i denne tenesta, han var om lag 30 år gamal.

      Sk. etter Lars vart halde 26. mars 1725. Han hadde då berre 1 pd. sm. 16 k. m. att av odelsgodset, det er berre halvparten av bruk II. (I 1717 hadde han vore med på å selje storparten av det mora hadde ått, til Ola Eirikson Hopland, nr. 8 på bruk VII). Jordegodset vart ved sk. verdsett til 36 rdl., og elles var det ymse reidskap både for jordbruk, notsbruk og fiske, 7 kuer, 2 kviger og 1 'kusse', 7 sauer og ymse innbu for i alt 60 rdl. 10 sk. Men det var eit uttal av større og mindre gjeldspostar, m. a. for landskyld og tredjetage, rest på leige av kyr og sauer, alt til Bård Hopland, og så var det skuld til folk både i byen og bygda rundt, i alt om lag 44 rdl. Til stades ved sk. var enkja, sønene Ola og Åmund og dei ugifte døtrene Tala og Brita. Dei vart samde om at kvar av døtrene skulle få 26 rdl. i bryllupsgjerd og heimfylgje, og dermed vart utgiftane 1 mrk. større enn det som buet åtte, og det vart ingen ting til deling. Det døtrene vart tillagt i heimfylgje, er meir enn vanleg var, og grunnen til dette er kanskje kravet frå enkja etter Mons, - det skulle ikkje bli noko att til deling. Det var døtrene som overtok kvar si helvt av odelsgodset. Dei to sønene fekk ingen ting.